Æ føle mæ fremmed.

Det er jo ikke helt det at jeg vil dø, men jeg vil i alle fall ikke leve. Og da står jeg der bare i limbo og har ingen anelse om hva jeg skal gjøre.

Og det hele ender jo med at da ligger jeg i senga og stirrer i veggen, griner, sover flere timer midt på dagen, gjør ikke en dritt, klarer ikke lese til første eksamen som er om 12 dager. Overnatter hos den samme sjukt bra fyren fire netter en uke og ligger i senga hans hele dagen. Har aldri lyst til å dra derfra og møte mitt eget liv, men gjør det til slutt og er alene i prikk to timer før jeg ikke makter meg selv mer. Jeg bare orker ikke livet mitt. Ringer folk som egentlig ikke er så gode venner av meg at de burde få all dritten jeg spyr ut, jeg vet man må tenke på hvem som skal få høre hva men jeg klarer ikke, så jeg ringer folk og griner over alt som er galt.

"Maria, du må jo snakke med noen om dette" sier han ene jeg ringer, og jeg sier at det er jo det jeg gjør. Jeg snakker jo med deg om det akkurat nå.
"Nei, du gjør ikke det. Du nevner det i en bisetning og så snakker du det bort. Det er ikke rart folk blir stressa av å høre på deg." og jeg skjønner det, da han sier det så skjønner jeg at det er helt sant. Jeg føler jeg er så jævlig åpen om alt men sannheten er at jeg bare sier "Noe er skikkelig galt" men ikke forteller hva eller hvordan eller hvorfor. Men jeg veit jo egentlig ikke selv heller.

Om fire dager har jeg bursdag og jeg ville feire den, jeg har jo gleda meg, jeg har drømt om alle menneskene jeg skal invitere og hvor fullt det blir og hvor sykt mange venner jeg har nå, hvor gøy det skal bli og hvor elsket jeg egentlig er, men jeg klarer ikke finne ut hva jeg skal gjøre og jeg klarer ikke å få meg til å invitere noen, jeg klarer ikke noe som helst og hva faen skal jeg feire bursdag for egentlig. Jeg vil jo ikke noe, jeg har ikke lyst, jeg har ikke et gram lyst i meg. Og det burde jeg faen meg ha.

Og jeg ser det, jeg ser det helt selv, at dette er våren i fjor i reprise, bare enda verre. Jeg skulle ikke gjenta det men jeg gjør jo det, jeg er helt lik, jeg er helt jævlig lik mitt tidligere jeg, kanskje jeg aldri har vært noen annen, sannsynligvis har jeg nok ikke det. Og hvordan faen skal jeg hente meg inn fra dette. Jeg har eksamensperiode fra nå og til midten av august, og jeg klarer ikke. Klarer faen meg ikke.

I et panikkøyeblikk sender jeg en sms og spør om en kompis fremdeles liker meg like godt som før, om vi er venner, plis, liker du meg enda? Svaret jeg får er vel strengt tatt det mest fornuftige jeg kunne fått.
Spørsmålet er vel egentlig: Liker DU deg selv like mye som du burde?

Nei, det gjør jeg jo faen meg ikke.

Å være alene.

Jeg har vært singel i tre uker og det har vært jævlig fuckings bra. På slutten av forholdet var jeg så innmari ulykkelig og det føles som at å slå opp fiksa alt. Jeg har vært sammen med mennesker hele tiden, blitt med folk hjem fra fest og ikke dratt hjem til meg selv før to netter senere, invitert folk til meg med løfter om brownies og godt selskap, hold meg selv opptatt og vært så jævlig lykkelig over livet jeg lever og vennene jeg har. Herregud jeg har jo verdens beste mennesker rundt meg og verden er så jævlig fin og det er alltid noen som vil henge med meg, kline med meg, ligge med meg, snakke med meg, det er alltid noen. Og så lenge jeg ikke må være alene er jeg faktisk så himla glad for tida.

Men snart er det påske og alle forsvinner. Den siste kvelden med folk var det fest hele natta og jeg hadde det så innmari bra.

Men klokka er nesten seks på morgenen, jeg står bak baren, jeg tror noen nettopp har bedt om en øl, og plutselig så innser jeg at jeg faen ikke egentlig er lykkelig og snart må jeg være alene i over en uke. Så jeg synker sammen i en haug og begynner å gråte. De to guttene som står i baren med meg skjønner ingenting, prøver å trøste, men jeg er helt utrøstelig. For nå må jeg lære meg å like meg selv igjen og jeg hadde helt glemt at jeg blir helt håpløs av å være alene.

Klokka elleve våkner jeg hos han ene som prøvde å trøste meg og får ikke sove igjen. Jeg husker at jeg satt på asfalten og jeg husker at jeg sa "Vær så snill, la meg sove hos deg, jeg makter ikke å være alene med meg selv" og jeg husker gåturen hjem til han som fin. Igjen slår det meg at menneskene rundt meg er jævlig bra folk. Men jeg får ikke sove igjen og håpløsheten tar meg. Så jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, jeg sniker meg ut mens han sover og går livet i møte(herregud livet i møte) med tanken om at jo, jeg må klare dette. Faen, jeg må jo klare dette.

Våren i fjor var jeg selvdestruktiv, vill og helt håpløs. Denne våren er på vei mot det samme, men ikke faen. Ikke faen. Nå skal jeg lære meg å være alene uten å hate meg selv. Forrige påske drakk jeg meg full alene og dro på en fest hvor ble tilbydd mer og våkna av at en fyr tok av meg klærne. Det skal altså ikke så mye til for at jeg håndterer denne påska bedre. Krysser fingrene for at jeg ikke blir destruktiv og synker inn i håpløsheten. Heia meg.

Dette får jeg jo til. Jeg makter nemlig ikke å være sånn her.

Sånn er det.

Jeg sitter og stirrer på mailadressen til studieveilederen til studieprogrammet mitt, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet at jeg trenger hjelp men jeg vet ikke hva slags hjelp jeg trenger, jeg vet ikke, jeg vet ikke hva man sier.

"Hei. Jeg trenger hjelp. Jeg har strøket i for mye og nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Verden raser sammen. Hjelp."

For verden raser sammen. Hvis jeg ikke klarer denne mastergraden veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg må gå et år om igjen veit jeg ikke om jeg takler det. For sannheten er at jeg tror jeg strøk i det samme faget for tredje gang, og da er det kanskje på tide å innse at dette ikke er det jeg skal gjøre.

Men hva faen skal jeg gjøre da.

Hva faen skal jeg gjøre om det ikke er dette. Det finnes ingen andre studier jeg vil ta. Det finnes ingen butikker jeg vil jobbe i. Det finnes ingenting. Det finnes bare dette, hvor jeg får B i noen fag og stryker i resten. Og kanskje er normert tid oppskrytt, men jeg klarer ikke å miste alle disse vennene og prøve å få nye i årskurset under meg. Jeg jobbet så hardt med å få disse, og om jeg ikke en gang har dem så veit jeg ikke om dette går i det hele tatt.

Dropper jeg ut mister jeg vennene, jeg mister kjæresten, jeg mister hybelen, jeg mister sikkerheten og jeg mister friheten. Dropper jeg ut mister jeg alt.

Kanskje overdriver jeg. Sannsynligheten er stor for at jeg gjør det. Men jeg veit pokker ikke hva jeg skal gjøre. Aldri har livet føltes så meningsløst før.

Og alt i alt, så slår det meg at da jeg for snart ett og et halvt siden hadde valget, så skulle jeg kanskje valgt forfatterstudiet i stedet for denne mastergraden.

Sånn er det. Og det er godt å ha det sagt, uten å ha noen som skyter tilbake med "Det går så bra så" for jeg er jævlig lei av at ingen tar bekymringene mine seriøst. Titter innom bloggen bare for å ha et sted det er lov å være trist og full av håpløshet. Sånn har det blitt. Jeg er så sliten av å føle at alt går til helvete.

Jeg må maile veilederen i morgen. Jeg må det.

We slow for no one.

Denne sommeren har to ting skjedd som jeg burde se på som nederlag.

1. Jeg har mistet evnen til å være alene.

Jeg prøvde tappert i 6 måneder og jeg har aldri vært så selvdestruktiv og håpløs før. Det er gøy å være hun de ler av på mandag og skriver om i avisa til linjeforeninga, men bare en liten stund. Det kommer til et punkt hvor man ser seg selv utenfra og gråter over den man har blitt. Så en morgen sa jeg "Du vil ikke bli sammen med meg, da?" og han sa "okei" og det er det beste jeg har gjort i år. Jeg er ikke selvdestruktiv lengre, jeg ligger ikke om nettene og kveles av meg selv, jeg drikker ikke alene i ukedagene og jeg har ingen nye blåmerker. Og jeg burde se det som er nederlag. Jeg burde klare å være alene. Men jeg er bare så kronisk ensom og sannheten er at jeg ikke har vært alene siden 2011 og 6 måneder var nok for jeg ødela meg selv. Jeg er så lei av å prøve å klare meg selv.

2. Jeg hadde to eksamener denne uka og jeg tror jeg strøyk på begge.

Den første prøvde jeg hardt på, men jeg er redd det ikke gikk likevel. Den andre dukket jeg opp på, for andre gang, uten å ha lest. Og det er greit. for jeg er verdt mer enn eksamensresultatene mine og neste gang skal jeg kanskje klare å stå, klare å lese, klare å ikke fokusere på alt annet. Men denne sommeren brukte jeg på meg, på å la meg selv føle meg okei, på å bygge meg opp og ha det bra med meg selv, og det er lov. Jeg er verdt det. Om jeg står på eksamen men er miserabel så hjelper det nemlig ikke. Jeg veit jeg ikke lykkelig, men jeg har det så mye bedre nå enn jeg hadde, selv om jeg gjorde det elendig på eksamen. Jeg har ikke felt en eneste tåre over disse eksamenene, i motsetning til eksamensperioden i vår. Og det er faen så deilig å ikke gråte fordi jeg tror jeg stryker, men puste rolig og tenke at det er greit.

Og det er greit. Dette er ikke nederlag. Dette er slik det måtte bli, og det er greit.

Jeg skammer meg ikke.

Det er greit, for jeg veit jeg er verdt noe selv om jeg stryker på eksamen og har knytta livet mitt opp mot et annet menneske. Jeg er så mye mer enn dette.

Det er lov å trenge andre og det er lov å feile. Det er ikke nederlag. Det er greit.

Wait for me to come home.

Speedometeret viser 117 km/t i det jeg ser på det. Har forsvunnet inn i hodet mitt igjen, tankene mine, det er timevis siden jeg sist spiste og det er fremdeles 20 minutter til jeg er hjemme. Jeg trekker pusten, slipper opp gassen og lar det synke ned til 90.

Da jeg var yngre og satt på med de kule gutta, de som skrøyt av hvor fort de kjørte og tok krappe svinger for å være tøffe, da syntes jeg de var idioter. Hva faen skal du kjøre så fort for, tenkte jeg. Tror du dette imponerer meg? Husker da han ene mista lappen og var så stolt av det, herregud, så teite de var, de gutta jeg hang med.

Men nå, vel, nå er jeg en av dem. I dag kjørte jeg en fyr hjem og det var kanskje første gang han ikke kommenterte kjøringa mi før den siste svingen. Han holdt kjeft hele turen, sa at nå har han begynt å bli vant til hvordan jeg kjører, men på den siste svingen måtte han si noe.
"Husk å demp farten her nå, da" sier han, fordi han mente jeg hadde tatt den svingen så fort sist. Så jeg skifter til førstegiret og snegler meg fremover, bare for å demonstrere. Men jeg veit jo at han har rett, at jeg kjører for fort. Når ble jeg en av disse idiotene?

Kråkesølv sin tredje står på alt for høyt volum. Vanligvis har jeg det på 5 når jeg har folk i bilen, 12 når jeg er alene, men i dag, i dag er det på 18 og jeg kjenner musikken i brystet. Synger med og passerer 110 km/t. Tror kanskje jeg vil grine, men veit ikke. Senker farta igjen. Prøver. Prøver å være fornuftig, ta meg god tid, ikke skrike tekstene mens bilen suser for fort gjennom tunnelen.

Forskjellen på meg og de kule gutta er at de kjørte fort nettopp derfor, fordi de var kule og ikke brydde seg. Jeg derimot, jeg kjører fort fordi det er sånn det er, jeg snakker fort, jeg går fort, jeg kjører fort, jeg er hun som fuckings aldri har tid til å ta det rolig. Aleine kjører jeg enda fortere, som om jeg venter på den dagen jeg nesten krasjer og innser at jeg må ta meg sammen. Men jeg veit det jo egentlig allerede.

Vel hjemme setter jeg meg i sofaen med et glass vin og jordbær. Det lukter mensblod, neglelakk og kattepiss. Det er juli og jeg veit ikke hvor livet mitt er på vei, men det går i 120 km/t dit.

 

I get miserable.

Under semesterets tredje eksamen blander jeg to filosofer og leverer inn seks sider med svada. På oppgavearket har jeg skrevet for meg selv "Hvis jeg kaster en drue på han, blir jeg kasta ut da?" men jeg kaster ingen druer, jeg spiser dem sakte og mister dem på gulvet så eksamensvakten tråkker på dem.

Klokka kvart på tolv forlater jeg lokalet. Utenfor sitter et studentkor med grill, øl og shots til oss som har hatt eksamen. Jeg tar en shot, det er alt for tidlig men hva gjør vel det, setter meg ned og ser at mange fra linja mi er der. Forteller om at jeg skrev om feil person, at jeg kanskje må ta denne også i august. Forteller at jeg får en lang sommer.

Han ene i koret har en fin dialekt, men når jeg prøver å huske hvilken det var er det borte for meg. Han holder på med doktorgraden sin og begynner å snakke med meg og venninna mi om dette med å være lykkelig. Det er alt som skal til, disse dype greiene hans om lykke. "Jeg vet ikke om jeg høres mest dyp ut eller mest full ut nå" sier han, og jeg vet ikke jeg heller, men det har sier treffer noe i meg. "Folk som deg prøver å bli lykkelige. Men de får det ikke til." Jeg vil le av han, han er opplagt full, han snakker bare svada, men alt han sier er som slag i trynet. Han spør venninna mi om hun er lykkelig, og sier selv at han er rimelig lykkelig, og jeg tenker bare at jeg er glad de ikke spurte meg, kjenner at denne samtalen godt kan slutte. For jeg er ikke lykkelig. Det har vært bra måneder, jeg har følt at livet er bra, men nå, illusjonen er liksom borte. Jeg er faen ikke lykkelig.

Jeg går over Nidelva og 2/3 over brua begynner jeg å grine, på ørene mine har jeg en gladsang som heter "Miserable" og alt føles bare helt jævla absurd. Jeg er ferdig med det første året på universitetet nå men det gjør ingen forskjell, det eneste jeg tenker er at jeg ikke vil ha denne sommerferien for alle vennene mine drar og jeg skal lese til eksamen i august og jeg går på veggen allerede, selv om ferien bare har vart  seks dager. Har aldri gruet meg så mye til en sommer som jeg gjør nå, for jeg skal være så utrolig alene. I tre uker skal jeg passe hus og da får jeg virkelig trening i dette med å være alene. Det er vel slik at jeg trenger det.

Jeg skal sitte alene i denne byen som jeg elsker, jeg skal lengte etter vennene mine, lengte etter noen som vil sove med meg, lengte etter å være ferdig med denne fordømte utdanninga. Og hva lever jeg egentlig for, når alt jeg gjør egentlig ikke gjør noen forskjell? Når jeg ikke klarer å brenne for noe som helst lengre. Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jobber en og en halv time i uka og gruer meg som bare det hver gang, hallo, skjerp deg. Men jeg vil ikke gjøre noe. Ingenting gir noen mening. Denne jævla apatien min.

La oss reflektere: Jeg står i vinduet mitt, klokka er elleve på kvelden og jeg innser at det ikke hadde hjulpet å hoppe, det er ikke langt nok til noe som helst annet enn brukne bein.

Jeg er ikke direkte ulykkelig, men jeg er definitivt ikke lykkelig. Er vel noe jeg burde jobbe litt med.

Men ka ska vel vi med ord.

Går inn i dusjen. Har en smørbukk i munnen, tygger på den mens jeg setter opp håret, drar for dusjforhenget. Merker ikke at jeg har brillene på før de dugger, er så vant til linser, briller er så fjernt, jeg er så fjern. Smørbukken er klistret fast i tennene mine og jeg er klistret fast i livet og dusjforhenget er klistret fast i meg.

Hvordan forventer du å bli utgitt når du har boikotta forlaget som sa de ville jobbe med deg, når du har gitt dem radio silence i over ett år? Hvordan forventer du å bli utgitt om du ikke skriver noe, om du ikke lar dem lese det, om du ikke kommuniserer? Det er to år siden jeg skrev noe ferdig, jeg er for ung til å ha skrivesperre, for ung. Vurderer å skrive novelle og sende inn til konkurransen til studentavisa, men makter ikke. Vurderer å stå opp for meg selv, men makter ikke. Vurderer å jogge mer, men makter ikke. Vurderer å lage middag, men makter ikke. Makter ikke.

Det er noe i meg som alltid tror at om de vil møte meg mer enn en gang, om vi møtes to ganger, da er det håp. Men jeg har fått det motbevist minst to ganger i år, kanskje flere, jeg husker ikke, det går i ett, men minst to. De likte meg godt to ganger og så orka de ikke mer. Så nå er tre det magiske tallet. Om de vil møte meg tre ganger, da, da må de jo like meg. Likevel, på mandagskveldene sitter jeg alene og vil knuse glass fordi han jeg trodde likte meg sikkert ikke gjør det likevel, han har noen andre, han liker ikke meg. Og da vurderer jeg å sende en sms, invitere noen, hvem som helst, jeg vil som faen ikke være aleine, og det er alltid noen som kommer, det er alltid noen, men det er faen aldri den jeg vil ha. Jeg har fått mange venner på universitetet, har aldri hatt så mange venner i hele mitt liv, aldri vært så godt likt. Og kompiser, flere enn noen gang, hele livet er det noe jeg har savna, går så mye bedre overens med gutter, de er så greie å forholde seg til. 80% av de vil ikke bare være kompis men det driter jeg i, om de er vennen min fordi de syns jeg er pen eller fordi de syns jeg er kul bryr meg ikke, bare vær vennen min og heng med meg når jeg ikke orker meg selv.

Om under to uker har jeg bursdag og det skal feires men hvem inviterer man, hvem inviterer man, for jeg har fått for mange venner, bekjente, det er vel det som er problemet, er vi så gode venner at jeg skal invitere dem? Før har jeg alltid droppa å feire fordi jeg ikke har hatt noen å invitere, men nå er alt annerledes. Men det er så mange folk å tenke på og så lite plass og crushen min kommer ikke til å komme uansett, så hva er vitsen.

Hva har livet blitt? En øl, et glass vin, potetgull og dip i senga. Eksamensoppgaver over alt rundt meg. Vissheten om at jeg stryker på minst en til sommeren også, akkurat som jeg gjorde til jul, vissheten om at jeg ikke skal ha sommerferie men pugge til å ta de på nytt i august, vissheten om at jeg knekker. Knekking, knekklast, oppgavene handler om hvor stor lasten må være før bjelken knekker og jeg tenker at fire eksamener knekker bjelken som er meg. Faen ta meg og de dumme metaforene mine.

Maria, vær så snill, du klarer å være alene uten å dra frem hverken hammer eller vin. Det sier jeg til meg selv men jeg vet ikke om det er sant. Jeg har alltid vært så selvstendig men hele 2014 har vært noe nytt, en ny meg, en meg jeg både elsker og hater.

Plukker hår fra leggene mine, det er litt over en uke siden jeg barberte meg, faen så fort håret mitt vokser, men jeg tenker for meg selv at hvem har jeg å barbere meg for, da. Jeg vil nok ikke bli nødt til å bry meg om han bryr seg om leggene mine igjen uansett, og alle de som kunne funnet på å brydd seg om leggene mine bryr ikke jeg meg om.

Jøss. Gi meg en klem, da.

Æ e her.

Våkner mandags morgen midtveis ut i matteforelesningen, sola skinner som faen inn vinduet og det første som slår meg da jeg åpner øynene er at nå har jeg fucka opp igjen. Disse fordømte dårlige valgene jeg tar. Jeg tar et bilde av papiret som ligger på nattbordet mitt, sender det til vennene mine uten tekst og i hodet mitt kaller jeg det kunst, selv om det egentlig bare er trist og jævlig. Jeg bruker ti minutter på å sminke meg, kle på meg, vurdere å vaske vinglassene, bestemme meg for å utsette det og gå til bussen. Presser frem et smil til bussjåføren, tenker på hvor effektiv jeg er til tross for alt. 

Jeg sier jeg bare vil være i fred men uka som var sov jeg ikke aleine mer enn tre av syv netter, men jeg er så lei og samtidig så likegyldig. Orker ikke være aleine med meg selv, orker ikke bry meg om noe, men orker egentlig ikke ha noe med noen å gjøre heller. Så jeg drar på besøk til folk, jeg snakker i det uendelige, jeg glemmer meg selv og det er bra. Jeg sier jeg skal dra hjem men de sier vil du ikke sove her og før jeg vet ordet av det har siste buss gått og det jeg står igjen med er noen som vil høre på meg, selv om jeg snakker svada i bøtter og spann, som til og med hører på meg når jeg snakker i søvne etter å ha slokna midtveis i en setning. Og morgenen etter blir jeg spurt om jeg vil ha kaffe og sier nei takk, tar på meg skoene, "drar du?", det har ikke slått meg at jeg kanskje er ønsket videre, men jeg går til bussholdeplassen likevel og det slår meg at jeg er ikke grei. Jeg er faen ikke grei. Ikke får de et ligg og ikke spiser jeg frokost med dem, det eneste de får er mine evige monologer helt til jeg husker at jeg bare vil være i fred.

Og på dagtid, timene går, jeg ligger med hodet i notatboka og den store hetta mi over meg, ei venninne stryker meg på ryggen for å si at forelesningen begynner igjen men jeg bryr meg jo ikke, jeg gjør jo ikke det. Vel hjemme setter jeg på en av de nye Kråkesølvlåtene på repeat og den var akkurat hundre prosent det jeg trengte denne mandagen. Kanskje jeg kan ta meg sammen nå. Kanskje jeg kan få livet på plass igjen. Ikke lage nye blåmerker. Få krefter til å rydde igjen, faen som rommet mitt ser ut, og jeg skal slutte å skippe forelesninger, slutte å rømme fra meg selv og mine problemer. Ta meg sammen igjen.

Troa på at jeg kan lære meg å leve med meg selv igjen, være aleine. Jeg veit jeg vingler mye, meg og dette håpet, men jeg aner bare virkelig ikke hva slags liv jeg lever for tida. Ikke rart vi blir sprø, eller hva.

Not pleased.

Så, jeg hadde liksom erklært vår. Not fucking pleased med å få en hel haug med snø. Ikke gøy i det hele tatt. Hadde jeg vært katt hadde jeg lagt ørene bakover og viftet med halen. Om dette ikke er borte til april veit jeg ikke hva jeg gjør. Har blitt nødt til å finne frem vintersko og lue igjen, sitte med jakke på i forelesning, hallo, det skal ikke være sånn. Gi meg plussgrader, sol og grønt gress, vær så snill.

Tar flere bilder med mobilen enn kameraet for tiden. Ser flere tv-serier enn jeg leser bøker. Tar buss mer enn jeg går. Ligger mer enn jeg står. For et liv.

Mens eg tenk på ka vi e.

Hallo, mars er her, velkommen. Sjelden har du vært så etterlengta. Endelig kan jeg si "Folkens, det er vår!" uten å få sure miner og "Det er FEBRUAR" slengt tilbake. For nå er det sant. Nå er det vår. Og om morgenen må jeg ikke skru på lyset på soverommet for å finne klærne mine, jeg ser dem uten, og når jeg går til bussen er himmelen lys blå og sola er nesten oppe. Kanskje er det litt kjølig enda, kanskje blåser vinden surt, men det gjør meg ingenting. Hadde årets første jakkeløse dag forleden og det føltes helt supert.

 

Har skifta fra vintersengetrekket nå, det er slutt, nå er det vår.

Mars skal bli bra.

- Skal se Støv på Samfundet på lørdag, gleder meg typ dritmye.

- Instituttet arrangerer jentedag med reker og vin, gratis og koselig er jo toppen av lykke.

- Jeg og bofellen har kjøpt over ett kilo kalkun som vi skal lage til en festmiddag for to.

- Smetter snart inn i nye, knallrosa Converse.

- Hvis været holder seg blir marsbadet så supert, sjøl om jeg må bade aleine.

- Skal se film hjemme hos folk som ikke går på studiet mitt og bli kjørt hjem, så ofte som mulig, gå utenfor komfortsonen.

- Skal vaske hos oldemor og bli der litt lengre enn jeg egentlig har tid til så hun skal slippe å være så ensom.

- Kråkesølv sitt nye album kommer den 28. og kan det da egentlig bli stort bedre?

Mars har aldri noen sinne føltes som en så bra måned som den gjør nå. Våren er så innmari etterlengta.

En evig, evig monolog.

Det er stille her. Jeg tror ingen egentlig bryr seg, utenom meg. Jeg får litt noia av at jeg ikke skriver. Jeg får litt noia av at jeg ikke har noe å skrive, annet enn referat fra sist gang jeg var full eller om hvordan folka på studiet mitt er de mest fantastiske i verden. Alt jeg skriver føles så meningsløst. Men jeg har det jævlig bra. Det er kanskje sånn det blir, da. Har det for bra til å ha noe vettugt å skrive. Jeg snakker mye, det er vel det, jeg har så mange å snakke med, de ler, hører (for det meste) på det jeg har å si, jeg har absolutt alltid noe å si. Kommer inn i realfagkantina og folk snur seg ved bordene fordi de hører at det er meg, jeg tar plass, snakker høyt, det er sånn det har blitt. De sier jeg er kul. Det er rart hvordan man kan gå så mange år og hige etter å være del av verden, av å være en av de kule, men så er man plutselig der og veit ikke helt hva man syns om det. Alt er litt ambivalent, for jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Men jeg har det sjukt bra. Jeg sa forleden at alt bare går nedover med meg, med fester hver helg og alt mulig slit, og ei på studiet mitt sa at det kan jo umulig gå så mye nedover, for jeg virker så lykkelig. Det er rart, men det er sant. Jeg er omtrent så nært lykkelig som jeg noen sinne kan huske å ha vært. Dette semesteret, jeg har blitt en annen, jeg både elsker og hater den jeg har blitt. Føles helt surrealistisk, dette livet jeg lever.

Jeg er ikke så redd lengre. Folk er så bra, jeg elsker dem, herregud, alle menneskene jeg omgir meg med er bra folk som gir meg noe positivt i hverdagen. Tror aldri det har vært sånn før. Verden er så bra. Jeg har blitt flinkere til å lage middager, flinkere til å svelge motvijen, flinkere til å være den jeg kan være, flinkere til å være glad. Flinkere til å puste.

Hører sjukt mye på Støv for tida, de har bare fire sanger på spotify, så jeg syns du kan ta deg tid til å høre litt på dem. Har blitt soundtracket til våren min, til et slikt punkt hvor jeg får naboklager fordi jeg spiller musikken for høyt på torsdagskveldene. Klarer ikke bry meg. Det er vår og håpet er på topp. Om høsten blir jeg motløs men om våren, om våren veit jeg at alt kommer til å ordne seg. Jeg er aldri mer optimistisk enn jeg er om våren.

Men æ klare mæ bra, æ klare mæ bra, det har alltid gått sæ tell.

Det føles som om hele livet mitt leves i den fordømte senga mi. Jeg spiser, leser, gjøre skolearbeid, sover, tenker, gråter, pugger, angrer i senga mi. Og så uendelig ofte ønsker jeg å være et annet sted, eller ha noen her, jeg har fått så noia mot å være alene, sove alene, men ingen besøker meg. Siden i sommer har jeg hatt denne sjuke trangen til å alltid være med folk, spesielt om natta, jeg vil bare snakke i mørket og ikke sove alene, ikke våkne alene. Overnatter hos venninner og drar gutter med meg hjem etter fest, og jeg snakker til klokka er fem, folk angrer seg sånn. Jeg snakker så mye og ingen vil høre på.

Fredag kveld kommer jeg meg ut av senga og vil helst være på Samfundet resten av livet, det er så mange folk, jeg trives så godt, men de stenger jo, de som alt annet. Venninna mi møter noen som har nach og jeg drar med meg han som har vært minst interessert i meg hele kvelden, han blir merkelig nok med, jeg vet ikke, kanskje jeg er flink til å overtale. Vel der lager vi vaffel og alle står på kjøkkenet og spiser vaffelhjertene etter hvert som de blir lagt på rista. Igjen får jeg denne følelsen av at jeg ikke vil dra hjem, jeg vil aldri være alene igjen, jeg vil stå her og spise vaffel til evig tid.

Og på lørdagskvelden reflekterer jeg over gårsdagen og han jeg våkna hos lørdags morgen, jeg blir aldri med andre hjem men akkurat denne gangen gjorde jeg et unntak, jeg kan tro jeg foretrekker min egen seng, men alle andre har større seng enn meg, det er så urettferdig. Jeg tenker at det er litt synd på han, det var den vanlige prosedyren, ingen action, bare jeg som snakker alt for mye og han som innser at han kanskje gjorde en feil ved å la meg sove der. Vel hjemme sitter jeg bare i senga mi igjen, den alt for smale senga, jeg har skaffet overmadrass nå, den er bedre, men fremdeles for smal. Stirrer ut vinduet, drikker te, rutiner og vaner og for lite å ta seg til. Prøver å få meg selv til å gå tur, sitte ved skrivepulten, bare ikke sitte i den fordømte senga, men er nærmest fastgrodd, det er her livet er når livet står stille.

Så jeg leser flere bøker enn jeg har tid til og sover mer enn jeg trenger. Av og til vurderer jeg å flytte sengen vekk fra vinduet, tror det er en av de dummeste ideene jeg har. Glad jeg aldri gjør det. Elsker lyset fra gatelyktene som skinner rett inn på meg når jeg skal sove, elsker å ha en vinduskarm å legge alle bøkene i. Kanskje er senga så som så, men beliggenheten er bra, den er det.

Ottawa.

Det er fredag, og mens jeg sitter på bussen på vei hjem til Trondheim sier hun jeg skal på quiz med at vi kanskje bare skal droppe det siden det bare blir oss to. Det er to stopp til jeg skal av og jeg tenker at jeg kanskje bare skal gå av og gå på en som går andre veien, dra på besøk til familien igjen, for det føles meningsløst å plutselig ikke ha noen planer for kvelden likevel. Jeg prøver å overtale alle de andre vennene jeg har, men de er opptatte, "jeg blir garantert med neste gang!" sier de, men det spiller ingen rolle for det er nå som teller. Jeg sier halvt på tull til venninna mi at kanskje bare jeg og hun skal dra likevel, quizlag på to, det går jo bra.

På bussen opp til Tyholt bestemmer jeg at dette skal bli en bra kveld selv om vi bare er to. Da jeg går av bussen ser jeg henne, hun er nesten fremme ved holdeplassen og jeg er glad jeg slipper å gå aleine inn i lokalet. Vi strever litt med nøkkelkortet før vi kommer oss inn, og i garderoben finner jeg lua som jeg mista sist fest og allerede har kjøpt maken til. Rett før vi går inn på kjelleren stopper jeg.
"Du, kan ikke du gå først?" Men hun vil heller ikke gå først, så jeg ender opp med å lede vei til den eneste ledige bordet i lokalet, tar styringa.

"Jeg er glad vi dro. Dette blir bra."
"Ja, det blir råbra. Vi skal vinne hele greia." Egentlig veit jeg at vi ikke kommer til å gjøre det. Vi er to personer og det eneste vi kan er hovedsteder, men det er ikke så farlig, vi trenger ikke å vinne. Jeg ser meg rundt i lokalet og innser at det ikke egentig er noen jeg kjenner her i det hele tatt. Det er noen kjente fjes, men ingen jeg kommer til å våge å snakke til. Etter ti minutter kommer en fyr inn og jeg jubler innvendig, for han vet jeg hvem er. Bak han kommer flere folk fra vårt kull, mange av de står usikkert og lurer på hvor de skal sette seg siden det allerede er fullt. Jeg er glad vi kom tidlig.

"Danner dere quizlag?" Han må si det seks ganger før noen av oss skjønner hva han sier. Så går det opp et lys for meg, jeg kobler hva han sier og jeg svarer at ja, ja, det gjør vi, sett deg ned. Og før vi vet ordet av det kommer en fyr til, og en tredje, og plutselig er vi åtte stykker på laget.

Jeg drikker fryktelig mange øl og har ikke spist noe, men jeg er ikke spesielt full.
"Husker du i starten av forrige semester, da vi sa vi skulle lære oss å drikke øl?" Venninna mi nikker, jeg betrakter ølen i hånda mi og er stolt. Ingen av oss likte øl i det hele tatt, men vi klarte det til slutt, bruker ikke en time på 0,33L lengre. På et punkt sier en av gutta at jeg ikke får drikke mer fordi de trenger meg skjerpet til Disneykategorien, og jeg føler meg akkurat viktig nok. Når den kategorien endelig kommer er det imidlertid bare kjempelette spørsmål og jeg furter fordi jeg hadde egentlig lyst til å vise frem hvor mye kunnskap jeg har, briljere med det eneste jeg kan, men det får bli en annen gang.

I den siste kategorien klarer vi ikke et eneste spørsmål, jeg er oppgitt fordi jeg hadde rett på ett men de valgte å skrive noe annet, men in the end gjør det ingenting, for vi tror at vi vinner uansett. Jeg er overdrevent glad fordi kvelden har blitt så mye bedre enn jeg trodde og vil ideelt gi alle og enhver en klem, men jeg nøyer meg med en og prøver å holde hendene mine rolige. Når ølkassa blir satt på bordet vårt tar alle frem mobilen og tar skrytebilder utenom meg, jeg har måttet på do lenge. Inne på jentedoen ser jeg meg selv i speilet og er fornøyd med den jeg er.

Jeg står ved bardisken og klager på mangelen på kake, sier at til neste quiz skal jeg bake for dem, ærlig talt, det trengs mer kake, og mens jeg står bøyd over baren og sier dette slår det meg at det er akkurat sånn livet skal være. Da jeg til slutt er ferdig med å klage på kakemanglen har jeg lyst til å danse, men ingen vil danse med meg. Etter å ha prøvd å overtale flere huker jeg tak i formannen i linjeforeninga, sier at han må være et godt forbilde, og han blir merkelig nok med meg i et halvt minutt.

En flakse med øl glipper ut av fingrene mine og knuser på steingulvet. Jeg samler opp så mye glassbrått jeg kan, tenker tilbake til august da jeg falt på glassbrått her og endte med tolv sting i kneet, det virker så lenge siden, flere istider unna nåtid. Jeg bestemmer meg for at det er nok øl for i kveld, har ingen anelse på hvor mange jeg har drukket i alt, det kan være seks og det kan være 16, men jeg er helt perfekt full og forblir det, en sånn rus hvor du husker alt som skjer og bare føler deg lykkelig.

Han første som ble med på laget vårt følger meg hele veien hjem, gir meg en klem ved ytterdøra og begynner på sin egen hjemtur. Etter jeg har fått av meg skoene lager jeg raskt litt nattmat og ser en episode Girls før jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å holde øynene oppe lengre. Jeg er så himla fantastisk glad, det føles som om det har vært den beste kvelden i hele mitt liv og jeg vil ha dette quizlaget for evig og alltid og vinne hver eneste gang og føle tilhørigheten. Da jeg sovner drømmer jeg ingenting og da jeg våkner dagen etter føles livet fremdeles like bra, selv uten alkoholen.

Og kanskje var den eneste hovedstaden de spurte om Canada sin, kanskje var det kveldens mest skuffende spørsmål, men det gjør ingen verdens ting.

I'll never take any pictures cause I know I'll just be right back.

Snor meg i senga, ligger på høyre side, ligger på venstre side, sitter halveis oppreist, ligger under dyna og nyter mørket. I vinduskarmen min ligger det syv bøker, på nattbordet ligger det to til, jeg drikker mange kopper rosa te og leser mye mer enn jeg egentlig har tid til. Og i det jeg er ferdig med et kapittel, tenker at nå kanskje jeg burde gjøre noe fornuftig, så vrir jeg meg i senga, frem og tilbake et par ganger, legger hodet ved siden av puta og sovner. Og til tross for denne uregelmessige døgnrytmen er jeg den første som dukker opp i forelesningene nesten hver dag, 30 minutter for tidlig, fordi jeg nå, i motsetning til forrige semester, våkner mer enn ti minutter før bussen går. Jeg har god tid om morgenen og jeg kan ikke huske sist det var slik, at jeg kom meg opp tidlig nok, og dette skjer selv om jeg leser til klokka to på natta, selv om jeg er den ufornuftige jenta jeg alltid har vært. Møter kanskje en vegg snart, hvor overskuddet av tid må gi tapt for behovet for søvn og mat, men enn så lenge føler jeg meg uovervinnelig. Jeg har nok tid til alt, jeg får til alt.

Det er svinkaldt ute, frostrøyken står hvit ut av munnen, vinden blåser gjennom lua mi, jeg overnatter hos ei venninne i stedet for å gå iskald hjem klokka ett på natta, og likevel, likevel er det vår i hodet mitt. Det føles så veldig som vår selv om jeg veit det ikke er det, det er januar, men jeg er så håpefull og alt føles bra nå, jeg har tro på livet, og det er det største vårsymptomet jeg har. Det knaser under skoene mine av det lille som er igjen av snøen og jeg vil egentlig mest av alt gå lange turer i sola og bade, svømme til jeg slutter å merke hvor kaldt det er. Men det er ikke nok sol enda, jeg dropper mindre viktige forelesninger for å få med meg dagslyset, henter flere bøker på postkontoret, gjør de obligatoriske oppgavene i senga ved vinduet, nyter lyset. Gleder meg mer enn noen sinne til det er vår på ekte, ikke bare i fantasien.

Det bynn å kjennes ut som om vi lev i loop.

Hei verden.

Det nye året har vært så som så. Hadde et litt ille sammenbrudd den første uka, men uke nummer to har vært ålreit. Har stått på de eksamenene jeg trodde jeg kom til å stryke på, begynt med de nye fagene, kommet inn i rutinene igjen. Hadde på en måte glemt hvor mye jeg egentlig savnet folk, savnet å gjøre ting, savnet å ha en grunn til å stå opp, om det så enn bare er for å rekke kjemiforelesningen. Spiser omelett med purreløk og prøver å manne meg opp til å gå ut i kulda (det er så bitende kaldt, jeg mistet lua mi på fest, jeg er så dum at jeg går i tynne strømpebukser, livet ass) og kommer meg på butikken, kjøper bare egg og ost og oppvaskbørster når jeg handler, trenger middager, for jeg er tom for restemat i fryseren. Mangler litt fokus. Dog, alt i alt, så har jeg tatt meg sammen og tror dette kan bli et bra semester.

Men det der var egentlig en digresjon. Jeg tenkte hovedsaklig jeg skulle si at altså, wow, dere må faktisk høre på den nye Kråkesølvlåta om dere enda ikke har gjort det. Gikk fra butikken med den høyt på ørene, en handlepose i hver hånd, ble så opprømt at jeg begynt å synge med før det slo meg at jeg ikke var hjemme. Det er greit, det er en stor by, de som fikk det med seg ser jeg aldri igjen. Men ja, sjukt bra. Jeg veit jeg sier det hver gang de kommer med noe nytt, men Kråkesølv er virkelig de aller beste. Gleder meg hinsides til ny plate i mars.

How we made it through this past year.

Hei igjen verden.

Prøver meg på en av disse evinnelige årsoppsummeringene, men jeg sliter, som jeg alltid gjør. Hva slags år har dette vært? Sånn helt egentlig, tror jeg det har vært et av de beste jeg har hatt. Mot slutten av vgs fikk jeg endelig venner på en slags måte og hadde det ålreit, skikkelig ålreit, bedre enn jeg hadde trodd. Og sommeren, vel, det var den beste og mest sosiale sommeren jeg har hatt, kan ikke klage, kan virkelig ikke klage. Seine netter i bilen på vei hjem, det var det beste, å føle . Høsten kom, og jeg flyttet inn med en av mine aller beste venner i den aller fineste byen jeg vet om, begynte på universitetet, druknet i alt presset, overlevde likevel. Kanskje strøyk jeg på alle eksamenene, kanskje ikke, og uansett går det bra, det går bra, for det var et bra semester, det var bra.

Jeg gjorde det slutt med en fyr jeg var dritlei, og ble dumpa av en fyr som var dritlei av meg. Begge deler var helt jævlig og jeg tenker at okei, sånn er livet. Jeg har fått nye venner, en ny hverdag, og alt i alt har alt endt opp skikkelig bra for meg. Jeg har vært heldig, for kanskje går det til helvete faglig, men sosialt og mentalt tror jeg aldri det har vært bedre. Kanskje setter jeg meg fremdeles alene i forelesning av og til, kanskje orker jeg ikke alltid inkludere meg selv, men for det aller meste er jeg så utadvendt jeg makter og kjemper mot angsten hver eneste dag. Og det fungerer.

Bottom line: Bra år. Slenger ut noen bilder, mest av meg selv, det får så være.



Jeg og hun jeg bor med har nyttårsfest hos oss i dag. I skrivende stund har vi nettopp laget ferdig kalkunen og jeg har sminket meg. Når dette blir postet er jeg sannsynligvis alt for full, slik jeg alltid er, og enten er jeg lykkelig eller så gråter jeg meg inn i det nye året. Det er skremmende  ofte det alternativene er.

Kjører som vanlig ikke nyttårsforsett, men har jo håp. Satser på at 2014 blir et år hvor jeg takler studiehverdagen bedre, er snillere, mer sosial, slutter å slå til folk, har mer tid og puster, puster, puster.

Godt nyttår, verden. Håper det blir HIMLA BRA. Sender dere alle klemmene dere tåler å ta i mot.

And I've got a weakness for them.

Jeg våkner morgenen etter siste eksamen i ei stor seng med hvitt sengetrekk. Det er for tidlig til å stå opp, tenker jeg. Alt for tidlig. Første dag i juleferien, i et kjølig, fremmed rom, og jeg vil så sjukt sove mer. Er svimmel og prøver å huske hvem som lurte i meg akevitt.

Kvelden før trodde jeg ikke at jeg turte, men nå, når jeg ligger i senga til en kompis på studiet mitt og er kanskje litt full enda, så angrer jeg ikke. Klapper meg selv på skuldra for å ha overkommet angsten og dratt likevel. Så sjukt flink du er, Maria, så sjukt bra at du dro. Med disse tankene reiser jeg meg og finner veien til badet. Det er varmekabler i gulvet, fy faen så misunnelig jeg er, og jeg fomler i mørket for å få skrudd på vasken. Drikker vann, tre-fire glass til sammen, før jeg snubler inn på soverommet igjen. Senga er svær, men han våkner likevel til når jeg legger meg på min side av den. Jeg pakker halve dobbeltdyna mellom oss og later som jeg sovner med en gang.

Da jeg til slutt bestemmer meg for å la han vite at jeg er våken småsnakker vi litt om kvelden før og hvor gøy det var, før jeg klager på at det er for tidlig å være våken. Det viser seg at klokka er elleve og at vi faktisk har sovet i nærmere åtte timer. Kan huske å ha gitt de andre guttene en klem og sagt god jul, men jeg husker ikke å ha sovna, herremin, det slår meg hvor grei han er som lot meg overnatte. Jeg ligger med ryggen til, han maserer skuldrene mine, i bakrusen tenker jeg på hvor godt det er å ha venner.

"Du er så anspent. Sjukt anspent."

Jeg svarer at det er det et angstfylt liv gjør med deg. Det er jo ingen grunn til å være angstfylt, sier han. Og jeg veit jo det. Det er derfor jeg forlater huset mitt for å dra på fest mens jeg føler meg sjuk i hodet og kroppen, med tanken om at dette, det er tull. Ta deg sammen. Og det gjør jeg, jeg trosser angsten og jeg lever det livet jeg alltid har villet leve, så godt det lar seg gjøre. Puster dypt inn og forteller meg selv at det går bra og at jeg er ålreit. Jeg har noen å skravle med mellom forelesninger, jeg har folk å dra på fest med, jeg har kompiser jeg kan sove hos når jeg ikke gidder å gå hjem, jeg tror hundre prosent seriøst jeg har funnet meg kompiser som ikke bare vil ha sex med meg og det er fuckings deilig. Tenker litt mer på dette over en kopp te mens han rydder, og jeg håper dette kan fortsette, dette livet hvor jeg har venner og ikke sitter aleine hver jævla helg. Til slutt går jeg til bussholdeplassen mens jeg tenker på hvor bra dette semesteret har vært.

Hjemme hos mamma spiller jeg kabal på mobilen klokka tre på natta. Hun jeg bor med har nettopp snakket med meg i en time på telefonen, hun er på fest og drita full. Vi har diskutert alt kjøkkenutstyret vi har fått til jul og hvor bra alt skal bli, det blir kanskje et fint år, kanskje det. "Auto complete to win" står det på skjermen. Ser de virtuelle kortene fly på plass. Tenker at okei, nå, faktisk, så er livet mitt en kabal som går opp. Jeg har venner å dra på fest med og tid til å lese bøkene jeg vil, jeg står kanskje på eksamenene mine og jeg trives på studiet. Kabalen går opp.

Det er innmari godt med ferie.

I remember waking up in Georgia.

Muntlig eksamen i Marin teknikk overstått. Bare en eksamen igjen nå, men den veit jeg at jeg stryker på, jeg veit det, det er greit, akseptert. Føles sjukt å ha akseptert at jeg skal stryke, men jeg har altså tatt juleferie, det er lov å feile. Beroliger meg selv og prøver å puste. Det slår meg hardt og brutalt at det er en uke til julaften og dette har gått så alt for fort, dette semesteret, herregud, dette semesteret, hvor er tiden. Jeg trenger mer tid, som alltidalltidalltid trenger jeg mer tid.

Har lyst til å kompensere for at jeg nærmest glemte jula, kompensere med å bake all mulig julebakst og gi verdens fineste julegaver og ta en skikkelig julevask. Men det går ikke, det går ikke, jeg klarer bare sove, jeg er så sliten, denne ferien blir det beste som har skjedd meg på en stund. Setter meg disse sinnsyke målene og kjøper inn og gjør klart, men in the end orker jeg bare ikke. Og det er lov. Jeg har lov til å være sliten, sier jeg til meg selv, og sovner klokka to på dagen.

I dusjen er vannet alt for varmt, jeg står med håndflatene vendt opp midt i strålen og ser på blodårene mine. De røde hendene, de blålilla strekene som snirkler seg under huden, jeg ser for meg en kombinasjon av å surre hendene inn i tilfeldige mengder tråd og å tegne streker på kryss og tvers for å fargelegge hulrommene mellom de. Så jeg går ut av dusjen, vasker toalettet og vasken, kler på meg, tar en penn, streker opp blodårene og fargelegger mellom de med markeringstusj. Så finner jeg frem et såpestykke og skrubber det vekk. Jeg er ikke interessert i å være bevisst på blodet som strømmer gjennom meg med mindre jeg må. Men hver jævla gang jeg står i dusjen for tida er det alt jeg klarer å tenke på.

Hører på denne sangen igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og går fuckings aldri lei. Har den høyt klokka ett på natta og håper det ikke er lytt, jeg har lurt på det i fem månder nå, om naboene mine bare er veldig stille eller om det er så godt lydisolert, jeg veit ikke. Håper bare at naboene ikke hører noen ting, at jeg ikke er hun som holder de våkne. Likevel, alt i alt hadde jeg vel hørt på den for høyt uansett, selv om jeg visste at det var lytt. Egentlig er jeg fryktelig selvsentrert.

All snøen har regnet bort.

Det er fint å være fler en sen desemberkveld.

God første desember og første søndag i advent, verden.

Vært ute av huset i hele dag, eksamenskurs og en hodepine fra en annen verden. Gikk ut fra Realfagsbygget og så at det snødde igjen, det er en stund siden sist nå, kanskje det ikke regner bort. Kom meg til slutt hjem, sliten og lei, og husket at det faktisk er på tide å dra frem litt julepynt og åpne kalenderluke, og da følte jeg meg straks litt bedre. Har glemt å skaffe meg sjokoladekalender i år, det er helt rart, jeg som er så låst fast i vanene mine. Men mamma har kjøpt tekalender til meg, og det er faktisk hundre ganger bedre. Har satt opp et lite juletre fra Søstrene Grene, hallo, litt julepynt på hybelen må man da kunne ha. Egentlig en ganske bra dag. Liker desember.

Hører på denne sangen (og denne(og Kråkesølv sine, men de linker jeg til hvert år...)), drikker te, har tent det første lyset og skal nå få en (kanskje ikke helt) velfortjent pause fra eksamenslesning med å se en dårlig film.

Det var bare det, egentlig. Sender en klem til dere alle.

Så har vi sommeren i oss når vinter'n kjem.

Har begynt på eksamensperioden. Seine netter med IT-teori og momentdiagram, drikker te og har til og med begynt å drikke litt kaffe. Snur døgnet og jubler over å klare å skrive 81 binært klokka fire på natta. Ikke det morsomste jeg har vært med på, men det er ganske ålreit. Rakk dog å lese ei lita bok før dette var i gang, hun ene jeg bor med ga den til meg, og tenkte bare jeg skulle tipse om at den er skikkelig rar og fin og lettlest.





 

Og nå; Nesa tilbake i IT-boka.

Echo.

Det er den andre søndagen i november og i det bussen passerer City Syd ser jeg at den første snøen har lagt seg i et tynt lag på bakken. Vinterskoene mine er på reparasjon, nå har jeg på converse, de er ikke laget for glatt føre. Når jeg går av bussen sklir jeg bortover bakken, faller nesten, men holder meg på beina helt til jeg kommer hjem. Tenker litt optimistisk for meg selv at okei, jeg tror kanskje jeg ikke er stabil, men ut i fra dette kan jeg nok si at om jeg var et skip hadde jeg ikke sunket. Jeg hadde nok rettet meg opp etter krengning likevel.

Han som var stupforelska i meg er ikke det lengre, og selv om jeg visste det skulle skje, selv om jeg nærmest ba om det, så er jeg trist. Men det fine, det er at jeg skriver. Kanskje er det sånn at jeg nesten bare må være litt miserabel for å få skrevet noe som helst fornuftig. Gråte inn i puta i en time, men klokka ett på natta bestemme at nå er det nok, åpne Word og bare skrive. Og straks føles liksom alt så mye bedre. Og igjen tenker jeg på at jeg kunne skrevet i et år, bare skrevet, muligheten var der, men jeg valgte skrogvekt og tyngdepunkt og bjelketeori. Til tross for alt, at jeg savner å skrive, at jeg savner å ha tid til andre ting, så tror jeg at jeg valgte rett. Jeg har jo begynt å skrive igjen, jeg leser min tredje bok for semesteret, dette løsner, dette løsner. Balansebalansebalanse. Jeg begynner å skjønne greia nå, og alt føles ikke så jævlig, selv om jeg kommer til å stryke på eksamen og selv om jeg fremdeles vil ta med meg fremmede menn hjem.

Natt til lørdag sitter jeg og hun ene jeg bor med(som er en av mine aller beste venner) og ser tv på stua, klokka halv tre lager vi te og putter vodka i den, dette er livet og det er så jævlig bra. Men lørdag kveld, allerede i det første vinglasset, så tenker jeg at jeg burde slutte å drikke, for jeg kjenner det, jeg kommer til å begynne å grine, selv om det ikke er noe å grine for.

Hører på denne sangen om og om igjen, på bussen i kantina på senga under dyna. Har bra dager, er dritengasjert i studiene og tar det at eksamensperioden nærmer seg med knusende ro, ja, så stryker jeg, så gjør jeg det, men det går bra. Alt føles ikke så jævlig for tiden. Det føles egentlig sjukt bra.

Puster som aldri før.

Kantring.

Det er lørdag kveld og jeg er ikke ute, jeg er aleine hjemme og synker inn i meg selv. Er opprørt over ingenting igjen og bestemmer meg for å jogge for første gang siden jeg ødela kneet mitt i august. Jogger vekk tankene, tenker bare på å puste og bevege beina. Ender opp på stranda, det er bekkmørkt og jeg klatrer forsiktig ned bergene og puster. Kler av meg alle klærne, får liksom et innfall, for faen det er mørkt, ingen ser meg. Hvem bryr seg. Bader, svømmer til kroppen er nummen av kulde, og føler at alt er okei igjen. Tørker meg med t-skjorta og løper hjem.

Og de kommende dagene er livet bra, det føles så bra, som om det å ta et bad i mørket var en slags vidunderkur. Og så blir det onsdag, jeg drikker meg drita på gratis vin fra instituttet og finner en fyr som slår tilbake. Og i øyeblikket, når jeg sitter på kontoret hans og blir slått i trynet, føles det som det beste i verden. Det er så jævlig godt å ha fysisk vondt, i stedet for psykisk. Han sier på et punkt at dette er sjukt, hvorfor slår han ei jente, men så slår jeg han igjen, han blir sint, og slår logisk nok tilbake. Jeg bare ler, han sier at jeg er sjuk i hodet, og jeg innser det jo nå, at det må jo ha klikka helt for meg.

Han blir med meg hjem, skravler med meg på den halvtimes gåturen hvor han tårner over meg med sine nesten to meter, og når vi kommer til meg gir jeg han rundstykker og hvitost. Mens han lager mat sovner jeg i senga mi. Dagen etter våkner jeg midtveis i andre forelesning og tenker at det er okei, jeg kan droppe noen forelesninger. Tenker at det var en bra kveld, at livet er bra. Sier hadet og vi snakkes, tar en dusj, tenker litt på hvor koselig han fyren egentlig var, at jeg må bli flinkere til å finne sånne, som ikke vil ha et ligg, som bare skravler og følger meg hjem. Tenker litt på hvor godt jeg egentlig liker folk.

Jeg kommer til skolen klokka 12, trøtt og uforberedt. Vi har auditorieøving i IT og jeg får til alt av en eller annen sjuk grunn, han som godkjenner den skravler masse med meg om hva jeg må tenke på til eksamen og jeg tenker at dette er egentlig en jævlig bra dag. Forteller de som dro hjem tidlig dagen før om hva jeg gjorde resten av natta, de ler, kaller meg standhaftig og jeg spør forsiktig om jeg var ubehagelig full, men de ler bare og sier at jeg var så morsom og koselig så. Føles godt. Tenker at jeg er jo egentlig ganske kul, ganske ålreit, det er ganske greit å være meg.

Klokka ti på kvelden sovner jeg på sofaen, tenker på han som er stupforelska i meg og det slår meg at jeg ikke er ei bra jente å bli forelska i. Alt for ustabil og upålitelig. Føler at ingen veit hvor de har meg, ikke en gang jeg. Tror jeg har det bra, men så tar jeg visst feil likevel. Vi lærer at stabilitet er et skips evne til å rette seg opp etter krengning, og jeg tenker det, at jeg er ikke stabil. Som om jeg aldri retter meg helt opp selv om jeg tror det.

Jeg hadde vært en upålitelig båt.

Jeg har visst ingenting på stell.

Står med hånda i lomma, knuger rundt husnøklene, hver dag tror jeg at jeg mister de og jeg må minne meg selv på at jeg ikke mister nøkler, det har jeg aldri gjort. Venter på bussen, den påstår at den bruker 7 minutter hjem til meg, men det gjør den aldri. Likevel går den fort, og jeg har ikke hastverk, det har jeg jo ikke, men jeg liker ikke å vente. Og når jeg klager på at jeg ikke har nok tid, så kanskje det bare er min egen skyld fordi jeg ikke klarer å fordele tiden rett, jeg veit ikke, men jeg kan jo umulig ha så lite tid som jeg tror. Kanskje er jeg flink til å porsjonere ut penger, men tid, tid er noe helt annet.

Det er knallsol, fra bussen ser jeg på løvet som blåser i veikanten og tenker at det er en fin dag, jævlig fin, men når jeg kommer hjem okkuperer jeg to vaskemaskiner før jeg setter meg inne med teen min. Dypper pepperkaker i den og gleder meg til jul. Gleder meg til snøen, til å pakke meg inn og forsvinne. Sovner med håpet om at alt skal bli ålreit i morgen.

Den neste dagen er klokka halv ni på kvelden da jeg endelig snubler inn hjemme, dette livet, faen ass. Hun ene jeg bor med sier at det er tevann klart, tror ikke hun kunne sagt noe bedre akkurat da, men det hjelper liksom ikke likevel. Går inn på rommet mitt, dytter døra igjen med rompa og blir stående inntil den i ti-femten sekunder, før jeg trekker pusten og fortsetter inn i rommet. Setter meg i senga med tekoppen og vil gråte. Gråte over dyrene jeg ikke har, han som vil ha meg som fortjener bedre, kjøpesenteret jeg er sikker på får for lite besøkende, maten jeg ikke fortjener å spise, studiet som er alt for mye for meg, kosedyrene ingen kjøper, verden jeg ikke takler. Vil bare gråte for alt i verden. Men jeg klarer ikke, sitter bare apatisk og nipper til teen min. Gråter ikke. Og når jeg endelig legger meg tenker jeg igjen at det ikke er så ille, i morgen, i morgen blir det bra, i morgen har jeg tid, i morgen blir det ålreit.

(Bitene av blomsterpotta jeg knuste i forrige uke ligger fremdeles strødd på gulvet.)

Lever evig i håpet. Holder motet oppe. Alt blir snart ålreit.

Jeg er blitt likegyldig, det er et dårlig tegn.

Det er høsten igjen, og den går som den alltid går. Jeg imploderer, står paralysert og ser på at ting går til helvete. Har denne fæle følelsen av at jeg ikke kommer til å klare dette, våkner om morgenen og tenker at i dag, i dag blir jeg hjemme, jeg drar ikke på forelesning, det er ikke vits uansett. Det er ikke vits, så jeg kan like greit ligge i senga og gråte. Men jeg drar, hver eneste morgen. Jeg drar og jeg sitter der og jeg noterer og når jeg sitter med øvinger på tirsdager får jeg faktisk til noe. Jeg gir ikke opp, samme hvor mye jeg vil. Er ikke mentalt i stand til det. Men på fredag har jeg midtsemester og jeg veit jeg stryker. Har aldri strøket på noe i hele mitt liv, tar det helt rolig, jeg veit ikke hvem jeg er lengre. Trøster meg selv med at sånn som dette er det hvert år, følelsen av at ingenting går bra, og at om jeg bare overlever til våren så ordner det seg. Det gjør alltid det.



Men det er fint ute, da. Kan si mye dritt om høsten, men den er ålreit når bladene ikke helt har begynt å råtne på bakken enda, når de nettopp har falt og det er bitende kaldt om morgenen med en hvit himmel og sola som sakte kommer i løpet av dagen. Da er det ganske okei. Jeg sparker blader og går rundt på Gløshaugen i ny, rosa dunjakke. Tenker at jeg er en av disse jentene, dunjakkejentene, men det er ålreit, det også. Har et stappfullt kjøleskap, veksler mellom å tenke at jeg ikke kan spise en ting mer, og å tenke at jeg må, for hvis ikke går det ut på dato. Lever likevel for det meste på te og ser druene mugle og melka bli klumpete uten å tenke over det.

Knuste blomsterpotta mi i dag. Bitene ligger fortsatt på gulvet, store deler og små skår. Går rundt dem i stedet for å plukke de opp. Det er slik det blir av og til. Satser på sol og mer tid og krefter til å gjøre ting i morgen.

This is all that we get.

Lager sjokolademelk med melk som har gått ut på dato og sjokoladepulver som ikke er mitt. Kjøper inn for å lage taco, sa jeg ikke at jeg aldri kom til å savne taco, at tacofredag skulle bli et fjernt minne? Men så feil kan man ta, og jeg kjøper kjøttdeig, salat, tacosaus, tenker at ja, det blir bra. Taco for en. Reiv ut sting for sting i kneet mitt, begynte med 12 og da de skulle tas ut hadde jeg 8. Dette arret, det blir ikke fint, men hva bryr det meg, helt egentlig, hva faen har et arr å si.

Har fått opp ting på veggene, kjøpt meg bokhylle og nattbord, sakte men sikkert begynner ting å stabilisere seg, bli et liv, selv om jeg må bruke smørkniv fordi jeg ikke har flatskrujern. Jeg tar 22-bussen hver tirsdag og 63-bussen alle de andre dagene, har lært meg busstidene i hodet, drar fast innom Rema 1000 hver mandag for å kjøpe egg og rundstykker, har kjøpt meg planlegger for første gang i mitt liv som jeg noterer i. Skriver at jeg skal ha middag på onsdag, jobb på torsdag, kjøpe tusjer på fredag og kanskje ha en middag igjen på lørdag. Føler meg organisert og flink.

Det er liksom ingen tid. Jeg har forelesnigner hele dagen, og når jeg kommer hjem må jeg prøve å ta igjen det jeg henger bak i matten, eller få til å lage nye funksjoner på Matlab. Tar meg i å tenke at jeg har tatt meg vann over hodet, at dette livet har jeg valgt selv, fy faen, dette har jeg valgt selv, å bruke søndagene mine på mattetester og sitte på tirsdagskvelden og streve med mekanikken. Tenker at jeg ikke makter dette, fy faen, hva har jeg gjort mot meg selv. Men så er det jo jævlig bra også. Sannheten er at ja, det er mye dritt, men jeg trives så himla godt likevel. Så da går det kanskje bra, til tross for alt.

Som du skifte skjorte kan du skifte by.

Velkommen til det nye livet i den beste byen jeg veit om. Det er hektisk her, jeg har ikke hatt så mye tid til noe som helst, det er først i dag ting begynner å roe seg ned. Har laget middag to ganger og er ellers opptatt med alt mulig annet. Går mye og spiser lite, tenker at jeg sikkert blir slank snart, men alkoholen ødelegger nok for det. Min nærmeste nabo er et kjøpesenter, rett utenfor vinduet mitt er det en vei, jeg ser bussene, hører bilene, jeg er i en by som knapt sover og om nettene ser jeg ut på gatelyktene, jeg elsker dette lyset og jeg elsker dette bråket, stille og mørkt for å få sove har aldri vært min ting. Jeg sover så godt når jeg hører bilene utenfor. Kan ikke huske sist jeg følte meg så hjemme som det jeg gjør her.



Det er så annerledes. Jeg har vært ute hver kveld, dette fadderopplegget som nå, etter to uker, endelig er over. Har drukket meg full og gått hjem rundt klokka to hver natt. En kveld, klokka halv tre når jeg nesten var hjemme, møtte jeg studenter fra petroleumsfag som inviterte meg hjem på øl og pizza, det er liksom en sånn jeg har blitt, ei som blir med fremmede hjem og våkner fullt påkledd hos de klokka halv ni dagen etter. Får et glass vann, sier takk for ølen og pizzaen, går hjem i klærne fra kvelden før. Hadde aldri trodd jeg skulle få et slikt liv. Jeg har blitt hun som havner på legevakta en fredags kveld, vi vedder om hvor mange sting det blir i kneet mitt og det ender opp med tolv. Drar på fest igjen på lørdag, en fest hvor de gir meg klemmer og sier jeg er tøff som er med selv om jeg knapt kan gå. Vi går fra Gløshaugen til Tyholt og en fyr tar meg på ryggen siste del av turen, men når jeg skal hjem igjen går jeg hele den lange veien selv, aleine, slik jeg har gjort hver natt de siste to ukene. Går i sneglefart, har vondt i kneet og tenker at jeg ikke skulle prøvd å danse, at jeg skulle tatt siste buss hjem, men det er okei, for dette, det er jævlig bra.

Lærer meg å koke egg, har hatt eggkoker hele mitt liv, og på fjerde forsøk blir det akkurat så hardkokt som jeg vil men på femte forsøk blir det for bløtt igjen. Henger opp klær på et tørkestativ fordi jeg ikke gidder å vente på at det blir en tørketrommel ledig, og alle maten jeg lager blir litt for salt. Jeg har 130 nye mennesker å bli kjent med, lære meg navnet på, huske å hilse på i gangene, sitte med i forelesningene, og jeg hadde aldri trodd det skulle føles så bra. Og allerede første kvelden her ville en fyr ha meg med hjem, jeg har blitt lagt an på av 3-4 forskjellige nesten hver kveld, men jeg er meg selv lik, jeg sier nei, jeg drar hjem, jeg er ikke hun som møter opp på forelesning med klærne fra kvelden før. Selv om alt er annerledes er jeg fremdeles meg, bare den mer utadvendte og fryktløse versjonen. Liker meg selv slik. Jenta som er med på alt og lærer seg å like øl. Håper det varer alle disse fem årene.

Dette nye livet, det virker jævlig bra så langt.

I drowned out all my sense.

Jeg er på jobb, står bak kassa i denne søte, lille kafeen, og alt virker så håpløst. Ute høljer det ned, fy faen for et regn, og jeg står helt aleine. Det er ingen kunder, jeg trekker meg tilbake, setter med ned på gulvet i et hjørne og prøver å puste. Tenke klart. Ta meg sammen. Sitter med hodet i hendene og føler håpløsheten omslutte meg, kjenner tårene presse på. Men så hører jeg skritt i gangen og spretter opp, klistrer på smilet, er en annen. Tar meg sammen på sekundet, og resten av dagen føler jeg meg okei. Det er så greit å være meg for tida, jeg tar meg sammen lett, jeg lever livet, men samtidig er det så vanskelig for jeg brekker i vinden.

Og jeg tenker det, at noen burde redde meg fra meg selv. For en måned siden ville jeg ikke at noen skulle ville ha meg, jeg ville være helt aleine, men sånt varer aldri, jeg kjenner meg selv, det varer jo aldri. Jeg får vennene mine til å kjefte på meg, si "Nå lar du han være i fred" og "Han er en idiot, hold deg langt unna" og det fungerer, det fungerer, det trenger seg inn i den fornuftige delen av meg og jeg prøver sakte å fatte det hele. Men så sitter jeg hos frisøren, står på jobb, ligger i senga og prøver å sove, og det er det eneste jeg klarer å tenke på likevel, disse idiotiske valgene jeg har tatt og hva jeg egentlig skal gjøre nå.

Men fakta er at jeg trodde det skulle føles bedre, alt dette, livet jeg går rundt og lever for tida. Men jeg føler faen meg ingenting. Det er nesten helt tomt, hele greia. Og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg trodde det skulle føles bedre. Kanskje er jeg fortapt i apatien min igjen, den kommer som regel snikende. Og kanskje er det sånn at det går skremmende fort nedover med meg, eller oppover, jeg veit ikke, men en vei går det i alle fall. Ingenting står stille. Jeg veit liksom ikke hvem jeg har blitt, jeg er denne jenta som kommer hjem fra jobb og helst bare vil legge meg ned og gråte resten av kvelden, men som i stedet drar ut, henger med folk til langt på natt, kjører hjem i mørket, har overnattinger og står opp grytidlig for å dra på jobb om morgenen igjen. Jeg mener, jeg gir jo ikke meg selv tid til å være meg selv. Men jeg elsker det. Samtidig som jeg ikke føler noen ting, så er dette kanskje den beste tiden jeg har hatt i livet mitt til nå. Jeg gjør så mye, møter så mange folk og føler så jævlig at jeg lever.

Om en uke har jeg flyttet. Har ikke pakket noe som helst enda. Gleder meg og gruer meg som faen. Håper dette nye livet blir det jeg ønsker meg.

I've been up for days.

Jeg kjører hjem, klokka er halv to på natta, det er mørkt og musikken er høy. Sola har ikke begynt å komme opp enda, er ute i det lille tidsrommet hvor det faktisk ser ut som natt. Nattsvermere lyser opp når de flyr foran bilen, jeg har langlysene på og alt virker så unaturlig. Er skvetten, tror jeg ser andre biler på veien men det er bare refleksjonen av langlysene i folk sine kjøkkenvinduer. Det er haugevis med flaggermus, de kaster seg foran bilen og jeg er livredd for å treffe de. Men det går bra, jeg dreper ingen denne gangen heller. Møter ikke en eneste bil på veien hjem, og jeg tenker det, i noen sekunder, at hvor ille hadde det egentlig vært uansett, om det kom en fyllekjører og traff meg? Om det bare sluttet nå? Men jeg tar meg i det, jeg har ikke et dødsønske, jeg har ikke det. Svinger ekstra ut til høyre hver gang jeg tror jeg ser en bil, bare for å være på den sikre siden. Tenker at dette er bra, å kjøre hjem på denne måten, på denne tiden, det er bra. Føler at jeg lever. 

Kommer hjem, men sovner ikke. Sover nesten ikke lengre, etter denne helga som har vært, jeg har liksom mistet evnen. Er våken flere timer i strekk, sover i 3-4, og så er det på'n igjen. Blir gal av meg selv, jeg er jo så sliten, bare la meg sove, men jeg lar ikke meg selv sove. Er sammen med folk og når jeg endelig er aleine så tenker jeg så altalt for mye. Sov to timer midt på dagen og veit jeg kommer til å være våken for lenge i natt også. Kjenner meg selv.

Og jeg sender meldinger helt ukritisk, herregud, hva er det jeg driver med? Det er akkurat det jeg tenker, så går jeg på badet, banner litt til meg selv i speilet. Faenfaenfaen. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Trekker pusten, skuler på mitt eget speilbilde og prøver å ikke bry meg. Jeg har lyst til å påstå at jeg hadde det jo så fint helt til nå, men er det sant da, er det? Veit ikke om jeg egentlig har hatt det så fint i det siste. Det er så vanskelig å avgjøre, en slags nummenhet som fester seg, mangler evnen til å reflektere over min egen sinnstilstand. Ble spurt om jeg har det bra, og det slo meg at jeg ikke veit når noen sist spurte meg om det. Må være år siden, det er i alle fall slik det føles. Faen, det er ingen som spør, jeg spør jo ikke jeg heller, mennesker altså, er det mulig. Men når de først spør, hva sier man da? Jeg veit ikke. Det føltes bra å bli spurt, i det minste. Som om noen bryr seg, selv om jeg tror det bare var av plikfølelse. Det er okei, og etter å ha tenkt litt, så tror jeg egentlig at de siste dagene har jeg hatt det bedre enn på lenge. Det er disse menneskene, ikke sant. Jeg skulle ønske at de ikke hadde noe å si, men de har det, på godt og vondt.

Jeg sier til meg selv at jeg må tenke litt mer på hva jeg skriver, ikke bare publisere alt som foregår i hodet mitt. Men jeg gidder ikke nå for tiden. Er kanskje litt sint og likegyldig. Har liksom bestemt meg for at det er ærlighet som gjelder og at jeg ikke har noe å tape uansett.

Before we get a little bit closer.

Klokka er seks på morgenen. Jeg ligger på saltstenger og kakesmuler, på bordet står det utallige flasker og det er slengt servietter, limeskall og seigmenn over alt. Rundt om i huset ligger det folk, disse menneskene, og det slår meg hvor glad jeg er for at dette, akkurat der og da, er livet mitt, et liv jeg aldri trodde jeg kom til å ha. Tenker at det er så nært en episode av Skins jeg kommer, og vurderer å bare reise meg, samle tingene mine og dra hjem. Vandre ut i det grå været med en treliter vin i hånda og den opprevne strømpebuksa mi, en walk of shame som tatt ut av en film. Men jeg gjør det ikke. Jeg legger meg ned i sofaen som jeg deler med en annen, gjør meg så liten som mulig så det skal være plass til begge og prøver så godt jeg kan å sove.

Rundt klokka ti er jeg den eneste som er våken. På gulvet ligger en fyr som har sovet som en stein siden klokka seks, og jeg er så misunnelig, jeg skulle ønske jeg fikk sove, har prøvd så iherdig men tankene spinner. Han som er i sofaen med meg snorker svakt, og jeg har noen øyeblikk av smertefull klarhet, en helt fryktelig selvinnsikt. For det er dette jeg gjør. Jeg prøver å få de til å like meg, jeg blir lykkelig når jeg klarer det, og jeg blir motløs når de slutter å like meg. Jeg kan si at jeg ikke vil ha forhold, ikke vil at noen skal ville ha meg, men det er bare jug, for jeg vil likevel så inderlig at de skal like meg, ville ha meg, synes at jeg er bra nok. Til evig tid kommer jeg til å ønske det, samme hvor nysingel og lei av kjærlighet jeg er. Og det som er, er at selv om jeg elsket det den gangen ei spurte om hvem i rommet som hadde tenkt på å ha sex med meg og alle rakte opp hånda, selv om det gjorde at jeg følte meg jævlig bra, så hater jeg å være henne. Jeg hater at det er så viktig for meg at folk liker meg, på alle måter. Det er faen ikke greit. Det er helt på trynet at det skal være sånn.

Og jeg sitter med hånda hans rundt meg og lurer på hvordan dette skjedde. Er det dette jeg er avhengig av? Det er jo jævlig fint, jeg føler meg jævlig bra, jeg tror han føler seg bra også, men faen altså. Jeg blir så irritert på meg selv men jeg er så veik, jeg tar meg i å flørte, sjarmere, det ligger liksom i meg. Og jeg prøver ikke å få dem til sengs, jeg prøver ikke å få en kjæreste, jeg prøver ikke på noe som helst annet enn å gjøre dem interessert. Det er ikke verre enn det, men jeg blir bare så oppgitt. Det er for dumt at det skal være sånn som dette. Men jeg vil de skal like meg. Jeg higer sånn etter å få bekreftelse, at noen skal synes jeg er udiskutabelt bra nok. Det fundamentale problemet mitt er at jeg vil bli likt.

Jeg gulper i meg flere glass vann, står på kjøkkenet og har denne grusomme selvinnsikten. Har dårlig samvittighet, føler meg som tidenes bitch, tenker at bak ryggen min sier de nok at jeg er løs, og selv om jeg veit det ikke er sant vil jeg ikke at det skal være det folk tror. Geleshottene mine står på benken, jeg heller ut en åpnet vinflaske som det bare er drukket ett glass av. Sender en sms, "Jeg er så desperat på bekreftelse og det er ikke okei!", søker råd. Får tilbake at jeg ikke skal drepe meg selv over det, alle er jo litt sånn. Men jeg, er jeg bare litt sånn? Finner frem en søpplepose.

Timene går, menneskene våkner sakte men sikkert. Jeg sa jeg ikke skulle rydde, at det ikke var mitt ansvar, men uten at jeg tenker over det samler jeg sammen fat, glass, flasker og søppel, setter på oppvaskmaskinen, tar ansvar likevel. Så drar jeg hjem, klokka er fire på dagen og jeg sovner.

Jeg blir sjuk av meg selv.

Det är inte synd om dig.

Livet: Jeg står her med en plass på forfatterstudiet i Bø og jeg har ikke tenkt å bruke den. Maria for fem år siden, fy faen, så sint hun er, hun har mest lyst til å kvele meg. Er ikke dette alt vi har drømt om? Og så skal du kaste det bort? Hva faen tenker du med?

Og jeg lurer på det, jeg også. Men jeg kan bare ikke. Har skrevet for og mot liste, men det har ikke hjulpet, for noen punkter veier mer enn andre. Så det ble mot som vant. Og på et punkt, når jeg sitter og banner over regnestykker som ikke går opp, kommer jeg til å angre. Men jeg tror det er rett valg likevel.



Noen ganger må man kaste vekk sjanser, det er det jeg sier til meg selv. Noen ganger må man bare gå videre med realfagene og drite i det fantastiske årsstudiet. Men det svir. For var ikke dette studiet det som var drømmen? Hele den store planen, å gå det studiet? Og så kommer jeg inn på det, og tenker "faen", for jeg veit jeg ikke kan gjøre det. Jeg ville bare sjekke om jeg var god nok, søkte litt for gøy, for å vite om det gikk.

Jeg har underskrevet leiekontrakt i Trondheim. Det er avgjort. Jeg begynner på NTNU og etter jeg veit hva jeg kom inn på i samordna opptak skal jeg sende mail og si nei til forfatterstudiet. Men fy faen. Tenk at jeg gjør dette. Jenta som aldri kunne tenkt seg et annet studie noen sinne, takker nå nei. Det føles helt sykt. Å skrive har jo alltid vært drømmen.

Men jeg skriver jo. Trenger jeg et studium for å bli bedre? Eller vil det bare ødelegge det lille jeg har av originalitet? Det får jeg aldri vite. Men jeg veit jeg er god, akkurat nå, det jeg skriver uten studiet, det er bra. I fjor sa et forlag at de likte det jeg skrev, jeg tror det var da jeg bestemte meg for å klare det uten studiet. Så jeg velger å tro at jeg klarer å bli bedre uten dette, klare det på egenhånd. Tar den vanskelige veien. Jeg veit ikke om jeg syns jeg er mest modig eller dum. Men jeg går for det vanskelige studiet og dropper det morsomme. Kanskje like dum som modig.

Les mer i arkivet » Mai 2015 » Mars 2015 » Januar 2015
Maria.

Maria.

104, Stjørdal

Jeg er Antarktis, for det meste. Hodet mitt roter mye og det er derfor jeg skriver. Litt for åpen og litt for lukket samtidig. bloglovin

Arkiv

hits