fle m fremmed.

Det er jo ikke helt det at jeg vil d, men jeg vil i alle fall ikke leve. Og da strjeg der bare i limbo og har ingen anelse om hvajeg skal gjre.

Og det hele ender jo med at daligger jeg i senga og stirrer i veggen, griner, sover flere timer midt p dagen, gjr ikke en dritt, klarer ikke lese til frste eksamen som er om 12 dager. Overnatter hos den samme sjukt bra fyren fire netter en uke og ligger i senga hans hele dagen. Har aldri lyst til dra derfra og mte mitt eget liv, men gjr det til sluttog er alene i prikk to timer fr jeg ikke makter meg selv mer. Jeg bare orker ikke livet mitt. Ringer folk som egentlig ikke er s gode venner av meg at de burde f all dritten jeg spyrut, jeg vet man m tenke p hvemsom skal f hre hva men jeg klarer ikke, s jeg ringerfolkog griner over alt som er galt.

"Maria, du m jo snakke med noen om dette" sier han ene jeg ringer, og jeg sier at det er jo det jeg gjr. Jeg snakker jo med deg om det akkurat n.
"Nei, du gjr ikke det. Du nevner det i en bisetning og s snakker du det bort. Det er ikke rart folk blir stressa av hre p deg." og jeg skjnner det,da han sier det s skjnner jeg at det er helt sant. Jeg fler jeg er s jvlig pen om alt men sannheten er at jeg bare sier "Noe er skikkelig galt" men ikke forteller hva eller hvordan eller hvorfor. Men jeg veit jo egentlig ikke selv heller.

Om fire dager har jeg bursdag og jeg ville feire den, jeg har jo gleda meg, jeg har drmt om alle menneskene jegskal invitere og hvor fullt det blir og hvor sykt mange venner jeg harn,hvor gy det skal bli og hvor elsket jeg egentlig er, men jeg klarer ikke finne ut hva jeg skal gjre og jeg klarer ikke f meg til invitere noen, jeg klarer ikke noe som helst og hva faen skal jeg feire bursdag for egentlig. Jeg vil jo ikke noe, jeg har ikke lyst, jeg har ikke et gram lyst i meg. Og det burde jeg faen meg ha.

Og jeg ser det, jeg ser det helt selv, at dette er vren i fjor i reprise, bare enda verre. Jeg skulle ikkegjenta det men jeg gjr jo det, jeg er helt lik, jeger helt jvlig lik mitt tidligere jeg, kanskje jegaldrihar vrt noen annen, sannsynligvis har jeg nok ikke det.Og hvordan faen skal jeg hente meg inn fra dette. Jeg har eksamensperiode fra n og til midten av august, og jeg klarer ikke. Klarer faen meg ikke.

I et panikkyeblikk sender jegen sms og spr omenkompisfremdeles liker meg like godt som fr, om vi er venner, plis, liker du meg enda? Svaret jeg fr er vel strengt tatt det mest fornuftige jeg kunne ftt.
Sprsmlet er vel egentlig: Liker DU deg selv like mye som du burde?

Nei, det gjr jeg jo faen meg ikke.

vre alene.

Jeg har vrt singel i tre uker og det har vrt jvlig fuckings bra. P slutten av forholdet var jeg s innmari ulykkelig og det fles som at sl opp fiksa alt. Jeg har vrt sammen med mennesker hele tiden, blitt med folk hjem fra fest og ikke dratt hjem til meg selv fr to netter senere, invitert folk til meg med lfter om brownies og godt selskap, hold meg selv opptatt og vrt s jvlig lykkelig over livet jeg lever og vennene jeg har. Herregud jeg har joverdens beste mennesker rundt megog verden er s jvlig fin og det er alltid noen som vil henge med meg, kline med meg, ligge med meg, snakke med meg, det er alltid noen. Og s lenge jeg ikke m vre alene er jeg faktisk s himla glad for tida.

Men snart er det pske og alle forsvinner. Den siste kvelden med folk var det fest hele natta og jeg hadde det s innmari bra.

Men klokka er nesten seks p morgenen, jeg str bak baren, jeg tror noen nettopp har bedt om en l, og plutselig s innser jeg at jeg faen ikke egentligerlykkelig og snart m jeg vre alene i over en uke. S jeg synker sammen i en haug og begynner grte. De to guttene som str i baren med meg skjnner ingenting, prver trste, men jeg er helt utrstelig. For n m jeg lre meg like meg selv igjen og jeg hadde helt glemt at jeg blir helt hpls av vre alene.

Klokka elleve vkner jeg hos han ene som prvde trste meg og fr ikke sove igjen. Jeg husker atjeg satt p asfalten og jeg husker at jeg sa "Vr s snill, la meg sove hos deg, jeg makter ikke vre alene med meg selv" og jeg husker gturen hjem til han somfin. Igjen slr det meg at menneskenerundt meg er jvlig bra folk.Men jegfr ikke sove igjen og hplsheten tar meg.S jeg gjr noe jeg aldri har gjort fr, jeg sniker meg ut mens han sover og gr livet i mte(herregud livet i mte) med tanken om at jo, jegm klare dette. Faen, jeg m jo klare dette.

Vren i fjor var jeg selvdestruktiv, vill og helt hpls. Denne vren er p vei mot det samme, men ikke faen. Ikke faen. N skal jeg lre meg vre alene uten hate meg selv. Forrige pske drakk jeg meg full alene og dro p en fest hvor bletilbydd mer ogvkna av at en fyr tok av meg klrne. Det skal alts ikke s mye til for at jeg hndterer denne pska bedre. Krysser fingrene for at jeg ikke blir destruktiv og synker inn i hplsheten. Heia meg.

Dette fr jeg jo til. Jeg makter nemlig ikke vre snn her.

Snn er det.

Jeg sitter og stirrer p mailadressen til studieveilederen til studieprogrammet mitt, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet at jeg trenger hjelp men jeg vet ikke hva slags hjelp jeg trenger, jeg vet ikke, jeg vet ikke hva man sier.

"Hei. Jeg trenger hjelp. Jeg har strket i for mye og n veit jeg ikke hva jeg skal gjre. Verden raser sammen. Hjelp."

For verden raser sammen. Hvis jeg ikke klarer denne mastergraden veit jeg ikke hva jeg skal gjre. Hvis jeg m g et rom igjen veit jeg ikke om jeg takler det. For sannheten er at jeg tror jeg strk i det samme faget for tredje gang, og da er det kanskje p tide innse at dette ikke er det jeg skal gjre.

Men hva faen skal jeg gjre da.

Hva faen skal jeg gjre om det ikke er dette. Det finnes ingen andre studier jeg vil ta. Det finnes ingen butikker jeg vil jobbe i. Det finnes ingenting. Det finnes bare dette, hvor jeg fr B i noen fag og stryker i resten. Og kanskje er normert tid oppskrytt, men jeg klarer ikke miste alle disse vennene og prve f nye irskurset under meg. Jeg jobbet s hardt med f disse, og om jeg ikke en gang har dem s veit jeg ikke om dette gr i det hele tatt.

Dropper jeg ut mister jeg vennene, jeg mister kjresten, jeg mister hybelen, jeg mister sikkerheten og jeg mister friheten. Dropper jeg ut mister jeg alt.

Kanskje overdriver jeg. Sannsynligheten er stor for at jeg gjr det. Men jeg veit pokker ikke hva jeg skal gjre. Aldri har livet fltes s meningslst fr.

Og alt i alt, s slr det meg at da jeg for snartett og et halvtsiden hadde valget, s skulle jeg kanskje valgt forfatterstudiet i stedet for denne mastergraden.

Snn er det. Og det er godt ha det sagt, uten ha noen som skyter tilbake med "Det gr s bra s" for jeg er jvlig lei av at ingen tar bekymringene mine serist. Titter innom bloggen bare for ha et sted det er lov vre trist og full av hplshet. Snn har det blitt. Jeg er ssliten av fle at alt gr til helvete.

Jeg m maile veilederen i morgen. Jeg m det.

We slow for no one.

Denne sommeren har to ting skjedd som jeg burde se p som nederlag.

1. Jeg harmistet evnentil vre alene.

Jeg prvde tappert i 6 mneder og jeg har aldri vrt s selvdestruktiv og hpls fr. Det er gy vre hun de ler av p mandag og skriver om i avisa til linjeforeninga, men bare en liten stund. Det kommer til et punkt hvor man ser seg selv utenfra oggrter over den man har blitt. S en morgensa jeg"Du vil ikke bli sammen med meg, da?" og han sa "okei" og det er det beste jeg har gjort i r. Jeg er ikke selvdestruktiv lengre, jeg ligger ikke om nettene og kveles av meg selv, jeg drikker ikke alene i ukedagene og jeg har ingen nye blmerker. Og jeg burde se det som er nederlag. Jeg burde klare vre alene. Men jeg er bare s kronisk ensom og sannheten er at jeg ikke har vrt alene siden 2011 og6 mneder var nok for jeg dela meg selv. Jeg er s lei av prve klare meg selv.

2. Jeg hadde to eksamener denne uka og jeg tror jeg stryk p begge.

Den frste prvde jeg hardt p,men jeg er redd det ikke gikk likevel.Den andre dukket jeg opp p, for andre gang, uten ha lest. Og det er greit. for jeg er verdt mer enn eksamensresultatene mine og neste gang skal jeg kanskje klare st, klare lese, klare ikke fokusere p alt annet. Men denne sommeren brukte jeg p meg, p la meg selv fle meg okei, p bygge meg opp og ha det bra med meg selv, og det er lov. Jeg er verdt det. Om jeg str p eksamen men er miserabel s hjelper det nemlig ikke. Jeg veit jeg ikke lykkelig, men jeg har det s mye bedre n enn jeg hadde, selv om jeggjorde detelendig p eksamen. Jeg har ikke felt en eneste tre over disse eksamenene, i motsetning til eksamensperioden i vr. Og det er faen s deilig ikke grte fordi jeg tror jeg stryker, men puste rolig og tenke at det er greit.

Og det er greit. Dette er ikke nederlag. Dette er slik det mtte bli, og det er greit.

Jeg skammer meg ikke.

Det er greit, for jeg veit jeg er verdt noe selv om jeg stryker p eksamen og har knytta livet mitt opp mot et annet menneske. Jeg er s mye mer enn dette.

Det er lov trenge andre og det er lov feile. Det er ikke nederlag. Det er greit.

Wait for me to come home.

Speedometeret viser 117 km/t i det jeg ser p det. Har forsvunnet inn i hodet mitt igjen, tankene mine, det er timevis siden jeg sist spiste og det er fremdeles 20 minutter til jeg er hjemme. Jeg trekker pusten, slipper opp gassen og lardet synke ned til 90.

Da jeg var yngre og satt p med de kule gutta, de som skryt av hvor fort de kjrte og tok krappe svinger for vre tffe, da syntes jeg de var idioter. Hva faen skal du kjre s fort for, tenkte jeg. Tror du dette imponerer meg? Husker da han ene mista lappen og var s stolt av det, herregud, s teite de var, de gutta jeg hang med.

Men n, vel, n er jeg en av dem. I dag kjrte jeg en fyr hjem og det var kanskje frste gang han ikke kommenterte kjringa mi fr den siste svingen. Han holdt kjeft hele turen, sa at n har han begynt bli vant til hvordan jegkjrer, men p den siste svingen mtte han si noe.
"Husk demp farten her n, da" sier han, fordi han mente jeg hadde tatt den svingen s fort sist. S jeg skifter til frstegiret og snegler meg fremover, bare for demonstrere. Men jeg veit jo at han har rett, at jeg kjrer for fort. Nr ble jeg en av disse idiotene?

Krkeslv sin tredje str palt for hytvolum. Vanligvis har jeg det p5 nr jeg har folk i bilen,12 nr jeg er alene, men i dag, i dag er det p 18 og jeg kjenner musikken i brystet. Synger med og passerer 110 km/t. Tror kanskje jeg vil grine, men veit ikke. Senker farta igjen. Prver. Prver vre fornuftig, ta meg god tid, ikke skrike tekstene mens bilen suser for fort gjennom tunnelen.

Forskjellen p meg og de kule gutta er at de kjrte fort nettopp derfor, fordi de var kule og ikke brydde seg. Jeg derimot, jeg kjrer fort fordi det er snn det er, jeg snakker fort, jeg gr fort, jeg kjrer fort, jeg er hun som fuckings aldri har tid til ta det rolig. Aleine kjrer jeg enda fortere, som om jeg venter p den dagen jeg nesten krasjer og innser at jeg m ta meg sammen. Men jeg veit det jo egentlig allerede.

Vel hjemme setter jeg meg i sofaen med et glass vin og jordbr. Detlukter mensblod, neglelakk og kattepiss. Det er juli og jeg veit ikke hvor livet mitt er p vei, men det gr i 120 km/t dit.

I get miserable.

Under semesterets tredje eksamen blander jeg to filosofer og leverer inn seks sider med svada. Poppgavearket har jeg skrevet for meg selv "Hvis jeg kaster en drue p han, blir jeg kasta ut da?" men jeg kaster ingen druer, jeg spiser dem sakte og mister dem p gulvet s eksamensvakten trkker p dem.

Klokka kvart p tolv forlater jeg lokalet. Utenfor sitter et studentkor med grill, l og shots til oss som har hatt eksamen. Jeg tar en shot, det er alt for tidlig menhva gjr vel det,setter meg ned og ser at mange fra linja mi er der. Forteller om at jeg skrev om feil person, at jeg kanskje m ta denne ogs i august. Forteller at jeg fr en lang sommer.

Han ene i korethar en fin dialekt, men nr jeg prver huske hvilken det var er det borte for meg. Han holder p med doktorgraden sin og begynner snakke med meg og venninna mi om dette med vre lykkelig. Det er alt som skal til, disse dype greiene hans om lykke. "Jeg vet ikke om jeg hres mest dyp ut eller mest full ut n" sier han, og jeg vet ikke jeg heller, men det har sier treffer noe i meg."Folk som deg prver bli lykkelige. Men de fr det ikke til." Jeg vil le av han, han er opplagt full, han snakker bare svada, men alt han sier er som slag i trynet.Han spr venninna mi om hun er lykkelig, og sier selv at han er rimelig lykkelig, og jeg tenker bare at jeg er glad de ikke spurte meg, kjenner at denne samtalen godt kan slutte. For jeg er ikke lykkelig. Det har vrt bra mneder, jeg har flt at livet er bra, men n, illusjonen er liksom borte. Jeg er faen ikke lykkelig.

Jeg gr over Nidelva og 2/3 over brua begynner jeg grine, p rene mine har jeg en gladsang som heter "Miserable" og alt fles bare helt jvla absurd. Jeg erferdig med det frste ret p universitetetn men det gjr ingen forskjell, det eneste jeg tenker er at jeg ikke vil ha denne sommerferien for alle vennene mine drar og jeg skal lese til eksamen i august og jeg gr p veggen allerede, selv om ferien bare har vart seksdager. Har aldri gruet meg s mye til en sommer som jeg gjr n, for jeg skal vre s utrolig alene. I tre uker skal jeg passe hus og da fr jeg virkelig trening i dette med vre alene. Det er vel slik at jeg trenger det.

Jeg skal sitte alene i denne byen som jeg elsker, jeg skal lengte etter vennene mine, lengte etter noen som vil sove med meg, lengte etter vre ferdig med denne fordmte utdanninga.Og hva lever jeg egentlig for, nr alt jeg gjr egentlig ikke gjr noen forskjell? Nr jeg ikke klarer brenne for noe som helst lengre. Jeg vil ikkegjre noen ting. Jobber en og en halv time i uka og gruer meg som bare det hver gang, hallo, skjerp deg. Men jeg vil ikkegjre noe. Ingenting gir noen mening.Denne jvla apatien min.

La oss reflektere: Jeg str i vinduet mitt, klokka er elleve p kvelden og jeg innser at det ikke hadde hjulpet hoppe, det er ikke langt nok til noe som helst annetenn brukne bein.

Jeg er ikke direkte ulykkelig, men jeg er definitivt ikke lykkelig. Er vel noe jeg burde jobbe litt med.

Men ka ska vel vi med ord.

Gr inn i dusjen. Har en smrbukk i munnen, tygger p den mens jeg setter opp hret, drar for dusjforhenget. Merker ikke at jeg har brillene p fr de dugger, er s vant til linser, briller er s fjernt, jeg er s fjern. Smrbukken er klistret fast i tennene mine og jeg er klistret fast i livet og dusjforhenget er klistret fast i meg.

Hvordan forventer du bli utgitt nr du har boikotta forlaget som sa de ville jobbe med deg, nr du hargitt dem radio silencei over ett r? Hvordan forventer du bli utgitt om du ikke skriver noe, om du ikke lar dem lese det, om du ikke kommuniserer? Det er to r siden jeg skrev noe ferdig, jeg er for ung til ha skrivesperre, for ung. Vurderer skrive novelle og sende inn til konkurransen til studentavisa, men makter ikke. Vurderer st opp for meg selv, men makter ikke. Vurderer jogge mer, men makter ikke. Vurderer lage middag, men makter ikke. Makter ikke.

Det er noe i meg som alltid tror at om de vil mte meg mer enn en gang, om vi mtes to ganger, da er det hp. Men jeg har ftt det motbevist minst to ganger i r, kanskje flere,jeg husker ikke, det gr i ett,men minst to. De likte meg godt to ganger og s orka de ikke mer. S n er tre det magiske tallet. Om de vil mte meg tre ganger, da, da m de jo like meg. Likevel, p mandagskveldene sitter jeg alene og vil knuse glass fordi han jeg trodde likte meg sikkert ikke gjr det likevel, han har noen andre, han liker ikke meg. Og da vurderer jeg sende en sms, invitere noen, hvem som helst, jeg vil som faen ikke vre aleine,og det er alltid noen som kommer, det er alltid noen, men det er faen aldri den jeg vil ha. Jeg har ftt mange venner p universitetet, har aldri hatt s mange venner i hele mitt liv, aldri vrt s godt likt. Og kompiser, flere enn noen gang,helelivet er detnoe jeg har savna, gr s mye bedre overens med gutter, de er s greie forholde seg til.80% av de vil ikke bare vre kompis men det driter jeg i, om de er vennen min fordi de syns jeg er pen eller fordi de syns jeg er kul bryr meg ikke, bare vr vennen min og heng med meg nr jeg ikke orker meg selv.

Om under to uker har jeg bursdag og det skal feires men hvem inviterer man, hvem inviterer man, for jeg har ftt for mange venner, bekjente, det er vel detsom er problemet, ervi s gode venner at jeg skal invitere dem?Fr harjeg alltid droppa feire fordi jeg ikke har hatt noen invitere, men ner alt annerledes.Men det er s mange folk tenke p og s lite plassog crushen min kommer ikke til komme uansett, s hva er vitsen.

Hva har livet blitt? En l, et glass vin, potetgull og dip i senga. Eksamensoppgaver over alt rundt meg. Vissheten om at jeg stryker p minst en til sommeren ogs, akkurat som jeg gjorde til jul, vissheten om at jeg ikke skal ha sommerferie men pugge til ta de p nytt i august, vissheten om at jeg knekker. Knekking, knekklast, oppgavene handler om hvor stor lasten m vre fr bjelken knekker og jeg tenker at fire eksamener knekker bjelken som er meg. Faen ta meg og de dumme metaforene mine.

Maria, vr ssnill,du klarer vre alene uten dra frem hverken hammer eller vin. Det sier jeg til meg selv men jeg vet ikke om det er sant. Jeg har alltid vrt s selvstendig men hele 2014 har vrt noe nytt, en ny meg, en meg jeg bde elsker og hater.

Plukker hr fra leggene mine, det er litt overen uke siden jeg barberte meg, faen s fort hret mitt vokser, men jeg tenker for meg selv at hvem har jeg barbere meg for, da.Jeg vil nokikke bli ndt til bry meg om han bryr seg omleggene mine igjen uansett, og alle de som kunne funnet p brydd seg om leggene mine bryr ikke jeg meg om.

Jss. Gi meg en klem, da.

e her.

Vkner mandags morgen midtveis ut i matteforelesningen, sola skinner som faen inn vinduet og det frste som slr meg da jeg pner ynene er at n har jeg fucka opp igjen. Disse fordmte drlige valgene jeg tar.Jeg tar et bilde av papiret som ligger pnattbordet mitt, senderdettil vennene mine uten tekst og i hodet mitt kaller jeg det kunst, selv om det egentlig bare er trist og jvlig. Jeg bruker ti minutter p sminke meg, kle p meg, vurdere vaske vinglassene, bestemme meg for utsette detog g til bussen. Presser frem et smil til bussjfren, tenker p hvor effektiv jeg er til tross for alt.

Jeg sier jeg bare vil vre i fred menuka som var sov jegikke aleine mer enn tre av syv netter, men jeg er s lei og samtidig s likegyldig. Orker ikke vre aleine med meg selv, orker ikke bry meg om noe, men orker egentlig ikke ha noe med noen gjre heller.S jeg drar p besk til folk, jeg snakker i det uendelige, jeg glemmer meg selv og det er bra. Jeg sier jeg skal dra hjem men de sier vil du ikke sove her og fr jeg vet ordet av det har siste buss gtt og det jeg str igjen med er noen som vil hre p meg, selv om jeg snakker svada i btter og spann, som til og med hrer p meg nr jeg snakker i svne etter ha slokna midtveis i en setning. Og morgenen etter blir jeg spurt om jeg vil ha kaffe og sier nei takk, tar p meg skoene, "drar du?", det har ikke sltt meg at jeg kanskje er nsketvidere, men jeg grtil bussholdeplassen likevelog det slr meg at jeg er ikke grei. Jeg er faen ikke grei. Ikke fr de et ligg og ikke spiser jeg frokost med dem, det eneste de fr er mine evige monologer helt til jeg husker at jeg bare vil vre i fred.

Og p dagtid, timene gr, jeg ligger med hodet i notatboka og den store hetta mi over meg, ei venninne stryker meg p ryggen for si at forelesningen begynner igjen men jeg bryr meg jo ikke, jeg gjr jo ikke det. Vel hjemme setter jeg p en av de nye Krkeslvltene p repeat og den var akkurat hundre prosent det jeg trengte denne mandagen. Kanskje jeg kan ta meg sammen n. Kanskje jeg kan f livet p plass igjen. Ikke lage nye blmerker. F krefter til rydde igjen, faen som rommet mitt ser ut, og jeg skal slutte skippe forelesninger, slutte rmme fra meg selv og mine problemer. Ta meg sammen igjen.

Troa p at jeg kan lre meg leve med meg selv igjen, vre aleine. Jeg veit jeg vingler mye, meg og dette hpet, men jeg aner bare virkelig ikke hva slags liv jeg lever for tida. Ikke rart vi blir spr, eller hva.

Not pleased.

S, jeg hadde liksom erklrt vr. Not fucking pleased med f en hel haug med sn. Ikke gy i det hele tatt. Hadde jeg vrt katt hadde jeg lagt rene bakover og viftet med halen. Om dette ikke er borte til april veit jeg ikke hva jeg gjr. Har blitt ndt til finne frem vintersko og lue igjen, sitte med jakke p i forelesning, hallo, det skal ikke vre snn. Gi meg plussgrader, sol og grnt gress, vr s snill.

Tar flere bilder med mobilen enn kameraet for tiden. Ser flere tv-serier enn jeg leser bker. Tar buss mer enn jeg gr. Ligger mer enn jeg str. For et liv.

Mens eg tenk p ka vi e.

Hallo, mars er her, velkommen. Sjelden har du vrt s etterlengta. Endelig kan jeg si "Folkens, det er vr!" uten f sure miner og "Det er FEBRUAR" slengt tilbake. For n er det sant. N er det vr. Og om morgenen m jeg ikke skru p lyset p soverommet for finne klrne mine, jeg ser dem uten, og nr jeg gr til bussen er himmelen lys bl og sola er nesten oppe. Kanskje er det litt kjlig enda, kanskje blser vinden surt, men det gjr meg ingenting. Hadde rets frste jakkelse dag forleden og det fltes helt supert.

Har skifta fra vintersengetrekket n, det er slutt, n er det vr.

Mars skal bli bra.

- Skal se Stv p Samfundet p lrdag, gleder meg typ dritmye.

- Instituttet arrangerer jentedag med reker og vin, gratis og koselig er jo toppen av lykke.

- Jeg og bofellen har kjpt over ett kilo kalkun som vi skal lage til en festmiddag for to.

- Smetter snart inn i nye, knallrosa Converse.

- Hvis vret holder seg blir marsbadet s supert, sjl om jeg m bade aleine.

- Skal se film hjemme hos folk som ikke gr p studiet mitt og bli kjrt hjem, s ofte som mulig, g utenfor komfortsonen.

- Skal vaske hos oldemor og bli der litt lengre enn jeg egentlig har tid til s hun skal slippe vre s ensom.

- Krkeslv sitt nye album kommer den 28. og kan det da egentlig bli stort bedre?

Mars har aldri noen sinne fltes som en s bra mned som den gjr n. Vren er s innmari etterlengta.

En evig, evig monolog.

Det er stille her. Jeg tror ingen egentlig bryr seg, utenom meg. Jeg fr litt noia av at jeg ikke skriver. Jeg fr litt noia av at jeg ikke har noe skrive, annet enn referat fra sist gang jeg var full eller om hvordan folka p studiet mitt er de mest fantastiske i verden.Alt jeg skriver fles s meningslst.Men jeg har det jvlig bra. Det er kanskje snn det blir, da. Har det for bra til ha noe vettugt skrive. Jeg snakker mye, det er vel det, jeg har s mange snakke med, de ler, hrer (for det meste) p det jeg har si, jeg har absolutt alltid noe si. Kommer inn i realfagkantina og folk snur segved bordene fordi de hrer at det er meg, jeg tar plass, snakker hyt, det er snn det har blitt. De sier jeg er kul. Det er rart hvordan man kan g s mange r og hige etter vre del av verden, av vre en av de kule, men s er man plutselig der og veit ikke helt hva man syns om det. Alt er litt ambivalent, for jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Men jeg har det sjukt bra. Jeg sa forleden at alt bare gr nedover med meg, med fester hver helg og alt mulig slit, og ei p studiet mitt sa at det kan jo umulig g s mye nedover, for jeg virker s lykkelig. Det er rart, men det er sant. Jeg er omtrent s nrt lykkelig som jeg noen sinne kan huske ha vrt. Dette semesteret, jeg har blitt en annen, jeg bde elsker og hater den jeg har blitt. Fles helt surrealistisk, dette livet jeg lever.

Jeg er ikke s redd lengre. Folk er s bra, jeg elsker dem, herregud, alle menneskene jeg omgir meg med er bra folk som gir meg noe positivt i hverdagen. Tror aldri det har vrt snn fr.Verden er s bra. Jeg har blitt flinkere til lage middager, flinkere til svelge motvijen, flinkere til vre den jeg kan vre, flinkere til vre glad. Flinkere til puste.

Hrer sjukt mye p Stv for tida, de har bare fire sanger p spotify, s jeg syns du kan ta deg tid til hre litt p dem. Har blitt soundtracket til vren min, til et slikt punkt hvor jeg fr naboklager fordi jeg spiller musikken for hyt p torsdagskveldene. Klarer ikke bry meg. Det er vr og hpet er p topp. Om hsten blir jeg motls men om vren, om vren veit jeg at alt kommer til ordne seg. Jeg er aldri mer optimistisk enn jeg er om vren.

Men klare m bra, klare m bra, det har alltid gtt s tell.

Det fles som om hele livet mitt leves i den fordmte senga mi.Jeg spiser, leser, gjre skolearbeid, sover, tenker, grter, pugger, angrer i senga mi. Og s uendelig ofte nsker jeg vre et annet sted, eller ha noen her,jeg har ftt s noia mot vre alene, sove alene, men ingen besker meg. Siden i sommer har jeg hatt denne sjuke trangen til alltid vre med folk, spesielt om natta, jeg vil bare snakke i mrket og ikke sove alene, ikke vkne alene.Overnatter hos venninner og drar gutter med meg hjem etter fest, og jeg snakker til klokka er fem, folk angrer seg snn. Jeg snakker s mye og ingen vil hre p.

Fredag kveld kommer jeg meg ut av senga og vil helst vre p Samfundet resten av livet, det er s mange folk, jeg trives s godt,men de stenger jo, de som alt annet. Venninna mi mter noen som har nach og jeg drar med meg han som har vrt minst interessert i meg hele kvelden, han blir merkelig nok med, jeg vet ikke, kanskje jeg er flink til overtale. Vel der lager vi vaffel og alle str p kjkkenet og spiser vaffelhjertene etter hvert som de blir lagt p rista. Igjen fr jeg denne flelsen av at jeg ikke vil dra hjem, jeg vil aldri vre alene igjen, jeg vil st her og spise vaffel til evig tid.

Og p lrdagskvelden reflekterer jeg over grsdagen og han jeg vkna hos lrdags morgen, jeg blir aldri med andre hjem men akkurat denne gangen gjorde jeg et unntak, jeg kan tro jeg foretrekker min egen seng, men alle andre har strre seng enn meg, det er s urettferdig. Jeg tenker at det er litt synd p han, det var den vanlige prosedyren, ingen action, barejeg som snakker alt for mye og han som innser athan kanskje gjorde en feil ved la meg sove der.Vel hjemme sitter jeg bare i senga mi igjen, den alt for smale senga, jeg har skaffet overmadrass n, den er bedre, men fremdeles for smal.Stirrer ut vinduet, drikker te, rutiner og vaner og for lite ta seg til. Prver f meg selv til g tur, sitte ved skrivepulten, bare ikke sitte i den fordmte senga, men er nrmest fastgrodd, det er her livet er nr livet str stille.

S jeg leser flere bker enn jeg har tid til og sover mer enn jeg trenger. Av og til vurderer jeg flytte sengen vekk fra vinduet, tror det er en av de dummeste ideene jeg har. Glad jeg aldri gjr det. Elsker lyset fra gatelyktene som skinner rett inn p meg nr jeg skal sove, elsker ha en vinduskarm legge alle bkene i. Kanskje er senga s som s, men beliggenheten er bra, den er det.

Ottawa.

Det er fredag, og mens jeg sitter p bussen p vei hjem til Trondheim sier hun jeg skal p quiz med at vi kanskje bare skal droppe det siden det bare blir oss to. Det er to stopp til jeg skal av og jeg tenker at jeg kanskje bare skal g av og g p en som gr andre veien, dra p besk til familien igjen, for det fles meningslst plutselig ikke ha noen planer for kvelden likevel. Jeg prver overtale alle de andre vennene jeg har, men de er opptatte, "jeg blir garantert med neste gang!" sier de, men det spiller ingen rolle for det er n som teller. Jeg sier halvt p tulltil venninna miat kanskje bare jeg og hun skal dra likevel, quizlag p to, det gr jo bra.

P bussen opp til Tyholt bestemmer jeg at dette skal bli en bra kveld selv om vi bare er to. Da jeg gr av bussen ser jeg henne,hun ernesten fremme ved holdeplassen og jeg er glad jeg slipper g aleine inn i lokalet. Vi strever litt med nkkelkortet fr vi kommer oss inn, og i garderoben finner jeg lua som jeg mista sist fest og allerede har kjpt maken til. Rett fr vi gr inn p kjelleren stopper jeg.
"Du, kan ikke du g frst?" Men hun vil heller ikke g frst, s jeg ender opp med lede vei til den eneste ledige bordet i lokalet, tar styringa.

"Jeg er glad vi dro. Dette blir bra."
"Ja, det blir rbra. Vi skal vinne hele greia." Egentlig veit jeg at vi ikke kommer til gjre det. Vi er to personer og det eneste vi kan er hovedsteder, men det er ikke s farlig, vi trenger ikke vinne. Jeg ser meg rundt i lokalet og innser at det ikke egentig er noen jeg kjenner her i det hele tatt.Det er noen kjentefjes, men ingen jeg kommer til vge snakke til. Etter ti minutter kommer en fyr inn og jeg jubler innvendig, for han vet jeg hvem er. Bak han kommer flere folk fra vrt kull,mange av destr usikkert og lurer p hvor de skal sette seg siden det allerede er fullt. Jeg er glad vi kom tidlig.

"Danner dere quizlag?" Han m si det seks ganger fr noen av oss skjnner hva han sier. S gr det opp et lys for meg, jeg kobler hva han sier og jeg svarer atja, ja, det gjr vi, sett deg ned. Og fr vi vet ordet av det kommer en fyr til, og en tredje, og plutselig er vi tte stykker p laget.

Jeg drikker fryktelig mange l og har ikke spist noe, men jeg er ikke spesielt full.
"Husker du i starten av forrige semester, da vi sa vi skulle lre oss drikke l?" Venninna mi nikker, jeg betrakter len i hnda mi og er stolt. Ingen av oss likte l i det hele tatt, men vi klarte det til slutt, bruker ikke en time p 0,33L lengre. P et punkt sier en av gutta at jeg ikke fr drikke mer fordi de trenger meg skjerpet til Disneykategorien, og jeg fler meg akkurat viktig nok. Nr den kategorien endelig kommer er det imidlertid bare kjempelette sprsml og jeg furter fordi jeg hadde egentlig lyst til vise frem hvor mye kunnskap jeg har, briljere med det eneste jeg kan, men det fr bli en annen gang.

I den siste kategorien klarer vi ikke et eneste sprsml, jeg er oppgitt fordi jeg hadde rett p ett men de valgte skrive noe annet, men in the end gjr det ingenting, for vi tror at vi vinner uansett. Jeg eroverdrevent glad fordi kveldenhar blitt s mye bedre enn jeg troddeog vil ideelt gi alle og enhver en klem,menjeg nyer meg med enog prver holde hendene mine rolige.Nr lkassa blir satt p bordet vrt tar alle frem mobilen og tar skrytebilder utenom meg, jeg har mttet p do lenge. Inne p jentedoen ser jeg meg selv i speilet og er fornyd med den jeg er.

Jeg str ved bardisken og klager p mangelen p kake, sier at til neste quiz skal jeg bake for dem, rlig talt, det trengs mer kake, og mens jeg str byd over baren og sier dette slr det meg at det er akkurat snn livet skal vre.Da jeg til slutt er ferdig med klage p kakemanglen har jeglyst til danse, men ingenvil danse med meg.Etter ha prvd overtale flere huker jeg tak i formannen i linjeforeninga, sier at han m vre et godt forbilde, og han blir merkelig nok med meg i et halvt minutt.

En flakse med l glipper ut av fingrene mine og knuser p steingulvet. Jeg samler opp s mye glassbrtt jeg kan,tenker tilbake til august da jeg falt p glassbrtt her ogendte medtolv sting i kneet, det virker s lenge siden, flere istider unna ntid. Jeg bestemmer meg for at det er nok l for i kveld, har ingen anelse p hvor mange jeg har drukket i alt, det kan vre seks og det kan vre 16, men jeg er helt perfekt full og forblir det, en snn rus hvor du husker alt som skjer og bare fler deg lykkelig.

Han frste som blemed p laget vrtflger meg hele veien hjem, gir meg en klem ved ytterdra og begynner p sin egen hjemtur. Etter jeg har ftt av meg skoene lager jeg raskt litt nattmat og ser en episode Girls fr jeg er s trtt at jeg ikke klarer holde ynene oppe lengre. Jeg er s himla fantastisk glad, det fles som om det har vrt den beste kvelden i hele mitt liv og jeg vil ha dette quizlaget for evig og alltid og vinne hver eneste gang og fle tilhrigheten. Da jeg sovner drmmer jeg ingenting og da jeg vkner dagen etter fles livet fremdeles like bra, selv uten alkoholen.

Og kanskje var den eneste hovedstaden de spurte om Canada sin, kanskje var detkveldensmest skuffende sprsml, men det gjr ingen verdens ting.

I'll never take any pictures cause I know I'll just be right back.

Snor meg i senga, ligger p hyre side, ligger p venstre side, sitter halveis oppreist, ligger under dyna og nyter mrket. I vinduskarmen min ligger det syv bker, p nattbordet ligger det to til, jeg drikker mange kopper rosa te og leser mye mer enn jeg egentlig har tid til. Og i det jeg er ferdig med et kapittel, tenker at n kanskje jegburde gjre noe fornuftig, s vrir jeg meg i senga, frem og tilbake et par ganger,legger hodet ved siden av puta og sovner. Og til tross for denne uregelmessige dgnrytmen er jeg den frste som dukker opp i forelesningene nesten hver dag, 30 minutter for tidlig, fordi jeg n, i motsetning til forrige semester, vkner mer enn ti minutter fr bussen gr. Jeg har god tid om morgenen og jeg kan ikke huske sist det var slik, at jeg kom meg opp tidlig nok, og dette skjer selv om jeg leser til klokka to p natta, selv om jeg er den ufornuftige jenta jeg alltid har vrt. Mter kanskje en vegg snart, hvoroverskuddet av tid mgi tapt for behovet for svn og mat,men enn s lenge fler jeg meg uovervinnelig. Jeg har nok tid til alt, jegfr til alt.

Det er svinkaldt ute, frostryken str hvit ut av munnen, vinden blser gjennom lua mi, jeg overnatter hos ei venninne i stedet for g iskald hjem klokka ett p natta, og likevel, likevel er det vr i hodet mitt. Det fles s veldig som vr selv om jeg veit det ikke er det, det er januar, men jeg er s hpefull og alt fles bra n, jeg har tro p livet, og det er det strste vrsymptomet jeg har. Det knaser under skoene mine av det lille som er igjen av snen og jeg vil egentlig mest av alt g lange turer i sola og bade, svmme til jeg slutter merke hvor kaldt det er. Men det er ikke nok sol enda, jeg dropper mindre viktige forelesninger for f med meg dagslyset, henter flere bker p postkontoret, gjr de obligatoriske oppgavene i senga ved vinduet, nyter lyset. Gleder meg mer enn noen sinne til det er vr p ekte, ikke bare i fantasien.

Det bynn kjennes ut som om vi lev i loop.

Hei verden.

Det nye ret har vrts som s. Hadde etlitt illesammenbrudd den frste uka, men uke nummer to har vrt lreit.Har sttt p de eksamenene jeg trodde jeg kom til stryke p, begynt med de nye fagene, kommet inn i rutinene igjen. Hadde p en mte glemt hvor mye jeg egentlig savnet folk, savnet gjre ting, savnet ha en grunn til st opp, om det s enn bare er for rekke kjemiforelesningen. Spiser omelett med purrelk og prver manne meg opp til g ut i kulda (det er s bitende kaldt, jeg mistet lua mi p fest, jeg er s dum at jeg gr i tynne strmpebukser, livet ass) og kommer meg p butikken, kjper bare egg og ost og oppvaskbrster nr jeg handler, trenger middager, for jeg er tom for restemat i fryseren. Mangler litt fokus.Dog, alt i alt, s har jeg tatt meg sammen og tror dette kan bli et bra semester.

Men det der var egentlig en digresjon. Jeg tenktehovedsaklig jeg skulle si at alts, wow, dere m faktisk hre p den nye Krkeslvlta om dere enda ikke har gjort det. Gikk fra butikken med den hyt p rene, en handlepose i hver hnd, ble s opprmt at jeg begynt synge med fr det slo meg at jeg ikke var hjemme. Det er greit, det er en stor by, de som fikk det med seg ser jeg aldri igjen. Men ja, sjukt bra. Jeg veit jeg sier det hver gang de kommer med noe nytt, men Krkeslv er virkelig de aller beste. Gleder meg hinsides til ny plate i mars.

How we made it through this past year.

Hei igjen verden.

Prver meg p en av disse evinnelige rsoppsummeringene, men jeg sliter, som jeg alltid gjr. Hva slags r har dette vrt? Snn helt egentlig, tror jeg det har vrt et av de beste jeg har hatt. Mot slutten av vgs fikk jeg endelig venner p en slags mte og hadde det lreit, skikkelig lreit, bedre enn jeg hadde trodd. Og sommeren, vel, det var den beste og mest sosiale sommeren jeg har hatt, kan ikke klage, kan virkelig ikke klage. Seine netter i bilen p vei hjem, det var det beste, fle . Hsten kom, og jeg flyttet inn med en av mine aller beste venner i den aller fineste byen jeg vet om, begynte p universitetet, druknet i alt presset, overlevde likevel. Kanskje stryk jeg p alle eksamenene, kanskje ikke, og uansett gr det bra, det gr bra, for det var et bra semester, det var bra.

Jeg gjorde det slutt med en fyr jeg var dritlei, og ble dumpa av en fyr som var dritlei av meg. Begge delervar helt jvlig og jeg tenker at okei, snn er livet.Jeg har ftt nye venner, en ny hverdag, og alt i alt har alt endt opp skikkelig bra for meg.Jeg har vrt heldig, for kanskje gr det til helvete faglig, men sosialt og mentalt tror jeg aldri det har vrt bedre. Kanskje setter jeg meg fremdeles alene i forelesning av og til, kanskje orker jeg ikke alltid inkludere meg selv, men for det aller meste er jeg s utadvendt jeg makter og kjemper mot angsten hver eneste dag. Og det fungerer.

Bottom line: Bra r. Slenger ut noen bilder, mest av meg selv, det fr s vre.



Jeg og hun jeg bor med har nyttrsfest hos oss i dag. I skrivende stund har vi nettopp laget ferdig kalkunen og jeg har sminket meg. Nr dette blir postet er jeg sannsynligvis alt for full, slik jeg alltid er, og enten er jeg lykkelig eller s grter jeg meg inn i det nye ret. Det er skremmende ofte det alternativene er.

Kjrer som vanlig ikke nyttrsforsett, men har jo hp. Satser p at 2014 blir et r hvor jeg takler studiehverdagen bedre, er snillere, mer sosial, slutter sl til folk, har mer tidog puster, puster, puster.

Godt nyttr, verden. Hper det blir HIMLA BRA.Sender dere alle klemmene dere tler ta i mot.

And I've got a weakness for them.

Jeg vkner morgenen etter siste eksameni ei stor seng med hvitt sengetrekk. Det er for tidlig til st opp, tenker jeg. Alt for tidlig. Frste dag i juleferien, i et kjlig, fremmed rom, og jeg vil s sjukt sove mer. Er svimmel og prver huske hvem som lurte i meg akevitt.

Kvelden fr trodde jeg ikke at jeg turte, men n, nr jeg ligger i senga til en kompis p studiet mitt og er kanskje litt full enda, s angrer jeg ikke. Klapper meg selv p skuldra for ha overkommet angsten og dratt likevel.S sjuktflink du er, Maria,s sjukt bra at du dro.Med disse tankene reiser jeg meg og finner veien til badet. Det er varmekabler i gulvet,fy faen s misunnelig jeg er,og jeg fomler i mrket for f skrudd p vasken. Drikker vann, tre-fire glass til sammen, fr jeg snubler inn p soverommet igjen. Senga er svr, men han vkner likevel til nr jeg legger meg p min side av den. Jeg pakker halve dobbeltdyna mellom oss oglater som jeg sovner med en gang.

Dajeg til slutt bestemmer meg for la han vite at jeg er vken smsnakker vi litt om kvelden fr og hvor gy det var, fr jeg klager p at det er for tidlig vre vken. Det viser seg at klokka er elleve og at vi faktisk har sovet i nrmere tte timer. Kanhuske ha gitt de andre guttene enklem og sagt god jul, men jeg husker ikke ha sovna, herremin,det slr meghvor grei han er som lot meg overnatte.Jeg ligger med ryggen til, han maserer skuldrene mine, i bakrusen tenker jeg phvor godt det er ha venner.

"Du er s anspent. Sjukt anspent."

Jeg svarer at det er det et angstfylt liv gjr med deg. Det er jo ingen grunn til vre angstfylt, sier han. Og jeg veit jo det. Det er derfor jeg forlater huset mitt for dra p fest mens jeg fler meg sjuk i hodet og kroppen, med tanken om at dette, det er tull. Ta deg sammen. Og det gjr jeg, jeg trosser angstenog jeg lever det livet jeg alltid har villet leve, s godt det lar seg gjre. Puster dypt inn og forteller meg selv at det gr bra og at jeg er lreit. Jeg har noen skravle med mellom forelesninger, jeg har folk dra p fest med, jeg har kompiser jeg kan sove hos nr jeg ikke gidder g hjem, jeg tror hundre prosent serist jeg har funnet meg kompiser som ikke bare vil ha sex med meg og det er fuckings deilig. Tenker litt mer p dette over en kopp te mens han rydder, og jeg hper dette kan fortsette, dette livet hvor jeg har venner og ikke sitter aleine hver jvla helg.Til slutt gr jeg til bussholdeplassen mens jeg tenker p hvor bra dette semesteret har vrt.

Hjemme hos mamma spiller jeg kabal p mobilen klokka tre p natta. Hun jeg bor med har nettopp snakket med meg i en time p telefonen, hun er p fest og drita full. Vi har diskutert alt kjkkenutstyret vi har ftt til jul og hvor bra alt skal bli, det blir kanskje et fint r, kanskje det. "Auto complete to win" str det p skjermen. Ser de virtuelle kortene fly p plass. Tenker at okei, n, faktisk, s er livet mitt en kabal som gr opp. Jeg har venner dra p fest med og tid til lese bkene jeg vil, jeg str kanskje p eksamenene mine og jeg trives p studiet. Kabalen gr opp.

Det er innmari godt med ferie.

I remember waking up in Georgia.

Muntlig eksamen i Marin teknikk oversttt. Bare en eksamen igjen n, men den veit jeg at jeg stryker p, jeg veit det, det er greit, akseptert. Fles sjukt ha akseptert at jeg skal stryke,menjeg har alts tatt juleferie, det er lov feile. Beroliger meg selv og prver puste.Det slr meg hardt og brutalt at det er en uke til julaften og dette har gtt s alt for fort, dette semesteret, herregud, dette semesteret, hvor er tiden. Jeg trenger mer tid, som alltidalltidalltid trenger jeg mer tid.

Har lyst til kompensere for at jeg nrmest glemte jula, kompenseremed bake all mulig julebakst og gi verdens fineste julegaver og ta en skikkelig julevask. Men det gr ikke, det gr ikke, jeg klarer bare sove, jeg er s sliten, denne ferien blir det beste som har skjedd meg p en stund. Setter meg disse sinnsyke mlene og kjper inn og gjr klart, men in the end orker jeg bare ikke. Og det er lov. Jeg har lov til vre sliten, sier jeg til meg selv, og sovner klokka to p dagen.

I dusjen er vannet alt for varmt, jeg str med hndflatene vendt opp midt i strlen og ser p blodrene mine. De rde hendene, de bllilla strekene som snirkler seg under huden, jeg ser for meg en kombinasjon av surre hendene inn i tilfeldige mengder trd og tegne streker p kryss og tvers for fargelegge hulrommene mellom de. Sjeg gr ut av dusjen, vasker toalettet og vasken,kler p meg,tar en penn, streker opp blodrene og fargelegger mellom de med markeringstusj. S finner jeg frem et spestykke og skrubber det vekk. Jeg er ikke interessert i vre bevisst p blodet som strmmer gjennom meg med mindre jeg m. Men hver jvla gang jeg str i dusjen for tidaer det alt jeg klarer tenke p.

Hrer p denne sangen igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og gr fuckings aldri lei. Har den hyt klokka ett p natta og hper det ikke er lytt, jeg har lurt p det i fem mnder n, om naboene mine bare er veldig stille eller om det er sgodt lydisolert, jeg veit ikke. Hper bare at naboene ikke hrer noen ting, at jeg ikke er hun som holder de vkne. Likevel, alt i alt hadde jeg vel hrt p den for hyt uansett, selv om jeg visste at det var lytt. Egentlig er jeg frykteligselvsentrert.

All snen har regnet bort.

Det er fint vre fler en sen desemberkveld.

God frste desember og frste sndag i advent,verden.

Vrt ute av huset i hele dag, eksamenskurs og en hodepine fra en annen verden. Gikk ut fra Realfagsbygget og s at det sndde igjen, det er en stund siden sist n, kanskje det ikke regner bort. Kom meg til slutt hjem, sliten og lei, og husket at det faktisk er p tide dra frem litt julepynt og pne kalenderluke, og da flte jeg meg straks litt bedre. Har glemt skaffe meg sjokoladekalender i r, det er helt rart, jeg som er s lst fast i vanene mine. Men mamma har kjpt tekalender til meg, og det er faktisk hundre ganger bedre. Har satt opp et lite juletre fra Sstrene Grene, hallo, litt julepynt p hybelen m man da kunne ha. Egentlig en ganske bra dag. Liker desember.

Hrer p denne sangen(og denne(og Krkeslv sine, men de linker jeg til hvert r...)), drikker te, har tent det frste lyset og skal n f en (kanskje ikke helt)velfortjent pause fra eksamenslesning med se en drlig film.

Det var bare det, egentlig. Sender en klem til dere alle.

S har vi sommeren i oss nr vinter'n kjem.

Har begynt p eksamensperioden. Seine netter med IT-teori og momentdiagram, drikker te og har til og med begynt drikke litt kaffe. Snur dgnet og jubler over klare skrive 81 binrt klokka fire p natta. Ikke det morsomste jeg har vrt med p, men det er ganske lreit.Rakk dog lese ei lita bok fr dette var i gang, hun ene jeg bor med ga den til meg, og tenkte bare jeg skulle tipse om at den er skikkelig rar og fin og lettlest.





Og n; Nesa tilbake i IT-boka.

Echo.

Det er den andre sndagen i november og i det bussen passerer City Syd ser jeg at den frste snen har lagt seg i et tynt lag p bakken. Vinterskoene mine er p reparasjon, n har jeg p converse, de er ikke laget for glatt fre. Nr jeg gr av bussen sklir jeg bortover bakken, faller nesten, men holder meg p beina helt til jeg kommer hjem. Tenker litt optimistisk for meg selv at okei, jeg tror kanskje jeg ikke er stabil, men ut i fra dette kan jeg nok si at om jeg var et skip hadde jeg ikke sunket. Jeg hadde nok rettet meg opp etter krengning likevel.

Han som var stupforelska i meg er ikke det lengre, og selv om jeg visste det skulle skje, selv om jeg nrmest ba om det, s er jeg trist. Men det fine, det er at jeg skriver. Kanskje er det snn atjeg nesten bare m vre litt miserabel for f skrevet noe som helst fornuftig. Grte inn i puta i en time, men klokka ett p natta bestemme at n er det nok, pne Word og bare skrive. Og straks fles liksom alt s mye bedre. Og igjen tenker jeg p at jeg kunne skrevet i et r, bare skrevet, muligheten var der,men jeg valgte skrogvekt og tyngdepunkt og bjelketeori. Til tross for alt, at jeg savner skrive, at jeg savner ha tid til andre ting, s tror jeg at jeg valgte rett. Jeg har jobegynt skrive igjen, jeg leser min tredje bok for semesteret, dette lsner, dette lsner. Balansebalansebalanse. Jeg begynner skjnne greia n, og alt fles ikke s jvlig, selv om jeg kommer til stryke p eksamen og selv om jeg fremdeles vil ta med meg fremmede menn hjem.

Natt til lrdag sitter jeg og hun ene jeg bor med(som er en av mine aller beste venner) og ser tv p stua, klokka halv tre lager vi te og putter vodka i den, dette er livet og det er s jvlig bra. Men lrdag kveld, allerede i det frste vinglasset, stenker jeg at jeg burde slutte drikke, for jeg kjenner det, jeg kommer til begynne grine, selv om det ikke er noe grine for.

Hrer p denne sangen om og om igjen, p bussen i kantina p senga under dyna.Har bra dager, er dritengasjert i studiene og tar det at eksamensperioden nrmer seg med knusende ro, ja, s stryker jeg, s gjr jeg det, men det gr bra. Alt fles ikke s jvlig for tiden. Det fles egentlig sjukt bra.

Puster som aldri fr.

Kantring.

Det er lrdag kveldog jeg er ikke ute, jeg er aleine hjemme og synker inn i meg selv. Er opprrt over ingenting igjen og bestemmer meg for jogge for frste gang siden jeg dela kneet mitt i august. Jogger vekk tankene, tenker bare p puste og bevege beina. Ender opp p stranda, det er bekkmrkt og jeg klatrer forsiktig ned bergene og puster. Kler av meg alle klrne, fr liksom et innfall, for faen det er mrkt, ingen ser meg. Hvem bryr seg. Bader, svmmer til kroppen er nummen av kulde, og fler at alt er okei igjen. Trker meg med t-skjorta og lper hjem.

Og de kommende dagene er livet bra, det fles s bra, som om det ta et bad i mrket var en slags vidunderkur. Og s blir det onsdag, jeg drikker meg drita pgratis vin fra instituttetog finner en fyr som slr tilbake. Og i yeblikket, nr jeg sitter p kontoret hans og blir sltt i trynet, fles det som det beste i verden. Det er s jvlig godt ha fysisk vondt, i stedet for psykisk. Han sier p et punkt at dette er sjukt, hvorfor slr han ei jente, men s slr jeg han igjen, han blir sint, og slr logisk nok tilbake. Jeg bare ler, han sier at jeg er sjuk i hodet, og jeg innser det jo n, at detm jo ha klikka helt for meg.

Han blir med meg hjem, skravler med meg p den halvtimes gturen hvor han trner over meg medsine nesten to meter,og nr vi kommer til meg gir jeghan rundstykker og hvitost.Mens han lager mat sovner jeg i senga mi. Dagen etter vkner jeg midtveis i andre forelesning og tenker at det er okei, jeg kan droppe noen forelesninger. Tenker at det var en bra kveld, at livet er bra. Sier hadet og vi snakkes, tar en dusj, tenker litt p hvor koselig han fyren egentlig var, at jeg m bli flinkere til finne snne, som ikke vil ha et ligg, som bare skravlerog flger meg hjem. Tenker litt p hvor godt jeg egentlig liker folk.

Jeg kommer til skolenklokka 12, trtt og uforberedt. Vi har auditorieving i IT og jeg fr til alt av en eller annen sjuk grunn, han som godkjenner den skravler masse med meg om hva jeg m tenke p tileksamenog jeg tenker at dette er egentlig en jvlig bra dag. Forteller de som dro hjem tidlig dagen fr om hva jeg gjorde resten av natta, de ler, kaller meg standhaftig og jeg spr forsiktig om jeg var ubehagelig full, men de ler bare og sier at jeg var s morsom og koselig s. Fles godt. Tenker at jeg er jo egentligganske kul, ganske lreit, det er ganske greit vre meg.

Klokka ti p kvelden sovner jeg p sofaen, tenker p han som er stupforelska i meg og det slr meg at jeg ikke er ei bra jente bli forelska i. Alt for ustabil og uplitelig. Fler at ingen veit hvor de har meg, ikke en gang jeg. Tror jeg har det bra,men s tar jeg visstfeil likevel.Vi lrer at stabilitet er et skips evne til rette seg opp etter krengning, og jeg tenker det, at jeg er ikke stabil. Som om jeg aldri retter meg helt opp selv om jeg tror det.

Jeg hadde vrt en uplitelig bt.

Jeg har visst ingenting p stell.

Str med hnda i lomma, knuger rundt husnklene, hver dag tror jeg at jeg mister de og jeg m minne meg selv p at jeg ikke mister nkler, det har jeg aldri gjort. Venter p bussen, denpstr at den bruker 7 minutter hjem til meg, men det gjr den aldri. Likevel gr den fort, og jeg har ikke hastverk, det har jeg jo ikke, men jeg liker ikke vente. Og nr jeg klager p at jeg ikke har nok tid, s kanskje det bare er min egen skyld fordi jeg ikke klarer fordele tiden rett, jeg veit ikke, men jeg kan jo umulig ha s lite tid som jeg tror. Kanskje er jeg flink til porsjonere ut penger, men tid, tid er noe helt annet.

Det er knallsol, frabussen ser jeg p lvet som blseri veikantenog tenker at det er en fin dag, jvlig fin,men nr jeg kommer hjem okkuperer jeg to vaskemaskiner fr jeg setter meg inne med teen min. Dypper pepperkaker i den og gleder meg til jul. Gleder meg til snen, til pakke meg inn og forsvinne. Sovner medhpet om at alt skal bli lreit i morgen.

Den neste dagen er klokka halv ni p kvelden da jeg endelig snubler inn hjemme, dette livet, faen ass. Hun ene jeg bor med sier atdet er tevann klart, tror ikke hun kunne sagt noe bedre akkurat da, men det hjelper liksom ikke likevel. Gr inn p rommet mitt, dytter dra igjen med rompa og blir stende inntil den i ti-femten sekunder, fr jeg trekker pusten og fortsetter inn i rommet. Setter meg i senga med tekoppen og vil grte. Grte over dyrene jeg ikke har, han som vil ha meg som fortjener bedre, kjpesenteret jeg er sikker p fr for lite beskende, maten jeg ikke fortjener spise, studiet som er alt for mye for meg, kosedyrene ingen kjper, verden jeg ikke takler. Vil bare grte for alt i verden. Men jeg klarer ikke, sitter bare apatisk og nipper til teen min. Grter ikke. Og nr jeg endelig legger meg tenker jeg igjen at det ikke er s ille, i morgen, i morgen blir det bra, i morgen har jeg tid, i morgen blir det lreit.

(Bitene av blomsterpotta jeg knuste i forrige uke ligger fremdeles strdd p gulvet.)

Lever evig i hpet. Holder motet oppe. Alt blir snart lreit.

Jeg er blitt likegyldig, det er et drlig tegn.

Det er hsten igjen, og den gr som den alltid gr. Jeg imploderer, str paralysert og ser p at ting gr til helvete. Har denne fle flelsen av at jeg ikke kommer til klare dette, vkner om morgenen og tenker at i dag, i dag blir jeg hjemme, jeg drar ikke p forelesning, det er ikke vits uansett. Det er ikke vits, s jeg kan like greit ligge i senga og grte.Men jeg drar, hver eneste morgen. Jeg drar og jeg sitter der og jeg noterer og nr jeg sitter med vinger p tirsdager fr jeg faktisk til noe. Jeg gir ikke opp, samme hvor mye jeg vil. Er ikke mentalt i stand til det.Men p fredag har jeg midtsemester og jeg veit jeg stryker. Har aldri strket p noe i hele mitt liv, tar det helt rolig, jeg veit ikke hvem jeg er lengre. Trster meg selv med at snn som dette er det hvert r, flelsen av atingenting gr bra,og at om jeg bare overlever til vren s ordner det seg. Det gjr alltid det.



Men det er fint ute, da. Kan si mye dritt om hsten, men den er lreit nr bladene ikke helt har begynt rtne p bakken enda, nr de nettopp har falt og det er bitende kaldt om morgenen med en hvit himmel og sola som sakte kommer i lpet av dagen. Da er det ganske okei. Jeg sparker blader og gr rundt p Glshaugen i ny, rosa dunjakke. Tenker at jeg er en av disse jentene, dunjakkejentene, men det er lreit, det ogs. Har et stappfullt kjleskap, veksler mellom tenke at jeg ikke kan spise en ting mer, og tenke at jeg m, for hvis ikke gr det ut p dato. Lever likevel for det meste p te og ser druene mugle og melka bli klumpeteuten tenke over det.

Knusteblomsterpotta mi i dag. Bitene ligger fortsatt p gulvet, store deler og sm skr. Gr rundt dem i stedet for plukke de opp. Det er slik det blir av og til. Satser p sol og mertid og krefter til gjre tingi morgen.

This is all that we get.

Lager sjokolademelk med melk som har gtt ut p dato og sjokoladepulver som ikke er mitt. Kjper inn for lage taco, sa jeg ikke at jeg aldri kom til savne taco, at tacofredag skulle bli et fjernt minne? Men s feil kan man ta, og jeg kjper kjttdeig, salat, tacosaus, tenker at ja, det blir bra. Taco for en. Reiv ut sting for sting i kneet mitt, begynte med 12 og da de skulle tas ut hadde jeg 8. Dette arret, det blir ikke fint, men hva bryr det meg, helt egentlig, hva faen har et arr si.

Har ftt opp ting p veggene, kjpt meg bokhylle og nattbord, sakte men sikkert begynner ting stabilisere seg, bli et liv, selv om jeg m bruke smrkniv fordi jeg ikke har flatskrujern. Jeg tar 22-bussen hver tirsdag og 63-bussen alle de andre dagene, har lrt meg busstidenei hodet, drar fast innom Rema 1000 hver mandag for kjpe egg og rundstykker,har kjpt meg planlegger for frste gang i mitt liv som jeg noterer i. Skriver at jeg skal ha middag p onsdag, jobb p torsdag, kjpe tusjer p fredag og kanskje ha en middag igjen p lrdag. Fler meg organisert og flink.

Det er liksom ingen tid. Jeg har forelesnigner hele dagen, og nr jeg kommer hjem m jeg prve ta igjen det jeg henger bak i matten, eller f til lage nye funksjoner p Matlab. Tar meg i tenke at jeg har tatt meg vann over hodet, atdette livet har jeg valgt selv, fy faen, dette har jeg valgt selv, bruke sndagene mine p mattetester og sitte p tirsdagskvelden og streve med mekanikken. Tenker at jeg ikke makter dette, fy faen, hva har jeg gjort mot meg selv.Men s er det jo jvlig bra ogs. Sannheten er at ja, det er mye dritt, men jeg trives s himla godt likevel. S da gr det kanskje bra, til tross for alt.

Som du skifte skjorte kan du skifte by.

Velkommen til det nye livet i den beste byen jeg veit om. Det er hektisk her, jeg har ikke hatt s mye tid til noe som helst, det er frst i dag ting begynner roe seg ned. Har laget middag to ganger og er ellers opptatt med alt mulig annet. Gr mye og spiser lite, tenker at jeg sikkert blir slank snart, men alkoholen delegger nok for det.Min nrmeste naboer et kjpesenter, rett utenfor vinduet mitt er det en vei, jeg ser bussene, hrer bilene, jeg er i en by som knapt sover og om nettene ser jeg ut p gatelyktene, jeg elsker dette lyset og jeg elsker dette brket, stille og mrkt for f sove har aldri vrt min ting. Jeg sover s godt nr jeg hrer bilene utenfor. Kan ikke huske sist jeg flte meg s hjemme som det jeg gjr her.



Det er s annerledes. Jeghar vrtute hver kveld, dette fadderopplegget som n, etter to uker, endelig er over. Har drukket meg full og gtt hjem rundt klokka to hver natt. En kveld, klokka halv tre nr jeg nesten var hjemme,mtte jeg studenter fra petroleumsfag som inviterte meg hjem p l og pizza, det er liksom en snn jeg har blitt, ei som blir med fremmede hjem og vkner fullt pkledd hos de klokka halv ni dagen etter. Fr et glass vann, sier takk for len og pizzaen, gr hjem i klrne fra kvelden fr. Hadde aldri trodd jeg skulle f et slikt liv.Jeg har blitt hun som havner p legevakta en fredags kveld, vi vedder om hvor mange sting detbliri kneet mittog det ender opp med tolv. Drar p fest igjen p lrdag, en fest hvor de gir meg klemmer og sier jeg er tff som er med selv om jeg knapt kan g. Vi gr fra Glshaugen til Tyholt og en fyr tar meg p ryggen siste del av turen, men nr jeg skal hjem igjen gr jeg hele den lange veien selv, aleine, slik jeg har gjort hver natt de siste to ukene. Gr i sneglefart, har vondt i kneet og tenker at jeg ikke skulle prvd danse, at jeg skulle tatt siste buss hjem,men det er okei, for dette, det er jvlig bra.

Lrer meg koke egg, har hatt eggkoker hele mitt liv, og p fjerde forsk blir det akkurat s hardkokt som jeg vil men p femte forsk blir det for bltt igjen. Henger opp klr p et trkestativ fordi jeg ikke gidder vente p at det blir en trketrommel ledig, og alle matenjeg lager blir litt for salt. Jeg har 130 nye mennesker bli kjent med, lre meg navnet p, huske hilse p i gangene, sitte med i forelesningene,og jeg hadde aldri trodd det skulle fles s bra. Og allerede frste kvelden her ville en fyr ha meg med hjem, jeghar blittlagt an p av 3-4 forskjellige nesten hver kveld, men jeg er meg selv lik, jeg sier nei, jeg drar hjem, jeg er ikke hun som mter oppp forelesning med klrne fra kvelden fr. Selv om alt er annerledes er jeg fremdeles meg, bare den mer utadvendte og fryktlse versjonen. Liker meg selv slik. Jenta som er med p alt og lrer seg like l. Hper det varer alle disse fem rene.

Dette nye livet, det virker jvlig bra s langt.

I drowned out all my sense.

Jeg er p jobb, str bak kassa i denne ste, lille kafeen, og alt virker s hplst. Ute hljer det ned, fy faen for et regn, og jeg str helt aleine.Det er ingen kunder, jeg trekker meg tilbake, setter med ned p gulvet i et hjrne og prver puste. Tenke klart. Ta meg sammen. Sitter med hodet i hendene og fler hplsheten omslutte meg, kjenner trene presse p. Men s hrer jeg skritt i gangen og spretter opp, klistrer p smilet, er en annen. Tar meg sammen p sekundet, og resten av dagen fler jeg meg okei. Det er s greit vre meg for tida, jeg tar meg sammen lett, jeg lever livet, mensamtidig er dets vanskelig for jeg brekker i vinden.

Og jeg tenker det, at noen burde redde meg fra meg selv.For en mned siden ville jeg ikke at noen skulle ville ha meg, jeg ville vre helt aleine,mensnt varer aldri,jeg kjenner meg selv, det varer joaldri.Jeg fr vennene mine til kjefte p meg, si "N lar du han vre i fred" og "Han er en idiot, hold deg langt unna" og det fungerer, det fungerer, det trenger seg inn i den fornuftige delen av meg og jeg prver sakte fatte det hele. Men s sitter jeg hos frisren, str p jobb, ligger i senga og prver sove, og det er det eneste jeg klarer tenke p likevel, disse idiotiske valgene jeg har tatt og hva jeg egentlig skal gjre n.

Men fakta er at jeg trodde det skulle fles bedre, alt dette, livet jeg gr rundt og lever for tida. Men jeg fler faen meg ingenting. Det er nesten helttomt, hele greia.Og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg trodde det skulle fles bedre. Kanskje er jeg fortapt i apatienmin igjen, den kommer som regel snikende. Ogkanskje er det snn at det gr skremmende fort nedover med meg, eller oppover, jeg veit ikke, men en vei gr det i alle fall. Ingenting str stille. Jeg veit liksom ikke hvem jeg har blitt, jeg er denne jenta som kommer hjem fra jobb og helst bare vil legge meg ned og grte resten av kvelden, men som i stedet drar ut, henger med folk til langt p natt, kjrer hjem i mrket, har overnattinger og str opp grytidlig for dra p jobb om morgenen igjen. Jeg mener, jeg gir jo ikke meg selv tid til vre meg selv. Men jeg elsker det. Samtidig som jeg ikke fler noen ting, s er dette kanskje den beste tiden jeg har hatt i livet mitttil n. Jeg gjr s mye, mter s mange folk og fler s jvlig at jeg lever.

Om en uke harjeg flyttet. Har ikke pakket noe som helst enda. Gleder meg og gruer meg som faen. Hper dette nye livet blir det jeg nsker meg.

I've been up for days.

Jeg kjrer hjem, klokka er halv to p natta, det er mrkt og musikken er hy. Sola har ikke begynt komme opp enda, er ute i det lille tidsrommet hvor det faktiskser ut som natt.Nattsvermere lyser opp nr de flyr foran bilen, jeg har langlysene p og alt virker s unaturlig. Er skvetten, tror jeg ser andre biler p veien men det er bare refleksjonen av langlysene i folk sine kjkkenvinduer. Det er haugevis medflaggermus,de kaster seg foran bilenog jeg er livredd for treffe de. Men det gr bra, jeg dreper ingendenne gangen heller.Mter ikke en eneste bil p veien hjem, og jeg tenker det, i noen sekunder, at hvor ille hadde det egentlig vrt uansett, om det kom en fyllekjrer og traff meg? Om det bare sluttet n?Men jeg tar meg i det, jeg har ikke et ddsnske, jeg har ikke det. Svinger ekstra ut til hyre hver gang jeg tror jeg ser en bil, bare for vre p den sikre siden. Tenker at dette er bra, kjre hjem p denne mten, p denne tiden, det er bra.Flerat jeg lever.

Kommer hjem, men sovner ikke. Sover nesten ikke lengre, etter denne helga som har vrt, jeg har liksom mistet evnen. Er vken flere timer i strekk, sover i 3-4, og s er det p'n igjen. Blir gal av meg selv, jeg er jo s sliten, bare la meg sove, men jeg lar ikke meg selv sove. Er sammen med folk og nr jeg endelig er aleine s tenker jeg s altalt for mye. Sov to timer midt p dagen og veit jeg kommer til vre vken for lenge i natt ogs. Kjenner meg selv.

Og jeg sender meldinger helt ukritisk,herregud, hva er det jeg driver med?Det er akkurat det jeg tenker, s gr jeg p badet, banner litt til meg selv i speilet. Faenfaenfaen.Hvorfor gjr jeg dette mot meg selv? Trekker pusten, skuler p mitt eget speilbilde og prver ikke bry meg. Jeg har lyst til pst at jeg hadde det jo s fint helt til n,men er det sant da, er det? Veit ikke om jeg egentlig har hatt det s fint i det siste. Det er s vanskelig avgjre, en slags nummenhet som fester seg, mangler evnen til reflektere overmin egen sinnstilstand.Ble spurt om jeg har det bra, og det slo meg at jeg ikke veit nr noen sist spurte meg om det. M vre r siden, det er i alle fall slik det fles.Faen, det er ingen som spr, jeg spr jo ikke jeg heller, mennesker alts, er det mulig. Men nr de frst spr, hva sier man da? Jeg veit ikke. Det fltes bra bli spurt,i det minste. Som om noen bryr seg, selv om jeg trordet bare var av plikflelse. Det er okei, og etter ha tenkt litt, s tror jeg egentlig at de siste dagene har jeg hatt det bedre enn p lenge. Det er disse menneskene, ikke sant. Jeg skulle nske at de ikke hadde noe si, men de har det, p godt og vondt.

Jeg sier til meg selv at jeg m tenke litt mer p hva jeg skriver, ikke bare publisere alt som foregr i hodet mitt. Men jeg gidder ikke n for tiden. Er kanskje litt sint og likegyldig.Har liksom bestemt meg for at det er rlighet som gjelder og at jeg ikke har noe tape uansett.

Before we get a little bit closer.

Klokka er seks p morgenen. Jeg ligger p saltstenger og kakesmuler, p bordet str det utallige flasker og det er slengt servietter, limeskallog seigmenn over alt. Rundt om i huset ligger det folk, disse menneskene, og det slr meg hvor glad jeg er for at dette, akkurat der og da, er livet mitt, et liv jeg aldri trodde jeg kom til ha. Tenker at det er s nrt en episode av Skins jeg kommer, og vurderer bare reise meg, samle tingene mine og dra hjem. Vandre ut i det gr vret med en treliter vin i hnda og den opprevne strmpebuksa mi, en walk of shame som tatt ut av en film. Men jeg gjr det ikke. Jeg legger meg ned i sofaen som jeg deler med en annen, gjr meg s liten som mulig s det skal vre plass til begge og prver s godt jeg kan sove.

Rundt klokka ti er jeg den eneste som er vken. P gulvet ligger en fyr som har sovet som en stein siden klokka seks, og jeg er s misunnelig, jeg skulle nske jeg fikk sove, har prvd s iherdig men tankene spinner. Han som er i sofaen med meg snorker svakt, og jeg har noen yeblikk av smertefull klarhet, en helt fryktelig selvinnsikt. For det er dette jeg gjr. Jeg prver f de til like meg, jeg blir lykkelig nr jeg klarer det, og jeg blirmotls nr de slutter like meg. Jeg kan si at jeg ikke vil ha forhold, ikke vil at noen skal ville ha meg, men det er bare jug, for jeg vil likevel s inderlig at de skal like meg, ville ha meg, synes at jeg er bra nok. Til evigtid kommer jeg til nske det, samme hvor nysingel og lei av kjrlighet jeg er.Og det som er, er at selv om jeg elsket det den gangenei spurte om hvem i rommet som haddetenkt p ha sex med megog alle rakte opp hnda, selv om det gjorde at jeg flte meg jvlig bra,s hater jeg vre henne.Jeg hater at det er s viktig for meg at folk liker meg, p alle mter. Det er faen ikke greit. Det er helt p trynet at det skal vre snn.

Og jeg sitter med hnda hans rundt meg og lurer p hvordan dette skjedde. Er det dette jeg er avhengig av?Det er jo jvlig fint, jegfler meg jvlig bra, jeg tror han fler seg bra ogs, men faen alts.Jeg blir s irritert p meg selv men jeg er s veik, jeg tar meg i flrte, sjarmere, det ligger liksom i meg. Og jeg prver ikke f dem til sengs, jeg prver ikke f en kjreste, jeg prver ikke p noe som helst annet enn gjre dem interessert. Det er ikke verre enn det, men jeg blir bare s oppgitt.Det er for dumt at det skal vre snn som dette.Men jeg vil de skal like meg. Jeg higer snn etter f bekreftelse, at noen skal synes jeg er udiskutabelt bra nok. Det fundamentale problemet mitt er at jeg vil bli likt.

Jeg gulper i meg flere glass vann, str p kjkkenet og har denne grusomme selvinnsikten. Har drlig samvittighet, fler meg som tidenes bitch, tenker at bak ryggen min sier de nok at jeg er ls, og selv om jeg veit det ikke er sant vil jeg ikke at det skal vre det folk tror. Geleshottene mine str p benken, jeg heller ut en pnet vinflaske som det bare er drukket ett glass av. Sender en sms, "Jeg er s desperat p bekreftelse og det er ikke okei!", sker rd. Fr tilbake at jeg ikke skal drepe meg selv over det, alle er jo littsnn. Men jeg,er jegbare litt snn? Finner frem en spplepose.

Timene gr, menneskene vkner sakte men sikkert. Jeg sa jeg ikke skulle rydde, at det ikke var mitt ansvar, men uten at jeg tenker over det samler jeg sammen fat, glass, flasker og sppel, setter p oppvaskmaskinen, tar ansvar likevel.S drar jeg hjem, klokka er fire p dagen og jeg sovner.

Jeg blir sjuk av meg selv.

Det r inte synd om dig.

Livet: Jeg str her med en plass p forfatterstudiet i B og jeg har ikke tenkt bruke den. Maria for fem r siden, fy faen, s sint hun er, hun har mest lyst til kvele meg. Er ikke dette alt vi har drmt om? Og s skal du kaste det bort? Hva faen tenker du med?

Og jeg lurer p det, jeg ogs. Men jeg kan bare ikke. Har skrevet for og mot liste, men det har ikke hjulpet, for noen punkter veier mer enn andre. S det ble mot som vant. Og p et punkt, nr jeg sitter og banner over regnestykker som ikke gr opp, kommer jeg til angre. Men jeg tror det er rett valg likevel.



Noen ganger m man kaste vekk sjanser, det er det jeg sier til meg selv. Noen ganger m man bare g videre med realfagene og drite i detfantastiske rsstudiet. Men det svir. For var ikke dette studiet det som var drmmen? Hele den store planen, g det studiet? Og s kommer jeg inn p det, og tenker "faen", for jeg veit jeg ikke kan gjre det. Jeg ville bare sjekke om jeg var god nok, skte litt for gy, for vite om det gikk.

Jeg har underskrevet leiekontrakt i Trondheim. Det er avgjort. Jeg begynner p NTNU og etter jeg veit hva jeg kom inn p i samordna opptak skal jeg sende mail og si nei til forfatterstudiet. Men fy faen. Tenk at jeg gjr dette. Jenta som aldri kunne tenkt seg et annet studie noen sinne, takker n nei. Det fles helt sykt. skrive har jo alltid vrt drmmen.

Men jeg skriver jo. Trenger jeg et studium for bli bedre? Eller vil det bare delegge det lille jeg har av originalitet? Det fr jeg aldri vite. Men jeg veit jeg er god, akkurat n, det jeg skriver uten studiet, det er bra. I fjor sa et forlag at de likte det jeg skrev, jeg tror det var da jeg bestemte meg for klare detutenstudiet.Sjeg velger tro at jeg klarer bli bedre uten dette, klare det p egenhnd. Tar den vanskelige veien. Jeg veit ikke om jeg syns jeg er mest modig eller dum. Men jeg gr for det vanskelige studiet og dropper det morsomme. Kanskje like dum som modig.

Les mer i arkivet Mai 2015 Mars 2015 Januar 2015
Maria.

Maria.

104, Stjrdal

Jeg er Antarktis, for det meste. Hodet mitt roter mye og det er derfor jeg skriver. Litt for pen og litt for lukket samtidig. bloglovin

Arkiv

hits