Det jeg husker som det aldri passer seg å si.

Dette er noe jeg må skrive fordi jeg aldri har snakket skikkelig om det. Det er så mye jeg husker som det aldri passer seg å si, ikke sant. Det er langt og ingen bryr seg, så takk om du gidder, for jeg har ingen rett til å klage men jeg syns likevel alt dette er vondt. Egentlig sier jeg jo ingenting, men likevel. Det er ikke sånt man snakker om.

Jeg satt på flyet, hjem fra påskeferie med de og jeg stirret i setet foran meg, tenkte seks timer så er alt dette over, seks timer og jeg er hjemme og ferdig. Men tankene, jeg husket, alt jeg trodde skulle komme i løpet av uka, det kom.

Jeg husket den gangen, på flyplassen, jeg var kanskje fem og jeg vet ikke hvorfor men hun kjeftet og sa jeg skulle sove og jeg ville ikke gjøre ting verre, lukket øynene men var lys våken og jeg hadde på snøleopardkåpen, den som var så fin og ikke ekte pels, jeg hadde den på og jeg latet som jeg sov. Og jeg hørte at folk gikk om bord på flyet, tenkte at nå har jeg vel lov til å være våken, men så løftet han meg, de trodde jeg sov og han løftet meg ombord på flyet, jeg hadde øynene lukket og latet som jeg sov og jeg hadde snøleopardkåpen på og han løftet meg ombord og sånt som det er alt jeg klarer å tenke.

Men alt før flyturen, før jeg hadde snøleopardkåpe på og han løftet meg ombord, før henne. Tirsdagene han hentet meg på sykkel i barnehagen, den store søledammen den gangen, hvordan jeg satt i sykkelsetet utenfor kaféen og ventet, den gangen jeg tok av vottene selv om jeg ikke fikk lov. De samme kassettene hver kveld, de samme lekene og de samme bladene, akkurat som jeg likte det og tannkremen som ikke var som den jeg hadde hos mamma. Dagene i parken, fontena jeg alltid ville bade i men aldri fikk lov, den gangen jeg mistet hvalrossen min i den og vi prøvde å fiske tak i den. Vinteren jeg var på stua hos mamma og en snøball traff vinduet, jeg løp bort og der sto han i hagen og jeg kledde på meg og pakket for helgen. Hvordan han tok meg med og jeg satt i fotballnettene med alle bøkene mine, gjettet på hva som sto og kastet ut ballen til de når den kom på avveie og hvordan alle smilte til meg.

Og jeg husker ikke når alt ble annerledes, men jeg husker leiligheten, hvor annerledes den ble, hvordan jeg gikk rundt og sa at ting var fine, da hun sa at jeg ikke trengte det for de visste at jeg likte å være der likevel, men hun tok feil. Da jeg satt ved kjøkkenbordet og tegnet pinnsvin, og den frokosten jeg drakk opp melken i koppen fortfortfort fordi jeg egentlig ikke likte melk og hun kjeftet for nå skulle vi jo kose oss og jeg ødela alt. Arielkoppen.

Men så, den gangen han var ute og hun skulle sove på sofaen etter middag, det var da, noe gikk galt, jeg satt på rommet med døren lukket, dalmantiner tesettet og barbiedukken med den fineste kjolen, men jeg lekte ikke stille nok. Hvordan hun kom inn så fort, hvordan hun satte seg på huk ved meg, tok lekene fra meg og demonstrerte hvor mye det bråket, sa at hun prøvde å sove, hvordan jeg ikke skjønte hva hun skulle gjøre før etter, hvordan jeg satt på kne og tok hendene opp til ansiktet mens hun slengte døren igjen etter seg, hvor røde og hovne kinnene mine virket og hvordan jeg satt helt stille og gråt til han kom hjem, hun var ferdig med å sove, jeg kunne lage lyd men jeg klarte ikke leke mer. Hvordan han spurte hvordan det gikk og hvordan jeg følte det var for sent å si. Og jeg husker hvor fort det gikk og jeg husker barnehagen dagen etter, hvordan de spurte hva jeg gjorde i helga og måten jeg vurderte hva jeg skulle si.

Og så flyturen, det neste jeg husker er flyturen og jeg vet ikke hvorfor jeg var med, men da. Som om noe i meg tenker at alt kunne gått bra, selv om hun dukket opp, selv om ting ikke var bra, så kunne det blitt det, men den flyturen, det var så langt unna og jeg vokste opp uten, og da jeg først var der telte jeg bare ned dagene til jeg skulle hjem på grunn av henne. Den gangen vi var i svømmehallen og jeg fikk ringe hjem etterpå, hvordan jeg begynte å gråte med en eneste gang og hvordan jeg febrilsk prøvde å bortforklare og si at det var klor i øynene som gjorde det.

Tenker vekk fra flyet, til den første natten der, jeg gråt og dagen etter, over frokosten, hun sa jeg hadde mareritt og jeg sa ja, men det var ikke mareritt. Og de ble der, jeg husker rommene, det første det andre det tredje, datamaskinen som var på om natten, de nettene jeg våknet og så han sitte der og han sa jeg bare skulle sove videre, hvordan jeg ikke skjønte at det egentlig ikke var mitt rom. Den gangen hun flettet håret mitt og jeg gråt, han kom ned trappen og jeg møtte blikket i speilet, han så tårene og spurte hva det var, hun sluttet å flette og jeg ristet på hodet og sa at jeg bare var trøtt.

Og med han, på kaféen, kanskje en av de første gangene jeg var der, han prøvde å få meg til å si gris og rev, og han sukket, talefeilen, hvordan jeg skammet meg og han reiste seg, kom med vafler og vi sa ingenting mer. Og så, damen som spurte hva jeg het, det var før jeg hadde begynt å gråte da folk spurte, på den tiden jeg fremdeles svarte og jeg husker så godt hvor oppgitt han var, hvor flau han var. Hvordan jeg innså, selv om jeg var alt for ung til å skulle innse, at det jeg gjør aldri blir bra nok.

Men henne, den gangen jeg ikke fant strømpebuksa, jeg lette så lenge, men jeg fant ikke, og til slutt måtte jeg spørre henne, det lange håret mitt, hvordan hun tok tak, jeg husker den trappen, kommer aldri til å glemme den trappen og jeg husker føttene mine som ikke rørte trinnene da hun tok meg med opp og ba meg få på meg klærne, hvordan jeg tenkte at herregud det var folk på andre siden av veggen og dette skjedde likevel. Og balkongen, den gangen og jeg fikk ikke luft og hvordan jeg satt  på senga og gråt mens jeg prøvde å puste igjen, nede på stuen og hvordan hun latet som hun ikke forsto hvorfor. Alt med henne jeg ikke vil huske.

Men så, årene, etter alle årene, de flyttet tilbake, og jeg tenkte nå, jeg fortalte alle, jeg var sikker på at nå, men det var for sent og jeg husker juleavslutningen da jeg meldte meg på å gjøre alt jeg kunne melde meg på og hvordan lærerne mine lot meg gjøre hva som helst ustraffet etter den, hvordan jeg kastet stoler og hylte, hvordan de lot meg gjøre det fordi alle visste jeg hadde trodd han skulle komme. Og i sommer, den siste avslutningen jeg kom til å ha, bak scenen og hvordan han var der, ga meg en klem og et armbånd og måtte gå, og hvordan de jeg hadde gått i klasse med i så mange år spurte hvem det var.

Det er så vanskelig å slutte. Det strømmer på og hodet mitt er så fullt, det er ikke plass nå, jeg orker ikke, jeg blir så sliten av å skrive alt dette, jeg må stoppe et sted for det er ikke ting jeg vil huske. Men i bryllupet, jeg hadde krøller i håret og de gikk inn i bilen og så meg ikke og jeg husker årene etter hvor jeg tenkte at jeg skulle sagt noe.

Og nåtid, på flyet, han var på andre siden av midtgangen og han sa fem ting til meg. Hva leser du? Fin tittel. Vil du ha et dykkerblad? Tilbydde meg sjokolade fordi hun sa det. Jeg tok en og han sa ta to. Jeg sa nei takk og skjønte for sent at han prøvde og at jeg ikke var mottakelig. For det er det som er. Det er alt for sent nå. Jeg tok firfislen men det er for sent likevel. Det er mange år siden og jeg sa aldri noe, hvordan det var, jeg tror aldri han visste alt men nok og han valgte henne. Han valgte henne og ikke meg og da spiller det ingen rolle hva hun gjorde og hvor mye han visste, for ingen ting i hele verden kan endre at hun var viktigere enn meg, flyet den gangen, jeg har gitt det opp nå, jeg orker ikke, vi kommer aldri til å kjenne hverandre og jeg blir aldri bra nok. Sånn er det bare nå, og det er greit.

Det er bare det at jeg skulle ønske jeg var bra nok likevel.

12 såpebobler

Merci pour le venin

02.05.2011 kl.02:54

maria - woh! dette fikk meg til å gråte. veldig. mye. det er så rart, for jeg kan sette ansikter på dem og deg, for det om jeg ikke kjenner dere. pga. dette, og det faktum at du skriver så fantastisk bra, føler jeg at jeg dykker ned i dine innerste følelser og privatliv. føler meg litt som en snik, at jeg ikke har noen rett til det. men skriveriene dine er alltid så ekte, så ærlige (modige, modige deg), samtidig som man ikke alltid skjønner så mye. kan liksom ikke dy meg.

jeg skulle også ønske du var nok. men du er det, for mange andre, både nå, før, og i fremtiden.

Maren Elisabeth

02.05.2011 kl.04:07

Jeg begynte også å gråte litt. Vet hvordan det er å ikke være bra nok. Det hjelper å skrive sinte brev og så la vær å sende dem etterpå.

<3

followmyowntrai

02.05.2011 kl.06:07

nå fikk jeg utrolig vondt i hele meg.

ord strekker ikke til.

du er sterk som har kommet videre.

ha tro på deg selv. ikke la andre ødelegge.

Tigermilk

02.05.2011 kl.07:07

leste dette flere ganger etter hverandre for å ta inn alt.

har ingen ord som er gode nok, men virkelig. du er så flink og modig. og måten du skriver på gjør sånn at jeg får litt vondt i hjertet fordi det er så fint og trist på samme tid. sender varme tanker.

<3

Sandra Olsen

02.05.2011 kl.09:21

Likte veldig godt teksten. Det du kan gjøre hvis du vil få ut følelser er at du presenterer det som fiksjon, for da er det ingen som vet at noe er sant. :)

johanne

02.05.2011 kl.09:52

jeg er så stolt av deg, maria. for at du skrev dette og postet det. faen du er så sterk og bra. du er mer enn bra nok, du bare tror det ikke selv. mennesker er så grusomme at det ikke kan beskrives, men du, du er ikke menneske. du er maria lemur. maria marekatt. maria kattepus. vet ikke, iallefall bedre enn mennesker.

du skulle fått en klem men får heller en cyberklem fordi vi er for langt unna hverandre

Elise

02.05.2011 kl.12:44

du er så modig, og du er fantastisk. det er de som ikke er bra nok for deg.

Stephany

02.05.2011 kl.17:09

du er flink som har klart å holde ut, flink og bra er du som har delt det med oss andre. jeg vet ikke hva jeg skal si, men alt blir bra. ikke angre på ting, du får ikke gjort noe med det nå. lev videre med hodet høyt opp e og hold deg godt fast til det som gjør deg glad.

Ida

02.05.2011 kl.17:45

Dette gjorde vondt å lese.

Men likevel så skriver du så utrolig bra, og jeg synes du er skikkelig modig som poster dette.

Du er sterk og bra nok og fin og alt.

Celina

05.05.2011 kl.22:00

Dette gjorde vondt. Dette gjorde meg ordentlig vondt, og jeg har lyst å gi deg en klem. En stor klem og la deg gråte litt, men bare om du vil. Og om du vil, så vil jeg gråte litt med deg. Og hvis du vil smile, vil jeg ta deg med på tivoli og kjøre tekoppene til vi kaster opp, for så å kjøpe is og ikke gå hjem på en stund. Bare si ifra, så skal jeg komme på min ikke-eksisterende sykkel og ta deg med.

Martine

07.05.2011 kl.10:53

Det er de som ikke bra nok som ikke ser deg. Du trenger ikke være bedre, for du er bra nok!

Nikita

23.05.2011 kl.15:04

Kjære deg.

Det gjør så utrolig vondt å lese, og jeg skulle ønske jeg visste hva jeg skulle si, at jeg var fyllt med kjærlighet og trøstende ord som jeg kunne øst utover deg, men jeg klarer ikke helt sånt, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg synes det er ufattelig trist og vondt og stakkars, fine deg. <3

Du er bra nok. Jeg lover.

Blås en ny såpeboble

hits