I drowned out all my sense.

Jeg er p jobb, str bak kassa i denne ste, lille kafeen, og alt virker s hplst. Ute hljer det ned, fy faen for et regn, og jeg str helt aleine.Det er ingen kunder, jeg trekker meg tilbake, setter med ned p gulvet i et hjrne og prver puste. Tenke klart. Ta meg sammen. Sitter med hodet i hendene og fler hplsheten omslutte meg, kjenner trene presse p. Men s hrer jeg skritt i gangen og spretter opp, klistrer p smilet, er en annen. Tar meg sammen p sekundet, og resten av dagen fler jeg meg okei. Det er s greit vre meg for tida, jeg tar meg sammen lett, jeg lever livet, mensamtidig er dets vanskelig for jeg brekker i vinden.

Og jeg tenker det, at noen burde redde meg fra meg selv.For en mned siden ville jeg ikke at noen skulle ville ha meg, jeg ville vre helt aleine,mensnt varer aldri,jeg kjenner meg selv, det varer joaldri.Jeg fr vennene mine til kjefte p meg, si "N lar du han vre i fred" og "Han er en idiot, hold deg langt unna" og det fungerer, det fungerer, det trenger seg inn i den fornuftige delen av meg og jeg prver sakte fatte det hele. Men s sitter jeg hos frisren, str p jobb, ligger i senga og prver sove, og det er det eneste jeg klarer tenke p likevel, disse idiotiske valgene jeg har tatt og hva jeg egentlig skal gjre n.

Men fakta er at jeg trodde det skulle fles bedre, alt dette, livet jeg gr rundt og lever for tida. Men jeg fler faen meg ingenting. Det er nesten helttomt, hele greia.Og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg trodde det skulle fles bedre. Kanskje er jeg fortapt i apatienmin igjen, den kommer som regel snikende. Ogkanskje er det snn at det gr skremmende fort nedover med meg, eller oppover, jeg veit ikke, men en vei gr det i alle fall. Ingenting str stille. Jeg veit liksom ikke hvem jeg har blitt, jeg er denne jenta som kommer hjem fra jobb og helst bare vil legge meg ned og grte resten av kvelden, men som i stedet drar ut, henger med folk til langt p natt, kjrer hjem i mrket, har overnattinger og str opp grytidlig for dra p jobb om morgenen igjen. Jeg mener, jeg gir jo ikke meg selv tid til vre meg selv. Men jeg elsker det. Samtidig som jeg ikke fler noen ting, s er dette kanskje den beste tiden jeg har hatt i livet mitttil n. Jeg gjr s mye, mter s mange folk og fler s jvlig at jeg lever.

Om en uke harjeg flyttet. Har ikke pakket noe som helst enda. Gleder meg og gruer meg som faen. Hper dette nye livet blir det jeg nsker meg.

n speboble

yvind

06.08.2013 kl.07:10

Rart hvordan det gr an ha to (og ofte enda fler) personligheter p den mten... bde nr det er deg selv og andre -- vet om folk som har smilt og ledd og sett ut som de mestrer livet fullstendig, og s plutselig fr du vite at de egentlig sliter/har slitt veldig...

PS: nr jeg leser innlegget ditt, fikk jeg lyst til stikke innom Stjrdal, funnet kafeen med den smilende jenta p 102, og kjpt en kaffe og gitt deg en klem. St p;)!

Bls en ny speboble

hits