I drowned out all my sense.

Jeg er på jobb, står bak kassa i denne søte, lille kafeen, og alt virker så håpløst. Ute høljer det ned, fy faen for et regn, og jeg står helt aleine. Det er ingen kunder, jeg trekker meg tilbake, setter med ned på gulvet i et hjørne og prøver å puste. Tenke klart. Ta meg sammen. Sitter med hodet i hendene og føler håpløsheten omslutte meg, kjenner tårene presse på. Men så hører jeg skritt i gangen og spretter opp, klistrer på smilet, er en annen. Tar meg sammen på sekundet, og resten av dagen føler jeg meg okei. Det er så greit å være meg for tida, jeg tar meg sammen lett, jeg lever livet, men samtidig er det så vanskelig for jeg brekker i vinden.

Og jeg tenker det, at noen burde redde meg fra meg selv. For en måned siden ville jeg ikke at noen skulle ville ha meg, jeg ville være helt aleine, men sånt varer aldri, jeg kjenner meg selv, det varer jo aldri. Jeg får vennene mine til å kjefte på meg, si "Nå lar du han være i fred" og "Han er en idiot, hold deg langt unna" og det fungerer, det fungerer, det trenger seg inn i den fornuftige delen av meg og jeg prøver sakte å fatte det hele. Men så sitter jeg hos frisøren, står på jobb, ligger i senga og prøver å sove, og det er det eneste jeg klarer å tenke på likevel, disse idiotiske valgene jeg har tatt og hva jeg egentlig skal gjøre nå.

Men fakta er at jeg trodde det skulle føles bedre, alt dette, livet jeg går rundt og lever for tida. Men jeg føler faen meg ingenting. Det er nesten helt tomt, hele greia. Og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg trodde det skulle føles bedre. Kanskje er jeg fortapt i apatien min igjen, den kommer som regel snikende. Og kanskje er det sånn at det går skremmende fort nedover med meg, eller oppover, jeg veit ikke, men en vei går det i alle fall. Ingenting står stille. Jeg veit liksom ikke hvem jeg har blitt, jeg er denne jenta som kommer hjem fra jobb og helst bare vil legge meg ned og gråte resten av kvelden, men som i stedet drar ut, henger med folk til langt på natt, kjører hjem i mørket, har overnattinger og står opp grytidlig for å dra på jobb om morgenen igjen. Jeg mener, jeg gir jo ikke meg selv tid til å være meg selv. Men jeg elsker det. Samtidig som jeg ikke føler noen ting, så er dette kanskje den beste tiden jeg har hatt i livet mitt til nå. Jeg gjør så mye, møter så mange folk og føler så jævlig at jeg lever.

Om en uke har jeg flyttet. Har ikke pakket noe som helst enda. Gleder meg og gruer meg som faen. Håper dette nye livet blir det jeg ønsker meg.

Én såpeboble

Øyvind

06.08.2013 kl.07:10

Rart hvordan det går an å ha to (og ofte enda fler) personligheter på den måten... både når det er deg selv og andre -- vet om folk som har smilt og ledd og sett ut som de mestrer livet fullstendig, og så plutselig får du vite at de egentlig sliter/har slitt veldig...

PS: når jeg leser innlegget ditt, fikk jeg lyst til å stikke innom Stjørdal, funnet kafeen med den smilende jenta på 102, og kjøpt en kaffe og gitt deg en klem. Stå på;)!

Blås en ny såpeboble

hits