Jeg har visst ingenting på stell.

Står med hånda i lomma, knuger rundt husnøklene, hver dag tror jeg at jeg mister de og jeg må minne meg selv på at jeg ikke mister nøkler, det har jeg aldri gjort. Venter på bussen, den påstår at den bruker 7 minutter hjem til meg, men det gjør den aldri. Likevel går den fort, og jeg har ikke hastverk, det har jeg jo ikke, men jeg liker ikke å vente. Og når jeg klager på at jeg ikke har nok tid, så kanskje det bare er min egen skyld fordi jeg ikke klarer å fordele tiden rett, jeg veit ikke, men jeg kan jo umulig ha så lite tid som jeg tror. Kanskje er jeg flink til å porsjonere ut penger, men tid, tid er noe helt annet.

Det er knallsol, fra bussen ser jeg på løvet som blåser i veikanten og tenker at det er en fin dag, jævlig fin, men når jeg kommer hjem okkuperer jeg to vaskemaskiner før jeg setter meg inne med teen min. Dypper pepperkaker i den og gleder meg til jul. Gleder meg til snøen, til å pakke meg inn og forsvinne. Sovner med håpet om at alt skal bli ålreit i morgen.

Den neste dagen er klokka halv ni på kvelden da jeg endelig snubler inn hjemme, dette livet, faen ass. Hun ene jeg bor med sier at det er tevann klart, tror ikke hun kunne sagt noe bedre akkurat da, men det hjelper liksom ikke likevel. Går inn på rommet mitt, dytter døra igjen med rompa og blir stående inntil den i ti-femten sekunder, før jeg trekker pusten og fortsetter inn i rommet. Setter meg i senga med tekoppen og vil gråte. Gråte over dyrene jeg ikke har, han som vil ha meg som fortjener bedre, kjøpesenteret jeg er sikker på får for lite besøkende, maten jeg ikke fortjener å spise, studiet som er alt for mye for meg, kosedyrene ingen kjøper, verden jeg ikke takler. Vil bare gråte for alt i verden. Men jeg klarer ikke, sitter bare apatisk og nipper til teen min. Gråter ikke. Og når jeg endelig legger meg tenker jeg igjen at det ikke er så ille, i morgen, i morgen blir det bra, i morgen har jeg tid, i morgen blir det ålreit.

(Bitene av blomsterpotta jeg knuste i forrige uke ligger fremdeles strødd på gulvet.)

Lever evig i håpet. Holder motet oppe. Alt blir snart ålreit.

5 såpebobler

Lisa

23.10.2013 kl.01:50

Jeg kan ikke skjønne akkurat hvordan du har det, men jeg kan skjønne hvordan det er å stå i en lignende situasjon. Det er lettere å sette opp en vegg og stenge alle følelsene ute enn å faktisk håndtere dem. Hvis studiene er for mye for deg- så må du kanskje gjøre noe med det? For du trenger en forandring i livet ditt, det kan ikke fortsette slik som dette. <3

k.

23.10.2013 kl.10:38

jeg vet ikke helt hva jeg skal si, alt føles så lite pragmatisk for jeg vet jo hvordan det er og jeg vet jo at det ikke er å bare tenke mer positivt, eller slutte å bekymre seg, eller rydde opp i den knuste potten og våkne opp til en annen sinnsstemning i morgen. kanskje alt virker uoverkommelig på denne tiden av året. men det er snart jul, og det skal bli bra! ta den tiden du trenger, og aldri, aldri gi slipp på håpet.

Likegyldighet

23.10.2013 kl.17:53

Jeg ville bare si at idag var dagen for meg. Dagen da alt var bra. De kommer- en må bare ha trua. Og puste- det er viktig. Du skriver nydelig. Har du forresten noen å plapre med? Det er viktig. Og folk liker det. De elsker at du stoler på dem. Test det.

Maren Elisabeth

23.10.2013 kl.19:19

klem <3

Cecilie

23.10.2013 kl.19:20

Det at bitene fra den knuste blomsterpotta enda er på gulvet, sier mye om hva som skjer inni deg.

Pleier også å tenke/håpe at morgendagen blir bedre før jeg legger meg, mens jeg samtidig håper jeg ikke våkner opp igjen.

Synes de kommentarene over var kjempefine, og at uansett hva jeg hadde klart å formulere ut av det rotete hodet mitt, ville det bare virket teit og halvhjertet. "Hold ut" blir for dumt og har selv aldri opplevd det som oppmuntrende, men jeg håper likevel at det er det du gjør <3

uperfektejenter

27.10.2013 kl.11:10

Tror du har et sunt perspektiv på ting, jeg. Virker hvertfall sånn. En dag er det faktisk bedre når du står opp. Klem <3

Blås en ny såpeboble

hits