Echo.

Det er den andre søndagen i november og i det bussen passerer City Syd ser jeg at den første snøen har lagt seg i et tynt lag på bakken. Vinterskoene mine er på reparasjon, nå har jeg på converse, de er ikke laget for glatt føre. Når jeg går av bussen sklir jeg bortover bakken, faller nesten, men holder meg på beina helt til jeg kommer hjem. Tenker litt optimistisk for meg selv at okei, jeg tror kanskje jeg ikke er stabil, men ut i fra dette kan jeg nok si at om jeg var et skip hadde jeg ikke sunket. Jeg hadde nok rettet meg opp etter krengning likevel.

Han som var stupforelska i meg er ikke det lengre, og selv om jeg visste det skulle skje, selv om jeg nærmest ba om det, så er jeg trist. Men det fine, det er at jeg skriver. Kanskje er det sånn at jeg nesten bare må være litt miserabel for å få skrevet noe som helst fornuftig. Gråte inn i puta i en time, men klokka ett på natta bestemme at nå er det nok, åpne Word og bare skrive. Og straks føles liksom alt så mye bedre. Og igjen tenker jeg på at jeg kunne skrevet i et år, bare skrevet, muligheten var der, men jeg valgte skrogvekt og tyngdepunkt og bjelketeori. Til tross for alt, at jeg savner å skrive, at jeg savner å ha tid til andre ting, så tror jeg at jeg valgte rett. Jeg har jo begynt å skrive igjen, jeg leser min tredje bok for semesteret, dette løsner, dette løsner. Balansebalansebalanse. Jeg begynner å skjønne greia nå, og alt føles ikke så jævlig, selv om jeg kommer til å stryke på eksamen og selv om jeg fremdeles vil ta med meg fremmede menn hjem.

Natt til lørdag sitter jeg og hun ene jeg bor med(som er en av mine aller beste venner) og ser tv på stua, klokka halv tre lager vi te og putter vodka i den, dette er livet og det er så jævlig bra. Men lørdag kveld, allerede i det første vinglasset, så tenker jeg at jeg burde slutte å drikke, for jeg kjenner det, jeg kommer til å begynne å grine, selv om det ikke er noe å grine for.

Hører på denne sangen om og om igjen, på bussen i kantina på senga under dyna. Har bra dager, er dritengasjert i studiene og tar det at eksamensperioden nærmer seg med knusende ro, ja, så stryker jeg, så gjør jeg det, men det går bra. Alt føles ikke så jævlig for tiden. Det føles egentlig sjukt bra.

Puster som aldri før.

2 såpebobler

k.

17.11.2013 kl.15:14

høres litt vinglete men bra ut! så lenge du puster så burde det jo egentlig gå, eller? klem!

likegyldighet

17.11.2013 kl.16:42

likte denne veldig godt. kjenner meg selv igjen; balansen mellom studie, mestringsfølelse, press, det du skal, må burde og absolutt ikke burde gjøre. er ikke så lett å kordinere alt alltid. men så lenge man puster og skriver; da tror jeg vi er safe. forretsen er jeg helt motsatt av deg, klarer bare å skrive på bra dager!

Blås en ny såpeboble

hits