En evig, evig monolog.

Det er stille her. Jeg tror ingen egentlig bryr seg, utenom meg. Jeg får litt noia av at jeg ikke skriver. Jeg får litt noia av at jeg ikke har noe å skrive, annet enn referat fra sist gang jeg var full eller om hvordan folka på studiet mitt er de mest fantastiske i verden. Alt jeg skriver føles så meningsløst. Men jeg har det jævlig bra. Det er kanskje sånn det blir, da. Har det for bra til å ha noe vettugt å skrive. Jeg snakker mye, det er vel det, jeg har så mange å snakke med, de ler, hører (for det meste) på det jeg har å si, jeg har absolutt alltid noe å si. Kommer inn i realfagkantina og folk snur seg ved bordene fordi de hører at det er meg, jeg tar plass, snakker høyt, det er sånn det har blitt. De sier jeg er kul. Det er rart hvordan man kan gå så mange år og hige etter å være del av verden, av å være en av de kule, men så er man plutselig der og veit ikke helt hva man syns om det. Alt er litt ambivalent, for jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Men jeg har det sjukt bra. Jeg sa forleden at alt bare går nedover med meg, med fester hver helg og alt mulig slit, og ei på studiet mitt sa at det kan jo umulig gå så mye nedover, for jeg virker så lykkelig. Det er rart, men det er sant. Jeg er omtrent så nært lykkelig som jeg noen sinne kan huske å ha vært. Dette semesteret, jeg har blitt en annen, jeg både elsker og hater den jeg har blitt. Føles helt surrealistisk, dette livet jeg lever.

Jeg er ikke så redd lengre. Folk er så bra, jeg elsker dem, herregud, alle menneskene jeg omgir meg med er bra folk som gir meg noe positivt i hverdagen. Tror aldri det har vært sånn før. Verden er så bra. Jeg har blitt flinkere til å lage middager, flinkere til å svelge motvijen, flinkere til å være den jeg kan være, flinkere til å være glad. Flinkere til å puste.

Hører sjukt mye på Støv for tida, de har bare fire sanger på spotify, så jeg syns du kan ta deg tid til å høre litt på dem. Har blitt soundtracket til våren min, til et slikt punkt hvor jeg får naboklager fordi jeg spiller musikken for høyt på torsdagskveldene. Klarer ikke bry meg. Det er vår og håpet er på topp. Om høsten blir jeg motløs men om våren, om våren veit jeg at alt kommer til å ordne seg. Jeg er aldri mer optimistisk enn jeg er om våren.

Ingen såpebobler

k.

28.02.2014 kl.00:05

jeg blir alltid så glad av å se hvor bra det virker som du har det nå (her og på twitter)

Blås en ny såpeboble

hits