Æ e her.

Våkner mandags morgen midtveis ut i matteforelesningen, sola skinner som faen inn vinduet og det første som slår meg da jeg åpner øynene er at nå har jeg fucka opp igjen. Disse fordømte dårlige valgene jeg tar. Jeg tar et bilde av papiret som ligger på nattbordet mitt, sender det til vennene mine uten tekst og i hodet mitt kaller jeg det kunst, selv om det egentlig bare er trist og jævlig. Jeg bruker ti minutter på å sminke meg, kle på meg, vurdere å vaske vinglassene, bestemme meg for å utsette det og gå til bussen. Presser frem et smil til bussjåføren, tenker på hvor effektiv jeg er til tross for alt. 

Jeg sier jeg bare vil være i fred men uka som var sov jeg ikke aleine mer enn tre av syv netter, men jeg er så lei og samtidig så likegyldig. Orker ikke være aleine med meg selv, orker ikke bry meg om noe, men orker egentlig ikke ha noe med noen å gjøre heller. Så jeg drar på besøk til folk, jeg snakker i det uendelige, jeg glemmer meg selv og det er bra. Jeg sier jeg skal dra hjem men de sier vil du ikke sove her og før jeg vet ordet av det har siste buss gått og det jeg står igjen med er noen som vil høre på meg, selv om jeg snakker svada i bøtter og spann, som til og med hører på meg når jeg snakker i søvne etter å ha slokna midtveis i en setning. Og morgenen etter blir jeg spurt om jeg vil ha kaffe og sier nei takk, tar på meg skoene, "drar du?", det har ikke slått meg at jeg kanskje er ønsket videre, men jeg går til bussholdeplassen likevel og det slår meg at jeg er ikke grei. Jeg er faen ikke grei. Ikke får de et ligg og ikke spiser jeg frokost med dem, det eneste de får er mine evige monologer helt til jeg husker at jeg bare vil være i fred.

Og på dagtid, timene går, jeg ligger med hodet i notatboka og den store hetta mi over meg, ei venninne stryker meg på ryggen for å si at forelesningen begynner igjen men jeg bryr meg jo ikke, jeg gjør jo ikke det. Vel hjemme setter jeg på en av de nye Kråkesølvlåtene på repeat og den var akkurat hundre prosent det jeg trengte denne mandagen. Kanskje jeg kan ta meg sammen nå. Kanskje jeg kan få livet på plass igjen. Ikke lage nye blåmerker. Få krefter til å rydde igjen, faen som rommet mitt ser ut, og jeg skal slutte å skippe forelesninger, slutte å rømme fra meg selv og mine problemer. Ta meg sammen igjen.

Troa på at jeg kan lære meg å leve med meg selv igjen, være aleine. Jeg veit jeg vingler mye, meg og dette håpet, men jeg aner bare virkelig ikke hva slags liv jeg lever for tida. Ikke rart vi blir sprø, eller hva.

Ingen såpebobler

Blås en ny såpeboble

hits