I get miserable.

Under semesterets tredje eksamen blander jeg to filosofer og leverer inn seks sider med svada. Poppgavearket har jeg skrevet for meg selv "Hvis jeg kaster en drue p han, blir jeg kasta ut da?" men jeg kaster ingen druer, jeg spiser dem sakte og mister dem p gulvet s eksamensvakten trkker p dem.

Klokka kvart p tolv forlater jeg lokalet. Utenfor sitter et studentkor med grill, l og shots til oss som har hatt eksamen. Jeg tar en shot, det er alt for tidlig menhva gjr vel det,setter meg ned og ser at mange fra linja mi er der. Forteller om at jeg skrev om feil person, at jeg kanskje m ta denne ogs i august. Forteller at jeg fr en lang sommer.

Han ene i korethar en fin dialekt, men nr jeg prver huske hvilken det var er det borte for meg. Han holder p med doktorgraden sin og begynner snakke med meg og venninna mi om dette med vre lykkelig. Det er alt som skal til, disse dype greiene hans om lykke. "Jeg vet ikke om jeg hres mest dyp ut eller mest full ut n" sier han, og jeg vet ikke jeg heller, men det har sier treffer noe i meg."Folk som deg prver bli lykkelige. Men de fr det ikke til." Jeg vil le av han, han er opplagt full, han snakker bare svada, men alt han sier er som slag i trynet.Han spr venninna mi om hun er lykkelig, og sier selv at han er rimelig lykkelig, og jeg tenker bare at jeg er glad de ikke spurte meg, kjenner at denne samtalen godt kan slutte. For jeg er ikke lykkelig. Det har vrt bra mneder, jeg har flt at livet er bra, men n, illusjonen er liksom borte. Jeg er faen ikke lykkelig.

Jeg gr over Nidelva og 2/3 over brua begynner jeg grine, p rene mine har jeg en gladsang som heter "Miserable" og alt fles bare helt jvla absurd. Jeg erferdig med det frste ret p universitetetn men det gjr ingen forskjell, det eneste jeg tenker er at jeg ikke vil ha denne sommerferien for alle vennene mine drar og jeg skal lese til eksamen i august og jeg gr p veggen allerede, selv om ferien bare har vart seksdager. Har aldri gruet meg s mye til en sommer som jeg gjr n, for jeg skal vre s utrolig alene. I tre uker skal jeg passe hus og da fr jeg virkelig trening i dette med vre alene. Det er vel slik at jeg trenger det.

Jeg skal sitte alene i denne byen som jeg elsker, jeg skal lengte etter vennene mine, lengte etter noen som vil sove med meg, lengte etter vre ferdig med denne fordmte utdanninga.Og hva lever jeg egentlig for, nr alt jeg gjr egentlig ikke gjr noen forskjell? Nr jeg ikke klarer brenne for noe som helst lengre. Jeg vil ikkegjre noen ting. Jobber en og en halv time i uka og gruer meg som bare det hver gang, hallo, skjerp deg. Men jeg vil ikkegjre noe. Ingenting gir noen mening.Denne jvla apatien min.

La oss reflektere: Jeg str i vinduet mitt, klokka er elleve p kvelden og jeg innser at det ikke hadde hjulpet hoppe, det er ikke langt nok til noe som helst annetenn brukne bein.

Jeg er ikke direkte ulykkelig, men jeg er definitivt ikke lykkelig. Er vel noe jeg burde jobbe litt med.

n speboble

Meru

09.06.2014 kl.21:40

Usch. Hres kjipt ut. Man blir litt avhengig av henge med folk. Jeg skal ogs vre noen uker alene n og det er litt blanede flelser om det. Men man venner seg fort til det:)

likegyldighet

11.06.2014 kl.21:58

jeg fler jeg har hatt sommerferie i en evighet, men inns istad at det bare er 2 uker siden jeg avla eksamen , og bare litt over en uke siden jeg sa hade til alle sammen... det ga meg litt smlig panikk. blitt s bortskjemt, er blitt vant til vre en gjeng, blitt vant til se de hver dag. tror dette blir min mest sosiale sommer i Oslo noensinne. en m jo kompensere p et vis. vi fr fylle dagene med masse sol og morro begge to, s hper jeg at det plutselig er tid for et nytt r.

Bls en ny speboble

hits