I get miserable.

Under semesterets tredje eksamen blander jeg to filosofer og leverer inn seks sider med svada. På oppgavearket har jeg skrevet for meg selv "Hvis jeg kaster en drue på han, blir jeg kasta ut da?" men jeg kaster ingen druer, jeg spiser dem sakte og mister dem på gulvet så eksamensvakten tråkker på dem.

Klokka kvart på tolv forlater jeg lokalet. Utenfor sitter et studentkor med grill, øl og shots til oss som har hatt eksamen. Jeg tar en shot, det er alt for tidlig men hva gjør vel det, setter meg ned og ser at mange fra linja mi er der. Forteller om at jeg skrev om feil person, at jeg kanskje må ta denne også i august. Forteller at jeg får en lang sommer.

Han ene i koret har en fin dialekt, men når jeg prøver å huske hvilken det var er det borte for meg. Han holder på med doktorgraden sin og begynner å snakke med meg og venninna mi om dette med å være lykkelig. Det er alt som skal til, disse dype greiene hans om lykke. "Jeg vet ikke om jeg høres mest dyp ut eller mest full ut nå" sier han, og jeg vet ikke jeg heller, men det har sier treffer noe i meg. "Folk som deg prøver å bli lykkelige. Men de får det ikke til." Jeg vil le av han, han er opplagt full, han snakker bare svada, men alt han sier er som slag i trynet. Han spør venninna mi om hun er lykkelig, og sier selv at han er rimelig lykkelig, og jeg tenker bare at jeg er glad de ikke spurte meg, kjenner at denne samtalen godt kan slutte. For jeg er ikke lykkelig. Det har vært bra måneder, jeg har følt at livet er bra, men nå, illusjonen er liksom borte. Jeg er faen ikke lykkelig.

Jeg går over Nidelva og 2/3 over brua begynner jeg å grine, på ørene mine har jeg en gladsang som heter "Miserable" og alt føles bare helt jævla absurd. Jeg er ferdig med det første året på universitetet nå men det gjør ingen forskjell, det eneste jeg tenker er at jeg ikke vil ha denne sommerferien for alle vennene mine drar og jeg skal lese til eksamen i august og jeg går på veggen allerede, selv om ferien bare har vart  seks dager. Har aldri gruet meg så mye til en sommer som jeg gjør nå, for jeg skal være så utrolig alene. I tre uker skal jeg passe hus og da får jeg virkelig trening i dette med å være alene. Det er vel slik at jeg trenger det.

Jeg skal sitte alene i denne byen som jeg elsker, jeg skal lengte etter vennene mine, lengte etter noen som vil sove med meg, lengte etter å være ferdig med denne fordømte utdanninga. Og hva lever jeg egentlig for, når alt jeg gjør egentlig ikke gjør noen forskjell? Når jeg ikke klarer å brenne for noe som helst lengre. Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jobber en og en halv time i uka og gruer meg som bare det hver gang, hallo, skjerp deg. Men jeg vil ikke gjøre noe. Ingenting gir noen mening. Denne jævla apatien min.

La oss reflektere: Jeg står i vinduet mitt, klokka er elleve på kvelden og jeg innser at det ikke hadde hjulpet å hoppe, det er ikke langt nok til noe som helst annet enn brukne bein.

Jeg er ikke direkte ulykkelig, men jeg er definitivt ikke lykkelig. Er vel noe jeg burde jobbe litt med.

Én såpeboble

Meru

09.06.2014 kl.21:40

Usch. Høres kjipt ut. Man blir litt avhengig av å henge med folk. Jeg skal også være noen uker alene nå og det er litt blanede følelser om det. Men man venner seg fort til det:)

likegyldighet

11.06.2014 kl.21:58

jeg føler jeg har hatt sommerferie i en evighet, men innså istad at det bare er 2 uker siden jeg avla eksamen , og bare litt over en uke siden jeg sa hade til alle sammen... det ga meg litt smålig panikk. blitt så bortskjemt, er blitt vant til å være en gjeng, blitt vant til å se de hver dag. tror dette blir min mest sosiale sommer i Oslo noensinne. en må jo kompensere på et vis. vi får fylle dagene med masse sol og morro begge to, så håper jeg at det plutselig er tid for et nytt år.

Blås en ny såpeboble

hits