Sånn er det.

Jeg sitter og stirrer på mailadressen til studieveilederen til studieprogrammet mitt, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet at jeg trenger hjelp men jeg vet ikke hva slags hjelp jeg trenger, jeg vet ikke, jeg vet ikke hva man sier.

"Hei. Jeg trenger hjelp. Jeg har strøket i for mye og nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Verden raser sammen. Hjelp."

For verden raser sammen. Hvis jeg ikke klarer denne mastergraden veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg må gå et år om igjen veit jeg ikke om jeg takler det. For sannheten er at jeg tror jeg strøk i det samme faget for tredje gang, og da er det kanskje på tide å innse at dette ikke er det jeg skal gjøre.

Men hva faen skal jeg gjøre da.

Hva faen skal jeg gjøre om det ikke er dette. Det finnes ingen andre studier jeg vil ta. Det finnes ingen butikker jeg vil jobbe i. Det finnes ingenting. Det finnes bare dette, hvor jeg får B i noen fag og stryker i resten. Og kanskje er normert tid oppskrytt, men jeg klarer ikke å miste alle disse vennene og prøve å få nye i årskurset under meg. Jeg jobbet så hardt med å få disse, og om jeg ikke en gang har dem så veit jeg ikke om dette går i det hele tatt.

Dropper jeg ut mister jeg vennene, jeg mister kjæresten, jeg mister hybelen, jeg mister sikkerheten og jeg mister friheten. Dropper jeg ut mister jeg alt.

Kanskje overdriver jeg. Sannsynligheten er stor for at jeg gjør det. Men jeg veit pokker ikke hva jeg skal gjøre. Aldri har livet føltes så meningsløst før.

Og alt i alt, så slår det meg at da jeg for snart ett og et halvt siden hadde valget, så skulle jeg kanskje valgt forfatterstudiet i stedet for denne mastergraden.

Sånn er det. Og det er godt å ha det sagt, uten å ha noen som skyter tilbake med "Det går så bra så" for jeg er jævlig lei av at ingen tar bekymringene mine seriøst. Titter innom bloggen bare for å ha et sted det er lov å være trist og full av håpløshet. Sånn har det blitt. Jeg er så sliten av å føle at alt går til helvete.

Jeg må maile veilederen i morgen. Jeg må det.

2 såpebobler

Øyvind

11.01.2015 kl.20:59

Kjenner følelsen, da jeg vurderte å gå ut i permisjon tenkte jeg mange av de samme tankene. Jeg var i et veldig godt kull, og ville ikke miste vennene mine og klassen som hadde et så godt miljø. Håper det ordner seg for deg.

Mai-Elise

12.01.2015 kl.01:22

Send den mailen. Husk fagkoden på faget.

Lykke til.

Blås en ny såpeboble

hits