Å være alene.

Jeg har vært singel i tre uker og det har vært jævlig fuckings bra. På slutten av forholdet var jeg så innmari ulykkelig og det føles som at å slå opp fiksa alt. Jeg har vært sammen med mennesker hele tiden, blitt med folk hjem fra fest og ikke dratt hjem til meg selv før to netter senere, invitert folk til meg med løfter om brownies og godt selskap, hold meg selv opptatt og vært så jævlig lykkelig over livet jeg lever og vennene jeg har. Herregud jeg har jo verdens beste mennesker rundt meg og verden er så jævlig fin og det er alltid noen som vil henge med meg, kline med meg, ligge med meg, snakke med meg, det er alltid noen. Og så lenge jeg ikke må være alene er jeg faktisk så himla glad for tida.

Men snart er det påske og alle forsvinner. Den siste kvelden med folk var det fest hele natta og jeg hadde det så innmari bra.

Men klokka er nesten seks på morgenen, jeg står bak baren, jeg tror noen nettopp har bedt om en øl, og plutselig så innser jeg at jeg faen ikke egentlig er lykkelig og snart må jeg være alene i over en uke. Så jeg synker sammen i en haug og begynner å gråte. De to guttene som står i baren med meg skjønner ingenting, prøver å trøste, men jeg er helt utrøstelig. For nå må jeg lære meg å like meg selv igjen og jeg hadde helt glemt at jeg blir helt håpløs av å være alene.

Klokka elleve våkner jeg hos han ene som prøvde å trøste meg og får ikke sove igjen. Jeg husker at jeg satt på asfalten og jeg husker at jeg sa "Vær så snill, la meg sove hos deg, jeg makter ikke å være alene med meg selv" og jeg husker gåturen hjem til han som fin. Igjen slår det meg at menneskene rundt meg er jævlig bra folk. Men jeg får ikke sove igjen og håpløsheten tar meg. Så jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, jeg sniker meg ut mens han sover og går livet i møte(herregud livet i møte) med tanken om at jo, jeg må klare dette. Faen, jeg må jo klare dette.

Våren i fjor var jeg selvdestruktiv, vill og helt håpløs. Denne våren er på vei mot det samme, men ikke faen. Ikke faen. Nå skal jeg lære meg å være alene uten å hate meg selv. Forrige påske drakk jeg meg full alene og dro på en fest hvor ble tilbydd mer og våkna av at en fyr tok av meg klærne. Det skal altså ikke så mye til for at jeg håndterer denne påska bedre. Krysser fingrene for at jeg ikke blir destruktiv og synker inn i håpløsheten. Heia meg.

Dette får jeg jo til. Jeg makter nemlig ikke å være sånn her.

Én såpeboble

Mai-Elise

27.03.2015 kl.22:15

Stå på! Dette klarer du. <3

Blås en ny såpeboble

hits