Æ føle mæ fremmed.

Det er jo ikke helt det at jeg vil dø, men jeg vil i alle fall ikke leve. Og da står jeg der bare i limbo og har ingen anelse om hva jeg skal gjøre.

Og det hele ender jo med at da ligger jeg i senga og stirrer i veggen, griner, sover flere timer midt på dagen, gjør ikke en dritt, klarer ikke lese til første eksamen som er om 12 dager. Overnatter hos den samme sjukt bra fyren fire netter en uke og ligger i senga hans hele dagen. Har aldri lyst til å dra derfra og møte mitt eget liv, men gjør det til slutt og er alene i prikk to timer før jeg ikke makter meg selv mer. Jeg bare orker ikke livet mitt. Ringer folk som egentlig ikke er så gode venner av meg at de burde få all dritten jeg spyr ut, jeg vet man må tenke på hvem som skal få høre hva men jeg klarer ikke, så jeg ringer folk og griner over alt som er galt.

"Maria, du må jo snakke med noen om dette" sier han ene jeg ringer, og jeg sier at det er jo det jeg gjør. Jeg snakker jo med deg om det akkurat nå.
"Nei, du gjør ikke det. Du nevner det i en bisetning og så snakker du det bort. Det er ikke rart folk blir stressa av å høre på deg." og jeg skjønner det, da han sier det så skjønner jeg at det er helt sant. Jeg føler jeg er så jævlig åpen om alt men sannheten er at jeg bare sier "Noe er skikkelig galt" men ikke forteller hva eller hvordan eller hvorfor. Men jeg veit jo egentlig ikke selv heller.

Om fire dager har jeg bursdag og jeg ville feire den, jeg har jo gleda meg, jeg har drømt om alle menneskene jeg skal invitere og hvor fullt det blir og hvor sykt mange venner jeg har nå, hvor gøy det skal bli og hvor elsket jeg egentlig er, men jeg klarer ikke finne ut hva jeg skal gjøre og jeg klarer ikke å få meg til å invitere noen, jeg klarer ikke noe som helst og hva faen skal jeg feire bursdag for egentlig. Jeg vil jo ikke noe, jeg har ikke lyst, jeg har ikke et gram lyst i meg. Og det burde jeg faen meg ha.

Og jeg ser det, jeg ser det helt selv, at dette er våren i fjor i reprise, bare enda verre. Jeg skulle ikke gjenta det men jeg gjør jo det, jeg er helt lik, jeg er helt jævlig lik mitt tidligere jeg, kanskje jeg aldri har vært noen annen, sannsynligvis har jeg nok ikke det. Og hvordan faen skal jeg hente meg inn fra dette. Jeg har eksamensperiode fra nå og til midten av august, og jeg klarer ikke. Klarer faen meg ikke.

I et panikkøyeblikk sender jeg en sms og spør om en kompis fremdeles liker meg like godt som før, om vi er venner, plis, liker du meg enda? Svaret jeg får er vel strengt tatt det mest fornuftige jeg kunne fått.
Spørsmålet er vel egentlig: Liker DU deg selv like mye som du burde?

Nei, det gjør jeg jo faen meg ikke.

2 såpebobler

07.05.2015 kl.19:24

me too gurl, me too

ida

31.05.2015 kl.13:50

viss du vil: eg trur eg veit om ei det er bra å snakka med. send mail, eg finn ikkje di e-post-adresse.

Blås en ny såpeboble

hits