januar 2010

Om å ake ned kirkebakken.

"Jeg skal ake noe du ikke kan, så!" Hun plasserer seg midt i veien med rattkjelken og jeg står med hendene i kors og ser på henne.
"Det der har du ikke lov til!" Jeg tramper i bakken og ser om det kommer noen biler, men det gjør det ikke.
"Jeg er gamlere enn deg, så jeg har lov. Jeg går på skolen jeg nemlig, og der har jeg lært at du er dum!" Hun snufser litt, for det er kaldt og vi har vært ute for lenge. Vi tok en kakaopause, men den ble lunken og kald nesten med en gang, så det hjalp ikke så mye.
"Det syns jeg ikke høres sant ut. Dessuten er du for feig til å ta i deg fart til og med, så det så! Og da går det ikke noe fort i det hele tatt."
"Det er sant! Og jeg er eldre enn deg, så jeg er ikke feig." Så tar hun i litt fart og suser ned bakken, og selv om det er grus på veien så går det fint. Hun lager lydeffekter og det går veldig fort, men jeg finner meg ikke i at hun skal gjøre noe jeg ikke kan, så jeg kaster meg på rattkjelken min og suser etter. Da jeg når bunnen av bakken har jeg kommet lengre enn henne, og vi småkrangler hele veien opp igjen. Hun sier noe om gud og at han kan høre oss, og jeg påstår at han sover. Hun peker på kirka vi er rett ved og sier at han hører oss likevel, men det tror jeg ikke noe på.
Jeg setter utfor bakken igjen, men da jeg kommer til svingen så slår rattkjelken min seg vrang og jeg får ikke til å svinge. Kjører rett ut av veien og inn i en snøfonn, og hører at hun ler av meg der oppe. Så demonstrerer hun en sving sånn som det skal gjøres og jeg sitter igjen i snøfonnen og furter litt.

Plutselig, rett før vi skal til å ake ned igjen, kommer det en lyd fra lommen hennes.
"Hei. Ja, hun er her. Mm, vi skal hjem snart. Vet ikke, hun har sikkert ikke hørt den. Ja, vi begynner å gå hjemover nå." Jeg tar opp mobilen fra lomma mi og ser tre ubesvarte anrop og oppdager at klokka er halv tolv.
Med ett blir vi ti år eldre og bryter sammen i latter.
"Jeg hadde trodd at du skulle si at gud ikke finnes, men okei."
"Kan jo ikke det, må jo være realistisk, jeg sluttet ikke å tro på gud før jeg var seks." 
Vi går mot sparken hennes og i det jeg skal til å ake ned kommer det en bil. Jeg skvetter sånn at jeg faller av rattkjelken og slår hodet i bakken, før jeg ler meg halvt i hjel når jeg oppdager at det var en politibil jeg nesten ble påkjørt av. Hun står i toppen av bakken og ser litt oppgitt på meg der jeg ligger midt i veien, men så kommer hun etter.
 
Mens vi går hjemover kjenner vi hvor kalde vi faktisk er, men herregud så fint det er å late som man er liten igjen.
Rollespill er ikke noe jeg gjør ofte, men det var faktisk veldig gøy å late som jeg var en sta femåring. Vi skulle egentlig ut for å se på månen, men ingen av oss syntes den var så veldig mye større enn vanlig. Så da endte vi opp med å ake og late som vi var barn igjen. Veldig koselig. Veldig gøy.
(Men også veldig kaldt. Veldig. Jeg er ikke skapt for å være ute i 14 minusgrader. Ikke i det hele tatt.)

Planet earth turns slowly.

Hjemmedag. Stemmen min er borte og folk sier "hæ?" hver gang jeg prøver å si noe, for den er så svak som aldri før.
I helga var jeg på styreverskurs og da lærte jeg ingenting i det hele tatt for jeg er bare styresmedlem og vi gjør ikke noe som helst. Med det var greit, jeg var jo som vanlig med for å være sosial.
Jeg og Anne brukte fredagen på å lage nesten 50 muffins for å gi til alle som var på kurset vårt. Vi pyntet de og hadde det fint men da vi skulle dele de ut på kurset ble jeg plutselig kjemperedd for at ingen kom til å bli glad for det. Ble grepet av en intens panikk og det var like før jeg avbrøt hele greia. Men de ble glade, jeg tror det var ganske mange som syntes det var koselig. De smilte i alle fall. Og sa takk. Og noen så litt rart på oss, men det er jo bare å forvente.
Så plutselig satt alle og spiste muffins med fint strøsel (stjerner og hjerter og flerfarget) mens jeg og Anne slo fast at dette ble vellykket.
Men helt ærlig tror at hele greia gjorde meg gladere enn alle på kurset til sammen. Etter at det store prosjektet (som allerede har kostet meg flere hundre kroner) ble utsatt til snøen er borte har jeg ikke klart å finne på så mye for å glede andre. Og da er det så fint når man endelig får gjort noe, ikke sant. Jeg trenger det.





(I dette store mellomrommet gikk Arkimedes over tastaturet. Han trykker aldri på taster men nå gjorde han plutselig det.)
Arkimedes er forresten hamsteren jeg skaffet i oktober. Noen som husker han? Uansett fikk jeg han så jeg ikke skulle være så trist lengre. Akkurat nå er jeg dypt ulykkelig etter helga (Det var nok delvis fordi det var så lite kjentfolk der (og jeg klarte ikke å bli kjent med noen nye) og delvis fordi jeg ble syk. (Og egentlig ikke så dypt ulykkelig heller, bare ulykkelig nok til at jeg følte at det gikk litt dypere enn normalt)) og da er det fint å ha en hamster jeg kan ta ut av buret som gjør at jeg smiler som en tulling bare han gjesper. Virkelig, det er nesten ingenting jeg syns er finere enn en hamster som strekker seg og gjesper. Skal prøve å ta bilde når jeg får fiksa kameraet mitt (Jeg har det hardt, snart en måned uten kamera).
Men ja, jeg er ikke så ulykkelig nå lengre.
Skulle bare ønske jeg ikke var så redd for folk. Det er så teit og unødvendig.

Har du det fint?
Jeg skal skrive brev og prøve å ikke synge med på musikken som står på (blir bare pipete og hvisking og vondt), så jeg har det snart ganske bra (I alle fall ikke dypt ulykkelig tror jeg).
Håper du også har det ganske bra, eller bedre.
 
Ble mange paranteser i dag (men det går greit).

Kjenner at det fortsatt brenner.

Snøen knaser under beina mine og jo mer jeg tenker på det jo høyere blir lyden, til slutt er den så høy at jeg bare må slutte å gå, stoppe opp, stillhet. Setter meg ned og det er så kaldt at jeg nesten tror jeg dør, men det går bra. Må bare slippe å høre på at snøen lager så høye lyder. Så jeg ligger i snøen og tenker på at det er godt å være på skolen igjen. Det er godt å møte folk som spør hva jeg har i smykket mitt og jeg ser det på de at de syns det er litt fint og rart, det gjør meg glad. Det er godt å ikke være så mye alene.
Godt å ha en grunn til å stå opp.
Det blir sånn at når jeg har ferie beveger jeg meg ikke ut døra. Det er kanskje derfor jeg ikke takler lyden snøen lager under skoene mine, jeg er ikke vant til det. Lyden blir for mye for meg, det kommer frostrøyk ut av munnen min når jeg puster og det føles som at lyden blir høyere og høyere for hvert steg jeg tar. Det går bare ikke i lengden. Akkurat som når vi skraper av bilvinduene om morgenen og jeg føler at hodet skal falle av, jeg får vondt et sted bak i nakken og prøver å ignorere lyden uten at det går. Jeg er ikke så flink til å stenge sånt ute samme hvor mye jeg prøver.

Jeg har 8 sting i hånda (vondt) og kan ikke slå hjul samme hvor mye jeg har lyst, jeg tror jeg kan (og liker!) matte igjen, og det er egentlig det mest spennende det nye året har brakt med seg. At det er 2010 betyr aboslutt ingenting for meg. Nyttårsaften var et stort surr med hendene fulle, jeg la så vidt merke til fyrverkeriet og tenkte at nå måtte jeg ringe noen. Jeg la meg tidlig.
Et nytt år gjør ingen forskjell.

De siste dagene har jeg sett edderkopper i taket, men de er ikke der.
Det er en tykk kant med is på innsiden av vinduet mitt, og likevel innbiller jeg meg at det er edderkopper her.
Men det er det jo ikke.
Jeg klarer ikke å fjerne isen, for den kommer til å lage den lyden jeg ikke tåler. Det får bare være. Det er noe sånt som 20 minus ute, men jeg fryser ikke nevneverdig selv om jeg går rundt i skjørt og tynne thights fremdeles.
Klarer jeg det så klarer jeg å ha is på innsiden av vinduet også.

Og jeg trives i stor grad med mine nye ullsokker, bare så det er sagt.
hits