januar 2010

Om ake ned kirkebakken.

"Jeg skal ake noe du ikke kan, s!" Hun plasserer seg midt i veien med rattkjelken og jeg str med hendene i kors og ser p henne.
"Det der har du ikke lov til!" Jeg tramper i bakken og ser om det kommer noen biler, men det gjr det ikke.
"Jeg er gamlere enn deg, s jeg har lov. Jeg gr p skolen jeg nemlig, og der har jeg lrt at du er dum!" Hun snufser litt, for det er kaldt og vi har vrt ute for lenge. Vi tok en kakaopause, men den ble lunken og kald nesten med en gang, s det hjalp ikke s mye.
"Det syns jeg ikke hres sant ut. Dessuten er du for feig til ta i deg fart til og med, s det s! Og da gr det ikke noe fort i det hele tatt."
"Det er sant! Og jeg er eldre enn deg, s jeg er ikke feig." S tar hun i litt fart og suser ned bakken, og selv om det er grus p veien s gr det fint. Hun lager lydeffekter og det grveldig fort, men jeg finner meg ikke i at hun skal gjre noe jeg ikke kan, s jeg kaster meg p rattkjelken min og suser etter.Da jeg nr bunnen av bakken har jeg kommet lengre enn henne, og vi smkrangler hele veien opp igjen. Hun sier noe om gud og at han kan hre oss, og jeg pstr at han sover. Hun peker p kirka vi er rett ved og sier at han hrer oss likevel, men det tror jeg ikke noe p.
Jeg setter utfor bakken igjen, menda jeg kommer til svingen s slr rattkjelken min seg vrang og jeg fr ikke til svinge. Kjrer rett ut av veien og inn i en snfonn, og hrer at hun ler av meg der oppe. S demonstrerer hun en sving snn som det skal gjres og jeg sitter igjen i snfonnen og furter litt.

Plutselig, rett fr vi skal til ake ned igjen, kommer det en lyd fra lommen hennes.
"Hei. Ja, hun er her. Mm, vi skal hjem snart. Vet ikke, hun har sikkert ikke hrt den. Ja, vi begynner g hjemover n." Jeg tar opp mobilen fra lomma mi og ser tre ubesvarte anrop og oppdager at klokka er halv tolv.
Med ett blir vi ti r eldre og bryter sammeni latter.
"Jeg hadde trodd at du skulle si at gud ikke finnes, men okei."
"Kan jo ikke det, m jo vre realistisk, jeg sluttet ikke tro p gud fr jeg var seks."
Vi grmot sparken hennesog i detjeg skal til ake ned kommer det en bil. Jeg skvetter snn at jeg faller avrattkjelken og slr hodet i bakken, fr jeg lermeg halvt i hjelnr jegoppdager at det var en politibil jeg nesten ble pkjrt av. Hun str i toppen av bakken og ser litt oppgitt p meg der jeg ligger midt i veien, men s kommer hun etter.

Mens vi gr hjemover kjenner vi hvor kalde vi faktisk er, men herregud s fint det er late som man er liten igjen.
Rollespill er ikke noe jeg gjr ofte, men det var faktisk veldig gy late som jeg var en sta femring. Vi skulle egentlig ut for se p mnen, men ingen av oss syntes den var s veldig mye strre enn vanlig. S da endte vi opp med ake og late som vi var barn igjen. Veldig koselig. Veldig gy.
(Men ogs veldig kaldt. Veldig. Jeg er ikke skapt for vre ute i 14 minusgrader. Ikke i det hele tatt.)

Planet earth turns slowly.

Hjemmedag. Stemmen min er borte og folk sier "h?" hver gang jeg prver si noe, for den er s svak som aldri fr.
I helga var jeg p styreverskurs og da lrte jeg ingenting i det hele tatt for jeg er bare styresmedlem og vi gjr ikke noe som helst. Med det var greit, jeg var jo som vanlig med for vre sosial.
Jeg og Anne brukte fredagen p lage nesten 50 muffins for gi til alle som var p kurset vrt. Vi pyntet de og hadde det fintmen davi skulle dele de ut p kurset ble jeg plutselig kjemperedd for at ingen kom til bli glad for det. Ble grepet av en intens panikk og det var like fr jeg avbrt hele greia.Men de ble glade, jeg tror det var ganske mange som syntes det var koselig. De smilte i alle fall. Og sa takk. Og noen s litt rart p oss, men det er jo bare forvente.
S plutselig satt alle og spiste muffins med fint strsel (stjerner og hjerter og flerfarget) mens jeg og Anne slo fast at dette ble vellykket.
Menhelt rlig tror at hele greia gjorde meg gladere enn alle p kurset til sammen. Etter at det store prosjektet (som allerede har kostet meg flere hundre kroner) ble utsatt til snen er borte har jeg ikke klart finne p s mye for glede andre. Og da er det s fint nr man endelig fr gjort noe, ikke sant. Jeg trenger det.





(I dette store mellomrommet gikk Arkimedes over tastaturet. Han trykker aldri p taster men n gjorde han plutselig det.)
Arkimedes er forresten hamsteren jeg skaffet i oktober. Noen som husker han? Uansett fikk jeg han s jeg ikke skulle vre s trist lengre. Akkurat n er jeg dypt ulykkelig etter helga (Det var nok delvis fordi det var s lite kjentfolk der (og jeg klarte ikke bli kjent med noen nye) og delvis fordi jeg ble syk. (Og egentlig ikke s dypt ulykkelig heller, bare ulykkelig nok til at jeg flte at det gikk litt dypere enn normalt)) og da er det fint ha en hamster jeg kan ta ut av buret som gjr at jeg smiler som en tulling bare han gjesper. Virkelig, det er nesten ingenting jeg syns er finere enn en hamster som strekker seg og gjesper. Skal prve ta bilde nr jeg fr fiksa kameraet mitt (Jeg har det hardt, snart en mned uten kamera).
Men ja,jeg er ikke s ulykkelig n lengre.
Skulle bare nske jeg ikke var s redd for folk. Det er s teit og undvendig.

Har du det fint?
Jeg skal skrive brev og prve ikke synge med p musikken som str p (blir bare pipete og hvisking og vondt), s jeg har det snart ganske bra (I alle fall ikke dypt ulykkelig tror jeg).
Hperdu ogs har det ganske bra, eller bedre.

Ble mange paranteser i dag (men det gr greit).

Kjenner at det fortsatt brenner.

Snen knaser under beina mine og jo mer jeg tenker p det jo hyere blir lyden, til slutt er den s hy at jeg bare m slutte g, stoppe opp, stillhet. Setter meg ned og det er s kaldt at jeg nesten tror jeg dr, men det gr bra. M bare slippe hre p at snen lager s hye lyder. S jeg ligger i snen og tenker p at det er godt vre p skolen igjen. Det er godt mte folk som spr hva jeg har i smykket mitt og jeg ser det p de at de syns det er litt fint og rart, det gjr meg glad. Det er godt ikke vre s mye alene.
Godt haen grunn til st opp.
Det blir snn at nr jeg har ferie beveger jeg meg ikke ut dra. Det er kanskje derfor jeg ikke takler lyden snen lager under skoene mine, jeg er ikke vant til det. Lyden blir for mye for meg, det kommer frostryk ut av munnen min nr jeg puster og det fles som at lyden blir hyere og hyere for hvert steg jeg tar. Det gr bare ikke i lengden. Akkurat som nr vi skraper av bilvinduene om morgenen og jeg fler at hodet skal falle av, jeg fr vondt et sted bak i nakken og prver ignorere lyden uten at det gr. Jeg er ikke s flink til stenge snt ute samme hvor mye jeg prver.

Jeg har 8 sting i hnda (vondt)og kan ikke sl hjul samme hvor mye jeg har lyst, jeg tror jeg kan (og liker!)matte igjen, og det er egentlig det mest spennende det nye ret har brakt med seg. At det er 2010 betyr aboslutt ingenting for meg. Nyttrsaften var et stort surr med hendene fulle, jeg la s vidt merke til fyrverkeriet og tenkte at n mtte jeg ringe noen. Jegla meg tidlig.
Et nytt r gjr ingen forskjell.

De siste dagene har jeg sett edderkopper i taket, men de er ikke der.
Det er en tykk kant med is p innsiden av vinduet mitt, og likevel innbiller jeg meg at det er edderkopper her.
Men det er det jo ikke.
Jeg klarer ikke fjerne isen, for den kommer til lage den lyden jeg ikke tler. Det fr bare vre. Det er noe snt som 20 minus ute, men jeg fryser ikke nevneverdig selv om jeggr rundt iskjrt og tynne thights fremdeles.
Klarer jeg det s klarer jeg ha is p innsiden av vinduet ogs.

Og jeg trives i stor grad med mine nye ullsokker, bare s det er sagt.
hits