januar 2011

I can't find it.

Det drypper, sakte men sikkert, etter en stund renner det og jeg ligger p senga og bryr meg ikke og tenker p alt vannet som dekker gulvet og sengetrekket som blir vtt. Noen ganger kastes man flere r tilbake i tid og det er skummelt forst hvor lenge det faktisk er siden, at tiden har gtt mye fortere enn man trodde, at ting er s mye lengre siden enn man merker. Lper rundti butikken og vil kjpe altaltalt som ser godt ut og gjr det ogs helt til jeg blir fortalt at jeg kanskjeikke trenger kjpe hele butikken vel, men da jeg kommer hjem og skal spise alt kommer jeg halvveis i en bolle og et glass sjokolademelk fr jeg innser at jeg ikke vil ha mer enn det. Legger det fra meg og henter et glass vann.

P badet har jeg stjerneskudd i vinduet, ingen vet det, men noen ganger pner jeg vinduet og setter meg i vinduskarmen og tenner p et stjerneskudd og sitter der til det brenner ut. Det gjorde jeg i kveld, satte en sang p repeat akkurat hyt nok og tvang pnet vinduet, det eneste vinduet her jeg har prvd pne. Satt der med nattbukse og strikkejakke og tente nesten etsnt som hyler mens det tidsnok og ble sittendemed et bltt stjerneskudd i hnda som sendte vonde gnister p hndbaken min, s ut p bjrketrrne og s vanndrper som hang fra de sm greinene, lyset ble reflektert og det s ut som sm, fine stjerner som hang ned og skulle til falle mot bakken. Ville fange de og se de eksplodere i lys. Stjerneskuddet slukker, tvinger vinduet til lukke seg.



Griper et rdt eple, tygger raskt i det og merker at saften fra det renner nedover armen min. Griper et hndkle og begynner trke opp den gigantiske dammen som dekker gulvet, ett hndkle, og enda ett, og til slutt vrenger jegav meg de vte ullsokkene og forlater rommet.

Nok n.

Heart don't fail me now.

Dro p skolen, ble tilbudt sjokolade og ville d. Dro hjem og det er ikke fr magen vrenger seg uten at det er noe som kan komme opp at du innser at du kanskje spiser litt for lite. Kunne jeg ikke holdt ut til etter mattetimen, kunne jeg ikke det, n henger jeg etter, det er det eneste jeg klarer tenke mens jeg ligger med en katt p magen, feber og tke i hodet. Jeg takler ikke g glipp av ting.

Ser Anastasiailrdagsnatten dajeg fler meg for syk til dra p fest, men egentlig ikke er s syk lengre, mer hodet som ikke fler seg bra nok enn kroppen. Fr telefoner og tenker orker ikke orker ikke orker ikke men sier likevel ja, fint, s bra, kos deg, ja hils tilbake, en annen gang ja, da skal jeg komme,men du, jeg vil sove, ja, syk, det er jo derfor jeg ikke kom ikke sant, mhh, farvel. Ser film og griner og tenker at jeg ikke skal ha drlig samvittighet for jeg er jo syk, har ikke gjort noe galt. Griner litt mer.

For to r siden var jeg mer positiv, menegentlig er jeg ganske positiv og glad n ogs liker jeg tro, hodet mitt og jeg er bare ikke helt enige alltid, noe som frer til en del konflikter og at til slutt vinner konklusjonen om at jeg ikke har det bra selv om jeg burde. Mennesker forandrer seg, ute blser hele verden ned virker det som og mens jeg og lillesster spiller et spill jeg elsket sier hun at det kan jo blse s sterkt at hele huset faller sammen men jeg ler, sier joda, det kan jo detog tenker at jeg faller ikke sammen jeg bare byer meg, akkurat som et tre. Men trr faller ned, innser jeg. De brekker. Det er str som byer seg,det er de som er best, fleksible og bra, men de trkkes jo p. Det er ikke okei, det er kanskje enda verre om jeg skal vre et str. Jeg vil verken vre tre eller str. Ingen tler alt.

Men det er greit late som noen ganger.
vise alle at man er uovervinnelig selv om det er lgn.
Ndvendig.

Until reality starts sinking in.

Stjernehimmelen faller ned. Det er i alle fall snn det fles, drmmer om gigantiske stjerner som faller, vkner og tenker p hvor himla store de faktisk er og at deegentlig ikke ser ut som de gjorde i drmmen, at stjernestv ikke glitrer, at stjernene ikke faller ned som slvfargede kuler jeg kan ta i mot eller finne i gresset. Det er ikke gress n, bare sn og is, og jeg ser ikke stjernene ofte nok. Jeg vil ikke bite hodet av noen, men angrep er det beste forsvar og de m ikke f muligheten. Vil ikke gi de sjansen.

Men hva hvisdet viser seg at jeg egentligikke trenger forsvare meg?

Men vinduskarmen min er fin sitte i og jeg kan se ut og jeg kan fryse men det gr greit. Kan tenke og puste og se p papirsvanene som henger over meg og minne meg selv p at jeg trenger selvlysende stjerneri taket, bde p stua og soverommet og kjkkenet og badet. Vite at det som skjer n ikke betyr noe uansett, at om ti r kommer jeg ikke til tenke mer p det, men problemet er at jeg egentlig ikke vet. Alle sier at du glemmer, men jeg glemmer ikke. Jeg glemmer aldri. S jeg smiler og sier at jeg skal leve i yeblikket, ikke tenke konsekvenser og minner og slutte vre tom. Og plutselig ler jeg strenespretter frem iyneneuten vite omdetbareerfordi jeg ler eller om det er fordi jeg ler med de.



Tar p meg jakka, hetta over hodet og legger hodet p pulten, ikke for sove men fordi jeg vet jeg ikke kan sitte og stirre ut i lufta i en time, fritimer er s overfldige p slike dager,men jeg hrer at de snakker og at de ler og innser at jeg heller vil se p de som spiller kort og spare tankene til en annen gang. Inkludere meg selv. For tiden fr jeg frysninger i hele meg helt uten videre og trene spretter frem i ynene men jeg vet ikke hvorfor s jeg smiler likevel for vet du hva? Livet er bra.

Noen ganger tror jeg at jeg ser ut som jeg gjr s de ikke skal merke alt det andre.
Men for det meste finnes jeg bare ogser snn ut og er meguten lure p hvorfor.

For a second.

Det er s mye regn at jeg blir helt rar i kroppen. Ligger i mrket og hrer at det drypper utenfor vinduet, drar fra gardinene og ser mnen som lyser opp nok til at jeg kan se at det regner, klokka er halv to p natta og jeg forstr ikke nr det skal stoppe, det slutter aldri regne, hver gang jeg ser ut eller gr ut s regner det. Moren min faller p isen og delegger buksa, mens det eneste jeg gjorde var falle bakover og sl hodet rett fr jeg badet i fjra hvor jeg s vidt klarte dukke under. Balansen min er okei men jeg blir vt p beina og i hret, kommer inn og det drypper p gulvet men jeg makter ikke trke det opp for alt fles s rart.

Men lydene, der gjr regnet noe bra, for lyden av regn er noe av det fineste jeg kan f etter ha hrt skraping av bilvinduer i flere mneder. Jeg spiser saftis hele tiden, men m ta mot til meg for pne fryseren fordi lyden er s vond, og da min sster strevde en hel evighet med f den opp oglukke denendte jeg opp p gulvet med hendene for rene, ville bare det skulle slutte.pnet ynene og s den ene katten stirre p meg med kulerunde yne og hodet p skakke og forsto at jeg ikke kanrulle meg sammen til enball hver gang lyden delegger hodet mitt.S at jeg hrer at det drypper utenfor vinduet om nettene er helt okei for det betyr at det er mildere, snart vrmed grnt gress og hestehov og blveis og flelsen av at alt ordner seg.

Akkutt lei av alle jeg kjenner, men jeg vet det gir seg, grunnflelsen er alltid likegyldig men for tiden er det mer p pluss enn p minus, det trengs for ting har vrt for mye i negative tall. Det er kanskje grtt og regn og kjedelig og trist, men det betyr at det snart blir lysere og bedre, kanskje lenge til enda, men ikke s lenge at det er langt unna.

Bury me.

Spiser en berlinerbolle, dytter den inn i munnen og sekundet etter str jeg i dusjen og ler av de som sa jeg mtte vaske ut hrsprayen for at hret skulle bli som fr fordi jeg vet jeg ikke m. Spytter sukker ned i sluket og tenker, tenker alldeles for mye, kommer ut av dusjen uten ha vasket hret. Trker kroppen og spiser en berlinerbolle til, rekker bare f p meg en t-skjorte fr det renner bringebrsyltety nedover den og jeg m da den av igjen. Legger meg p senga og sier at jeg skal tenke, men er s trtt at jeg ikke makter.Sovner med sukker p leppene og linsene p. Vekkes klokken tte og sier nei, jeg orker ikke, blir spurt "Er du bare trtt eller orker du virkelig ikke?" og m svare at jeg virkelig ikke orker mens jeg tenker at det er bra dyna dekker hele meg for jeg har ikke klr p, spekulerer p hvordan jeg klarte sovne og stryker tungen over leppene for fjerne sukkeret mens jeg gnir meg i ynene men velger ikke fjerne linsene. Vkner igjen ti over ti og vet det er for sent, og tenker at n kan du angre. Kjenner hrsprayen i hret og vet at jeg virkelig har levd nok denne helga, at jeg virkelig ikke orker, og sover til klokka tolv.

Hver eneste dag, omtrent rett fr jeg legger meg, spr jeg meg selv "Hvem er du?" helt plutselig, ut av ingenting, det bare kommer. Anne sa at det virker som jeg har en annen del av meg som forteller meg ting, som om jeg bde er en person som vet alt jeg fler og tenker, og den jeg er til vanlig, som bruker litt lengre tid p forst og ikke skjnner ting fr det plutselig slr meg at det har vrt snn lenge, snn som da jeg s p nakken hans ogmtte sprremeg selv hvor lenge dette har pgtt uten at noenhar fortalt meg det. Men hvem skulle fortalt det, jeg har jo visst det hele tiden, jeg har bare aldri virkelig innsett det.

S jeg antar detsom skjer hver dag er atjegspr underbevisstheten mindet sammesprsmlet.
Hvem er jeg?
Og jeg har aldri noe svar. Selv om jeg naturligvis vet hvem jeg er.
Jeg er jo meg.

Om fremtid i form av utdanning.

(Jeg er i en ganske kraftig periode av fremtidspanikk, s dette er ikke noe jeg vanligvis ville skrevet og jeg forventer ikke at noen gidder lese det men jeg er bare s redd og stressa at jeg m f det ut.)

Fremtidspanikken er her igjen.Den har kommet og gtt litt siden ttendeklasse da jeg forsto at jeg egnetlig ikke vil noe som helst og ikke har noen fremtid, og n er det p tide velge fag til neste r og alt som str i hodet mitt er R1, fysikk, kjemi,herremin hva skal jeg gjre med livet mitt?!

S ja. I dag var det en del foredrag p skolen, og jeg drepte nesten juss-studenten som skulle fortelle om studiet, hadde det bare ikke vrt for at hun ikke dukket opp s jeg ikke kunne kjefte fordi hun ikke dukket opp.Eheh.God start. Gjorde at jeg satt en halvtime og hrte p ei som prvde underholde oss alle med snakke om VG3 rettslre, fr jeg kunne g og kose med meg hre om universitetet i Nordland (som virker himla fint). Men jeg ville liksom hre om juss ogs.Bortkastet. Ingenting gr som jeg planlegger.
Men s kan jeg jo ikke planlegge og det er det som er poenget med alt for jeg vet ikke hva jeg skal og hva jeg vil og hva er egentlig greia med alle mulighetene, jeg vil jo ingenting det er bare masse jeg kanskjevil og da str jeg der og aner ikke noen ting. Fremtiden er det skumleste i hele verden noen ganger. Og de sier at det har planen klar og at de skal ta masse samfunnsfaglig og sprk og de jeg aldri hadde trodd skulle gi opp realfag gjr det og hva har egentlig jeg der gjre da, jeg som ikke er kjempeflink og uansett liker sprk tusen ganger bedre enn matte? Jeg er bare redd for bli noe jeg ikke vil bli, og tar jeg sprk blir jeg bare en ting og det kan jeg ikke.

S var det jo at vi fr ny klasse ogs. Det er et halvr igjen, og jeg klamerer meg fast til klassen min for harde livet og vil ikke vil ikke vil ikke slippe. Jeg liker disse menneskene. For et halvr siden var de skumle, men ikke n, n er de okei. Jeg trenger ikke nye. I det hele tatt. Men det fr jeg. Og akkurat n inns jeg at kanskje det jeg er redd for med fremtiden er forandring, for jeg vet ikke om den blir til det bedre eller til det verre eller ja herregud hodet mitt. Eksploderer. Studiekatalogene stirrer p meg og jeg trenger jo ikke tenke p snt for om to r men det gjr jeg fordi tanken spiser meg opp innenfra og jeg blir syk.

Jeg er ingen og jeg har ingen fremtid.
Neida, jeg har en fremtid, sprsmlet er bare hva slags. Vil ikke tenke p det. Men klarer ikke slutte.
Tror panikkperioden nrmer seg slutten, lysere tider i vente, eller i det minste tider hvor jeg plages med noe annet.

Om knuse.

Noen ganger tror man at ta oppvasken klokka halv to p natten er en god id. Og noen ganger knuser ting.

Str og stirrer p bitene p gulvet, hendene p hver side av hodet, ser ut som jeg holder meg for rene men jeg gjr ikke det, jeg bare holder p hodet for holde meg sammen og str der og ser, det gr ett minutt, to minutter, tre minutter, tiden gr uten at jeg merker detog jeg klarer ikke rre meg. Elleve biter. Fryst fast. Jeg teller igjen og igjen. Elleve biter. Kroppen klarer ikke rre seg.Elleve biter. Koppen ligger spredt utover gulvet mitt.Innser at de m plukkes opp. Tiner sakte men sikkert, hakkete bevegelser, samler de sammen og blir sittende p gulvet med bitene foran meg. Koppen min, den grnne, jeg skulle bare ommblere i skapet for f bedre plass, prvde ta tak i den men det var for sent og fr den traff gulvet s jeg en grnn eksplosjon i hodet mitt hvor bitene fly over alt, ett tidels sekund ettertraff den og grnne biter spredde seg p gulvet og hendene mine fly opp til hodet mitt og jeg hylte.

Superlim. Det er det eneste logiske jeg klarer tenke. Superlim. Den m limes sammen. Og jeg vet det er umulig, men jeg gjr det. Den m limes sammen,jeg m ha den, om den sbare skal vre envond pminnelse.Elleve biter blir til ti, ni, tte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en. Tre kvarter senere.Den sitter sammen. Men den er ikke i orden. Og jeg fyller vann i den, men det renner ut, jeg mangler mikroskopiske biter som er umulige lokalisere p gulvet, det er et lite hull og sprekker som ikke ville limes sammen. Klarte ikke fikse den. delagt for alltid.

Dagen etter sier jeg hei, g p skyter med meg, vr s snill, bestemmer meg for at ting m fikses og at hodet mitt ikke kan fortsette snn. Jeg ligger ikke spredt p gulvet men det er hull som gjr at vannet renner ut. M vite at jeg kan fikse noe,at jegikke er delagt for alltid, at jeg kan ta meg sammen om jeg m, for meg kan jeg ikke bruke superlimfor fikse og at koppen ikke kunne fikses betyr ikke at jeg ikke kan fikses. Tror jeg klarer leve litt n.

Noen ganger m man knuse en kopp og grte fordi den er delagt for alltid fr man innser at man mtvinge seg selv til levelitt igjen. Det kommer noe godt ut av alt.

Det var aldri enkelt for deg.







Jeg sier jo at snengler er det eneste vinteren er godt for, men egentlig, s er jo skyting ganske lreit ogs. Til og med nr jeg er sammen med ssken som knapt klarer holde seg opp i to sekunder av gangen og ikke er som meg at de bruker danseskyter og tar piruetter. Ikke at jeg kan ta piruetter lengre. Ikke at jeg duger til stort for tiden. Men jeg liker kanskje g p skyter like mye som lage snengeler, om s ikke mer.
For tiden er jeg sliten absolutt konstant og orker ingenting og vil bare sove, delegger dgnrytmen, tenker at snn blir du nr du har vrt isolert fra verden en stund for s kastes ut i alt. Hylet sitter i halsen og jeg trenger en pustevelse eller to eller tre eller fire for jeg klarer ikke puste skikkelig, vil bare bliiordenog ha krefter til leve og smile og vre glad, men for tiden har jeg ikke krefter til noe annet enn lese og skrive lister over ting jeg er redd for (mennesker, grnne epler, navneleker, listen blir lengre og lengre), s sover jeg og drmmer og ellers er det tomrom i hodet stortsett uten tanker. Fra de siste dagene kan jeg fortelle mer om hva jeg har drmt enn om hva jeg har tenkt, rundstykker, delfiner, dine er borte men bare ta flere, ingen av drmmene gir mening.
Vrt vken mange nok timer n, sove og hpe at jeg klarer leve skikkelig snart.
M bare komme inn i hverdagen igjen.

Will you even look back?

Glad i magen og hodet og har glitterlim p leppene og hendene, vil danse og spretter opp p bordet, smiler, snurrer rundt, ler,men plutselig er ikke hodet enig med meg lengre. Det er s lite som skal til, og alt blir vondt og synet blir tkete, jeg tenker at dette er en drlig tid besvime p, kan ikke n,prver holde beina planta p bordet og holde meg oppe, men det gir seg bare ikke og til slutt tenker jeg at det kanskje kan vre greit for alt blir bedre nr man vkner, alt blir bedre nr alt er over og man vkner p gulvet. Og akkurat i det jeg tenker at jeg skal gi meg over og la meg selv besvime kommer jeg p at det er et steinbord. Du str p et steinbord, du vil ikke falle ned herfra, nei, nei, du vil ikke, og jeg dytter meg selv til bevissthet igjen og ting slutter vre tkete og jeg gr ned fra bordet.
Sperrer opp ynene, klokka er 04.24 og jeg er lys vken etter en drm hvor jeg mtte snu meg bort fra speilet. I drmmen var jeg s stygg at jeg ikke klarte se p meg selv mer, s vondt var det,og i detjeg snudde megvekk fra speilet vknet jeg.Finner ut at jeg skal holde pusten, tar tiden, kryper rundt mot slutten, sengen min er s stor at jeg kan krype rundt p alle fire,tenker litt til litt til, men etter to minutter og to sekunder gir jeg meg og da kollapser jeg og klarer ikke rre meg p en stund og sovner igjen.
Dagen etter vkner jeg og tenker at i dag kan jeg elske de alle, og de kan elske meg, og jeg fler at de gjr det selv om mattelreren gir meg tentamen og sier jeg er en av de beste i klassen og jeg tenker at herregud, da m klassen min vre idioter.
Verden er alt og verden er okei, jeg snakker med folk jeg vanligvis er for redd til snakke med og fler meg flink og bra. Ting gr som de skal selv om jeg prver ikke grte etter jeg har ftt vite karakteren min. Holder glasset s stramt og hardt at jeg tror det skal knuse, men det gjr det ikke.
Verden er bra.

Vi klarte det allikevel.

I natt fikk jeg ikke sove, tenkte p verdensdeler og plutselig slo det meg at jeg er Antarktis, og detfltes somden strste og flottesteoppdagelsen jeg har hattog jeg mtte skrive ned forklaringen i den grnne oversiktsboka(hvor jeglager oversikter og tabeller over tanker, flelser og mennesker, hvis de plager meg eller m forklares av andre grunner)for selv om det er litt kjipt faktisk vre Antarktisfles alt s mye bedre nr jeg n har kommet frem til hvordan minverden henger sammen,for da kan man gjre noe med det om man vil. Jeg og Antarktis, vi er like. Himla stort for meg skjnne, himla vanskelig for meg forklare til folk som bare sier "Men du har joaldri vrt p Antarktis?!" og synes det er umulig forst,s derfor lar jeg det ligge med si at Antarkis er en verdensdel som ikke helt er del av verden, f vil bo der og de som er innom er egentlig bare nysgjerrige og forst det den som kan. Ble i alle fall veldig glad av skjnne det.
Og ting ble bare bedre, selv om jeg vknet og var kvalm, den slags kvalme man fr nr man ikke har sovet nok, men det var ikke s ille, og jeg s p servietten full av trer og snrr fra nyttrsaften og tenkte at n kaster du den.S det gjorde jeg.I r var nemlig frste gang jegvirkelig merket at det var et nytt r og jeg fikkpanikk for hva som skal skje og hva jeg skal gjre, har gtt med et hyl i brystet siden nyttrsaften, men n skulle det bort ogjegville ikke bekymre meg mer, bare forsette som fr med leve og gjre skoleret annerledes.
Og frste skoledag etter ferien ble bare lykke, jeg kom inn i klasserommet og det frste somskjedde kommer jeg til leve pi en evighet, mennesker er verdt elskei dag ogjeg danset i snen og fanget snfnugg med tunga og flte meg nsket av alle, selv om jeg fler atenkelte tinggr feil s er det helt greit for jeg er glad likevel.
Hei, jeg heter Maria, jeg er Antarktis og jeg er himla glad i dag. Kanskje fordi jeg ikke har sovet mer enn en time, kanskje fordi ferien ikke var bra for meg eller kanskje bare fordi noen ganger er ting fint og da er man glad, for snn er det bare.
Kanskje ikke stort verre enn det.

I'll tell the saddest story of how we made it through this past year.

Nyttrsduken er p bordetog det er rdvin i glassene,i gr da jeg s skiltet med skihytte og motorsenter p tenkte jeg at jeg ikke ville p fest men jeg dro likevel, og i dag et det nyttrsaftenog nr jeg ser tilbake har dette vrt etr som har vrtveldig mye og veldig lite p en gang.
Jeg vilikke oppsummere ret mitt, egentlig, men jeg trorlitt at jeg m for min egen skyld.
Den frste natta i 2010 ble jeg sydd for frste gangog tenkte "Er det snn ret skal bli?" og ja, egentlig var det vel det. Jeg har hatt behov for sys sammen, men de sa at jeg ikke var viktig og fikk klare meg selv, s det har jeg gjort og selv om jeg har vrt mye delagt har jeg vrt myei orden ogs.Det frste halvret var jeg bare himla forelska og hadde spanskeksamen, s kom sommeren med festival og Krkeslv og Danmark, s begynte jeg p ny skole og var livredd og prvde forst hvorfor de ikke liker meg, bestemte meg for bli del av verden og sa til meg selv at alt skulle bli annerledes,lot folk delegge meg og gjre hodet mitt til et strre rot enn det allerede var, smilte og tenkte at joda, egentlig er alt skikkelig bra for tiden,og var s rar som bare jeg er fordi skalverden like meg m de faktisk like meg.
Og hvor har dette frt meg? Jeg har lrt at jeg kan vre litt med i verden, men at de alltid liker noen bedre enn meg, og likevel begynner jeg fle litt tilhrighet til klassen og skolen og bare generelt menneskene jeg var redd for. Jeg grter noen ganger fordi jeg fler at de ikke liker meg, men jeg er litt med og jeg fler meg egentlig himlabra. Annerledes, men bra. Sto p kjkkengulvet med hnddukrundt megog det dryppet fra hret mitt og det slo meg at jeg er en annen enn jeg var i fjor, og som vanlig vet jeg ikke om jeg liker det, men jeg tror jeg har blitt hun jeg m vre for overleve og hun er helt okei.
2010 er ret jeg likte folk som ikke likte meg, ret jeg ville bli del av verden, ret jeg inns at jeg m vre sterk og klare meg selv, ret jeg snakket med flere fremmede enn noen sinne fr, et r hvor ingen ting egentlig har festet seg annet enn at det har vrt mye med folk, alle flelsene og tankene mine har vrt dreid rundt folk og det er fint og flt p samme tid.
Det har vrt mye trist og flt, men mye bra ogs. Aller mest bra, snn helt egentlig.
Verden og mennesker er okei.
Jeg overlevde.



Dette er meg i dag, jeg fler meg rar men hei, det gr greit.
Godt nyttr alle.

hits