januar 2011

I can't find it.

Det drypper, sakte men sikkert, etter en stund renner det og jeg ligger på senga og bryr meg ikke og tenker på alt vannet som dekker gulvet og sengetrekket som blir vått. Noen ganger kastes man flere år tilbake i tid og det er skummelt å forstå hvor lenge det faktisk er siden, at tiden har gått mye fortere enn man trodde, at ting er så mye lengre siden enn man merker. Løper rundt i butikken og vil kjøpe altaltalt som ser godt ut og gjør det også helt til jeg blir fortalt at jeg kanskje ikke trenger kjøpe hele butikken vel, men da jeg kommer hjem og skal spise alt kommer jeg halvveis i en bolle og et glass sjokolademelk før jeg innser at jeg ikke vil ha mer enn det. Legger det fra meg og henter et glass vann.

På badet har jeg stjerneskudd i vinduet, ingen vet det, men noen ganger åpner jeg vinduet og setter meg i vinduskarmen og tenner på et stjerneskudd og sitter der til det brenner ut. Det gjorde jeg i kveld, satte en sang på repeat akkurat høyt nok og tvang åpnet vinduet, det eneste vinduet her jeg har prøvd å åpne. Satt der med nattbukse og strikkejakke og tente nesten et sånt som hyler men så det tidsnok og ble sittende med et blått stjerneskudd i hånda som sendte vonde gnister på håndbaken min, så ut på bjørketrærne og så vanndråper som hang fra de små greinene, lyset ble reflektert og det så ut som små, fine stjerner som hang ned og skulle til å falle mot bakken. Ville fange de og se de eksplodere i lys. Stjerneskuddet slukker, tvinger vinduet til å lukke seg.



Griper et rødt eple, tygger raskt i det og merker at saften fra det renner nedover armen min. Griper et håndkle og begynner å tørke opp den gigantiske dammen som dekker gulvet, ett håndkle, og enda ett, og til slutt vrenger jeg av meg de våte ullsokkene og forlater rommet.

Nok nå.

Heart don't fail me now.

Dro på skolen, ble tilbudt sjokolade og ville dø. Dro hjem og det er ikke før magen vrenger seg uten at det er noe som kan komme opp at du innser at du kanskje spiser litt for lite. Kunne jeg ikke holdt ut til etter mattetimen, kunne jeg ikke det, nå henger jeg etter, det er det eneste jeg klarer å tenke mens jeg ligger med en katt på magen, feber og tåke i hodet. Jeg takler ikke å gå glipp av ting.

Ser Anastasia i lørdagsnatten da jeg føler meg for syk til å dra på fest, men egentlig ikke er så syk lengre, mer hodet som ikke føler seg bra nok enn kroppen. Får telefoner og tenker orker ikke orker ikke orker ikke men sier likevel ja, fint, så bra, kos deg, ja hils tilbake, en annen gang ja, da skal jeg komme, men du, jeg vil sove, ja, syk, det er jo derfor jeg ikke kom ikke sant, mhh, farvel. Ser film og griner og tenker at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for jeg er jo syk, har ikke gjort noe galt. Griner litt mer.

For to år siden var jeg mer positiv, men egentlig er jeg ganske positiv og glad nå også liker jeg å tro, hodet mitt og jeg er bare ikke helt enige alltid, noe som fører til en del konflikter og at til slutt vinner konklusjonen om at jeg ikke har det bra selv om jeg burde. Mennesker forandrer seg, ute blåser hele verden ned virker det som og mens jeg og lillesøster spiller et spill jeg elsket sier hun at det kan jo blåse så sterkt at hele huset faller sammen men jeg ler, sier joda, det kan jo det og tenker at jeg faller ikke sammen jeg bare bøyer meg, akkurat som et tre. Men trær faller ned, innser jeg. De brekker. Det er strå som bøyer seg, det er de som er best, fleksible og bra, men de tråkkes jo på. Det er ikke okei, det er kanskje enda verre om jeg skal være et strå. Jeg vil verken være tre eller strå. Ingen tåler alt.

Men det er greit å late som noen ganger.
Å vise alle at man er uovervinnelig selv om det er løgn.
Nødvendig.

Until reality starts sinking in.

Stjernehimmelen faller ned. Det er i alle fall sånn det føles, drømmer om gigantiske stjerner som faller, våkner og tenker på hvor himla store de faktisk er og at de egentlig ikke ser ut som de gjorde i drømmen, at stjernestøv ikke glitrer, at stjernene ikke faller ned som sølvfargede kuler jeg kan ta i mot eller finne i gresset. Det er ikke gress nå, bare snø og is, og jeg ser ikke stjernene ofte nok. Jeg vil ikke bite hodet av noen, men angrep er det beste forsvar og de må ikke få muligheten. Vil ikke gi de sjansen.

Men hva hvis det viser seg at jeg egentlig ikke trenger å forsvare meg?

Men vinduskarmen min er fin å sitte i og jeg kan se ut og jeg kan fryse men det går greit. Kan tenke og puste og se på papirsvanene som henger over meg og minne meg selv på at jeg trenger selvlysende stjerner i taket, både på stua og soverommet og kjøkkenet og badet. Vite at det som skjer nå ikke betyr noe uansett, at om ti år kommer jeg ikke til å tenke mer på det, men problemet er at jeg egentlig ikke vet. Alle sier at du glemmer, men jeg glemmer ikke. Jeg glemmer aldri. Så jeg smiler og sier at jeg skal leve i øyeblikket, ikke tenke konsekvenser og minner og slutte å være tom. Og plutselig ler jeg så tårene spretter frem i øynene uten å vite om det bare er fordi jeg ler eller om det er fordi jeg ler med de.



Tar på meg jakka, hetta over hodet og legger hodet på pulten, ikke for å sove men fordi jeg vet jeg ikke kan sitte og stirre ut i lufta i en time, fritimer er så overflødige på slike dager, men jeg hører at de snakker og at de ler og innser at jeg heller vil se på de som spiller kort og spare tankene til en annen gang. Inkludere meg selv. For tiden får jeg frysninger i hele meg helt uten videre og tårene spretter frem i øynene men jeg vet ikke hvorfor så jeg smiler likevel for vet du hva? Livet er bra.

Noen ganger tror jeg at jeg ser ut som jeg gjør så de ikke skal merke alt det andre.
Men for det meste finnes jeg bare og ser sånn ut og er meg uten å lure på hvorfor.

For a second.

Det er så mye regn at jeg blir helt rar i kroppen. Ligger i mørket og hører at det drypper utenfor vinduet, drar fra gardinene og ser månen som lyser opp nok til at jeg kan se at det regner, klokka er halv to på natta og jeg forstår ikke når det skal stoppe, det slutter aldri å regne, hver gang jeg ser ut eller går ut så regner det. Moren min faller på isen og ødelegger buksa, mens det eneste jeg gjorde var å falle bakover og slå hodet rett før jeg badet i fjæra hvor jeg så vidt klarte å dukke under. Balansen min er okei men jeg blir våt på beina og i håret, kommer inn og det drypper på gulvet men jeg makter ikke tørke det opp for alt føles så rart.

Men lydene, der gjør regnet noe bra, for lyden av regn er noe av det fineste jeg kan få etter å ha hørt skraping av bilvinduer i flere måneder. Jeg spiser saftis hele tiden, men må ta mot til meg for å åpne fryseren fordi lyden er så vond, og da min søster strevde en hel evighet med å få den opp og lukke den endte jeg opp på gulvet med hendene for ørene, ville bare det skulle slutte. Åpnet øynene og så den ene katten stirre på meg med kulerunde øyne og hodet på skakke og forsto at jeg ikke kan rulle meg sammen til en ball hver gang lyden ødelegger hodet mitt. Så at jeg hører at det drypper utenfor vinduet om nettene er helt okei for det betyr at det er mildere, snart vår med grønt gress og hestehov og blåveis og følelsen av at alt ordner seg.

Akkutt lei av alle jeg kjenner, men jeg vet det gir seg, grunnfølelsen er alltid likegyldig men for tiden er det mer på pluss enn på minus, det trengs for ting har vært for mye i negative tall. Det er kanskje grått og regn og kjedelig og trist, men det betyr at det snart blir lysere og bedre, kanskje lenge til enda, men ikke så lenge at det er langt unna.

Bury me.

Spiser en berlinerbolle, dytter den inn i munnen og sekundet etter står jeg i dusjen og ler av de som sa jeg måtte vaske ut hårsprayen for at håret skulle bli som før fordi jeg vet jeg ikke må. Spytter sukker ned i sluket og tenker, tenker alldeles for mye, kommer ut av dusjen uten å ha vasket håret. Tørker kroppen og spiser en berlinerbolle til, rekker bare å få på meg en t-skjorte før det renner bringebærsyltetøy nedover den og jeg må da den av igjen. Legger meg på senga og sier at jeg skal tenke, men er så trøtt at jeg ikke makter. Sovner med sukker på leppene og linsene på. Vekkes klokken åtte og sier nei, jeg orker ikke, blir spurt "Er du bare trøtt eller orker du virkelig ikke?" og må svare at jeg virkelig ikke orker mens jeg tenker at det er bra dyna dekker hele meg for jeg har ikke klær på, spekulerer på hvordan jeg klarte å sovne og stryker tungen over leppene for å fjerne sukkeret mens jeg gnir meg i øynene men velger å ikke fjerne linsene. Våkner igjen ti over ti og vet det er for sent, og tenker at nå kan du angre. Kjenner hårsprayen i håret og vet at jeg virkelig har levd nok denne helga, at jeg virkelig ikke orker, og sover til klokka tolv.

Hver eneste dag, omtrent rett før jeg legger meg, spør jeg meg selv "Hvem er du?" helt plutselig, ut av ingenting, det bare kommer. Anne sa at det virker som jeg har en annen del av meg som forteller meg ting, som om jeg både er en person som vet alt jeg føler og tenker, og den jeg er til vanlig, som bruker litt lengre tid på å forstå og ikke skjønner ting før det plutselig slår meg at det har vært sånn lenge, sånn som da jeg så på nakken hans og måtte spørre meg selv hvor lenge dette har pågått uten at noen har fortalt meg det. Men hvem skulle fortalt det, jeg har jo visst det hele tiden, jeg har bare aldri virkelig innsett det. 

Så jeg antar det som skjer hver dag er at jeg spør underbevisstheten min det samme spørsmålet.
Hvem er jeg?
Og jeg har aldri noe svar. Selv om jeg naturligvis vet hvem jeg er.
Jeg er jo meg.

Om fremtid i form av utdanning.

(Jeg er i en ganske kraftig periode av fremtidspanikk, så dette er ikke noe jeg vanligvis ville skrevet og jeg forventer ikke at noen gidder å lese det men jeg er bare så redd og stressa at jeg må få det ut.)

Fremtidspanikken er her igjen. Den har kommet og gått litt siden åttendeklasse da jeg forsto at jeg egnetlig ikke vil noe som helst og ikke har noen fremtid, og nå er det på tide å velge fag til neste år og alt som står i hodet mitt er R1, fysikk, kjemi, herremin hva skal jeg gjøre med livet mitt?!

Så ja. I dag var det en del foredrag på skolen, og jeg drepte nesten juss-studenten som skulle fortelle om studiet, hadde det bare ikke vært for at hun ikke dukket opp så jeg ikke kunne kjefte fordi hun ikke dukket opp. Eheh. God start. Gjorde at jeg satt en halvtime og hørte på ei som prøvde å underholde oss alle med å snakke om VG3 rettslære, før jeg kunne gå og kose med meg å høre om universitetet i Nordland (som virker himla fint). Men jeg ville liksom høre om juss også. Bortkastet. Ingenting går som jeg planlegger.
Men så kan jeg jo ikke å planlegge og det er det som er poenget med alt for jeg vet ikke hva jeg skal og  hva jeg vil og hva er egentlig greia med alle mulighetene, jeg vil jo ingenting det er bare masse jeg kanskje vil og da står jeg der og aner ikke noen ting. Fremtiden er det skumleste i hele verden noen ganger. Og de sier at det har planen klar og at de skal ta masse samfunnsfaglig og språk og de jeg aldri hadde trodd skulle gi opp realfag gjør det og hva har egentlig jeg der å gjøre da, jeg som ikke er kjempeflink og uansett liker språk tusen ganger bedre enn matte? Jeg er bare redd for å bli noe jeg ikke vil bli, og tar jeg språk blir jeg bare en ting og det kan jeg ikke.

Så var det jo at vi får ny klasse også. Det er et halvår igjen, og jeg klamerer meg fast til klassen min for harde livet og vil ikke vil ikke vil ikke slippe. Jeg liker disse menneskene. For et halvår siden var de skumle, men ikke nå, nå er de okei. Jeg trenger ikke nye. I det hele tatt. Men det får jeg. Og akkurat nå innså jeg at kanskje det jeg er redd for med fremtiden er forandring, for jeg vet ikke om den blir til det bedre eller til det verre eller ja herregud hodet mitt. Eksploderer. Studiekatalogene stirrer på meg og jeg trenger jo ikke tenke på sånt for om to år men det gjør jeg fordi tanken spiser meg opp innenfra og jeg blir syk.

Jeg er ingen og jeg har ingen fremtid.
Neida, jeg har en fremtid, spørsmålet er bare hva slags. Vil ikke tenke på det. Men klarer ikke slutte.
Tror panikkperioden nærmer seg slutten, lysere tider i vente, eller i det minste tider hvor jeg plages med noe annet.

Om å knuse.

Noen ganger tror man at å ta oppvasken klokka halv to på natten er en god idé. Og noen ganger knuser ting.

Står og stirrer på bitene på gulvet, hendene på hver side av hodet, ser ut som jeg holder meg for ørene men jeg gjør ikke det, jeg bare holder på hodet for å holde meg sammen og står der og ser, det går ett minutt, to minutter, tre minutter, tiden går uten at jeg merker det og jeg klarer ikke å røre meg. Elleve biter. Fryst fast. Jeg teller igjen og igjen. Elleve biter. Kroppen klarer ikke røre seg. Elleve biter. Koppen ligger spredt utover gulvet mitt. Innser at de må plukkes opp. Tiner sakte men sikkert, hakkete bevegelser, samler de sammen og blir sittende på gulvet med bitene foran meg. Koppen min, den grønne, jeg skulle bare ommøblere i skapet for å få bedre plass, prøvde å ta tak i den men det var for sent og før den traff gulvet så jeg en grønn eksplosjon i hodet mitt hvor bitene fløy over alt, ett tidels sekund etter traff den og grønne biter spredde seg på gulvet og hendene mine fløy opp til hodet mitt og jeg hylte.

Superlim. Det er det eneste logiske jeg klarer å tenke. Superlim. Den må limes sammen. Og jeg vet det er umulig, men jeg gjør det. Den må limes sammen, jeg må ha den, om den så bare skal være en vond påminnelse. Elleve biter blir til ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en. Tre kvarter senere. Den sitter sammen. Men den er ikke i orden. Og jeg fyller vann i den, men det renner ut, jeg mangler mikroskopiske biter som er umulige å lokalisere på gulvet, det er et lite hull og sprekker som ikke ville limes sammen. Klarte ikke fikse den. Ødelagt for alltid.

Dagen etter sier jeg hei, gå på skøyter med meg, vær så snill, bestemmer meg for at ting må fikses og at hodet mitt ikke kan fortsette sånn. Jeg ligger ikke spredt på gulvet men det er hull som gjør at vannet renner ut. Må vite at jeg kan fikse noe, at jeg ikke er ødelagt for alltid, at jeg kan ta meg sammen om jeg må, for meg kan jeg ikke bruke superlim for å fikse og at koppen ikke kunne fikses betyr ikke at jeg ikke kan fikses. Tror jeg klarer å leve litt nå.

Noen ganger må man knuse en kopp og gråte fordi den er ødelagt for alltid før man innser at man må tvinge seg selv til å leve litt igjen. Det kommer noe godt ut av alt.

Det var aldri enkelt for deg.







Jeg sier jo at snøengler er det eneste vinteren er godt for, men egentlig, så er jo skøyting ganske ålreit også. Til og med når jeg er sammen med søsken som knapt klarer å holde seg opp i to sekunder av gangen og ikke er som meg at de bruker danseskøyter og tar piruetter. Ikke at jeg kan å ta piruetter lengre. Ikke at jeg duger til stort for tiden. Men jeg liker kanskje å gå på skøyter like mye som å lage snøengeler, om så ikke mer.
For tiden er jeg sliten absolutt konstant og orker ingenting og vil bare sove, ødelegger døgnrytmen, tenker at sånn blir du når du har vært isolert fra verden en stund for så å kastes ut i alt. Hylet sitter i halsen og jeg trenger en pusteøvelse eller to eller tre eller fire for jeg klarer ikke puste skikkelig, vil bare bli i orden og ha krefter til å leve og smile og være glad, men for tiden har jeg ikke krefter til noe annet enn å lese og skrive lister over ting jeg er redd for (mennesker, grønne epler, navneleker, listen blir lengre og lengre), så sover jeg og drømmer og ellers er det tomrom i hodet stortsett uten tanker. Fra de siste dagene kan jeg fortelle mer om hva jeg har drømt enn om hva jeg har tenkt, rundstykker, delfiner, dine er borte men bare ta flere, ingen av drømmene gir mening.
Vært våken mange nok timer nå, sove og håpe at jeg klarer å leve skikkelig snart.
Må bare komme inn i hverdagen igjen.

Will you even look back?

Glad i magen og hodet og har glitterlim på leppene og hendene, vil danse og spretter opp på bordet, smiler, snurrer rundt, ler, men plutselig er ikke hodet enig med meg lengre. Det er så lite som skal til, og alt blir vondt og synet blir tåkete, jeg tenker at dette er en dårlig tid å besvime på, kan ikke nå, prøver å holde beina planta på bordet og holde meg oppe, men det gir seg bare ikke og til slutt tenker jeg at det kanskje kan være greit for alt blir bedre når man våkner, alt blir bedre når alt er over og man våkner på gulvet. Og akkurat i det jeg tenker at jeg skal gi meg over og la meg selv besvime kommer jeg på at det er et steinbord. Du står på et steinbord, du vil  ikke falle ned herfra, nei, nei, du vil ikke, og jeg dytter meg selv til bevissthet igjen og ting slutter å være tåkete og jeg går ned fra bordet.
Sperrer opp øynene, klokka er 04.24 og jeg er lys våken etter en drøm hvor jeg måtte snu meg bort fra speilet. I drømmen var jeg så stygg at jeg ikke klarte å se på meg selv mer, så vondt var det, og i det jeg snudde meg vekk fra speilet våknet jeg. Finner ut at jeg skal holde pusten, tar tiden, kryper rundt mot slutten, sengen min er så stor at jeg kan krype rundt på alle fire, tenker litt til litt til, men etter to minutter og to sekunder gir jeg meg og da kollapser jeg og klarer ikke røre meg på en stund og sovner igjen.
Dagen etter våkner jeg og tenker at i dag kan jeg elske de alle, og de kan elske meg, og jeg føler at de gjør det selv om mattelæreren gir meg tentamen og sier jeg er en av de beste i klassen og jeg tenker at herregud, da må klassen min være idioter.
Verden er alt og verden er okei, jeg snakker med folk jeg vanligvis er for redd til å snakke med og føler meg flink og bra. Ting går som de skal selv om jeg prøver å ikke gråte etter jeg har fått vite karakteren min. Holder glasset så stramt og hardt at jeg tror det skal knuse, men det gjør det ikke.
Verden er bra.

Vi klarte det allikevel.

I natt fikk jeg ikke sove, tenkte på verdensdeler og plutselig slo det meg at jeg er Antarktis, og det føltes som den største og flotteste oppdagelsen jeg har hatt og jeg måtte skrive ned forklaringen i den grønne oversiktsboka  (hvor jeg lager oversikter og tabeller over tanker, følelser og mennesker, hvis de plager meg eller må forklares av andre grunner) for selv om det er litt kjipt å faktisk være Antarktis føles alt så mye bedre når jeg nå har kommet frem til hvordan min verden henger sammen, for da kan man gjøre noe med det om man vil. Jeg og Antarktis, vi er like. Himla stort for meg å skjønne, himla vanskelig for meg å forklare til folk som bare sier "Men du har jo aldri vært på Antarktis?!" og synes det er umulig å forstå, så derfor lar jeg det ligge med å si at Antarkis er en verdensdel som ikke helt er del av verden, få vil bo der og de som er innom er egentlig bare nysgjerrige og forstå det den som kan. Ble i alle fall veldig glad av å skjønne det.
Og ting ble bare bedre, selv om jeg våknet og var kvalm, den slags kvalme man får når man ikke har sovet nok, men det var ikke så ille, og jeg så på servietten full av tårer og snørr fra nyttårsaften og tenkte at nå kaster du den. Så det gjorde jeg. I år var nemlig første gang jeg virkelig merket at det var et nytt år og jeg fikk panikk for hva som skal skje og hva jeg skal gjøre, har gått med et hyl i brystet siden nyttårsaften, men nå skulle det bort og jeg ville ikke bekymre meg mer, bare forsette som før med å leve og gjøre skoleåret annerledes. 
Og første skoledag etter ferien ble bare lykke, jeg kom inn i klasserommet og det første som skjedde kommer jeg til å leve på i en evighet, mennesker er verdt å elske i dag og jeg danset i snøen og fanget snøfnugg med tunga og følte meg ønsket av alle, selv om jeg føler at enkelte ting går feil så er det helt greit for jeg er glad likevel.
Hei, jeg heter Maria, jeg er Antarktis og jeg er himla glad i dag. Kanskje fordi jeg ikke har sovet mer enn en time, kanskje fordi ferien ikke var bra for meg eller kanskje bare fordi noen ganger er ting fint og da er man glad, for sånn er det bare.
Kanskje ikke stort verre enn det.

I'll tell the saddest story of how we made it through this past year.

Nyttårsduken er på bordet og det er rødvin i glassene, i går da jeg så skiltet med skihytte og motorsenter på tenkte jeg at jeg ikke ville på fest men jeg dro likevel, og i dag et det nyttårsaften og når jeg ser tilbake har dette vært et år som har vært veldig mye og veldig lite på en gang. 
Jeg vil ikke oppsummere året mitt, egentlig, men jeg tror litt at jeg må for min egen skyld. 
Den første natta i 2010 ble jeg sydd for første gang og tenkte "Er det sånn året skal bli?" og ja, egentlig var det vel det. Jeg har hatt behov for å sys sammen, men de sa at jeg ikke var viktig og fikk klare meg selv, så det har jeg gjort og selv om jeg har vært mye ødelagt har jeg vært mye i orden også. Det første halvåret var jeg bare himla forelska og hadde spanskeksamen, så kom sommeren med festival og Kråkesølv og Danmark, så begynte jeg på ny skole og var livredd og prøvde å forstå hvorfor de ikke liker meg, bestemte meg for å bli del av verden og sa til meg selv at alt skulle bli annerledes, lot folk ødelegge meg og gjøre hodet mitt til et større rot enn det allerede var, smilte og tenkte at joda, egentlig er alt skikkelig bra for tiden, og var så rar som bare jeg er fordi skal verden like meg må de faktisk like meg.
Og hvor har dette ført meg? Jeg har lært at jeg kan være litt med i verden, men at de alltid liker noen bedre enn meg, og likevel begynner jeg å føle litt tilhørighet til klassen og skolen og bare generelt menneskene jeg var redd for. Jeg gråter noen ganger fordi jeg føler at de ikke liker meg, men jeg er litt med og jeg føler meg egentlig himla bra. Annerledes, men bra. Sto på kjøkkengulvet med håndduk rundt meg og det dryppet fra håret mitt og det slo meg at jeg er en annen enn jeg var i fjor, og som vanlig vet jeg ikke om jeg liker det, men jeg tror jeg har blitt hun jeg må være for å overleve og hun er helt okei.
2010 er året jeg likte folk som ikke likte meg, året jeg ville bli del av verden, året jeg innså at jeg må være sterk og klare meg selv, året jeg snakket med flere fremmede enn noen sinne før, et år hvor ingen ting egentlig har festet seg annet enn at det har vært mye med folk, alle følelsene og tankene mine har vært dreid rundt folk og det er fint og fælt på samme tid.
Det har vært mye trist og fælt, men mye bra også. Aller mest bra, sånn helt egentlig.
Verden og mennesker er okei.
Jeg overlevde.



Dette er meg i dag, jeg føler meg rar men hei, det går greit.
Godt nyttår alle.

hits