januar 2014

Ottawa.

Det er fredag, og mens jeg sitter på bussen på vei hjem til Trondheim sier hun jeg skal på quiz med at vi kanskje bare skal droppe det siden det bare blir oss to. Det er to stopp til jeg skal av og jeg tenker at jeg kanskje bare skal gå av og gå på en som går andre veien, dra på besøk til familien igjen, for det føles meningsløst å plutselig ikke ha noen planer for kvelden likevel. Jeg prøver å overtale alle de andre vennene jeg har, men de er opptatte, "jeg blir garantert med neste gang!" sier de, men det spiller ingen rolle for det er nå som teller. Jeg sier halvt på tull til venninna mi at kanskje bare jeg og hun skal dra likevel, quizlag på to, det går jo bra.

På bussen opp til Tyholt bestemmer jeg at dette skal bli en bra kveld selv om vi bare er to. Da jeg går av bussen ser jeg henne, hun er nesten fremme ved holdeplassen og jeg er glad jeg slipper å gå aleine inn i lokalet. Vi strever litt med nøkkelkortet før vi kommer oss inn, og i garderoben finner jeg lua som jeg mista sist fest og allerede har kjøpt maken til. Rett før vi går inn på kjelleren stopper jeg.
"Du, kan ikke du gå først?" Men hun vil heller ikke gå først, så jeg ender opp med å lede vei til den eneste ledige bordet i lokalet, tar styringa.

"Jeg er glad vi dro. Dette blir bra."
"Ja, det blir råbra. Vi skal vinne hele greia." Egentlig veit jeg at vi ikke kommer til å gjøre det. Vi er to personer og det eneste vi kan er hovedsteder, men det er ikke så farlig, vi trenger ikke å vinne. Jeg ser meg rundt i lokalet og innser at det ikke egentig er noen jeg kjenner her i det hele tatt. Det er noen kjente fjes, men ingen jeg kommer til å våge å snakke til. Etter ti minutter kommer en fyr inn og jeg jubler innvendig, for han vet jeg hvem er. Bak han kommer flere folk fra vårt kull, mange av de står usikkert og lurer på hvor de skal sette seg siden det allerede er fullt. Jeg er glad vi kom tidlig.

"Danner dere quizlag?" Han må si det seks ganger før noen av oss skjønner hva han sier. Så går det opp et lys for meg, jeg kobler hva han sier og jeg svarer at ja, ja, det gjør vi, sett deg ned. Og før vi vet ordet av det kommer en fyr til, og en tredje, og plutselig er vi åtte stykker på laget.

Jeg drikker fryktelig mange øl og har ikke spist noe, men jeg er ikke spesielt full.
"Husker du i starten av forrige semester, da vi sa vi skulle lære oss å drikke øl?" Venninna mi nikker, jeg betrakter ølen i hånda mi og er stolt. Ingen av oss likte øl i det hele tatt, men vi klarte det til slutt, bruker ikke en time på 0,33L lengre. På et punkt sier en av gutta at jeg ikke får drikke mer fordi de trenger meg skjerpet til Disneykategorien, og jeg føler meg akkurat viktig nok. Når den kategorien endelig kommer er det imidlertid bare kjempelette spørsmål og jeg furter fordi jeg hadde egentlig lyst til å vise frem hvor mye kunnskap jeg har, briljere med det eneste jeg kan, men det får bli en annen gang.

I den siste kategorien klarer vi ikke et eneste spørsmål, jeg er oppgitt fordi jeg hadde rett på ett men de valgte å skrive noe annet, men in the end gjør det ingenting, for vi tror at vi vinner uansett. Jeg er overdrevent glad fordi kvelden har blitt så mye bedre enn jeg trodde og vil ideelt gi alle og enhver en klem, men jeg nøyer meg med en og prøver å holde hendene mine rolige. Når ølkassa blir satt på bordet vårt tar alle frem mobilen og tar skrytebilder utenom meg, jeg har måttet på do lenge. Inne på jentedoen ser jeg meg selv i speilet og er fornøyd med den jeg er.

Jeg står ved bardisken og klager på mangelen på kake, sier at til neste quiz skal jeg bake for dem, ærlig talt, det trengs mer kake, og mens jeg står bøyd over baren og sier dette slår det meg at det er akkurat sånn livet skal være. Da jeg til slutt er ferdig med å klage på kakemanglen har jeg lyst til å danse, men ingen vil danse med meg. Etter å ha prøvd å overtale flere huker jeg tak i formannen i linjeforeninga, sier at han må være et godt forbilde, og han blir merkelig nok med meg i et halvt minutt.

En flakse med øl glipper ut av fingrene mine og knuser på steingulvet. Jeg samler opp så mye glassbrått jeg kan, tenker tilbake til august da jeg falt på glassbrått her og endte med tolv sting i kneet, det virker så lenge siden, flere istider unna nåtid. Jeg bestemmer meg for at det er nok øl for i kveld, har ingen anelse på hvor mange jeg har drukket i alt, det kan være seks og det kan være 16, men jeg er helt perfekt full og forblir det, en sånn rus hvor du husker alt som skjer og bare føler deg lykkelig.

Han første som ble med på laget vårt følger meg hele veien hjem, gir meg en klem ved ytterdøra og begynner på sin egen hjemtur. Etter jeg har fått av meg skoene lager jeg raskt litt nattmat og ser en episode Girls før jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å holde øynene oppe lengre. Jeg er så himla fantastisk glad, det føles som om det har vært den beste kvelden i hele mitt liv og jeg vil ha dette quizlaget for evig og alltid og vinne hver eneste gang og føle tilhørigheten. Da jeg sovner drømmer jeg ingenting og da jeg våkner dagen etter føles livet fremdeles like bra, selv uten alkoholen.

Og kanskje var den eneste hovedstaden de spurte om Canada sin, kanskje var det kveldens mest skuffende spørsmål, men det gjør ingen verdens ting.

I'll never take any pictures cause I know I'll just be right back.

Snor meg i senga, ligger på høyre side, ligger på venstre side, sitter halveis oppreist, ligger under dyna og nyter mørket. I vinduskarmen min ligger det syv bøker, på nattbordet ligger det to til, jeg drikker mange kopper rosa te og leser mye mer enn jeg egentlig har tid til. Og i det jeg er ferdig med et kapittel, tenker at nå kanskje jeg burde gjøre noe fornuftig, så vrir jeg meg i senga, frem og tilbake et par ganger, legger hodet ved siden av puta og sovner. Og til tross for denne uregelmessige døgnrytmen er jeg den første som dukker opp i forelesningene nesten hver dag, 30 minutter for tidlig, fordi jeg nå, i motsetning til forrige semester, våkner mer enn ti minutter før bussen går. Jeg har god tid om morgenen og jeg kan ikke huske sist det var slik, at jeg kom meg opp tidlig nok, og dette skjer selv om jeg leser til klokka to på natta, selv om jeg er den ufornuftige jenta jeg alltid har vært. Møter kanskje en vegg snart, hvor overskuddet av tid må gi tapt for behovet for søvn og mat, men enn så lenge føler jeg meg uovervinnelig. Jeg har nok tid til alt, jeg får til alt.

Det er svinkaldt ute, frostrøyken står hvit ut av munnen, vinden blåser gjennom lua mi, jeg overnatter hos ei venninne i stedet for å gå iskald hjem klokka ett på natta, og likevel, likevel er det vår i hodet mitt. Det føles så veldig som vår selv om jeg veit det ikke er det, det er januar, men jeg er så håpefull og alt føles bra nå, jeg har tro på livet, og det er det største vårsymptomet jeg har. Det knaser under skoene mine av det lille som er igjen av snøen og jeg vil egentlig mest av alt gå lange turer i sola og bade, svømme til jeg slutter å merke hvor kaldt det er. Men det er ikke nok sol enda, jeg dropper mindre viktige forelesninger for å få med meg dagslyset, henter flere bøker på postkontoret, gjør de obligatoriske oppgavene i senga ved vinduet, nyter lyset. Gleder meg mer enn noen sinne til det er vår på ekte, ikke bare i fantasien.

Det bynn å kjennes ut som om vi lev i loop.

Hei verden.

Det nye året har vært så som så. Hadde et litt ille sammenbrudd den første uka, men uke nummer to har vært ålreit. Har stått på de eksamenene jeg trodde jeg kom til å stryke på, begynt med de nye fagene, kommet inn i rutinene igjen. Hadde på en måte glemt hvor mye jeg egentlig savnet folk, savnet å gjøre ting, savnet å ha en grunn til å stå opp, om det så enn bare er for å rekke kjemiforelesningen. Spiser omelett med purreløk og prøver å manne meg opp til å gå ut i kulda (det er så bitende kaldt, jeg mistet lua mi på fest, jeg er så dum at jeg går i tynne strømpebukser, livet ass) og kommer meg på butikken, kjøper bare egg og ost og oppvaskbørster når jeg handler, trenger middager, for jeg er tom for restemat i fryseren. Mangler litt fokus. Dog, alt i alt, så har jeg tatt meg sammen og tror dette kan bli et bra semester.

Men det der var egentlig en digresjon. Jeg tenkte hovedsaklig jeg skulle si at altså, wow, dere må faktisk høre på den nye Kråkesølvlåta om dere enda ikke har gjort det. Gikk fra butikken med den høyt på ørene, en handlepose i hver hånd, ble så opprømt at jeg begynt å synge med før det slo meg at jeg ikke var hjemme. Det er greit, det er en stor by, de som fikk det med seg ser jeg aldri igjen. Men ja, sjukt bra. Jeg veit jeg sier det hver gang de kommer med noe nytt, men Kråkesølv er virkelig de aller beste. Gleder meg hinsides til ny plate i mars.

hits