februar 2011

Om vite/ikke vite.

Plassen ved vinduet, fjerder bakerst p venstre side for meg og hyre side for de som ikke sitter mot kjreretning. Snn som det bruker vre. Stillevognen med skoene av og beina i setet ved siden av meg fordi jeg vet ingen kommer til ville sitte der uansett. Tar av jakka, pner boka og skal bare ta meg sammen og forsvinne til toget stopper p rett stasjon. Slappe av. Liker tog.

Men snn gr det ikke.
P stasjonen f sekunder etter den jeg kom ombord p, stopper toget, noe som egentlig ikke angr meg. Angr meg heller ikke at noen kommer og setter seg bak meg. Jeg leser og tenker ikke. S blir vedkommende som sitter bak meg spurt om billett.
"Verdal."
Han sier ett eneste ord og verden stopper opp. Jeg slutter lese og har aldri i mitt liv vrt s nysgjerrig p hvem som sitter bak meg. Han betaler billetten, billtettkontrollren gr videre og jeg lukter en parfyme og tenker at snn luktervisst alle menn jeg stter p, men er det billettkontrollren eller han bak meg?Angr egentlig ikke meg. Det gjr jo ikke det. Men hvorfor kunne han ikke snakket litt mer? Jeg vet ikke hva det er, men stemmen, det er noe med den, og i hodet mitt lager jeg meg et bilde av hvem som sitter bak meg, og han er akkurat et snt menneske jeg skulle nske jeg kjente.

S hvem er han? Verdal. Det er etter min stasjon, kan se han nr jeg gr av.
Vil ikke ventes lenge.
Jeg prver diskr se mellom setene, men han sitter rett bak meg, det er umuligfor meg se han,jeg kan bare se setet hvor han har lagt fra seg jakken og en bok, noe han studerer ser det ut som, tykk bok, jeg vil gjerne kjenne noen som studerer det der. Kan se litt av en mrkebl genser han har p, hyre arm. Sikkert hettegenser. Med et eller annet trykk p brystet. Ja, det er helt sikkert det. Men jeg vet ikke.

Vinduet p andre siden, der kan jeg se min egen refleksjon. Ser meg selv klart og tydelig. Men der han burde vrt er det vegg. Mellomrom p en meter, s vindu igjen. I det mellomrommet sitter han. Jeg vrir hodet i merkelige stillinger som liksom skal se naturlige ut, men jeg ser ikke noe som helst. Jeg burde lese i boken min, tenker jeg. Herregud, fremmed fyr bak deg, angr ikke deg. Les.

S jeg leser. Sitter lent mot vinduet og zoomer ut, prver i alle fall. Men s innser jeg at om noen hadde sittet foran meg og lent seg mot vinduet hadde jeg kunnet se litt av vedkommende. Jeg vet dette. Jeg ser de hver gang, ansiktene deres der de ser ut vinduet. De ser ikke meg. Med andre ord ser ikke jeg han, men han ser hyre side av meg, hr, skulder, overarm. Og dette plager meg, det er ikke rettferdig, og jeg gltter mellom setene igjen. Ser s klart ingenting n heller, men merker meg at boken ikke ligger p setet lengre, med andre ord leser han. Han ser meg ikke. Puster ut. Greit. Verden i balanse.

Resten av turen leser jeg og vurderer med jevne mellomrom bare snu meg og se rett p han. Vite om vi kunne vrt venner. Kan s klart ikke dmme hvem han er p utseendet, men litt kanskje, dmme nok til vite om vi kunne kjent hverandre. Tenker litt trist at om dette ikke hadde vrt stillevognen skulle jeg satt meg ved siden av han og sagt hei. Glad for at det er stillevognen, for jeg vet jeg aldri hadde gjort det uansett. Merker meg parfymen n og da, vet ikke hvorfor det er relevant, men jeg merker det og forstr ikke hvorfor jeg plutselig lukter den i to sekunder men s ikke. Skjnner etter en stund at det sikkert er nr han beveger seg. Noen ganger snufser han. Angr ikke meg,men hodet mitt er klemt mot setet for hre om han gjr noe som kan avslre noe annet om han enn at han sikkerter litt forkjlet. Hrer ingenting.

P et punkt gltter jeg mellom setene og jakken ligger ikke der ogen svak panikkgriper meg i den tro at han har gtt av og jeg aldri fikk se han, atjeg ikkeengang merket at hangikk av. Men forstr straks at jeg barehar unngtt merke athan tok p seg jakken. Det er okei. Helt greit ikke merke snt. Angr meg jo egentlig ikke.Leser og tenker at jeg gr av fr han, og da skal jeg snu meg og se om vi kanskje kunne vrt venner, se hvem jeg gr glipp av, se en av de mest interessante menneskene p et tog noensinne. Slr meg til ro med det.

Ser p de andre menneskene i vognen. Innser at det er to damer som har snakket hele turen og jeg har ikke kjeftet fordi hodet har vrt andre steder. Ser ogs at ingen av de i vognen ser ut som noen jeg vil kjenne. Det er alltid noen jeg vil kjenne p toget, g bort til, si hei til. Og denne gangen sitter han bak meg. Det er ikke godt for noe, men jeg fler at jeg m vite hvem han er. Alltid greit vite hvem du skulle nske du kjente. Men s innser jeg at hva hvis han ikke er den jeg har i hodet mitt, om han ser opp p meg med et blikk som tydelig sier at han ikke vil kjenne meg? Eller hva hvis han virkelig er noen jeg skulle nske jeg kjente og jeg angrer resten av livet p ikke ha sagt noe?
Hva hvis jeg egentlig ikke vil vite hvem han er?

Stasjonen min. Lukker boka. Tar p skoene. Tar p jakken. Beina p gulvet. Boka i veska. Ser folk som gr til utgangen. Venter til like fr toget stopper. Reiser meg. Trekker pusten. N. N kan jeg snu meg. N kan jeg vite hvem det er, om vi kunne vrt venner, n n n. Ser at folk gr ut. N. Eneste sjanse.
N.

Str p perrongen med ryggen til toget. Hrer at det kjrer.
Snur meg og ser at det forsvinner.

Du hsta din egen usikkerhet.

Noen ganger er det fysisk umulig komme seg ut av senga fordi bker og penner og kjkkenredskaper sperrer veien og det er da du forstr at det er p tide flytte ut av din egen seng. TIl tross for ha vrt ute av huset tre dager p rad er det her jeg befinner meg for nr jeg kommer hjem m jeg legge meg ned og forsvinne.

Satt utenfor rdhuset, prvde ikke grine og mtte ta tre telefoner for overbevises om at jeg ikke skulle dra hjem. Jeg har ftt nok av verden men verden har ikke ftt nok av meg, de vil utforske Antarktis alle som en men det er vinter her akkurat n, det har vrt nok mennesker i det siste. Tre dager p rad er nok. Men en fjerde virker unngelig. Jeg lover, jeg vil, men jeg vet ikke om jeg klarer.

Krkeslv igjen og igjen, korrekturlakk ut p tankekart, kanskje du br start p nytt med blanke ark. Ja, kanskje det. Jeg er bra nok og verdt noe og syns de ikke det s er det deres problem, men sekundet etter tror jeg ikke p det selv engang og vil bare forsvinne. Sekund for sekund. Frem og tilbake. Ingen konklusjon. Hodet mitt er et rot, som vanlig kanskje, men verre enn ellers. Jeg vil ut blant de og minne de p at jeg er her og at de m like meg, men kanskje aller helst vil jeg bare lukke dren, skru av mobilen og f de til glemme at jeg finnes.

Livet kan vel funk det g men ska vr oppriktig vil len m tilbake, lukk yan og sov frbi alt.
Problemet er bare at man kan ikke. Verden finner deg igjen fr eller siden.
Kan ikke sove forbi alt.

Det ordner seg, ikke sant?
finn tilbake te slutt om ska det.
Gjr jo det.

Here we go again.

Tenkte at n syns de jeg er rar og lurer p hva som feiler meg, men inns at jeg aldri fr en bedre mulighet til hyle enn akkurat da. S ikke blikkene. S ingenting. Tenkte ikke. Hylte alt jeg var god for og selv om jeg i dag fremdeles vil hyle littskal jeg n ta en helomvendig, bli utadvendt og glad og ikke bry meg og de skal se p meg og tenke at hun er rar og glad og fin. Det er det jeg ofte sier til meg selv nr det jeg aller helst vil er forsvinne og bli noen andre.

Vasker, trker stv, flytter p ting, jeg vil bli et nytt menneske og trenger en ny verden og nye folk men jeg skal ikke for uansett er jeg meg, det har dukket opp noen som tar meg serist, denne gangensa de ikke "du er ikke viktig, klar deg selv", sier at fra n av m du tenke "vi" ikke "jeg og han/hun/de" for man m inkludere seg selv og jeg fatter ikke hvordan jeg ikke harklart se at jeg ekskluderer meg selv p den mten. Jeg sier jo at man m inkludere seg selv og jeg tror at jeg gjr det men jeg tar feil.Jeg sier jo ikke vi. Det er aldri vi. Det er jeg og verden.
Antarktis.

Luktesansen er p men konsentrasjonen er av, jeg vet jeg ikke kommer til vre glad og utadvendt lengre enn til typ frste mattetime men jeg liker si at jeg skal for jeg vet jeg har det i meg og noen ganger m man faktisk, this is how it always ends, not cut out for this sort of thing men likevel prver jeg. It's complicated. Littlittlitt og n er det ferie, alle pluss ingen blir noenmen jeg finnes ikke, forsvinner inn i alt men nekter ogdrarfra gardinene, vet du hva det er sol og sol er akkurat det jeg trenger sammen med rosene p bordet. Hun spurte hvem jeg kjpte blomster til og jeg inns plutselig at nr du gr rundt med en rosebukett ser det ut som du har noeni livet ditt men jeg har jo ingen, bare meg selv og vi har det ikke alltid s greit sammen men vi jobber med det, haha, jaja nei jeg har ikke gjort noe galt og likevel fler jeg at de ikke liker meg. Det var blod p strmpebuksa og jeg er meg og de skal aldri f vite hva som skjer i hodet mitt, aldri igjen. Det er ganske lengetil jegkommer til tenke "vi".Enten m man grte eller s m man bare vre glad. Det er aldri noen som sier at jeg fr lov til grte s jeg gjr det ikke.

It's complicated.

Ser etter hp eller ingenting.

S har jeg et stort blmerke p kinnet, det kan se ut som en skygge men alle vet at det ikke er det og ingen tr sprre og det er helt okei for meg. S lever de gule rosene fremdeles og det er ikke bra for jeg vil kjpe nye blomster men jeg har bare en vase, vil ha tulipaner og finere gule roser eller kanskje en bukett med masse rart i, blomster gjr meg glad og jeg trenger det for jeg sover hele tiden. De dagene jeg bare sover er ikke ting bra.

S sa han navnet mitt og jeg klarte knapt puste fr jeg tok meg sammen og svarte, for jeg inns at ingen bruker navnet mitt nr de snakker til meg og jeg flte meg plutselig s himla med uten vite hva det var og hun sa at Maria, du merker snne ting som andre ikke bryr seg om.Mister linsen p hyre ye, finner et speil og skal sette den inn igjen og en hnd holder vekk hret for gjre det lettere uten blibedt om detog mennesker, vet du hva, jeg liker de.

S sier mattelreren at p disse oppgavene kan det vre lurt jobbe sammen fordi de skalvisstvre vanskelige, og jeg som sitter alene puster lettet ut, men plutselig sitter han der og jeg fr ikke puste og han sier at vi jobber sammen, da, og jeg piper frem okei. Han sitter og prver seg frem p frste oppgave og jeg sier ingenting om at jeg har kommet til nummer tre, smiler og sier bra nr han finner ut av den og tenker at jeg er et grusomt menneske, skulle nske jeg klarte jobbe med andre men matte er faktisk ikke et fagmansamarbeider omog plutselig liker jeg ikke mennesker igjen, men det gr over.

S hrer jegp sangen som reddet meg i hst, "det er farlig tenke p problemer og andre som kanskje har det bedre, men en dag vil du se at alt det lser seg", teksten er fantastiskog da driter jeg i alt det andre, "alt vondt ingen andre kan se, vi skulle aldri kunne klare det selv, men bare se p oss, vi klarte det allikevel"
Akkurat det jeg trenger noen ganger, tar meg tilbake til sykle til skolen med sangen hyt p rene og late som jeg ikke ser de som vinker til meg, late som jeg ikke er redd for de som ser p meg, late som alt er lreit.

"Jeg har det bra, men jeg vet det ikke."
Ja, nemlig. Der er det.
Livet i n setning.

Om gjre dumme ting og hate seg selv.

Disse menneskenetrenger jeg aldri mte igjen. Det er det eneste som redder meg, kunne tenke at jaja, s fikk de et drlig inntrykk av meg, men tross alt trengerjeg aldri mte de igjen. Det spiller ingen rolle at de sa jeg ikke skulle dra, at de holdt rundt meg nr jeg grt, at de satt med meg i sofaen og sa jeg skulle ha det gy videre, at de sa at saken var ute av verden, for den var ikke det. Det var ikke jeg som hadde lov til grte og plutseligsatt jeg p rektors kontor for fire r siden og s gutten som hadde mobba meg sitte der og grine mensjeg trsta han, bare at denne gangenflte jeg meg somhan.Det hadde vrt s mye lettere om jeg ikke skulle nske folk likte meg, men s gjr jeg alts det og disse menneskene kommer aldri til virkelig like meg. Alle gjr dumme ting, sa de, og det gr bra n, ingen bryr seg, og de brydde seg kanskje ikke men det skal ikke s mye til for at jeg bryr meg. At jeger s dum og lettpvirkelig er ikke okei. De var ferdige med det etter et kvarter men jeg kan bruke en mned.

Det du lrer, er at etter en vkennatt og en hel dag med svn, s skal du hre p deg selv nr du egentlig bare vil bli hjemme. Du skal bli hjemme og spise rde epler og ve til spanskprven og kose deg med matteoppgaven du faktisk fikk til. Men s gjorde jeg alts ikke det, og som det alltid er, s var alt kjempefint helt til det ikke var fint mer. P slutten fltes ikke ting helt grusomt lengre, men det som henger igjen dagen etter er s klart den tiden ting ikke var fint og da er det eneste man kan tenke som hjelper at disse menneskene trengerjeg aldri mte igjen.

S spiser jeg et eple, puster, spiser et eple til og vet at i det minste gjr jeg ikke slike feil s ofte, og at det skjer med mennesker jeg egentlig ikke trenger at liker megstrengt tattbare er bra. Spiser enda et eple, puster og innser at det nestenhar sluttet plage meg allerede og det er ny rekord, for jeg bruker plages med ting i dager, uker, mneder. S er det sol ute og ja, jeg skulle blitt hjemme, men herregud s sykt jeg har allerede kommet nesten helt over det.

Fremgang, sier jeg, Jeg erikke verdt noe,men allerede s har jeg ikke s mye i mot meg selv som jeg hadde for noen timer siden. Og det er jo bra.

Staying up all night.

Enkelte netter vet du at du m ve til matteprven du har om noen timer, eller skrive ferdig fremfringen, eller bare gjre noe produktiv, eller kanskje til og med sove.

Men s er det liksom noe i deg som syns det er mye viktigere ommblere. Stille sofaen skeivt, skyve begge delene mot hverandre s det blir en dobbeltseng, sette den s det er umulig se tv'n,de siste nettene har jeg ommblert mye. Akkurat n m du slenge deg over sofaryggen for sette deg. Jeg syns det er fint og har gule roser p bordet. Legger meg langflat i sofaen og tenker at jeg er flink som gjennomfrer selv om de sier at jeg ikke trenger, for det de ikke forstr er at jeg ikke har noe valg.

S kan man plutselig se seg i speilet og si "Jeg trenger et liv" hyt til seg selv, for plutselig innser jeg liksom at sminke meg klokka tolv p natta eller flytte p sofaen i det uendelige eller sortere togbilletteneikke er det livet jeg burde ha. Men s puster jeg. For jeg er ikke i en av de periodene hvor jeg vil ha et nytt liv og nye venner og en ny meg. Penna mi har 5 forskjellige farger og jeg driter i at jeg ikke er pen, jeg trives ganske godt med tilvrelsen snn som den er for tiden, og rlig talt m det utnyttes for (vil egentlig ikke innrmme det men jeg lurer jo ingen) det kan vre lenge til neste gang jeg syns det.

Jeg har sprayet murveggen med glitter og globusene lyser og matteprven kan ha gtt s drlig den bare vil for det er vits i leve likevel.Bare smil og inkluderdeg selv ogse det gode i stedet for det vonde.Og i det siste har jeg vrt veldig flink til akkurat det, og verden liker meg (tror jeg, forteller jeg meg selv, hper jeg?)og selv om jeg ikke er helt med har jeg ifunnet meg med at dette er s med jeg kommer til bli og det her, det er faktisk helt okei akkurat n.

Og i natt skal jeg ikke flytte mer p sofaen, jeg skal ikke sortere mer og jeg skal ikke vaske, jeg skal ta av meg linsene og sove, ogi morgen skal jeg smile og jeg skal like meg og jeg skal like verden. Pust.

In the back of my mind.





Jeg har beregent bra og tenkt p tidevannet, blgene slr over brygga og jeg merker at det begynner regne i det jeg kler av meg. Glad for at det er mer enn en halvmeter vann, glad for at jeg kan svmme, glad for at det ikke er noen som gr sndagstur denne gangen. Tripper ut til kanten av brygga og blir vt p beina, skjnner at jeg ikke kan holde p s lenge. S forsvinner jeg under vannet og da jeg kommer opp gr jeg logaritmer og trigonometri i mte og veit at jeg fremdeles syns februar er den verste mneden av alle uansett hva jeg gjr for motvirke det.

Skal jeg si deg noe? Fr, i flere r, mens jeg hadde rullegardin p rommet, brukte jeg hele februar til sitte der i mrket og vre trist, og jeg husker ikke hvorfor, kanskje fordi jeg flte at februar ikkevar godt for noe uansett, og da kunne jeg lik s greit f lov til vre trist, jeg aner ikke. Men s ble jeg et helt annet menneske,og n er februar en mned jeg bare prver gjre fin selv om jeg vet det er umulig, og det gir jo ikke mening for hvorfor skal februar vre s mye verre? Februar er barebortkastet tid.

Og midt i alt m jeg se gjennom alle bildene fra flere r tilbake, han som ga meg tidenes selvtillitt en sommerdag i fjor tar plutselig kontakt igjen og jeg tenker at det er fint for han er en av de menneskene jeg ikke er redd for. Men man skal jo ikke vre redd for mennesker, slr det meg, og jeg skammer meg over at en gutt jeg kjente for et og et halvt r siden er mindre farlig enn folk jeg kjenner n. Hun spurte hvem jeg vil vre med, og jeg sa "Noen som ikke er skumle" men inns for seint at snt sier man ikke, at folk ikke forstr hvem som er skumle og hvem som ikke er det. Noen ganger vet jeg ikke selv engang.

S i stedet for tenke skal jeg hre p musikk s hyt jeg kan mens jeg gjr matte og ver til spanskfremfringen jeg fikk tilbud om slippe av spansklreren som ikke er snill mot noen (den fremfringenjegnekter meg selv utebli fra,for noen ting m man bare klare) og prver overbevise omat verden er vakker selv om det er februar.

Once again.

Er seint ute til toget. M rekke det, gr fort. Sklir p isen, gr fortere. Tenker at n rekker jeg ikke kjpe boller. Jeg som hadde s lyst til kjpe boller. Men n rekker jeg det ikke. Sett frem til kjpe boller.Rekker ikke. M bare rekke toget. Kommer frem og kjper billett, tenker at kanskje kan jeg rekke kjpe boller likevel? Snur meg og ser mot Narvesen igjen og igjen, men toget skal vre der om f minutter og jeg tar ikke sjansen p at jeg har tid. Faen, jeg som har hatt lyst p boller i hele dag.

Men s blir toget et kvarter forsinket, mennesker strmmer inn p bussen i stedet for og jeg brsnur og sier at da har jeg tid til kjpe boller, herregud. Og s sitter jeg der da, pgrusenog venter p toget mens jeg spiser boller og er stolt av at jeg kan sette meg ned hvor som helst uten vr flau selv om de f gjenvrendeser p meg. Toget kommer, og jeg setter meg i stillevogna og leser, sitter mot kjreretningen med fttene oppunder meg, og blir plutselig oppmerksom p at til hyre for meg, sittende rett vei, er det en fyr som sitter p akkurat samme mte og leser en bok som sikkert er bedre enn den jeg leser. Ingen av oss har sko p og begge sitter ved vinduet og jeg har lyst til g bort til han men vet jeg ikke kan.

Kommer frem og sker etter bilen jeg ikke helt vet hvordan ser ut, men heldigvis kjrer den bort til meg og faren min sier "S gul du er" og spr om jeg bruker den ofte. Svarer ja, i alle fall nr det blser, og tenker at det kanskje var dumt bruke den gule jakken jeg fikk av han. Bruker kvelden p dubbe filmen p direkten s barna skal forst og hun er ikke her og det er fint. Gruer meg s himla mye til han kommer hjem og ser at jeg ikke har klart holde fyr i ovnen, det er snt som kan f meg til grte og ville forsvinne, nr jeg gjr noe feil og ikke er flink, men han enser det ikke og jeg skjnner ikke hvorfor jeg syns det var s flt at ovnen hadde slukket.

Og ute blser det, hele verden raser sammen og det snr, men det kan jo ikke det for i morgen skal jeg bade og jeg hadde jo funnet ut at det ikke skulle blse s veldig. Skal dukke under og svmme og vre glad for at jeg var smartere enn januar hvor jeg glemte sjekke tidevannet. Ting har vrt rolig men fra fredaghar jeg ikkefttpause og det fr jeg ikke heller, vet ikke hvor lenge men uka som kommer blir mye.

Snen suser forbi vinduetog her sitter jeg, isolert fra det vonde der ute men med en enorm trang til g ut og bli nedsndd. Verden er alt p en gang, rolig og kaotisk, fin og vond. Det er snn det skal vre.
De dagene jeg aksepterer alt og ikke bekymrer meg er ganske lreite.

hits