februar 2014

En evig, evig monolog.

Det er stille her. Jeg tror ingen egentlig bryr seg, utenom meg. Jeg får litt noia av at jeg ikke skriver. Jeg får litt noia av at jeg ikke har noe å skrive, annet enn referat fra sist gang jeg var full eller om hvordan folka på studiet mitt er de mest fantastiske i verden. Alt jeg skriver føles så meningsløst. Men jeg har det jævlig bra. Det er kanskje sånn det blir, da. Har det for bra til å ha noe vettugt å skrive. Jeg snakker mye, det er vel det, jeg har så mange å snakke med, de ler, hører (for det meste) på det jeg har å si, jeg har absolutt alltid noe å si. Kommer inn i realfagkantina og folk snur seg ved bordene fordi de hører at det er meg, jeg tar plass, snakker høyt, det er sånn det har blitt. De sier jeg er kul. Det er rart hvordan man kan gå så mange år og hige etter å være del av verden, av å være en av de kule, men så er man plutselig der og veit ikke helt hva man syns om det. Alt er litt ambivalent, for jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Men jeg har det sjukt bra. Jeg sa forleden at alt bare går nedover med meg, med fester hver helg og alt mulig slit, og ei på studiet mitt sa at det kan jo umulig gå så mye nedover, for jeg virker så lykkelig. Det er rart, men det er sant. Jeg er omtrent så nært lykkelig som jeg noen sinne kan huske å ha vært. Dette semesteret, jeg har blitt en annen, jeg både elsker og hater den jeg har blitt. Føles helt surrealistisk, dette livet jeg lever.

Jeg er ikke så redd lengre. Folk er så bra, jeg elsker dem, herregud, alle menneskene jeg omgir meg med er bra folk som gir meg noe positivt i hverdagen. Tror aldri det har vært sånn før. Verden er så bra. Jeg har blitt flinkere til å lage middager, flinkere til å svelge motvijen, flinkere til å være den jeg kan være, flinkere til å være glad. Flinkere til å puste.

Hører sjukt mye på Støv for tida, de har bare fire sanger på spotify, så jeg syns du kan ta deg tid til å høre litt på dem. Har blitt soundtracket til våren min, til et slikt punkt hvor jeg får naboklager fordi jeg spiller musikken for høyt på torsdagskveldene. Klarer ikke bry meg. Det er vår og håpet er på topp. Om høsten blir jeg motløs men om våren, om våren veit jeg at alt kommer til å ordne seg. Jeg er aldri mer optimistisk enn jeg er om våren.

Men æ klare mæ bra, æ klare mæ bra, det har alltid gått sæ tell.

Det føles som om hele livet mitt leves i den fordømte senga mi. Jeg spiser, leser, gjøre skolearbeid, sover, tenker, gråter, pugger, angrer i senga mi. Og så uendelig ofte ønsker jeg å være et annet sted, eller ha noen her, jeg har fått så noia mot å være alene, sove alene, men ingen besøker meg. Siden i sommer har jeg hatt denne sjuke trangen til å alltid være med folk, spesielt om natta, jeg vil bare snakke i mørket og ikke sove alene, ikke våkne alene. Overnatter hos venninner og drar gutter med meg hjem etter fest, og jeg snakker til klokka er fem, folk angrer seg sånn. Jeg snakker så mye og ingen vil høre på.

Fredag kveld kommer jeg meg ut av senga og vil helst være på Samfundet resten av livet, det er så mange folk, jeg trives så godt, men de stenger jo, de som alt annet. Venninna mi møter noen som har nach og jeg drar med meg han som har vært minst interessert i meg hele kvelden, han blir merkelig nok med, jeg vet ikke, kanskje jeg er flink til å overtale. Vel der lager vi vaffel og alle står på kjøkkenet og spiser vaffelhjertene etter hvert som de blir lagt på rista. Igjen får jeg denne følelsen av at jeg ikke vil dra hjem, jeg vil aldri være alene igjen, jeg vil stå her og spise vaffel til evig tid.

Og på lørdagskvelden reflekterer jeg over gårsdagen og han jeg våkna hos lørdags morgen, jeg blir aldri med andre hjem men akkurat denne gangen gjorde jeg et unntak, jeg kan tro jeg foretrekker min egen seng, men alle andre har større seng enn meg, det er så urettferdig. Jeg tenker at det er litt synd på han, det var den vanlige prosedyren, ingen action, bare jeg som snakker alt for mye og han som innser at han kanskje gjorde en feil ved å la meg sove der. Vel hjemme sitter jeg bare i senga mi igjen, den alt for smale senga, jeg har skaffet overmadrass nå, den er bedre, men fremdeles for smal. Stirrer ut vinduet, drikker te, rutiner og vaner og for lite å ta seg til. Prøver å få meg selv til å gå tur, sitte ved skrivepulten, bare ikke sitte i den fordømte senga, men er nærmest fastgrodd, det er her livet er når livet står stille.

Så jeg leser flere bøker enn jeg har tid til og sover mer enn jeg trenger. Av og til vurderer jeg å flytte sengen vekk fra vinduet, tror det er en av de dummeste ideene jeg har. Glad jeg aldri gjør det. Elsker lyset fra gatelyktene som skinner rett inn på meg når jeg skal sove, elsker å ha en vinduskarm å legge alle bøkene i. Kanskje er senga så som så, men beliggenheten er bra, den er det.

hits