februar 2014

En evig, evig monolog.

Det er stille her. Jeg tror ingen egentlig bryr seg, utenom meg. Jeg fr litt noia av at jeg ikke skriver. Jeg fr litt noia av at jeg ikke har noe skrive, annet enn referat fra sist gang jeg var full eller om hvordan folka p studiet mitt er de mest fantastiske i verden.Alt jeg skriver fles s meningslst.Men jeg har det jvlig bra. Det er kanskje snn det blir, da. Har det for bra til ha noe vettugt skrive. Jeg snakker mye, det er vel det, jeg har s mange snakke med, de ler, hrer (for det meste) p det jeg har si, jeg har absolutt alltid noe si. Kommer inn i realfagkantina og folk snur segved bordene fordi de hrer at det er meg, jeg tar plass, snakker hyt, det er snn det har blitt. De sier jeg er kul. Det er rart hvordan man kan g s mange r og hige etter vre del av verden, av vre en av de kule, men s er man plutselig der og veit ikke helt hva man syns om det. Alt er litt ambivalent, for jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Men jeg har det sjukt bra. Jeg sa forleden at alt bare gr nedover med meg, med fester hver helg og alt mulig slit, og ei p studiet mitt sa at det kan jo umulig g s mye nedover, for jeg virker s lykkelig. Det er rart, men det er sant. Jeg er omtrent s nrt lykkelig som jeg noen sinne kan huske ha vrt. Dette semesteret, jeg har blitt en annen, jeg bde elsker og hater den jeg har blitt. Fles helt surrealistisk, dette livet jeg lever.

Jeg er ikke s redd lengre. Folk er s bra, jeg elsker dem, herregud, alle menneskene jeg omgir meg med er bra folk som gir meg noe positivt i hverdagen. Tror aldri det har vrt snn fr.Verden er s bra. Jeg har blitt flinkere til lage middager, flinkere til svelge motvijen, flinkere til vre den jeg kan vre, flinkere til vre glad. Flinkere til puste.

Hrer sjukt mye p Stv for tida, de har bare fire sanger p spotify, s jeg syns du kan ta deg tid til hre litt p dem. Har blitt soundtracket til vren min, til et slikt punkt hvor jeg fr naboklager fordi jeg spiller musikken for hyt p torsdagskveldene. Klarer ikke bry meg. Det er vr og hpet er p topp. Om hsten blir jeg motls men om vren, om vren veit jeg at alt kommer til ordne seg. Jeg er aldri mer optimistisk enn jeg er om vren.

Men klare m bra, klare m bra, det har alltid gtt s tell.

Det fles som om hele livet mitt leves i den fordmte senga mi.Jeg spiser, leser, gjre skolearbeid, sover, tenker, grter, pugger, angrer i senga mi. Og s uendelig ofte nsker jeg vre et annet sted, eller ha noen her,jeg har ftt s noia mot vre alene, sove alene, men ingen besker meg. Siden i sommer har jeg hatt denne sjuke trangen til alltid vre med folk, spesielt om natta, jeg vil bare snakke i mrket og ikke sove alene, ikke vkne alene.Overnatter hos venninner og drar gutter med meg hjem etter fest, og jeg snakker til klokka er fem, folk angrer seg snn. Jeg snakker s mye og ingen vil hre p.

Fredag kveld kommer jeg meg ut av senga og vil helst vre p Samfundet resten av livet, det er s mange folk, jeg trives s godt,men de stenger jo, de som alt annet. Venninna mi mter noen som har nach og jeg drar med meg han som har vrt minst interessert i meg hele kvelden, han blir merkelig nok med, jeg vet ikke, kanskje jeg er flink til overtale. Vel der lager vi vaffel og alle str p kjkkenet og spiser vaffelhjertene etter hvert som de blir lagt p rista. Igjen fr jeg denne flelsen av at jeg ikke vil dra hjem, jeg vil aldri vre alene igjen, jeg vil st her og spise vaffel til evig tid.

Og p lrdagskvelden reflekterer jeg over grsdagen og han jeg vkna hos lrdags morgen, jeg blir aldri med andre hjem men akkurat denne gangen gjorde jeg et unntak, jeg kan tro jeg foretrekker min egen seng, men alle andre har strre seng enn meg, det er s urettferdig. Jeg tenker at det er litt synd p han, det var den vanlige prosedyren, ingen action, barejeg som snakker alt for mye og han som innser athan kanskje gjorde en feil ved la meg sove der.Vel hjemme sitter jeg bare i senga mi igjen, den alt for smale senga, jeg har skaffet overmadrass n, den er bedre, men fremdeles for smal.Stirrer ut vinduet, drikker te, rutiner og vaner og for lite ta seg til. Prver f meg selv til g tur, sitte ved skrivepulten, bare ikke sitte i den fordmte senga, men er nrmest fastgrodd, det er her livet er nr livet str stille.

S jeg leser flere bker enn jeg har tid til og sover mer enn jeg trenger. Av og til vurderer jeg flytte sengen vekk fra vinduet, tror det er en av de dummeste ideene jeg har. Glad jeg aldri gjr det. Elsker lyset fra gatelyktene som skinner rett inn p meg nr jeg skal sove, elsker ha en vinduskarm legge alle bkene i. Kanskje er senga s som s, men beliggenheten er bra, den er det.

hits