mars 2010

We know the price we pay.

Det var da jeg kjente hånda på skuldra mi, snudde meg og så at han smilte, at jeg skjønte at her er det noe galt. Først skvatt jeg, for jeg ble overbevist om at jeg allerede skulle få kveldens første kommentar om "Du passer ikke inn her, faen som du ser ut!", men jeg tror om mulig jeg ble enda mer skeptisk når jeg så at han sto der og smilte, med hånda på skuldra mi og liksom spurte om jeg huska sist vi møttes.
Kleint. 
Det ble en kort og rar samtale før jeg nærmest løp min vei.
For jeg vet ikke hvorfor dette skjedde. Jeg vet ikke hvorfor i alle dager han var hyggelig mot meg, i og med at det ikke er noen som helst logisk grunn til det. Jeg ble så nervøs at jeg ikke visste hva jeg skulle si.
Jeg klarer det ikke når folk gjør ting og jeg ikke vet hvorfor og ikke vet hvordan jeg skal takle det. Folk jeg så vidt vet hvem er må slutte å være hyggelige, jeg blir jo nesten bare paranoid og redd av det. Vet jo at det skal være fint at folk er hyggelige og smiler, og jeg synes egentlig det også, men med enkelte klarer jeg bare ikke å la være å lure på hvorfor i alle dager de gjør det. 
Hadde sikkert vært mye lettere å få nye venner om jeg ikke overanalyserte alt.
Man må jo ikke være så mistroisk til alle og tenke det verste, men etter noen år hvor ingen er hyggelige blir det vanskelig å skjønne at de faktisk er det, ikke sant. Jeg har vanskelig for å stole på at folk faktisk er snille og koselige.

Men hei altså, jeg var på den første offentlige festen hvor jeg fikk fem "Så kul stil du har!" og ingen "Ha deg vekk, du har ikke noe her å gjøre!". Herregud. Jeg merker en voksende følelse av aksept. Ikke at det er så viktig, men det er litt godt å kunne dra ut i offentligheten og vite at ikke alle tenker slemme tanker. Fint å vite at ikke hele menneskeheten er idioter, liksom. Gjør meg glad, nesten så jeg slutter å plages med alle de som er snille helt uten grunn og mening.
Ja, jeg vet at jeg er teit og hyklersk og hvem vet, men selv om jeg liker at folk smiler og er snille liker jeg det ikke så godt når jeg vet at det kan være ekle grunner til det.
Så jeg skal slutte å tenke på det.
(Prøve.)

I kveld dytter vi oppi de ingrediensene vi føler for og håper på det beste, vi lager regnbuekake og tenker at dette skal bli bra. Sist vi hadde en overnatting og tenkte vi var flinke og ikke gjorde noe vi ikke burde endte jeg på legevakta og måtte sy, men i natt tror jeg virkelig alt skal gå bra.
På onsdag drar jeg på hytta, selv om det var like før jeg ikke fikk dra, og det skal bli bra selv om det som vanlig er masse fremmed slekt som jeg kanskje må forholde meg til(Skummeltskummeltskummelt), men jeg skal satse på å gjemme meg inne og lese en bok og bare ikke tenke på alt jeg tenker på. Slutte å overanalysere og slutte å være redd.
Trenger litt tid borte fra folk for å samle meg, ta meg sammen og komme ut av ferien med en mindre mistenksom innstilling.
Trenger å være midt i ingenting i noen dager.
Holde meg langt unna alle i hele verden og bare slutte å være teit.

Dette ble bare rot. Alt er bare rot igjen.
Hei, jeg elsker påske, det er yndlingshøytiden min og jeg nekter å ødelegge den.
Så. God påske.

Hvor kom den fra?

De siste dagene har bestått av å vinke til biler som kjører samme vei som toget og dø litt av glede når de som sitter i bilen vinker tilbake helt til vi ikke kan se hverandre lengre og å dele en mango utenfor bunnpris og å male kirsebær og vannmeloner på veggene mine. Det skjer ikke så mye, men det som skjer er fint. Det er en ganske enkel tilværelse. Jeg har flyttet inn i leiligheten og har det bra her, jeg har så mye mer plass, så mange flere muligheter. Og det har blitt så pent her, jeg liker det virkelig. Jeg bor et sted jeg liker, det er ikke verst. Jeg har vinduskarmer jeg kan sitte i, og i den ene har jeg satt opp såpeboblesamlingen min. Det ser bra ut, bare se:

(Er litt glad i såpeboblene mine.)

Og nå sitter jeg med en drink i hånda, den har paraply og sitron og jeg og Sissel ser Bare Bea og ler av hvor flau den er. Men det er fint. Det er helt greit og fint å se filmer som var så kule og le av hvor teite de er nå. Og vi danser til sanger fra Løvenes Konge og synger og har det kjempebra og spiser nonstop og popcorn.
Det blir mye "og" nå, føler jeg. Jeg har gått over til å drikke Tom Collins og gått tom for ting å si.
Jeg har en fin leilighet og jeg har det kjempenbra for tiden, for det skjer så mange små, fine ting i livet.
Det oppsummerer egentlig alt.

(Sissel mener dette er et teit innlegg. Unnskyld for det, i så fall)

Om å danse selv om man ikke kan å danse.

Å være våken hele natta og spise en stor frokost bestående av knekkebrød, frokostblanding, egg og appelsinjus i Tarzanglasset var ganske fint og veldig uvanlig. Det er noe jeg skal gjøre oftere, jeg var så aktiv og snakket så mye og var så glad. Det er himla godt å være glad, og jeg har vært mye glad i det siste.
For eksempel i dag.

Jeg danset i dag. Det spilles musikk i friminuttene og det kom på en litt teit sang, en sånn jeg egentlig ikke liker men som man godt kan danse til, og jeg fikk bare så lyst til å danse.
Så jeg gjorde det, og vennene mine ble flaue og ville at jeg skulle slutte først men jeg nekta for jeg var i så godt humør. Det var ingen grunn til å ikke gjøre det, det var snø og det var sol og det var glede, så hvorfor ikke danse?

Jeg tror folk er vant til at jeg gjør rare ting innen nå, men det er lenge siden så mange har sett på meg. Jeg sto langt unna folk men likevel så de meg. Man kan rett og slett ikke stå og danse for seg selv og se teit ut uten at folk syns du er helt pussig. Og det kan jeg jo forstå, så det er helt greit, for jeg er nok helt pussig. De fleste er nok litt pussige, det er bare at det ikke er alle som lar resten av verden vite det.
Og jeg skjønner når folk sier at jeg kanskje burde tenke litt mer på hva folk tror om meg, men det har jeg ikke lyst til.
Folk får tro hva de vil.

Men til slutt, da de ga opp å få meg til å slutte, begynte vennene mine å filme, og det var rundt da alt begynte å føles rart. Plutselig var det så mange som hadde sluttet med det de holdt på med og i stedet sto og så på meg, og jeg lo mens jeg snakket om at det er lenge siden folk har syntes jeg er så rar, men egentlig hadde jeg mest lyst til å slutte for jeg la merke til at jeg ikke bare danset fordi jeg ville lengre, jeg danset fordi de så på og jeg ikke syntes jeg kunne gi meg før sangen var ferdig. Plutselig følte jeg at det ikke var for min egen skyld, at jeg gjorde det for å underholde. Det var en ekkel følelse, men den ga seg litt etterhvert. Men ikke helt, den hang igjen og det siste minuttet av sangen ble litt tvungent.

Da sangen var slutt og jeg ga meg begynte en hel haug å klappe. Jeg tror det var sånn klapping for å understreke hvor teit jeg er og for å få frem at de så meg, forsøk på å gjøre meg flau. Men problemet er at jeg nesten aldri blir flau. Jeg skvatt litt først, men så bare lo jeg og ga de thumbs up, og selv om de sikkert tror det feiler meg noe så synes jeg det var fint. Det var sånn at jeg ble litt varm inni meg, for jeg vet at selv om de alle synes jeg var rar så gjør det meg ikke noe, jeg tar imot og smiler, og jeg er så glad for at jeg har selvironi og ikke tar meg selv så høytidelig alltid. At de klappet gjorde ingenting, det gjorde egentlig alt enda finere. En stor andel av skolen gir meg applaus helt uten videre, det er jo egentlig bare gøy.
Jeg får tross alt ikke applaus så ofte.

Og jeg tenker at jeg kanskje skal slutte å gjøre rare ting, for folk tror jo helt sikkert jeg er tilbakestående eller noe sånt, og jeg tenker at jeg ikke skal fortelle om det her, for jeg burde heller skrive ting jeg tror folk har lyst til å lese. Og jeg prøver faktisk, jeg prøver å ikke gjøre så rare ting når jeg er med folk, og jeg prøver å ikke fortelle så mye om de rare tingene jeg gjør. Men selv om alle syns det er kjemperart at jeg plutselig begynner å danse selv om jeg ikke kan å danse så syns jeg hele greia var kjempefin, og da kan jeg liksom ikke la være å gjøre det eller fortelle om det.

Men nå er jeg trøtt. Jeg ville bare dele noe jeg syns var fint før jeg legger meg.
hits