mars 2011

Om ting som er fint for tiden.

Det er fint at det er sol ute. Blå himmel og snøen kan gjøre hva den vil så lenge det er sol. Været påvirker humøret mitt så mye at det er helt rart.
Det er fint med den følelsen jeg får når jeg merker at de faktisk vil ha meg der og at jeg kanskje ikke er i veien likevel.
Det er fint når folk jeg egentlig ikke kjenner snakker til meg som om det var det mest naturlige i hele verden og jeg skvetter men klarer å svare mens jeg tenker herregudhvaerdettesårarthæ.
Det er fint å ha såpebobler i jakkelomma og bruke de når som helst, hvor som helst.
Det er fint å lage muffins for å komme i godt humør og merke at det fungerer. Ikke så viktig å spise de, men å høre musikk høyt mens jeg lager de og smile er helt okei.



Det er fint med mennesker som liker meg og bryr seg og vil være sosiale med meg, uten noe mer om og men.
Det er fint at folk ikke oppfører seg rart mot meg selv om jeg offisielt, for meg selv, har meldt meg ut. Fint at de later som ingenting og ikke bryr seg om alt det dumme og smiler til meg.
Det er fint å høre at de skraper vekk isen men ikke føle at hodet faller av, å tåle lyden bedre enn på lenge.
Det er fint å ha to poser kolibriegg liggende og vite at de skal selges lenge enda, at jeg ikke trenger å hamstre helt med det første.
Det er fint at det snartsnartsnart er april og da begynner alt å gå som det skal, det må det, sol og bra og smil.
Det er fint å lage store kopper te og slappe helt av.
Det er fint at jeg kan gjøre unna marsbadet i solen, selv om det ikke er flo er det mennesker med hund som ser på meg men jeg smiler bare. Fint at jeg blir varm og glad i hele kroppen etterpå.
 

Det er fint at katten ligger ved siden av meg og bare er katt og ikke bryr seg om noe som helst.
Det er fint å kunne legge seg i senga og bare slappe av uten noe å bekymre seg for, se sola som kommer inn vinduet og bare puste.
Det er fint at jeg nesten føler meg litt pen for tiden.
Det er fint med røde epler som jeg ikke har gått lei av enda.
Det er fint at jeg ikke tenker mer enn jeg trenger i det hele tatt og tar alt helt som det kommer og glemmer alt det vonde. Fint at jeg har vært oppegående tre dager lengre enn jeg trodde, nesten så fint at jeg blir redd.

Det er faktisk ganske fint å være meg akkurat nå.

Blir det for mye.

Sitter på gulvet i dusjen og innser at tja, det var kanskje litt kleint likevel, nå som man tenker på det i ettertid. Men det går jo bra, vel.

Joda, det gjør jo det. Jeg har hatt en fin helg. Sosial helg. Det er ikke så mye å si, vi lå på gulvet med en jakke som dyne, musikk på ørene, det snødde ute og det var himla kaldt, men jeg tenkte at dette er faktisk så bra som det kan bli akkurat nå. Spiste epler og snakket hull i hodet på alle. Tenkte at jeg liker disse menneskene og jeg liker å være sosial og ting kan være så himla bra om man bare velger å ikke ta telefonen. Så det gjorde jeg ikke, men jeg sendte en sms og plutselig visste jeg alt for mye likevel og blåmerker på kroppen og beslutningen om at når mandag kommer skal jeg ikke snakke til noen i hele verden. Kanskje best sånn, men jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal få tenke mer på det før helga er over og smiler likevel.

For så flink er jeg. Så jeg har hatt det bra, selv om det var kaldt på gulvet, selv om ting var litt vondt, selv om jeg kanskje gjorde alt litt kleint, selv om jeg ikke hadde med meg madrass, alt har gått bra likevel. Og hjemme igjen, kom inn døren, tok en dusj og sovnet på sofaen. Har ikke sovet nok. Ikke i det hele tatt. Klokken var halv seks og jeg sa hei, du, nå sovner du fra meg, og plutselig var jeg alene og forsto hvor bra ting er selv om ikke alt er perfekt.

Så nå skal jeg sove igjen, og i morgen vet jeg ikke hva jeg gjør. Aner ikke hvordan jeg kan håndtere ting annet enn å være helt stille og late som jeg ikke finnes.Velger å se det sånn at alt annet er bra. Det har vært en fin helg, for vet du hva, i dag liker jeg bare en bitteliten prosentandel av mennesker og de jeg var med i helga hadde jeg ikke noe i mot. Sånt er bra og jeg er glad for at det er det jeg ser. Tankene mine er rot, jeg er stuptrøtt når jeg skriver dette, men det må bare sies at jeg offisielt klarer å ikke tenke på annet enn det som er bra, kanskje for første gang i historien.
Smiler.

Maybe you're changing.

Jeg er overaltoveraltoveralt, vet ikke hvor all energien og humøret kommer fra, men det er så himla herlig. Spinner rundt meg selv og lager muffins og synger høyt og danserdanserdanser og vet jeg er for glad, for hyggelig, at verden blir sliten av meg, men tenker at de får leve med det for jeg vet det ikke varer evig. Så jeg holder på og smiler og ler og synger falskt og pynter muffins og tenker at etterpå, da skal jeg vaske alt som vaskes kan. Tenker at livet er okei og at jeg elsker mennesker, lillesøster sier at når hun blir stor skal hun bli som meg fordi jeg er så kul og jeg tenker at ja, jeg vil også være sånn som jeg er nå, for alltid. Men så blir jeg plutselig så veldig kald og sliten, og det neste jeg husker er at jeg ligger utslått på sofaen og sover og det var det. Plutselig er det slutt, rekker å spise to muffins før det er nok og jeg må stoppe alt.

Våkner og ser på mobilen at det er to meldinger og et ubesvart anrop men orker ikke noe som helst. Forstår ikke hvorfor det blir sånn, fra helt i hundre til minustall.  En dag dør jeg, tenker jeg. Og da har jeg ikke tid til dette. En dag er det slutt og jeg kan ikke fortsette å sløse tid på å falle sammen, jeg må være oppegående og overalt hele tiden, for noe annet har jeg ikke tid til. Sånn er det bare. Og etter å ha sovet noen timer bruker jeg bare litt tid på å samle meg før jeg er tilbake der jeg var før alt begynte, kombinasjonen av alle følelsene i hele verden.
Hemmeligheten er å smile og være hyggelig så mye man kan selv om man egentlig ikke orker.

Vi har nye plasser i klasserommet men de har ikke flyttet meg og jeg liker at jeg slipper å tenke på så mange forandringer på en gang. Tar av meg de våte skoene mens jeg nesten roper at herregud jeg har våte ullsokker og føler ikke at jeg trenger gjemme meg. Føler at folk vil ha meg der og liker meg, samme hvor dårlig dagene er så har det i det siste alltid vært noen minutter hvor jeg føler meg ønsket og det er nok. Spiste et perfekt eple, tok en bit og det rant nedover hånden min og over der jeg brant meg og jeg tenkte at sånn kan verden helst være hele tiden.

Noen ganger sier det brutalt stopp men jeg har blitt så flink til å komme meg fort på beina igjen, og selv om jeg for tiden har lyst til å grine ofte, av alt fra en sang jeg konstant hører på til en sms jeg får, så gjør jeg det ikke og jeg smiler. For veit du hva, så lenge jeg smiler så går alt bra til slutt.
Så jeg smiler og jeg tror jeg mener det når jeg sier at det går bra.
Til tross for alt, så går det faktisk ganske bra.

They can't see me.

Litt apatisk, litt alt annet.

Det er ikke kriminelt å ha følelser, og jeg nekter å la meg selv tro det. Jeg er ikke følesesløs. Kommer aldri til å bli og har aldri vært. Jeg bare later som.  Og at folk har begynt å skjønne at det ikke er sånn er helt okei. De kan tro og mene hva de vil, for når alt kommer til alt har jeg faktisk lov til å tenke og føle, uansett hva det innebærer. Og midt i alt styret som går så stille forbi så vet jeg ikke om alt det som skjer er det jeg virkelig vil, eller om jeg egentlig bare vil at noen skal se meg. Alt er litt skummelt og plutselig får jeg kjeft, skjerp deg, det er dette du vil, men jeg vet ikke. Kanskje har jeg bare blitt lei av å ikke bli sett, ikke finnes.

Snøen smelter igjen og det ikke er gøy å ikke vite hvordan man selv tenker. Jeg vet ikke om jeg er sånn eller om jeg bare vil være sånn, og det gjør meg gal. Vet jeg ikke kan kreve at de ser meg, selvopptatt, men jeg vet bare ingenting samtidig.
Får blåmerker på lårene igjen.
They can't tell me who to be, de kan jo ikke det, ingen kan, ikke engang jeg. Det drypper og surkler utenfor vinduet, kanskje vår snart, og jeg får ikke sove fordi tankene ikke stopper opp.

Vet ingenting lengre. Har jeg kanskje aldri gjort.
Det er som det er. Jeg føler og tenker og kanskje vet jeg ikke hva som foregår men det kan i alle fall ikke være sånn. Kan ikke fortsette å ikke vite noe som helst.
They don't know me, cause I'm not here.
Et annet sted, det blåser ute og jeg sier at det er lov å være meg, uansett hvor håpløs jeg er.
Jeg er glad og fornøyd og trist og ødelagt og kombinert blir jeg apatisk og gal og river meg i håret.

Vil bare finne grensen og skjønne hva som skjer, ikke sant. Det blir litt slitsomt i lengden.

I need constant reminders of everything.

På tirsdag hadde jeg erklært vår. Jeg satt på toget, det fineste toget jeg har vært på, da det kom så jeg at det var nytt og fancy og jeg ble redd, men det gikk veldig himla bra. Det var solsolsol og da jeg kom av var det tørr asfalt og varmt og blå himmel og jeg tenkte at nå, nå er det vår.
Vel, jeg tok feil.



I kveld skal jeg ut av huset og det er snø over alt, og jeg vet jeg kommer til å lage snøengler og jeg vet jeg kommer til å være gjennomvåt og og jeg vet jeg kommer til å blåse såpebobler og jeg vet de kommer til å synes jeg er rar og jeg vet jeg kommer til å føle meg ensom. Blomstene i vasen er visne men jeg kommer aldri så langt at jeg kaster de, håndkleet har gått fra hvitt til lyseblått og jeg sitter på gulvet og tenker at herregud jeg har ingenting å ha på meg, ingen liker meg og hvorfor orker jeg. Moren min sier at jeg så klart kan gå kledd sånn og vet du hva, moren min er ganske okei. Og jeg vet jo at det blir gøy. Jeg vet jeg kommer til å være litt ensom, men jeg vet også at det blir gøy. For det blir det alltid og denne gangen tviler jeg ikke. Jeg konstaterer bare fakta.

Vann i ørene, sitronsmak i munnen, kolibriegg på bordet, det begynner å bli mørkt ute og jeg har musikken på høyt og undres over hvordan ting er. I won't sleep till the break of dawn, synger og danser for det er ingen her.
Ingen hører eller ser, og det er himla bra.


(Ja, for en gang skyld. Ikke uklart og ikke redigert. Vet ikke, det er en sånn dag.)

Skål, Maria. Ut og vis dem hvem du er.

Kanskje æ kan føl mæ litt mer nyttig da.

Det er kolibriegg i butikkene. I pose. Med åtte egg. Jeg er lykkelig. Kolibripose. De har gjort dette for meg, føles det som. Kolibriegg er kanskje det jeg liker aller best i hele verden, mye bare fordi de heter kolibriegg, men det er egentlig ikke så viktig. De gjør meg glad, det er det som er poenget, hver påske hamstrer jeg og helt ærlig har jeg fremdeles to i kjøleskapet fra forrige påske, som jeg har spart til en dag de trengs veldig. Så det er fint at de selges igjen, og enda finere at det selges kolibripose. Fintfintfint.

Så jeg fyller ut skjema med rare spørsmål og sier til meg selv at javel, så blir det ikke som du hadde tenkt, men det takler du. Og det gjør jeg, jeg gjennomfører, takler det, jeg er så flink til å gjennomføre og klare ting men ingen andre enn meg gir meg ros for det. Det er fordi de ikke forstår, og det er egentlig helt greit. Fin periode hvor jeg tror at alt blir fint til slutt. Absolutt alt. 
Tenker at verden er grei sånn.

Ligger våken klokken fem på natten, alle musklene i kroppen strammer seg og jeg vet ikke hva det er men jeg kaster meg rundt og mumler herregud, søvnmangel, derfor hodet ikke samarbeider. Og da jeg endelig sovner drømmer jeg om å begraves i sukker, delvis fordi jeg sølte sukker over hele gulvet, minst 2 kg sukker over alt, og delvis fordi jeg har blitt redd for å dø i snøen. Ting gjør inntrykk.

Så jeg har kolibriegg og ting for det meste er okei.
Introen til sesong 1 av Skins står på, veklser mellom den, soundtracket til Tarzan og Kråkesølv og jeg er glad. Sol ute, og det passer meg fint.

Om ting som er feil.

Sitter på toget som går feil vei, sitter på feil sete i feil vogn vendt bakover, mot kjøreretning, sitter ved siden av en gammel mann som har vindusplasssen, jeg sitter så feil som man får det og toget kjører feil vei. Alt er feil. Feilfeilfeil. Men okei, greit, toget kjører ikke den veien du er vandt til men det er faktisk riktig vei, det er ikke feil vei, det er den veien du skal, sier jeg til meg selv og det går fint, plassen min på høyre side i vognen blir ledig og plutselig kjører jeg ikke feil vei og sitter ikke på feil plass, jeg sitter bare i feil vogn og det er overkommelig. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, ikke sant?
Jo.

Og noen ganger føles det som om det ikke er alt annet som er feil, men at det er jeg. Jeg er helt feil. Så feil at ingenting går. Noe av det vondeste er å føle at man er helt feil, feilfeilfeil helt ubrukelig, feil og ikke godt for noe. Og da forsvinner jeg og gråter, vil ikke mer og vil bare bli borte, det er det eneste jeg klarer å gjøre, men etter en stund slutter jeg alltid å føle meg feil, jeg klarer å fortelle meg selv at jeg ikke er det, før eller siden blir jeg ok, det blir alltid ok og noen ganger kan jeg være riktig. Og i dag har jeg vært alt, begynte jeg med å være så himla feil, kjeftet på meg selv og ble ok, var ganske riktig en liten, fin stund og nå er jeg ok pluss, og det er ganske ålreit det også. Tok toget og pustet i noen timer og tok toget hjem og ting var ok. Ok betyr at det ikke er feil, og det er mer enn bra nok.

Om ting er feil kan de bli riktige, må bare prøve å ikke tenke at det er feil og heller si at det er riktig vei eller flytte seg til riktig plass i toget. Tilpasse seg, fikse det, ordne og få ting bra, måmåmå for jeg kan ikke la ting være feil, skal jeg og verden og toget være feil blir det rot i hodet og da går ingenting. Det må være riktig eller i det minste ok. Så da må det bare gå. Sånn er det noen ganger og vet du hva, en av de tingene jeg er glad for at er at jeg vet er dette, at det ikke kan være feil og at det må fikses. Så feil kan det bare ikke være.

Feil i fasiten og det er riktig likevel.

In the end I wanna be standing at the beginning.

Det er sol og det er sitronte med verdens fineste tesil, ting går fortfortfort og saktesaktesakte på samme tid. Snøen blir til sørpe og jeg må bytte tilbake til vinterskoene, men det går greit. Klasserommet lyser opp fordi sola kommer frem fra skyene, gjør meg motivert til å gjøre det jeg skal og jeg skifter farge for hver matteoppgave jeg løser, grønn oppgave, rosa oppgave, blå oppgave, jeg liker penna mi og skulle ønske den hadde enda flere farger men et sted må jo grensen gå. Finnes alltid en grense men greit å ikke nå den.

Prøver å forklare meg selv at selv om jeg syns noe er litt vanskelig trenger jeg ikke å avlyse, trenger ikke det, for selv om jeg syns det er vanskelig syns alle andre at det er helt i orden uansett hvordan jeg gjør det. Men det er litt komplisert å overbevise seg selv om at det ikke er noen grunn til å forsvinne, for selv om jeg egentlig vet at ting ikke trenger være sånn er det ikke så lett å la være. Det blir sånn likevel. Hodet mitt gjør ting som er små og enkle til store og vanskelig problemer. Det er litt plagsomt i lengden, kan man si. Men vi jobber med det.
Så vi avlyser ikke denne gangen, vi biter tennene sammen og prøver å overse at hele meg skriker at jeg ikke vil, at jeg vil lukke døren og forsvinne. For det er ikke noe å bekymre seg for. Gjennomfører.



Ting går som de går og nå som det er snø kan jeg tenne stjerneskudd i baderomsvinduet uten å tenke så veldig på om noe tar fyr. Sånn sett er det ganske greit. Life is a road and I wanna keep going, ikke sant.

Jag har det bra.

Baker sjokoladekake bare fordi jeg vil og sovner med vått hår. Våkner av telefonen og bruker for lang tid på å forstå hva jeg blir spurt om, rekker å tenke at herregud ikke det der igjen, de får tro hva de vil. Men så er det ikke sånn og jeg kobler og våkner litt, det er snø ute og jeg blir dratt med til Sverige helt uten videre. Jaja.

Har fått døgnrytmen i orden igjen og det føles bra, ting er litt uklart men på den gode måten. Ser all snøen på vei hjem fra Sverige og sier at siden vi ikke har sett elg burde vi i det minste stoppe og lage snøengler. Så vi stopper og jeg synker ned i snøen, lårhøyde og jeg ler, lager en snøengel og bryr meg ikke om de forbipasserende bilene som ser meg gå på trynet over en snøhaug. Jeg er jo ganske lei av snø og vil ha vår, men ærlig talt er dette bedre enn all isen og det grå, triste. Snø er lys og fint, kombinert med sol er det helt okei.

Hører på dårlig musikk, musikk jeg egentlig ikke liker og bare hører på fest, men det gjør meg ganske glad i dag og nå skal jeg vaske, det er det jeg gjør når jeg har overskudd, best sånn.  Skrur på lyset i globusene og lager te, nå er ting akkurat slik de burde være.
De kan tro hva de vil, for det angår ikke meg. Og det er veldig godt å vite at jeg virkelig mener det og syns at jeg selv er ganske ålreit uansett. Det är en vanlig dag och jag har det bra.

What do we know?

Fremdeles frem og tilbake.
Men mest frem.

Februar er over og mars er jeg mye mer venn med, for da er det liksom vår selv om det er is og regn over alt. Mars er en illusjon, men en ganske fin en i det minste. Går hele dagen uten å falle og er så stolt, men i det jeg skal sette meg i bilen sklir jeg og slår hodet hardt i døra. Noen ting kan ikke unngås.

Blomstene er visne, jeg drikker te i massevis og sover fremdeles for mye, men de smiler til meg og snakker med meg som om det ikke gjør noe, som om de ikke bryr seg, eller kanskje enda bedre, som om de bryr seg. Det er ganske ålreit. Føler meg bra når jeg kommer hjem for tiden. Stuptrøtt, men bra. For veit du hva? Jeg smiler og snakker og fletter hår og vinker til de jeg knapt kjenner og dette er så bra, de gangene jeg er sånn liker jeg meg selv himla godt.

All the things you wouldn't say out loud, jeg sier alt nå, ingen filter, de kan tro hva de vil. Vil jeg snakke så snakker jeg, samme hvor teit det kanskje er, samme om de ikke svarer meg. Spiller ingen rolle. Jeg er akkurat så utadvendt som jeg trenger å være for at ting skal være mest på pluss-siden, været påvirker humøret mitt mer enn man skulle tro og når jeg kommer hjem fra skolen i dag skal jeg ikke sove, nekter, jeg skal bare drikke te og lese og verden er okei. Det går i bølger, jeg vet det gjør det, humøret til alle går i bølger, men nå er det på vei oppover og kanskje det holder seg sånn en stund nå som er blir vår. Tåpelig å tenke så mye på hvordan ting er, men det blir ofte sånn. Ting er litt uklart og jeg er litt borte, men for det meste går det bra og det var på tide. Dette er egentlig bare et enkelt og teit innlegg for å fortelle hvordan ting er. Skal skrive noe fint snart, bare ikke akkurat nå.

For nå skal jeg ha matte, jeg er et delkapittel foran dem og kan slappe av.
Helt ålreit.

hits