mars 2013

Washing what you know out to sea.

Påskeferien har vært bra, sløveste uken i verden. Strålende sol og bare fint, egentlig. Har ikke vært på hytta for andre gang i mitt liv, føles litt rart, men bra. Ligget lenge i senga, sett tv-serier og spist for mye godteri. Dro på stranda i dag, sol, ikke sant, det er jo snart sommer nå. Greit idyllisk.



Tok årets første bad. Brukte å bade hver måned i året før, men har sluttet, blitt gammel, blitt feig, jeg vet ikke. Kastet meg uti i dag, det var akkurat så kaldt som man forventer, i svabergene klappet og ropte folk, tok noen svømmetak og pakket meg inn i et håndkle. Det er snart april, det er liksom vår, men snøen ligger enda. Denne håpløse snøen, den forsvinner aldri, vinteren tvilholder på makten så lenge den kan, slik er det hvert år, det blir aldri skikkelig vår så lenge det er 10 minusgrader om morgnene og snøfall i hytt og pine. Men hvis man bare later som det er vår, svømmer litt, fikser blomsterbedene, sitter ute i t-skjorte, så kommer den snart for fullt, den må jo det. Nå er det snart april og hvis det ikke snart er vår på ekte så vet jeg ikke hva jeg gjør.



Drikker varmt vann med sitron i, alt for varmt, brenner på tunga i halsen i magen.

You can throw away your expectations now.

I går var det både navnedagen min og vaffeldagen. Her hjemme glemte vi begge deler, og når vi endelig husket vaffeldagen var det alt for sent. Dermed tok vi vaffeldagen i dag! Så mens familien var borte sto jeg på kjøkkenet og sang høyt og stekte vafler som en helt. Dekket på bordet og fant frem ripsgelèen jeg laget i sommer. Så ble det litt vaffeldag likevel.



Bra tirsdagsaktivitet. Har ellers ryddet. Ryddet og ryddet og ryddet, og plutselig bare sovnet og jeg aner ikke hvor lenge jeg sov. Men kjøpte meg smågodt i dag, det skjer aldri, at jeg kjøper smågodt, føltes helt vilt å stå der og plukke, selv om jeg nesten ikke liker noe som helst. Bestemte meg liksom for at det er påske og at jeg skal ha godteri og at jeg skal spise det opp.





 

Prøver å finne ut om jeg skal på hytta i påska eller ikke. Burde dra på hytta. Burde. Har litt lyst også. Men jeg vet ikke. Heldigvis har jeg litt tid til å tenke, og til å eventuelt få lånt en bil. Drar jeg, så kommer jeg ikke til å gå på ski, jeg kommer bare til å lese og skrive og kanskje blir jeg bare en natt, men det fine er friheten til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Husker da jeg var yngere og de sa jeg måtte gå på minst en skitur. Det fine med å bli voksen er at ingen har noe de skulle sagt lengre.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; påske er den beste høytiden.

Så lenge vi e på lag.

Trenger denne ferien som aldri før. Er så sliten, hele tiden. Du veit, denne følelsen av at alt du vil gjøre er å sove, samtidig som du egentlig vil gjøre så mye. Så da ligger jeg og stirrer i veggen, sover ikke men gjør heller ikke noe, og tiden går. Tiden går. Ferie blir bra. Har påskeliljer og marsipan, da kan det jo ikke bli annet bedre. Påske er den høytiden jeg liker aller best. Var hos ei venninne i kveld og lånte med meg tre bøker, skal lese som aldri før og bare slappe av. Kjøre litt i ring, kjøpe smågodt på butikken, møte litt mennesker nå og da, men mest slappe av.



Prøve å sørge for at katten ikke spiser påskeliljene. Han er fæl til det, spise alt, blomster og rosinboller og salat, helt ukritisk til hva han putter i munnen. Prøver å gjemme påskeliljene høyt, men han hopper. Jaja. Jeg har fått dilla på en rapsang, føler meg kul og allsidig. Er ikke så mye som skal til, jeg har alltid hatt for meg at de kule barna hører på rap, jeg vet, det er bakvendt, men jeg føler meg kul hver gang jeg finner en rapsang jeg liker. Sånn er det når man aldri var en av de kule, ikke sant, på en måte higer jeg etter det for alltid.

Nordlysnatt.

Det er akkurat så sent at jeg skal sove, legge meg til rett tid og være opplagt til morgendagen. Jeg sjekker internett en siste gang, og ei jente på facebook har skrevet at det er nordlys for 48 minutter siden. Det er noe som våkner til i meg, nordlys, det er noe av det fineste jeg vet. Sjekker nordlysvarselet og det står at det er uvanlig høy aktivitet, hvordan kan jeg motstå det. Hopper inn i et par sko, snubler meg ut og stirrer mot himmelen. Og der er det, men jeg er for sen, det er så vidt synlig, knapt noen farge, men det er innmari mye av det. Det dukker opp over hele himmelen, det ser mest ut som flekker av dugg på brilleglassene men det er ikke det, det er nordlys i haugevis. Og jeg står der, jeg håper så inderlig at det skal bli mer intenst, mer farge, mer action, og jeg fryser så innmari for jeg har bare truse og BH på, men jeg står der og fryser for hvis jeg går, da, da kommer det til å lyse opp i grønt og blått og jeg kommer til å gå glipp av det.

Og mens jeg står der, så husker jeg hvorfor jeg elsker fysikk, hvorfor fysikk er noe av det mest interessante jeg vet om, fordi det forklarer akkurat sånt som dette. Og jeg vet med meg selv at fysikk kunne vært noe jeg hadde likt å drive med resten av livet, til og med de kjedelige aspektene av det, bare jeg kunne hatt litt som er like fantastisk og fascinerende som det nordlys er. Og jeg tenker på verden, alt dette fine og underlige, tenker på atomer og molekyler, tenker på mennesker og at jeg skulle hatt ei venninne til å se på dette med, tenker på livet og fremtiden, at kanskje fysikk er veien å gå, tenker på vinter og nordlys hånd i hånd, alt dette spinner rundt mens jeg står der, med vondt i nakken av å se oppover og gåsehud. Dette livet, herregud.

Omsider går jeg inn, jeg skriver dette, og jeg er livredd for at nå, der ute, har det blitt sterkere, kanskje rødt til og med, jeg har aldri sett rødt nordlys, og så sitter jeg i den varme senga mi og går glipp av det. Dette livet, denne verdenen, fy faen altså. Tenker for mye nå, vet ikke hvor mye mening jeg kommer til å føle at dette innlegget gir i morgen, men jeg måtte bare skrive noe ned, impulsblogging, wow ass. 

Prøver å få varmen, prøver å fatte hvor mye fint verden egentlig har å by på. Prøver å motstå trangen til å gå ut igjen. Prøver å overbevise meg selv om å sove.

Flying at the speed of light.

Tre bra ting i dag.

1. Jeg har fablet om sykkelføre i en liten stund nå, gledet meg så innmari til våren og å kunne sykle igjen. Og det er som om verden bestemte seg for å motbevise meg til gangs. Mem til tross for det hele, så er det innmari fint da, når det snør tett og knaser under skoene. Det er det.

2. Og til tross for snøen så har jeg skiftet til sommersengetrekket! Wohooo. Ønsker man våren velkommen så kommer den jo snart, sant? Det er tross alt mars, det kan jo ikke være snø så mye lengre nå.

 photo 001_zps52c8d3f3.gif

3. Nye, skikkelig smashing joggesko som dukket opp i posten. De gamle mistet sålene så jeg tenkte det kanskje var på tide med nye. Har lyst til å dra ut og løpe resten av livet, bare fordi jeg føler meg så fin. Traver rundt med de inne, som en femåring med blinkesko, ikke sant.

Enkle gleder. Onsdager er de beste dagene.

If I lose myself tonight.

Noen ganger, så glemmer jeg hvor godt jeg liker å fly. Når det tar av og når det lander, den følelsen. Da jeg var yngere håpet jeg på flystyrt, eller kanskje ikke, men bare at det aldri skulle lande. Men det landet alltid. Og flyet tok av og flyet landet denne gangen også, jeg kom meg på et flytog og klokka halv tolv på kvelden var jeg fremme i Oslo. Suste rundt på stasjonen og fant til slutt et kjent fjes. Overlevde turen uten å miste hverken fly eller bagasje, kan ikke bli bedre enn det, nei, det kan ikke det.







Den første natta var vi våkne alt for lenge, dro på Deli de Luca og kjøpte skikkelig overpriset potetgull før vi så tvserier til klokka var tre. Dagen etter skulle vi opp klokka halv ni fordi jeg hadde et møte, men vi var våkne likevel, det gjorde ingenting, livet ikke sant, det må leves. Da kan man ikke sove så innmari mye.

Utsikten om morgenen var den beste jeg har hatt på en god stund. Så rett ut vinduet, på blå himmel og sol. Lå og vred meg i sengen en liten stund, før vi begynte dagen tidlig og holdt på til vi ble utslitt. Så vi dro ut i sola, gikk utenfor komfortsonene våre (jeg kjøpte is som ikke var sjokolade, hun kjøpte is som ikke var vanilje) og hadde det bra. Travet rundt i Oslo by, og mye kan sies, men alt i alt var det en ålreit by. Alle disse menneskene som sniker på bussen, alle disse kronglete gatene, de stappfulle bussene, tiggerene på gatehjørnene og alle butikkene man så både tre, fire og fem av. Oslo fortoner seg for meg som en unødvendig stor og kaotisk by, men etter hvert som jeg kom litt inn i det var det liksom noe fint i det hele også. Så kanskje liker jeg Oslo litt likevel. Det er vel gjerne sånn, at ting må vokse på en.

"Er du kjent i Oslo?" spurte hun, og jeg lo, svarte at venninna mi kommer og henter meg her etterpå. At vi brukte GPS for å finne frem. Selv om det var et viktig møte og jeg ville fremstå som seriøs, det er ikke vits i å late som man er kulere enn man er. Og alt føltes bare innmari bra, akkurat der og da, denne ærligheten og å bare vite at jeg har ei venninne som venter på meg. Disse små tingene som er så bra. Vi laget middager til under hundrelappen, store hermetiske bokser med mais og ananas, kyllingkjøttdeig til 16 kroner, eksperimentelle oppskrifter med lime og koriander. Jeg tok meg endelig råd til å kjøpe en stor canteloupemelon og det gikk ned mye popkorn. Vi så Charmed, episode på episode, og en middels skrekkfilm som vi angret på. (Og en film som het Cake som ikke handlet om kake, falsk reklame, er det mulig, livet ass).

Tyllet i meg hvitvinen, prøvde å balansere ut alle de voksne tingene jeg hadde gjort tidligere på dagen. Kjøpte fornuftige ting, gjorde fornuftige ting, laget sunn middag med et glass vin ved siden av. Kvelden kom og vi gikk fnisende ut i verden, til alt for tomme busser og alt for glatte fortau.

Og på søndagen stappet jeg alle tingene mine ned i veska, hallo, jenta som bare skulle ha med seg håndbagasje, nei, ikke vet jeg hva jeg tenkte.  Men en bra helg. Skikkelig bra.

Like we're holding onto something.

Jeg har det bra. Men noen ganger, så lurer på hvordan jeg har klart å gjøre det sånn at hun jeg omgås mest har tusen venner, slik at jeg sitter der med de og hører på snakket om festen som var i helga, synker inn i tanker om at jeg skulle ønske de var mine venner. For det aller meste så er jeg forbi det der med å ville være med, dette sinnssyke ønsket om å ha mange venner og alltid gjøre noe, men av og til så slår det inn igjen. Jeg vet at ting ikke kommer av seg selv, at jeg må inkludere meg selv, men når mulighetene åpner seg, jeg vet ikke, jeg klarer ikke ta de. Så jeg tenker at jeg skulle ønske de var mine venner og at jeg ble invitert på festene og kunne gjøre noe annet enn å stirre rett fremfor meg når de snakker om sånt. Delta i samtalen og le med de og være lykkelig. Av og til skulle jeg ønske jeg levde et annet liv enn det jeg gjør. Ikke alltid, ikke sant, bare noen ganger. Alle disse livene jeg ikke lever.


(Jepp, helt sant, jeg har blitt en av de som tar bilder av seg selv i bilen mens jeg venter på folk. Herfra går det bare nedover.)

Jeg drar til Oslo i morgen kveld for å være hos ei venninne i helga. Skal fly alene for første gang siden den tiden jeg fikk "Jeg reiser alene" mappe rundt halsen. Litt komisk, egentlig. Det er ikke det at jeg ikke reiser med fly, jeg gjør det bare ikke alene. Blir uvant. Er redd for å miste flyet, ikke finne flytoget, ikke rekke flyet hjem, alt det der, ikke sant. Men det går jo bra, ikke en gang jeg roter så mye. Jeg har aldri vært i Oslo før heller. Noen ganger føler jeg at jeg har levd et lite, isolert liv, her i denne lille byen. Jeg vet det ikke er sant, men det er bare det med å knapt ha satt fot i vår egen hovedstad, ikke sant. Hvis noen har noen tips til hva man gjør i Oslo så tar jeg gladelig i mot!

Skal bare ha håndbagasje med meg, prøver å planlegge antrekk, sørge for å ikke ha med mer enn 1 liter væske, jeg er for dårlig på alt dette. Det går i ett, finner frem klær og legger de i en haug på kommoden, kapitulerer og ser heller en tvserie. Pakker i morgen heller. Tror det blir en bra helg. Blir godt å komme bort.

You can feel the light start to tremble.

Det er mars nå, endelig. Det er rart hvordan den korteste måneden kan føles så lang. Snakket med ei venninne i telefonen, klokka var fem på tolv den 28. februar og hun sa at nå er det fem minutter til vår. Liker å tenke på det sånn, at nå er våren her, selv om jeg fremdeles er pakket inn i vinterjakken. Snart blir alt bra. Snart er det sol, snart smelter snøen og alt blir bra. Det begynner å bli lyst, herregud, jeg glemmer av og til hvor mye jeg liker våren. Med lys og grønt gress.



Tenker litt på enkle ting som er bra. Sånn som nyoppredd seng med en myk katt i. Innmari bra å legge seg i. Snart på tide å skifte til sommersengesettet også, med blomster på. Oh, mars og vår. Blir glad av tanken.

hits