april 2009

Just when you thought it was safe.

Like før jeg kaster dataen i gulvet, for all del, jeg sitter og ser på disney crossovers på youtube også lukker den internettet så jeg mister alle jeg skulle se. Jo takk.
Eller kanskje jeg bare er litt aggressiv for tiden, kanskje jeg bare skal puste normalt og tenke at snart er det lørdag og da får jeg penger. Jeg blir så sur på meg selv, penger, ærlig talt, bortskjemte drittunge. Men saken er jo den at det er bare det det handler om nå for tiden. Skulle bare ønske jeg ikke var en av de der grådige idiotene, men det er jeg jo.
Dette er en sånn dag hvor jeg tenker "hmm, kanskje jeg skal ta opp kontakten igjen, kanskje det kan gå denne gangen" men det skal jeg ikke, må ikke, burde ikke, jeg veit jo at det ikke går, fjerde gang skjønner man at det ikke er noen vits, det er jo en grunn til at jeg gjør det slutt hele tiden. Men jeg fortsetter å tenke kanskje det blir bra denne gangen, kanskje det blir fint, kanskje jeg føler noe, kanskje det funker. Skal ikke gjøre det, skal ikke prøve igjen, kommer til å angre.
Heisann, nå sendte jeg melding. Dumme barn, kommer til å angre i morgen, så klart gjør jeg det.
Forresten blir det ikke løvetann i konfirmasjonen min. Og det plager meg ikke så mye, at det eneste jeg har bestemt ikke blir noe av likevel. Helt greit, like greit som at morfar ikke kommer, han er på ferie. Gjør som dere vil. Driter vel jeg i. Bare få det overstått. Likegyldigheten min er fin å ha i sjeldne tilfeller.
Oida. Nå snakker jeg i telefonen. Hvorfor hinter jeg så sykt, hvorfor gjør jeg det, hvorfor er personen i den andre enden med på spillet, jeg kommer jo til å angre sånn.
Jeg sitter her og oppfører meg helt foliehatt, må se en fin film nå, Hercules kanskje, eller Den Lille Havfruen. Bare prøve å få litt mindre rot i hodet mitt, skjønner ikke hvorfor det er sånn, det var jo bra lenge, men nei.
Oppgitt.

Leave it up to me.

Sliten.
Var i Trondheim i hele dag, med Veera, Wanja og Iselin. Stefaren min spør hvorfor jeg ikke kan ha venner med normale navn, og jeg skjønner ikke hva han mener, det er jo normale navn, jeg kjenner jo folk som heter det, og selv om det kanskje ikke blir sett på som normalt gjør de det i det minste hakket mer normalt ved å hete det. (Nå stjeler jeg sitater fra favorittboka mi, ikke ordrett, men jeg må nesten innrømme det)
(Det er forresten en av grunnene til at jeg elsker den, jeg slipper å si tingene selv, boka sier det for meg)
Nå ligger jeg i senga og hører på Aaron Carter, jeg føler at jeg bare blir mindre og mindre ettersom dagene går, og neste uke har jeg bursdag og da er jeg jo enda lengre unna å være liten, men plutselig blir jeg så redd for å bli eldre selv om jeg fremdeles er mindre enn alle, men jeg må late som jeg er den lille jenta med langt, blondt hår som elsker Aaron Carter mer enn noe annet, for det var så greit å være henne. Hei, han henger på veggen min forresten, et postkort jeg fikk av mamma når jeg var liten, han smiler og jeg må nesten smile tilbake når jeg tenker på hvor viktig han var en gang. Tell me how to make you smile, det synger han nå, og jeg kan tekstene fremdeles, jeg kan de, og jeg kan de teite dansene jeg laget til noen av sangene, tenk, nå må jeg sette på en av dvd'ene jeg har av han og bli enda litt mindre, vær så snill, la meg bli liten igjen. Og jeg som alltid ville være eldre, stor, voksen, moden, jeg har bare falt tilbake de siste dagene, for to år siden trodde de på toget at jeg var voksen og ville jeg skulle betale masse, det gjør de ikke lengre, for man ser det på meg at jeg ikke vil bli voksen enda, de ser at jeg er en liten jente som tror hun er enda mindre. Men egentlig vil jeg jo være eldre. Bare. Ikke så gammel at jeg må tenke på å klare meg selv, framtiden. Og jeg føler at det er for nære nå, la meg bli liten igjen, gi meg litt mer tid som barn, bare litt, gjør meg bare ett år yngere. Ingen vil være yngere når de er på min alder, det har jeg hørt, "Når du blir eldre vil du ønske du kunne bli ung igjen" men jeg gjør jo det nå, jeg er for tidlig ute, jeg skal ha lyst til å bli 18 med en gang og begynne livet, og deretter angre fordi jeg hadde hastverk med å bli voksen. Jeg ville gå sjuende klasse på nytt, for jeg ville ikke begynne på ungdomsskolen, og det er hemmelig, jeg er så redd for framtiden. Noen lever i framtiden, noen lever i fortiden, de fleste lever nå, og jeg skulle ønske jeg klarte å leve i nåtiden. Kanskje etter bursdagen min, da kan jeg finne meg i alderen min, kanskje. 
Nå vet jeg ikke hva jeg snakker om lengre.
Siden jeg allerede har nevnt bursdagen min må jeg fortelle at jeg har 12 kopper med prinsesser på, og syntes det var lurt for da kan jeg invitere ganske mange. Men så oppdaga jeg at jeg bare har fem venner å invitere, og det var liksom som å falle ned i et bunnløst hull, jamen, jeg trodde jo jeg hadde så mange venner nå, har jeg ikke det da? Jeg som skryter av at jeg er så flink og sosial, at jeg har fått et så flott sosialt liv, har jeg ikke flere venner? Kanskje fem er mer enn nok for meg, egentlig tror jeg det, men det høres så lite ut, er det ikke flere jeg kan invitere, er det ikke det? I fjor var jeg alene, jeg hadde ingen å invitere, bare to, men ingen av de kom, og da var jeg alene og det var så trist for jeg hadde aldri latt være å feire før, men i år går det kanskje, jeg tror det, fem er ganske bra.
(Favorittboka mi er Til Frokost Spiser Vilde Negler, kanskje noen ikke visste det)
Nå glapp jeg, jeg er tom for ting å skrive.
Kanskje legge seg tidlig i kveld.

Just lay back and unwind.

De spiser kanelsnurrer rundt og rundt, de tar ikke bare en bit men river det av, snurrer. Og jeg sitter og ser på mens jeg spiser mine egne helt vanlig, og når jeg ser meg rundt oppdager jeg at det ikke er bare de som sitter ved siden av meg som gjør det, spiser rundt og rundt. Det er liksom bare jeg som ikke gjør det.
Sola skinner på skjermen så jeg nesten ikke ser hva jeg skriver, jeg sitter ute og to av kattene mine stryker seg rundt beina mine og vil at jeg skal ligge på gresset med de, så nå har jeg tatt med meg glasset mitt med iste og ligger i gresset, og det lukter grønt og jeg hører fugler som kvittrer, og av en eller annen grunn er det haugevis med måker her som skriker, de er på åkeren nedenfor huset og jeg tenker at jeg vil på stranda og bade.
Jeg har nettopp raka forresten, for jeg vil ha grønt, fint gress i hele hagen, ikke bare her jeg ligger nå. Og blomster. Vi har bare en løvetann i hagen, den er ganske fin, og selv om den er i blomsterbedet fjerner jeg den ikke, for vi trenger den der inntil det kommer flere. Løvetann er jo egentlig ganske fint, syns jeg. Det skal være løvetann på konfirmasjonen min, det er det eneste jeg vet om dekorasjonene faktisk, for jeg gidda ikke bestemme så mye, men siden jeg har en løvetann i munnen på bildet som var på invitasjonene syntes jeg det kunne være fint å ha det på bordet også. Den er i helga forresten, konfirmasjonen, og derfor er jeg helt blond nå, og skal egentlig ikke gjøre noe med håret før etterpå, og jeg må gå i bunad og stå opp kjempetidlig, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bestemte meg for å konfirmeres.
Rastløs, jeg klarer ikke å ligge stille her, jeg ordner i blomsterbedene og ruller rundt på gresset med katter som løper etter meg, det er liksom sånn at når jeg har det kjempefint blir jeg så svevende og har vanskelig for å konsentrere meg, det er liksom som om sola gjør at jeg må røre meg, leke, le, smile litt for mye.
Jeg skal klatre til toppen av treet nederst i hagen og håpe at det er like høyt som når jeg var yngere, smile litt og sette meg på en gren og tenke alle tankene jeg trenger å tenke.

Bare syng en liten meisemelodi.

Og helga begynner med at man ankommer hytta og slenger seg ned i sofaen. Jeg blir litt urolig over å se så mange jeg ikke vet navnet på, men senere på kvelden sitter plutselig en haug av oss og ler sammen, og da tenker jeg at denne helga virkelig kan bli fin.
Og det ble den.
Den første kvelden hadde jeg hodepine og vondt i magen, for jeg lo så mye. Brannslukker. For all del. Men fy så koselig. Jeg kjenner mange nå, jeg var sosial med 13 personer i helga jo. Flink. Men altså, de tre guttene som var oppe med oss den første natta tror jeg hater oss litt, for de hadde det koselig med oss til klokka kvart over tre, og egentlig skulle vi legge oss ett. De var så trøtte resten av helga. Stakkars. Men det er jo fint at de ville snakke med oss.
Etter det løsna det for meg, og jeg mista liksom hemningene. Plutselig klarte jeg å snakke med alle, og le av ting for å inkludere meg selv. Virkelig, jeg klarte å inkludere meg selv! Stolt. Men ja. Folk ble teipa fast i stoler, gutter ble sminka helt frivillig og fikk gaffateip på leggene for å rive av hår, frukt og godteri ble grilla, maur ble gladiatorer, folk fortalte spøkelseshistorier og spilte gitar, det er så mye jeg kunne sagt, men det skal jeg jo som vanlig ikke.
Det står liksom mer enn nok. Jeg hadde en fin helg, er jo det jeg prøver å få fram, og det tror jeg du forsto.
Så da mangler det bare litt bilder.

127 copy
Sånn ser det altså ut når man teipes fast til en stol. Der verste er at han her gjorde det frivillig etter å ha sett en annen bli satt igjen ute i mørket i et kvarter. Javel. Ditt valg.

158 copy

164 copy

200 copy
 Aner ikke hvem som laga det, men fint. Pære, eple, appelsin.

049 copy
Og så klart spilte vi spill. Da blandt annet dette, super sært.

Jeg har dansa til sær bondemusikk og alle har sunget med på haugevis med sanger, og jeg skal ikke si mer enn at jeg er glad jeg ble med. Jeg trengte det.
Hvordan har du hatt det i helga?

Et sted finnes et håp som kaller.

Jeg har ingen ledige helger lengre. Og egentlig er det jo bra, at jeg har et så sosialt liv at jeg ikke har helger uten planer. At det alltid er noen som vil leke med meg, kan man vel si.
Men det er så rart. Og jeg liker det nesten ikke.
Nei, ærlig talt, jeg skal ikke gå nærmere innpå det. Poenget mitt er at jeg atter en gang skal bort i helga, seinor samling for alle 4H folka på Stjørdal. Joda, det kan jo bli fint. Selv om jeg går glipp av andre ting.
Egentlig skulle jeg poste et innlegg om at jeg gir opp. Men jeg ombestemte meg, for jeg har grenser. Og jeg tror kanskje ikke at jeg gir opp likevel. Jeg er bare ikke så flink til å takle ting. Svak.
Jeg synger "Norge i rødt, hvit og blått" på noe jeg tror skal forestille dansk, og det bekymrer meg litt at jeg ikke har noe bedre å foreta meg. Klokken syv skal jeg møte opp der vi skal være, men jeg har jo ikke pakka engang. Eller kjøpt ting. Eller noe som helst.
Men alt ordner seg.
Jeg har blitt likegyldig igjen. Men egentlig er det helt greit å ikke tenke så mye på ting nå.
Det er liksom så mye som skjer fremover, derfor er det kanskje lurt.
Og vet du hva? Jeg forsov meg for første gang i dag. Jeg kom på skolen en time for sent, ganske nøyaktig. Jeg skjønner ikke hvordan det gikk til, selv om jeg er flink til å sove kommer jeg meg alltid opp i tide. Det er kjemperart. For jeg gjør jo ikke sånt. Jeg tror jeg får nedsatt i orden til sommeren også.
Men det er nesten bare fordi jeg lyver så mye. Glemte boka, glemte gymtøy. Jeg glemmer ikke ting, aldri. Jeg vet alt. Nei, kanskje ikke alt. Men jeg vet ting i skolesammenheng. Jeg bare lyver om det. Akkurat som at jeg er flink til å late som jeg ikke er så veldig intelligent. Og det er alt for lett å lyve.
Det er kanskje min dårligste egenskap. Burde ikke lyve så lett. 
Forrsten lærte jeg å strikke i dag. Eller. Jeg lærte det igjen. Anne er jo så flink med alt sånt, så hun lærte meg det kjapt.
Det er litt kult, for strikking er jo fint å kunne. Er det ikke det da?

Tror jeg skal være flink og pakke nå. Selv om jeg er litt redd, men ikke så veldig.
For jeg tror jeg kjenner de fleste som skal være der i helga, men ikke alle.
Hvorfor er jeg så feig?
Tåpelig.
Skulle ønske jeg hadde noe fint å skrive i dag, men alt er bare rot igjen.
Det ble liksom sånn igjen.

Du betyr noe.

004

Ser du den lappen? Den er ca 15 centimeter lang, og er en av lappene som lå over alt på skolen i dag.
Det var to versjoner til, "Du betyr noe." og "Noen bryr seg om deg."
De lå over alt, rundt 500 lapper til sammen.
Og jeg sto bak.
Det var et helvete med å klippe ut så jævlig mye, og jeg sto opp 7 for å være den første eleven på skolen, så ingen skulle vite at det var meg.
Jeg hengte de opp med teip på dørene, slapp de ned fra tredjeetasje så trappene ble dekt, strødde de over gulvet, puttet de i skapene til folk, og jeg var ikke kvitt halvparten engang når elevene begynte å komme, og da måtte jeg bare gi meg. Alle la nok merke til lappene, de var vanskelig å ikke se, og jeg tror mange syns det var ufattelig teit. Heldigvis vet ikke så mange at det var meg, bare de jeg fortalte det til.
Innen slutten av andre time var alle lappene borte, lærerene var sure og syntes ikke det var fint gjort. 
Men jeg syns det var ufattelig fint. Jeg bryr meg så himla lite om at 90 % av elevene syntes det var idiotisk, for jeg snakka med folk som syntes det var en fin ting å gjøre, og de sa det ikke fordi de visste at det var jeg som hadde gjort det. De syntes faktisk det var fint. Og det gjør jeg også. Håper det var flere enn jeg tror som syntes det var fint.
Så i dag føler jeg meg som et godt menneske. 
Også brukte jeg regnbuevippene for første gang på lenge.
Og det er egentlig alt.

De har en mening som er ukjent for meg.

Vi hadde årets andre MOT time i dag, mot til å leve, mot til å være seg selv, sånt tull.
Vi skulle kåre klassens modige forbilde, eller noe i den duren.
Jeg blir aldri flau, det er noe jeg kan skryte av, men Anne sier at jeg rødma når de sa navnet mitt.
Men det er lov å bli litt flau, når jeg ikke trodde klassen min la så mye merke til meg?
Kanskje folk legger mer merke til meg enn jeg tror.
Er jeg et "modig forbilde"? Jeg tror ikke det. Men mot til å være seg selv, den skjønner jeg jo kanskje.
Jaja. Koselig likevel.
To brev kom i posten i dag, det er fint, jeg har savna å få brev.
Og jeg kjøpte to bøker, og var hos frisøren. Hun spør alltid "Maria, var det deg? Kom og sett deg her da." selv om hun umulig kan ha glemt meg. For jeg hører det jo når hun snakker, at hun husker meg. Det er rart, sånt som det der. Dobbeltskjekker ting vi vet.
Men vet du hva jeg har funnet?

002

Jeg var, uten tvil, en unge med god smak.
Min periode med Tarzan som største obsession var litt verre enn jeg husker, viser det seg jo. Tingene jeg husker fra den tiden finner jeg ikke, men derimot finner jeg ting jeg ikke husker å ha hatt. Fy så fint, soundtrack! Med norske og engelske sanger. Fintfintfint. Nå mangler jeg bare Tarzan og Jane barbiedukkene mine, så er alt nesten som før.
Forresten hakker den ikke heller, eller, jeg har ikke hørt hele, men det har ikke hakket enda.
Vær så snill, bare lat som du er litt misunnelig fordi jeg har Tarzan soundtrack.
Jeg er jo så stolt.
Og nå sitter jeg og synger med, på dårlig bergensdialekt.
Men det er jo greit.

Jeg er glad. Og nå skal jeg sette meg ned og skrive ut mer og klippe litt, gjøre klart og planlegge morgendagen.
Hihih, jeg er så stolt og glad, for jeg skal gjøre noe jeg syns er så sinnsykt fint og ingen kommer til å skjønne hvor fint jeg syns det jeg skal gjøre er.

You're better than drugs.

Jeg snakker som en foss.
Visste du at det er en fugl på Galapagos øyene, bluefooted et eller annet, som ikke har en eneste bekymring? Den har ingen naturlige fiender, og slapper helt av. Du kan gå bort til den og løfte den opp, og da ser den bare på deg og tar det som en selvfølge at du setter den ned igjen også. Den er ikke redd for noen ting, den tar bare livet som det faller seg.
Tenk så fint.
Og tenk så fint å være sjøhest, å bare være fin og søt og la mannen ta seg av ungene. Hvis jeg hadde vært sjøhest kunne jeg kanskje hatt lyst på barn.
Men dagens humør fører ikke bare bra ting med seg, for jeg sier ting jeg ikke burde sagt og jeg skulle ønske at neste gang jeg sa det til noen skulle de reagere. Alle tar det jo som en selvfølge, og sier okei. Kan ikke folk bare late som de er sjokkert?
Kanskje jeg bare skal si det høyt, her.
Nei, det har jeg ikke mot til.
Og hei, jeg snakker med meg selv. Gjør ikke du?
Synger du i det minste i dusjen, eller hopper i søledammer og løvhauger?
Jeg har spurt nesten alle som gikk forbi meg om de snakker med seg selv eller synger i dusjen. Alle gjør en av delene, eller begge.
Ingenting er unormalt.
Det er det på tide at alle innser.

Sol og grønt gress.

Glad dag, ligger ute i sola nå og alt er fint. Jeg har gult skjørt på meg og smiler litt for mye.
Helt ærlig er det første gang jeg har sneket meg ut i hagen i år, og vet du, det er blomster og grønt gress her! Jeg føler at det nesten er sommer, men helt egentlig er det jo bare april. Jeg ser bilen til mamma nå, hun kommer hjem. Det er brownies i ovnen og jeg har knust en keramikkbolle, lurer på hva hun merker først.
Tror høytallerene mine går i stykker snart, musikken står på fullt så jeg skal kunne høre den fra rommet mitt og ut i hagen. Det funker, men det er kanskje ikke lurt.
Spesialutgaven av Sverdet I Stenen kom i posten i dag, og nå har jeg altså gått så langt at jeg har to av samme klassiker. Oida. Men det er greit, egentlig, for den er jo så fin. Og spesialutgave, du hører det på ordet at det er en nødvendighet å ha.
Nå skal jeg i alle fall lage fisk.
Også skal jeg spise og gå ut igjen hvis det fremdeles er sol.

021 copy

Fin dag.

Explosions.

Står opp med sola, men det er kanskje fordi jeg aldri la meg ned.
Jeg venter bare på å bli sinnsykt trøtt, men foreløpig er jeg ganske våken.
Vært våken i over et døgn nå, og er overrasket over at linsene mine fremdeles kan være på, de burde vært helt jævlige nå. Vil ikke bytte, vil ikke ta på briller, vil ikke sove, vil bare gjøre noe.
Natta var tilbrakt hos Yvonne, og egentlig gjorde vi ikke så mye annet enn å være ute en liten tur. Men det var ganske fint likevel. Og jeg klarer ikke å skrive noe skikkelig, jeg bare hopper, hakk, akkurat som cd'n min som plutselig går fra å være på slutten til å begynne på nytt, hengt seg opp helt.
Spiser frokost nå, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Det blir liksom bare sånn, jeg kan ikke gjøre det tidligere enn vanlig. For jeg bruker jo å våkne på denne tiden. Også leser jeg postsecrets, plutselig er alt normalt og jeg kunne lik så greit ha sovet i natt.
Men jeg gjorde ikke det, og jeg vet jeg kommer til å angre litt. Bare litt.
Skal jeg ikke bli trøtt snart? Venter. Nå?
Hvorfor er jeg ikke trøtt?

098 copy

But you couldn't see me.

Når jeg møter nye folk lyver jeg om navnet mitt. Nesten hver gang. June, Live, Kaja, Cecilie.
Men de finner til slutt ut at jeg ikke heter det, og ingen spør hvorfor jeg ikke sa det med en gang.
Jeg lyver alt for mye. Men jeg innrømmer det i alle fall.
Som regel.
Og så klart ble jeg syk i dag, så jeg kjøper ikke boken før på mandag.
Men det er kanskje like greit. Jeg har ikke helt krefter til å gjøre noe som helst.
Legen tok blodprøve og jeg er jævlig stolt over at jeg klarte det uten å puste fortere enn normalt, men likevel plager det meg at jeg måtte vente en halvtime som vanlig. Når man har time halv ett skal man komme inn halv ett, men nei.
Det er det bare jeg som mener, tydeligvis.
Og jeg skriver om leger og blodprøver og jeg veit jo at det er teit, men det er liksom bare sånn det blir.
Tror jeg skal skrive brev. Noen sånne som sikkert aldri blir sendt.
Det er lenge siden jeg har skrevet brev uten å vite hvem jeg skriver til eller om noen får det til slutt.
Og fint er et så lite ord, men jeg og alle andre bruker det alt for mye.
Men jeg har funnet ut at det jeg sier oftest er "det er greit".
Og det er jo greit, er det ikke?

Can you hear me?

Kjøper konvolutter til 30 kroner men klarer ikke å kjøpe en fantastisk bok som koster 69.
Jeg skulle gjerne visst hva som er lurt å bruke penger på.
Kommer til å kjøpe boken i morgen, om jeg drar på skolen. Det er litt mer usikkert, for jeg har sovet fram til nå og tror jeg blir skikkelig syk. Men hvis jeg ikke blir syk skal jeg kjøpe den.
Hvis jeg blir syk, må jeg fremdeles sykle til legen i morgen?
Bruker dagene på å grue meg til mai, og for øyeblikket vet jeg ikke hvor mobilen min er og det plager meg litt. Jeg lagde muffins i dag, men jeg er ikke flink til noe og det er vondt å tenke på.
Kanskje det er derfor jeg blir syk. Fordi jeg har innsett at jeg ikke er flink, ikke får til noe bra.
Det ødelegger liksom, jeg er plutselig ikke så glad lengre. Jeg vil jo være flink til noe.
Føler bare at jeg feiler i alt, og å feile er det verste jeg vet.
(Eller kanskje det egentlig problemet er at jeg ikke er flinkest.)
Tannlegen sa at jeg skulle bare la visdomstennene komme opp, selv om jeg kanskje ikke har plass og de to årene med regulering muligens blir bortkastet. Og egentlig vil jeg ikke ha visdomstenner, for jeg syns jeg er for ung.
Og jeg har ganske bestemte meninger om hva jeg er for ung til.
Jeg har så vondt i hodet, og i dag var det like før jeg besvimte igjen, men bare like før. Jeg holdt meg oppe, men akkurat nå kjenner jeg at å være våken i en halvtime var mer enn nok.
God natt.
Alle må lære seg å skryte av seg selv.
(Er du flink til noe?)

Heh.

Neida mamma, det går greit å gå på skolen i dag, jeg tar bare en paracet.
Oi, hvorfor ligger jeg på gulvet, hvorfor er klassen stille og hvorfor står Anne og læreren over meg?
Plutselig ble jeg sendt hjem.
Men det er bare fordi de overdriver. Og mamma overdriver så mye at hun har skaffa legetime.
Jeg har det jo bra, jo.
Jaja. Jeg har ikke noe i mot å slippe resten av skoledagen jeg, det er godt å være hjemme.

1404 066

Bildet er fra i går kveld. Koselig. Jeg har sugerør og en gaffel i håret.
Dinglehopper, ved nærmere ettertanke. Ariel, ikke sant.

Og jeg mistenker at folk har sluttet å svare på brevene mine. Jeg har tre brev jeg skal sende, og jeg tror de er de eneste som er i omløp jeg kommer til å få svar på. Jaja.

Nå spiser jeg i alle fall vannmelon og den ene katten vår ligger i senga mi.
Det er relativit fint.

I feel that there is here something strange.

Da det var tomt for vafler tenkte jeg at hvis jeg var deg hadde jeg blitt fornærma fordi alle var spist opp.
Men det er jo så dumt å tenke sånn, for hvis jeg var deg hadde jeg jo reagert som du gjør.
Og det er nok den dypeste tanken jeg har hatt i påska. Det sier litt.
Bestefar maser om at jeg må begynne med sport og onkel drar hjem andre dagen fordi bestemor må si alt hun føler. Jeg oppdager at de ikke ser på meg som et medlem av familien, de heller. Men det er greit.
Det var fint å være på hytta likevel.
Vi spiller kort og yatzy og bokstavleken, jeg hjelper til med oppvasken og leser fem bøker. Jeg møter ikke den store slekta og går så vidt utenfor døra to ganger, og pusler med tante og ser på at det bygges togbane. Også så vi Poirot og da blir liksom alt greit.
Jeg sitter i røyken som fyller rommet når hele gjengen røyker inne, og lytter på samtalene uten å delta.
Og det er sånn det skal være.

Vet du hva man hører hele tiden på hytta?

017 copy

Fluer. De er over alt og jeg finner trygghet i det, når jeg sitter alene i hytta mens de andre går på ski og begynner å føle meg litt ensom.
Da er det bare å se i vinduet og der er det alltid en flue som surrer.

Og vet du hva man alltid finner?

007 copy

Rødvinsglass. Det er alltid rødvin der. Og jeg smaker aldri.
Jeg har en overraskende evne til å være et helt annet menneske ovenfor enkelte, spesielt farssiden.

006 copy

Og du, det peneste navnet på påskegodteri, kanskje til og med godteri generelt. Kolibriegg.
Kolibriegg! Fantastisk.

020

Og jeg tar bilder av så mye rart, da spesielt sånne fine parafinlamper som er over alt.
Det er så pent.

019

Og den gamle stolen som ikke er bytta ut enda, jeg blir glad av det.
Den skal jo være der.

064

Hei, jeg er glad for å være hjemme igjen.
Jeg har tatt den lengste dusjen på lenge.
Og jeg drikker iste igjen. Å leve på brus i fem dager er ikke noe jeg liker.
Men fy, jeg liker å være på hytta likevel.

hits