april 2011

I'll be the one you can't believe.

Solsolsolsol. Jeg elsker vr. Vr er det beste i verden. Det er knopper p alle trrne, jeg sitter ute med mamma og kattene og bare finnes, intet mer intet mindre, jeg bare er der og det er sol og jeg blir glad. Og gresset, herregud gresset, det er grnt og jeg liggerp det, jeg tror kanskje grnt gress er noe av det fineste jeg vet om. S er det bl blomster i blomsterbedet og jeg venter utlmodig p lvetann, snart n, nr som helst.

Det er helg, i dag hadde jeg bare en mattetime, sov lenge og dro p skolen, l et delkapittel foran de igjen og poff, hjem igjen, sykler i solen og pause for n.Det blir mai og mai er min, mai er helt lreit for mai er vr. Og jeg blir s bra, jeg fler meg s himla bra, fler at jeg er nok, fler ikke noe behov for bli likt for jeg liker meg selv. Da kan alle andre bare mene hva de vil, ikke sant, for det angr ikke meg.



Det er liksom helt greit og selv om jeg ikke vet hva jeg gjr s ordner det seg p en eller annen mte, det gjr det, for mennesker, de er okei og bryr seg om meg selv om jeg aldri tror det. Blir alltid overveldet nr jeg har flere valg om hva jeg vil gjre, det er jo helt rart men ganske fint, m kjempe litt mot alle de ekle tankene som sier at da kan jeg ikke velge og m bli hjemme, skal ut av huset. I'll be the one you can't believe, ikke sant, nesten s jeg ikke tror det selv, jeg gjr ting rett.S himla flink.

Det er jo ikke s hplst vre meg s lenge det er sol og det finnes noen, kanskje ikke alle jeg skulle nske, men noen, som syns jeg er okei. Jeg er bra nok uansett hva de sier. Det er vr, bl himmel, jeg hyler og hyler alt jeg harmen ingen i hele verden hrer og til slutt synker jeg ned langs veggen og sola som kommer inn vinduet treffer ansiktet, jeg har det ganske bra likevel.

In the bitter end.

Det lukter ryk av meg ogjeg gjorde det nesten, jeg sa det nesten, det var like fr men s smilte jeg og s bort og tenkte at jeg nekter, denne ballen er ikke min. Det gr aldri bra nr jeg sier noe om saken, det gr aldri bra, s jeg skal holde det inne og vente, vente i det uendelige til jeg kan si noen om det uten vre den som tok opp temaet, til jeg kan sinoe og alt kanskje gr bra. Vil jo gjerne at ting skal g bra, vil ikke delegge.

Og jeg tok det siste toget, detstoppet, mannen som gikk av fr meg hadde uryddig hr og frakk, en stresskoffert av noe slag, han m ha vrt ferdig p jobb og jeg tenker herremin s sliten han ser ut. Han er kanskje en plass i tredvereneog g av toget er liksom alt han tenker p, s sliten han er.Hangr sakte og koffertenvirker tung, hanser tom ut.Gjemmer meg i varmen en liten stund, og da jeg kommer ut str han der, kofferten p bakken og mobilen til ret, og i det jeg setter meg p fortauskanten skjnner jeg hvem han er.

Det er han som tar det samme toget som meg, hver tirsdag jeg har tatt toget feil vei (som forresten fles mer rett for hver gang). Det er han som, den frste gangen, stoog snakket i telefonen. Jeg gikk forbi han, og jeg hrte at han prvde ikke vre sur da hansa "Ja, jeg skjnner det, men n er jeg faktisk her!", tenkte at her er det noen som har glemt plukke han opp. Syntes synd p han, men lo litt. Det har vrt meg frogs, den som str og venter utlmodig p noen som er for sein.Men hver gang. Hver gang jeg gr inn i bilen er han fremdeles der. Str der, med kofferten,frakken,brillene, dettomme,oppgitte blikket.Og denne gangen, s tok ikke den han ringte telefonen engang. Han ssliten ut, s himla sliten. Tok mobilen ned fra ret og speidet oppover veien, hpet se noen. Hver gang det var lys, jeg s at han tenkte n, n m det vre, men bilene kjrte forbi.

Og jeg ville si noe. Jeg ville s inderlig si noe. Jeg ville si hei, kom og sitt her i det minste, dette skjer ofte med deg, gjr det ikke, at dublir glemt, nedprioritert? Det er okei, du fortjener bedre. Hvordan har du det?For han bare sto der, og han s tomt fremfor seg. Jeg burde si noe. Men akkurat i det jeg vendte meg mot han, akkurat i det jeg satte meg litt opp for si hei, lokke til meg oppmerksomheten, s tok han mobilen opp til ret igjen. Jeg krysset fingrene, jeg gjorde det, jeg krysset de alt jeg hadde, men ingen tok telefonen. De tok ikke telefonen denne gangen heller, parkeringsplassen varnesten tom, damen p kiosken stengte og vi var de eneste der.Ingen tok telefonen.

Fr jeg rakk si noe. Fr noe som helst. Som om han bare ga helt opp, mobilen ned i lomma,han gikk bort til kofferten, lftet den opp, s seg ikke rundt et sekund. Jeg tror ikke engang han merket at jeg var der. Og s gikk han. Det var mrkt og det var kaldt, jeg skalv og han gikk, pen frakk og trist oppgitthet i blikket. Jeg vet ikke hvor langt det er g hjem for han, men jeg vet at jeg ikke klarte gjre annet enn stirre etter han. Han s helt utrolig sliten ut der han gikk, som om ingenting ga mening.

Neste gang jeg ser han, om de vger ikke vre der, om de vger ikke ta telefonen, om de vger gjre han mer sliten enn han allerede er, da m jeg si noe. Selv om det ikke hjelper, selv om jeg bare er en teit tenring og han tenker at jeg ikke forstr og at han ikke gidder, jeg klarer bare ikke se det en gang til. Han kan tenke hva han vil, men neste gang vil jeg at han skal vite at jeg ser han og bryr meg, samme om det ikke betyr noe.

Det er ganske mye flt som knuser meg litt etter litt, men heldigvis, heldigvis, finnes det fine ting og fine mennesker jeg kan tenke p som for tiden hjelper og gjr at det fles bra. Jeg kan ikke ha vondt for alt jeg ikke trenger ha vondt for, jeg har ikke kapasitet til alt dette, da renner det over igjen og da er det bra at det finnes ting som kan hjelpe meg glemme menn ingen henter, alt de sa, blomstene som er visne, jeg er s glad for alt det som er bra midt i alt i hele verden som ikke er bra. Prve se sol og lett regn, sjokolade og blomster i hagen,i stedet for setriste og slitne menn.

Ta noen sjanser, satse litt p ting som kan bli bra.

So loud.

Spiste en sitron frste kvelden, stoppet to sekunder fr den ndde munnen min og plutselig var det ikke en sitron og jeg kjente pusten og smilet og de pflgende kveldene gikk jeg forbi sitronene. Palmene som blir reflektert i bassenget, som puslespill, firfisler p veggene og synet blir tkete, ser ikke hvor jeg gr og m sttte meg. Sliter med huske drikke og mat snakker vi ikke om engang. Klemoppis med limesmak og eplejuicen er udrikkelig.

Den frste morgenen var det skyer og vi gikk og jeg s og skoene ble fulle av sand og jeg tenkte hvorfor har jeg ikke sandaler og s regnet det. Det regnet og jeg bar skoene, varm asfalt, det regnet og jeg ble gjennomvt, drypp drypp og alle andre hastet men jeg orket ikke haste. Kom opp og banket p rommet men ingen pnet og jeg hadde ikke nkkelkort og faren min sa jeg kunne g inn p deres rom men det var det siste jeg ville. Gikk ned, vekk, satte veska p et bord i regnet og alle under tak s p meg ogjeg dro frem hndkleet fra den og satte meg p det, hentet et glass vann og tok opp notatboken, men blekket, det flyt ut, jeg kunne ikke skrive for det ble bare drper s da satt jeg der og tenkte at joda, snn er det. Alt flyter ut og blir uklart.



Bruk armene og lukk munnen, sprk overalt ogblgene er s store at man ikke kan svmme, man kan bare se p. Trekkes under, kan ikke puste, sand overalt, kommer opp, luft, men under igjen og hvorfor er det ingen fisker her. Lukter blomster om kveldene og jeg tar telefonen, jeg gjr virkelig det, jeg tar den, men nr de ber meg om ringe sier jeg at der gr grensen, gjr det klart at de ikke kan overtale meg. Sklir p flisene, alt er s hvitt og lyst og inni meg forsvinner alt, tankene flelsene meg. Det blir hvitt og enkelt.

Og den ene kvelden, jeg s p klokken, den var ti p ti og jeg tenkte "klokken er bare ti p ti og jeg tror kanskje jeg er forelska i han" s skvatt jeg og s meg rundt og kjeftet for jeg dro jo bort fra alt og skulle ikke tenke p noen av dem, ingen, jeg skulle ikke tenke p verden. Late som mobilen ikke var med og vite at det s vidt var noen som visste jeg hadde dratt i utgangspunktet. Vre borte, forsvunnet, ikke der. Men tankene er aldri der de skal vre, jeg tenkte p verden men jeg utelukket alt det fle, tenkte ikke p det de sa om meg, tenkte ikke p det de gjorde, glemte alt det som delegger meg, akkurat som jeg skulle.

Det var blger og alt blafret i vinden, solbrent og sand over alt, han trodde ikke jeg kunne fange den men jeg kom ned p stranden med firfislen i hnden og i noen sekunder var jeg fem r og ville at han skulle bli stolt, men alt som ble sagt var"n m du ogs fange en, hvis ikke er hun bedre enn deg"og jeg trakk pusten, smilteog slapp den i sanden. Og jeg skal ikke tenke p det n og jeg skal ikke skrive om det n men etter denne turen kjente jeg at det var nok og at jeg ikke orker lengre. For mange r og jeg blir aldri bra nok.
Jeg er bra nok likevel.

Fyrverkeriet, str p balkongen og ser det, fargene lysene lydene, blir strre og finere og vi hyler og klapper, hopper opp og ned, fles som det kommer mot oss, kald vind p nakne skuldre men blir stende. Dagen etter, sola i ynene, jeg er den eneste uten solbriller, str med hven i hnda og ser at jeg er brun og solbrent, og s,hvite laken og alt svir, alle sover men ikke jeg. Gr ut p balkongen, str p kanten og ser ned, hper ingen ser meg og natten er akkuratkald nok. Pusterpusterpuster, trekker pusten alt jeg har og slipper helt ut, for frste gang p lenge puster jeg.

Den siste natten, jeg sitter der med mer penger enn jeg kom med og tenker hva har jeg gjort hva har skjedd hvordan har dette vrt men jeg vet ikke. Sand, sol, vind, blger, svn og tomme samtaler. Musikken som spiller, jeg vil egentlig danse men jeg kan ikke danse her, kan ikke danse med disse, kan ikke, ingen danser, og gutten som er s hy, jeg har merket meg nesten allemenneskeneher,jeg husker de og jeg husker han oghan ser p meg, bryr meg fint lite. Snart over, lei, sliten av de tomme samtalene og den konstante varmen, s p det som en pause og jeg trengte den, n er alt glemt og gjemt bort og jeg mter verden igjen uten mer om og men.

Sekstimer med stirre i setet foran meg, alt bare fortsetter n.
Jeg klarte dette og da fr alt annet bare g. Hvitt underty og jeg ser brun ut, pakker ut alt og smiler til meg selv i speilet. Tomt, varmen sola alt, som om tankene var vann som fordamper. Alt er hvitt. Ting har blittganske okei.

When we're gone, we'll stay gone.

Blodet som renner passer meg drlig og jeg tenker p hvorfor jeg ikke bare kunne sagt at jeg ikke vil. For sent n, frste psken i mitt liv jeg ikke er p hytta, snn kan det g. Jeg kommer ikke til vre noen av stedene jeg burde ville kunne vre, alt bare fortsetter, musikken spilles menneskene smiler sola skinner tankene spinner vinen smaker bittert og jeg, jeg vet ingen, og alt bare fortsetter mens jeg ikke gjr det, jeg er ikke der, jeg er et annent sted en annen verden en annen tid. Alt bare fortsetter.



I morgen m jeg st opp klokken fem, tre timer svn og opp, for alt fortsetter men jeg drar. Jeg er med til siste sekund men s drar jeg, og jeg vil ikke dra men jeg vil dra likevel, nr jeg tenker p det vil jeg kanskjemest,jeg trenger bli litt borte, pause, stopp. Glemme alt,men grunnen tilat jeg ikkevil er atjeg kommer til huske s mye annet. Men jeg skal f det fint, fr enpause,orker ikke grue meg orker ikke tenke p alt jeg gr glipp av orker ikke tenke p alt som kunneplaget meg.Skal bare la alt vre fint og ingen frdelegge det, bestemte meg i dag, at jeg skal gjre det fint og de kan si hva de vil for jeg skal svare.

Snakker med mattelreren min og hun spr om ferien og jeg forteller uten sis myemenhun syns det er rart at jeg ikke gleder meg og jeg innser at jeg hres mer negativ ut enn jeg er. S sierhun plutselig at jeg er best ifaget og spr om jeg ikke vil sitte med noen i timene snart, vise de hvordan jeg tenker, men jegsier nei. Hun nevner gutten som satte seg ved siden av meg og jeg sier oh, det, ja, og hun sier atkanskje folk egentlig vil sitte med meg. Jegfr meg ikke til sihvordan det erog hun sier godpske.Pakker kofferten og tenker at jeg skal bli brun og fin og nr jeg kommer tilbake skal det ha vrt bra. Kommer bare an p innstillingen, ikke sant, jeg drar og det blir bra.

Veldig enkelt i hodet, ingenting liksom, bare, stille. Vil kanskje egentlig ikke, men nr jeg frst skal dra, vel, jeg kan jo trenge det og alt kan bli bra og jeg trenger ikke tenke. Enkelt. Huden lukter sol, de skriver p tavla,det er menneskene og jeg er helt tom og lett. Gr gjennom gangen, hrer skoene mine, har hye hler p og de hres i hele bygget. Helt stille og ingen her, nesten alle har tatt ferie og jeg er tidlig ute, som absolutt alltid. Det er snn det er og jeg sykler hjem og hjemme grting iknas men i kveld skal jeg glemme det og i morgen drar jeg vekk.

God pske.

For the better.

Er s fornyd som jeg fr blitt fordi jeg har vrt flinkere enn jeg hadde trodd, men svimmel og ustdig. Tenker at det gr fint likevel, prver g men faller i bakken. pner ynene og ser de str over meg, ser rart p meg, tenker at jeg ikke orker dette igjen.Spretter opp s fort jeg makter uten bli svimmel igjen og sier oi, ingen s det, nei, fint.Later som det aldri skjedde, orker ikke vre svak, verkenp den ene mten eller den andre, jeg er solid sten n.Holder meg p beina. Jeg liker de best nr de tror jeg alltid har det fint. Liker de best nr de tror jeg aldri stopper.

Lager vafler og det er mel over alt igjen, kaster alt bestikket s hardt jeg kan ned i skuffen og hyler men det er sol og jeg tar meg fort sammen. Jeg har nrmest flyttet inn p kjkkenet, lager noe hele tiden og spiser sjokolade i haugevis, leser pskekrimmen p melka. Har vel egentlig isolert meg litt igjen, umerkelig men plutselig forsvant jeg litt.Men vet du hva, det gjr ingenting. Alt blir bedre nr du slutter prve endre p ting.
Jeg liker jo ikke forandring uansett.

Det er store isflak i vannkanten, men ikke akkurat derjeg er,stuper selv om jeg ikke ser bunnen og mister pusten nr jeg merker at jeg var s f centimeter unna treffe den Gr rett p et isflak p vei opp og kan ikke fle trne mine. Syklertil skolen, klarer ikke bremse og tenker at dette er akkurat en av grunnene til at jeg blir s delagt og redd av sykle. Bare ikke se p meg.Sover for mye og for lite p feil tidspunkt. Kommer hjem og ligger i senga og tenkertenkertenker p alt som er vanskelig og fint samtidig, spiller de samme hendelsene igjenog igjen,smiler litt og har det egentlig ganske fint. Tenker at det er ikke s mange, men det er kanskjenok, jeg kan akseptere det. Og det neste jeg vet er at jeg fr melding og mobilen vibrerer i lomma, har sovnet igjen, ser sola som fremdeles skinner ute men klokka er halv sju. Dagene blir lengre.

Sjlom dagan blir lengre s fl man s lamma.

At least I'll make it another day.

Hopper opp og ned p gulvet og sier jajaja, egg og bacon til middag, merkelig entusiastisk til mat, jeg som ikke engang liker mat,neglene mine glitrer og jeg sier til meg selv at ser du, ting blir bra igjen. Overskudd som jeg ikke aner hvor kommer fra men finner ut at s klart, jeg vars langt nede som man kommer seg og n har jeg blitt ferdig med det for en liten stund. Altjeg latet som ikke fantes i noen uker, drpen og alt rant over,men n skal det kanskjemange drper til fr det renner over igjen. Det ble kjeftet fra alle kanter og jeg tok i mot med pne armer og sa ja, jeg vet, jeg vet alt, men noen ganger blir man trist likevel og noen ganger kan det vre greit bli ferdig med det. Ferdig n. Bryr meg ikke igjen, verden kan g forbi uten meg, tilbake der igjen. Puster og sier javel og snn er ting og ferdig med det.

Spiser eventyrsjokolade og henger opp eventyrene p kjleskapet, leser Doppler igjenog ser at han sier han er Afrika. Hadde glemt at han sa han var Afrika, og innser full av glede at jeg ikke er den eneste som sammenligner meg selv med en verdensdel. Gr i shorts og t-skjorte og alle sier h, du, det er ikke sommer, og jeg sier joda, det er sol og bryr meg fint lite om verden, de kan tro hva de vil. Fr et hjerte tegnet p lret mitt og smiler, snakker uten stopp og merker at ja, jeg er tilbake, jeg er meg igjen, den versjonen av meg jeg liker, enn s lenge.

Flytter frem senga og tenker at n, n skal jeg ta frem julegavene jeg dyttet under den, julegavene jeg ikke orket ta stilling til,men i det jeg ser under den er det en enorm edderkopp som mter meg og jeg skjelver og klarer til slutt ikke tastilling tiljulegavene likevel. De m ligge der en stund til. Javel. I dag var jeg modig nok til ta edderkoppen. Det kreves mer mot til alt annet. Rydder og baker boller klokken ti p kvelden, de hever denne gangen ogs, ting gr bra.



Gjemmer ansiktet, drlig bilde+ stygge fingre men sommerfugl i hret og hret ser okei ut, det er poenget, foralt skal vre bra en stund n. Orker ikke noe annet.

And all my friends don't give a fuck.

Ser toget kjre sin vei og har mest lyst til sette meg nedp asfaltenog grine men gjr det ikke for jeg er ikke alene og jeg grter ikke s folk kan se det. Bryter ikke sammen. Sier at det gr bra. Legger meg p det store bordet som str midt i stasjonsbygget og ser i taket. Venter en time p neste tog.

Har mest lyst til grte i begynnelsen. Men innser at det kan jeg ikke, det er ingen der, men jeg kan ikke grte. Mistet evnen, virker det som. Tenker at jeg kan ikke la smting delegge alt. S jeg tar opp pc'n, finner den ene sangen jeg kan spille av uten internett og setter den p s hyt det gr. Danser alene p togstasjonen og tenker at s lenge jeg smiler gr alt bra. Vrt bra s lenge n, jeg nekter la noe knekke meg.

Men fakta er at du kan ikke lure alt til bli bra. Du kan lure deg selv til tro at ting er greit lenge, men til slutt gr det bare ikke mer. Jeg sa jeg ikke orket mer, jeg sa jeg ikke skulle bry meg, at s mange mneder uten resultater var nok,men jeg bryr meg likevel og jeg blir like lei meg hver gang. Drpen. Alt renner over.Klarer bare tenke at om det var meg, om det var jeg som hadde muligheten til vre grei, om jeg var del av verden, s vet jeg at jeg hadde vrt et bedre menneske og jeg hadde ikke engang behvd tenke over det. Det hadde vrt naturlig og alle hadde vrt glade. Men det er ikke jeg som har muligheten.

Det er s lite som skal til, ogjeg skjnner ikke hvorfor. Og jeg vet jeg ikke kan kreve at de inkluderer meg og bryr seg og snakker med meg og liker meg nr jeg er for redd til inkludere meg selv, jeg vet det er patetisk og teit av meg vre trist fordi alle andre har et liv og er del av verden, p alle kanter, alle jeg kjenner,de haringenting i mot meg men de orker heller ikkeomgs meg,men i dag kunne alt vrt annerledes. Det hadde vrt s enkelt og spart meg for s mye, men nei, her sitter jeg, fredagskveld hjemme og jeg er trist. Snn er det bare. Ingenting kan endre det n. Alle som tar kontakt ogprver vre hyggelige, det er for sent.

Grter igjen. Antarktis er ubeboelig og jeg innser at det er jeg som gjr noe grunnleggende feil, at alt dette er min skyld. Jeg forstr bare ikke hva jeg gjr galt. Jeg kaster mobilen i veggen og moren min sier at snn kan du ikke gjre og jeg sier at jo, det kan jeg. Leter etter delene p gulvet og under sofaen. Moren min finner dekslet, jeg finner batteriet og jeg setter sammen mobilen og den viser r 2000 og jeg sier at jeg ikke vil mer.

Antarktis er s fryketlig ensomt. Jeg orker ikke. Orker ikke sjekke hva jeg skriver, for jeg grter s mye at jeg knapt kan lese det. Grter hysterisk og klarer ingenting. Innrmmer at jeg er tragisk og alle kanle av det men jeg trenger innrmme at ting er som de er n. Det er lov ha det flt selv om jeg egentlig ikke har noenrett til det.Jeg har barelurt meg selv til vre glad s lengeat det skulle s lite til for sprekke.Noen ganger gr ingenting og akkurat n kan jeg ikke gjre annet, i det uendelig, det er for mye. Og jeg vet det blir bra igjen, jeg vet at jeg bare tar ting tungt i dag, og kanskje ikke i morgen, men jeg trenger si at i dag er ikke ting bra.

Antarktis ers fryktelig ensomt. Men det er min egen skyld at jeg er her.

Fra A til B kan mye skje.

Hvor var jeg?

Oh, stemmer, her, ja, snn var det, slutt tenk. Jeg har hnda gravd ned i melet og jeg har gjort det igjen, det er snn igjen, jeg sier alltid dagerukermnederr men det gr aldri. Aldri noensinne. Mel p nesa og over hele tastaturet og jeg tenker pustpustpust mens jeg strr mel ned i boksen, tar det opp igjen, gjentar. 20 gule tulipaner kjempebillig, men vasen min er allerede i bruk s jeg kjper til mamma og fler meg snill selv om jeg har hatt skyldflelse hele dagen.

Alt er ganske mye, hektisk, jeg tenker tilnrmet alt for mye, s mye at jeg ikke sover og denne uken er s alt for mye. Kjper for frste gang te i pose, pyramideteposer, jeg har bare drukket sitronte i lsvekt hele mitt liv og syns det er s spennende prve noe helt annet, du aner ikke. Den lukter kjempegodt og jeg er s sikker p at dette blir bra og kanskje trenger jeg ikke kjpe bare sitronte p tebutikken men vanlig posete i rare smaker p vanlige butikker. Men nei. Jeg tilsetter vann og lar den trekke og lukter p den og tenker jajaja men nr jeg smaker er det ingenting og jeg tvinger den i meg. Ting gr aldri som jeg tenker, og i det jeg innser hva som skjer er det for sent ro seg unna. S blir det snn, s vet jeg, s er ballen min, den blir alltid det.

Det som skjer, det skjer. Vurderer sette en bolle med mel p nattbordet i den tro at det gjr ting lettere, men jeg tror egentlig ikke det. Tror ikke det er lurt. Det gr som det gr og kanskje liker jeg ikke ny te og kanskje klarer jeg ikke la vre tenke mer, men i dag glemte jeg at de har gjort om butikken og at jeg ikke gr dit lengre og jeg gikk inn for frste gang p flere mneder og jeg stoppet midt i setningen, midt i steget, paralysert i verdens lengste sekunder, men s fortsatte jeg og jeg gikk inn. Jeg er p rett vei og det er ingen tvil og kanskje er ikke alt som det burde hele tiden men tilnrmet mye oftere enn fr.

Jeg er snn igjen og det regner men de smiler og jeg smiler og det gr bra selv om jeg bare vil si slutt, ikke, stopp, la vre. Bolledeigen hever for frste gang i historien og jeg er stoltere enn man skulle tro fordi jeg endelig fr det til. Jeg er ikke udugelig og ting gr faktisk. Ting er tilnrmet bra og dette er en god periode.

Men om dutar frste steget bi med.

Regnet er endelst.

Tegner en blekksprut selv om jeg ikke kan tegne og skriver en liste med alle dyrene jeg syns er litt ekstra fine. Delfinsjiraffekornfroskozelotalbatrosnebbdyr, kommer p flere hvert sekund.Klemmer hardt rundt glasset, hardthardthardt, hvorfor blir det alltid snn,og n, som alltid, er det noe i meg som vil kaste det i veggen s hardt jeg makter.Men jeg gjr det ikke. Jeg gjr det aldri. Jeg orker ikke knuse glass. Orker ikke knuse noe. Vil ikke at ting skal delegges.

Dette er lrdagskvelden min, jeg er her, og jeg lurer p hva slags menneske jeg er har blittvil vreog hvorfor jeg m vre s himlateit.Hvorfor jeg ikke er litt bedre og har litt flere og ser litt penere ut og er litt mer sosial og er litt bedre likt. Bare litt, ikke sant. Litt. Bare litt s jeg kan fle meg bra. Men jeg har gitt opp, orker ikke, Antarktis er s langt jeg kommer,verden klarer seg uten.De har ikke noe i mot meg men de liker meg heller ikke. Akseptert. Og det er bra men blir aldri fornyd, bare litt mer, kanskje hvis... men nei, orker ikke. N er det nok. For mange mneder uten resultat. Nok n.
For tiden har jeg s mye jeg vil si, menjeg har ingen si det til. Eksploderer nesten, menforblir stille. Ingen si alt til.Ingenting gr i lengden. Fr eller siden. Alltid.

Men likevel, til tross for alt, s gr jeg ikke i minus. Noe er bra og noe er ikke bra men sammen blir det ingenting.x+y = 0 og da spiller det liten rolle hvade ukjenteer s lenge det ender opp med verken bli positivt eller negativt svar. Alt er bare helt nytralt. Jeg smiler og er meg likevel. Kan ikke si noe feil, for det gjr ingen forskjell uansett. Jeg bryr meg ikke, ingen bryr seg. Det er bare snn n. For vet du hva? Jeg har en grunnleggende flelse av likegyldighet. Egentlig, s bryr jeg meg ikke om noe som helst i hele verden.

Neida. Helt egentlig, bryr jeg meg om absolutt alt. Om absolutt for mye. Likegyldig men bryr meg likevel.Det er derfor ting blir s vanskelig. Men jeg smiler bare likevel og veit at fr eller siden blir jo ting bra. Jeg var glad s lenge n at det strengt tatt var p tide at jeg begynte tenke litt igjen, eller hva. Ingenting gjr noen forskjell, ingen bryr seg, det er som det er. Aksepterer det, uten mer om og men. Ja.

Null stress. Nyser hele tiden og balanserer vannglasset p hodet, kan ikke bry meg mer, da blir det for mye igjen. Pause er godt og det m fortsette, bare litt til. Vannglasset er fullt og jeg klarer nesten sette meg i sofaen fr jeg m lfte hnda for stoppe det i falle.
Orker ikke knuse noe.

hits