april 2011

I'll be the one you can't believe.

Solsolsolsol. Jeg elsker vår. Vår er det beste i verden. Det er knopper på alle trærne, jeg sitter ute med mamma og kattene og bare finnes, intet mer intet mindre, jeg bare er der og det er sol og jeg blir glad. Og gresset, herregud gresset, det er grønt og jeg ligger på det, jeg tror kanskje grønt gress er noe av det fineste jeg vet om. Så er det blå blomster i blomsterbedet og jeg venter utålmodig på løvetann, snart nå, når som helst.

Det er helg, i dag hadde jeg bare en mattetime, sov lenge og dro på skolen, lå et delkapittel foran de igjen og poff, hjem igjen, sykler i solen og pause for nå. Det blir mai og mai er min, mai er helt ålreit for mai er vår. Og jeg blir så bra, jeg føler meg så himla bra, føler at jeg er nok, føler ikke noe behov for å bli likt for jeg liker meg selv. Da kan alle andre bare mene hva de vil, ikke sant, for det angår ikke meg.



Det er liksom helt greit og selv om jeg ikke vet hva jeg gjør så ordner det seg på en eller annen måte, det gjør det, for mennesker, de er okei og bryr seg om meg selv om jeg aldri tror det. Blir alltid overveldet når jeg har flere valg om hva jeg vil gjøre, det er jo helt rart men ganske fint, må kjempe litt mot alle de ekle tankene som sier at da kan jeg ikke velge og må bli hjemme, skal ut av huset. I'll be the one you can't believe, ikke sant, nesten så jeg ikke tror det selv, jeg gjør ting rett. Så himla flink.

Det er jo ikke så håpløst å være meg så lenge det er sol og det finnes noen, kanskje ikke alle jeg skulle ønske, men noen, som syns jeg er okei. Jeg er bra nok uansett hva de sier. Det er vår, blå himmel, jeg hyler og hyler alt jeg har men ingen i hele verden hører og til slutt synker jeg ned langs veggen og sola som kommer inn vinduet treffer ansiktet, jeg har det ganske bra likevel.

In the bitter end.

Det lukter røyk av meg og jeg gjorde det nesten, jeg sa det nesten, det var like før men så smilte jeg og så bort og tenkte at jeg nekter, denne ballen er ikke min. Det går aldri bra når jeg sier noe om saken, det går aldri bra, så jeg skal holde det inne og vente, vente i det uendelige til jeg kan si noen om det uten å være den som tok opp temaet, til jeg kan si noe og alt kanskje går bra. Vil jo gjerne at ting skal gå bra, vil ikke ødelegge.

Og jeg tok det siste toget, det stoppet, mannen som gikk av før meg hadde uryddig hår og frakk, en stresskoffert av noe slag, han må ha vært ferdig på jobb og jeg tenker herremin så sliten han ser ut. Han er kanskje en plass i tredveårene og å gå av toget er liksom alt han tenker på, så sliten han er. Han går sakte og kofferten virker tung, han ser tom ut. Gjemmer meg i varmen en liten stund, og da jeg kommer ut står han der, kofferten på bakken og mobilen til øret, og i det jeg setter meg på fortauskanten skjønner jeg hvem han er.

Det er han som tar det samme toget som meg, hver tirsdag jeg har tatt toget feil vei (som forresten føles mer rett for hver gang). Det er han som, den første gangen, sto og snakket i telefonen. Jeg gikk forbi han, og jeg hørte at han prøvde å ikke være sur da han sa "Ja, jeg skjønner det, men nå er jeg faktisk her!", tenkte at her er det noen som har glemt å plukke han opp. Syntes synd på han, men lo litt. Det har vært meg før også, den som står og venter utålmodig på noen som er for sein. Men hver gang. Hver gang jeg går inn i bilen er han fremdeles der. Står der, med kofferten, frakken, brillene, det tomme, oppgitte blikket. Og denne gangen, så tok ikke den han ringte telefonen engang. Han så sliten ut, så himla sliten. Tok mobilen ned fra øret og speidet oppover veien, håpet å se noen. Hver gang det var lys, jeg så at han tenkte nå, nå må det være, men bilene kjørte forbi.

Og jeg ville si noe. Jeg ville så inderlig si noe. Jeg ville si hei, kom og sitt her i det minste, dette skjer ofte med deg, gjør det ikke, at du blir glemt, nedprioritert? Det er okei, du fortjener bedre. Hvordan har du det? For han bare sto der, og han så tomt fremfor seg. Jeg burde si noe. Men akkurat i det jeg vendte meg mot han, akkurat i det jeg satte meg litt opp for å si hei, lokke til meg oppmerksomheten, så tok han mobilen opp til øret igjen. Jeg krysset fingrene, jeg gjorde det, jeg krysset de alt jeg hadde, men ingen tok telefonen. De tok ikke telefonen denne gangen heller, parkeringsplassen var nesten tom, damen på kiosken stengte og vi var de eneste der. Ingen tok telefonen. 

Før jeg rakk å si noe. Før noe som helst. Som om han bare ga helt opp, mobilen ned i lomma, han gikk bort til kofferten, løftet den opp, så seg ikke rundt et sekund. Jeg tror ikke engang han merket at jeg var der. Og så gikk han. Det var mørkt og det var kaldt, jeg skalv og han gikk, åpen frakk og trist oppgitthet i blikket. Jeg vet ikke hvor langt det er å gå hjem for han, men jeg vet at jeg ikke klarte gjøre annet enn å stirre etter han. Han så helt utrolig sliten ut der han gikk, som om ingenting ga mening.

Neste gang jeg ser han, om de våger å ikke være der, om de våger å ikke ta telefonen, om de våger å gjøre han mer sliten enn han allerede er, da må jeg si noe. Selv om det ikke hjelper, selv om jeg bare er en teit tenåring og han tenker at jeg ikke forstår og at han ikke gidder, jeg klarer bare ikke se det en gang til. Han kan tenke hva han vil, men neste gang vil jeg at han skal vite at jeg ser han og bryr meg, samme om det ikke betyr noe.

Det er ganske mye fælt som knuser meg litt etter litt, men heldigvis, heldigvis, finnes det fine ting og fine mennesker jeg kan tenke på som for tiden hjelper og gjør at det føles bra. Jeg kan ikke ha vondt for alt jeg ikke trenger å ha vondt for, jeg har ikke kapasitet til alt dette, da renner det over igjen og da er det bra at det finnes ting som kan hjelpe meg å glemme menn ingen henter, alt de sa, blomstene som er visne, jeg er så glad for alt det som er bra midt i alt i hele verden som ikke er bra. Prøve å se sol og lett regn, sjokolade og blomster i hagen, i stedet for å se triste og slitne menn.

Ta noen sjanser, satse litt på ting som kan bli bra.

So loud.

Spiste en sitron første kvelden, stoppet to sekunder før den nådde munnen min og plutselig var det ikke en sitron og jeg kjente pusten og smilet og de påfølgende kveldene gikk jeg forbi sitronene. Palmene som blir reflektert i bassenget, som puslespill, firfisler på veggene og synet blir tåkete, ser ikke hvor jeg går og må støtte meg. Sliter med å huske å drikke og mat snakker vi ikke om engang. Klemoppis med limesmak og eplejuicen er udrikkelig.

Den første morgenen var det skyer og vi gikk og jeg så og skoene ble fulle av sand og jeg tenkte hvorfor har jeg ikke sandaler og så regnet det. Det regnet og jeg bar skoene, varm asfalt, det regnet og jeg ble gjennomvåt, drypp drypp og alle andre hastet men jeg orket ikke haste. Kom opp og banket på rommet men ingen åpnet og jeg hadde ikke nøkkelkort og faren min sa jeg kunne gå inn på deres rom men det var det siste jeg ville. Gikk ned, vekk, satte veska på et bord i regnet og alle under tak så på meg og jeg dro frem håndkleet fra den og satte meg på det, hentet et glass vann og tok opp notatboken, men blekket, det fløyt ut, jeg kunne ikke skrive for det ble bare dråper så da satt jeg der og tenkte at joda, sånn er det. Alt flyter ut og blir uklart.



Bruk armene og lukk munnen, språk overalt og bølgene er så store at man ikke kan svømme, man kan bare se på. Trekkes under, kan ikke puste, sand overalt, kommer opp, luft, men under igjen og hvorfor er det ingen fisker her. Lukter blomster om kveldene og jeg tar telefonen, jeg gjør virkelig det, jeg tar den, men når de ber meg om å ringe sier jeg at der går grensen, gjør det klart at de ikke kan overtale meg. Sklir på flisene, alt er så hvitt og lyst og inni meg forsvinner alt, tankene følelsene meg. Det blir hvitt og enkelt.

 

Og den ene kvelden, jeg så på klokken, den var ti på ti og jeg tenkte "klokken er bare ti på ti og jeg tror kanskje jeg er forelska i han" så skvatt jeg og så meg rundt og kjeftet for jeg dro jo bort fra alt og skulle ikke tenke på noen av dem, ingen, jeg skulle ikke tenke på verden. Late som mobilen ikke var med og vite at det så vidt var noen som visste jeg hadde dratt i utgangspunktet. Være borte, forsvunnet, ikke der. Men tankene er aldri der de skal være, jeg tenkte på verden men jeg utelukket alt det fæle, tenkte ikke på det de sa om meg, tenkte ikke på det de gjorde, glemte alt det som ødelegger meg, akkurat som jeg skulle.

Det var bølger og alt blafret i vinden, solbrent og sand over alt, han trodde ikke jeg kunne fange den men jeg kom ned på stranden med firfislen i hånden og i noen sekunder var jeg fem år og ville at han skulle bli stolt, men alt som ble sagt var "nå må du også fange en, hvis ikke er hun bedre enn deg" og jeg trakk pusten, smilte og slapp den i sanden. Og jeg skal ikke tenke på det nå og jeg skal ikke skrive om det nå men etter denne turen kjente jeg at det var nok og at jeg ikke orker lengre. For mange år og jeg blir aldri bra nok. 
Jeg er bra nok likevel. 

Fyrverkeriet, står på balkongen og ser det, fargene lysene lydene, blir større og finere og vi hyler og klapper, hopper opp og ned, føles som det kommer mot oss, kald vind på nakne skuldre men blir stående. Dagen etter, sola i øynene, jeg er den eneste uten solbriller, står med håven i hånda og ser at jeg er brun og solbrent, og så, hvite laken og alt svir, alle sover men ikke jeg. Går ut på balkongen, står på kanten og ser ned, håper ingen ser meg og natten er akkurat kald nok. Pusterpusterpuster, trekker pusten alt jeg har og slipper helt ut, for første gang på lenge puster jeg.

Den siste natten, jeg sitter der med mer penger enn jeg kom med og tenker hva har jeg gjort hva har skjedd hvordan har dette vært men jeg vet ikke. Sand, sol, vind, bølger, søvn og tomme samtaler. Musikken som spiller, jeg vil egentlig danse men jeg kan ikke danse her, kan ikke danse med disse, kan ikke, ingen danser, og gutten som er så høy, jeg har merket meg nesten alle menneskene her, jeg husker de og jeg husker han og han ser på meg, bryr meg fint lite. Snart over, lei, sliten av de tomme samtalene og den konstante varmen, så på det som en pause og jeg trengte den, nå er alt glemt og gjemt bort og jeg møter verden igjen uten mer om og men.

Seks timer med å stirre i setet foran meg, alt bare fortsetter nå.
Jeg klarte dette og da får alt annet bare gå. Hvitt undertøy og jeg ser brun ut, pakker ut alt og smiler til meg selv i speilet. Tomt, varmen sola alt, som om tankene var vann som fordamper. Alt er hvitt. Ting har blitt ganske okei.

When we're gone, we'll stay gone.

Blodet som renner passer meg dårlig og jeg tenker på hvorfor jeg ikke bare kunne sagt at jeg ikke vil. For sent nå, første påsken i mitt liv jeg ikke er på hytta, sånn kan det gå. Jeg kommer ikke til å være noen av stedene jeg burde ville kunne være, alt bare fortsetter, musikken spilles menneskene smiler sola skinner tankene spinner vinen smaker bittert og jeg, jeg vet ingen, og alt bare fortsetter mens jeg ikke gjør det, jeg er ikke der, jeg er et annent sted en annen verden en annen tid. Alt bare fortsetter.



I morgen må jeg stå opp klokken fem, tre timer søvn og opp, for alt fortsetter men jeg drar. Jeg er med til siste sekund men så drar jeg, og jeg vil ikke dra men jeg vil dra likevel, når jeg tenker på det vil jeg kanskje mest, jeg trenger å bli litt borte, pause, stopp. Glemme alt, men grunnen til at jeg ikke vil er at jeg kommer til å huske så mye annet. Men jeg skal få det fint, får en pause, orker ikke grue meg orker ikke tenke på alt jeg går glipp av orker ikke tenke på alt som kunne plaget meg. Skal bare la alt være fint og ingen får ødelegge det, bestemte meg i dag, at jeg skal gjøre det fint og de kan si hva de vil for jeg skal svare. 

Snakker med mattelæreren min og hun spør om ferien og jeg forteller uten å si så mye men hun syns det er rart at jeg ikke gleder meg og jeg innser at jeg høres mer negativ ut enn jeg er. Så sier hun plutselig at jeg er best i faget og spør om jeg ikke vil sitte med noen i timene snart, vise de hvordan jeg tenker, men jeg sier nei. Hun nevner gutten som satte seg ved siden av meg og jeg sier oh, det, ja, og hun sier at kanskje folk egentlig vil sitte med meg. Jeg får meg ikke til å si hvordan det er og hun sier god påske. Pakker kofferten og tenker at jeg skal bli brun og fin og når jeg kommer tilbake skal det ha vært bra. Kommer bare an på innstillingen, ikke sant, jeg drar og det blir bra.

Veldig enkelt i hodet, ingenting liksom, bare, stille. Vil kanskje egentlig ikke, men når jeg først skal dra, vel, jeg kan jo trenge det og alt kan bli bra og jeg trenger ikke tenke. Enkelt. Huden lukter sol, de skriver på tavla, det er menneskene og jeg er helt tom og lett. Går gjennom gangen, hører skoene mine, har høye hæler på og de høres i hele bygget. Helt stille og ingen her, nesten alle har tatt ferie og jeg er tidlig ute, som absolutt alltid. Det er sånn det er og jeg sykler hjem og hjemme går ting i knas men i kveld skal jeg glemme det og i morgen drar jeg vekk.

God påske.

For the better.

Er så fornøyd som jeg får blitt fordi jeg har vært flinkere enn jeg hadde trodd, men svimmel og ustødig. Tenker at det går fint likevel, prøver å gå men faller i bakken. Åpner øynene og ser de står over meg, ser rart på meg, tenker at jeg ikke orker dette igjen. Spretter opp så fort jeg makter uten å bli svimmel igjen og sier oi, ingen så det, nei, fint. Later som det aldri skjedde, orker ikke være svak, verken på den ene måten eller den andre, jeg er solid sten nå. Holder meg på beina. Jeg liker de best når de tror jeg alltid har det fint. Liker de best når de tror jeg aldri stopper.

Lager vafler og det er mel over alt igjen, kaster alt bestikket så hardt jeg kan ned i skuffen og hyler men det er sol og jeg tar meg fort sammen. Jeg har nærmest flyttet inn på kjøkkenet, lager noe hele tiden og spiser sjokolade i haugevis, leser påskekrimmen på melka. Har vel egentlig isolert meg litt igjen, umerkelig men plutselig forsvant jeg litt. Men vet du hva, det gjør ingenting. Alt blir bedre når du slutter å prøve å endre på ting.
Jeg liker jo ikke forandring uansett.

Det er store isflak i vannkanten, men ikke akkurat der jeg er, stuper selv om jeg ikke ser bunnen og mister pusten når jeg merker at jeg var så få centimeter unna å treffe den  Går rett på et isflak på vei opp og kan ikke føle tærne mine. Sykler til skolen, klarer ikke bremse og tenker at dette er akkurat en av grunnene til at jeg blir så ødelagt og redd av å sykle. Bare ikke se på meg. Sover for mye og for lite på feil tidspunkt. Kommer hjem og ligger i senga og tenkertenkertenker på alt som er vanskelig og fint samtidig, spiller de samme hendelsene igjen og igjen, smiler litt og har det egentlig ganske fint. Tenker at det er ikke så mange, men det er kanskje nok, jeg kan akseptere det. Og det neste jeg vet er at jeg får melding og mobilen vibrerer i lomma, har sovnet igjen, ser sola som fremdeles skinner ute men klokka er halv sju. Dagene blir lengre.

Sjøl om dagan blir lengre så føl man sæ lamma.

At least I'll make it another day.

Hopper opp og ned på gulvet og sier jajaja, egg og bacon til middag, merkelig entusiastisk til mat, jeg som ikke engang liker mat, neglene mine glitrer og jeg sier til meg selv at ser du, ting blir bra igjen. Overskudd som jeg ikke aner hvor kommer fra men finner ut at så klart, jeg var så langt nede som man kommer seg og nå har jeg blitt ferdig med det for en liten stund. Alt jeg latet som ikke fantes i noen uker, dråpen og alt rant over, men nå skal det kanskje mange dråper til før det renner over igjen. Det ble kjeftet fra alle kanter og jeg tok i mot med åpne armer og sa ja, jeg vet, jeg vet alt, men noen ganger blir man trist likevel og noen ganger kan det være greit å bli ferdig med det. Ferdig nå. Bryr meg ikke igjen, verden kan gå forbi uten meg, tilbake der igjen. Puster og sier javel og sånn er ting og ferdig med det.

Spiser eventyrsjokolade og henger opp eventyrene på kjøleskapet, leser Doppler igjen og ser at han sier han er Afrika. Hadde glemt at han sa han var Afrika, og innser full av glede at jeg ikke er den eneste som sammenligner meg selv med en verdensdel. Går i shorts og t-skjorte og alle sier hæ, du, det er ikke sommer, og jeg sier joda, det er sol og bryr meg fint lite om verden, de kan tro hva de vil. Får et hjerte tegnet på låret mitt og smiler, snakker uten stopp og merker at ja, jeg er tilbake, jeg er meg igjen, den versjonen av meg jeg liker, enn så lenge.

Flytter frem senga og tenker at nå, nå skal jeg ta frem julegavene jeg dyttet under den, julegavene jeg ikke orket ta stilling til, men i det jeg ser under den er det en enorm edderkopp som møter meg og jeg skjelver og klarer til slutt ikke ta stilling til julegavene likevel. De må ligge der en stund til. Javel. I dag var jeg modig nok til å ta edderkoppen. Det kreves mer mot til alt annet. Rydder og baker boller klokken ti på kvelden, de hever denne gangen også, ting går bra.



Gjemmer ansiktet, dårlig bilde + stygge fingre men sommerfugl i håret og håret ser okei ut, det er poenget, for alt skal være bra en stund nå. Orker ikke noe annet.

And all my friends don't give a fuck.

Ser toget kjøre sin vei og har mest lyst til å sette meg ned på asfalten og grine men gjør det ikke for jeg er ikke alene og jeg gråter ikke så folk kan se det. Bryter ikke sammen. Sier at det går bra. Legger meg på det store bordet som står midt i stasjonsbygget og ser i taket. Venter en time på neste tog.

Har mest lyst til å gråte i begynnelsen. Men innser at det kan jeg ikke, det er ingen der, men jeg kan ikke gråte. Mistet evnen, virker det som. Tenker at jeg kan ikke la småting ødelegge alt. Så jeg tar opp pc'n, finner den ene sangen jeg kan spille av uten internett og setter den på så høyt det går. Danser alene på togstasjonen og tenker at så lenge jeg smiler går alt bra. Vært bra så lenge nå, jeg nekter å la noe knekke meg.

Men fakta er at du kan ikke lure alt til å bli bra. Du kan lure deg selv til å tro at ting er greit lenge, men til slutt går det bare ikke mer. Jeg sa jeg ikke orket mer, jeg sa jeg ikke skulle bry meg, at så mange måneder uten resultater var nok, men jeg bryr meg likevel og jeg blir like lei meg hver gang. Dråpen. Alt renner over. Klarer bare å tenke at om det var meg, om det var jeg som hadde muligheten til å være grei, om jeg var del av verden, så vet jeg at jeg hadde vært et bedre menneske og jeg hadde ikke engang behøvd å tenke over det. Det hadde vært naturlig og alle hadde vært glade. Men det er ikke jeg som har muligheten.

Det er så lite som skal til, og jeg skjønner ikke hvorfor. Og jeg vet jeg ikke kan kreve at de inkluderer meg og bryr seg og snakker med meg og liker meg når jeg er for redd til å inkludere meg selv, jeg vet det er patetisk og teit av meg å være trist fordi alle andre har et liv og er del av verden, på alle kanter, alle jeg kjenner, de har ingenting i mot meg men de orker heller ikke omgås meg, men i dag kunne alt vært annerledes. Det hadde vært så enkelt og spart meg for så mye, men nei, her sitter jeg, fredagskveld hjemme og jeg er trist. Sånn er det bare. Ingenting kan endre det nå. Alle som tar kontakt og prøver å være hyggelige, det er for sent. 

Gråter igjen. Antarktis er ubeboelig og jeg innser at det er jeg som gjør noe grunnleggende feil, at alt dette er min skyld. Jeg forstår bare ikke hva jeg gjør galt. Jeg kaster mobilen i veggen og moren min sier at sånn kan du ikke gjøre og jeg sier at jo, det kan jeg. Leter etter delene på gulvet og under sofaen. Moren min finner dekslet, jeg finner batteriet og jeg setter sammen mobilen og den viser år 2000 og jeg sier at jeg ikke vil mer.

Antarktis er så fryketlig ensomt. Jeg orker ikke. Orker ikke sjekke hva jeg skriver, for jeg gråter så mye at jeg knapt kan lese det. Gråter hysterisk og klarer ingenting. Innrømmer at jeg er tragisk og alle kan le av det men jeg trenger å innrømme at ting er som de er nå. Det er lov å ha det fælt selv om jeg egentlig ikke har noen rett til det. Jeg har bare lurt meg selv til å være glad så lenge at det skulle så lite til for å sprekke. Noen ganger går ingenting og akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet, i det uendelig, det er for mye. Og jeg vet det blir bra igjen, jeg vet at jeg bare tar ting tungt i dag, og kanskje ikke i morgen, men jeg trenger å si at i dag er ikke ting bra.

Antarktis er så fryktelig ensomt. Men det er min egen skyld at jeg er her.

Fra A til B kan mye skje.

Hvor var jeg?

Oh, stemmer, her, ja, sånn var det, slutt å tenk. Jeg har hånda gravd ned i melet og jeg har gjort det igjen, det er sånn igjen, jeg sier alltid dagerukermånederår men det går aldri. Aldri noensinne. Mel på nesa og over hele tastaturet og jeg tenker pustpustpust mens jeg strør mel ned i boksen, tar det opp igjen, gjentar. 20 gule tulipaner kjempebillig, men vasen min er allerede i bruk så jeg kjøper til mamma og føler meg snill selv om jeg har hatt skyldfølelse hele dagen.

Alt er ganske mye, hektisk, jeg tenker tilnærmet alt for mye, så mye at jeg ikke sover og denne uken er så alt for mye. Kjøper for første gang te i pose, pyramideteposer, jeg har bare drukket sitronte i løsvekt hele mitt liv og syns det er så spennende å prøve noe helt annet, du aner ikke. Den lukter kjempegodt og jeg er så sikker på at dette blir bra og kanskje trenger jeg ikke kjøpe bare sitronte på tebutikken men vanlig posete i rare smaker på vanlige butikker. Men nei. Jeg tilsetter vann og lar den trekke og lukter på den og tenker jajaja men når jeg smaker er det ingenting og jeg tvinger den i meg. Ting går aldri som jeg tenker, og i det jeg innser hva som skjer er det for sent å ro seg unna. Så blir det sånn, så vet jeg, så er ballen min, den blir alltid det.

Det som skjer, det skjer. Vurderer å sette en bolle med mel på nattbordet i den tro at det gjør ting lettere, men jeg tror egentlig ikke det. Tror ikke det er lurt. Det går som det går og kanskje liker jeg ikke ny te og kanskje klarer jeg ikke la være å tenke mer, men i dag glemte jeg at de har gjort om butikken og at jeg ikke går dit lengre og jeg gikk inn for første gang på flere måneder og jeg stoppet midt i setningen, midt i steget, paralysert i verdens lengste sekunder, men så fortsatte jeg og jeg gikk inn. Jeg er på rett vei og det er ingen tvil og kanskje er ikke alt som det burde hele tiden men tilnærmet mye oftere enn før.

Jeg er sånn igjen og det regner men de smiler og jeg smiler og det går bra selv om jeg bare vil si slutt, ikke, stopp, la være. Bolledeigen hever for første gang i historien og jeg er stoltere enn man skulle tro fordi jeg endelig får det til. Jeg er ikke udugelig og ting går faktisk. Ting er tilnærmet bra og dette er en god periode.

Men om du tar første steget bi æ med.

Regnet er endeløst.

Tegner en blekksprut selv om jeg ikke kan å tegne og skriver en liste med alle dyrene jeg syns er litt ekstra fine. Delfinsjiraffekornfroskozelotalbatrosnebbdyr, kommer på flere hvert sekund. Klemmer hardt rundt glasset, hardthardthardt, hvorfor blir det alltid sånn, og nå, som alltid, er det noe i meg som vil kaste det i veggen så hardt jeg makter. Men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det aldri. Jeg orker ikke å knuse glass. Orker ikke knuse noe. Vil ikke at ting skal ødelegges.

Dette er lørdagskvelden min, jeg er her, og jeg lurer på hva slags menneske jeg er har blitt vil være og hvorfor jeg må være så himla teit. Hvorfor jeg ikke er litt bedre og har litt flere og ser litt penere ut og er litt mer sosial og er litt bedre likt. Bare litt, ikke sant. Litt. Bare litt så jeg kan føle meg bra. Men jeg har gitt opp, orker ikke, Antarktis er så langt jeg kommer, verden klarer seg uten. De har ikke noe i mot meg men de liker meg heller ikke. Akseptert. Og det er bra men blir aldri fornøyd, bare litt mer, kanskje hvis... men nei, orker ikke. Nå er det nok. For mange måneder uten resultat. Nok nå. 
For tiden har jeg så mye jeg vil si, men jeg har ingen å si det til. Eksploderer nesten, men forblir stille. Ingen å si alt til. Ingenting går i lengden. Før eller siden. Alltid.

Men likevel, til tross for alt, så går jeg ikke i minus. Noe er bra og noe er ikke bra men sammen blir det ingenting. x + y = 0 og da spiller det liten rolle hva de ukjente er så lenge det ender opp med å verken bli positivt eller negativt svar. Alt er bare helt nøytralt. Jeg smiler og er meg likevel. Kan ikke si noe feil, for det gjør ingen forskjell uansett. Jeg bryr meg ikke, ingen bryr seg. Det er bare sånn nå. For vet du hva? Jeg har en grunnleggende følelse av likegyldighet. Egentlig, så bryr jeg meg ikke om noe som helst i hele verden.

Neida. Helt egentlig, bryr jeg meg om absolutt alt. Om absolutt for mye. Likegyldig men bryr meg likevel. Det er derfor ting blir så vanskelig. Men jeg smiler bare likevel og veit at før eller siden blir jo ting bra. Jeg var glad så lenge nå at det strengt tatt var på tide at jeg begynte å tenke litt igjen, eller hva. Ingenting gjør noen forskjell, ingen bryr seg, det er som det er. Aksepterer det, uten mer om og men. Ja.

Null stress. Nyser hele tiden og balanserer vannglasset på hodet, kan ikke bry meg mer, da blir det for mye igjen. Pause er godt og det må fortsette, bare litt til. Vannglasset er fullt og jeg klarer nesten sette meg i sofaen før jeg må løfte hånda for å stoppe det i å falle.
Orker ikke knuse noe.

hits