mai 2009

This means nothing at all.

Så var jeg ikke hjemme i natt heller. Men jeg la meg til å sove rekordtidlig, stolt. Jeg og Sissel gikk ganske mange lange turer for å lufte litt, vi har mye å snakke om, og det er ikke så interessant å være sammen med de andre når de er såååå fulle. Jada, så klart.
022

Så da foretrekker vi å gå langs veien og smile litt. Og vinke til alle som kjører forbi. Og smile enda mer når de vinker tilbake. Og snakke med folk som stopper og ruller ned vinduet og spør hvordan vi har det. Og le av folk som tror vi er helt snydens kanon, for her kan man ikke sitte ved brua og kaste løvetann i vannet og si hei til alle uten å være full. Neida.

Å ligge helt stille i senga og høre gjennom et Simple Plan album, det er det lenge siden jeg har gjort. We're the voice in your head, we're the lies that you said, jeg kjenner at jeg savner å høre på denne musikken. Plutselig har jeg så mye jeg må tenke over og da er det fint å bare legge seg ned. Men egentlig lå jeg på gresset i dag, i flere timer, i hvitt blondeundertøy og bare prøvde å zoome ut litt. Det funka ganske bra. Jeg kjente at det var insekter som gikk over magen min, men i stedet for å hyle bare lå jeg der, med øynene lukket og prøvde å ikke tenke så mye. Det var flott.
Men egentlig, når det kommer til saken, tror jeg ikke det er så mye å tenke over. På tirsdag er det nok over.

Sola skinner inn vinduet mitt og rommet mitt er alt for varmt, jeg tror jeg snart ringer Sissel og spør om jeg kan komme til henne en tur.
(Hver gang jeg kan si sånt tenker jeg at for et år siden var ikke det en mulighet. Det er rart det der med å venne seg til at man ikke er ensom lengre.)
To be left out in the dark, den sangen kom nettopp på, Welcome to my life, og plutselig husker jeg hvor godt jeg likte den og hvor ofte den fikk meg til å gråte.
Men himmelen er så fin og blå, jeg kan ikke sitte her, må gjøre noe, må gå, leve, smile, le, jeg kan ikke sitte her mer, jeg ble plutselig rastløs, jeg tenker for mye igjen.

Hull i sokken, mentos og litt sånt.

Jeg og Thea var i Trondheim for å kjøpe en bursdagsgave i dag, og det var fint selv om vi gikk rundt i byen med jakka hennes over hodet fordi det regna, og alle folkene med sine svarte paraplyer tenkte sitt.
Men hihih, i dag blir det litt bilder, kameraet mitt er hjemme igjen.

010
(KOLIBRIEGG. Trenger jeg å si mer?)

030

017

014
(Neida, jeg liker ikke mentos. Host. Joda. Alle burde gjøre som meg og spå i de, jeg lover, de har aldrialdri tatt feil for meg, bare så du vet det. Ikke i dag en gang, selv om jeg trodde mentosen var helt på bærtur. Altså, jeg stoler blindt på mentos, mentos er min venn. Bare den med fruit da, rainbow kan ikke spås i, går bare ikke.)

022
(Og prinsessebladene har de aller fineste plakatene.)

004 copy
(Ser man det, skjerfet går fremover. Hih. Jeg liker plutselig å strikke, det er rart, det.)

028
(Og dette, min venn, er det største og fineste som har skjedd på lenge. Uklart fordi du ikke får lese, så klart, men det der er altså første gang noensinne jeg har klart å si hva favorittboka mi handler om, og det er triumf i seg selv. Å få 6 på triumfen gjør det så klart enda litt bedre.)

051
(Han som hadde hull oppå skoene er ikke så rar lengre. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg heller har klart det, det skal liksom ikke være så lett å få hull på oversiden syns jeg. Men jeg har altså klart det jeg også.)

Egentlig skulle det ikke være så mye tekst i dette innlegget. Men jeg klarer ikke å la være å ha tekst under bildene. Unnskyld.
Det er litt fint med sånne bilder som egentlig ikke har noe poeng og ikke er spesielt fine.
Som bare er bilder. Det er jo en grunn til at jeg aldri sletter bilder, de er liksom fine uansett syns jeg.
Men nå sier den ansvarlige delen av meg at jeg må gjøre matte.
Så.
Ja.

From what I've heard.

Vurderer fram og tilbake om jeg skal bli med på kino i kveld. Jenta er jo hyggelig, men plutselig får jeg vite at tre av vennene hennes skal være med og da blir jeg redd og vil bare gjemme meg på rommet mitt. Vennene hennes går på den skolen, den skolen hvor alle tror de vet alt om meg, den der skolen hvor ingen liker meg fordi de har hørt så mye rart, og de er mennesker jeg ikke kjenner og hva hvis de ikke liker meg og hva hvis hun glemmer meg og hva hvis jeg blir sånn som jeg bruker å bli, at jeg ikke klarer å snakke og til slutt bare sniker meg lydløst vekk.
Jeg må vurdere saken litt til.
Gikk inn på bokhandelen med en sånn fin tanke at i dag skal jeg kjøpe en helt fremmed bok. Saman er ein mindre aleine, håper den er bra, jeg trenger flere fine bøker, håper den var verdt pengene. Også kan jeg jo innrømme at jeg må bli flinkere i nynorsk, eheh, så litt taktisk var det.
Jeg tenker litt på at hver gang jeg kommer hjem og den ene kattan er ute, han som er mest utekatt, ser han på meg og hilser, og jeg kommer mot han og strekker ut hånda, men han trekker seg unna og tenker nei herregud, du får da ikke ta på meg, men så ombestemmer han seg og jeg får kose litt med han. Men så skal jeg gå inn døra og venter på at han skal komme inn, men han bare setter seg ned og ser rolig på meg, jeg lokker på han og sier kom da Gråpus, men han kommer ikke, han skal ikke inn, har god tid. Så da bare går jeg inn og begynner å lukke døra, og øynene hans utvider seg og plutselig løper han inn forbi beina mine. Samme greia hver dag, han har så god tid, inn du liksom, men så forsvinner nesten muligheten og da må han inn likevel. I det siste har jeg liksom hatt så god tid til å tenke over sånt.
Tenke over sånt som jeg ikke skjønner hvorfor jeg gidder å tenke over.
Nå kom det en veps igjen. Jeg skjønner ikke hvor de kommer fra.
Er det noe du tenker på ofte for tiden?

They sure love to stare.

Jeg strikker et skjerf. Det er snart sommer, og av alle ting strikker jeg et skjerf. Og det er bare fordi jeg er så sinnsykt stolt over at jeg endelig kan å strikke, takk Anne, hva skulle jeg gjort uten deg. Håper bare jeg har motivasjon nok til å bli ferdig med det. Så kan jeg gå med skjerf i sommer.
Den tredje vepsen i dag summer rundt i vinduet, jeg skjønner ikke hvordan det har seg, jeg har jo bare vært hjemme i en time. Skjønner ikke hvor alle kommer fra, men jeg slipper ut denne også og håper at neste gang kommer det en humle, jeg liker de bedre, og de liker meg. Og støvsugeren står på, jeg prøver å holde litt orden, fikse på veggene og støvsuge gulvet, dette blir bra, også kaster jeg blomstene som står i bokhylla og sette dukkene fint på plass. Jeg har glemt å si det, men nå har jeg en Ariel dukke som synger, Part of that world, den er kjempefin, og en Belle dukke som bare er pen. Det er nesten et problem for meg at jeg er mer interessert i barbiedukker nå enn når jeg var mindre, men de er så fine å samle på selv om søstrene mine lurer på hvorfor jeg ikke leker med de, skal de bare stå der?
Og når jeg sykla hjem regnet det, en gammel dame med gjennomsiktig regnjakke og handleposer går i veikanten og smiler når jeg sykler forbi, og det er sånt jeg syns er fint, at fremmede smiler til tilfeldig forbipasserende, bare fordi det er koselig.
Flere burde smile til forbipasserende på gata.

Sosialt, fint.

Nå har jeg nettopp kommet hjem.
I går dro jeg til Trondheim for å møte Alex, Chris, Wanja og Veera, og det var kjempehyggelig med fint vær og koselige folk. Alex og Chris hadde jeg ikke møtt siden i sommer, kjempefint. Og litt senere på kvelden dro jeg og Alex på Europe/Whitesnake konsert, noe som var ganske kult selv om jeg kjenner at jeg er et sånt menneske som trives best helt framme, selv på band jeg ikke har noe forhold til. Pussig. Men det gikk greit å bare stå litt bak og klappe nå og da, det var ganske fint det også. Men jeg kjenner at jeg gleder meg helt sinnsykt til Hove, ingen band jeg må sitte og vente hele dagen på, jeg kan bare kaste meg inn på forskjellige konserter og ha det kjempefint. Ingen band som er dødsviktige å komme helt forerst på. Fint.
Etter konserten tok vi bussen hjem til Wanja, og jeg har for en gangs skyld overnatta, ikke bare vært på besøk på natta. Den var ny. Vi var våkne til rundt fem, og selv om jeg lå i den minste sofaen og hadde litt problemer med å ligge behagelig var det kjempefint. For øvrig valgte jeg den sofaen selv altså, for jeg er trossalt minst og da gir det mening at jeg tar den minste sofaen. Såh. Det er uansett kjempekoselige folk, og jeg gleder meg til i sommer for da skal jeg til Brønnøysund og plage Alex og Chris, hih.
Jeg glemte kameraet mitt hos Wanja når jeg og Veera tok bussen i dag tidlig, så Wanja, jeg må nesten møte deg i løpet av uka, for jeg klarer meg ikke spesielt lenge uten kamera. Kjenner det allerede, jeg skulle hatt bilder å poste i dette innlegget. Men okei.
Det var en sånn dag med narvesenfrokost mens man venter på toget, og det er egentlig mye finere enn det høres ut.

Og du, til slutt nå, skal jeg si deg hva som skjedde når jeg kom hjem? Altså, jeg er et sånt menneske som stortsett aldri skjekker eposten min. Jeg får aldri epost, så det er like greit. Men i dag gjorde jeg det og jeg var like ved å begynne å gråte. Og det høres sikkert tåpelig ut men i 2006 hadde jeg en venninne over nett, fra det første forumet jeg var på, og vi satt oppe til langt på natt og snakka for det var jo tidsforskjeller, men det gikk fint. Og plutselig en dag var hun aldri der lengre, og jeg visste at hun holdt på å flytte og tenkte at det sikkert hadde noe med saken å gjøre. Men hun kom aldri tilbake, og jeg glemte henne nesten selv om vi var så close. Også, to år senere, får jeg plutselig mail fra henne.
Det er, rett og slett, noe av det fineste jeg har vært borti.

I det siste har alt faktisk vært ganske fint.

En sånn fredag hvor alt er litt rart.

I drømmen min fikk jeg ikke ta norsktentamen og det var folk som ga meg klemmer mens jeg satt og gråt. Også bråvåkna jeg og falt nesten ut av senga fordi jeg hadde glemt at jeg la meg den andre veien i natt, for det var en sånn natt hvor jeg plutselig måtte sprette opp for å helle et glass vann over meg og ligge med hodet i fotenden og se ut vinduet.
Stilen jeg skrev på tentamen ble elendig, men det er greit, for nynorsk gikk verre. Og når jeg skriver ut stilen for å levere den kaster guttene i klassen seg over meg, de har vært ferdige i mange timer allerede og venter på bussen. Og de er jo hyggelige men jeg hater norsktentamen av akkurat denne grunnen, de spør hvor mye jeg skrev og hvilken oppgave jeg tok, og så sier de at jeg må bli forfatter, du skal bli det ja, Maria, forfatter? Og de prøver jo bare å være hyggelige, de er kjempekoselige folk, men i dag begynte jeg nesten å gråte for jeg har for ikke så lenge siden sagt høyt at nei, jeg har ikke noe drømmeyrke, for det virker for dumt, den der forfatterdrømmen. Og når de sier at jeg må bli det prøver jeg bare å smile og gå, men de står der og gliser og spør om de kan få lese litt av stilen min og da sier jeg at jeg må levere den nå og baner meg vei gjennom de og er bare glad de ikke fikk lese.
Det er bare mattetentamen som mangler og selv om jeg har sterk femmer i matte er det den jeg gruer meg mest til, for jeg kan ikke matte.
Men jeg skal ikke tenke så mye på det.
For i det siste tenker jeg bare på hva som er sosial akseptert og hvorfor enkelte ting ikke er det, og hvorfor ingen gjør noe med det. Det er sånne ting som plager meg.



Også hører jeg på denne.
Og nå liker jeg at det er helg.

Fin dag med fine folk.

001

Vi sov i telt. Det kunne aldri falt oss inn å gå på barneskolen på natta og leke der, klatre opp på taket eller lignende, neida. Og vi skulle legge oss tidlig, jeg og Sissel fant på det, men vi var de siste som sovna. Vi kasta sko på de andre og de ble sure, så vi tok oss en to timers gåtur til sentrum, og nå er vi en opplevelse rikere. Sissel har de kuleste bildene, men jeg poster likevel.

063


055

043

022

081

Og når vi våkner er det fin dag med fin frokost.

062

060

003

Og fin dag betyr hei, vi drar på stranda.

135

133

106

171

182
(Dette er fem miutter før vi dro fordi vi hørte torden)

191
(Dette er fem sekunder etter vi satte oss i bilen)

Jeg fikk i det minste tatt et bad før regnet høljet ned, bikinien min er fin men du får ikke se bilde fordi jeg er den typiske tenåring som ikke liker kroppen sin, og når jeg kom hjem sov jeg til nå og plutselig husker jeg at det er skole i morgen.
Har du badet i år?

Fjær og hammer og spiker, jeg vet ikke.

To barneskolejenter med hijab på roper fint hår når jeg sykler forbi, og av ren refleks roper jeg takk det samme. Jeg føler meg alltid veldig ukomfortabel når jeg får komplimenter og ikke har noe fint å si tilbake annet enn takk, så å si takk det samme er sikreste utvei, for da slipper jeg at det føles så ekkelt hvis jeg ikke finner noe å komplimentere tilbake. Så jeg gjorde det i dag også. Men sekundet etter setningen glapp ut går det opp for meg hvor tåpelig det var, kunne jeg ikke bare sagt takk, jeg har jo ikke sett håret deres, kanskje de tror jeg sa det for å være jævlig.
Det ligger en død fugl i veikanten, der jeg må sykle for å komme til skolen, og jeg rakk ikke å oppdage hva det var før jeg hadde sykla over den. Det var da det gikk opp for meg at jeg aldri kommer til å klare å drepe noen, for jeg ble så ødelagt av å sykle over en fugl som allerede var død. Og i dag er det bare fjær der, men jeg fikk like vondt når jeg sykla over de, jeg hørte lyden inni meg, knas, så vidt hørbart at jeg brakk enda flere bein i kroppen dens, og jeg har så dårlig samvittighet.
Og jeg nettopp stått med hammer og spiker, det er et kunststykke det der med å finne ut hvor jeg vil at bildet skal henge, og deretter klare å slå inn spikeren, det er ikke så ofte man ser meg slå inn spiker, men nå har jeg endelig laget et hull i veggen og et innrammet bilde av Ariel henger der, og hvis du lurte er det det første bildet på veggen min som har ramme. Minner meg om barndommen.

072

Og det der med at jeg plutselig må ha bilder i innleggene mine plager meg.

Fra nå av skal jeg bare ha med bilder hvis de er relevante.

Men dette er litt relevant, hvis jeg tenker etter, for se på skolissa mi. Jeg har Ariel skolisser, det er så fint, selv om du ikke ser det så godt.
Jeg tror ikke jeg er på vei noe sted med dette.

Iselilja.

Alt er håpløst igjen.

014 copy

Jeg har innsett at jeg er så fleksibel at jeg kan like hva som helst, og det er egentlig en fryktelig ting å innse, for det kan bety at jeg kanskje ikke har en eneste selvstendig mening, eller kanskje alt for mange. Og jeg lagde vafler til halve klassen og det var like før jeg besvimte, men jeg veit at det ikke kommer til å gå på karakteren min, men det gjør derimot sinneutbruddet mitt til læreren, og i dag er ingenting greit.
Jeg blir mer og mer glad i Gåte, og det er så trist å like et oppløst band, det er nesten som å like en artist som er død, jeg blir så deprimert av det. Men i morgen har jeg nynorsk tentamen, og vil du høre en hemmelighet? Jeg har ikke lest gjennom noen av stilene jeg skrev til tentamen til jul. Og det er bare fordi jeg ikke klarer å være fornøyd med å plutselig ikke få sekser på alt, og jeg tror mer enn noen gang at det er Secondhand Serenade som har gitt meg gode karakterer før. Vi har ikke lov til å høre på musikk i morgen heller.
Og til slutt, Oscar Wildes Heis av Lars Saabye Christensen syns jeg du skal lese, det har jeg nettopp gjort og funnet en karakter som minner meg om barndommen min, en del av barndommen jeg nesten hadde glemt, og en som jeg er overbevist om at er fremtiden min. Jeg vet ikke hvilken av de som skremmer meg mest.
At jeg kommer til å bli korrekturleser for en elendig forfatter, eller at jeg alltid ville at flyet skulle styrte?
Orker ikke tenke.

Jeg kasta rosene på bildet i går, det var på tide.
Og snart skal et nytt bilde opp på veggen.

Norge i rødt, hvitt og blått.

089

Beina mine er vonde, og jeg tror Thea var heldig som ødela skoene sine, for det er vondt med høye hæler i lengden. . Du med rødt og grønt hår, du kan bare dra hjem, javel, sier du det, da kan du dra til helvete. Det har gått opp for meg at det kanskje lønner seg å passe inn noen ganger, jeg følte det i går, selv om jeg syntes alle jentene i grå thights, hvite sko og korte, nøytrale kjoler var utrolig teite, så ser jeg absolutt fordelen med å være en person andre liker og ikke legger så mye merke til. Og forøvrig er ikke håret rødt, men rosa.
Og når ei som såvidt klarer å stå forteller meg at jeg bare må dra på noen flere fester og bli kjent med folk, så blir jeg akkurat som henne, da kjenner jeg at jeg blir litt redd, for det er kanskje det siste jeg vil.

Men hei, jeg vet jo at det er 17. mai, nasjonaldag, ja vi elsker dette landet, men som vanlig føler jeg at det ikke angår meg, og jeg syns jeg har vært flink som hylte høyt i går når jeg fikk melding om at Alexander Rybak vant og dansa til Fairytale, og det er egentlig nok feiring av Norge for min del. Jeg sitter her med Rainbow mentos, for jeg er litt for glad i mentos, og selv om jeg ikke kan spå med disse er de veldig fine, men etterpå skal jeg likevel ut og se på at søstra mi går i tog og deretter dra til den gamle barneskolen min hvor jeg skal tvinge Sissel og alle andre til å bli med på alle lekene som er der, men det er også det eneste jeg akter å gjøre i dag. Og hvis noen tvinger meg til å spise sodd setter jeg foten ned og sier at jeg har fått nok, selv om jeg egentlig burde ligge lavt og ikke si så mye.
Ha en fin dag, da.

Høyr ikkje på om dei skrik du er feig.

video:k9z

Se på det, jeg har prøvd meg i Windows Movie Maker, første gang, så ikke slakt meg. Jeg prøver å bli flink, ikke sant. Skoledagen min på mandag, kort fortalt, litt høytlesning i barneavdelingen på biblioteket, litt mattetime, litt is. Og øynene til folk, og noen få samtaler om du hørte etter. Jaja.
Jeg vet ikke hvorfor jeg poster den, men okei. Jeg trenger det.

Og når jeg kom hjem i dag skulle jeg hente meg en hånduk, men plutselig, i noen små sekunder, husket jeg ikke hvor håndukene er. De har alltid vært i det samme skapet, og det plager meg at jeg plutselig ikke visste det, hva er det som skjer, kan jeg ikke bare være her, være bevisst? Jeg er aldri det for tiden.
Jeg skal sette meg i sola og lese en av de nye bøkene jeg kjøpte i går, sette på en Gåte cd så høyt at jeg hører den ute og bare slappe av fram til mamma kommer hjem.
Og jeg oppdaga nettopp at jeg hadde posta dette innlegget med ting som avslører meg, så jeg fjerna det. Jeg er ikke klar for det. Feig, ikke sant. Og nå er dessuten temaet fortid, og jeg vil helst glemme hele greia, jeg trenger ikke sånt nå.

Forresten er det så mange løvetenner i hagen nå at jeg har mistet tellingen.

Jo, litt ufokusert.

Jeg dro til Trondheim for å slappe av, sitte under Olav Trygvesøn statuen og bare samle meg litt i noen timer fordi ingenting er helt som det skal for tiden, men så møtte jeg bestevenninna mi fra barndommen like før jeg forsvant inn på Fretex, og selv om jeg bare måtte omgås henne i tre kvarter var det alt for rart. Det var ganske nøyaktig to år siden sist, og hun har ikke forandra seg i det hele tatt, det var jo litt koselig, men jeg klarte ikke å riste av meg den rare følelsen, herregud så rart å møte henne. Den henger igjen litt enda. Alt ble liksom rart etterpå, og det ble enda litt vanskeligere å få opp humøret. Skulle nesten ønske jeg ikke hadde støtt på henne, for da hadde det vært så mye lettere. Når jeg drar til byen for å være alene, vil jeg faktisk være alene.
Jeg brukte litt penger og kjøpte fine ting, det er ikke så mye mer å si. Jeg dro til byen for å sitte under statuen i noen timer, og det har jeg også gjort. Det hjalp litt.

058

064

I dag ble jeg glad i ufokuserte bilder.

Og vet du, jeg ser Atlantis 2, og de snakker norsk i begynnelsen, altså, til og med hvis du har på engelsk språk. Jeg tror faktisk nordmenn er litt viktige i filmen, men jeg vet ikke enda for den har nesten nettop begynt og jeg har ikke sett den på flere år.
Men folkens, vi finnes, også i verdenen til de som lager teite Disneyoppfølgere. Det gjør meg litt glad.

Until the day we're not.

Jeg er så ufokusert og har flere blåmerker enn jeg klarer å telle, jeg skal aldri blåse opp flere titalls ballonger på en gang og deretter gå opp trappa, det gjør vondt over alt fremdeles, men jeg spiste det siste kolibriegget mitt i dag og plutselig er alt så underlig følsomt og jeg lurer på hvorfor jeg begynte å gråte to minutter inn i filmen.
Noen ga meg ullsokker i en drøm jeg hadde, og det er det fineste jeg har drømt på lenge, nå har jeg lyst på nye ullsokker, og jeg sier at ting er fine for mye, jeg må utvide vokabularet mitt, men saken er at jeg egentlig kan mange ord men av en eller annen grunn heller vil bruke små, enkle ord, for når jeg begraver meg i ordboka syns folk jeg er for mye å omgås, jeg bare vet det, så for tiden prøver jeg å ta så liten plass som mulig.
We're all okay until the day we're not, det er sånne sangtekster jeg ikke kan fordra, det er jo så opplagt, akkurat som if you run away you won't stay, nei herregud, tenk litt, jeg har plutselig blitt så sint, det er lenge siden jeg har vært skikkelig sint for noe, og nå blir jeg sint på alt. Jeg vet ikke om jeg syns det er bedre enn å være likegyldig eller ikke.
Jeg vil bruke noen av pengene mine på å sende en skikkelig fin pakke i posten til noen, jeg skal kjøpe ting jeg syns er flotte og sende til første og beste kandidat, har du lyst på kan du si i fra, men jeg velger helt tilfeldig, tror kanskje jeg burde tenke litt bedre over hva jeg bruker penger på, men jeg har bestemt at jeg skal bruke det meste på ting som gjør meg glad, og du kan si hva du vil men jeg gjør det likevel.
Kan du fortelle meg noe fint?

Hurra?

002

005

081


120

178
(Neida, vi er helt normale)

339
(Skokasting, forstår du vel. På lekeplassen, på en disse, ikke sant.)

304

390

436

Skal jeg si deg noe? I dag har jeg bursdag.
Og vennene mine gir meg fine gaver, thights og perler som de husker at jeg har hatt lyst på, men det fineste var en 16 minutters lang film hvor de gjør masse fine ting, som å danse og få folk til å si bursdagshilsner, og kanskje kortet til Yvonne, for hun er så flink til å tegne.
Jeg er ganske glad, buskeplan, flaks koko, over 400 bilder og noen filmer, fint.
Men nå må jeg delta i familieselskapet.
Jeg feirer ikke at jeg blir eldre, jeg feirer at jeg fremdeles er ung.

Tivoli, sånn fint, vet du.

I dag var vi på tivoli.

037

040

073

078


111

281 copy
(Og da kjøper man så klart sukkerspinn)

121
(Og lar Anne låne blomsten jeg vant ved å trekke i snora, men bare litt)

216 copy

182

Jeg er den eneste jeg kjenner som tar bilder i karusellene, og det er sikkert fordi jeg er den eneste som syns dårlige bilder tatt i fart med fine farger og glede rundt seg er utrolig flotte.
Vet du, for meg er tivoli den eneste lykkefølelsen man kan kjøpe.
Jeg blir så glad. Lykkelig, egentlig. Og jeg liker den elendig tivolimusikken så utrolig godt, for jeg er så glad.
I dag har jeg brukt for mye penger, men det gjør ikke noe.
Og nå skal jeg lage sjokoladepudding til i morgen, for det er sånt man gjør når man skal ha folk på overnatting, også skal jeg blåse opp haugevis av ballonger, for det er bursdagsfeiring selv om bursdagen ikke er i morgen, men det er jo derfor de overnatter.

208

197

(Bare for å bevise at det er kjempevanskelig å se bra ut på bilder i karuseller som går alt for fort)

Sånn ganske festlig.

Vi var på Cubus i dag.
Der okkuperte vi prøverommene og hente alle klær vi syntes kunne passe til åttitallet.
Også tok vi bilder til musikkprosjektet vårt.

026 copy

027 copy

Anne er så fin å ta bilder av, det fant jeg ut i dag. Hun er utrolig fotogen, og hvis du lurer er hun den på bildet med perlesmykke. (og den på bildet under)

019 copy

Kjempegøy. Folk i butikken så rart på oss, men vi bare lo, alle fire. Jeg var mest fotograf, det var liksom min ide å gjøre dette til musikkprosjektet, så da blir det sånn. Og det er jo litt gøy å kunne si at dette skal du ha på deg, gå og skift, hvis jeg syns de har valgt noe idiotisk. Men det skjedde jo sjeldent, det er lov å velge dumme klær, paljettbukser og gigantiske gensere, helt greit.
Og når vi er ferdige kommer de og spør meg om de kan gå nå, og jeg svarer helt greit, du har vært flink, og føler plutselig at jeg snakker til ansatte, ikke vennene mine. Men Anne ble med meg når jeg kjøpte meg ting for å ha på på tivoli, tenk, det er det første jeg bruker konfirmasjonspengene mine på, klær jeg så for meg å ha på tivoli, jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde et bilde i hodet av at sånn skal det være, og snart skal jeg bruke masse penger på å være på tivoli.
Det ble jeg fint vær plutselig, jeg håper det varer, for da funker alt sånn som jeg vil.

Pære og hull i skoa.

Jeg har aldri sett noen spise pære så fint før. Det kan jo kanskje ha noe med at jeg vanligvis ikke ser på at folk spiser pære, jeg ser faktisk generelt sett ikke på at folk spiser, det er liksom ikke det mest interessante å se på. Men i dag fanget det liksom oppmerksomheten min, og det var så fint, kanskje alle spiser pære sånn, det kan jeg ikke vite noe om, men det er i alle fall et menneske som gjør det, og det var så fint. Og ingen liker å bli sett på mens de spiser, så jeg vet jo at det sikkert ikke var så hyggelig gjort av meg, men jeg tror ikke det ble lagt merke til og det var så fint på en helt rar måte at jeg ikke kunne la være. Og litt etterpå oppdager jeg at en fyr har hull i begge skoene, og jeg ser litt på det og lurer litt på hvordan han har klart det, å få hull akkurat der, oppå skoene, ikke i nærheten av bakken, så pussig. Og det er også ganske fint på en rar måte, jeg skjønner ikke hvorfor jeg syns det er fint, og jeg rekker ikke å finne det ut for plutselig forsvinner skoene og alle går hjem.
Humøret er middels, og det er været også, jeg trenger mer sol, jeg har planer som avhenger av sol og fint vær, kom igjen, ikke mer regn nå, vær så snill.
 
002 copy

La meg bare ligge litt på gresset og gjemme meg under hettejakka mi mens jeg ser på sola som gjør gresset litt for grønt.

How did it end up like this?

Jeg har gåsehud på ryggen selv om det er varmt og jeg har lyst til å fortelle om groteske og blodige ting men vet at det ikke går, det er ikke meg, jeg er for liten og uskyldig, tror jeg. 
Det regna i dag, alt for mye, men alt for lite også, og jeg forsov meg for andre gang og skjønner ikke hva som feiler meg, hvorfor kommer jeg meg plutselig ikke opp? Så jeg kom meg ut i regnet og det var kaldt og uvennlig, men samtidig ganske greit, og jeg kommer inn i spansken søkk våt og ingen reagerer på at jeg kom for sent.
Og hva gjør du, når noen tror du har bursdag i dag, og sender deg melding og skriver det på msn nicket sitt, skal du bare jatte med eller skal du si at ehm, du, det er ikke enda, det er 6 dager til. Jeg hater sånne situasjoner, akkurat som når folk hører feil eller misforstår og begynner å snakke om noe helt annet, da bare lar jeg de holde på, for jeg klarer ikke å si at det ikke var det jeg sa. Og det er jo spesielt vanskelig når tanken er god. Håpløst.
Men jeg holder jo egentlig på å klamrer meg fast til barndommen min, og det innebærer å spille dataspill jeg likte en gang i tiden. I det siste har jeg spilte Fishy, et sånt spill du kan finne hvis du søker på 123spill sine sider, det er et sånn livets sirkel spill, spis eller bli spist, og jeg spilte det hele tiden før. Og nå er jeg avhengig igjen, men jeg tolker det mye mer nå, analyserer det, gjør det til en metafor, og det er skumle saker, å tenke for mye på ting som ikke er ment til å snus og vris på. Det burde man aldri gjøre, for det er til å bli gal av, å prøve å finne skjulte meninger bak alt.
Så nå skal jeg finne et eller annet teit spill jeg har, installere det og spille det til jeg går lei.
Liksom rømme fra livet, tror jeg.
Litt Peter Pan.

Konfirmasjon og bunad og sånt tull, pust ut.

Au, vonde sko. Klaustrofobisk, jeg fatter ikke at jeg har gått i bunad i hele dag, innestengt, slipp meg ut. Kunne vist frem bilder av hvor "fin" jeg er i bunad, men det orker jeg ikke. Luggen hadde grønt i seg, jeg hadde en gigantisk hårspenne og blå og rosa sminke, jeg fikk frem personligheten min likevel, og det er det viktigste. Jeg kommer jo til å like bunaden en dag, sier jo alle. Men ikke nå, herlig å få av bunaden og sitte i BFMV t-skjorte og nattbukse. Snakker med den ene katten min og hun maler, hun er helt enig i at bunad er noe tull, det er bra.
Det var jo verdt det da, fikk en god del penger, to dager på Hove (Hvor mange ganger må jeg si at mormor er best?), teite bunadsting og nytt kamera. Men jeg hater å få gaver fra folk jeg ikke kjenner, føler meg så teit og fæl, huh, hvem sa du, kjenner jeg de, Drammen, hvorfor får jeg konfirmasjonsgave fra Drammen? Javel, tar i mot pengene, takk som byr.
Faren min holdt tale og han var inne på noe, jeg trodde han hadde selvinnsikt og ble nesten litt glad, men så spora han av og det ble bare for dumt, trodde virkelig han skulle være litt brutalt ærlig men han har misforstått alt og tror jeg åpner meg til stemora mi, så dumt. Og bestefar viste en video hvor jeg kysser krabber og ser så søt ut, jaja, så var jeg vel sånn en gang, jeg dansa med de og kyssa på de, nesten som frosker.
Maria snubler på vei opp på scenen, det var ikke så rart, og mamma mener jeg må si noe på slutten av selskapet men det klarer jeg ikke, vi spiser kaker og jeg skal bare glede meg litt til neste helg heller.

023 copy

Skål.
Alle skulle absolutt skåle med meg. Jeg liker det ikke, jeg skjønner ikke poenget, det er vel bare sånn man skal gjøre.
Så skål, da.
hits