mai 2011

Monday morning lunatic.

Sol og regn om hverandre. Gikk til timen og sdrpene p vinduene, satt og skalv i gangen etterp og da var det bl himmel ute. Helt tomt og alle hadde gtt, de gikk rett forbi meg,og jeg la meg til slutt ned p gulvet, leste i en bok og tenkte at javel, det var den siste mattetimen og ikke en gang lreren sa et ord til meg. Vet ikke hva jeg hadde ventet meg.Kommer til savne mattetimene.En fyr jeg ikke vet hvem er gikk forbi mens jeg l der og sa "Helt avslappet du da!" og jeg smilte bare, fortsatte lese helt til det ble p tide dra hjem.



Det er nesten juni, men ting krever sitt av meg likevel og jeg gjemmer ansiktet i hendene og trekker pusten for finne mot til gjre ting. Hopper i det, kaldt vann, blir ferdig med det. Gr videre i livet. Glemmer det jeg ikke trenger huske. Superflink og fornyd. Er vken hele natten, drar p skolen og sover hele dagen nr jeg kommer hjem, disse dagene blir ikke brukt til stort. I morgen har jeg en stor prve, det siste som teller dette skoleret, og jeg har knapt lest.Overbevist omat jeg fr fem i faget uansett, orker ikke bry meg, s jeg gjr ingenting i stedet for. Ansvarslst.

Det er midt p natten og jeg river opp fryseren, prver ikke reagere p lyden det lager. Finner en bringebris, sparker igjen skuffen uten sokker p, s hardt og fort jeg kan,og etterp drikker jeg et glass melk for frste gang p flere r. Alt forandrer seg, hele tiden.

Bhutan is the only country to measure happiness.

Leave behind some.

Noen ganger m man bare rydde tingvekk. Rydde folk vekk. Fjerne det som minner om de du vil slutte tenke p. S det gjr jeg, rydder og vasker og gjemmer vekk.Til de gangene jegforstr at folk har glidd vekk fra meg, noen gangerer devann mellom fingrene mine, umulig stoppe.Putter ting i skuffer og river ut sider av notatbker.Har tenkt litt p at trikset kanskje er finne nye venner akkurat i det de gamle gr lei av meg, men det er jo en drlig lsning uansett.Jeg skulle bare nske de aldri skjnte at jeg er teit, men det gjr de alltid fr eller siden og da forsvinner de fleste.Da er det best glemme.(Men jeg glemmer jo aldri, de glemmer meg men jeg husker de for alltid.) Og idag, det slomeg s hardt at jeg kommer til savne klassen min og at jeg ikke vil ha nye mennsker neste r. Men det fr jeg jo.

Eksamen er oversttt, detgikk ganske greitog jeg fler at alt jeg gjr n ikke spiller noen rolle. Etter eksamen kjpte jeg nye sko, som for belnne meg selv, og de er ganske fine. Bruker ha for breie bein til slike sko,glad fordide passer (jaokei litt trange men det er hemmelig).



Vi sier at det er sjarm i drlige bilder, det er som regel det jeg satser p. Lager kakao og bestemmer meg for at i natt sover jeg ikke, hvorfor sove nr jeg kan la vre,jeg kan vre vken, vaske gulv og hre p gladmusikk. Sitter med ansiktsmaske klokken halv to p natten og veit at ting er ganske okei n, uansett hvordan jeg snur og vender p det. Det er ganske sjelden jeg ikke klarer finne en innfallsvinkel som gjr alt hplst igjen,men n leter jeg ikkeog alttyder p at ting er okei n.Nr jeg ikke sover blir jeg ofte lett til sinns, hvitt i hodet, tom p den gode mten, s det er litt det jeg satser p i natt tror jeg. Spiser bringebris og drikker kiwisaft mens alt virker som det str stillere enn vanlig, verden virker rolig, som satt p pause,selv om det i virkeligheten beveger seg fortere og fortere, alt bare fortsetter og nrmer seg slutten.

Og jeg drikker saft og tenker at det ikke spiller noen rolle.

To fine ting.

I dag skal jeg bare fortelle to fine ting og hpe at det fremdeles er folk som leser selv om ingen sier noe.

Det frste er at jeg er passe glad fordi jeg har tre flasker supergod saft fra Sverige som ser ut som vann nr man blander den ut. Tenker p advokatkontoret, stentrappen oppdit, bindersene og dokumentene jeg fikk lov til stemple,p lunsjrommet og hvordan jeg alltid tok den ene saften som s ut som vann. Lp og spurte om folk ville ha vann og lo like mye hver gang de fant ut at det ikke var vann. For ung til skjnne at de visste og bare spilte med, ikke sant. Saft som ikke ser ut som saft er undervurdert.

Det andre ernoe jeg fikk i gave til bursdagen min fra Anne, superstsuperbra jente. "The box of happiness" s jeg kan legge fine ting i den og se p de nr jeg blir litt trist. Fra fr av hadde hun lagt oppi litt, da blant annet ett bilde av oss fra i fjor, ett bilde av oss fra 2006 og gladtekst fra en sang. Fint. Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte i den selv enda men det kommer nok.

I morgen er det eksamen, fortell meg noe fint og nsk meg lykke til, da.

This is all we know.

Elva renner og er flytende slv i bevegelse, ser tusenvis av lvetenner og timotei fra vinduet. Huskerde skogsturene jeg har vrt p, det er ikke s mange, menmed hvit bukse p blbrtur, skjrt og sandaler for bade i elva, ligge midt i en haug med hvitveis, det er jo noen. Ser stillestende vann, nesten gjengrodd, en snn plass med dyr i,tenker at jeg vilfinne rompetroll og froskerrrrrrrrrrrrrrrrrr

Det blir begynnelser, men s holderjegtasteninne og det stopper opp igjen. Tenker at jeg m klare skrive om noeskikkelig snart, noe fint, hva som helst bare ikke s mye tull om hvordan ting er og hva jeg tenker ogalt mulig teit.S jeg kommer hjem etter en dag med buss og skog, ogjeg begynnermen stopper like fort. Str fast. Jeg har eksamen p mandag, vil skylde p det men det har jo vrt snn en stund. Vet ikke.Vil p en mte ingenting.

Og alt bare fortsetter, ikke sant. Mennesker glemmer meg, det skal s lite til fr jeg betyr ingenting igjen, og skoleret er snart over. Det fles rart. Alt fles rart. Det er lov fle det snn, er det ikke? Det er lov vre helt hpls og g en lang stund uten klare skrive noe som helst fornuftig? Det er lov ikke vite og ikke klare?

Jeg hper det. Tar meg sammen snart. Alt fles s rart.

Bridge the gaps.

Jeg eier bare ett hrstrikkog det bruker jeg n, noe som vil si at hret er alt for langt igjen. Kjkkensaks og bort med det, igjen. S p bilder av Ariel og tenkte at jeg vil ha langt hr, farge det rdt, senest i gr tenkte jeg det, men jeg klarer ikke. Fr hadde jeghr helt ned til rumpa, men det erlengesiden n.

Sitter p badet foran verdenskartet, det erdetfjerde kartetjeg fikkog det er kanskje det strste, det var bare p badet jeg hadde plass, liker det, passer fint.Gr rastls rundt, det lukter mynter, klor og gel, men mest mynter, den kalde metall-lukten,tenker p mynten som ligger p nattbordet, stirrer i taket og tar mynteni hnda, klemmer hardt rundt den.Mater katten med rd gel, den katten, herregud, hvorfor spiser den gel. Merker at jeg er overraskende okei med alt som skjer rundt meg.



Redigerer i stykker alt jeg har av bilder og leserleserleser, ligger i senga hele dagen.Tar p meg kjole nr jeg endelig str opp, alt er rolig og fint. Jeg fler at jeg aldri har noe som helst interessant skrive lengre, og at ingen orker lese, blir ganske lei meg av det men jeg skriver likevel, det er snn det blir, ikke sant. Tar ikke hintet.Forbereder meg mentalt til dra alene p fest om to dager, modig, men jeg veit at det blir bra og jeg veit at jeg skal klare det, og jeg tenker at jeg ikke trenger mennesker som ikke trenger meg.

S enkelt er det faktisk. Stabler s mye jeg kan p hodet, gr rundt, byer meg, klatrer over sofaryggen,ser hvor lenge jeg kan holde p fr alt jeg har p hodet faller ned. S gr alt i bakken, plukker det opp og stabler det p nytt. Det er tre rde roser i vasen, men den ene har visnet. Forstr ikke hvorfor bare den ene har visnet.

Skjelver og ler og sier herregud hvem er jeg, men det er kanskje ikke s farlig. Jeg tror kanskje jeg m slutte si s mye som ingen interesserer seg av hre.

We've only just begun.

Og vannmelonen drypper p lrene mine, det er lyst og det drypper, treffer sidene i boken, den nye novellesamlingen jeg har ventet p s lenge. Skulle spare den men leser allerede, det er ofte snn. Vi kjpte is,menfr vi rakk det s var det toforskjellige mennesker somkombort og snakket til meg, jeg str der, smiler, legger hnda over hjertet ogerbare s glad for at jeg kjenner folk, at folk kjenner meg.Fr var det ingen som s mye som smilte tilmeg, og n snakker de, jeg er en folk ikke har noe i mot kjenne.Og i gr viste det seg at bursdagen min angikk meg litt likevel og at menensker er s mye bedre enn jeg tror.

Og jeg skriver, hm, brev til deg, ja, brev er det vel, med tanker og flelser og alt du aldri fr vite. Brev du aldri skal f med ting du aldri vil hre. Umerkelig, jeg skrev og plutselig skjnte jeg at det ble en egen notatbok til det, alt det der, det jeg ikke kan si, som jeg blir s sint p meg selv for. Men det er ganske fint, egentlig. Duburde nestenhalest de.Men det skal du aldri.
Og jeg gikk p skolen, hadde shorts og grnne thigths p, men det var varmt s jeg tok de grnneav,legger og lr uten noe som helst, prvde tenke at det gjr ikke noe jeg kan g snn det er greit, og s, "du er ganske pen" helt ut av ingenting, ja, jeg kan virkelig g snn, det er faktisk helt greit. Jeg fler meg ganske bra.

Edderkoppene p sykkelen hver morgen, hvereneste morgen og jeg tar kosten, tar de forsiktig vekk. Trenger ikke jakke, trenger ingenting og edderkoppene skremmer meg ikke. Det er humler p gulvet mitt hele tiden, de ligger der svimesltt og jeg lfter de opp med et papir, slipper de ut, menhvorforvger jeg ikke ta de med hendene lengre, jeg gjorde jo alltid det, alltid. Og natten, natten nr alt blir snn, gr tke i meg, spretter opp og i mrket slr jeg foten inn i dvdspilleren, den kan ikke fortsette ligge i sofaen, den m vekk.

Vannmelon, jeg sler i den nye boka, vil jo ikke det, men kanskje greit, greit se at siden er litt skrukkete og huske varmen, lyset, vannmelonen, den lyse tomheten.

Det sitter en veps p meg n. Den kryper oppover leggen min, oppover oppover, mot meg, og i gr var det en edderkopp p lret men de kan gjre hva de vil, pyttsann, lys og i orden. Oppover og oppover og oppover fr den flyr sin vei.

Seems so far away.

Vi kunne, jeg vet vi kunne, jeg vet det,vi hadde, alt hadde, det kunne, virkelig,jeg... men, kanskje... nei...kanskje... ikke, det, vel, ja, jeg tar feil. Og alt ebber ut.

Det var denne...verdenen, som jeg mistenker angr meg litt. Du vet, menneskene, og... ting. Som man m gjre og bry seg om. Men hele greia fles fremdeles ganske fjernt. S himla langt unna. Alt i hele verden er s ufattelig langt unna, som om jeg ikke har noe med det gjre. Som om alt er helt ukjent og likegyldig. Heltfjernt formeg.Lakker neglene og det er blomster p bordet igjen, alltid blomster, men de visner snart.I morgener bursdagen min og det fles som det ikke angr meg, vi har fri da og jeg skal sove litt og vre s mye i sola som jeg kan. Gikk ut dren, sol men ikke s veldig mye, men det var varmtvarmtvarmt og jeg hadde bukse og genser p, angret. Det er nesten sommer n.Snart.Sol er nesten alt jeg snakker om fler jeg.Og i dag, det var fritime og jeg hadde kjole p og vi la oss p gresset og planla softis p onsdag, enkelt, grnt gress, gul sommerfugl, tomt. Og n, i ny bikini p gresset, gresset igjen, alt er kanskje fjernt med det er sol. Tenker nesten ingenting.

Hvorfor er det snn at jeg bare delegger, til og med nr jeg prver fikse? Det er s... nei.Noen ganger gr ikke ting bra, uansett hvor mye man skulle nske det. Og da m man bare akseptere det og prve ikke tenke mer p hvordan ting kunne vrt omomstendighetene var annerledes. Ligger i sola og mamma legger seg ved siden av meg med en is, tenker at jeg ogs vil ha og fr henne til hente en til meg fordi jeg ikke orker fryserlyden, sier til katten at den m komme hit men den kommer ikke. Ser p nettsidene til forskjellige akvarium i Europa og smiler av skildpadder og blekkspurter, tenker at dit kunne det vrt bra dra, kanskje med tog og i sola, fine sjdyr, jeg kunne likt det.

Alt er veldig langt unna, det er bare gress sol varme meg, nesten ingen tanker, jeger tom men det erkanskjebedre, rolig. Fler ingenting, alt i hele verden er s fjernt fra meg. Det er bare meg.



I solamed bikini og is. Rolig.
Tom og ganske bra. Sola gjr at det nrmer seg den lyse tomheten, og den er okei, den gr fint, vre tom og lett, den som ikke er s vond innerst inne.

Men s langt angr ingenting meg. Ingen tanker og det er greit. Bare sol.

Fordi du ikke turte svar.

En av de nettene jeg vil klatre ut vinduet p badet, ligge i det vte gresset og se opp, forsvinne i mrket. Vurderer en liten stund g utdra, men som vanlig gjr jeg ikkedet.Vinduet er tryggere. Men i det jeg skal pne vinduet blir jeg plutselig veldig redd for g ut, for edderkopper og kulde oghva som skjer om jeg pner det. S jeg synker ned p gulvet i stedet for.Tenker litt p alle de jeg ikke kjenner lengre, det blir ofte snn, og s tenker jeg p hvordan ting er det samme hele tiden.Gjentakelse, alt som skjer n er bare en variasjon av ting som har skjedd fr.Mai i fjor tenkte jeg bare p en eneste ting, og det gjr jegi r ogs, det samme men noen andre.Det som er, er at jeg bekymrer meg for mye. Vanskeligere er det egentlig ikke. Smiler litt, for det gr jo fint bare jeg slapper litt av.

S om du ikke orka m mer, s kan prv skjnn det g. Krkeslv hyt igjen, skriver side opp og side ned med ting ingen noensinne kommer til lese. Det er en snn natt, ikke sant, det blir snn noen ganger, i dag tidlig haglet det og jeg forsov meg, det blir helg n men hva angr det meg. Helt nytral til alt som skjer rundt meg, bare meg ogalt som skjer i hodet,s kan verden seile sin egen sj, for alt er s langt unna meg, alt er s fjerntog langt vekk, ingenting som skjer angr meg lengre. Men tankene er der likevel, om alt det jeg ikkeskal bry meg om, alt det som egentlig ikke er problemer.Jeg legger s alt for mye i sm ting ingen andre tenker over. Pust. M puste og ta meg sammen litt, det er jo sol nesten hele tiden, alt kan skje men det bryr meg ikke for snart er alt slutt. Ingenting angr meg og det er godt tenke.

Jeg er s tom i kroppen men hodet er s fullt, jeg har ikke kapasitet til bry meg om alt rundt meg men tankene er overalt. Rolig men kaos likevel. Har det bra men likevel ikke, snn natt igjen,hvorfor er jeg bare motsetninger hele tiden, hvorfor m det vre snn, en flelse av gangen, hvorfor kan jeg ikke vre senkel. Kanskje du br start p nytt med blanke ark, tenk det, men nei, umulig. Fler alt p en gang og det blir til ingenting, ingenting og alt samtidig, stirrer blankt fremfor meg og prver sortere, verken flt eller bra, bare...tomt. Alt bare fortsetter og jeg rekker ikke f med meg alt.

Skal sove hele natten og prve ikke drmme noe som helst. Pause.

Live with all your faults.

Run away run away run away, jeg er hun som ikke blir lei seg og tenkerat det er fint, jeg er hun som begynner f livet p beina. Denne jenta er helt okei, for hun blir ikketrist nr telefonen ringer, hun bare ler. Noen centimeter nrmere.Og de sa fr sommeren men n er det en mned siden jeg skulle ha hrt noe, kanskje like greit siden "beskriv dine sterke sider" fremdeles str ubesvart. Klarer meg selv. Det gjr jeg altlid, godt vite. Har jo vrt kjempeflink, trenger ingen.

Plutselig er jeg ferdig med rspensumet i matte og jeg fler at alt nrmer seg slutten, det gr for fort n, alt for fort. Hun sier vi er idioter ogburde prve for det er jo et halvr igjen enda, men det er jo ikke det, jeg telte og det er knapt tre mneder. I wont say anything at all, men jeg ly, jeg klarte ikke la vre for jeg sier alltid noe, kan ikke holde kjeft, aldri, jeg m snakke, hver gang,og ingenting gr som jeg vil uansett. Men det gr bra det gr bra det gr bra, jeg plages ikke og selv om det er helt stille og jeg tenker "Det er jo synd, da", s sier jegingenting merfor n er det nok, jeg gidder ikke. Gr det ikke s gr det ikke, snn er det med alt og jeg bestemmer meg for at det ikke gjr noe. Noen ting er det greit ikke snakke om. Jeg ser det fra feil vinkel, for fra den andre siden ser det mye bedre ut, s jeg skal se det snn. For det er jo fint, da, alt egentlig.

Mrke rom, den samme sangen om og om igjen. Det er ikke meg det er noe galt med, det er omstendighetene, og livet er nrmere snn som det burde vre enn p lenge likevel. I dag sto jeg oppgitt vedskapet p skolen og sa "Hva hvis jeg ikke vil vente, hva hvis jeg bare vil hjem?" og plutselig ble jeg oppmerksom p at noen klappet meg p skuldra, sa vi snakkes, helt uten videre og bare hva i alle...men sble jeg glad for kanskje liker de meg ikke men de har i alle fall ikke noe i mot meg, ikke i det hele tatt. Bra. S er det sol inn vinduet og bl himmel, sykler uten jakke og spiser yoghurt med limesmak.

Det er ikke jeg som er feil,det erbare omstendighetene, eller kanskje s er jeg bare ikke rett. Uansett er det helt okei. Det er vr med sol og jeg fler at jeg duger likevel.

(Og hei, takk for kommentarene p forrige innlegg. Virkelig.Dere er s fine.)

Det jeg husker som det aldri passer seg si.

Dette er noe jeg m skrive fordi jeg aldri har snakket skikkelig om det. Det er s mye jeg husker somdet aldri passer seg si, ikke sant.Det er langt og ingen bryr seg, stakk om du gidder, for jeg har ingen rett til klage men jeg syns likevelalt dette er vondt. Egentlig sier jeg jo ingenting, men likevel. Det er ikke snt man snakker om.

Jeg satt p flyet, hjem frapskeferie med deog jeg stirret i setet foran meg, tenkte seks timer s er alt dette over, seks timer og jeg er hjemme og ferdig. Men tankene, jeg husket, alt jeg trodde skulle komme i lpet av uka, det kom.

Jeg husket den gangen, p flyplassen, jeg var kanskje fem og jeg vet ikke hvorfor men hun kjeftet og sa jeg skulle sove og jeg ville ikke gjre ting verre, lukket ynene men var lys vken og jeg hadde p snleopardkpen, den som var s finog ikke ekte pels, jeg hadde den p og jeg latet som jeg sov. Og jeg hrte atfolk gikk om bord p flyet, tenkte at n har jeg vel lov til vre vken, men s lftet han meg, de trodde jeg sov og han lftet meg ombord p flyet, jeg hadde ynene lukket og latet som jeg sov og jeg hadde snleopardkpen p og han lftet meg ombord ogsnt som deter alt jeg klarer tenke.

Men alt fr flyturen, fr jeg hadde snleopardkpe p og han lftet meg ombord, fr henne. Tirsdagene han hentet meg p sykkel i barnehagen, den store sledammen den gangen, hvordan jeg satt i sykkelsetet utenfor kafen og ventet, den gangen jeg tok av vottene selv om jeg ikke fikk lov. De samme kassettene hver kveld, de samme lekeneog de samme bladene, akkurat som jeg likte det og tannkremen som ikke var som den jeg hadde hos mamma. Dagene i parken, fontena jeg alltid ville bade i men aldri fikk lov, den gangen jeg mistet hvalrossen min iden og vi prvde fiske tak i den. Vinteren jeg var p stua hos mamma og en snball traff vinduet, jeg lp bort og der sto han i hagen og jeg kledde p meg og pakket for helgen. Hvordan han tok meg med og jeg satt i fotballnettene med alle bkene mine,gjettetp hva som stoog kastet ut ballen til de nr den kom p avveie og hvordan alle smilte til meg.

Og jeg husker ikke nr alt ble annerledes, menjeg husker leiligheten, hvor annerledes den ble,hvordan jeg gikk rundt og sa at ting var fine, da hun sa at jeg ikke trengte det for de visste at jeg likte vre der likevel, men hun tok feil. Da jeg satt ved kjkkenbordet og tegnet pinnsvin, og den frokosten jeg drakk opp melken ikoppen fortfortfortfordi jeg egentlig ikke likte melk og hun kjeftet for n skulle vi jo kose oss og jeg dela alt. Arielkoppen.

Men s, den gangen han var ute og hun skulle sove p sofaen etter middag,det var da,noe gikk galt,jeg satt p rommet med dren lukket, dalmantiner tesettet og barbiedukken med den fineste kjolen, men jeg lekte ikke stille nok. Hvordan hun kom inn s fort, hvordan hun satte seg p huk ved meg, toklekene fra meg og demonstrerte hvor mye det brket, sa at hun prvde sove, hvordan jeg ikke skjnte hvahun skulle gjrefr etter, hvordan jegsatt p kne og tok hendene opp tilansiktet mens hun slengte dren igjen etter seg, hvor rde og hovne kinnene mine virketog hvordan jeg satt helt stille og grt til han kom hjem, hun var ferdig med sove, jeg kunne lage lyd men jeg klarte ikke leke mer. Hvordan han spurte hvordan det gikk og hvordan jeg flte det var for sent si. Og jeg husker hvor fort det gikk og jeg husker barnehagen dagen etter, hvordan de spurte hva jeg gjorde i helga og mten jeg vurderte hva jeg skulle si.

Og s flyturen, det neste jeg husker er flyturen og jeg vet ikke hvorfor jeg var med, men da. Som om noe i meg tenker at alt kunne gtt bra, selv om hun dukket opp, selv om ting ikke var bra, s kunne det blitt det, men den flyturen, det var s langt unna og jeg vokste opp uten, og da jeg frst var der telte jeg bare ned dagene til jeg skulle hjem p grunn av henne. Den gangen vi var i svmmehallen og jeg fikk ringe hjem etterp, hvordan jeg begynte grte med en eneste gang og hvordan jeg febrilsk prvde bortforklare og si at det var klor i ynene som gjorde det.

Tenker vekk fra flyet,til den frste natten der, jeg grt og dagen etter, over frokosten, hun sa jeghadde mareritt og jeg sa ja, men det var ikke mareritt. Og de ble der, jeg husker rommene, det frste det andre det tredje,datamaskinen som var p om natten, de nettene jeg vknet og s han sitte der og han sa jeg bare skulle sove videre, hvordan jeg ikke skjnte at det egentlig ikke var mitt rom. Den gangen hun flettet hret mitt og jeg grt, han kom ned trappen og jeg mtte blikket i speilet, han s trene og spurte hva det var, hun sluttet flette og jeg ristet p hodet og sa at jeg bare var trtt.

Og med han,p kafen, kanskje en av de frste gangene jeg var der, han prvde f meg til si gris og rev, og han sukket, talefeilen, hvordan jeg skammet meg og han reiste seg, kom med vafler og vi sa ingenting mer. Og s, damen som spurte hva jeg het, det var fr jeg haddebegynt grte da folk spurte, p den tiden jeg fremdeles svarte ogjeg husker s godt hvor oppgitt han var, hvor flau han var.Hvordan jeg inns, selv om jeg var alt for ung til skulle innse, at det jeg gjr aldri blir branok.

Men henne, den gangen jeg ikke fant strmpebuksa, jeg lette s lenge, men jeg fant ikke, og til slutt mtte jeg sprre henne, det lange hret mitt,hvordan hun tok tak,jeg husker den trappen, kommer aldri til glemme den trappenog jeg husker fttene mine som ikke rrte trinnene da hun tok meg med opp og ba meg f p meg klrne, hvordan jeg tenkte at herregud det var folkp andre siden av veggen og dette skjedde likevel. Og balkongen, den gangen og jeg fikk ikke luft og hvordan jeg satt p senga og grt mens jeg prvde puste igjen, nede p stuen og hvordan hun latet som hun ikke forsto hvorfor. Alt med henne jeg ikke vil huske.

Men s, rene, etter alle rene,de flyttet tilbake, og jeg tenkte n, jeg fortalte alle, jeg var sikker p at n, men det var for sent og jeg husker juleavslutningen da jeg meldte meg p gjre alt jeg kunne melde meg pog hvordan lrerne mine lot meg gjre hva som helst ustraffetetterden, hvordanjeg kastet stoler og hylte, hvordan de lot meg gjre detfordi alle visste jeg hadde trodd han skulle komme. Og i sommer, den siste avslutningen jeg kom til ha, bak scenen og hvordan han var der, ga meg en klem og et armbnd og mtte g, og hvordande jeg hadde gtt i klasse med is manger spurte hvem det var.

Det er s vanskelig slutte. Det strmmer p og hodet mitt er s fullt, det er ikke plass n, jeg orker ikke, jeg blir s sliten av skrive alt dette, jeg m stoppe et sted for det er ikke ting jeg vil huske. Meni bryllupet, jeg hadde krller i hret og de gikk inn i bilen og s meg ikke og jeg husker rene etter hvor jeg tenkte at jeg skulle sagt noe.

Og ntid, p flyet, han var p andre siden av midtgangen og han safem ting til meg. Hva leser du? Fin tittel. Vil du ha et dykkerblad?Tilbydde meg sjokolade fordi hun sa det. Jeg tok en og han sa ta to. Jeg sa nei takk og skjnte for sent at han prvde og at jeg ikke var mottakelig. For det er det som er. Det er alt for sentn. Jeg tok firfislen men det er for sent likevel. Det ermange r siden og jeg sa aldri noe, hvordan det var, jeg tror aldri han visste alt men nok og han valgte henne. Han valgte henne og ikke meg og da spiller det ingen rolle hva hun gjorde og hvor mye han visste, for ingen ting i hele verden kan endre at hun var viktigere enn meg, flyet den gangen, jeg har gitt det opp n, jeg orker ikke, vi kommer aldri til kjenne hverandre og jeg blir aldri bra nok. Snn er det bare n, og det er greit.

Det er bare det at jeg skulle nske jeg var bra nok likevel.

hits