mai 2011

Monday morning lunatic.

Sol og regn om hverandre. Gikk til timen og så dråpene på vinduene, satt og skalv i gangen etterpå og da var det blå himmel ute. Helt tomt og alle hadde gått, de gikk rett forbi meg, og jeg la meg til slutt ned på gulvet, leste i en bok og tenkte at javel, det var den siste mattetimen og ikke en gang læreren sa et ord til meg. Vet ikke hva jeg hadde ventet meg. Kommer til å savne mattetimene. En fyr jeg ikke vet hvem er gikk forbi mens jeg lå der og sa "Helt avslappet du da!" og jeg smilte bare, fortsatte å lese helt til det ble på tide å dra hjem.



Det er nesten juni, men ting krever sitt av meg likevel og jeg gjemmer ansiktet i hendene og trekker pusten for å finne mot til å gjøre ting. Hopper i det, kaldt vann, blir ferdig med det. Går videre i livet. Glemmer det jeg ikke trenger å huske. Superflink og fornøyd. Er våken hele natten, drar på skolen og sover hele dagen når jeg kommer hjem, disse dagene blir ikke brukt til stort. I morgen har jeg en stor prøve, det siste som teller dette skoleåret, og jeg har knapt lest. Overbevist om at jeg får fem i faget uansett, orker ikke bry meg, så jeg gjør ingenting i stedet for. Ansvarsløst.

Det er midt på natten og jeg river opp fryseren, prøver å ikke reagere på lyden det lager. Finner en bringebæris, sparker igjen skuffen uten sokker på, så hardt og fort jeg kan, og etterpå drikker jeg et glass melk for første gang på flere år. Alt forandrer seg, hele tiden.

Bhutan is the only country to measure happiness.

Leave behind some.

Noen ganger må man bare rydde ting vekk. Rydde folk vekk. Fjerne det som minner om de du vil slutte å tenke på. Så det gjør jeg, rydder og vasker og gjemmer vekk. Til de gangene jeg forstår at folk har glidd vekk fra meg, noen ganger er de vann mellom fingrene mine, umulig å stoppe. Putter ting i skuffer og river ut sider av notatbøker. Har tenkt litt på at trikset kanskje er å finne nye venner akkurat i det de gamle går lei av meg, men det er jo en dårlig løsning uansett. Jeg skulle bare ønske de aldri skjønte at jeg er teit, men det gjør de alltid før eller siden og da forsvinner de fleste. Da er det best å glemme. (Men jeg glemmer jo aldri, de glemmer meg men jeg husker de for alltid.) Og i dag, det slo meg så hardt at jeg kommer til å savne klassen min og at jeg ikke vil ha nye mennsker neste år. Men det får jeg jo.

Eksamen er overstått, det gikk ganske greit og jeg føler at alt jeg gjør nå ikke spiller noen rolle. Etter eksamen kjøpte jeg nye sko, som for å belønne meg selv, og de er ganske fine. Bruker ha for breie bein til slike sko, glad fordi de passer (jaokei litt trange men det er hemmelig).



Vi sier at det er sjarm i dårlige bilder, det er som regel det jeg satser på. Lager kakao og bestemmer meg for at i natt sover jeg ikke, hvorfor sove når jeg kan la være, jeg kan være våken, vaske gulv og høre på gladmusikk. Sitter med ansiktsmaske klokken halv to på natten og veit at ting er ganske okei nå, uansett hvordan jeg snur og vender på det. Det er ganske sjelden jeg ikke klarer å finne en innfallsvinkel som gjør alt håpløst igjen, men nå leter jeg ikke og alt tyder på at ting er okei nå. Når jeg ikke sover blir jeg ofte lett til sinns, hvitt i hodet, tom på den gode måten, så det er litt det jeg satser på i natt tror jeg. Spiser bringebæris og drikker kiwisaft mens alt virker som det står stillere enn vanlig, verden virker rolig, som satt på pause, selv om det i virkeligheten beveger seg fortere og fortere, alt bare fortsetter og nærmer seg slutten.

Og jeg drikker saft og tenker at det ikke spiller noen rolle.

To fine ting.

I dag skal jeg bare fortelle to fine ting og håpe at det fremdeles er folk som leser selv om ingen sier noe.

Det første er at jeg er passe glad fordi jeg har tre flasker supergod saft fra Sverige som ser ut som vann når man blander den ut. Tenker på advokatkontoret, stentrappen opp dit, bindersene og dokumentene jeg fikk lov til å stemple, på lunsjrommet og hvordan jeg alltid tok den ene saften som så ut som vann. Løp og spurte om folk ville ha vann og lo like mye hver gang de fant ut at det ikke var vann. For ung til å skjønne at de visste og bare spilte med, ikke sant. Saft som ikke ser ut som saft er undervurdert.

Det andre er noe jeg fikk i gave til bursdagen min fra Anne, supersøtsuperbra jente. "The box of happiness" så jeg kan legge fine ting i den og se på de når jeg blir litt trist. Fra før av hadde hun lagt oppi litt, da blant annet ett bilde av oss fra i fjor, ett bilde av oss fra 2006 og gladtekst fra en sang. Fint. Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte i den selv enda men det kommer nok.

I morgen er det eksamen, fortell meg noe fint og ønsk meg lykke til, da.

This is all we know.

Elva renner og er flytende sølv i bevegelse, ser tusenvis av løvetenner og timotei fra vinduet. Husker de skogsturene jeg har vært på, det er ikke så mange, men med hvit bukse på blåbærtur, skjørt og sandaler for å bade i elva, ligge midt i en haug med hvitveis, det er jo noen. Ser stillestående vann, nesten gjengrodd, en sånn plass med dyr i, tenker at jeg vil finne rompetroll og froskerrrrrrrrrrrrrrrrrr

Det blir begynnelser, men så holder jeg tasten inne og det stopper opp igjen. Tenker at jeg må klare å skrive om noe skikkelig snart, noe fint, hva som helst bare ikke så mye tull om hvordan ting er og hva jeg tenker og alt mulig teit. Så jeg kommer hjem etter en dag med buss og skog, og jeg begynner men stopper like fort. Står fast. Jeg har eksamen på mandag, vil skylde på det men det har jo vært sånn en stund. Vet ikke. Vil på en måte ingenting.

Og alt bare fortsetter, ikke sant. Mennesker glemmer meg, det skal så lite til før jeg betyr ingenting igjen, og skoleåret er snart over. Det føles rart. Alt føles rart. Det er lov å føle det sånn, er det ikke? Det er lov å være helt håpløs og gå en lang stund uten å klare å skrive noe som helst fornuftig? Det er lov å ikke vite og å ikke klare?

Jeg håper det. Tar meg sammen snart. Alt føles så rart.

Bridge the gaps.

Jeg eier bare ett hårstrikk og det bruker jeg nå, noe som vil si at håret er alt for langt igjen. Kjøkkensaks og bort med det, igjen. Så på bilder av Ariel og tenkte at jeg vil ha langt hår, farge det rødt, senest i går tenkte jeg det, men jeg klarer ikke. Før hadde jeg hår helt ned til rumpa, men det er lenge siden nå. 

Sitter på badet foran verdenskartet, det er det fjerde kartet jeg fikk og det er kanskje det største, det var bare på badet jeg hadde plass, liker det, passer fint. Går rastløs rundt, det lukter mynter, klor og gelé, men mest mynter, den kalde metall-lukten, tenker på mynten som ligger på nattbordet, stirrer i taket og tar mynten i hånda, klemmer hardt rundt den. Mater katten med rød gelé, den katten, herregud, hvorfor spiser den gelé. Merker at jeg er overraskende okei med alt som skjer rundt meg.



Redigerer i stykker alt jeg har av bilder og leserleserleser, ligger i senga hele dagen. Tar på meg kjole når jeg endelig står opp, alt er rolig og fint. Jeg føler at jeg aldri har noe som helst interessant å skrive lengre, og at ingen orker lese, blir ganske lei meg av det men jeg skriver likevel, det er sånn det blir, ikke sant. Tar ikke hintet. Forbereder meg mentalt til å dra alene på fest om to dager, modig, men jeg veit at det blir bra og jeg veit at jeg skal klare det, og jeg tenker at jeg ikke trenger mennesker som ikke trenger meg.

Så enkelt er det faktisk. Stabler så mye jeg kan på hodet, går rundt, bøyer meg, klatrer over sofaryggen, ser hvor lenge jeg kan holde på før alt jeg har på hodet faller ned. Så går alt i bakken, plukker det opp og stabler det på nytt.  Det er tre røde roser i vasen, men den ene har visnet. Forstår ikke hvorfor bare den ene har visnet.

Skjelver og ler og sier herregud hvem er jeg, men det er kanskje ikke så farlig. Jeg tror kanskje jeg må slutte å si så mye som ingen interesserer seg av å høre.

We've only just begun.

Og vannmelonen drypper på lårene mine, det er lyst og det drypper, treffer sidene i boken, den nye novellesamlingen jeg har ventet på så lenge. Skulle spare den men leser allerede, det er ofte sånn. Vi kjøpte is, men før vi rakk det så var det to forskjellige mennesker som kom bort og snakket til meg, jeg står der, smiler, legger hånda over hjertet og er bare så glad for at jeg kjenner folk, at folk kjenner meg. Før var det ingen som så mye som smilte til meg, og nå snakker de, jeg er en folk ikke har noe i mot å kjenne. Og i går viste det seg at bursdagen min angikk meg litt likevel og at menensker er så mye bedre enn jeg tror.

Og jeg skriver, hm, brev til deg, ja, brev er det vel, med tanker og følelser og alt du aldri får vite. Brev du aldri skal få med ting du aldri vil høre. Umerkelig, jeg skrev og plutselig skjønte jeg at det ble en egen notatbok til det, alt det der, det jeg ikke kan si, som jeg blir så sint på meg selv for. Men det er ganske fint, egentlig. Du burde nesten ha lest de. Men det skal du aldri.
Og jeg gikk på skolen, hadde shorts og grønne thigths på, men det var varmt så jeg tok de grønne av, legger og lår uten noe som helst, prøvde å tenke at det gjør ikke noe jeg kan gå sånn det er greit, og så, "du er ganske pen" helt ut av ingenting, ja, jeg kan virkelig gå sånn, det er faktisk helt greit. Jeg føler meg ganske bra.

Edderkoppene på sykkelen hver morgen, hver eneste morgen og jeg tar kosten, tar de forsiktig vekk. Trenger ikke jakke, trenger ingenting og edderkoppene skremmer meg ikke. Det er humler på gulvet mitt hele tiden, de ligger der svimeslått og jeg løfter de opp med et papir, slipper de ut, men hvorfor våger jeg ikke ta de med hendene lengre, jeg gjorde jo alltid det, alltid. Og natten, natten når alt blir sånn, grå tåke i meg, spretter opp og i mørket slår jeg foten inn i dvdspilleren, den kan ikke fortsette å ligge i sofaen, den må vekk.

Vannmelon, jeg søler i den nye boka, vil jo ikke det, men kanskje greit, greit å se at siden er litt skrukkete og huske varmen, lyset, vannmelonen, den lyse tomheten.

Det sitter en veps på meg nå. Den kryper oppover leggen min, oppover oppover, mot meg, og i går var det en edderkopp på låret men de kan gjøre hva de vil, pyttsann,  lys og i orden. Oppover og oppover og oppover før den flyr sin vei.

Seems so far away.

Vi kunne, jeg vet vi kunne, jeg vet det, vi hadde, alt hadde, det kunne, virkelig, jeg... men, kanskje... nei...kanskje... ikke, det, vel, ja, jeg tar feil. Og alt ebber ut.

Det var denne...verdenen, som jeg mistenker angår meg litt. Du vet, menneskene, og... ting. Som man må gjøre og bry seg om. Men hele greia føles fremdeles ganske fjernt. Så himla langt unna. Alt i hele verden er så ufattelig langt unna, som om jeg ikke har noe med det å gjøre. Som om alt er helt ukjent og likegyldig. Helt fjernt for meg. Lakker neglene og det er blomster på bordet igjen, alltid blomster, men de visner snart. I morgen er bursdagen min og det føles som det ikke angår meg, vi har fri da og jeg skal sove litt og være så mye i sola som jeg kan. Gikk ut døren, sol men ikke så veldig mye, men det var varmtvarmtvarmt og jeg hadde bukse og genser på, angret. Det er nesten sommer nå. Snart. Sol er nesten alt jeg snakker om føler jeg. Og i dag, det var fritime og jeg hadde kjole på og vi la oss på gresset og planla softis på onsdag, enkelt, grønt gress, gul sommerfugl, tomt. Og nå, i ny bikini på gresset, gresset igjen, alt er kanskje fjernt med det er sol. Tenker nesten ingenting.

Hvorfor er det sånn at jeg bare ødelegger, til og med når jeg prøver å fikse? Det er så... nei. Noen ganger går ikke ting bra, uansett hvor mye man skulle ønske det. Og da må man bare akseptere det og prøve å ikke tenke mer på hvordan ting kunne vært om omstendighetene var annerledes. Ligger i sola og mamma legger seg ved siden av meg med en is, tenker at jeg også vil ha og får henne til å hente en til meg fordi jeg ikke orker fryserlyden, sier til katten at den må komme hit men den kommer ikke. Ser på nettsidene til forskjellige akvarium i Europa og smiler av skildpadder og blekkspurter, tenker at dit kunne det vært bra å dra, kanskje med tog og i sola, fine sjødyr, jeg kunne likt det.

Alt er veldig langt unna, det er bare gress sol varme meg, nesten ingen tanker, jeg er tom men det er kanskje bedre, rolig. Føler ingenting, alt i hele verden er så fjernt fra meg. Det er bare meg.



I sola med bikini og is. Rolig.
Tom og ganske bra. Sola gjør at det nærmer seg den lyse tomheten, og den er okei, den går fint, å være tom og lett, den som ikke er så vond innerst inne.

Men så langt angår ingenting meg. Ingen tanker og det er greit. Bare sol.

Fordi du ikke turte svar.

En av de nettene jeg vil klatre ut vinduet på badet, ligge i det våte gresset og se opp, forsvinne i mørket. Vurderer en liten stund å gå ut døra, men som vanlig gjør jeg ikke det. Vinduet er tryggere. Men i det jeg skal åpne vinduet blir jeg plutselig veldig redd for å gå ut, for edderkopper og kulde og hva som skjer om jeg åpner det. Så jeg synker ned på gulvet i stedet for. Tenker litt på alle de jeg ikke kjenner lengre, det blir ofte sånn, og så tenker jeg på hvordan ting er det samme hele tiden. Gjentakelse, alt som skjer nå er bare en variasjon av ting som har skjedd før. Mai i fjor tenkte jeg bare på en eneste ting, og det gjør jeg i år også, det samme men noen andre. Det som er, er at jeg bekymrer meg for mye. Vanskeligere er det egentlig ikke. Smiler litt, for det går jo fint bare jeg slapper litt av.

Så om du ikke orka mæ mer, så kan æ prøv å skjønn det òg. Kråkesølv høyt igjen, skriver side opp og side ned med ting ingen noensinne kommer til å lese. Det er en sånn natt, ikke sant, det blir sånn noen ganger, i dag tidlig haglet det og jeg forsov meg, det blir helg nå men hva angår det meg. Helt nøytral til alt som skjer rundt meg, bare meg og alt som skjer i hodet, så kan verden seile sin egen sjø, for alt er så langt unna meg, alt er så fjernt og langt vekk, ingenting som skjer angår meg lengre. Men tankene er der likevel, om alt det jeg ikke skal bry meg om, alt det som egentlig ikke er problemer. Jeg legger så alt for mye i små ting ingen andre tenker over. Pust. Må puste og ta meg sammen litt, det er jo sol nesten hele tiden, alt kan skje men det bryr meg ikke for snart er alt slutt. Ingenting angår meg og det er godt å tenke.

Jeg er så tom i kroppen men hodet er så fullt, jeg har ikke kapasitet til å bry meg om alt rundt meg men tankene er overalt. Rolig men kaos likevel. Har det bra men likevel ikke, sånn natt igjen, hvorfor er jeg bare motsetninger hele tiden, hvorfor må det være sånn, en følelse av gangen, hvorfor kan jeg ikke være så enkel. Kanskje du bør start på nytt med blanke ark, tenk det, men nei, umulig. Føler alt på en gang og det blir til ingenting, ingenting og alt samtidig, stirrer blankt fremfor meg og prøver å sortere, verken fælt eller bra, bare...tomt. Alt bare fortsetter og jeg rekker ikke få med meg alt.

Skal sove hele natten og prøve å ikke drømme noe som helst. Pause.

Live with all your faults.

Run away run away run away, jeg er hun som ikke blir lei seg og tenker at det er fint, jeg er hun som begynner å få livet på beina. Denne jenta er helt okei, for hun blir ikke trist når telefonen ringer, hun bare ler. Noen centimeter nærmere. Og de sa før sommeren men nå er det en måned siden jeg skulle ha hørt noe, kanskje like greit siden "beskriv dine sterke sider" fremdeles står ubesvart. Klarer meg selv. Det gjør jeg altlid, godt å vite. Har jo vært kjempeflink, trenger ingen.

Plutselig er jeg ferdig med årspensumet i matte og jeg føler at alt nærmer seg slutten, det går for fort nå, alt for fort. Hun sier vi er idioter og burde prøve for det er jo et halvår igjen enda, men det er jo ikke det, jeg telte og det er knapt tre måneder. I wont say anything at all, men jeg løy, jeg klarte ikke la være for jeg sier alltid noe, kan ikke holde kjeft, aldri, jeg må snakke, hver gang, og ingenting går som jeg vil uansett. Men det går bra det går bra det går bra, jeg plages ikke og selv om det er helt stille og jeg tenker "Det er jo synd, da", så sier jeg ingenting mer for nå er det nok, jeg gidder ikke. Går det ikke så går det ikke, sånn er det med alt og jeg bestemmer meg for at det ikke gjør noe. Noen ting er det greit å ikke snakke om. Jeg ser det fra feil vinkel, for fra den andre siden ser det mye bedre ut, så jeg skal se det sånn. For det er jo fint, da, alt egentlig.

Mørke rom, den samme sangen om og om igjen. Det er ikke meg det er noe galt med, det er omstendighetene, og livet er nærmere sånn som det burde være enn på lenge likevel. I dag sto jeg oppgitt ved skapet på skolen og sa "Hva hvis jeg ikke vil vente, hva hvis jeg bare vil hjem?" og plutselig ble jeg oppmerksom på at noen klappet meg på skuldra, sa vi snakkes, helt uten videre og bare hva i alle... men så ble jeg glad for kanskje liker de meg ikke men de har i alle fall ikke noe i mot meg, ikke i det hele tatt. Bra. Så er det sol inn vinduet og blå himmel, sykler uten jakke og spiser yoghurt med limesmak.

Det er ikke jeg som er feil, det er bare omstendighetene, eller kanskje så er jeg bare ikke rett. Uansett er det helt okei. Det er vår med sol og jeg føler at jeg duger likevel.

(Og hei, takk for kommentarene på forrige innlegg. Virkelig. Dere er så fine.)

Det jeg husker som det aldri passer seg å si.

Dette er noe jeg må skrive fordi jeg aldri har snakket skikkelig om det. Det er så mye jeg husker som det aldri passer seg å si, ikke sant. Det er langt og ingen bryr seg, så takk om du gidder, for jeg har ingen rett til å klage men jeg syns likevel alt dette er vondt. Egentlig sier jeg jo ingenting, men likevel. Det er ikke sånt man snakker om.

Jeg satt på flyet, hjem fra påskeferie med de og jeg stirret i setet foran meg, tenkte seks timer så er alt dette over, seks timer og jeg er hjemme og ferdig. Men tankene, jeg husket, alt jeg trodde skulle komme i løpet av uka, det kom.

Jeg husket den gangen, på flyplassen, jeg var kanskje fem og jeg vet ikke hvorfor men hun kjeftet og sa jeg skulle sove og jeg ville ikke gjøre ting verre, lukket øynene men var lys våken og jeg hadde på snøleopardkåpen, den som var så fin og ikke ekte pels, jeg hadde den på og jeg latet som jeg sov. Og jeg hørte at folk gikk om bord på flyet, tenkte at nå har jeg vel lov til å være våken, men så løftet han meg, de trodde jeg sov og han løftet meg ombord på flyet, jeg hadde øynene lukket og latet som jeg sov og jeg hadde snøleopardkåpen på og han løftet meg ombord og sånt som det er alt jeg klarer å tenke.

Men alt før flyturen, før jeg hadde snøleopardkåpe på og han løftet meg ombord, før henne. Tirsdagene han hentet meg på sykkel i barnehagen, den store søledammen den gangen, hvordan jeg satt i sykkelsetet utenfor kaféen og ventet, den gangen jeg tok av vottene selv om jeg ikke fikk lov. De samme kassettene hver kveld, de samme lekene og de samme bladene, akkurat som jeg likte det og tannkremen som ikke var som den jeg hadde hos mamma. Dagene i parken, fontena jeg alltid ville bade i men aldri fikk lov, den gangen jeg mistet hvalrossen min i den og vi prøvde å fiske tak i den. Vinteren jeg var på stua hos mamma og en snøball traff vinduet, jeg løp bort og der sto han i hagen og jeg kledde på meg og pakket for helgen. Hvordan han tok meg med og jeg satt i fotballnettene med alle bøkene mine, gjettet på hva som sto og kastet ut ballen til de når den kom på avveie og hvordan alle smilte til meg.

Og jeg husker ikke når alt ble annerledes, men jeg husker leiligheten, hvor annerledes den ble, hvordan jeg gikk rundt og sa at ting var fine, da hun sa at jeg ikke trengte det for de visste at jeg likte å være der likevel, men hun tok feil. Da jeg satt ved kjøkkenbordet og tegnet pinnsvin, og den frokosten jeg drakk opp melken i koppen fortfortfort fordi jeg egentlig ikke likte melk og hun kjeftet for nå skulle vi jo kose oss og jeg ødela alt. Arielkoppen.

Men så, den gangen han var ute og hun skulle sove på sofaen etter middag, det var da, noe gikk galt, jeg satt på rommet med døren lukket, dalmantiner tesettet og barbiedukken med den fineste kjolen, men jeg lekte ikke stille nok. Hvordan hun kom inn så fort, hvordan hun satte seg på huk ved meg, tok lekene fra meg og demonstrerte hvor mye det bråket, sa at hun prøvde å sove, hvordan jeg ikke skjønte hva hun skulle gjøre før etter, hvordan jeg satt på kne og tok hendene opp til ansiktet mens hun slengte døren igjen etter seg, hvor røde og hovne kinnene mine virket og hvordan jeg satt helt stille og gråt til han kom hjem, hun var ferdig med å sove, jeg kunne lage lyd men jeg klarte ikke leke mer. Hvordan han spurte hvordan det gikk og hvordan jeg følte det var for sent å si. Og jeg husker hvor fort det gikk og jeg husker barnehagen dagen etter, hvordan de spurte hva jeg gjorde i helga og måten jeg vurderte hva jeg skulle si.

Og så flyturen, det neste jeg husker er flyturen og jeg vet ikke hvorfor jeg var med, men da. Som om noe i meg tenker at alt kunne gått bra, selv om hun dukket opp, selv om ting ikke var bra, så kunne det blitt det, men den flyturen, det var så langt unna og jeg vokste opp uten, og da jeg først var der telte jeg bare ned dagene til jeg skulle hjem på grunn av henne. Den gangen vi var i svømmehallen og jeg fikk ringe hjem etterpå, hvordan jeg begynte å gråte med en eneste gang og hvordan jeg febrilsk prøvde å bortforklare og si at det var klor i øynene som gjorde det.

Tenker vekk fra flyet, til den første natten der, jeg gråt og dagen etter, over frokosten, hun sa jeg hadde mareritt og jeg sa ja, men det var ikke mareritt. Og de ble der, jeg husker rommene, det første det andre det tredje, datamaskinen som var på om natten, de nettene jeg våknet og så han sitte der og han sa jeg bare skulle sove videre, hvordan jeg ikke skjønte at det egentlig ikke var mitt rom. Den gangen hun flettet håret mitt og jeg gråt, han kom ned trappen og jeg møtte blikket i speilet, han så tårene og spurte hva det var, hun sluttet å flette og jeg ristet på hodet og sa at jeg bare var trøtt.

Og med han, på kaféen, kanskje en av de første gangene jeg var der, han prøvde å få meg til å si gris og rev, og han sukket, talefeilen, hvordan jeg skammet meg og han reiste seg, kom med vafler og vi sa ingenting mer. Og så, damen som spurte hva jeg het, det var før jeg hadde begynt å gråte da folk spurte, på den tiden jeg fremdeles svarte og jeg husker så godt hvor oppgitt han var, hvor flau han var. Hvordan jeg innså, selv om jeg var alt for ung til å skulle innse, at det jeg gjør aldri blir bra nok.

Men henne, den gangen jeg ikke fant strømpebuksa, jeg lette så lenge, men jeg fant ikke, og til slutt måtte jeg spørre henne, det lange håret mitt, hvordan hun tok tak, jeg husker den trappen, kommer aldri til å glemme den trappen og jeg husker føttene mine som ikke rørte trinnene da hun tok meg med opp og ba meg få på meg klærne, hvordan jeg tenkte at herregud det var folk på andre siden av veggen og dette skjedde likevel. Og balkongen, den gangen og jeg fikk ikke luft og hvordan jeg satt  på senga og gråt mens jeg prøvde å puste igjen, nede på stuen og hvordan hun latet som hun ikke forsto hvorfor. Alt med henne jeg ikke vil huske.

Men så, årene, etter alle årene, de flyttet tilbake, og jeg tenkte nå, jeg fortalte alle, jeg var sikker på at nå, men det var for sent og jeg husker juleavslutningen da jeg meldte meg på å gjøre alt jeg kunne melde meg på og hvordan lærerne mine lot meg gjøre hva som helst ustraffet etter den, hvordan jeg kastet stoler og hylte, hvordan de lot meg gjøre det fordi alle visste jeg hadde trodd han skulle komme. Og i sommer, den siste avslutningen jeg kom til å ha, bak scenen og hvordan han var der, ga meg en klem og et armbånd og måtte gå, og hvordan de jeg hadde gått i klasse med i så mange år spurte hvem det var.

Det er så vanskelig å slutte. Det strømmer på og hodet mitt er så fullt, det er ikke plass nå, jeg orker ikke, jeg blir så sliten av å skrive alt dette, jeg må stoppe et sted for det er ikke ting jeg vil huske. Men i bryllupet, jeg hadde krøller i håret og de gikk inn i bilen og så meg ikke og jeg husker årene etter hvor jeg tenkte at jeg skulle sagt noe.

Og nåtid, på flyet, han var på andre siden av midtgangen og han sa fem ting til meg. Hva leser du? Fin tittel. Vil du ha et dykkerblad? Tilbydde meg sjokolade fordi hun sa det. Jeg tok en og han sa ta to. Jeg sa nei takk og skjønte for sent at han prøvde og at jeg ikke var mottakelig. For det er det som er. Det er alt for sent nå. Jeg tok firfislen men det er for sent likevel. Det er mange år siden og jeg sa aldri noe, hvordan det var, jeg tror aldri han visste alt men nok og han valgte henne. Han valgte henne og ikke meg og da spiller det ingen rolle hva hun gjorde og hvor mye han visste, for ingen ting i hele verden kan endre at hun var viktigere enn meg, flyet den gangen, jeg har gitt det opp nå, jeg orker ikke, vi kommer aldri til å kjenne hverandre og jeg blir aldri bra nok. Sånn er det bare nå, og det er greit.

Det er bare det at jeg skulle ønske jeg var bra nok likevel.

hits