mai 2014

Men ka ska vel vi med ord.

Går inn i dusjen. Har en smørbukk i munnen, tygger på den mens jeg setter opp håret, drar for dusjforhenget. Merker ikke at jeg har brillene på før de dugger, er så vant til linser, briller er så fjernt, jeg er så fjern. Smørbukken er klistret fast i tennene mine og jeg er klistret fast i livet og dusjforhenget er klistret fast i meg.

Hvordan forventer du å bli utgitt når du har boikotta forlaget som sa de ville jobbe med deg, når du har gitt dem radio silence i over ett år? Hvordan forventer du å bli utgitt om du ikke skriver noe, om du ikke lar dem lese det, om du ikke kommuniserer? Det er to år siden jeg skrev noe ferdig, jeg er for ung til å ha skrivesperre, for ung. Vurderer å skrive novelle og sende inn til konkurransen til studentavisa, men makter ikke. Vurderer å stå opp for meg selv, men makter ikke. Vurderer å jogge mer, men makter ikke. Vurderer å lage middag, men makter ikke. Makter ikke.

Det er noe i meg som alltid tror at om de vil møte meg mer enn en gang, om vi møtes to ganger, da er det håp. Men jeg har fått det motbevist minst to ganger i år, kanskje flere, jeg husker ikke, det går i ett, men minst to. De likte meg godt to ganger og så orka de ikke mer. Så nå er tre det magiske tallet. Om de vil møte meg tre ganger, da, da må de jo like meg. Likevel, på mandagskveldene sitter jeg alene og vil knuse glass fordi han jeg trodde likte meg sikkert ikke gjør det likevel, han har noen andre, han liker ikke meg. Og da vurderer jeg å sende en sms, invitere noen, hvem som helst, jeg vil som faen ikke være aleine, og det er alltid noen som kommer, det er alltid noen, men det er faen aldri den jeg vil ha. Jeg har fått mange venner på universitetet, har aldri hatt så mange venner i hele mitt liv, aldri vært så godt likt. Og kompiser, flere enn noen gang, hele livet er det noe jeg har savna, går så mye bedre overens med gutter, de er så greie å forholde seg til. 80% av de vil ikke bare være kompis men det driter jeg i, om de er vennen min fordi de syns jeg er pen eller fordi de syns jeg er kul bryr meg ikke, bare vær vennen min og heng med meg når jeg ikke orker meg selv.

Om under to uker har jeg bursdag og det skal feires men hvem inviterer man, hvem inviterer man, for jeg har fått for mange venner, bekjente, det er vel det som er problemet, er vi så gode venner at jeg skal invitere dem? Før har jeg alltid droppa å feire fordi jeg ikke har hatt noen å invitere, men nå er alt annerledes. Men det er så mange folk å tenke på og så lite plass og crushen min kommer ikke til å komme uansett, så hva er vitsen.

Hva har livet blitt? En øl, et glass vin, potetgull og dip i senga. Eksamensoppgaver over alt rundt meg. Vissheten om at jeg stryker på minst en til sommeren også, akkurat som jeg gjorde til jul, vissheten om at jeg ikke skal ha sommerferie men pugge til å ta de på nytt i august, vissheten om at jeg knekker. Knekking, knekklast, oppgavene handler om hvor stor lasten må være før bjelken knekker og jeg tenker at fire eksamener knekker bjelken som er meg. Faen ta meg og de dumme metaforene mine.

Maria, vær så snill, du klarer å være alene uten å dra frem hverken hammer eller vin. Det sier jeg til meg selv men jeg vet ikke om det er sant. Jeg har alltid vært så selvstendig men hele 2014 har vært noe nytt, en ny meg, en meg jeg både elsker og hater.

Plukker hår fra leggene mine, det er litt over en uke siden jeg barberte meg, faen så fort håret mitt vokser, men jeg tenker for meg selv at hvem har jeg å barbere meg for, da. Jeg vil nok ikke bli nødt til å bry meg om han bryr seg om leggene mine igjen uansett, og alle de som kunne funnet på å brydd seg om leggene mine bryr ikke jeg meg om.

Jøss. Gi meg en klem, da.

hits