juni 2010

She'll make it rain.

Nå er jeg skikkelig, skikkelig lei av at ting er som de er.
Så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal skjerpe meg og slutte å si at jeg ikke takler mennesker og slutte å si at jeg har det fælt, slutte å være så sinnsykt teit og bare fokusere på alt det som er bra. For faen, ta deg sammen jente.
Herregud, jeg veit da hvordan man har det bra, det er jeg overbevist om.


Sankthans var fint. Jeg har aldri feira det før, aldri sett store bål og aldri brydd meg egentlig. Det har liksom aldri vært så mye fokus på det her.
Men så kom jeg frem til at det var en god unnskyldning til å være sosial, så jeg slo til og så ble det grilling og bading på stranda. Jeg sa "hæ, hvordan funker en engangsgrill?" og klarte ikke å skjære maisen min i to, så selve grillinga var ikke så viktig for min del. Jeg bada da, etter å ha mast i sikkert en time før de endelig ble med, det var veldig fint og kaldt og alle frøys sånn men jeg sa vær så snill bad litt mer med meg vær så sniiiill og da slapp jeg å være alene.
Så Sankthans var litt sånn



Med fjortispose i sola


og å klatre opp i et tre men ikke helt vite hvordan man skal komme seg ned.


Og fine sko og kameralinse som ikke åpner seg helt.


Og Karin og TP som er søte sammen.

Og helt til slutt måtte Karin riste teppet og vi pakket sammen og takk for oss.

Hih, nå tenkte jeg nesten å legge ut bilder som er litt teite men som gjør meg litt glad men jeg ombestemte meg fordi det blir for store sjanser å ta for meg. Jaja, en dag kommer vel sånt også, når jeg blir litt tryggere.
Vet du hva det største som har skjedd de siste ukene er?
Jeg har lyst til å omgås mennesker. Det er... rart. For jeg vet ikke helt hvordan man foreslår å være sosial. Og jeg klarer fremdeles ikke så lenge i gangen. Men jeg har dager hvor jeg plutselig får himla lyst til å leke med noen.
Det gjør meg veldig stolt og glad og fornøyd og jeg føler at det går fremover med meg selv om jeg har stått helt i ro alt for lenge. Kanskje jeg blir normal igjen snart, hih.

Snart er det Hove og Danmark og lenge borte fra folk men jeg tror det blir fint.
Jeg har savna Hove nå. Trenger å ligge på gresset foran Hovedscenen for å sove om morgenen og lese mellom konsertene. Har nesten ingen å leke med i år men det går greit for jeg er flink til å være alene på festival, det er fint å bare ta det med ro og puste.

Nå skal jeg lage ti flagg fra Asia, det blir tøft selv om jeg ikke kan å tegne.

To be the last one.

Da jeg var yngere var jeg mer optimistisk. Til alt.
Kanskje spesielt kjærlighet.
Jeg husker en gang på hytta hvor jeg var alene med bestemor og bestefar, og jeg spurte om de var gift. Da sa de ja, at de hadde giftet seg for veldig lenge siden. Jeg syntes det var for lenge siden, så jeg sa at de burde fornye det. Hadde hørt om å fornye ekteskapsløfter og tenkte det var sånn man gjorde det.
Så jeg var prest og pyntet bestemor med sånne blomster som man har på lysestaker for det var det eneste vi hadde i hytta som var fint nok til bryllup og fikk henne til å komme gående opp gangen og bestefar sto ved siden av meg midt på stuegulvet foran tv'n og jeg sa det jeg kunne, sånn som "I gode og onde dager" og "Nå kan du kysse bruden". Og nå, flere år senere, hver påske, når vi sitter og mimrer om fine ting som har skjedd på hytta, så kommer alltid fornyelsen av bryllupet deres opp og det er først nå jeg skjønner. Jeg ser på de når de spør om jeg husker, når de sier at de har blitt gift to ganger, og jeg ser at de fremdeles er kjempeforelska og det er først nå jeg skjønner hva jeg faktisk gjorde.
Jeg minnet de på det. Jeg ga de en grunn til å tenke på det i alle fall en gang i året.
Det er jeg stolt av. Man burde aldri la noen glemme hvor forelska de var en gang, og enda er.
Jeg synes det er fint å tenke på.

Lillesøster er mer optimistisk enn meg. Til kjærlighet og vennskap og verden generelt. Alt.
Vet du hva hun nettopp gjorde?
Jeg er barnevakt i kveld, og hun kom løpende ned på stua til meg og sa "Maria, du må komme og se! Nå!". Så jeg ble med opp og hun pekte ut vinduet og spurte om jeg så lyset, så jeg det som lyste det ute? Og først så jeg bare sola, men så oppdaget jeg masse insekter i sollyset og skjønte at hun trodde det var ildfluer. Jeg skulle ønske jeg klarte å tro det var ildfluer.
Man er mer optimistisk når man er ung fordi man ikke vet nok. Jeg vet at det bare var fordi de fløy rundt i sollyset at det så ut som de lyste, men jeg sa det ikke. Jeg sa "Oi, så mange! Har vi sånne her da?" og lillesøster var oppspilt, for det hadde hun aldri trodd, at det skulle være sånne her. Ikke jeg heller, sa jeg, og øynene hennes var store og smilet var enda større.
Kanskje det er feil å la henne tro det, men jeg husker så mange tilfeller fra min egen barndom hvor jeg skulle ønske de ikke fortalte meg sannheten, og mange tilfeller hvor de ikke gjorde det som jeg kan se tilbake på nå og skjønne. Skjønne hvorfor de lot meg tro at ting var sånn selv om jeg egentlig tok feil. Det er lov. Det er greit. Det er bra å la barn være barn.
Jeg vil lære lillesøster å bøye verb rett og å ikke bruke så lang tid på å få frem det hun skal si, men jeg vil ikke lære henne å være like negativ som meg.
Det synes jeg hun skal slippe så lenge hun kan.
Og så lenge hun er optimistisk til alt og forteller meg om det gjør hun dagen litt bedre for meg også. Jeg liker egentlig ikke barn, men det er så herlig å høre hvordan de ser på verden. De ser alt på en mye enklere måte enn det jeg gjør.
Noen ganger forbanner jeg all litteraturen jeg leste, og alt det andre som gjorde at jeg så virkeligheten klart når jeg var like gammel som henne. Det kunne vært fint å være uskyldig litt lengre. Jeg fant en bok fra åttende hvor jeg skrev om ungdomstid, og jeg skrev at det var fint fordi du ikke ser alvoret, men hva skjer med de som allerede har oppdaget hvor alvorlig alt er? Hva skjer med de som ødelegger alt for seg selv fordi de tror verden er grusom?
Det var da jeg leste det at jeg innså at jeg ble negativ alt for tidlig.
Tror jeg skal høre mer på lillesøsteren min. Jeg tror jeg kan lære mye av det.
Mer enn jeg vil innrømme.

Do you know what it feels like?

Spansklæreren sier jeg må ha tro på meg selv. Når jeg sier "Men jeg kan jo ingenting!" så sier han at jeg kan så mye mer enn jeg tror.
Jeg tror jeg har begynt å skjønne det nå.
Jeg tror jeg kommer til å savne spansklæreren min litt.

Hei. Jeg heter Maria og begynte å gråte under muntlig eksamen i spansk.
Og mens jeg ventet på karakteren brøyt jeg helt sammen, for jeg følte at jeg ikke klarte noen ting, bare verb i infinitiv i samhandlingsdelen og dårlig presentasjon om meg selv og mangelfulle svar i lyttedelen og alt var fælt, så jeg satt på gangen og hikstet og skalv og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å vite karakteren min, aldrialdrialdri.
Så hentet spansklæreren meg mens han smilte og sa at det ikke var noen grunn til å gråte og jeg så i bakken og holdt rundt meg selv, og fikk fem. Jeg. Som har sagt at jeg ikke kan et ord spansk. Fikk fem. På eksamen. Seks i standpunkt var vanskelig nok å tro, men fem på eksamen? Herregud.
De sa presentasjonen min var så bra og ærlig at den skilte seg ut, og jeg klarte ikke å si annet enn "Hva skulle jeg sagt hvis jeg ikke sa sannheten?"
For det vet jeg ikke. Jeg aner ikke hva ellers jeg skulle sagt. Når man snakker om seg selv, hva annet skal man si enn det som er sant? Hva annet er det å si? Jeg aner ikke. Man sier det jo som det er. Jeg gidder ikke sensurere livet mitt. Sannheten er alt jeg har. 

Nå puster jeg skikkelig. Alt det fæle får bare eksistere så mye det vil, men jeg nekter å tenke på det mer. Nå er jeg ferdig. Jeg kan hate meg selv og alle andre, jeg kan bekymre meg for hva folk mener og tenker, men jeg skal la være. Gidder ikke tenke. Nå er eksamen over og ingenting er viktig mer. Ingenting. Alt teit som skjer nå kan fikses, alt teit som skjer nå er uviktig.

Herfra er alt okei i noen måneder.
Bare fine sanger og lysende globus og sjokoladedots og muligheten til å puste normalt.

Vannmelon og sånt jeg ikke klarer å få frem.

081-2.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Se an hvor du skal bite, glefs tak, tørk deg rundt munnen og gjenta.

Jeg har lært å spise vannmelon uten muligheten til å skjære den i biter og jeg har tatt årets første bad selv om det var kjempekaldt. Ganske stolt. Sommer.

Jeg er også inne i en periode med likegyldighet. Den er kjekk å ha, for da tar jeg ingenting så tungt, men det er litt i veien også. Jeg fikk standpunktkarakterene i dag og klarer ikke å være glad for de selv om jeg gjorde det bra, for jeg er bare likegyldig til nesten alt. Og egentlig har jeg det jo så bra men på søndag ble jeg plutselig kjempetrist og ville ikke mer og da grep likegyldigheten meg. Så jeg skulle slippe å bry meg. Jeg trenger det litt til tror jeg, men jeg kan godt begynne å føle noe ganske snart igjen. Blir så sliten av alt dette, sover hele tiden.
Men hei, alt ordner seg jo. Det går bra til slutt.

Uansett har jeg det bra. Det er snart sommer. Da skal jeg puste. 
Føler at jeg ikke har pustet skikkelig på evigheter, i år er det verre enn noen gang før, det er kanskje fordi alt er litt for mye. Glemmer å trekke pusten.
Men snart skal jeg puste ordentlig igjen. Jeg må bare overleve muntlig eksamen i spansk først.
Og jeg vet ikke helt sikkert at det er spansk jeg har kommet opp i, men jeg er rundt  99 % sikker.  Så jeg sier til alle at jeg kommer opp i spansk og de ler og sier det kan du ikke vite. Men det tror jeg at jeg kan. Bare vet det, det bare må skje, så jeg hører på sangene fra Tarzan på spansk og gruer meg til i morgen når jeg får det bekreftet.

Bare rot. Unnskyld. Det er så mye jeg skulle ha sagt men jeg får det ikke frem.
Tror greia er at akkurat nå har jeg det ganske bra.
Det er bare at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre selv om alt er bra.
Usammenhengende og rart og MGP sanger i hodet og shortsskille på lårene og edderkopper på badet og vondt i ryggen og knuter på tanketrådene og turkis neglelakk og nå skal jeg bare legge meg og håpe at etter helga er alt sånn som jeg synes det skal være.

hits