juni 2011

I'm not gonna waste these words.

Jeg har så mye jeg vil si, men jeg kan ikke våger ikke makter ikke burde ikke.





Så jeg sier heller at jeg savner syriner innmari mye og at jeg teknisk sett har vært ute av huset seks dager på rad. Ikke verst. Jeg tenker generelt lite og humøret er stabilt, så ting er veldig okei nå. Kanskje ikke så mye sol, men veldig varmt. Smiler nesten hele tiden. Gidder ikke ødelegge ting igjen, nå skal alt gå bra.
Og det gjør det jo, faktisk.

Det kan vær lett å glem.

Lykkerus.

Det var regn og lyset speilet seg i asfalten, jeg var gjennomvåt på beina og sliten av alt, jeg var på et fremmed sted, fremmede mennesker snakket til meg, og jeg var superflink.

 

I går reiste jeg i en og en halv time til et fremmed sted og så Kråkesølv. Det regnet og var ingen mennesker der da jeg dukket opp, sto på den beste plassen med regn i håret. Og etter konserten, mens de rigget ned, jentene ved siden av meg hylte og snakket om å ville gifte seg med dem, og jeg sto der helt stille og så på at Kristoffer kveilet ledninger. Og så, plutselig, så han på meg, smilte, og sa "Takk for sist". Til meg. Henvendte seg helt på egenhånd til meg, fordi han husket meg fra de to gangene jeg så og møtte de i fjor sommer. 61 konserter, 10 måneder og 24 dager siden sist, og han husket meg.

Glad. De husket meg alle sammen, og de signerte Bomtur til jorda som jeg hadde med. Finnes ingen måte å fortelle om dette på uten å høres ut som en komplett idiot, mistet all evne til å ordlegge meg, ikke sant. Tredje gang jeg prøver å skrive innlegg om det, men altså, jeg er superglad. Jeg dro på Kråkesølvkonsert (med en venn, for første gang i historien, en skikkelig fin venn som tålte meg da jeg sto der og ikke klarte å puste en gang), de spilte superbra som alltid, og de husket meg. Kanskje det er noen fordeler med å se litt rar ut, eller hva.

Skalv og skalv og skalv da jeg kom hjem, tok av meg de våte sokkene og innså at dette er sannsynligvis den beste dagen jeg kommer til å ha på veldig lenge. Himla glad og fornøyd, kanskje skal jeg ikke på Hovefestivalen og kanskje har jeg hele sommeren ledig, men dette topper nok det meste uansett.

Og det som er greia, er at kanskje føles det som alle glemmer meg og ikke bryr seg om meg, det er jo det jeg tror hele tiden, at de bare husker meg fordi de må, bare snakker til meg fordi jeg snakker til dem, men herregud, Kråkesølv, som er nærmest det fineste i hele verden, de husket meg. Da kan jeg ikke være så ille, vel?

Kan jo ikke det.

Nå for tiden føler jeg meg nemlig himla bra.

Doesn't follow me.

Grunnen til at det alltid er jeg som knuser er at jeg gir alt jeg har og ikke får noe tilbake. Og plutselig vil de ikke en gang ta i mot lengre, og jeg innser at jeg står der tomhendt. Snart skjer det igjen, jeg vet det jo, men jeg fortsetter likevel. Jeg vil liksom aldri gi meg.

Hvorfor bruker jeg egentlig tid og energi på folk? Aner ikke. Men kanskje det er fordi noen få faktisk er verdt det.











Bilder, nei, jeg aner ikke hva greia er, hvorfor det plutselig har blitt sånn.

Lang tur i skogen, frem og tilbake over bekken, joda, jeg kan å komme meg ut av huset jeg også. Noen ganger. Det er fint. På besøk hos en av de få menneskene som ser ut til å holde ut med meg i det uendelige, aldri gå lei. At slike finnes er helt rart, og jeg setter så himla stor pris på det.

Men jeg tenker for tiden mye på de som glemmer meg, de som går lei av meg og hvordan alt føles som det gjentar seg. De sier jeg ikke kan forutsi mennesker og sammenligne de, men jeg gjør det likevel, og jeg har som oftest rett. Så jeg sitter her, klokka fire på natta, og tenker på alle disse menneskene som kommer og går og hvor lite jeg liker det. Følelsesmesssig ustabil og gråter plutselig uten grunn, slår i veggen uten forvarsel og prøver bare å slappe av litt. Menneskene kan gjøre hva de vil, jeg kommer til å være hyggelig uansett, jeg kommer til å gi og jeg kommer aldri til å kreve noe tilbake. Selv om det straffer seg gang på gang så får det bare gå bra.

Skal til å hyle igjen, men tar meg i det, nå er det nok. Hva så om mennesker er håpløse, hva bryr det meg, for jeg har det bra likevel. Det finnes jo faktisk de som ikke går lei av meg og ikke glemmer meg. Og det er jo veldig fint.

Ting jeg kommer til å savne.

Så har jeg egentlig hatt ferie ganske lenge allerede, jeg har fått karakterene mine og er superfornøyd med snittet mitt, og i dag leverte jeg bøkene mine. Hodet mitt venter på at det skal bli vanlige skoledager igjen, men det blir det ikke, det er ferie og jeg sitter hele dager og gjør ingenting. Sitter bare inne og venter på at verden skal begynne igjen, men det er lenge til.

Jeg var så utrolig redd i starten av skoleåret, men nå har jeg klart meg gjennom det første året her og da skal jeg klare de to neste også, med nye folk og nye lærere og det skal gå bra selv om jeg ikke vil. Jeg ble kanskje aldri helt del av verden, men jeg har jo blitt så flink til dette nå, nye ting og fremmede mennesker.

Men det er en del ting jeg kommer til å savne, som jeg til og med savner allerede.

- Mattelæreren min, fordi hun var så snill og tok hensyn, selv om jeg tror hun syns jeg er teit.
- Klassen min, de var så bra mennesker og jeg vil ikke vil ikke vil ikke ha nye. Vil ha de for alltid, og nå glemmer de meg fordi jeg merket de mer enn de merket meg.
- Mattetimene, fordi jeg var best i faget men ingen visste det fordi jeg satt alene og ikke sa et ord.
- Å sitte og ikke følge med men plutselig innse at de snakker som om jeg er med i samtalen.
- Naturfaglæreren min som sa "Hei, er du tidlig ute igjen ja. Vel, kom inn da, selv om timen ikke begynner enda."
- Den faste plassen min i spansktimene, bakerst, tre pulter til venstre og hvordan det sluttet å være rart at jeg alltid satte meg der selv om det var mye annet ledig.
- Klasserommet, plassert rett ved skapene og inngangen, med innestengt luft og hull i veggen.
- Å glemme å sette opp stolen hver eneste dag.
- Å smile til gutten jeg gikk forbi nesten hver torsdag.
- Dagene de kranglet om hvem som skulle klatre opp på pulten og skru på prosjektoren.
- Å se neglene til hun i klassen som er så kreativ med neglelakk. En dag her hadde hun lakkert de som jordbær.
- De gangene samfunnsfaglæreren spurte om en hovedstad og noen snudde seg og ventet på at jeg skulle svare.
- Å sitte på klasserommet i maten og høre på alt det de andre snakket om.
- Å sitte på gulvet i gangen og lese, men se beina på de som går forbi og identifisere de ut i fra skoene.
- De gangene noen plutselig sa navnet mitt og fortalte meg noe som om det var det mest naturlige i verden.
- At de jeg har gått i klasse med hilser på meg når de ser meg. Neste år kommer ikke de samme menneskene til å si hei.

Det blir på en måte veldig trist og veldig godt samtidig, men mest rart. Jeg føler alltid at sommerferien er noe folk kaster til meg som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med, og denne gangen er intet untak. Jeg kommer til å savne dette skoleåret, for kanskje var det mye fælt men jeg klarer bare å tenke på alt det fine som er borte til høsten. I dag så de på meg og jeg tenkte at jeg burde si noe, men jeg mumlet bare god sommer og dro hjem selv om jeg hadde lyst til å gråte. Nye folk neste år skal gå fint, men jeg kunne godt hatt disse litt lengre.

Men alt i alt, så har jeg vært veldig flink i år, og jeg er stolt av meg selv. Det gikk jo bra, jo.

Og jeg liker ikke å prøve å be om ting her, men det hadde vært fint om noen ville fortelle om noe de savner, kommer til å savne, har savnet, hva som helst, så jeg ikke trenger å tenke så mye på alt jeg kommer til å savne.

Everything we touched turned into gold.

Hei, sol og varme. 10 timer ute og jeg føler meg så bra.









Tar med muffins, vannmelon og polkadrops ut, når jeg først er våken tidlig kan jeg like greit det. Ble helt satt ut da jeg så sol og blå himmel da jeg våknet. Sitter på et teppe på gresset og skriver i notatboken med pennen som har fem forskjellige farger, leser litt i bøker, sover en time i sola. Hører på musikk med nye, fine øreplugger som moren min har kjøpt til meg. Og til slutt er det liksom tid for middag og jeg tar like greit den også ute. Vil ikke være inne et sekund, alt regnet i det siste, det har drept meg og jeg trengte sola.

Velter hele mugga full av kiwisaft ut på gresset og skal til å bli lei meg, men så tar jeg meg i det og blander bare mer. Det er faktisk ikke så farlig. Spiser en nektarin og kaster den så langt jeg klarer, og etter å ha gjort det er det like før jeg kaster glasset samme veien fordi jeg er så fornøyd med å ha kastet langt. Klokka er ti på kvelden og sola er fremdeles oppe, men det slår meg at nå er det kanskje nok. Trekker meg inn og håper været blir sånn hele tiden fremover. Hadde vært fint.

Everything always works out.

Våkner før syv, blir sittende i senga og stirre på knærne mine fordi ting ikke går som det skal. Står opp, slår i veggen og sparker i døra før jeg begynner å gråte uten lyd, det blir sånn noen ganger. Går inn på toget med vond fot, prøver å huske at det er vits selv om ting ikke går som jeg planlegger. Blir sittende i stillevognen på toget og prøver å sminke meg mens tårene renner, det er så irrasjonelt, blir bare sint for jeg vet jo ikke hva jeg gråter for men jeg gjør det likevel.

Det regner og jeg blir redd når jeg går inn på butikkene med mange mennesker, og kanskje enda reddere når jeg går inn på de med få menensker. Så hva gjør man da, når man helt uten videre er redd for at det skal være folk der og samtidig redd for at det ikke skal være folk der? Går en hel dag og føler at man hvert øyeblikk stuper i bakken og blir liggende. Notatbøkene ligger igjen hjemme og det er uansett vått på benkene, går og går og går. Sliten og ustabil, men likevel, alt kommer seg, blir bedre, selv om kroppen og hodet ikke alltid er enig, for det er faktisk fint å traske rundt i regnet. Sliter med å puste og føler at alle ser på meg, vurderer å sette meg ned på asfalten og bare puste.

Men så gjør jeg ikke det, og jeg stuper ikke i bakken, jeg går og går og går men stopper helt opp midt på brua når jeg ser at de har gjort om, blir hengende og stirre ned i elva, hvorfor må de alltid forandre ting. Sitter på togstasjonen i 40 minutter for plutselig syns jeg at jeg har fått nok. Puster og er glad for at jeg dro ut av huset, men syns det er trist når mobilen går tom for strøm, og når toget endelig kommer sover jeg nesten forbi stasjonen min fordi dagen har vært alt for mye allerede.

Så kommer jeg til slutt hjem, lager sitronte, tar en dusj, sover litt, og da blir det bra igjen. Det blir alltid bra igjen, det er det som er så viktig å huske når man overdriver og overreagerer og ikke tenker rasjonelt. At ting er bra, blir bra, at verden er fin. Helt egentlig, så er det faktisk sånn. Men etter for mange dager alene, hjemme, uten å møte verden, blir det så hardt å dra ut når ting ikke går som planlagt en gang, ødelegger mentaliteten. Ting er jo så veldig bra. Det er bare så vanskelig å skjønne det med en gang, på de dagene alt føles meningsløst og man bare vil gråte, ikke sant.

Men man skjønner det til slutt.

And stay in for the night.

Jeg drikker vin med moren min på fredagskveldene og tenker at ja, så var jeg aldri som de. Det er sånn og jeg er der og de er det, men hva har jeg der å gjøre da. Så drar jeg hjem. Lettest sånn, kyss meg og gi meg en klem men jeg drar hjem likevel for noen ting blir bare for dumt, til og med for meg. Jeg gjør heller alt annet, ikke sant.

Griller i hagen, jeg spiser maiskolbene, vil helst la verden gå forbi men ting går ikke som planlagt. Og dagen etter er jeg hundre prosent nødt til å ha alt som finnes av is. Kommer hjem med yoghurtis i beger og masse annet til å ha i fryseren, men jeg føler ikke at det er nok og sier herregud hvordan kan du drikke te, det er is som er tingen. Blir aldri nok.

Men så regner det. Det tordner og lyner og regner, fra sol til pøsregn på ti sekunder og alle hyler og løper sin vei. Men ikke jeg. Jeg stiller meg midt på gresset, snurrer rundt igjen og igjen til jeg blir svimmel og faller. Skjørtet blir våtere og våtere, det drypper fra håret mitt, står på tå og strekker meg mot regnet, jeg elsker denne årstiden og alt den har med seg. Tramper hardt i små, varme vanndammer som oppstår utenfor døra og går ikke inn før lynet slår ned like i nærheten og de tvinger meg. Sitter og stirrer ut vinduet og tenker at dette er det fineste regnværet vi har hatt på lenge.

Så spiser jeg is, enkelt og greit.

Everything is gonna be alright.

Det er nesten ikke skole lengre. En time her og en time der. Så jeg sitter hjemme og forsvinner, noen dager på stua og noen dager på soverommet, prøver å ha litt variasjon. Men i dag var det bare en skoletime, så hjem, og det var sol og varmt og fint og jeg sa kom igjen, stranden, lurte med mor og søster, ikke en gang jeg syns det er gøy alene.
Ut av huset igjen. 











Så var vi helt alene på stranda, vet ikke hvor resten av verden var, de må være idioter. Samlet skjell med søster og nei, vet du, nå er ting bra.

Kjørte hjem og jeg hadde beina på dashbordet, som alltidalltidalltid og krasjer vi brekker jeg begge to. Sløste penger på to grønne eyelinere bare så jeg kan sminke meg som en vannmelon, selv om jeg kanskje kunne klart meg med bare en grønnfarge men jeg er nøye. Det er lov og nå har jeg vannmelonøyne som matcher veska mi.

Helt ålreit dag.

Garfield minus Garfield.




























http://garfieldminusgarfield.net/

Fordi jeg liker disse og hadde glemt de. De er så fine og triste og rare. Hadde lyst til å poste over førti men begrenset meg.

Alt for længe har jeg været natteravn.



Så hun sier hei, vil du komme hit en tur, og jeg beveger meg ut av huset for første gang på flere dager. Det føles godt, drar til kakao, knekkebrød, den eneste melken jeg liker, hund og katt hos et bra menneske. Og været, det er på min side. Det blåser kanskje og det er kanskje kaldt, men gi meg sol så går jeg med bare legger og lår uten å nøle. Jeg er nesten alltid den første til å erklære sommer.

Men så blir det natt og jeg sitter oppe for lenge, jeg gjør det hver natt nå, døgnet mitt er ikke som det burde være. Vært våken for mange netter men det er greit. Drikker klementinjuice og tar på meg sko, skal bare ut og... aner ikke hva planen er, skal bare ut i noen sekunder. Men så kommer jeg ut døra, allerede på at jeg faktisk bruker døra merker jeg det, og så ser jeg det, føler det, lukter det. Nettene mine. De er her nå. Det er blå himmel, sola kommer opp, det er iskaldt og det er dugg overalt. Disse nettene er her og jeg aner ikke hvorfor jeg har sittet inne og gått glipp av det. Så jeg løper, døra står på vidt gap og jeg løper, ut på veien, ingen er våkne, jeg er alene i verden, kan løpe hvor jeg vil, før jeg stopper og snurrer rundt igjen og igjen. Energien, jeg blir så utrolig himla glad og nå kan jeg aldri sove igjen for de fine, vakre, herlige nettene er her og jeg må bare være ute så mye jeg kan før dagen begynner igjen.



Kan ikke sove, må bare være ute og gå og ligge i vått gress og stirre på sola og vite at ingen kan se meg og tenke på alt de går glipp av når de sover. Fine dager er bra men fine netter er kanskje enda bedre. Himmelen som er lyseblå men ikke helt, hvit i kantene, kulden som fester seg i kroppen men som ikke er kald, lys og matt lukt av syriner, glassklar stillhet fordi alt sover, at det ser ut som noen har strødd glitter i gresset. 

Netter som dette er kanskje noe av det aller fineste jeg vet om.

Everything is understood.

Come on, give it a try.

Jeg skulle ikke vært hjemme denne helga, skulle vært på øya det tar ti minutter å se alt på, men jeg ventet på at noen skulle ringe og ingen ringte, og jeg tok ikke saken i egne hender når ingen gjorde det. Kanskje fordi jeg egentlig bare ville bli hjemme, jeg vet ikke, men det er nok like greit. Jeg egner meg bedre til å være hjemme enn til å være borte.

De siste dagene, ved vasken min.



Kort fortalt, ansiktsmasker for å prøve å slappe litt av, parfyme og øredobber for å føle meg pen selv om jeg bare er hjemme, to forskjellige shampoflasker, saks og kam fordi jeg klipper og styrer med håret, øyedråper fordi jeg er våken så lenge at øynene blir tørre og kenguruarmbånd fordi det gjør meg glad. Og det er de siste dagene mine, enkelt oppsummert. Jeg er hjemme og bor nærmest i senga men jeg prøver å føle meg fin og bra likevel så jeg bor litt på badet også. Det fungerer ganske bra, til tross for at verden blåser ned utenfor vinduet.

Drikker en del vann og diverse annet men spiser alt for lite, de siste dagene har jeg blitt svimmel og ødelagt hver gang jeg reiser meg. Holder meg fast i vasken, puster dugg på speilet og skal bare ikke falle. Så tar jeg på en ansiktsmaske, ser på meg selv i speilet og mumler for meg selv at joda, jeg er ganske bra. Det er årstiden, tror jeg, som gjør meg bedre innstillt til alt og alle. Noen ganger klarer jeg å tenke at jeg er okei helt uten videre, og det er veldig fint. Bare gi meg finere vær nå, så jeg kan oppholde meg andre steder enn på badet. Grønt gress og løvetann i varmen, jeg gleder meg.

hits