juni 2012

Can't wait at all.

Akkurat nå er det sånn at jeg koker egg og steker pannekaker og pakker ting ned i poser. I morgen drar jeg til Hoverfestivalen og skal tilbringe 14 timer med å reise. Håper jeg kommer frem og at alt går i orden. Kjøpte tre liter vin i dag og knekkebrød, tenker det skal gjøre susen. Er egentlig hundre prosent stressa og utslitt. Skal stå opp klokka seks i morgen og klokka er ett nå og jeg har ikke lagt meg. Kjæresten prøver å være grei og roe meg ned men ingenting fungerer. Jeg er bare sutrerte og sliten og redd for å glemme å pakke noe viktig. Sukk.

Krysser av ting på pakkelista og må seriøst sove snart. Får bare ha glemt det som er glemt. Slenger med et teit bilde av meg og den der kjæresten som jeg drar med meg på festival og håper på ei skikkelig bra uke (som det så klart blir, hallo, Hove liksom). Tar meg litt sammen og er glad igjen. Blir bra. Alt går fint.



God natt. Må sove i noen timer nå og sove i flere timer på toget. Blir ei hard, men fin, uke.

Tortues.

Så, mens jeg er opptatt med alt mulig for tiden, så tenkte jeg at jeg kunne vise frem noen skilpadder. I fjor sommer var jeg nemlig i en skilpaddepark i Frankrike som var utrolig fin og bra, hvor de tok inn skadde skilpadder og hadde små babyskilpadder og alt mulig. Himla fint.





Det første man kom til var de skadde skilpaddene, i egne rom hvor de sto hva som hadde skjedd som gjorde at de kom dit.

















Dette var en av babyskilpaddene. Du ser det ikke så godt på bildet, men den var kjempeliten. Sammenlign den med løvene på bildet, jeg mener, hallo, bitteliten!









Skilpadder er alt i alt himla fine dyr.

You were always wasting my time.

Så, jeg tar toget igjen, stirrer ut vinduet og tenker på alt og ingenting mens boka mi ligger urørt i fanget. Det er sånn det blir, forsvinner inn i meg selv. Toget ruller inn på en stasjon og jeg tenker at her er det fryktelig lenge siden sist jeg gikk av, fryktelig lenge siden jeg sist hadde noen som ventet på meg her. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå av på den stasjonen igjen.

Men det står ei dame der, hun er kanskje en plass i tredveårene, med dongerijakke og solbriller, blondt, langt hår. Hun har gått ut av bilen og står der, speidende. Ser etter noen som skal gå av toget, jeg veit ikke hvem, kanskje en kjæreste, kanskje en tante, kanskje en datter, det er ikke godt å si. Så jeg følger med på dama, venter på at gjennkjennelse skal lyse opp øynene hennes, og jeg skanner perrongen så godt jeg kan fordi jeg vil se hvem det er hun er der for å hente, det er denne nysgjerrigheten. Men jeg ser ingen og det gjør ikke hun heller. Toget begynner å kjøre videre, men hun står der fremdeles og ser tomt utover. Jeg sitter i den bakerste vognen og tenker at hvem enn hun venter på så gikk sikkert vedkommende ut lengre frem, så jeg ser etter noen, hvem som helst, når toget kjører. Men det er ingen der. Det er ingen som har gått av toget på denne stasjonen, og det siste jeg ser er at blikket hennes blir tomt i det hun setter seg inn i bilen igjen.

Det er alle disse menneskene jeg ser og lager historier om i hodet mitt, som om de ikke helt gir slipp, og jeg vil bare vite hva som egentlig skjer, hvorfor gikk ingen av toget, hvorfor sto hun der hvis hun ikke ventet på noen, hvorfor gjør mennesker som de gjør. Herregud, bare... hvorfor sto hun på stasjonen? Det er alle disse intrikate, vakre, vonde, fantastiske små historiene som alle går rundt og bærer på og jeg vil høre alle, men det finnes ikke nok tid og det finnes ikke nok kapasitet og det er uansett alt for få som vil fortelle, det er bare sånn det er. Men noen av disse menneskene jeg ser, de fester seg så innmari og jeg lurer på hva historien er, hvem de er, hvorfor de gjør det de gjør.

Practice makes perfect sense to me.

Den siste tiden har jeg spist müsli og knekkebrød og egg og det er stortsett alt. Tatt meg tid til å lage skikkelig frokost fordi jeg har fri hele tiden og liker det overraskende godt. Resultat av for mange år med middag som eneste måltid, vil jeg tro. Forøvrig så skulle jeg koke et egg til frokost forleden dag og mistet eggekartongen slik at to egg knuste inni den. Det var to veier det kunne gå, enten kunne jeg begynne å gråte og falle sammen, eller så kunne jeg fikse det. Laget en enkel omelett med de to knuste eggene og hadde en fin frokost. Det er bare å ta seg sammen og fikse det hele. Frokostmotivasjon altså, det er sånn det føles. Veit ikke hvor lang tid det tar før jeg blir lei av dette, men enn så lenge så er det bare skikkelig fint. Müsli med vaniljekesam altså, himla godt.

Sommerferien nærmer seg med stormskritt og jeg tenker stortsett bare på Hovefestivalen og hva jeg skal pakke og hvem andre som skal dit og hvilke band jeg skal se hvilke dager og hvor mye mat jeg må kjøpe med og om jeg skal gidde å ha med vin og om alle togbyttene går i orden og... vel, ja, alt sånt. Gleder meg uendelig mye. Hove er så himla bra og i år blir det femte året mitt der. Planlegger i haugevis og kjæresten blir irritert når jeg insisterer på at vi skal skrive hver vår dagsplan for festivalen. Han skriver ned tolv navn, enten de han har hørt om eller de som har kult navn, og jeg har over dobbelt så mange som han skrevet opp. Det er ikke noen hemmelighet at han blir med bare for min skyld, men jeg elsker det. Fint at han gjør det for min skyld.

Så, jeg tror det er litt obligatorisk å spørre om noen andre skal på Hove i år, eventuelt andre festivaler?

Videre har jeg som vanlig ikke noe interessant å skrive her, jeg veit, det er sånn hver gang. Lese til jeg sovner og håper det blir sol. Eventuelt veldig varmt og regn. Det går også.

Herregud, jeg må slutte å tenke så mye på været.

hits