juni 2013

Sitt og telle knappa mens sanda di renn ut.

Det er sommer, sommeren alt begynner p nytt, sommeren livet slutter vre det samme.De samme sporene, slipt ned parketten, gjort alt matt, det er snn det har vrt. Trekker pusten dypt, hopper i det, puster ut. Leiter etter leiligheter i en ny by,leser bker jeg aldri ville lest for en mned sidenog slr opp med kjresten. Det var bare snn det mtte bli

Og grunnen til det, at det ikke er han og meg, at "oss" ikke finnes lengre, er at jeg trenger bare vre meg en stund. Jeg trenger vre alene og jeg trenger vite at ikke hver helg er fastspikret, jeg trenger muligheten til si ja til festen p lrdag, i stedet for si nei, jeg er ikke hjemme da. Jeg trenger utvikling og jeg trenger bli kvitt rutinene. Moren min spr om jeg virkelig orker g gjennom dette med en annen, bli kjent med familien og vanene og personen, s klart spr hun om det,fornuftig, men det er ikke det dette handler om.Det er ikke s myefremtid som er greia, som det erntid.Skal man ikke leve i ntiden? Og n trenger jeg vre alene, vre bare meg, kunne flrte litt hemningslst p fest og kunne g uten mobilen ei hel helg uten at noen bryr seg. Det var bare snn det mtte bli, jeg har kjent det s lenge n, alt for lenge.Har ikke ftt puste.Det var ikke gy, men det mtte skje.Og kanskje kunne det vrt p grunn av han jeg nettopp forlot,eller hansom prvde seg p meg for noen helger siden, eller hun jeg aldri kom over, eller han som alltid vil ha meg tilbake, eller han som jeg hater men likevel liker, men det er ikke det. Det er ikke p grunn av noen av dem. Deterikke p grunn av noen andre enn meg.

Megmegmeg. Egoistgenerasjonen.

Noen ganger m man bare gjre noe for seg selv. Det har gttlitt over enuke, det var rett, jeg gjorde rett. Det er s godt bare vre meg. Jeg sover lenge og driter i mobilen, de kan alle bare ha det s godt, noen kvelder tenker jeg at jeg kanskje skal omdefinere meg selv, ringeen tilfeldig fyr, drap en fest midt i uka, bli en annen,men s tar jeg meg i det. Omdefinere, det er alltid tanken, en gang fant jeg er fyr p fest og sa at vi burde ha tilfeldig sex jevnlig, ingen flelser,herregud, hva tenkte jeg, omdefinere, jeg blir av og til snn atjeg tenker at jeg skalbli en annen, etter brudd og endringer. Men for det meste, s tar jeg meg i det, nr det gjelder alledisse store og dumme ideene.S jeg spiser lakris i senga, liker jeg lakris, sm endringer over alt. Tenker at hvis jeg spytter n s er det svart, slimete, ser for meg lakrisspytt i en hvit vask.

Og for frste gang, i hele mitt liv, nsker jeg ikke at noen skal kysse halsen min eller holde hender med meg, si at de vil ha megeller kline hemningslst med meg. Jeg nsker bare vre helt i fred.

If we fall, will we waste away?

Jeg hadde noen fornuftige tanker i dusjen her, for omtrent to timer siden. Men de ble borte, slik alt blir borte. Vasket vekk.

Og i fyllerusen s oppdager jeg noe veldig sant, i det jeg danser med disse jentene og guttene, de kule og populre, og jeg tenker at det er dette jeg hater. Jeg hater verden, for de prver f meg til tro at de liker meg, de er s forbanna hyggelige, men jeg veit det er jug, at vi ikke er venner. Tenker at all denne snillheten er et spill, de later bare som. Kanskje er det sant, kanskje ikke. Men det som er, er at jeg er fanget i min egen bitterhet, i disse ideene om at de ikke liker meg og at jeg ikke liker dem.Og det er det som er problemet, for samme hvor hyggelige, samme hvor godt jeg liker dem, samme hvor mye vi snakker og hvor okei de virker, s sier jeg fremdeles at the end of the day at jeg hater dem. "Han er grei, men jeg hater han fremdeles!" Og det er jo bare jug. Jeg hater jo ikke, jeg sier det, tenker det, prver fle det, fordi jeg ikke vil begynne like dem, for da har vi det gende.S jeg lar vre like de, holder avstand, og jeg faller av stoler og bord og fortauskanter nr de helt av seg selv snakker til meg, smiler, er greie, hva faen, ikke sant. For enten liker jeg de ikke i det hele tatt, eller alt for godt.

Jeg har s alt for lite tro p mennesker. Jeg hadde nok hatt flere venner hvis jeg ikke hele tiden mistenkte snillhet forstamme frabaktanker eller vre sarkasme. Disse tankene mine og meg, alts.

Og den samme kvelden som jeg danser med dem, lever livet, smiler mye og hater lite, p et punkt str jeg der, holder rundt meg selv, graver neglene inn i overarmene. Tenker litt til, litt hardere, hold deg sammen n. Og to dager etter finner jeg srene, men jeg kan ikke husker hvorfor jeg var opprrt, det er borte for meg, bare flelsen av hplshet klarer jeg huske. Jeg kan tro jeg drikker meg lykkelig,menalt for oftedrikker jeg meg bare trist, bitter og fortvilet.

Det er sommerferie, igjen er vi der hvor jeg har for mye tid til tenke og for lite tenke p. Det morsomme er at det er da jeg skriver mest (og kanskje best), og samtidig er det da folk fr minst ut av det jeg skriver. Dette blir en lang ferie.

Men du sett kun og venta faen se p d sjl.

Frem til klokka kvart p to denne fredagen s hadde jeg ingen planer for helga. S fikk jeg en mail.

Jeg deltok bare for gy. Har gtt i flere mneder og vurdert, tenkt at jeg kanskje skulle ta en tur til Oslo for dra p Krkeslvkonsert, men avfeid det, tenkt at det var en dum ide. Kunne likevel ikke la vre delta i en konkurranse om vinne billetter. Ble s innmari lei meg nr jeg vant, jeg vinner jo aldri noe, ogs skal jeg vinne billett til en konsert i Oslo, jeg som er her i Trndelag? Livet ass. Men s, vel, s bestemte jeg meg for at det var universet, meant to be, sjebnen, noe snt ikke sant, at jeg bare mtte dra, at det var et tegn. S jeg bruke 1168 kroner p flybilletter og dro. Impulsiv, det er vilt, s impulsiv har jeg aldri vrt imitt liv, er det ikke helt sjukt, hvem er jeg liksom. Men det er Krkeslv, hva gjr jeg ikke for Krkeslv.

Kom frem p Oslo S klokka ti p tte p kvelden. Og jeg, jeg kan jo ingenting om Oslo, og jeg hadde ikke den fjerneste anelse om nr konserten begynte, annet enn at internett sa 20-21 tiden. Stressa mer enn jeg har gjort p lenge, var mer stressa for ikke finne frem eller komme for sent enn det jeg var fr eksamenene, det er rart hvordan man prioriterer. Men s fant jeg frem, med karttjeneste p mobilen og greier, s sjuktflink. Jeg kunne ha med en venn,men jeg hadde ingen venner hamed, det er okei, jeger vant til vre aleine pkonsert.Og jeg kom inn og det... vel, det var kjempetomt, faktisk. Det var rader med stoler og p frste rad var det bare tre som satt. Plasserte meg fint der og flte meg lykkelig, en meter unna scenen, som var omtrent ti centimeter hy, serist s himla fint og intimt. Tente sterinlys og akustiske gitarer, kjente at det var verdt det allerede fr de begynte.



Etter hvert fyltes det opp, mennesker i hauger, og s kom de, og alt var bare sjukt bra. De spilte gamle, velkjente sanger, slik det m vre, og nye sanger, innmari fine, jeg grein, vet ikke hvor det kom fra, men det hele, wow, det var bare s innmari bra. Krkeslv har aldri skuffa, kanskje var flybillettene dyre, kanskje var jeg helt delagt i noen timer frst, men nr jeg endelig satt der, s var det s sjukt verdt det.

Etter konserten sto de vedflygelet og solgte plater, slo av en prat med folk, var Krkeslv, verdens koseligste.S jeg sneik meg bortdit, ogigjen, alle disse menneskene, jeg er s glad de har ftt s mange fans, og der str de og samtaler og er koselige mot alle. Gikk bort til Kristoffer, smilte litt forsiktig, skulle til si hei, men s kom han meg i forkjpet. Sa noe ala "Hei, er det deg!", kom rett bort og ga meg en klem. Bedre enn det, alts, bedre enn det blir det ikke, er det mulig. Frste gang jeg mtte de, s var det bare meg og fem andre der, det var tider, og jeg spurte forsiktig om jeg kunne f en klem nr jeg var ferdig med snakke med de. N trenger jeg ikke sprre lengre, jeg fikk en klem av typen "hei, s godt se deg, vi liker ha slike trofaste fans" og det fles s himla bra.Det er denne flelsen av vre verdt noe, jeg fler meg sjelden s bra som nr de kjenner meg igjen og tar meg i mot som en gammel venn.Dette bandet alts, de er det aller beste.

Og selv om jeg skravler som en idiot, forteller om denne syke impulsbeslutningen om dra til Oslo, snakker for fort og for mye og de sikkert ikke fr med seg halvparten av det jeg sier, s holder de en samtale med meg og er bare s himla koselige. Det er s bra.

Serist. Bra kveld. Innmari verdt alle pengene, jeg som sparer, depositum og leie og mat, noen ganger s m man bare drite i det hele. Gjre noe som gjr meg lykkelig.

Jeg sjnner at det kanskje blir kjedelig i lengden, hre om meg og mine Krkeslvkonserter, men det er virkelig noe av det beste i livet mitt. Det m fortelles, med detaljene og hele pakka, ikke vakkert skrevet men sant, s jvlig sant.

Dro hjem i sekstiden p lrdagen, etter ha vandret litt rundt i et solfylt Oslo. Operaen, Karl Johan, snne ting alle turister gjr, det er okei.Jeg kan ingenting om Oslo,finner ikke frem til noe.(Det er tre ting jeg kan veien til; der venninna mi bodde, Gyldendalhuset og Ben&Jerrys butikken. Bedre enn ingenting.)

Alt i alt, et himla bra dgn i Oslo. Fy faen s impulsiv jeg er, og fy faen s bra det var.

Holder maska som strikkepinner m.

Jeg har hatt eksamener og jeg har gjort alt jeg ikke skulle gjre. Teller folk uten sko, prver ikke se p han til venstre for meg, ikke han til hyre heller, bare ikke se p de. Men s ble det snn, og jeg skrev Word-dokumenter fulle av referat. Denne konsentrasjonen min, den finnes ikke, men jeg tror ikke jeg stryker likevel. Jeg har aldri strket.

Jeg stirrer p ryggen hans, jeg tror ikke han vet at det er jeg som sitter bak han. Jeg vet heller ikke hvem som sitter bak meg, det er umulig finne ut uten snu seg og se rett p vedkommende. Hadde han visst at det var meg, hadde han kanskje sagt hei? Smilt litt? Annerkjent min eksistens, i alle fall. Han hadde vel det? Han har nettopp klipt hret, det er kortere, men ikke s mye. Jeg ser gjennom det, jeg kan se hodebunnen hans skinne gjennom, har han alltid hatt s tynt hr eller er det bare fordi han har klipt det? Skjorta hans er fin. Svart og hvit og bl og lilla. Stripete, rutete, du veit, en snn en. Kortermet. Han har shorts p, s klart har han det, du er dum om du har langbukse p en s varm dag som denne. Men her vi sitter er det aircondition, vi merker ikke varmen, men nr vi gr ut vil den sl i mot oss med all sin kraft. Mister pusten. Forrige eksamen kledde jeg av meg til undertyet nr jeg kom hjem. Varmen. Det er tre og en halv time til min siste skriftlige eksamen er over, og jeg tenker at kanskje skal jeg f g om en og en halv. Jeg tror det er oppnelig. Hvis jeg bare slutter ligge med hodet p pulten, slutter se p han foran meg, slutter gjette p hvilken oppgave folk har valgt, slutter skrive dette, s kan det g. Jeg tror nesten alle har tatt oppgave fire, det ser snn ut, jeg forentet det. Jeg har oppgave en. Han til venstre for meg er kjekk, ganske st, men jeg kan ikke se p han for han oppdager meg tvert. Han til hyre for meg er en av favorittmenneskene mine i dette rommet, fy faen, han er det. Vi snakket konstant frem til eksamen begynte, og jeg klarer bare tenke p hvordan vi har gtt hele dette skoleret uten virkelig snakke sammen. Og n er det over. Det var forresten en lgn, det der med at dette er min siste skriftlige eksamen. Jeg kommer jo til ha mange flere, livet, ikke sant. Men det er den siste for n, for dette ret. Godt vite. I dag er det flere som har sko p. Sist var det ti uten, av de 25 beina jeg hadde utsikt til. N er det bare tre som jeg kan se. Mer skovennlig dag, jeg vet ikke. Har begynt spise det siste rundstykket mitt n, alle de andre drikker og s sitter jeg her og spiser mitt tredje rundstykke. Jeg har ikke med meg vann. Det er bare meg. Jeg ser meg rundt og det er vannflasker over alt. De tenker lengre enn meg, men jeg overlever. Har sagt det til hver eksamen n, at jeg skal ha med vann, men jeg har glemt det, ikke giddet, p alle. Jeg og mine trre rundstykker. Det er slik det alltid har vrt.

Og noen ganger, s vil jeg bare be det hele g bort, ikke sant. Livet, bare, g vekk. Jeg vil sitte p dette rommet, jeg vil lese en bok, jeg vil skrive og jeg vil stirre i veggen, og jeg vil ikke snakke med noen av dere, jeg vil ikke tenke p dere, jeg vil ikke drmme om dere, jeg vil at alt dette bare skal g vekk. Bare vre meg igjen. Men til og med nr jeg sover s er de der, verden, du blir ikke kvitt den, og egentlig er jeg glad for det. Det hele har vokst p meg, det er rart, men plutselig har jeg blitt s selskapssyk, som om jeg m lre meg vre alene igjen. Ambivalent.

hits