juni 2013

Sitt og telle knappa mens sanda di renn ut.

Det er sommer, sommeren alt begynner på nytt, sommeren livet slutter å være det samme. De samme sporene, slipt ned parketten, gjort alt matt, det er sånn det har vært. Trekker pusten dypt, hopper i det, puster ut. Leiter etter leiligheter i en ny by, leser bøker jeg aldri ville lest for en måned siden og slår opp med kjæresten. Det var bare sånn det måtte bli

Og grunnen til det, at det ikke er han og meg, at "oss" ikke finnes lengre, er at jeg trenger å bare være meg en stund. Jeg trenger å være alene og jeg trenger å vite at ikke hver helg er fastspikret, jeg trenger muligheten til å si ja til festen på lørdag, i stedet for å si nei, jeg er ikke hjemme da. Jeg trenger utvikling og jeg trenger å bli kvitt rutinene. Moren min spør om jeg virkelig orker å gå gjennom dette med en annen, bli kjent med familien og vanene og personen, så klart spør hun om det, fornuftig, men det er ikke det dette handler om. Det er ikke så mye fremtid som er greia, som det er nåtid. Skal man ikke leve i nåtiden? Og nå trenger jeg å være alene, å være bare meg, å kunne flørte litt hemningsløst på fest og kunne gå uten mobilen ei hel helg uten at noen bryr seg. Det var bare sånn det måtte bli, jeg har kjent det så lenge nå, alt for lenge. Har ikke fått puste. Det var ikke gøy, men det måtte skje. Og kanskje kunne det vært på grunn av han jeg nettopp forlot, eller han som prøvde seg på meg for noen helger siden, eller hun jeg aldri kom over, eller han som alltid vil ha meg tilbake, eller han som jeg hater men likevel liker, men det er ikke det. Det er ikke på grunn av noen av dem. Det er ikke på grunn av noen andre enn meg.

Megmegmeg. Egoistgenerasjonen.

Noen ganger må man bare gjøre noe for seg selv. Det har gått litt over en uke, det var rett, jeg gjorde rett. Det er så godt å bare være meg. Jeg sover lenge og driter i mobilen, de kan alle bare ha det så godt, noen kvelder tenker jeg at jeg kanskje skal omdefinere meg selv, ringe en tilfeldig fyr, dra på en fest midt i uka, bli en annen, men så tar jeg meg i det. Omdefinere, det er alltid tanken, en gang fant jeg er fyr på fest og sa at vi burde ha tilfeldig sex jevnlig, ingen følelser, herregud, hva tenkte jeg, omdefinere, jeg blir av og til sånn at jeg tenker at jeg skal bli en annen, etter brudd og endringer. Men for det meste, så tar jeg meg i det, når det gjelder alle disse store og dumme ideene. Så jeg spiser lakris i senga, liker jeg lakris, små endringer over alt. Tenker at hvis jeg spytter nå så er det svart, slimete, ser for meg lakrisspytt i en hvit vask.

Og for første gang, i hele mitt liv, ønsker jeg ikke at noen skal kysse halsen min eller holde hender med meg, si at de vil ha meg eller kline hemningsløst med meg. Jeg ønsker bare å være helt i fred.

If we fall, will we waste away?

Jeg hadde noen fornuftige tanker i dusjen her, for omtrent to timer siden. Men de ble borte, slik alt blir borte. Vasket vekk.

Og i fyllerusen så oppdager jeg noe veldig sant, i det jeg danser med disse jentene og guttene, de kule og populære, og jeg tenker at det er dette jeg hater. Jeg hater verden, for de prøver å få meg til å tro at de liker meg, de er så forbanna hyggelige, men jeg veit det er jug, at vi ikke er venner. Tenker at all denne snillheten er et spill, de later bare som. Kanskje er det sant, kanskje ikke. Men det som er, er at jeg er fanget i min egen bitterhet, i disse ideene om at de ikke liker meg og at jeg ikke liker dem. Og det er det som er problemet, for samme hvor hyggelige, samme hvor godt jeg liker dem, samme hvor mye vi snakker og hvor okei de virker, så sier jeg fremdeles at the end of the day at jeg hater dem. "Han er grei, men jeg hater han fremdeles!" Og det er jo bare jug. Jeg hater jo ikke, jeg sier det, tenker det, prøver å føle det, fordi jeg ikke vil begynne å like dem, for da har vi det gående. Så jeg lar være å like de, holder avstand, og jeg faller av stoler og bord og fortauskanter når de helt av seg selv snakker til meg, smiler, er greie, hva faen, ikke sant. For enten liker jeg de ikke i det hele tatt, eller alt for godt.

Jeg har så alt for lite tro på mennesker. Jeg hadde nok hatt flere venner hvis jeg ikke hele tiden mistenkte snillhet for stamme fra baktanker eller være sarkasme. Disse tankene mine og meg, altså.

Og den samme kvelden som jeg danser med dem, lever livet, smiler mye og hater lite, på et punkt står jeg der, holder rundt meg selv, graver neglene inn i overarmene. Tenker litt til, litt hardere, hold deg sammen nå. Og to dager etter finner jeg sårene, men jeg kan ikke husker hvorfor jeg var opprørt, det er borte for meg, bare følelsen av håpløshet klarer jeg huske. Jeg kan tro jeg drikker meg lykkelig, men alt for ofte drikker jeg meg bare trist, bitter og fortvilet.

Det er sommerferie, igjen er vi der hvor jeg har for mye tid til å tenke og for lite å tenke på. Det morsomme er at det er da jeg skriver mest (og kanskje best), og samtidig er det da folk får minst ut av det jeg skriver. Dette blir en lang ferie.

Men du sett kun og venta faen se på dæ sjøl.

Frem til klokka kvart på to denne fredagen så hadde jeg ingen planer for helga. Så fikk jeg en mail.

Jeg deltok bare for gøy. Har gått i flere måneder og vurdert, tenkt at jeg kanskje skulle ta en tur til Oslo for å dra på Kråkesølvkonsert, men avfeid det, tenkt at det var en dum ide. Kunne likevel ikke la være å delta i en konkurranse om å vinne billetter. Ble så innmari lei meg når jeg vant, jeg vinner jo aldri noe, også skal jeg vinne billett til en konsert i Oslo, jeg som er her i Trøndelag? Livet ass. Men så, vel, så bestemte jeg meg for at det var universet, meant to be, sjebnen, noe sånt ikke sant, at jeg bare måtte dra, at det var et tegn. Så jeg bruke 1168 kroner på flybilletter og dro. Impulsiv, det er vilt, så impulsiv har jeg aldri vært i mitt liv, er det ikke helt sjukt, hvem er jeg liksom. Men det er Kråkesølv, hva gjør jeg ikke for Kråkesølv.

Kom frem på Oslo S klokka ti på åtte på kvelden. Og jeg, jeg kan jo ingenting om Oslo, og jeg hadde ikke den fjerneste anelse om når konserten begynte, annet enn at internett sa 20-21 tiden. Stressa mer enn jeg har gjort på lenge, var mer stressa for å ikke finne frem eller komme for sent enn det jeg var før eksamenene, det er rart hvordan man prioriterer. Men så fant jeg frem, med karttjeneste på mobilen og greier, så sjukt flink. Jeg kunne ha med en venn, men jeg hadde ingen venner å ha med, det er okei, jeg er vant til å være aleine på konsert. Og jeg kom inn og det... vel, det var kjempetomt, faktisk. Det var rader med stoler og på første rad var det bare tre som satt. Plasserte meg fint der og følte meg lykkelig, en meter unna scenen, som var omtrent ti centimeter høy, seriøst så himla fint og intimt. Tente sterinlys og akustiske gitarer, kjente at det var verdt det allerede før de begynte.



Etter hvert fyltes det opp, mennesker i hauger, og så kom de, og alt var bare sjukt bra. De spilte gamle, velkjente sanger, slik det må være, og nye sanger, innmari fine, jeg grein, vet ikke hvor det kom fra, men det hele, wow, det var bare så innmari bra. Kråkesølv har aldri skuffa, kanskje var flybillettene dyre, kanskje var jeg helt ødelagt i noen timer først, men når jeg endelig satt der, så var det så sjukt verdt det.

Etter konserten sto de ved flygelet og solgte plater, slo av en prat med folk, var Kråkesølv, verdens koseligste. Så jeg sneik meg bort dit, og igjen, alle disse menneskene, jeg er så glad de har fått så mange fans, og der står de og samtaler og er koselige mot alle. Gikk bort til Kristoffer, smilte litt forsiktig, skulle til å si hei, men så kom han meg i forkjøpet. Sa noe ala "Hei, er det deg!", kom rett bort og ga meg en klem. Bedre enn det, altså, bedre enn det blir det ikke, er det mulig. Første gang jeg møtte de, så var det bare meg og fem andre der, det var tider, og jeg spurte forsiktig om jeg kunne få en klem når jeg var ferdig med å snakke med de. Nå trenger jeg ikke spørre lengre, jeg fikk en klem av typen "hei, så godt å se deg, vi liker å ha slike trofaste fans" og det føles så himla bra. Det er denne følelsen av å være verdt noe, jeg føler meg sjelden så bra som når de kjenner meg igjen og tar meg i mot som en gammel venn. Dette bandet altså, de er det aller beste.

Og selv om jeg skravler som en idiot, forteller om denne syke impulsbeslutningen om å dra til Oslo, snakker for fort og for mye og de sikkert ikke får med seg halvparten av det jeg sier, så holder de en samtale med meg og er bare så himla koselige. Det er så bra.

Seriøst. Bra kveld. Innmari verdt alle pengene, jeg som sparer, depositum og leie og mat, noen ganger så må man bare drite i det hele. Gjøre noe som gjør meg lykkelig.

Jeg sjønner at det kanskje blir kjedelig i lengden, å høre om meg og mine Kråkesølvkonserter, men det er virkelig noe av det beste i livet mitt. Det må fortelles, med detaljene og hele pakka, ikke vakkert skrevet men sant, så jævlig sant.

Dro hjem i sekstiden på lørdagen, etter å ha vandret litt rundt i et solfylt Oslo. Operaen, Karl Johan, sånne ting alle turister gjør, det er okei. Jeg kan ingenting om Oslo, finner ikke frem til noe. (Det er tre ting jeg kan veien til; der venninna mi bodde, Gyldendalhuset og Ben&Jerrys butikken. Bedre enn ingenting.)

Alt i alt, et himla bra døgn i Oslo. Fy faen så impulsiv jeg er, og fy faen så bra det var.

Holder maska som strikkepinner må.

Jeg har hatt eksamener og jeg har gjort alt jeg ikke skulle gjøre. Teller folk uten sko, prøver å ikke se på han til venstre for meg, ikke han til høyre heller, bare ikke se på de. Men så ble det sånn, og jeg skrev Word-dokumenter fulle av referat. Denne konsentrasjonen min, den finnes ikke, men jeg tror ikke jeg stryker likevel. Jeg har aldri strøket.

Jeg stirrer på ryggen hans, jeg tror ikke han vet at det er jeg som sitter bak han. Jeg vet heller ikke hvem som sitter bak meg, det er umulig å finne ut uten å snu seg og se rett på vedkommende. Hadde han visst at det var meg, hadde han kanskje sagt hei? Smilt litt? Annerkjent min eksistens, i alle fall. Han hadde vel det? Han har nettopp klipt håret, det er kortere, men ikke så mye. Jeg ser gjennom det, jeg kan se hodebunnen hans skinne gjennom, har han alltid hatt så tynt hår eller er det bare fordi han har klipt det? Skjorta hans er fin. Svart og hvit og blå og lilla. Stripete, rutete, du veit, en sånn en. Kortermet. Han har shorts på, så klart har han det, du er dum om du har langbukse på en så varm dag som denne. Men her vi sitter er det aircondition, vi merker ikke varmen, men når vi går ut vil den slå i mot oss med all sin kraft. Mister pusten. Forrige eksamen kledde jeg av meg til undertøyet når jeg kom hjem. Varmen. Det er tre og en halv time til min siste skriftlige eksamen er over, og jeg tenker at kanskje skal jeg få gå om en og en halv. Jeg tror det er oppnåelig. Hvis jeg bare slutter å ligge med hodet på pulten, slutter å se på han foran meg, slutter å gjette på hvilken oppgave folk har valgt, slutter å skrive dette, så kan det gå. Jeg tror nesten alle har tatt oppgave fire, det ser sånn ut, jeg forentet det. Jeg har oppgave en. Han til venstre for meg er kjekk, ganske søt, men jeg kan ikke se på han for han oppdager meg tvert. Han til høyre for meg er en av favorittmenneskene mine i dette rommet, fy faen, han er det. Vi snakket konstant frem til eksamen begynte, og jeg klarer bare å tenke på hvordan vi har gått hele dette skoleåret uten å virkelig snakke sammen. Og nå er det over. Det var forresten en løgn, det der med at dette er min siste skriftlige eksamen. Jeg kommer jo til å ha mange flere, livet, ikke sant. Men det er den siste for nå, for dette året. Godt å vite. I dag er det flere som har sko på. Sist var det ti uten, av de 25 beina jeg hadde utsikt til. Nå er det bare tre som jeg kan se. Mer skovennlig dag, jeg vet ikke. Har begynt å spise det siste rundstykket mitt nå, alle de andre drikker og så sitter jeg her og spiser mitt tredje rundstykke. Jeg har ikke med meg vann. Det er bare meg. Jeg ser meg rundt og det er vannflasker over alt. De tenker lengre enn meg, men jeg overlever. Har sagt det til hver eksamen nå, at jeg skal ha med vann, men jeg har glemt det, ikke giddet, på alle. Jeg og mine tørre rundstykker. Det er slik det alltid har vært.

Og noen ganger, så vil jeg bare be det hele gå bort, ikke sant. Livet, bare, gå vekk. Jeg vil sitte på dette rommet, jeg vil lese en bok, jeg vil skrive og jeg vil stirre i veggen, og jeg vil ikke snakke med noen av dere, jeg vil ikke tenke på dere, jeg vil ikke drømme om dere, jeg vil at alt dette bare skal gå vekk. Bare være meg igjen. Men til og med når jeg sover så er de der, verden, du blir ikke kvitt den, og egentlig er jeg glad for det. Det hele har vokst på meg, det er rart, men plutselig har jeg blitt så selskapssyk, som om jeg må lære meg å være alene igjen. Ambivalent.

hits