juli 2009

Det var nå, ikke sant.

Tja. 
Det har vært ganske
dødt.
Mamma kom hjem fra Oslo i dag og endelig føler jeg at familien er på beina igjen, jeg vekkes tidlig for å vaske og rydde så det ser bra ut når hun kommer hjem og jeg merker godt hvor dårlig det fungerer her når hun er borte. Hun hadde kjøpt et skjørt og en dukke til meg, og jeg vet ikke helt hva det sier om meg at jeg får en bitteliten Arieldukke og syns den er kjempefin. Jeg og mamma har ikke delt sko på flere år, hun har nesten fått de svarte conversene mine fordi jeg ikke bruker de lengre så de teller ikke, men nå har hun kjøpt seg fine sko og de skal jeg også bruke har jeg bestemt selv om hun bruker en størrelse mindre enn meg, det går greit for de var fine. Jeg har bare litt for brede føtter.
Liker ikke føttene mine.

Jeg møtte Maren i Trondheim på onsdag, vi blåste såpebobler og gikk i bruktbutikker. Det var fint og det er egentlig det eneste som har skjedd, jeg har vært en del ute av huset men det er ikke noe som er verdt å nevne tror jeg.

018 copy

Men jeg har fått tak i ganske mye fint i det siste, sånn som strand på flaske og en fin liten globus og en tinnboks som får meg til å tenke på Jeux d'enfants, fineste filmen. Jeg vet jo ikke hva jeg skal med noe av det, men det er så fint at jeg tror jeg kjøpte det bare fordi jeg blir glad av å se på det. Og glede er egentlig min største prioritering for tiden, jeg trenger det, alle trenger glede, og da er det jo lov å bruke penger og plass på noe som bare gjør deg litt glad.

010 copy

Sissel var her en tur i kveld, hun redda meg fra et totalt nervesammenbrudd. Å ha venner som sier jeg er der om fem minutter er fint, hadde det ikke vært for henne hadde jeg fremdeles ikke visst hva svaret var. Hei, Sissel, takk for at du kom en tur og fikk meg til å ta meg sammen. Det er ikke gøy å skjelve og ha problemer med å puste og sette sammen setninger, og når jeg som aldri har bitt negler i mitt liv plutselig gjør det vet jeg ikke helt hva som feiler meg, hvorfor er jeg så redd.
Jeg ble litt interessert i deg, det høres ganske fint ut når du først leser det, i alle fall når du forventa noe helt annet. Men i ettertid er det jo ikke så bra, litt er ikke nok til noe som helst, litt er bare litt, og når litt kanskje er løgn også, da sitter du igjen med ingenting. Og ingenting... Det er bare litt for mye for meg å takle, selv om ingenting egentlig ikke er mye, men lite, ingenting. Det er ingenting for meg å takle.
Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det uansett, så jeg ser Bare Bea og tenker herregud hvorfor var den filmen så kul når jeg var yngere og herregud hvorfor trodde vi den bare handla om sex. Læreren min sa når vi så den på skolen at se hun er akkurat som deg men nå tror læreren min at jeg ikke har noe drømmeyrke og det er like greit, da skuffer jeg bare meg selv. Uansett er det Surferosa som har musikken til filmen og jeg var lite taktisk av meg for da tenker jeg på leiren hvor de skulle ha spilt og da tenker jeg på litt interessert og bare nei.
Hvordan takler man litt som kanskje er ingenting når man skulle ønske det var mye?

De sa de skulle vekke meg klokka 9.
Men jeg kommer sikkert ikke til å legge meg før 5 uansett.

Allerede.

Hvorfor er jeg hjemme.
Det sitter og gnager i tankene mine, men jeg vet jo hvorfor, vet jo det. Kom hjem i åttetiden og jeg er sur og trøtt og lei, på bussen fikk jeg nesten ikke sove, en fyr satte seg ved siden av meg og hadde beina mine i fanget og fyren foran sov med hånda på låret mitt og jeg hadde vondt i nakken.
Har du fulgt med litt i nyhetene har du nok hørt om at svineinfluensa brøt ut på en leir i sogn og fjordane. Ja, det var den jeg var på. Vi ble sendt hjem og jeg ville ikke, jeg ville bli, men plutselig hadde jeg ingen grunn til å være der likevel. Media sier at det bare er en person som har påvist svineinfluensa og rundt 40 på isolat, i alle fall sist jeg skjekket. Men det er minst to som har svineinfluensa, og det vet jeg fordi av alle mennesker er den fyren som jeg gjorde mer enn å gi klemmer til på isolat fordi han har fått bekrefta sykdommen. Han tilbragte natt til fredag i teltet mitt og vi våknet og sa farvel, vi snakkes på lørdag når vi dro ut av leiren med gruppene våre, jeg skulle hjelpe han med å farge håret grønt og alt var fint, men på lørdag fant jeg han ikke noe sted og da fortalte de meg at han er i isolat og at jeg kanskje burde være litt nervøs så mye som vi var sammen, jeg burde være litt oppmerksom på symptomer. Vent, hva. Henger ikke med, er han på isolat? Nei, han kan jo ikke være det? Han var jo frisk sist jeg så han? Bare...nei. 
Vil ikke tenke på det. Rakk ikke å skjekke meg før vi dro, kanskje like greit, om jeg har det slapp jeg å havne på isolat der nede. Men så klart har jeg følt meg kjempesyk helt siden jeg fikk vite at han er syk. Håper jeg er frisk selv om det egentlig ikke er farlig.

Men altså. Sett bort i fra dramaet og at leiren ble avsluttet etter tre dager. Så var det kjempefint. Det var kjempefint helt fram til fredagskvelden når alle fikk panikk. Gruppe 15, min gruppe, var på en skytebane og sov den natta, og alle løp rundt og trengte antibac til en hver tid og ringte hjem. Men det var også alt som var negativt altså. 
På bussen nedover var det god stemning og jeg sov ikke et sekund. Jeg sov heller ikke når vi kom frem, og den første dagen varte i en evighet. Jeg farga håret til to personer og ble kjent med en haug med folk, og når Truls fulgte meg til teltet i totiden hadde jeg vært våken i 37 timer. 3 av de timene var vi teipa sammen, sånn her:
017

Det var ganske koselig, men også ganske vanskelig siden vi ikke var på samme gruppe. Så vi ga opp til slutt.
Se forresten, jeg har et armbånd mindre enn jeg skal ha. Det er egentlig helt greit. 

032

Jeg kan fortelle at vi hadde dårlig plass i teltet. Og den ene natta vi fikk en ekstra plass var jeg ganske kjapp med å spørre mine teltkamerater om han kunne ligge der, men når han og jeg våkna dagen etter med beina utenfor teltduken innså jeg litt det der med at vi manglet plass. Men det var egentlig ganske fint, vi hadde folk i teltet vårt hele dagen, vi var et ganske populært telt følte jeg.

007

Den jenta der er en av de vi fant. Vi sto nemlig nede i det andre campområdet og sa hei til forbipasserende, og hun var en av de som var så hyggelig at hun stoppet, og hun var sammen med oss i noen timer. Fint. Det er det som er så bra med 4H, folk er som regel veldig hyggelige og imøtekommende. Også har de ikke så mange hemninger heller tror jeg. På gruppa mi hadde vi nemlig en natursti, og en av oppgavene var å lage en lang rekke av klær. Mitt lag, tre personer, klarte 28 meter og da hadde vi så vidt klær igjen, og rundt oss står lettkledde gutter og jenter som er hakket mer forsiktig med å kle av seg. Kjempegøy.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, for saken er jo at jeg ikke rakk å gjøre så mye. Jeg møtte noen nye folk og hadde det hyggelig, men det var egentlig alt. Kjempekoselig så lenge det varte, men jeg føler at jeg ikke fikk gjort noen ting. Å bli sendt hjem den tredje dagen var liksom ikke med i planen.
Men jeg er likefullt en opplevelse rikere. Og bitte litt tristere, men det er bare fordi leiren ble avlyst og jeg ikke fikk sagt skikkelig farvel til noen. Og jeg vet ikke hvordan noenting blir nå. Sikkert ingenting.

Alt i alt var det jo fint. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse av at det umulig kan være over enda, men det er det.
Jeg føler meg ganske tom, men tror det bare er sjokk eller noe. Spiller ikke så stor rolle, egentlig. Jeg har mista leirkortet mitt og føler at jeg mangler det viktigste minnet fra leiren, det er ikke så greit. Dette innlegget er veldig uoversiktlig og usammenhengende, men jeg er trøtt og har vanskelig for å skrive ned ting, så du får ha meg unnskyldt.
Nå skal jeg spise noe, det blir sånn at jeg ikke spiser noe i det hele tatt.
Jeg er hjemme.

Jeg prøver litt.

I det siste har jeg ikke skrevet noe.
Nei, det er løgn. I det siste har jeg prøvd å skrive, og skrevet masse, men jeg har stempla det som ubrukelig og latt være å poste det. Og det ene innlegget jeg faktisk posta sletta jeg.
Det ble bare rot alt sammen.
Så.
Jeg kan si at jeg har så mye jeg vil fortelle, men jeg klarer ikke å formulere meg. Jeg vil fortelle om at jeg ikke har det så bra akkurat nå, jeg vil fortelle om tv'n min som ikke har vært på siden juni, jeg vil fortelle om den fine sangen jeg har funnet. Men jeg klarer bare ikke å få det ut på en skikkelig måte. Jeg finner ingen bra måte å si det på uten at det blir for langt og rotete. Skal bare si såpass at selv om jeg ikke har det så bra og nesten alt gjør litt vondt, så angrer jeg ikke.  For jeg vet tross alt litt mer om meg selv og litt mer om vennene mine og litt mer om livet, og da kan det jo ikke være så ille. Så lenge man lærer går det jo greit, egentlig. Merkelig så optimist jeg har blitt. Det har forresten endra seg fra forrige innlegg, jeg er ikke like glad og jeg har ikke like god selvtillit, men jeg er faktisk mer optimistisk.
Merkelig.

Akkurat nå sitter jeg og drikker vann mens jeg spiser tørt brød. Leve på vann og tørt brød, litt sånn fengsels opplegg, kanskje. Jeg har spist et halvt brød i natt, det er helt rart. Jeg liker jo ikke brød, men det er tross alt litt godt så lenge det ikke er pålegg. Pussig. Hva blir det neste, skal jeg begynne å drikke melk og like pizza også? Skaffe iPod og slutte å gå med klokke på håndleddet? Ikke utenkelig, siden jeg nå til og med har fått facebook. Hva skjer, jeg liker jo ikke facebook.
Men jeg har jo mista meg selv for lenge siden. Det er det som er saken med denne sommeren, jeg vet ikke hvem jeg er. Det første jeg gjorde når vi gikk ut i ferie var å rote bort meg selv og nå aner jeg virkelig ikke hvem jeg har blitt. Det er egentlig ganske skummelt og ubehagelig, men jeg har begynt å venne meg til det nå. Det er sånn jeg kommer til å huske denne sommeren, uansett hva som skjer videre, for alle hendelsene samlet skaper bare sommeren jeg ikke visste hvem jeg var.
I det hele tatt.

Den eneste grunnen til at jeg poster dette innlegget (For som du ser er dette også bare rot, jeg klarer ikke å få til noe som helst lengre) er at jeg skal dra bort i en uke. På nordisk leir, så det kan jo bli spennende. Med 17 forskjellige land, nordisk du liksom. 20 timer til bussen går, jeg er egentlig bare våken nå for å pakke så jeg kan gjøre ting i siste minutt i morgen og slappe av litt, sende brev og sånt. Men ja, jeg følte at jeg måtte fortelle det. Ikke at noen hadde merka at jeg er borte, men likevel.
Følte for det. 
Jeg vet fremdeles ikke helt hvem jeg ligger i telt med en gang, så når jeg kommer hjem er jeg etter all sannsynlighet overveldet og lettere forvirret. Eller helt ødelagt. Jeg bruker å bli det etter jeg har vært med folk for lenge. Oi, nå hørtes jeg asosial ut. Vi får se, kanskje jeg kommer hjem glad som få. 
Tror jeg skal pakke litt mer nå. Forresten har jeg bare pakket en bukse, og det var motvillig. Jeg tar meg selv i å lure på når jeg sluttet å like bukser. Kanskje når sommeren begynte. Vet ikke. Vet bare at det skal regne hele leiren og jeg har pakket skjørt og shorts. 

Nei. Skal slutte å skrive nå.
Kos deg, håper du får en fin uke.

Ikke verst.

De leser høyt fra hytteboka og ler, jeg gløtter på teksten og får en neve i ryggen og får høre gjennom latterhikst hvor bra skrevet det er, mens jeg griner på nesa og sier nei, nå tar dere alle feil, jeg kan jo bedre enn det der, ærlig talt. Men de leser hele greia igjen og ler like høyt, og gir meg like mye skryt som før selv om jeg skrev dårlig og utelot detaljer. Så roper de at dette folkens, dette må gjentas, og jeg sier meg endelig enig, dette må gjentas.
Føles allerede som en evighet siden. Kanskje fordi natten var så lang. Men det var kjempefint, og jeg angrer ikke et sekund. Eller jo, kanskje et bitte lite sekund, men det er så lite at det ikke teller.
Knut må fortelle alle at det gikk vilt for seg på fest når de ser det fullstendig rosa håret hans, selv om han gjorde det helt frivillig, men det får jeg ikke si til noen. Han holder løfter da, tenk at jeg fikk farge håret hans rosa? Hihi.
Hele gjengen vet hvor gammel jeg er og prøver å late som de bryr seg om at jeg er så mye yngere, men jeg vet at det bare skal litt overtaling til før de glemmer det. Jeg er rett og slett sleip. Linsene har vært på for lenge og diamantdingsen sitter fremdeles under øyet mitt, og når jeg knepper opp skjorta og drar ned toppen mens jeg nesten holder pusten er det ikke så ille som forventet. Føttene er verre. Og de hadde vært enda verre om ikke Karsten hadde passet på meg, og jeg tror aldri han helt skjønte alvoret i det jeg sa til han, tror ikke han tok meg seriøst. (Han tror kanskje jeg ikke husker, men jeg husker)
Jeg var visst den som var hyggeligst å omgås, men jeg vet ikke om det er sant. Også er det noen som sier at han er glad han endelig har blitt bedre kjent med meg, og jeg kjenner jeg har lyst til å rope at dette ikke er meg, men jeg lar vær og bøyer meg fremover og Karsten tar tak i meg før jeg faller ned.

Har ikke lyst til å komme med flere detaljer, det passer seg som vanlig ikke. Kommer det aldri til å gjøre heller.
Men jeg er glad, jeg. Og selvtillitten er på topp. Aldri hatt bedre selvtillit. 
Ikke verst.

There is nothing left at all.

Trondheim by håner meg. Jeg var der i dag og de hadde satt blomster under Olav Trygvesønn statuen, akkurat der jeg bruker å sitte er det nå en gigantisk blomsterpotte.
Jeg føler meg utstøtt, og alt gjør vondt, selv om jeg så klart vet at det er tåpelig å bli trist fordi jeg ikke får sitte der jeg bruker. Føler at byen ler av meg når jeg står der litt fortapt og lurer på hvor jeg skal sitte nå, hva skal jeg gjøre da, jeg bruker jo å sitte der, og når det begynner å regne er det liksom nok for meg.
Så jeg gikk. Og gikk. Og jeg smilte, og folkene med paraplyer og irriterte fjes så litt forundret på meg men jeg bare smilte bredt til de og noen smilte tilbake. Jeg ble gjennomvåt, det drøyp fra håret mitt, men av en eller annen grunn brydde det meg ikke.
Og alle benkene i byen var tomme, ingen ville sitte på de, så til slutt satt jeg meg på en benk og selv om det ikke var der jeg bruker å sitte smilte jeg, for jeg ble plutselig så glad av regnet selv om byen har forvist meg fra statuen.
Vet du, jeg så en far og en sønn i sandaler og shorts og uten paraply, de smilte og lo og sønnen sa "Pappa, vi er de eneste i byen som har sandaler på!" og faren smilte og sa at de skulle kjøpe is og jeg satt der og ble helt ødelagt fordi det var så fint å se på, satt og smilte som en idiot mens jeg så at de gikk bortover med våte tær i sandalene og hører bruddstykker av samtalen og latter, helt fantastisk fint. Det går faktisk å se på folk selv om jeg ikke sitter under statuen. Men jeg føler fremdeles at det er  feil, og jeg har litt vondt inni meg enda etter å ha sett blomstene som sto der jeg skulle sitte. Hva kan jeg si, jeg liker ikke forandringer. Men det gikk jo bra.
Og jeg kjøpte en kjole. På tilbud. I størrelse XL. Den er veldig stor, men veldig fin, kanskje fineste kjolen jeg har, så jeg velger å ignorere det. Jeg tok den med på prøverommet og en av de ansatte så rart på meg, hun visste nok at de bare hadde en størrelse igjen, og jeg visste at den var alt for stor når jeg tok den på, men jeg kjøpte den likevel. Kanskje jeg skal sy den om litt så den passer bedre. Nei, hvem er det jeg lurer, kanskje jeg skal få mamma til å sy den om litt.
Jeg kan jo ikke å sy.

Du, forrsten, har du laget sjiraff? For det burde du. www.onemilliongiraffes.com. Det er så fint og samlende og koselig, og jeg tvinger alle jeg kjenner til å gjøre det og jeg har til og med gjort det selv, og jeg kan ikke å tegne, hih. Men det er så genialt at du bare må?

Jeg gikk gjennom sentrum på tirsdag for å følge Kevin til bussen, han hadde overnatta. Jeg var usminka og hadde skitne klær og håpet at ingen så meg. Men det var det så klart noen som gjorde, og måtte fortelle meg det. Det er enda litt verre når det er noen som jeg ikke aner hvem er. Hater at alle vet om meg her. Jeg vet jo ikke hvem noen er. Ekkelt.
Følte bare for å si det. Det plager meg.

Det er mørkt i natt. Liker det ikke. Jeg er vandt til lyset nå.
Skjønner ikke hvorfor det plutselig er mørkt.
Rot.

Det skjer ikke så mye.

Blunker og blunker og blunker, men linsa er ekkel og vond og jeg ender opp med å sitte her med ett øye åpent, jeg nekter å ta den av, jeg vil se jeg vil se, orker ikke bli blind helt enda, jeg skal jo ut, kan ikke miste synet så tidlig.

De siste dagene har det ikke skjedd så mye.
004 copy
Jeg har ikke hatt sokker på.

007
077 copy
Jeg har funnet ut hvor fuktig det faktisk er på natta.

070
Jeg har plutselig hørt mjauing og sett den ene katten min som spør iherdig om hvorfor jeg er ute og går klokka fire og om jeg vil leke med han? Og svart at ja, jeg kan godt leke med deg, og gått lang tur med katten i hælene og stoppet på lekeplassen for å lese og fått katt på magen og det er bare fint selv om jeg egentlig ikke ville ha selskap.

015 copy
Og laget muffins bare for å ha noe å pynte. Tenk, jeg kjøpte konditorfarge og fine muffinsformer og masse strø og geletopper, og det var kjempegøy å bare lage muffins for å være litt kreativ selv om det var alt for mye melis på.

Og det er egentlig alt. Det er ikke noe mer, tre dager og jeg har ikke gjort noen ting av interesse.
Det blir liksom sånn, at jeg ikke gjør så mye. Jeg mister oversikten og vet nesten ikke hvilken dag det er, og glemmer å spise og når shortsen min plutselig er for stor stiller jeg meg på vekta og oppdager at jeg har gått ned tre kilo, jeg, som prøver for harde livet å ikke være størrelse XS. Det er ikke rettferdig, hva skal jeg gjøre da, jeg kan jo ikke noe for det og jeg vil så gjerne være medium, det skal ikke være lett. Og jeg har sovet med øynene åpne, jeg vet det bare, for i drømmen så jeg veggen min helt klart, jeg har hatt øynene åpne og drømt klart og tydelig om alt som er på veggene mine, og det er egentlig litt ekkelt å tenke på.

Ga nettopp opp den forbanna linsa og når jeg tar den av ser jeg at den er delt i to, begynner å rote innpå øyet etter den andre delen og innser at jeg må begynne å ta det seriøst når det gjør vondt. Jeg går likevel ut, et øye er bedre enn ingen, i dag tror jeg katten er inne så jeg kan gå så langt jeg gidder og bare puste, leve og slappe helt av.
Visste du har det er fint å se på at sola står opp? Her ser jeg den fra klokka kvart over fire, blir så glad av å ligge i det våte gresset og bare se på. Tror det er noe av det fineste jeg vet om med sommeren.

(te) Fiskekrydder (rosmarin, paprika, kanel)

Det var masse jeg skulle skrive, men så dro jeg til Anne i dag og da blir det til at jeg skriver alt annet en annen dag og du får kose deg med sånne bilder som jeg liker, sånne bilder som blir så fine fordi det damper fra risen og da blir bildene uklare fordi kameraet får dugg på linsa. Anne spør om jeg har blitt gal når jeg bøyer kameraet over risen og løper rundt på kjøkkenet og tar bilder av alt og ingenting, men jeg syns det er så fiiint.

041 copy
(For de har så mye fint der, skulle ønske vi hadde like fint kjøkken, Reisekasse ved fiskebollen, herregud, fintfintfint)

051 copy
(Og Anne må så klart takle at hun blir modell mens hun dekker på bordet, men hun er vandt til det tror jeg)

086 copy

067 copy

025 copy
(Om du var i tvil lagde vi faktisk mat, kyllinggryte tror jeg, og jeg rørte hovedsaklig i gryta og det gikk bra, selv om jeg laga mat ble det spiselig! Stolt, altså.)

030
(Fiskekrydder. Hva sier du til det, sett noe kulere i det siste? Det har ikke jeg, så en sånn en skal jeg ha en gang)

046

019 copy

062


HosAnne.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Jeg har saltvann i håret og vondt i beina, men det er helt okei for i dag var det så koselig uansett, før maten bada vi i elva og etter maten dro vi på stranda. På stranda klarte jeg ikke svømme i rett linje, jeg svømmer helt inntil bunnen men det går bare ikke, jeg svømmer feil, og Anne liker å danse på ryggen min så jeg begynner å le og mister all lufta og må komme opp igjen. Burde være på stranda med Anne oftere.

Gransker taket for edderkopper, lukker vinduet, nå skal jeg bare lese hele natta.
hits