juli 2010

Tidevannet tok deg først.

De siste nettene har vært maling under neglene, hår i vasken og bading i elva. Jeg kveles av malingslukten, strever meg å få vekk alt håret, og elva er kald men jeg merker det ikke, jeg svømmer under vann og mister linsene når jeg kommer opp mens jeg ler fordi jeg ikke finner bunnen samme hvor langt ned jeg drar, det føles bunnløst, jeg følger berget som går skrått nedover helt til det plutselig går rett ned og da skvetter jeg så mye at det kommer luftbobler opp fordi jeg hyler mens jeg desperat innser at jeg ikke klarer å finne bunnen. 
I natt, da jeg hadde kommet hjem etter å ha badet med en fin en og sagt at jeg hadde fått varmen i meg igjen, kom jeg inn i dusjen og det svir og stikker det og jeg skjønner at jeg egentlig var iskald mens jeg ser at jeg har maling på knærne og tærne og låret. Prøver å skrubbe det vekk men får det ikke til, det sitter fast, så jeg har fremdeles malingsflekker, til og med på klokka mi. 
Nettene har vært bra. Dagene derimot, de har vært ganske kjedelige. Dagene er regn og sol om hverandre og mennesker overalt, jeg kan ikke gå ut i nabolaget, jeg kan ikke jogge, jeg kan ikke bade, for jeg føler at alle ser meg. Det blir gjerne sånn om sommeren, for da har jeg muligheten til å snu om på døgnet så jeg kan gjøre det jeg vil uten at noen ser meg.
Så da bruker jeg natten til å gå ut, male vegger, klippe hår og generelt sett alt man kan gjøre om dagen.
Det er best sånn.

Sommeren i fjor mistet jeg meg selv helt og ville ikke til Italia for jeg visste at det kom til å gjøre alt verre.
Sommeren i år har jeg fremdeles ikke funnet tilbake til meg selv, jeg føler meg fremdeles rar, men jeg skulle ønske at jeg skulle til Italia igjen. Jeg tror jeg kunne trengt det, men jeg prøver å tenke sånn at jeg skal jo mye annet bra.
Sånn som i helga. Da er det Storås, og jeg er litt redd. Jeg skal være alene, helt helt alene på en festival jeg aldri har vært på, og jeg skal klare å ta bussen frem og tilbake. Jeg må snakke med fremmede og be om hjelp til masse, liker ikke tanken. Det blir skummelt, men mest bra, Gåte og John Olav Nilsen & Gjengen og Kråkesølv, ingenting å være redd for. Bare slapp av.
Pust.

Om granatepler og mennesker.

Jeg står i fruktavdelingen på Coop Mega og ser et granateple. Jeg er ganske lett å fascinere, så jeg tusler bort til kurven med granatepler og spekulerer litt på hvor rare de ser ut.
"Er granatepler gode?" sier jeg halvhøyt, tiltenkt min stefar som står ganske langt unna, mens jeg løfter opp et eple og ser på det. Jeg har dager hvor jeg så veldig har lyst på noe jeg ikke vanligvis liker og ikke nødvendigvis kommer til å spise opp, og akkurat da ser granateple ut som en sånn ting jeg kunne tenke meg å prøve.

"Nei, de er ikke spesielt gode, i alle fall ikke de der, de er så tørre ser du."
Jeg skvetter. Blir usikker og redd, snur meg med hjertet i halsen, og bak meg står en liten, gammel dame som kommer forsiktig og smilende mot meg. Og jeg merker at jeg ikke er så utilpass som man skulle tro jeg kom til å bli. Jeg står der med granateplet i hånden og hun kommer helt bort til meg, strekker ut en hånd, tar eplet og begynner å fortelle om hvordan man skal spise de og at det er ganske godt i salat, men for seg selv er de ganske kjedelige, det er bare frø, ikke stort å kose seg med. Kan være ganske gode noen ganger, men siden de på butikken er så tørre tror hun nok ikke de er noe tess. 

Jeg smiler og sier takk for informasjonen, nå vet jeg at jeg ikke skal kjøpe granateple. Jeg syns det var greit og hyggelig og er egentlig veldig glad, men jeg tror kanskje at jeg har plukket opp signaler som tyder på at samtalen er over. Tankene mine har allerede vandret langt unna, for jeg kjenner lukten av reker og tenker at "kunne det ikke vært en gode ide å kjøpe reker daa?" siden det ikke ble granateple, men jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg ut av situasjonen uten at det blir rart. Jeg tror jeg har skjønt at samtalen er over, men sier man bare farvel og går sin vei da?
Jeg aner ikke.
Så jeg står der. Og hun står der. Hun smiler. Jeg smiler. Jeg registrerer at jeg er høyere enn henne og blir ganske fornøyd.  Det virker som vi bare står og stirrer på hverandre en stund, men egentlig gjør vi ikke det, egentlig legger hun granateplet på plass og plukker opp frukten som er under det mens hun sier at hun vet sånt fordi hun har hus i Spania som hun ofte er i. Jeg begynner å lure på hva som egentlig foregår og skjønner at samtalen ikke var over likevel.

Hun holder opp frukten, en gulorangsje greie som ser mest ut som en rar tomat, og forteller meg om et appelsintre som naboen i Spania har. Disse appelsinene så utrolig gode ut og hun hadde så utrolig lyst på de. Så en dag dro hun på appelsinslang og tok to, og mens hun sier dette får hun et ansiktsuttrykk som får henne til å se ufattelig ung ut at jeg glemmer å lure på hva jeg skal gjøre og følger rett og slett bare med på hva hun forteller.
Hun sier at det imidlertid viste seg å ikke være appelsiner, men at det altså var denne frukten hun nå står med i hånden, og hun sier at da hun spiste de "snurpet det seg", et uttrykk hun prøver å forklare nærmere med å nevne atter en frukt jeg aldri har hørt om som visstnok har samme effekt. Uansett skjønner jeg at de var veldig sure, og hun sier masse om umodenhet og overmodenhet og at de er veldig gode men de som er på butikken er nok ganske sure, hun ser det på de at de nok er det.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg smiler og sier "åja" og "ahh, skjønner" i entusiastiske tonefall mens jeg tenker igjen og igjen hvor rar verden er og hvorfor snakker jeg ikke med fremmede på butikken oftere?

Etter en stund tror jeg igjen at jeg merker tegn på at samtalen er over, og denne gangen har jeg rett, og det blir ikke flaut og rart å gå sin vei, det er naturlig og bra og vi smiler til hverandre og jeg sier takk for tipsene mens jeg egentlig tenker takk for at du smilte og var hyggelig og ga meg tusen ting å tenke på.

Det er tilfeller som dette som gjør at jeg ikke alltid tror alle mennesker er onde og grusomme og fæle, som motbeviser tankene mine om at alle som snakker med meg egentlig vil meg vondt.
Noen vil bare fortelle om granatepler og hus i Spania.

Like shooting stars.

De ødela klokka mi.
Tar du klokka mi veit jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Mamma sa jeg skulle roe meg ned og slappe av da jeg nærmet meg hysteri, så jeg beit tennene sammen og prøvde å ikke gråte.
Får angst av å ikke ha den, vil bare hyle og rope og holde rundt meg selv helt til jeg har ei klokke rundt håndleddet igjen. Jeg er mer avhengig av å følge med på tiden enn de fleste. Kombinert med at jeg ikke liker forandringer er det å plutselig ikke ha klokke rundt håndleddet vanskelig for meg å takle.
Alt gikk veldig bra men det er så lite som skal til for at ting ikke går så bra likevel, og at klokka mi ikke er der den skal være er nok til å ødelegge. Over et døgn uten gjør meg rar og ekkel i kroppen, rastløs.
Så jeg vasker og rydder og støvsuger. Jeg har en grønn stripe på hvert kinn og føler meg alt for utslitt til å orke noe som helst, men plutselig skrubber jeg gulvet på badet med en svamp og innser at jeg har vasket hele badet så grundig som aldri før og selv om jeg blir litt ødelagt av å ikke vite hvor lenge jeg har holdt på så hjelper det å bare gjøre noe gjøre noe gjøre noe, konstant konstant konstant, for da føler jeg at jeg vinner og ærlig talt hva skal man med klokke uansett, tid er bevegelse og ferdig med det sier jeg til meg selv og det er nesten så jeg tror på det og slapper av litt.
Leser om tid på nettet, det roter til ting i hodet mitt for jeg har ikke sovet og spist nok til å skjønne det jeg leser.
(Hm, å skrive dette gjorde alt litt bedre, håndleddet føles ikke like tomt. Fint.)

Det regner i dag. Drypper og drypper og drypper, jeg har så lyst til å gå ut men jeg makter ikke, har ikke kreftene i meg, det er for kaldt og for lite regn til at det er vits, så jeg skriver i en av de nye notatbøkene og veit at alt blir bra til slutt. Ting ordner seg selv om jeg er så redd og sint for tiden at jeg ikke helt tror noe går bra.

Ferien er så lang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre.
Men jeg tror det kommer etterhvert, eller hva?
Trenger ikke ha orden på alt.

As moments freeze.

Høye gutter med rød nese og gamle damer som mister jakken i vinden, ser så mange folk at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg rekker ikke bearbeide de jeg nettopp har sett før det kommer noe nytt å se, en gutt som spiser sukkerspinnet så prøvende og forsiktig at jeg glemmer hva jeg holdt på med og bare gaper fordi det er så fint.
Danskene stirrer ikke på meg, det er jeg som stirrer på dem fordi de er så fine. Det er det rareste i hele verden, at de ikke syns jeg er rar. Jeg... er ikke vant til det. Men det var godt, å for en gangs skyld ikke bli sett rart på.
Jeg trivdes godt i Danmark, men det var bra jeg kom hjem nå. Jeg hadde ikke klart så veldig mye lengre.
Danmark for min del var ganske sånn her:










(Denne er vakker, det er reisenotatboka mi. Hih. Og jeg fant to til med kart på mens jeg var borte, herlig!)


(Dette bildet hadde jeg en lang diskusjon med meg selv om det var greit å legge ut. Jeg kom til slutt frem til at det var greit, for det er jo en litt stor del av turen min og det er det som er poenget med innlegget. Det som skjedde var at jeg besvimte og prøvde å ta bilde for å se hvor store skadene var (Hjalp forøvrig ikke, så bare blod.) Noen sting senere er jeg nesten helt i orden altså.)










(Jeg kjøpte i alt seks nye notatbøker, og fire av de var årstider! Så denne skriver jeg i nå for tiden,


og presser blader i, for de lukter så godt og er så fine)




Sånn. Masse bilder. Oi. Rart. Blir ikke en vane.
Men ja. Sånn var Danmark for meg. Jeg elsker alle steder hvor man kan se og ta på sjødyr, så jeg koste meg mest når jeg fikk gjøre sånt, hih. Akvariumet i legoland var tusen ganger tøffere enn resten av legoland liksom. Og nordsjømuseet var tøffest i verden! Jeg fikk klappe en rokke så jeg er glad og fornøyd.
Fin ferietur, men så utrolig fint å være hjemme.

Du har noe i håret, Askepott.

Ankommer Danmark til torden og lyn og jeg danser i regnet og smiler.

Hove er over for i år.
Jeg møtte Kråkesølv. 
Og Tore Renberg.
Og Atreyu.
Jeg tror kanskje Tore Renberg eller Kråkesølv var det tøffeste med hele festivalen, egentlig. Jeg koste meg masse på A Day To Remember og Karpe Diem og Vampire Weekend og sånt, men det var liksom ikke like stort som å se Tore Renberg og Kråkesølv. 
(Jeg liker plutselig bare norske ting føler jeg, hm.)
Hih. Veit du hva eller? Tore Renberg ga meg klem helt uten videre fordi jeg var så nervøs og ikke klarte å si så mye, bare sto der og skalv og mumlet frem at jeg var nervøs og at han ikke ante hvor stort det var for meg å møte han, mens han signerte boka mi. Han reiste seg opp, ga meg klem og sa jeg måtte slappe av, "dette går da bra det, ingenting å være nervøs for". Da følte jeg meg spesiell og viktig og glad, for ingen andre fikk klem helt uten videre. Så satte han seg igjen og jeg snakka litt med han. Men det husker jeg nesten ikke, for jeg var så nervøs. Litt teit, men herremin så fint. Så etterpå hva han hadde skrevet, det var navnet mitt i store bokstaver og klem og hilsen fra han og Jarle og Helge.
Maria = veldigveldig glad og fornøyd,
Hih.

Ellers snakket jeg med masse rare folk som sa ting som at jeg hadde kult hår og spurte om fargekoden var lovlig og kalte meg Askepott, lå på gresset foran Hovescenen og leste og halvsov i sola og ble solbrent men det går helt fint og døde nesten fordi jeg var så langt fremme på alt men det var verdt det. Vondt i hele kroppen nå men jeg overlever for nå er det en uke i Danmark med sløving.
Vil egentlig litt hjem men nå har jeg det bra.


 
"La penna di ligg te du føle dæ trygg igjen"


(Jeg ser dust ut, men herregud se, jeg møtte Kråkesølv. De syntes helt sikkert jeg virka som en idiot, for jeg husker ikke hva jeg sa til de heller, jeg bare mumla usammenhengende ting og ba om å få en klem og et bilde. Ble så nervøs og visste ikke hva jeg skulle gjøre, men det var veldigveldig fint likevel)

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Kan fortelle så mye men jeg tror egentlig det viktigste er sagt.

Alt i alt er livet bra, jeg elsker fremdeles Hove og jeg tror Danmark blir okei.
(Jeg savner folka hjemme. Egentlig burde det føles fælt men for meg er det bare så godt at jeg nesten griner for herregud jeg vil omgås folk jo.)
Det regner ikke lengre og vi har et gigantisk kart over Danmark som de har lovt jeg skal få når vi kommer hjem. Skal henge det på veggen for det er så fint og jeg bretter det ut hele tiden og bare storkoser meg. Vi kan sitte i sofaen i en uke så lenge jeg får se på kartet, helt sant, det er mer enn nok for meg.

Smil.
hits