juli 2010

Tidevannet tok deg frst.

De sistenettene har vrt maling under neglene, hr i vasken og bading i elva.Jeg kveles av malingslukten, strever meg f vekk alt hret, ogelva er kald men jeg merker det ikke, jeg svmmer under vann og mister linsene nr jeg kommer oppmens jegler fordi jeg ikke finner bunnen samme hvor langt ned jeg drar, det fles bunnlst, jeg flger berget som gr skrtt nedover helt til det plutselig gr rett ned og da skvetter jeg s mye at det kommer luftbobler opp fordi jeg hyler mens jeg desperat innser at jeg ikke klarer finne bunnen.
I natt, da jeg haddekommet hjem etter ha badet meden fin enog sagt at jeg haddeftt varmen i meg igjen, kom jeg inn i dusjen og det svir og stikker det og jeg skjnner at jeg egentlig var iskald mens jeg ser at jeg har maling p knrne og trne og lret. Prver skrubbe det vekk men fr det ikke til, det sitter fast,s jeg har fremdeles malingsflekker, til og med p klokka mi.
Nettene har vrt bra. Dagene derimot, de har vrt ganske kjedelige. Dagene er regn og sol om hverandre og mennesker overalt, jeg kan ikke g uti nabolaget, jeg kan ikke jogge, jeg kan ikke bade, for jeg fler at alle ser meg. Det blir gjerne snn om sommeren, for da har jeg muligheten til snu om p dgnet s jeg kan gjre det jeg vil uten at noen ser meg.
S da bruker jeg natten til g ut, male vegger, klippe hr og generelt sett alt man kan gjre om dagen.
Det er best snn.

Sommeren i fjor mistet jeg meg selv helt og ville ikke til Italia for jeg visste at det kom til gjre alt verre.
Sommeren i r har jeg fremdeles ikke funnet tilbake til meg selv, jeg fler meg fremdeles rar, men jeg skulle nske at jeg skulle til Italia igjen. Jeg tror jeg kunne trengt det, men jeg prver tenke snn at jeg skal jo mye annet bra.
Snn som i helga.Daer det Stors, og jeg er litt redd. Jeg skal vre alene, helt helt alene p en festival jeg aldri har vrt p, og jeg skal klare ta bussen frem og tilbake. Jeg m snakke med fremmede og be om hjelp til masse,liker ikke tanken.Det blir skummelt, men mest bra, Gte og John Olav Nilsen & Gjengen og Krkeslv, ingenting vre redd for. Bare slapp av.
Pust.

Om granatepler og mennesker.

Jeg str i fruktavdelingen p Coop Mega og ser et granateple. Jeg er ganske lett fascinere, s jeg tusler bort til kurven med granatepler og spekulerer litt p hvor rare de ser ut.
"Er granatepler gode?"sier jeg halvhyt,tiltenkt minstefar som str ganske langt unna, mens jeg lfter opp et eple og ser p det. Jeg har dager hvor jeg s veldig har lyst p noe jeg ikke vanligvis liker og ikke ndvendigvis kommer til spise opp, og akkurat da sergranateple ut som en snn ting jeg kunne tenke meg prve.

"Nei, de er ikke spesielt gode, i alle fall ikke de der, de er s trre ser du."
Jeg skvetter. Blir usikker og redd,snur meg med hjertet i halsen, og bak meg str en liten, gammel dame som kommer forsiktig og smilende mot meg. Og jeg merker at jeg ikke er s utilpass som man skulle tro jeg kom til bli. Jeg str der med granateplet i hnden og hun kommer helt bort til meg, strekker ut en hnd, tar eplet og begynner fortelle om hvordan man skal spise de og at det er ganske godt i salat, men for seg selv er de ganske kjedelige, det er bare fr, ikke stort kose seg med. Kan vre ganske gode noenganger, men siden de p butikken er s trre trorhun nok ikke de er noe tess.

Jeg smiler og sier takk for informasjonen, n vet jeg at jeg ikke skal kjpe granateple. Jeg syns det var greit og hyggelig og eregentlig veldig glad,men jeg tror kanskje at jeg har plukket opp signaler som tyderp at samtalen er over.Tankene mine har allerede vandret langt unna, for jeg kjenner lukten av reker og tenker at "kunne det ikke vrt en gode ide kjpe reker daa?" siden det ikke ble granateple,men jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg ut av situasjonen uten at det blir rart. Jeg tror jeg har skjnt at samtalen er over, men sier man bare farvel og gr sin vei da?
Jeg aner ikke.
S jeg str der. Og hun str der. Hun smiler. Jeg smiler. Jeg registrerer at jeg er hyere enn henne og blir ganske fornyd. Det virker som vi bare str og stirrer p hverandre en stund, men egentlig gjr vi ikke det, egentlig legger hun granateplet p plass og plukker opp frukten som er under det mens hun sier at hun vet snt fordi hun har hus i Spania som hun ofte er i. Jeg begynner lure p hva som egentlig foregr og skjnner at samtalen ikke var over likevel.

Hun holder opp frukten, en gulorangsje greie som ser mest ut som en rar tomat, og forteller meg om et appelsintre som naboen i Spania har. Disse appelsinene s utrolig gode ut og hun hadde s utrolig lyst p de. S en dag dro hun p appelsinslang og tok to, og mens hun sier dette fr hun et ansiktsuttrykk som fr henne til se ufattelig ung ut at jeg glemmer lure p hvajeg skal gjre ogflger rett og slett bare med p hva hun forteller.
Hun sier at det imidlertid viste seg ikke vre appelsiner, men at det alts var denne frukten hun nstr med i hnden, og hun sier at da hun spiste de "snurpet det seg", et uttrykk hun prver forklare nrmere med nevne atter en frukt jeg aldri har hrt om som visstnok har samme effekt. Uansettskjnner jeg at de var veldig sure, og hun sier masse om umodenhet og overmodenhet og at de er veldig gode men de som er p butikken er nok ganske sure, hun ser det p de at de nok er det.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg. Jeg smiler og sier "ja" og "ahh, skjnner" i entusiastiske tonefall mens jeg tenker igjen og igjen hvor rar verden er og hvorfor snakker jeg ikke med fremmede p butikken oftere?

Etter en stundtror jeg igjen at jeg merker tegn p at samtalen er over, og denne gangen har jeg rett, og det blir ikke flaut og rart g sin vei, det er naturlig og bra og vi smiler til hverandre og jeg sier takk for tipsene mens jeg egentlig tenker takk for at du smilte og var hyggelig og ga meg tusen ting tenke p.

Det er tilfeller som dette som gjr at jeg ikke alltid tror alle mennesker er onde og grusomme og fle, som motbeviser tankene mine om at alle som snakker med meg egentlig vil meg vondt.
Noen vil bare fortelle om granatepler og hus i Spania.

Like shooting stars.

De dela klokka mi.
Tar du klokka mi veit jeg ikke hvor jeg skal gjre av meg.
Mamma sa jeg skulle roe meg ned og slappe av da jeg nrmet meg hysteri, s jeg beit tennene sammen og prvde ikke grte.
Fr angst av ikke ha den, vil bare hyle og rope og holde rundt meg selv helt til jeg har ei klokke rundt hndleddet igjen. Jeg er mer avhengig av flge med p tidenenn de fleste. Kombinert med at jeg ikke liker forandringer er det plutselig ikke ha klokke rundt hndleddet vanskelig for meg takle.
Alt gikk veldig bra men det er s lite som skal til for at ting ikke gr s bra likevel, og at klokka mi ikke er der den skal vre er nok til delegge. Over et dgn uten gjr meg rar og ekkel i kroppen, rastls.
S jeg vasker og rydder og stvsuger. Jeg har en grnn stripe p hvert kinn og fler meg alt for utslitt til orke noe som helst, men plutselig skrubber jeg gulvet p badet med en svamp og innser at jeg har vasket hele badet s grundig som aldri fr og selv om jeg blir litt delagt av ikke vite hvor lenge jeg har holdt p s hjelper det bare gjre noe gjre noe gjre noe, konstant konstant konstant, for da fler jeg at jeg vinner og rlig talt hva skal man med klokke uansett, tid er bevegelse og ferdig med det sier jeg til meg selv og det er nesten s jeg tror p det og slapper av litt.
Leser om tid p nettet, det roter tilting ihodet mittfor jeg har ikke sovet og spist nok til skjnne det jeg leser.
(Hm, skrive dette gjorde alt litt bedre, hndleddet fles ikke like tomt. Fint.)

Det regner i dag. Drypper og drypper og drypper, jeg har s lyst til g ut men jeg makter ikke, har ikke kreftene i meg, det er for kaldt og for lite regn til at det er vits, s jeg skriver i en av de nye notatbkene og veit at alt blir bra til slutt. Ting ordner seg selv om jeg er s redd og sint for tiden at jeg ikke helt tror noe gr bra.

Ferien er s lang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre videre.
Men jeg tror det kommer etterhvert, eller hva?
Trenger ikke ha orden p alt.

As moments freeze.

Hye gutter med rd nese og gamle damer som mister jakken i vinden, ser s mange folk at jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg og jeg rekker ikkebearbeide de jeg nettopp har settfr det kommernoe nytt se, engutt som spiser sukkerspinnet s prvende og forsiktigat jeg glemmer hva jeg holdt p med og bare gaper fordi det er s fint.
Danskene stirrer ikke p meg, det er jeg som stirrer p dem fordi de er s fine. Det er det rareste i hele verden, at de ikke syns jeg er rar. Jeg... er ikke vant til det.Men det var godt, for en gangs skyld ikke bli sett rart p.
Jeg trivdes godt i Danmark, men det var bra jeg kom hjem n.Jeg hadde ikke klart s veldig mye lengre.
Danmark for min del var ganske snn her:










(Denne er vakker, det er reisenotatboka mi. Hih. Og jeg fant to til med kart p mens jeg var borte, herlig!)


(Dette bildet hadde jeg en lang diskusjon med meg selv om det var greit legge ut. Jeg kom til slutt frem til at det var greit, for det er jo en litt stor del av turen min og det er det som er poenget med innlegget. Det som skjedde var at jeg besvimte og prvde ta bilde for se hvor store skadene var (Hjalp forvrig ikke, s bare blod.)Noen sting senere er jeg nesten helt i orden alts.)










(Jeg kjpte i altseks nye notatbker, og fire av de var rstider! S denne skriver jeg i n for tiden,


og presser blader i, for de lukter s godt og er s fine)




Snn. Masse bilder. Oi. Rart. Blir ikke en vane.
Men ja. Snn var Danmark for meg. Jeg elsker alle steder hvor man kan se og ta p sjdyr, s jeg koste meg mest nr jeg fikk gjre snt, hih. Akvariumet i legoland var tusen ganger tffere enn resten avlegoland liksom. Og nordsjmuseet var tffest i verden! Jeg fikk klappe en rokke s jeg er glad og fornyd.
Fin ferietur, men s utrolig fint vre hjemme.

Du har noe i hret, Askepott.

Ankommer Danmark til torden og lyn og jeg danser i regnet og smiler.

Hove er over for i r.
Jeg mtte Krkeslv.
Og Tore Renberg.
Og Atreyu.
Jeg tror kanskje Tore Renberg eller Krkeslv var det tffeste med hele festivalen, egentlig. Jeg koste meg masse p ADay To Remember ogKarpe Diem og Vampire Weekend og snt, men det var liksom ikke like stort som se Tore Renberg og Krkeslv.
(Jeg liker plutselig bare norske ting fler jeg, hm.)
Hih. Veit du hva eller? Tore Renberg ga meg klem helt uten videre fordi jeg var s nervs og ikke klarte si s mye, bare sto der og skalvog mumlet frem at jeg var nervs og at han ikke ante hvor stort det var for meg mte han, mens han signerte boka mi. Han reiste seg opp, ga meg klem og sa jeg mtte slappe av, "dette gr da bra det, ingenting vre nervs for". Da fltejeg meg spesiell og viktig og glad, for ingen andre fikk klem helt uten videre.S satte han seg igjen og jeg snakka litt med han.Men det husker jeg nesten ikke, for jeg var s nervs. Litt teit, men herremin s fint. S etterp hva han hadde skrevet, det var navnet mitt i store bokstaver og klem og hilsen fra han og Jarle og Helge.
Maria = veldigveldig glad og fornyd,
Hih.

Ellers snakket jegmed masse rare folk som sa ting somat jeg hadde kult hr ogspurteom fargekoden var lovlig og kalte megAskepott, l p gresset foran Hovescenen og leste og halvsov i sola og ble solbrent men det gr helt fint og dde nesten fordi jeg var s langt fremme p alt men det var verdt det. Vondt ihele kroppenn men jeg overlever for n er det en uke i Danmark med slving.
Vil egentlig litt hjem men n har jeg det bra.



"La penna di ligg te du fle d trygg igjen"


(Jeg ser dust ut, men herregud se, jeg mtte Krkeslv. De syntes helt sikkert jeg virka som en idiot,for jeg husker ikke hva jeg sa til de heller, jeg bare mumla usammenhengende ting og ba om f en klem og et bilde. Ble s nervs og visste ikke hva jeg skulle gjre, men det var veldigveldig fint likevel)

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Kan fortelle s mye men jeg tror egentlig det viktigste er sagt.

Alt i alt er livet bra, jeg elsker fremdeles Hove og jeg tror Danmark blir okei.
(Jeg savner folka hjemme. Egentlig burde det fles flt men for meg er det bare s godt at jeg nesten griner for herregud jeg vil omgs folk jo.)
Det regner ikke lengre og vi har et gigantisk kart over Danmark som de har lovt jeg skal f nr vi kommer hjem. Skal henge det p veggen for det er s fint og jeg bretter det ut hele tiden og bare storkoser meg. Vi kan sitte i sofaen i en uke s lenge jeg fr se p kartet, helt sant, det er mer enn nok for meg.

Smil.
hits