juli 2011

Now I have.

Jeg har vært mye ute av huset. Hva kan jeg si, det er sånn det har blitt, jeg har aldri tid alene. Skal ikke late som det ikke sliter meg ut for det gjør det jo, men ikke sånn at jeg vil gråte og forsvinne, bare sånn at jeg virkelig trenger å sove. Jeg har jo gjort så mye fint. Sånn som å dra til Sverige og kjøpe tre flasker saft. Og å farge noen andres hår og drikke vin. Og grille med fine folk mens jeg drikker en hel mugge saft helt for meg selv. 











Sånn som å plukke jordbær og markjordbær og bringebær og lage en slags slush med stjerneformede isbiter.

Når det er så mye fint jeg kan tilbringe tiden med å gjøre så tåler jeg å være utslitt. Liten pause, pust, sov, tenk, og så er livet i gang igjen. Føler at jeg lever, eller hva.

Dark was the night.



Byen slukte meg hel. Og hva er dette med å savne et annet menneske? Blir gal. Det er for stort for meg her og det er for mange mennesker og reisefølget mitt vil se byen på en annen måte enn meg. Hvorfor drar jeg alltid sammen med folk som vil se ting på en helt annen måte enn meg? Jeg vil ikke være overalt og se mest mulig, jeg vil puste. Noen ganger burde jeg heller være alene, men så er jeg jo ofte redd for å være alene også. Vanskelig.


Jeg vurderte å legge ut et bilde hvor jeg ser fin ut, men la heller ut et fra taket på akvariet i Monaco hvor sola var så sterk at jeg ikke kunne ha øynene oppe. Bedre sånn.

Og greia er at vi aldri er borte lenge nok, eller kort nok. I begynnelsen syns jeg det er for lenge for jeg er redd og alt er ukjent, men så kommer jeg litt inn i det, lærer hvor butikken er og tør gå til den alene, og akkurat når jeg begynner å trives og bli trygg så drar vi. Det blir liksom ikke helt optimalt uansett.

Jeg ser på havet og tenker at jeg vil bo der, jeg vil bo i blått vann og kanskje bare trenge litt luft, litt som en delfin kanskje, hval, bare opp og puste i blant. Var i to akvarium og i det siste ville jeg helst bare flytte inn, var der hele dagen og brukte opp batteriet på kameraet og tok flere hundre bilder men det var ikke nok. Og de sier noe om blekkspruter og jeg begynner å snakke og fortelle alt jeg vet og de ser på meg og sier hvorfor vet du sånt, og jeg sier bare at vel, man vet jo sånt, men sånn er det visst ikke.

Mandler på gulvet og jeg føler meg ensom, mandler over alt men jeg er alene i mørket og liker ikke mandler. Og på gata er det ingen som ser på meg fordi jeg er rar, det er det som er så fint med å ikke være i Norge for der ser alle på meg, de syns ikke jeg er merkelig, men her ser de på meg av andre grunner og de prøver å snakke til meg, bonsouir, you are beautiful, og jeg tenker bare gå vekk. Gå vekk gå vekk gå vekk. Jeg orker ikke vil ikke makter ikke.

Men det er bra. Det er skilpadder og varme og vin i glasset og sol i øynene. Jeg hadde med solbriller men jeg bruker jo aldri solbriller. Jeg lukker døren og det er vanndråper på den, og det regner, folk går med paraplyer og stopper under tak for å gjemme seg for det, men jeg, jeg snurrer rundt og sier kom igjen, det er jo så fint, men ingen blir med. Så jeg snurrer rundt alene og franskmennene ser på meg men jeg bryr meg ikke for jeg ser de aldri igjen.

Selv om jeg går på butikken og står der med vin og bittesmå barberhøvler i hendene og oppdager at jeg ikke klarer dette, selv om jeg må legge tingene fra meg og gå ut og prøve å puste igjen, selv om sånt skjer så går det bra. Det gjør det. Jeg takler det.

Det var fint. Jeg hadde det bra. Kom hjem på fredag og etter det har alt vært full fart og overalt, har vært sosial hele tiden og knapt hatt tid alene, og jeg har helt ærlig prøvd å unngå å få tid til å tenke så veldig på hvor grusom verden er. Jeg makter ikke tenke på det, og jeg vil ikke skrive noe om alt det fryktelige her, for jeg vet ikke hva jeg skulle skrevet. Så jeg skal skrive mer om andre ting senere, om livet og turen og alt fint, for man kan bare ikke la livet stoppe opp.
Uansett hadde jeg det veldig okei Frankrike.

Drar min vei + litt av en fin bok.

Så, jeg forlater åstedet. Takk for meg. Klær på senga, jeg pakker for mye, som alltid.

Jeg har jo godt av å reise bort, vel. Har jo det. Jeg vil jo alltid bort og jeg har jo alltid godt av det, selv om jeg sier "aldri mer" og tenker at neste gang drar jeg helt alene. Blir alltid så usikker. Men så skjer det likevel og jeg får det bra. Drar til akvarium og varme og vin, alt det andre er ikke så farlig. Dette blir bra. Og jeg liker å tro at jeg blir savnet.

Tenkte jeg bare skulle vise litt av det som var yndlingsboken min i fjerdeklasse før jeg drar. Jeg leste om havet og hvaler og haier og delfiner så himla mange ganger. Kom liksom på den nå, ikke sant. Det er jo ikke rart at det jeg tror blir best med turen er et fint akvarium. Alt det andre er ikke så farlig. Havet er så undervurdert.

Jeg har pakket tolv notatbøker og kamera. Dette skal gå fint.

Mhm. Ja. Det er blå himmel og sol ute og jeg gleder meg litt til flyturen. Det er jo ganske fint å plutselig dra likevel. Forsvinne litt.

Blir blind när alla lampor lyser.

Nå er ting rolige en liten stund. Men mye har skjedd og mye skal skje.



Jeg var blant annet på en hyttetur med mennesket over her, han som ligger i senga med et eple i hånda og er oppgitt over meg, og det var himla fint. Han heter Emil (Herregud, han får ha et navn, det er det ikke mange som får her) og jeg kan vel kanskje muligens våge å være så modig at jeg sier at han muligens på en måte er kjæresten min. Må være lov å skrive litt fine ting så lenge det faktisk går bra også, vel? Så får jeg heller skrive lange og triste innlegg når det ikke går bra, ikke sant.

Spiser steinhard mintis for meg selv og lurer på hvordan jeg skal få fiksa fryseren så den ikke er så himla kald, men det er liksom ikke så viktig. Jeg bryr meg egentlig svært lite om alt som kan bli sett på som negativt. Hva slags sommer er liksom dette, herregud, det er jo ikke sol og ingenting er som jeg trodde det skulle bli. På torsdag drar jeg til Frankrike helt plutselig og både før og etter skjer det sosiale ting hele tiden, dette er jo... nei. Vet ikke. Jeg trodde dette var sommeren uten planer, sommeren hvor jeg ble liggende i senga hele dagen. Men så er det ikke det likevel, og selv om ting ikke går som jeg tenkte så syns jeg det er helt okei. Tilpassningsdyktig, eller hva.

Så jeg tusler rundt i ullsokker og det drypper fra dusjen, igjen og igjen så jeg nesten blir gal, men jeg slår ikke, verken veggen, sofaen eller meg selv, bryter ikke sammen, går ikke i stykker, jeg trekker bare pusten. Puster. Så skrur jeg opp lyden på musikken og glemmer alt.

Tenker at jeg burde beklage fordi innleggene mine er så dårlige for tiden, men så slår det meg at jeg ikke vil. Javel, så handler nærmest alt jeg skriver om at jeg har det bra for tiden, men virkelig, om jeg skriver dårligere og mer uinteressant når ting er bra, så får jeg bare leve med det. Smiler i enerom, det er ganske rart men jeg liker det. Beklager ingenting, verden får finne seg i det.

Then I never did.

Jeg er. så. trøtt. Himla sliten.

Men det er ikke trøtt og sliten og trist og lei, det er trøtt og sliten og glad og fornøyd. Sommeren uten planer har blitt sommeren hvor jeg gjør ting hele tiden, hva skjer, hæ, oi. Liker det. Jeg har ikke tid til å skrive og jeg har ikke tid til å tenke, har bare tid til å leveleveleve. Det er helt utrolig herlig og jeg tilbringer de fleste dagene med det nærmest første mennesket i verden jeg ikke vil jage ut av huset etter noen timer. Det er ærlig talt ganske fantastisk. Ting er veldig enkelt og fint for tiden. Jeg er rolig og glad og føler meg ærlig talt bra, det er liksom helt okei å være meg. 

For første gang i historien, så skal jeg få lov til dette. Jeg skal få lov til å slappe av, jeg skal få lov til å ikke være skeptisk og redd, jeg skal få lov til å tro at alt går bra. Alt går ikke til helvete, vet du. Det gjør ikke det. Det går bra. Jeg skal få lov til å være litt glad og ikke bekymre meg for alt som kan gå galt. Bare ta det helt med ro, ikke sant. Like dette, trives. Puste.

Til tross for alt jeg var trist fordi jeg ikke kom til å få gjort denne sommeren, så ser det ut til at alt går ganske bra likevel. Sosial hele tiden, brenner bøker og lærer meg å skjære ost, det er ikke måte på. Venter på toget som er forsinket og setter meg ned på bakken, blir glad når andre følger mitt eksempel og jeg ikke sitter der alene. Lakker negler og venter tålmodig mens jeg tenker at jeg egentlig har savnet å ta tog nå. Kan ikke ta buss alene, det sto det om meg, men de skulle bare visst, for jeg kan. Jeg gjør det hele tiden nå. Jeg har blitt så mye bedre på nesten absolutt alt i det siste føler jeg, stolt og glad.

Det kan regne og være grått så mye det bare vil, men jeg er glad likevel. Denne sommeren er faktisk ganske ålreit.

Seen it all.

Tidligere skrev jeg et innlegg om faren min og alt det håpløse der. Så nå tenkte jeg at jeg skulle jevne ting ut litt, og skrive et om moren min, fordi hun fortjener det.

Jeg husker så godt for lenge siden, da det bare var jeg, henne og kattene. Hvordan hun gikk med meg til barnehagen om morgenen og dro på skolen selv, og hvordan vi gikk hjem etterpå og den ene katten mjauet høylydt da han skjønte at vi kom hjem. Leiligheten vi bodde i og naboene vi hadde, de gangene vi bakte noe og jeg bare ble stående og ta på melet fordi mel er noe av det fineste som finnes.

Husker den lørdagen jeg var hjemme alene og filmen jeg så på ble ferdig, moren min var på en av de tre butikkene i nærheten og jeg skulle bare i full fart finne henne og spørre hvilken knapp som spolte tilbake filmen. Hvordan jeg slengte på meg jakke og sko, gikk til den største butikken og spurte i kassa om de hadde sett en dame med svart hår, svart jakke, svart bukse og svarte sko, og hvordan jeg endte opp med å sitte og trykke på knapper i kassa og spise kjeks på pauserommet til moren min fant ut hvor jeg var. At jeg ikke helt skjønte hva det store problemet var, for jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og hvor sint jeg syntes moren min virket.

Dagene vi dro på stranden og jeg svømte under vann så lenge jeg kunne, hvordan jeg snakket med fremmede folk å svabergene helt til jeg oppdaget at moren min hadde jordbær og at det kanskje var stedet å være. De gangene venner ville jeg skulle bli med ut og jeg gikk til moren min for å få henne til å finne på en grunn til at jeg ikke kunne bli med, siden jeg ikke orket folk i lengden, og hvordan hun alltid gjorde de selv om hun ville jeg skulle være mer sosial. Hvordan jeg var vant til å ligge i dobbelsengen sammen med henne hver natt, og hvor sint jeg ble da hun fikk kjæreste som tok plassen min. Hvordan jeg tenkte at det eneste logiske å gjøre var å skru ut lyspæra av lampa mi og knuse den, men jeg kom aldri så langt før jeg fikk et gigantisk brannsår i håndflata og ble liggende med hånda i et glass vann resten av natten.

Herregud, jeg er så trøtt. Det er så vanskelig å huske alle de fine tingene med moren min, alle de fine minnene, er det ikke sånn at vi husker negative ting lettere enn positive? Det er jo det. Og moren min har alltid vært der, jeg klarer jo så klart ikke huske alt som har skjedd gjennom hele livet mitt. Jeg er for trøtt til å huske alt det fine, for trøtt til at dette innlegget yter henne rettferd og det er jeg ganske flau over for jeg ville at dette skulle bli et skikkelig fint innlegg. Men jeg makter virkelig ikke, og kan like greit innrømme at jeg er trøtt fordi jeg har vært ute og hatt et liv, og at jeg ikke har begynt på innlegget for flere dager siden av samme grunn. Sånn kan det gå.

Men moren min, hun er virkelig himla bra, og jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, en av de som sier at moren deres er verst. Moren min har aldri vært verst, ikke et eneste sekund. Hun har alltid kommet med unnskyldninger for meg, hun har latt meg farge håret så rart jeg bare vil, funnet seg i alt det rare jeg gjør og dratt på butikken med meg selv om jeg går rundt i nattbukse. Og jeg husker da jeg begynte på ungdomsskolen, da jeg ikke hadde en eneste venn og moren min ble den eneste jeg hadde å snakke med, og jeg vet ikke om det alltid var sånn, men det ble i alle fall sånn etter det, at jeg forteller absolutt alt. Moren min vet omtrent alt som skjer i livet mitt, alle jeg snakker med, alt jeg gjør og alt jeg tenker, og det lille hun ikke vet er bare fordi jeg vet hun helst ikke vil vite det.

"Maria er nært knyttet til mor" står det i en fullstendig håpløs analyse av meg som jeg fikk i posten, men akkurat der har de rett. Moren min er jo viktig for meg, det skulle bare mangle.


Her er et dårlig bilde hvor vi fjortisposerer på en Burgerking i London, og det får være avsluttende.

Unnskyld at skriveferdighetene mine sviktet, men gratulerer med dagen, mamma.

hits