juli 2013

I've been up for days.

Jeg kjrer hjem, klokka er halv to p natta, det er mrkt og musikken er hy. Sola har ikke begynt komme opp enda, er ute i det lille tidsrommet hvor det faktiskser ut som natt.Nattsvermere lyser opp nr de flyr foran bilen, jeg har langlysene p og alt virker s unaturlig. Er skvetten, tror jeg ser andre biler p veien men det er bare refleksjonen av langlysene i folk sine kjkkenvinduer. Det er haugevis medflaggermus,de kaster seg foran bilenog jeg er livredd for treffe de. Men det gr bra, jeg dreper ingendenne gangen heller.Mter ikke en eneste bil p veien hjem, og jeg tenker det, i noen sekunder, at hvor ille hadde det egentlig vrt uansett, om det kom en fyllekjrer og traff meg? Om det bare sluttet n?Men jeg tar meg i det, jeg har ikke et ddsnske, jeg har ikke det. Svinger ekstra ut til hyre hver gang jeg tror jeg ser en bil, bare for vre p den sikre siden. Tenker at dette er bra, kjre hjem p denne mten, p denne tiden, det er bra.Flerat jeg lever.

Kommer hjem, men sovner ikke. Sover nesten ikke lengre, etter denne helga som har vrt, jeg har liksom mistet evnen. Er vken flere timer i strekk, sover i 3-4, og s er det p'n igjen. Blir gal av meg selv, jeg er jo s sliten, bare la meg sove, men jeg lar ikke meg selv sove. Er sammen med folk og nr jeg endelig er aleine s tenker jeg s altalt for mye. Sov to timer midt p dagen og veit jeg kommer til vre vken for lenge i natt ogs. Kjenner meg selv.

Og jeg sender meldinger helt ukritisk,herregud, hva er det jeg driver med?Det er akkurat det jeg tenker, s gr jeg p badet, banner litt til meg selv i speilet. Faenfaenfaen.Hvorfor gjr jeg dette mot meg selv? Trekker pusten, skuler p mitt eget speilbilde og prver ikke bry meg. Jeg har lyst til pst at jeg hadde det jo s fint helt til n,men er det sant da, er det? Veit ikke om jeg egentlig har hatt det s fint i det siste. Det er s vanskelig avgjre, en slags nummenhet som fester seg, mangler evnen til reflektere overmin egen sinnstilstand.Ble spurt om jeg har det bra, og det slo meg at jeg ikke veit nr noen sist spurte meg om det. M vre r siden, det er i alle fall slik det fles.Faen, det er ingen som spr, jeg spr jo ikke jeg heller, mennesker alts, er det mulig. Men nr de frst spr, hva sier man da? Jeg veit ikke. Det fltes bra bli spurt,i det minste. Som om noen bryr seg, selv om jeg trordet bare var av plikflelse. Det er okei, og etter ha tenkt litt, s tror jeg egentlig at de siste dagene har jeg hatt det bedre enn p lenge. Det er disse menneskene, ikke sant. Jeg skulle nske at de ikke hadde noe si, men de har det, p godt og vondt.

Jeg sier til meg selv at jeg m tenke litt mer p hva jeg skriver, ikke bare publisere alt som foregr i hodet mitt. Men jeg gidder ikke n for tiden. Er kanskje litt sint og likegyldig.Har liksom bestemt meg for at det er rlighet som gjelder og at jeg ikke har noe tape uansett.

Before we get a little bit closer.

Klokka er seks p morgenen. Jeg ligger p saltstenger og kakesmuler, p bordet str det utallige flasker og det er slengt servietter, limeskallog seigmenn over alt. Rundt om i huset ligger det folk, disse menneskene, og det slr meg hvor glad jeg er for at dette, akkurat der og da, er livet mitt, et liv jeg aldri trodde jeg kom til ha. Tenker at det er s nrt en episode av Skins jeg kommer, og vurderer bare reise meg, samle tingene mine og dra hjem. Vandre ut i det gr vret med en treliter vin i hnda og den opprevne strmpebuksa mi, en walk of shame som tatt ut av en film. Men jeg gjr det ikke. Jeg legger meg ned i sofaen som jeg deler med en annen, gjr meg s liten som mulig s det skal vre plass til begge og prver s godt jeg kan sove.

Rundt klokka ti er jeg den eneste som er vken. P gulvet ligger en fyr som har sovet som en stein siden klokka seks, og jeg er s misunnelig, jeg skulle nske jeg fikk sove, har prvd s iherdig men tankene spinner. Han som er i sofaen med meg snorker svakt, og jeg har noen yeblikk av smertefull klarhet, en helt fryktelig selvinnsikt. For det er dette jeg gjr. Jeg prver f de til like meg, jeg blir lykkelig nr jeg klarer det, og jeg blirmotls nr de slutter like meg. Jeg kan si at jeg ikke vil ha forhold, ikke vil at noen skal ville ha meg, men det er bare jug, for jeg vil likevel s inderlig at de skal like meg, ville ha meg, synes at jeg er bra nok. Til evigtid kommer jeg til nske det, samme hvor nysingel og lei av kjrlighet jeg er.Og det som er, er at selv om jeg elsket det den gangenei spurte om hvem i rommet som haddetenkt p ha sex med megog alle rakte opp hnda, selv om det gjorde at jeg flte meg jvlig bra,s hater jeg vre henne.Jeg hater at det er s viktig for meg at folk liker meg, p alle mter. Det er faen ikke greit. Det er helt p trynet at det skal vre snn.

Og jeg sitter med hnda hans rundt meg og lurer p hvordan dette skjedde. Er det dette jeg er avhengig av?Det er jo jvlig fint, jegfler meg jvlig bra, jeg tror han fler seg bra ogs, men faen alts.Jeg blir s irritert p meg selv men jeg er s veik, jeg tar meg i flrte, sjarmere, det ligger liksom i meg. Og jeg prver ikke f dem til sengs, jeg prver ikke f en kjreste, jeg prver ikke p noe som helst annet enn gjre dem interessert. Det er ikke verre enn det, men jeg blir bare s oppgitt.Det er for dumt at det skal vre snn som dette.Men jeg vil de skal like meg. Jeg higer snn etter f bekreftelse, at noen skal synes jeg er udiskutabelt bra nok. Det fundamentale problemet mitt er at jeg vil bli likt.

Jeg gulper i meg flere glass vann, str p kjkkenet og har denne grusomme selvinnsikten. Har drlig samvittighet, fler meg som tidenes bitch, tenker at bak ryggen min sier de nok at jeg er ls, og selv om jeg veit det ikke er sant vil jeg ikke at det skal vre det folk tror. Geleshottene mine str p benken, jeg heller ut en pnet vinflaske som det bare er drukket ett glass av. Sender en sms, "Jeg er s desperat p bekreftelse og det er ikke okei!", sker rd. Fr tilbake at jeg ikke skal drepe meg selv over det, alle er jo littsnn. Men jeg,er jegbare litt snn? Finner frem en spplepose.

Timene gr, menneskene vkner sakte men sikkert. Jeg sa jeg ikke skulle rydde, at det ikke var mitt ansvar, men uten at jeg tenker over det samler jeg sammen fat, glass, flasker og sppel, setter p oppvaskmaskinen, tar ansvar likevel.S drar jeg hjem, klokka er fire p dagen og jeg sovner.

Jeg blir sjuk av meg selv.

Det r inte synd om dig.

Livet: Jeg str her med en plass p forfatterstudiet i B og jeg har ikke tenkt bruke den. Maria for fem r siden, fy faen, s sint hun er, hun har mest lyst til kvele meg. Er ikke dette alt vi har drmt om? Og s skal du kaste det bort? Hva faen tenker du med?

Og jeg lurer p det, jeg ogs. Men jeg kan bare ikke. Har skrevet for og mot liste, men det har ikke hjulpet, for noen punkter veier mer enn andre. S det ble mot som vant. Og p et punkt, nr jeg sitter og banner over regnestykker som ikke gr opp, kommer jeg til angre. Men jeg tror det er rett valg likevel.



Noen ganger m man kaste vekk sjanser, det er det jeg sier til meg selv. Noen ganger m man bare g videre med realfagene og drite i detfantastiske rsstudiet. Men det svir. For var ikke dette studiet det som var drmmen? Hele den store planen, g det studiet? Og s kommer jeg inn p det, og tenker "faen", for jeg veit jeg ikke kan gjre det. Jeg ville bare sjekke om jeg var god nok, skte litt for gy, for vite om det gikk.

Jeg har underskrevet leiekontrakt i Trondheim. Det er avgjort. Jeg begynner p NTNU og etter jeg veit hva jeg kom inn p i samordna opptak skal jeg sende mail og si nei til forfatterstudiet. Men fy faen. Tenk at jeg gjr dette. Jenta som aldri kunne tenkt seg et annet studie noen sinne, takker n nei. Det fles helt sykt. skrive har jo alltid vrt drmmen.

Men jeg skriver jo. Trenger jeg et studium for bli bedre? Eller vil det bare delegge det lille jeg har av originalitet? Det fr jeg aldri vite. Men jeg veit jeg er god, akkurat n, det jeg skriver uten studiet, det er bra. I fjor sa et forlag at de likte det jeg skrev, jeg tror det var da jeg bestemte meg for klare detutenstudiet.Sjeg velger tro at jeg klarer bli bedre uten dette, klare det p egenhnd. Tar den vanskelige veien. Jeg veit ikke om jeg syns jeg er mest modig eller dum. Men jeg gr for det vanskelige studiet og dropper det morsomme. Kanskje like dum som modig.

Til tross for at alt e okei.

I det jeg skal dra hjem fra festen kjenner jeg at jeg ikke vil vre alene. g fra vre sammen med flere titalls mennesker til sitte alene i senga mi er det siste jeg vil,og i fylla griper det meg s hardt at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjre avmeg, jeg har aldris sterke nskerom vre med andre.Jeg hinter frem til overnattingsmuligheter, men det skjer jo ikke, det gjr ikke det, og fr jeg vet ordet av det str jeg alene og fomler med nklene, bommer p nkkelhullet og snubler til slutt inn dra. Det frste jeg gjr nr jeg kommer inner ta opp telefonen, hun snakker med meg i en time, men s legger vi p, og jeg sitter der i selskap med tankene mine igjen. Det som er, er at jeg er s lei av meg selv. For det meste trives jeg i mitt eget selskap, men akkurat i gr, s var det ingen jeg hadde mindre lyst til tilbringe tid med enn meg selv. Men nr til og med jeg fr nok av meg, hvordan skal andre gidde da?

Og jeg sier ting jeg ikke mener. Meg og dette hatet igjen, p et punkt sier jeg "Ja, det er jo han da, han er ikke s verst, men jeg hater han jo", det er liksom noe jeg gjemmer meg bak. Og dagen derp sitter jeg og lurer p om jeg sa noe jeg ikke burde sagt, men jeg har bestemt meg, hva har jeg skjule, for faen jeg skal bare vre rlig og leve med det. Drar til flyplassen for kjpe yoghurtis, det er noe av det aller beste, spiser den i bilen p vei hjem og innen vi stopper i grdsplassen er den borte. Og i natt, jeg vet ikke, men jeg skriver plutselig igjen. Den siste tiden har det bare vrt selvbiografisk tull, det handler jo om skape, ikke bruke det du har, men n skaper jeg endelig igjen. Mtte bare slutte fokusere s mye p meg selv og mitt. Skriver bare rot, fem forskjellige historier p en gang, men det er en start, det er et utgangspunkt jeg kan jobbe med.

Det er s lenge siden jeg har sittet oppe hele natta, skrevet, gtt ut rundt klokka fire og kjent p morgenlufta, dugget i gresset, sett himmel g fra hvit til lysebl. Og endelig, igjen,dette blir en snn natt. Det er de beste nettene.

Into the future you will fly.

Livet snegler seg forbi. S jeg kjper skjorter til ti kroner p loppemarked og klipper i stykker gamle bukser. Kjper farge og klor, gjr ting jeg ikke kan.

Har jo som sagt ferie akkurat n, og jeg kjeder livet av meg. S da ble det at jeg mtte finne p noe, drepe tid, underholde meg selv, sant. S jeg bestemte meg for prve bli en av disse DIY jentene, som farger og klipper og styrer p. Vil pst at resultatene er relativt vellykkende og brukbare.


 photo 041_zpscd3d15fe.gif

(Jeg har ikke s mye si for tiden. S jeg bare slenger dette ut her, og skryter litt av min egen liksomoriginalitet.)

Let's get these teen hearts beating.

Jeg drmmer om han, og i drmmen, slik jeg ogs gjr ivken tilstand,tenker jeg at nei, ikke fall for bullshitten hans. N lurer han deg igjen, n lyver han. Snu deg og g vekk.Men heller ikke i drmmen hrer jeg p meg selv. Jeg gir meg selv s gode rd, men jeg flger de sjelden. Er en barnebok opp av dage.Og kanskje er jeg ikke det minste interessert i vre sammen med noen, men likevel drmmer jeg om flrting og romanse, en slags uvane jeg ikke klarer bli kvitt.



Hret mitt har blitt s langt den siste tiden,forbi skuldrene for frste gang p 7 r.Fler at det ser helt fryktelig ut, men n har du spart s lenge, n m du spare litt til, det er det jeg fortsetter si til meg selv. Da jeg var yngre hadde jeg langt, blondthr ned til rumpa. S farget jeg det svart og klipte det kort. Fra det ene ytterpunktet til det andre, det var liksom slik det mtte bli den gangen. Kjolen jeg har p er den korteste jeg eier, kan knapt bye meg en centimeter uten at folk kan se rumpa mi. Veit det kanskje er litt dryt og at jeg kanskje burde brukt den som en topp, men jeg bestemmer meg for at ingen andre enn meg skal f diktere hvor korte kjoler jeg kan g i, det er tigre p den, jeg bruker den som en kjole om jeg vil. Gidder ikke bry meg s mye om andre lengre. Prver gi litt mer faen.





Hrer p Panic! at the disco for frste gang p flere r, det er s rart med denne gamle musikken, hvordan jeg kan tro jeg har glemt den men fremdeles kan alle tekstene. Alle disse tingene som for alltid er i meg, alt dette jeg alltid husker. Hvordan det kan fles glemt til jeg plutselig kommer p det igjen, finner detnedstvet. Jeg s en likbil forleden, det frste jeg tenkte var om det kanskje var han som kjrte, han der jeg var venn med for fire r siden. Lurte p om det kunne vre han. Om han s meg. Om han mistet pusten et lite sekund, om han fikk lyst til ta opp mobilen, ringe meg slik han brukte. Om han husket meg slik jeg husket han. Om han til dahadde glemt meg slik jeg hadde glemt han. Venner som kommer og gr, tingsom forsvinner ut av tankene med rene.Men alt ligger der, for jeg glemmer aldri noen ting. Jeg er s alt for oftehun som blir glemt.Sitter disse folka jeg ikke lengre kjenner og tenker p meg av og til? Har de nummeret mitt lagret p mobilen enda, savner de meg, vurderer de ringe? Jeg veit ikke, tviler p det. Men for meg, plutselig s er det noe som minner meg om de, disse jeg hadde glemt (men ikke glemt, mer gjemt bort, pakket vekk i ekser, komprimert for gi plass til nye ting), og da husker jeg alt. Mennesker, sangtekster, samtaler, tanker, det hele ligger der og uten vite det s husker jeg alt. Jeg hper hukommelsen min aldri begynner svikte, samme hvor mye faenskap jeg skal g rundt og huske, det er bare snn det m vre.For jegvil heller vre hun som blir glemt enn hun som glemmer.

Nr ingenting betyr noe, er det bedre gjre ingenting enn noe.

Akkurat n har jeg ferie. Og de to ukene jeg har ferie er det ikke meldt annet enn regn. Jaja, tenker jeg, jaja. Selv om jeg hper vrmeldingene tar feil, noe de jo ofte gjr. Men det gr bra med regn ogs. Mer tid til lese, og jeg liker jo jogge i regnet, jeg gjr jo det. Tar runden min p to minutter mindre enn da jeg begynte, selv om runden min er verdens korteste, det er ikke noe skryte av, jeg veit, mendisse sm fremskrittene holder for meg. Prver ikke vre s kravstor til meg selv, men det er vanskelig, kjemper en del indre kamper. Hrer p Siri Nilsen og tenker at ja, det er bare meg selvjeg mter i duell.Disse tankene mine og meg.



In other news s har boka Ingenting av Janne Teller endelig blitt nylansert. Har jaktet p den i flere r, men den har vrt umulig finne. Men n har jeg endelig ftt lest den. Veit ikke hvorfor jeg ble s besatt p f tak i den, men det har jeg alts vrt en stund, s forventningene mine var kanskje litt vel hye. Men jeg likte den ganske godt. Lettlest, tror det egentlig er en ungdomsbok av noe slag, men alt i alt ganske bra. En god del bra sitat,angende det der medat ingenting betyr noe og snt, noe jeg er litt svak for.Generelt ei bra bok, fr deg til tenke litt men ikke s alt for mye. Ganske lreit sommerlesing.



Don't wake me.

Sykler til stranda, men i det jeg kommer frem har skyene dekket sola, dekket hele himmelen. Alt er grtt, blgene slr inn over sanda og mot bergene. Vannet er grgrntoglevende, jeg tenker p hvor mye jeg elsker havet, men jeg skulle likevelnske sola var der.I det yeblikket jeg bestemmer meg for gjre noe snur verden seg mot meg. Sol hele dagen mens jeg er p jobb, og nr jeg skal sykle hjem kjenner jeg de frste drpene treffe meg. Og de dagene jeg endelig er forberedt, nr jeg gr tur i to timer i varmen men har jakke p, da kommer ikke regnet og kulda, det kommer aldri, ikke fr jeg endelig gr inn dra hjemme. Da faller de frste drpene og det begynner se ned.Klarer aldri forutsi noen ting.S jeg stapper paraplyen i veska og hper p det beste.

Men jeg liker dette sommerregnet, helt egentlig, innerst inne. Aller helst sitter jeg inne og hrer p det, men noen ganger gr jeg ut, barfot, trkker i varme dammer. Nr de frste skikkelige tordenvretkommer, det er sikkert snart n, da skal jeg ut og bli gjennomvt, slik jeg gjr hvert r.Likevel, jeg sitter mest inne, hrer vinden rive i trrne og drpene kastes mot vinduet mens introsangen til Skins spiller. Jeg ser sesong 1 p nytt, alt for lenge siden sist. Hadde nesten glemt hvor godt jeg liker Skins. Det er velsnn sommeren blir, sker tilbake til ting som er gamle og bra. Sliter mer og mer med finne nye ting jeg liker. Noe i meg sker bare bakover, prver finne ting som var bra som fremdeles er det. Og det viser seg stadig attvseriene, sangene, bkene jeg likte for fem r siden liker jeg n ogs. Det er rart hvor lite jeg endrer meg selv om jeg kanskje tror jeg blir en helt annen.

Selv om jeg har jobb har ikke dgnrytmen blitt rett. Krller meg sammen i en stol rundt halv seks og sover til halv ti p kvelden, s er jeg vken til tre, str opp syv, og det hele gjentar seg. Er svimmel hele tiden, hverken spiser eller drikker nok. Det blir glemt, eller s vil jeg bare ikke, en salig kombinasjon av mentale forestillinger og et rotete hode. Og igjen sitter jeg med glasset i hnda og tenker at jeg bare vil kaste det i veggen, se det knuse, Kaste hva som helst egentlig, hardt, s hardt jeg kan. Mobilen, boka, egget, hva enn jeg str medi hnda, det kommer plutselig over meg, denne trangen til kaste det hardt vekk, gi uttrykk for hplsheten. Men jeg kaster aldri.

hits