juli 2013

I've been up for days.

Jeg kjører hjem, klokka er halv to på natta, det er mørkt og musikken er høy. Sola har ikke begynt å komme opp enda, er ute i det lille tidsrommet hvor det faktisk ser ut som natt. Nattsvermere lyser opp når de flyr foran bilen, jeg har langlysene på og alt virker så unaturlig. Er skvetten, tror jeg ser andre biler på veien men det er bare refleksjonen av langlysene i folk sine kjøkkenvinduer. Det er haugevis med flaggermus, de kaster seg foran bilen og jeg er livredd for å treffe de. Men det går bra, jeg dreper ingen denne gangen heller. Møter ikke en eneste bil på veien hjem, og jeg tenker det, i noen sekunder, at hvor ille hadde det egentlig vært uansett, om det kom en fyllekjører og traff meg? Om det bare sluttet nå? Men jeg tar meg i det, jeg har ikke et dødsønske, jeg har ikke det. Svinger ekstra ut til høyre hver gang jeg tror jeg ser en bil, bare for å være på den sikre siden. Tenker at dette er bra, å kjøre hjem på denne måten, på denne tiden, det er bra. Føler at jeg lever. 

Kommer hjem, men sovner ikke. Sover nesten ikke lengre, etter denne helga som har vært, jeg har liksom mistet evnen. Er våken flere timer i strekk, sover i 3-4, og så er det på'n igjen. Blir gal av meg selv, jeg er jo så sliten, bare la meg sove, men jeg lar ikke meg selv sove. Er sammen med folk og når jeg endelig er aleine så tenker jeg så altalt for mye. Sov to timer midt på dagen og veit jeg kommer til å være våken for lenge i natt også. Kjenner meg selv.

Og jeg sender meldinger helt ukritisk, herregud, hva er det jeg driver med? Det er akkurat det jeg tenker, så går jeg på badet, banner litt til meg selv i speilet. Faenfaenfaen. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Trekker pusten, skuler på mitt eget speilbilde og prøver å ikke bry meg. Jeg har lyst til å påstå at jeg hadde det jo så fint helt til nå, men er det sant da, er det? Veit ikke om jeg egentlig har hatt det så fint i det siste. Det er så vanskelig å avgjøre, en slags nummenhet som fester seg, mangler evnen til å reflektere over min egen sinnstilstand. Ble spurt om jeg har det bra, og det slo meg at jeg ikke veit når noen sist spurte meg om det. Må være år siden, det er i alle fall slik det føles. Faen, det er ingen som spør, jeg spør jo ikke jeg heller, mennesker altså, er det mulig. Men når de først spør, hva sier man da? Jeg veit ikke. Det føltes bra å bli spurt, i det minste. Som om noen bryr seg, selv om jeg tror det bare var av plikfølelse. Det er okei, og etter å ha tenkt litt, så tror jeg egentlig at de siste dagene har jeg hatt det bedre enn på lenge. Det er disse menneskene, ikke sant. Jeg skulle ønske at de ikke hadde noe å si, men de har det, på godt og vondt.

Jeg sier til meg selv at jeg må tenke litt mer på hva jeg skriver, ikke bare publisere alt som foregår i hodet mitt. Men jeg gidder ikke nå for tiden. Er kanskje litt sint og likegyldig. Har liksom bestemt meg for at det er ærlighet som gjelder og at jeg ikke har noe å tape uansett.

Before we get a little bit closer.

Klokka er seks på morgenen. Jeg ligger på saltstenger og kakesmuler, på bordet står det utallige flasker og det er slengt servietter, limeskall og seigmenn over alt. Rundt om i huset ligger det folk, disse menneskene, og det slår meg hvor glad jeg er for at dette, akkurat der og da, er livet mitt, et liv jeg aldri trodde jeg kom til å ha. Tenker at det er så nært en episode av Skins jeg kommer, og vurderer å bare reise meg, samle tingene mine og dra hjem. Vandre ut i det grå været med en treliter vin i hånda og den opprevne strømpebuksa mi, en walk of shame som tatt ut av en film. Men jeg gjør det ikke. Jeg legger meg ned i sofaen som jeg deler med en annen, gjør meg så liten som mulig så det skal være plass til begge og prøver så godt jeg kan å sove.

Rundt klokka ti er jeg den eneste som er våken. På gulvet ligger en fyr som har sovet som en stein siden klokka seks, og jeg er så misunnelig, jeg skulle ønske jeg fikk sove, har prøvd så iherdig men tankene spinner. Han som er i sofaen med meg snorker svakt, og jeg har noen øyeblikk av smertefull klarhet, en helt fryktelig selvinnsikt. For det er dette jeg gjør. Jeg prøver å få de til å like meg, jeg blir lykkelig når jeg klarer det, og jeg blir motløs når de slutter å like meg. Jeg kan si at jeg ikke vil ha forhold, ikke vil at noen skal ville ha meg, men det er bare jug, for jeg vil likevel så inderlig at de skal like meg, ville ha meg, synes at jeg er bra nok. Til evig tid kommer jeg til å ønske det, samme hvor nysingel og lei av kjærlighet jeg er. Og det som er, er at selv om jeg elsket det den gangen ei spurte om hvem i rommet som hadde tenkt på å ha sex med meg og alle rakte opp hånda, selv om det gjorde at jeg følte meg jævlig bra, så hater jeg å være henne. Jeg hater at det er så viktig for meg at folk liker meg, på alle måter. Det er faen ikke greit. Det er helt på trynet at det skal være sånn.

Og jeg sitter med hånda hans rundt meg og lurer på hvordan dette skjedde. Er det dette jeg er avhengig av? Det er jo jævlig fint, jeg føler meg jævlig bra, jeg tror han føler seg bra også, men faen altså. Jeg blir så irritert på meg selv men jeg er så veik, jeg tar meg i å flørte, sjarmere, det ligger liksom i meg. Og jeg prøver ikke å få dem til sengs, jeg prøver ikke å få en kjæreste, jeg prøver ikke på noe som helst annet enn å gjøre dem interessert. Det er ikke verre enn det, men jeg blir bare så oppgitt. Det er for dumt at det skal være sånn som dette. Men jeg vil de skal like meg. Jeg higer sånn etter å få bekreftelse, at noen skal synes jeg er udiskutabelt bra nok. Det fundamentale problemet mitt er at jeg vil bli likt.

Jeg gulper i meg flere glass vann, står på kjøkkenet og har denne grusomme selvinnsikten. Har dårlig samvittighet, føler meg som tidenes bitch, tenker at bak ryggen min sier de nok at jeg er løs, og selv om jeg veit det ikke er sant vil jeg ikke at det skal være det folk tror. Geleshottene mine står på benken, jeg heller ut en åpnet vinflaske som det bare er drukket ett glass av. Sender en sms, "Jeg er så desperat på bekreftelse og det er ikke okei!", søker råd. Får tilbake at jeg ikke skal drepe meg selv over det, alle er jo litt sånn. Men jeg, er jeg bare litt sånn? Finner frem en søpplepose.

Timene går, menneskene våkner sakte men sikkert. Jeg sa jeg ikke skulle rydde, at det ikke var mitt ansvar, men uten at jeg tenker over det samler jeg sammen fat, glass, flasker og søppel, setter på oppvaskmaskinen, tar ansvar likevel. Så drar jeg hjem, klokka er fire på dagen og jeg sovner.

Jeg blir sjuk av meg selv.

Det är inte synd om dig.

Livet: Jeg står her med en plass på forfatterstudiet i Bø og jeg har ikke tenkt å bruke den. Maria for fem år siden, fy faen, så sint hun er, hun har mest lyst til å kvele meg. Er ikke dette alt vi har drømt om? Og så skal du kaste det bort? Hva faen tenker du med?

Og jeg lurer på det, jeg også. Men jeg kan bare ikke. Har skrevet for og mot liste, men det har ikke hjulpet, for noen punkter veier mer enn andre. Så det ble mot som vant. Og på et punkt, når jeg sitter og banner over regnestykker som ikke går opp, kommer jeg til å angre. Men jeg tror det er rett valg likevel.



Noen ganger må man kaste vekk sjanser, det er det jeg sier til meg selv. Noen ganger må man bare gå videre med realfagene og drite i det fantastiske årsstudiet. Men det svir. For var ikke dette studiet det som var drømmen? Hele den store planen, å gå det studiet? Og så kommer jeg inn på det, og tenker "faen", for jeg veit jeg ikke kan gjøre det. Jeg ville bare sjekke om jeg var god nok, søkte litt for gøy, for å vite om det gikk.

Jeg har underskrevet leiekontrakt i Trondheim. Det er avgjort. Jeg begynner på NTNU og etter jeg veit hva jeg kom inn på i samordna opptak skal jeg sende mail og si nei til forfatterstudiet. Men fy faen. Tenk at jeg gjør dette. Jenta som aldri kunne tenkt seg et annet studie noen sinne, takker nå nei. Det føles helt sykt. Å skrive har jo alltid vært drømmen.

Men jeg skriver jo. Trenger jeg et studium for å bli bedre? Eller vil det bare ødelegge det lille jeg har av originalitet? Det får jeg aldri vite. Men jeg veit jeg er god, akkurat nå, det jeg skriver uten studiet, det er bra. I fjor sa et forlag at de likte det jeg skrev, jeg tror det var da jeg bestemte meg for å klare det uten studiet. Så jeg velger å tro at jeg klarer å bli bedre uten dette, klare det på egenhånd. Tar den vanskelige veien. Jeg veit ikke om jeg syns jeg er mest modig eller dum. Men jeg går for det vanskelige studiet og dropper det morsomme. Kanskje like dum som modig.

Til tross for at alt e okei.

I det jeg skal dra hjem fra festen kjenner jeg at jeg ikke vil være alene. Å gå fra å være sammen med flere titalls mennesker til å sitte alene i senga mi er det siste jeg vil, og i fylla griper det meg så hardt at jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har aldri så sterke ønsker om å være med andre. Jeg hinter frem til overnattingsmuligheter, men det skjer jo ikke, det gjør ikke det, og før jeg vet ordet av det står jeg alene og fomler med nøklene, bommer på nøkkelhullet og snubler til slutt inn døra. Det første jeg gjør når jeg kommer inn er å ta opp telefonen, hun snakker med meg i en time, men så legger vi på, og jeg sitter der i selskap med tankene mine igjen. Det som er, er at jeg er så lei av meg selv. For det meste trives jeg i mitt eget selskap, men akkurat i går, så var det ingen jeg hadde mindre lyst til å tilbringe tid med enn meg selv. Men når til og med jeg får nok av meg, hvordan skal andre gidde da?

Og jeg sier ting jeg ikke mener. Meg og dette hatet igjen, på et punkt sier jeg "Ja, det er jo han da, han er ikke så verst, men jeg hater han jo", det er liksom noe jeg gjemmer meg bak. Og dagen derpå sitter jeg og lurer på om jeg sa noe jeg ikke burde sagt, men jeg har bestemt meg, hva har jeg å skjule, for faen jeg skal bare være ærlig og leve med det. Drar til flyplassen for å kjøpe yoghurtis, det er noe av det aller beste, spiser den i bilen på vei hjem og innen vi stopper i gårdsplassen er den borte. Og i natt, jeg vet ikke, men jeg skriver plutselig igjen. Den siste tiden har det bare vært selvbiografisk tull, det handler jo om å skape, ikke å bruke det du har, men nå skaper jeg endelig igjen. Måtte bare slutte å fokusere så mye på meg selv og mitt. Skriver bare rot, fem forskjellige historier på en gang, men det er en start, det er et utgangspunkt jeg kan jobbe med.

Det er så lenge siden jeg har sittet oppe hele natta, skrevet, gått ut rundt klokka fire og kjent på morgenlufta, dugget i gresset, sett himmel gå fra hvit til lyseblå. Og endelig, igjen, dette blir en sånn natt. Det er de beste nettene.

Into the future you will fly.

Livet snegler seg forbi. Så jeg kjøper skjorter til ti kroner på loppemarked og klipper i stykker gamle bukser. Kjøper farge og klor, gjør ting jeg ikke kan.

Har jo som sagt ferie akkurat nå, og jeg kjeder livet av meg. Så da ble det at jeg måtte finne på noe, drepe tid, underholde meg selv, sant. Så jeg bestemte meg for å prøve å bli en av disse DIY jentene, som farger og klipper og styrer på. Vil påstå at resultatene er relativt vellykkende og brukbare.

 


 photo 041_zpscd3d15fe.gif

(Jeg har ikke så mye å si for tiden. Så jeg bare slenger dette ut her, og skryter litt av min egen liksomoriginalitet.)

Let's get these teen hearts beating.

Jeg drømmer om han, og i drømmen, slik jeg også gjør i våken tilstand, tenker jeg at nei, ikke fall for bullshitten hans. Nå lurer han deg igjen, nå lyver han. Snu deg og gå vekk. Men heller ikke i drømmen hører jeg på meg selv. Jeg gir meg selv så gode råd, men jeg følger de sjelden. Er en barnebok opp av dage. Og kanskje er jeg ikke det minste interessert i å være sammen med noen, men likevel drømmer jeg om flørting og romanse, en slags uvane jeg ikke klarer å bli kvitt.



Håret mitt har blitt så langt den siste tiden, forbi skuldrene for første gang på 7 år. Føler at det ser helt fryktelig ut, men nå har du spart så lenge, nå må du spare litt til, det er det jeg fortsetter å si til meg selv. Da jeg var yngre hadde jeg langt, blondt hår ned til rumpa. Så farget jeg det svart og klipte det kort. Fra det ene ytterpunktet til det andre, det var liksom slik det måtte bli den gangen. Kjolen jeg har på er den korteste jeg eier, kan knapt bøye meg en centimeter uten at folk kan se rumpa mi. Veit det kanskje er litt drøyt og at jeg kanskje burde brukt den som en topp, men jeg bestemmer meg for at ingen andre enn meg skal få diktere hvor korte kjoler jeg kan gå i, det er tigre på den, jeg bruker den som en kjole om jeg vil. Gidder ikke bry meg så mye om andre lengre. Prøver å gi litt mer faen.





Hører på Panic! at the disco for første gang på flere år, det er så rart med denne gamle musikken, hvordan jeg kan tro jeg har glemt den men fremdeles kan alle tekstene. Alle disse tingene som for alltid er i meg, alt dette jeg alltid husker. Hvordan det kan føles glemt til jeg plutselig kommer på det igjen, finner det nedstøvet. Jeg så en likbil forleden, det første jeg tenkte var om det kanskje var han som kjørte, han der jeg var venn med for fire år siden. Lurte på om det kunne være han. Om han så meg. Om han mistet pusten et lite sekund, om han fikk lyst til å ta opp mobilen, ringe meg slik han brukte. Om han husket meg slik jeg husket han. Om han til da hadde glemt meg slik jeg hadde glemt han. Venner som kommer og går, ting som forsvinner ut av tankene med årene. Men alt ligger der, for jeg glemmer aldri noen ting. Jeg er så alt for ofte hun som blir glemt. Sitter disse folka jeg ikke lengre kjenner og tenker på meg av og til? Har de nummeret mitt lagret på mobilen enda, savner de meg, vurderer de å ringe? Jeg veit ikke, tviler på det. Men for meg, plutselig så er det noe som minner meg om de, disse jeg hadde glemt (men ikke glemt, mer gjemt bort, pakket vekk i ekser, komprimert for å gi plass til nye ting), og da husker jeg alt. Mennesker, sangtekster, samtaler, tanker, det hele ligger der og uten å vite det så husker jeg alt. Jeg håper hukommelsen min aldri begynner å svikte, samme hvor mye faenskap jeg skal gå rundt og huske, det er bare sånn det må være. For jeg vil heller være hun som blir glemt enn hun som glemmer.

Når ingenting betyr noe, er det bedre å gjøre ingenting enn noe.

Akkurat nå har jeg ferie. Og de to ukene jeg har ferie er det ikke meldt annet enn regn. Jaja, tenker jeg, jaja. Selv om jeg håper værmeldingene tar feil, noe de jo ofte gjør. Men det går bra med regn også. Mer tid til å lese, og jeg liker jo å jogge i regnet, jeg gjør jo det. Tar runden min på to minutter mindre enn da jeg begynte, selv om runden min er verdens korteste, det er ikke noe å skryte av, jeg veit, men disse små fremskrittene holder for meg. Prøver å ikke være så kravstor til meg selv, men det er vanskelig, kjemper en del indre kamper. Hører på Siri Nilsen og tenker at ja, det er bare meg selv jeg møter i duell. Disse tankene mine og meg.



In other news så har boka Ingenting av Janne Teller endelig blitt nylansert. Har jaktet på den i flere år, men den har vært umulig å finne. Men nå har jeg endelig fått lest den. Veit ikke hvorfor jeg ble så besatt på å få tak i den, men det har jeg altså vært en stund, så forventningene mine var kanskje litt vel høye. Men jeg likte den ganske godt. Lettlest, tror det egentlig er en ungdomsbok av noe slag, men alt i alt ganske bra. En god del bra sitat, angående det der med at ingenting betyr noe og sånt, noe jeg er litt svak for. Generelt ei bra bok, får deg til å tenke litt men ikke så alt for mye. Ganske ålreit sommerlesing.



Don't wake me.

Sykler til stranda, men i det jeg kommer frem har skyene dekket sola, dekket hele himmelen. Alt er grått, bølgene slår inn over sanda og mot bergene. Vannet er grågrønt og levende, jeg tenker på hvor mye jeg elsker havet, men jeg skulle likevel ønske sola var der. I det øyeblikket jeg bestemmer meg for å gjøre noe snur verden seg mot meg. Sol hele dagen mens jeg er på jobb, og når jeg skal sykle hjem kjenner jeg de første dråpene treffe meg. Og de dagene jeg endelig er forberedt, når jeg går tur i to timer i varmen men har jakke på, da kommer ikke regnet og kulda, det kommer aldri, ikke før jeg endelig går inn døra hjemme. Da faller de første dråpene og det begynner å øse ned. Klarer aldri å forutsi noen ting. Så jeg stapper paraplyen i veska og håper på det beste.

Men jeg liker dette sommerregnet, helt egentlig, innerst inne. Aller helst sitter jeg inne og hører på det, men noen ganger går jeg ut, barfot, tråkker i varme dammer. Når de første skikkelige tordenværet kommer, det er sikkert snart nå, da skal jeg ut og bli gjennomvåt, slik jeg gjør hvert år. Likevel, jeg sitter mest inne, hører vinden rive i trærne og dråpene kastes mot vinduet mens introsangen til Skins spiller. Jeg ser sesong 1 på nytt, alt for lenge siden sist. Hadde nesten glemt hvor godt jeg liker Skins. Det er vel sånn sommeren blir, søker tilbake til ting som er gamle og bra. Sliter mer og mer med å finne nye ting jeg liker. Noe i meg søker bare bakover, prøver å finne ting som var bra som fremdeles er det. Og det viser seg stadig at tvseriene, sangene, bøkene jeg likte for fem år siden liker jeg nå også. Det er rart hvor lite jeg endrer meg selv om jeg kanskje tror jeg blir en helt annen.

Selv om jeg har jobb har ikke døgnrytmen blitt rett. Krøller meg sammen i en stol rundt halv seks og sover til halv ti på kvelden, så er jeg våken til tre, står opp syv, og det hele gjentar seg. Er svimmel hele tiden, hverken spiser eller drikker nok. Det blir glemt, eller så vil jeg bare ikke, en salig kombinasjon av mentale forestillinger og et rotete hode. Og igjen sitter jeg med glasset i hånda og tenker at jeg bare vil kaste det i veggen, se det knuse, Kaste hva som helst egentlig, hardt, så hardt jeg kan. Mobilen, boka, egget, hva enn jeg står med i hånda, det kommer plutselig over meg, denne trangen til å kaste det hardt vekk, gi uttrykk for håpløsheten. Men jeg kaster aldri.

hits