august 2009

In your head.

Nå har jeg begynt med en ny ting.
Lapper på toget. Håndskrevne lapper med masse tull og en del oppmuntring til den som finner de.
Har bare gjort det en gang så langt, men jeg kjenner at det kommer til å bli noe jeg fortsetter med.
Det var liksom ingen mennesker på toget i dag, jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært helt alene i stillevognen. Men det var jeg altså. Og jeg tenkte så mye, det var så mange tanker og så mye jeg ville gjøre og så mange rare sanger som gikk i hodet og så mye rart jeg ville si og det var like før jeg satt på toget helt til Steinkjer og tok situps i midtgangen og snakket med fremmede. Men jeg tok meg sammen og fant ut at impulstur til Steinkjer sent på kvelden ikke var så lurt og at jeg ikke liker situps. Så da skrev jeg en lapp i stedet for. Jeg har jo alltid med meg penn og notatbok så det gikk jo greit, også gjemte jeg den så godt jeg kunne og det var ikke godt og den kommer til å bli funnet av den første som sitter der men det er greit. Bare noen finner den og leser den. Det blir fint for det var en ganske rar og koselig lapp og jeg elsker det og skal skrive sånne hver gang jeg tar toget.

For tiden gjør jeg opprør mot samfunnet. Jeg hater dagens samfunn vet du, at vi er så opptatt av hva som er sosialt akseptert og sånt. Så jeg gjør opprør. Det vil si at jeg ikke barberer meg og ikke skal jeg drikke på en måned heller, og jeg lurer litt på om jeg skal slenge inn å ikke bruke sminke på en måned også. Men jeg tror ikke jeg klarer det. Uansett liker jeg ikke samfunnet i dag så dette er min måte å prøve å gjør noe med det, tror jeg. Sånn i tillegg til at jeg er sær og gjør mye rart fra før av. Problemet er jo at jeg ikke liker det. Eller. Jeg gjør jo det. Eksempel, den delen med å holde seg unna alkohol er jo veldig smart og lur og gir meg en haug med fordeler. Men. Nei, vet ikke. Men jeg skal holde meg til det så lenge jeg gidder. Noen må jo gjøre noe med samfunnet, ikke at det gjør noen som helst forskjell men jeg tenkte jeg skulle for det var liksom en god ide. Så da så.

Men sokker havner ikke på gårdsplassen av seg selv, de tusler ikke bare avgårde, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne huske men det gjør jeg ikke, denne helga har jeg vært for aktiv og jeg har pyntegele i håret fordi jeg er så utslitt og ødelagt at jeg ikke orker tanken på å vaske håret helt enda. Men alt har vært veldig fint, spesielt i dag, og en dag snart nå skal jeg lage et innlegg med masse bilder for jeg er så dårlig til å vise bilder av det jeg foretar meg føler jeg. Det er sånn at hver gang jeg skriver noe blir jeg så oppslukt i å skrive at bilder plutselig ikke passer inn. Syns jeg, altså.
Jeg er jo den eneste som liker massiv tekst i lengden, uheldigvis.

Noen bryr seg om deg.

Vet ikke om noen husker. Men i april hadde jeg et koselig prosjekt. 
Men da jeg var ferdig med det hadde jeg fremdeles mange lapper igjen, jeg hadde gjort klart rundt 800 til den dagen men rakk ikke å bli kvitt alle.
Så de siste månedene har jeg sust rundt på bokhandler og biblioteker og lagt de i bøker. Mest bøker jeg liker godt, men også en del bøker som bare så fine ut, og bøker jeg bare tok tilfeldig. Nå tror jeg at jeg snart er tom for lapper, og jeg føler meg som et så godt menneske hver gang jeg legger igjen en lapp. Tror nesten jeg må ordne flere så jeg kan holde på med dette i all evighet. Det gjør meg så glad og jeg føler at alt er så fint og tenker på at kanskje noen blir glad når de finner en slik lapp.
003

Lurer på om jeg skal slå til på skolen i år også. Det kunne vært fint.
Men ikke helt enda. Skal vente litt med det. Kanskje når det er ett år siden sist.
Forresten, visste du at jeg tror bloggen min fylte ett år for noen dager siden? Det er litt rart å tenke på, jeg har forandret meg så mye siden da. Tror det er mest bra, men ikke helt. Men de forandringene som ikke er så bra skal du se jeg blir kvitt nå som skolen er i gang, det har jeg virkelig tro på. Skolen kommer nok til å fikse meg betraktelig. 
Og det må jeg forresten si, jeg ble faktisk brukt som eksempel i kunst og håndverk timen i dag, læreren snakket om en kunstner som var modig og brukte masse farger man ikke skulle bruke, og før jeg vet ordet av det peker hun på meg og snakker om at vi har en sånn i klassen og hvor bra det er og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre så jeg bare hørte på og så litt ned i pulten. Jeg er jo ikke modig, hva får henne til å si sånt tull, hva får folk til å tro det, men da hun var ferdig med å snakke merka jeg fremdeles øynene som så på meg og tenkte at i dag ser jeg jo mer normal ut enn jeg har gjort på ett år, minst. Og likevel er jeg visst modig og kul og skiller meg ut.
Helt rart.

006
(Disse fant jeg i Italia, verdens fineste bøker, se så nydelige. Hvordan tror du italieneren som kjøper en av de med lapp i reagerer? De kan jo ikke norsk, hih.)

Nei, jeg tror alt ordner seg. Bare jeg puster normalt og ikke stresser så går alt helt greit.
Det gjør som regel det.

Egentlig ingenting.

Føtter som subber over gulvet, hånda mi rykker til og trekker seg sammen til en knyttneve helt plutselig, det ligger ting over alt og det er vanskelig å ikke tråkke på det når alt man vil gjøre er å slå noe, i veggen eller hodet eller hva som helst. Må stoppe meg selv når knyttneven beveger seg mot hodet mitt, det er vondt nok fra før, trenger ikke mer, la være. Det er lyder og lukter men mest av alt følelser, og jeg skulle ønske jeg ikke la merke til noe av det. I det siste har jeg kjøpt så mange nye bøker men når jeg prøver å lese ender jeg opp med å slenge boka tvers over rommet, plutselig har jeg blitt lei på en annen måte enn før og det kom så brått på at jeg ikke helt klarer å takle det enda. Jeg vet jeg klager mye over likegyldigheten men akkurat nå skulle jeg gjort nesten hva som helst for å få den tilbake.

I dag er alt helt vanlig, nå som skolen har begynt igjen føler jeg at nå kommer livet til å føles som evig gjentakelse. Vet ikke helt hva jeg syns om det, jeg liker ikke dette skoleåret. Plutselig har jeg nesten ingen venner igjen. Det er ekkelt og jeg er jo ikke vandt til det lengre, hvordan skal jeg takle det da. Men ja. Som sagt, nå blir alle dagene nesten helt like, og jeg skulle ønske ferien varte lengre samtidig som jeg ikke skulle ønske det. For når dagene er like kanskje jeg får livet på beina igjen, om du skjønner. Jeg håper det.
Jeg tror alt ordner seg nå, jeg. Anne spurte meg forleden om jeg tror på sjebnen, og akkurat da virkert det like tåpelig som at jeg skulle blitt religiøs, jeg lo. Men jeg har plutselig fått en sånn innstilling til ting at jeg tenker "Hvis det skal være sånn, så skjer det. Hvis ikke, så er det ikke meningen." Vet ikke om det er det som liksom er sjebne, men jeg liker at jeg har fått den innstillingen. Jeg tror virkelig alt ordner seg, og det gjør alt så mye lettere.

Jeg kom hjem, klatret inn vinduet, låste opp døra, henta veska mi, tok av meg de våte klærne og så sand som dekket gulvet. Så stilte jeg meg foran speilet og så hvordan ansiktet mitt så ut, og alt ble rødt og blått når jeg prøvde å vaske vekk tusjen fra kinnene og panna. Det har vært en rar dag, og etter jeg hadde tatt en dusj og fått vekk all sanden fra kroppen måtte jeg bare sove.
Men å være på stranda hele dagen og bygge sandslott og ha vannkrig og etterpå tegne på benker og ansikter er faktisk verdt å bli så sliten at jeg ikke klarer mer når jeg kommer meg hjem. Jeg er så glad folka jeg kjenner ikke tar seg selv høytidelig, at de ikke tenker "Nei, vi kan ikke gjøre det, hva kommer folk til å si?" Det hadde jeg ikke klart å forholde meg til.
(Hei, minn meg på å ha med nøkkel fra nå av. Naboene lo når jeg klatra inn vinduet.)

Bring me back to life.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er vanskelig. Men jeg er hjemme etter en uke i Italia.
Det skjønte du kanskje.
Italia ble akkurat sånn som jeg trodde. Jeg tenkte, prøvde å ta meg sammen, akkurat som jeg skulle, og feila totalt. Det hjelper så klart ikke at alkoholen suste i blodet hver kveld, og at jeg er helt håpløs til å ta beslutninger.
Men med andre ord så kan vi si det sånn at min mentale tilstand er verre enn før. Usj. Nå høres jeg sinnsyk ut. Men jeg tenkte for mye, det ble alt for mye for meg, og jeg kom til dumme konklusjoner, jeg fant ikke meg selv, jeg mista bare meg selv enda mer. Jeg fikk ikke ordna opp i noen ting. Jeg er fremdeles tom og likegyldig, men jeg har litt flere problemer å ta hånd om nå, jeg har tenkt for mye og for lite og alt er faktisk enda mer rotete enn det var. 
Det er rett og slett skuffende. Og ganske vondt. Men jeg skal ikke snakke om det.
Jeg har det jo egentlig bra, skjønner ikke hva som feiler meg.
Jeg er jo glad. Egentlig. Bare.
Nei, rot. Glem det.

Det var mange fine ting. Det er så mye fint å ta bilder av i Italia. Også er det så mange mennesker, det er jo fantastisk for min yndligshobby, det der med å se på folk, men jeg var der med besteforeldre som ikke skjønner hvorfor jeg vil sette meg ned på en benk med en god bok og se på forbipasserende. De skjønner det ikke. Jeg fikk ikke utnyttet Italia maksimalt, for det er jo sånn jeg liker det, det er sånn jeg vil tilbringe ferien, jeg vil ikke på stranda og jeg vil ikke spille kort. Men de skjønner det ikke. Derimot på flyplassen, det var flott, aner du hvor mange folk som er på en flyplass? Fedre og sønner med indianerfjær på hodet, menn som bruker bagasjen som skateboard, det var fantastisk å sitte på flyplassen og vente. Også har jeg begynt med noe nytt, men det kommer vi til. Det gjelder den nye notatboka mi.

013

015

Jeg var i det skjeve tårnet i Pisa, og fra toppen zooma jeg inn på mennesker som tok bilde av tårnet, og de tok jeg bilde av. Jeg vet ikke hvofor men jeg ser en enorm glede i at jeg har bilder av folk som har bilder av meg. Det var rett av slett noe av det fineste jeg foretok meg hele uka, å stå der i en halvtime og endelig bruke den bra zoomen til noe fint, å se menneskene der nede og ta bilder av de. Men jeg følte meg litt sinnsyk. Jeg tror kanskje det ikke er helt normalt. Men.
Det var så fint.

014

Men faktisk, først og fremst har jeg to nye bestevenner. De to på bildet. 
Jeg har alt for mange notatbøker men denne elsker jeg virkelig, jeg har gått glipp av noe med min stahet som sier at jeg må ha sprialbøker. Det skal jeg slutte med, for da river jeg bare ut alt jeg skriver som jeg ikke er fornøyd med. Og det har i det siste vært så og si alt. Det er forresten en bra ting som har kommet ut av denne ferien. Jeg skriver igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg skrev så mye, det er helt fantastisk, for det er ikke bare dritt som kommer ut av meg heller. Det er faktisk ikke bare rot, jeg kan faktisk strekke meg så langt og være så selvgod at jeg sier at det faktisk er noe av det som er bra. Så jeg er egentlig jævlig stolt, det tyder jo på at jeg tok meg litt sammen. Flink.
Og det nye jeg har begynt med er å skrive ned observasjoner, for den notatboka der har jeg delt inn i kategorier, og jeg skriver om folk jeg ser som gjør et inntrykk på meg, og lurer litt på om jeg skal dele noen her. Vi får se. Tror egentlig ikke noen har interesse av å lese om folk jeg ser, men likevel, jeg har litt lyst til å fortelle om noen av folkene som jeg bare måtte skrive om. Tok til og med bilde av noen av de. Ja, det er litt ubehagelig og sånt, men de gjorde liksom sånn inntrykk at jeg bare måtte gjøre alt for å huske. Kanskje jeg forteller.
Og boka ved siden av skjønner jeg ikke at jeg ikke har lest før. Jeg leste 7, nesten 8, bøker i løpet av min tid der nede, men den der, den var fantastisk. Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. Har du ikke lest den så må du virkelig gjøre det, etter de første femti sidene satt jeg og måpte og kunne ikke skjønne hvorfor den bare hadde stått i bokhylla mi siden jul.

085

Og hei, en av tingene jeg liker best med Italia er at de skriver ting over alt. Fint. Jo, kanskje ikke helt lovlig, men veldig fint. Og jeg skjønner så klart ikke alt men det går greit for det ser så pent ut på murveggene.
Alt i Italia er pent, det er derfor jeg har så mange bilder. Små detaljer.

026

095

060

048


Herregud. Jeg begynte på dette innlegget når jeg kom hjem, og det er over et døgn siden nå. Jeg klarer det ikke. Uredigerte bilder og dårlig tekst.
Unnskyld. Jeg får det bare ikke til. Klarer ikke å ordlegge meg, jeg sa at jeg skriver igjen og skriver bra men ikke på bloggen virker det som.
Slapp av, sier jeg til meg selv, det kommer seg nok. Og jeg tror virkelig det.
Forteller kanskje mer om Italia senere, hvis jeg kommer på noe mer å fortelle. Men i dette innlegget klarer jeg ikke mer.
Jeg er bare helt oppbrukt i hodet av å ha tenkt så mye på ting jeg ikke klarer å fikse.
Blir enkelt og greit sliten av det. Må samle litt krefter igjen.
Men du. Ikke misforstå meg.
Jeg er egentlig glad. Og det var egentlig en fin tur.
Det er bare hodet mitt som ødelegger litt.

Unnskyld for at jeg er sånn som jeg er nå.

Nei altså jeg vet ikke.

Likegyldigheten min er tilbake for fullt.
Møtte han som er litt interessert på søndag og jeg døde nesten når jeg satt på toget, hvorfor vil han møte meg, hvorfor møtes vi på en søndag, hva skal vi gjøre på en søndag, hva vil han med dette, hvor drittsekk er han egentlig. 
Det var ikke noe å tenke på, det ordna seg jo. Vi gikk veldig mye, og snakket. I seks timer, alt for lenge og jeg skjønner ikke helt hvordan vi fikk tiden til å gå.
Men han er ærlig. Han lyver ikke for å være snill mot meg. Og da spiller det ingen rolle at jeg ikke får det sånn som jeg vil, for han sier det rett ut. Og da er det helt greit for meg, jeg setter så stor pris på ærlighet, er alltid redd for å komme over noen som er som meg, som er like svak og ikke klarer å såre noen, vil ikke finne noen som er like svak som meg. Så da blir jeg bare glad for at han er ærlig. Tror alt er bedre enn at han lyver.
Men jeg vet ikke hva det ble til. Vet ikke hvor vi står nå heller. Vet bare at han fremdeles har armbåndet mitt og at jeg føler meg tom og likegyldig selv om jeg ikke har noen grunn til det.
Så.
Hva kan man si, da. Alt er litt rart og ubehaglig, men samtidig litt fint, på en pussig måte.  
"Jeg syns det er fint som vi har det nå, jeg."
Men hva er det vi har nå, da?

Jeg skulle egentlig bare være hjemme i kveld, jeg.
Men så dro jeg på Karpe Diem konsert likevel, Yvonne sendte haugevis med meldinger og nekta å dra alene, så da så. Hadde det ikke vært for at jeg ble med hadde hun jo ikke funnet på å vente på baksiden. Autografer og bilder og smil og latter er jo fint. Møte Karpe Diem er jo litt tøft. De sa takk til meg, jo. Vet ikke hvorfor det betyr noe. Men det gjør det. Vi som trodde vi ikke kom til å rekke bussen, tenkte vi måtte vente litt til, kanskje vi fikk møte begge, men nei. Og glad vi løp når vi gjorde, hvis ikke hadde vi jo ikke møtt Magdi, han var ikke der vi trodde. Håper dere rekker bussen, da. Joda. Vi gjorde det. Takk.
Likevel, jeg kjenner at det ikke var så lurt av meg. Selv om det var fint. For nå er jeg tom for energi og føler meg ikke så bra, det var for mange folk i dag. For mye stress. For mye sosialt. For mye av alt. Og det er jo ikke det at jeg ikke liker folk. Eller jo. Jeg liker ikke folk. Men. Nei. Det blir ikke rett. Jeg liker folk. Men bare i små mengder, og ikke så lenge av gangen. Og... Nei. Kan ikke skrive dette uten å fornærme noen.
Det har vært en fin dag. Jeg skal ikke komme og påstå noe annet bare fordi jeg ikke har det kjempefint akkurat nå.
Jeg skal til Italia snart og da skal jeg prøve å ta meg sammen, prøve å få orden på tankene så jeg kanskje klarer å skrive noe skikkelig igjen, prøve å bli litt normal. Men jeg vet at Italia bare kommer til å gjøre alt verre, merker det allerede, jeg vil ikke dra. Italia kan være så fint det bare vil, jeg vet hvordan jeg kommer til å bli, jeg mister bare meg selv enda mer selv om jeg sier at jeg skal bruke tiden på å ta meg sammen. 
Men jeg sier at jeg skal være optimist, så jeg må prøve. Det skal bli så fint, så. Og når jeg kommer hjem skal jeg ikke føle meg så tom lengre. Det er ganske fint å tenke selv om jeg vet det sikkert ikke skjer. Men håp er jo viktig.
Jeg håper at det blir fint.

Skulle egentlig legge meg tidlig i natt.
Men etter å ha skrevet dette ombestemte jeg meg helt. Kan ikke sove i natt.
Jeg fikk for mye å tenke på. Herregud så håpløst.
Tenkte jeg skulle ha bilder her, jeg har tatt mange bilder i det siste. Tenkte å vise frem bilder fra søndag og fra konserten.
Men.
Har plutselig ikke lyst lengre.
hits