august 2009

In your head.

N har jeg begynt med en ny ting.
Lapper p toget. Hndskrevne lapper med masse tull og en del oppmuntring til den som finner de.
Har bare gjort det en gang s langt, men jeg kjenner at det kommer til bli noe jeg fortsetter med.
Det var liksom ingen mennesker p toget i dag, jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vrt helt alene i stillevognen. Men det var jeg alts. Og jeg tenkte s mye, det var s mange tanker og s mye jeg ville gjre og s mange rare sanger som gikk i hodet og s mye rart jeg ville si og det var like fr jeg satt p toget helttil Steinkjer og tok situps i midtgangen og snakket med fremmede.Men jeg tok meg sammen og fant ut at impulstur til Steinkjer sent p kvelden ikke var s lurt og at jeg ikke liker situps. S da skrev jeg en lapp i stedet for. Jeg har jo alltid med meg penn og notatbok s det gikk jo greit, ogs gjemte jeg den s godt jeg kunne og det var ikke godt og den kommer til bli funnet av den frste som sitter der men det er greit. Bare noen finner den og leser den. Det blir fint for det var en ganske rar og koselig lapp og jeg elsker det og skal skrive snne hver gang jeg tar toget.

For tiden gjr jeg opprr mot samfunnet. Jeg hater dagens samfunn vet du, at vi er s opptatt av hva som er sosialt akseptert og snt. S jeg gjr opprr.Det vil si at jeg ikke barberer meg og ikke skal jeg drikke p en mned heller, og jeg lurer litt p om jeg skal slenge inn ikke bruke sminke p en mned ogs. Men jeg tror ikke jeg klarer det. Uansett liker jeg ikke samfunnet i dag s dette er min mte prve gjr noe med det, tror jeg. Snn i tillegg til at jeg er sr og gjr mye rart fra fr av.Problemet er jo at jeg ikke liker det. Eller. Jeg gjr jo det. Eksempel,den delen med holde seg unna alkohol er jo veldig smart og lur og gir meg en haug med fordeler. Men. Nei, vet ikke. Men jeg skal holde meg til det s lenge jeg gidder. Noen m jo gjre noe med samfunnet, ikke at det gjr noen som helst forskjell men jeg tenkte jeg skulle for det var liksom en god ide. S da s.

Mensokker havner ikke p grdsplassen av seg selv, de tusler ikke bare avgrde,og jeg skulle virkelig nske jeg kunne huske men det gjr jeg ikke, denne helga har jeg vrt for aktiv og jeg har pyntegelei hret fordi jeg er s utslitt og delagt at jeg ikke orker tanken p vaske hret helt enda. Men alt har vrt veldig fint, spesielt i dag, og en dag snart n skal jeg lage et innlegg med masse bilder for jeg er s drlig til vise bilder av det jeg foretar meg fler jeg. Det er snn at hver gang jeg skriver noe blir jeg s oppslukt i skrive at bilder plutselig ikke passer inn. Syns jeg, alts.
Jeg er jo den eneste som liker massiv tekst i lengden, uheldigvis.

Noen bryr seg om deg.

Vet ikke om noen husker. Men i april hadde jeg et koselig prosjekt.
Men dajeg var ferdig med det hadde jeg fremdelesmange lapper igjen, jeg hadde gjort klart rundt 800 til den dagen men rakk ikke bli kvitt alle.
S de siste mnedene har jeg sust rundt p bokhandler og biblioteker og lagt de i bker. Mest bker jeg liker godt, men ogs en del bker som bare s fine ut, og bker jeg bare tok tilfeldig. N tror jeg at jeg snart er tom for lapper, og jeg fler meg som et s godt menneske hver gang jeg legger igjen en lapp. Tror nesten jeg m ordne flere s jeg kan holde p med dette i all evighet. Det gjr meg s glad og jeg fler at alt er s fint og tenker p at kanskje noen blir glad nr de finner en slik lapp.
003

Lurer p om jeg skal sl til p skolen i r ogs. Det kunne vrt fint.
Men ikke helt enda. Skal vente litt med det. Kanskje nr det er ett r siden sist.
Forresten, visste du at jeg tror bloggen min fylte ett r for noen dager siden? Det er litt rart tenke p, jeg har forandret meg s mye siden da. Tror det er mest bra, men ikke helt. Men de forandringene som ikke er s bra skal du se jeg blir kvitt n som skolen er i gang, det har jeg virkelig tro p. Skolen kommer nok til fikse meg betraktelig.
Og det m jeg forresten si, jeg ble faktisk brukt som eksempel i kunst og hndverk timen i dag, lreren snakket om en kunstner som var modig og brukte massefarger man ikke skulle bruke, og fr jeg vet ordet av det peker hun p meg og snakker om at vi har en snn i klassen og hvor bra det er og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjre s jeg bare hrte p og s litt nedi pulten. Jeg er jo ikke modig, hva fr henne til si snt tull, hva fr folk til tro det, menda hun var ferdig med snakke merka jeg fremdeles ynene som s p meg og tenkte at i dag ser jeg jo mer normal ut enn jeg har gjort p ett r, minst. Og likevel er jeg visst modig og kul og skiller meg ut.
Helt rart.

006
(Disse fant jeg i Italia, verdens finestebker, se s nydelige.Hvordan tror du italieneren som kjper en av de med lapp i reagerer? De kan jo ikke norsk, hih.)

Nei, jeg tror alt ordner seg. Bare jeg puster normalt og ikke stresser s gr alt helt greit.
Det gjr som regel det.

Egentlig ingenting.

Ftter som subber over gulvet, hnda mi rykker til og trekker seg sammen til en knyttneve helt plutselig, det ligger ting over altog det er vanskelig ikke trkke p det nr alt man vil gjre er slnoe, i veggeneller hodet eller hva som helst. M stoppe meg selv nrknyttneven beveger seg mot hodet mitt, det er vondt nok fra fr, trenger ikke mer, la vre.Det er lyder og lukter men mest av alt flelser, og jeg skulle nske jeg ikke la merke til noe av det. I det siste har jeg kjpt s mange nye bker men nr jeg prver lese ender jeg opp med slenge boka tvers over rommet, plutselig har jeg blitt lei p en annen mte enn fr og det kom s brtt p at jeg ikke helt klarer takle det enda. Jeg vet jeg klager myeover likegyldigheten men akkurat n skulle jeg gjort nesten hva som helst for f den tilbake.

I dag er alt helt vanlig, n som skolen har begynt igjen fler jeg at n kommer livet til fles som evig gjentakelse. Vet ikke helt hva jeg syns om det, jeg liker ikke dette skoleret. Plutselig har jeg nesten ingen venner igjen. Det er ekkelt og jeg er jo ikke vandt til det lengre, hvordan skal jeg takle det da. Men ja. Som sagt, n blir alle dagene nesten helt like, og jeg skulle nske ferien varte lengre samtidig som jeg ikke skulle nske det. For nr dagene er like kanskje jeg fr livet p beina igjen, om du skjnner. Jeg hper det.
Jeg tror alt ordner seg n, jeg. Anne spurte meg forleden om jeg tror p sjebnen, og akkurat da virkert det like tpelig som at jeg skulle blitt religis, jeg lo. Men jeg har plutselig ftt en snn innstilling til ting at jeg tenker "Hvis det skal vre snn, s skjer det. Hvis ikke, s er det ikke meningen." Vet ikke om det er det som liksom er sjebne, men jeg liker at jeg har ftt den innstillingen. Jeg tror virkelig alt ordner seg, og det gjr alt s mye lettere.

Jeg kom hjem, klatret inn vinduet, lste opp dra, henta veska mi, tok av meg de vte klrne og s sand som dekket gulvet. S stilte jeg meg foran speilet og s hvordan ansiktet mitt s ut, og alt ble rdt og bltt nr jeg prvde vaske vekk tusjen fra kinnene og panna. Det har vrt en rar dag, og etter jeg hadde tatt en dusj og ftt vekk all sanden fra kroppen mtte jeg bare sove.
Men vre p stranda hele dagen og bygge sandslott og ha vannkrig og etterp tegne p benker og ansikter er faktisk verdt bli s sliten at jeg ikke klarer mer nr jeg kommer meg hjem. Jeg er s glad folka jeg kjenner ikke tar seg selv hytidelig, at de ikke tenker "Nei, vi kan ikke gjre det, hva kommer folk til si?" Det hadde jeg ikke klart forholde meg til.
(Hei, minn meg p ha med nkkel fra n av. Naboene lo nr jeg klatra inn vinduet.)

Bring me back to life.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er vanskelig. Men jeg er hjemme etter en uke i Italia.
Det skjnte du kanskje.
Italia ble akkurat snn som jeg trodde. Jeg tenkte, prvde ta meg sammen, akkurat som jeg skulle,og feila totalt. Det hjelper s klart ikke at alkoholen suste i blodet hver kveld, og at jeg er helt hpls til ta beslutninger.
Men med andre ord s kan vi si det snn at min mentale tilstand er verre enn fr. Usj. N hres jeg sinnsyk ut. Men jeg tenkte for mye, det ble alt for mye for meg, og jeg kom til dumme konklusjoner, jeg fant ikke meg selv, jeg mista baremeg selv enda mer. Jeg fikk ikke ordna opp i noen ting. Jeg er fremdeles tom og likegyldig, men jeg har litt flere problemer tahnd om n, jeg har tenkt for mye og for lite og alt er faktisk enda mer rotete enn det var.
Det er rett og slett skuffende. Og ganske vondt. Men jeg skal ikke snakke om det.
Jeg har det jo egentlig bra, skjnner ikke hva som feiler meg.
Jeg er jo glad. Egentlig. Bare.
Nei, rot. Glem det.

Det var mange fine ting. Det er s mye fint ta bilder av i Italia. Ogs er det s mange mennesker, det er jo fantastisk for min yndligshobby, det der med se p folk, men jeg var der med besteforeldre som ikke skjnner hvorfor jeg vil sette meg ned p en benk med en god bok og se p forbipasserende. De skjnner det ikke. Jeg fikk ikke utnyttet Italia maksimalt, for det er jo snn jegliker det, det er snn jegvil tilbringe ferien, jeg vil ikke p stranda ogjeg vil ikke spille kort.Men de skjnner det ikke. Derimot p flyplassen, det var flott, aner du hvor mange folk som er p en flyplass? Fedre og snner med indianerfjr p hodet, menn som bruker bagasjen som skateboard, det var fantastisk sitte p flyplassen og vente. Ogs har jeg begynt med noe nytt, men det kommer vi til. Det gjelder den nye notatboka mi.

013

015

Jeg var i det skjeve trnet i Pisa, og fra toppen zooma jeg inn p mennesker som tok bilde av trnet, og de tok jeg bilde av. Jeg vet ikke hvofor men jeg ser enenorm glede i at jeg har bilder av folk som har bilder av meg. Det var rett av slett noe av det fineste jeg foretok meg hele uka, st der i en halvtime ogendelig bruke den brazoomen til noe fint, se menneskene der nede og ta bilder av de. Men jeg flte meg litt sinnsyk. Jeg tror kanskje det ikke er helt normalt. Men.
Det var s fint.

014

Men faktisk, frst og fremst har jeg to nye bestevenner. De to p bildet.
Jeg har alt for mange notatbker men denne elsker jeg virkelig, jeg har gtt glipp av noe med min stahet som sier at jeg m ha sprialbker. Det skal jeg slutte med, for da river jeg bare ut alt jeg skriver som jeg ikke er fornyd med. Og det har i det siste vrt s og si alt.Det er forresten en brating som har kommet ut av denne ferien. Jeg skriver igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg skrev s mye, det er helt fantastisk, for det er ikke bare dritt som kommer ut av meg heller. Det er faktisk ikke bare rot, jeg kan faktisk strekke meg s langtog vre s selvgod at jeg sier at detfaktisk er noe av det som er bra. S jeg er egentlig jvlig stolt, det tyder jo p at jeg tok meg litt sammen. Flink.
Og det nye jeg har begynt med er skrive ned observasjoner, for den notatboka derhar jegdelt inn i kategorier, ogjeg skriver om folk jeg ser som gjr et inntrykk p meg, og lurer litt p om jeg skal dele noen her. Vi fr se. Tror egentlig ikke noen har interesse av lese om folk jeg ser, men likevel, jeg har litt lyst til fortelle om noen av folkene som jeg bare mtte skrive om. Tok til og med bilde av noen av de. Ja, det er litt ubehagelig og snt, men de gjorde liksom snn inntrykk at jeg bare mtte gjre alt for huske. Kanskje jeg forteller.
Og boka ved siden av skjnner jeg ikke at jeg ikke har lest fr. Jeg leste 7, nesten 8, bker i lpet av min tid der nede, men den der, den var fantastisk. Hvite niggere av Ingvar Ambjrnsen. Har du ikke lest den s m du virkelig gjre det, etter de frste femti sidene satt jeg og mpte og kunne ikke skjnne hvorfor den bare hadde sttt i bokhylla mi siden jul.

085

Og hei, en av tingene jeg liker best med Italia er at de skriver ting over alt. Fint. Jo, kanskje ikke helt lovlig, men veldig fint. Og jeg skjnner s klart ikke alt men det gr greit for det ser s pent ut p murveggene.
Alt i Italia er pent, det er derfor jeg har s mange bilder. Sm detaljer.

026

095

060

048


Herregud. Jeg begynte p dette innlegget nr jeg kom hjem, og det erover et dgn siden n. Jeg klarer det ikke. Uredigerte bilder og drlig tekst.
Unnskyld. Jeg fr det bare ikke til. Klarer ikke ordlegge meg, jeg sa at jeg skriver igjen og skriver bra men ikke p bloggen virker det som.
Slapp av, sier jeg til meg selv, det kommer seg nok. Og jeg tror virkelig det.
Forteller kanskjemer om Italia senere, hvis jeg kommer p noe mer fortelle. Men i dette innlegget klarer jeg ikke mer.
Jeg er bare helt oppbrukt i hodet av ha tenkt s mye p ting jeg ikke klarer fikse.
Blir enkelt og greit sliten av det. M samle litt krefter igjen.
Men du. Ikke misforst meg.
Jeg er egentlig glad. Og det var egentlig en fin tur.
Det er bare hodet mitt som delegger litt.

Unnskyld for at jeg er snn som jeg er n.

Nei alts jeg vet ikke.

Likegyldigheten min er tilbake for fullt.
Mtte han som er litt interessertp sndagog jeg dde nesten nr jeg satt p toget, hvorfor vil han mte meg, hvorfor mtes vi p en sndag, hva skal vi gjre p en sndag, hva vil han med dette, hvor drittsekk er han egentlig.
Det var ikke noe tenke p, det ordna seg jo. Vi gikk veldig mye,og snakket. I seks timer, alt for lenge og jeg skjnner ikke helt hvordan vi fikk tiden til g.
Men han er rlig. Han lyver ikke for vre snill mot meg. Og da spiller det ingen rolle at jeg ikke fr det snn som jeg vil, for han sier det rett ut. Og da er det helt greit for meg, jeg setter s stor pris p rlighet, er alltid redd for komme over noen som er som meg, som er like svak og ikke klarer sre noen, vil ikke finne noen som er like svak som meg. S da blir jeg bare glad for at han er rlig. Tror alt er bedre enn at han lyver.
Men jeg vet ikke hva det ble til. Vet ikke hvor vi str n heller. Vet bare at han fremdeles har armbndet mitt og at jeg fler meg tom og likegyldig selv om jeg ikke har noen grunn til det.
S.
Hva kan man si, da. Alt er litt rart og ubehaglig, men samtidig litt fint, p en pussig mte.
"Jeg syns det er fint som vi har det n, jeg."
Men hva er det vi har n, da?

Jeg skulle egentlig bare vre hjemme i kveld, jeg.
Men s dro jeg p Karpe Diem konsert likevel, Yvonnesendte haugevis med meldinger og nekta dra alene,s da s. Hadde det ikke vrt for at jeg ble med hadde hun jo ikke funnet p vente p baksiden.Autografer og bilder og smil og latterer jo fint. Mte Karpe Diem er jo litt tft. Desa takk til meg, jo. Vet ikke hvorfor det betyr noe. Men det gjr det.Vi som trodde vi ikke kom til rekke bussen, tenkte vi mtte vente litt til, kanskje vi fikk mte begge, men nei. Og glad vi lp nr vi gjorde, hvis ikke hadde vi jo ikke mtt Magdi, han var ikke der vi trodde. Hper dere rekker bussen, da. Joda. Vi gjorde det. Takk.
Likevel, jeg kjenner at det ikke var s lurt av meg. Selv om det var fint. For n er jeg tom for energi og fler meg ikke s bra, det var for mange folk i dag. For mye stress. For mye sosialt. For mye av alt. Og det er jo ikke det at jeg ikke liker folk. Eller jo. Jeg liker ikke folk. Men. Nei. Det blir ikke rett. Jeg liker folk. Men bare i sm mengder, og ikke s lenge av gangen. Og... Nei. Kan ikke skrive dette uten fornrme noen.
Det har vrt en fin dag. Jeg skal ikke komme og pst noe annet bare fordi jeg ikke har det kjempefint akkurat n.
Jeg skal til Italia snart og da skal jeg prve ta meg sammen, prve f orden p tankene s jeg kanskje klarer skrive noe skikkelig igjen, prve bli litt normal. Men jeg vet at Italia bare kommer til gjre alt verre, merker det allerede, jeg vil ikke dra. Italia kan vre s fint det bare vil, jeg vet hvordan jegkommer til bli,jeg mister bare meg selv enda mer selv om jeg sier at jeg skal bruke tiden p ta meg sammen.
Men jeg sier at jeg skal vre optimist, s jegm prve.Detskal bli s fint, s.Og nr jeg kommer hjem skal jeg ikke fle meg s tom lengre. Det er ganske fint tenke selv om jeg vet det sikkert ikke skjer. Men hp er jo viktig.
Jeg hper at det blir fint.

Skulle egentlig legge meg tidlig i natt.
Men etter ha skrevet dette ombestemte jeg meg helt. Kan ikke sove i natt.
Jeg fikk for mye tenke p. Herregud s hplst.
Tenkte jeg skulle ha bilder her, jeg har tatt mange bilder i det siste. Tenkte vise frem bilder fra sndag og fra konserten.
Men.
Har plutselig ikke lyst lengre.
hits