august 2010

Where's this gonna go?

Jeg. vet. ikke. hva. som. skjer.
Forvirra.

Ingenting er som jeg trodde det kom til vre. Han som ville sitte i kantina med meg skal komme hit og lage mat i morgen fordi han syns jeg spiser for lite, og vennene fra ungdomsskolen hilser jeg s vidt p i gangene. Klassen min er tusen kjente fjesmen bareto av de jeg vet omomgs jeg, selv om jeg aldri kunne forestilt megat de skulle vre min sosiale krets,og alle jeg tenkte jeg skulle leke med ser jeg nesten ikke noe til. Det er uventetog rart hvordan ting har blitt, ganske uvanlig, dog trives jeg godt, mye bedre enn jeg hadde forventet.
Forhei. Jeg er ikke alene. Redselen for f et ensomt r har nesten gitt seg, selv om jeg ikke har blitt kjent med s mange nye. Jeg tror det skal gbra. Det er folk som bryr seg og jeg trenger ikke fle meg ensom.
Jeg er bare alene i mattetimene og det er ikke kjempeflt,bare litt.I dag gikk detlitt galt for noen satte seg p plassen jeg bruker ha og jeg mtte sette meglengre fremme og i noen sm sekunder sto jeg der og ristet p hodet fr jeg tok meg sammen ogfortalte meg selv hva jeg mtte gjre og satte meg endelig ned. Jeg er egentlig flinkere til takle snne problemer som andre egentlig ikkesynes er problemer, men i dag var det litt ekstra vanskelig.Klarte ikke koble hva jeg mtte gjre, ble bare stende og se p den opptatte plassen, hodet mitt ville ikke samarbeide, klarte ikke tenke.
Liker ikke at ting ikke gr som jeg planlegger. Og i dag var jeg helt bortei tankene mine og da tok det s lang tid skru av autopiloten og skjnne hva jeg mtte gjre. Helt borte. To timer matte og jeg klarte ikke gjre noe som helst og jeg skjnner om lreren tror jeg er dum etter min elendige prestasjon i dag.
Klarer ikke fokusere p noe,jeg har rota til ting s veldig for meg selv og jeg aner ikke hvordan jeg skal lse det. S nr jeg plutselig ikke hadde noen fle meg trygg med i timen begynte jeg tenke.
Skulle nske jeg slapp ha flelser og kunne velge tenke p ingenting.
Men snn er det ikke.
S da fr det bare vre. Ting er bra og jeg er mer sosial enn jeg egentlig tler og jeg er stolt av meg selv.
Alt det andre ordner seg.

Det blir mye oppdatering om hvordan livet er for tiden, generelt om hvordan jeg overlever skolehverdagen, men jeg trenger skrive det for jeg er s letta over hvor greit alt har gtt, selv om jeg har rota det litt til.
Ting er ikke s ille som jeg hadde trodd de skulle bli.

Don't let it go to your head.

Jeg er s redd for at folk skal tro jeg er dum.
For tiden fler jeg at alle tror det.

Jeg snakker med folk og det gr fremdeles bra.
I dagvarjeglitt lei meg og surfordi ingen vil sitte i kantina med meg, aldri,de jeg kjenner vil bareggg ellerryke, men jeg vil sgjerne prve bli del av fellsskapetog da m man nesten sitte i kantina tror jeg, det virker snn, jeg jobber litt med skjnne de sosiale spillereglene som gjelderog jeg tror man mvre i kantina, men jeg har ingen vre der med ogda blir det bare trist og patetisk.
Men i dag var deten i klassen som sa han godt kunne sitte i kantina med meg og han virker kjempehyggelig s det kom ikke til vre ekkelt og rart. Det var fint av hanog jeg ble veldig glad for kantina er s skummel alene men hvis jeg bare har noen er jeg tffere enn alle nesten.
Mennesker er ganske okei noen ganger.

Det sosiale gr bra men det faglige gjr meg helt glassmanet.
Lrerene tror jeg er dum og jeg blir s lei meg for kanskje jeg egentlig er det eller holder p bli det, jeg vet ikke, men det er ikke gy. Tenker at jeg kan ikke skrive bra og jeg kan ikke lse en likning, fler at jeg er udugelig selv om jeg ikke har gjort noe som helst enda. Ingen har dmt meg enda,vi har nesten ikke hatt fag,men jeg fler likevel at de tror jeg er dum.
Hper jeg kan bevise at jeg ikke er det snart. Det er en konstant frykt jeg har, at folk skal tro jeg er dum eller tilbakestende, eller bare begge deler. Og n fler jeg at alle i verden tror en av delene.
Hva hvis jeg er tilbakestende uten at noen har fortalt meg det?
Det er jeg ofte redd for.

Paranoid og stressa, alt er s nytt og rart. S jeg kommer hjem og plukker rips og kutter opp kiwi og spiser det i kirsebrskl, har til og med krem p, og tenker p hvor annerledes alt er men at det egentlig er mest bra selv om jeg er teit og tenker for mye.
Mennesker er ganske okei.

Everything around me seems so much different than where I'm from.

Jeg trodde det gikk veldig drlig, men etter bare tre dager har det blitt bedre, helt rlig, det gr okei.
Etter den frste dagen satt jeg hjemme ogvar rd i kinnene og det svidde og gjorde vondtmens jeg kjefta p meg selv og sa at n fikk jeg se til ta meg sammen, frste dag gikk akkurat som forventet s hvorfor vre lei seg? Ingen ting vre lei seg for, bare min egen skyld, slutt grin. Visste jo det kom til bli snn.
Jeg antar man blir trist uansett om man er forberedt p det eller ikke. Uansett hvor sikker jeg var p at det skulle bli snn s blir ikke tanken p et ensomt r igjen noe bedre, det var for mye, jeg ville ikke, etter to r med venner og viten om hvor bra ting kan vre vil man ikke tilbake til ensomheten selv om man vet manoverlever det.
Jeg klarte ikke tenke noe positivt i det hele tatt nr alle vennene mine strlte ogvars fornyde med klassene mens jeg bare ville bo under en stein resten av livet og melde meg ut av samfunnet.
Men n ser det ut til g bra, jeg hadde en geografitime i dag og jeg tror jeg kommer til kose meg. Jeg er motivert for fagene og har lyst til lre meg absolutt alt i hele verden og gjre det kjempebra. Det sosiale er ikke s farlig, ingenting vre redd eller trist for, prver jeg si til meg selv. Jeg har kommet langt p det sosiale allerede, helt sant.
Kjempestolt og fornyd og sommerfugler i magen nr ei fremmed jente i kantina sa jeg hadde fint hr.
De er ikke s farlige s lenge jeg ikke lar de vre det.



Dette skal bli bra og jeg nekter vre redd nr kantina er full av folk, jeg nekter nekter nekter, og selv om to allerede har slutta i klassen min og tre nye har begynt nekter jeg vre s svak at jeg gir opp selv om jeg ser at jeg kan. Jeg skal tvinge meg selv til vre blandt folk jeg ikke kjenner og det skal g bra og jeg skal snakke med de ogjeg skal ha et fint skoler. Jeg skal jeg skal jeg skal. Jeg hater vre svak og redd og teit s jeg skal ikke la meg selv f lov til lpe ut av kantina fordi det er s mange og ingen jeg kjenner og jeg skal ikke la meg selv f lov til vre taus fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg skal snakke med folk og jeg harbegynt og det hargttbra og jeger allerede mindre redd enn jeg var for to dager siden.
Jeg skal tvinge meg selv til vre den jeg vet jeg kan vre, for ingen bryr seg om at jeg har det flt.
Det er bare jeg som kan gjre noe med det, s det skal jeg. Det gjr jeg. Jeg er dritflink allerede.
Jeg skal bare huske fortsette snn.

Var aldri ment for himmelsk lys.

Spiser nudler med chilipulver selv om jeg ikke liker nudler og det svir og brenner i munnen,leppene ogtungaer varme, men det er ikke s farlig for jeg har hatt blod i munnen lenge fr nudlene, jeg plages ikke av det s mye, jeg bare tenker at nudler fremdeles ikke er noe for meg og lurer p hvorfor jeg fortsetter tro at jeg liker det.
Ringeren i Notre Dame hakker og jeg blir trist og for frste gang i mitt liv tenker jeg p den som en stygg film, ikke fin, ikke trist, ikke fl, men stygg. Alt det fine og triste gr meg hus forbiog jeg ser alt det stygge jeg aldri harsett.
Noe er annerledes.

Leste innlegget jeg skrev om konfirmasjonsleiren februar i fjor og gaper av mten jeg skrev p, om at jeg ikke spiste og ikke var sosial og det mislykkede forsket p samtale, jeg tenkte ikke jeg skrev s pent p den tiden, men det gjorde jeg. Man lrer alltid noe nytt om seg selv, men det er ikke alltid like gy, noen ganger er det bare skummelt, man ender opp med skremme seg selv. Det har jeg gjort mye i det siste.
Skal skrive ned de fine tankene jeg har for tiden s jeg ikke glemmer de og har de til jeg blir usikker og tviler, men jeg glemmer gjre det og husker de ikke igjen.
Vanskelig. Usikker p alt.

Du taler om rettferd, men er grusom mot de som trenger din hjelp.
P onsdag kommer jeg til trenge hjelp.

Jeg er apatisk, ikke redd eller trist lengre, bare helt tom.
Det fr bare g, jeg kan ikke tenke mer p det.
Det fr bare bli snn som det skal bli.

Under the summer rain I burnt away.

Alt er rart, ikke fint og ikke flt men ikke nytralt heller, jeg fler ingenting samtidig som jeg fler alt, jeg farger hret til sstrene mine bltt og rosa mens jeg lurer p hvor sinnsyk jeg vil fremstille meg selv p frste skoledag, for de m aldri f sjansen til tro at jeg er en annen enn den jeg er, da er jeg fortapt for lenge siden om de fret falskinntrykk, det m ikke skje, og jeg hrer p gamle sanger og er sentimental mens jeg leser fire aviser og lakker neglene fordi jeg vil fle meg pen. Jeg savner mennesker jeg en gang kjente og ser p bilder av livet jeg hadde og tenker p ta kontakt med en hel haug folk men jeg vet at jeg ikke burde, jeg vet det er best snn, men i dag savner jeg alle fra spansklreren min til bestevenninna mi p barneskolen og kjemper akkurat n en hard kamp med meg selv om ikke sende en sms til noen som ikke har bruk for meg.Jeg lurer litt p hvorfor folk orker omgs meg og jeg tenker at jeg burde ikke presse meg p de som har blitt kvitt meg, men det er vanskelig tenke snn, det funker drlig, foren gang likte de omgs meg, s kanskje de vil like meg igjen,og jeg er rar i hele kroppen fordi jeg har s lyst men er s redd for alt i hele verden, og for tiden kan jeg ikke skrive, jeg er udugelig, s jeg tvinger meg selv til skrive, det er det jeg gjr n, jeg m, jeg m tvinge det frem men det hjelper ikke, jeg fler meg bare enda mer udugelig fordi det jeg skriver bare blir tomt og meningslst og drlig formulertog alt er rart.
Og n sendte jeg tekstmeldinga og har vondt i magen og angrer og tenker at det er bedre savne noen for den du husker de var enn finne ut hvem vedkommende er n og innse at det ikke er noen savne.

Jeg gir meg. Jeg er udugelig i dag og alt er uutholdelig og jeg vil gjre masse og samtidig ingenting.
Legger mobilen s langt unna at jeg ikke kommer til hre den om noen ringer og setter opp volumet p de gamle sangene, n skal jeg bare slutte.

I heard everything you said.

Jeg satt der, p midten, og til venstre for meg hrte jeg noen som sa majones. Ordet gikk videre, til neste person, og tilneste, og til neste, ogda det kom midten av bordet, der jegsatt,var jeg klar til sende budskapet videre, men hun p andre siden sa det i stedet, og ordetgikk forbi meg, jeg fikk ikke delta i kjedemeldingen, for frste gangden helga tenkte jeg si noe, sinoe til den ved siden av meg, men jeg fikk ikke.Og etterhvert snudde detvei, kom tilbake igjen,"majones",akkompagnert av en tube majones. Majonesmajonesmajones, hrer det komme nrmere og s forsvinne lengre unna, og tenker at dette blir som Alice i Eventyrland nr de skal reparere klokka til kaninen, bare mer folk og mindre galskap. Og ingen klokke reparere, bare mat som trenger majones.
De roper p majones og hummer og blskjell mens jeg sitter og later som jeg spiser en krabbeklo etter ha prvd ikke spyda jeg smakte p et foccaciabrd,for sannheten er at jeg ikke har spist noe som helst.
Ikke en gang majones.

Sugde til meg s mange ideer og inntrykk at jeg ikke en gang prvde snakke. Lyttet til alle samtalene samtidig,nestenuten g i surr, og gikk jeg i surr s sorterte jeg de, kobla uten og hrte p en annenog vekslet systematiskmellom,fulgte med og plukket opp ideene, historiene, alt jeg kan bruke, alt jeg vil skrive om, alt jeg er nysgjerrig p vite.
Hele helga har jeg lyttet til alt, alle samtalene innenfor hrevidde harjeg fulgt med p,men for sent oppdaget jeg at jeg ikke deltok i en eneste en.
En y midt i ingenting, siste ya fr pent hav,bitteliten,ingen plasser gjemme seg, s nr jeg ville sette meg ned og grine kunne jeg ikke, for jeg hadde ikke noe sted g, ya er s liten at man kan ikke. S da m man bare sitte der, p en benk ved blet midt i blandtalle som snakker i hytt og pine, og lytte. Man kan ikke gjre annet enn vre til stede selv om man fler seg i veien, til bry, fortapt, og egentlig bare vil forsvinne. Da glemmer man at man burde delta, man bare lytter.

"Du ser bare kjip ut nr du sitter alene" sa hun til meg, og jeg veit det. Jeg veit at jeg ser kjip ut. Jeg veit at tjuetreringen som s p meg gjennomflammene lurte p hvorfor jeg var snn, og jeg veit at nr alle insisterte p atjeg vant konkurransen gjorde de det bare fordi de trodde detvar det som skulletil, at jeg kanskje kom til bli glad og mindre kjip av vinne. Men hadde jeg villet vinne hadde jeg sagt noe, da hun sa fire veit jeg at hun ville jeg skulle protestere, men jegorket ikke, det gjorde det bare verre, jeg ville ikke.
De ville.
Og jeghper at alle skjnte hvor feil alt ble nr de s megtusle opp for ta i mot premien, jeghper at de s hvor mye verre alt bleog hvor mye kjipere jeg ble etter at jeg satte meg ned igjen.
For greia er jo at jeg er kjip. Det skjnner det ikke, men jeg ser ikke bare kjip ut, jeg er virkelig kjip.Jeg klarer ikke starte en samtale, jeg sitter alene,jeg er for redd, for kjip til noe som helst annet enn det jeg fr beskjed om.
Jeg er ikke som de.
S jeg sitter alene og lytter, gjr tusen notater p mobilen med alt jeg m huske, alle historiene jeg m bruke, alle blikkene jeg kan utdype, haugevis av notater blir det, men jeg deltar ikke, jeg er ikke med, de sprkonstantom jeg har det bra, jeg veit det er fordi jeg sitter alene, de tror jeg er ensom, og jeg har det jobra, men ingen tror det, for jeg er alene.
Men alene er ikke det samme som ensom.
vre alene er ikke s trist som alle tror.
Alene kommer aldri til bli det samme som ensom.

Ta d sammen.

Stors var helt greit. Det var ingenting vre redd for.
Det varfaktisk utrolig bra.
Jeg klarte ta kontakt med fremmede nr jeg flte at jeg mtte, og det er jeg glad for, det frtemye bra med seg. Jeg hadde kjempeflaks og mtte rett mann til rett tid, og vet du hva som skjedde da?
Jeg fikk komme backstage og mte Krkeslv. Og de huska meg fra Hove. Fredrik bare "Ja, vi har mtt ho fr" nr mister kom-s-skal-du-f-komme-backstage skulle introdusere meg forsiktig og vre hflig. De visste hvem jeg var, og jeg fikk komme inn der deoppholdt segblandt l ogsjokoladepapirog ingens ut til synes det var rart atjeg var der ogbare...oi. Det var s rart og fint.
De synes sikkert jeg er plagsom og stalker og teit og alt mulig, men de var likevel hyggelige og snakka med meg og signerte cd'n min. De virka litt opptatte og slitne,men var likevel snille mot meg og smprata med meg om neste album og sa at de hadde sett meg fra scenen og snt.
Bare helt okei.
Det varhundreogfire ganger kulere enn du kan se for deg, lover. Jeg klarer ikke skrive det snn at du skjnner hvor kult det var uten at det blir for langt eller for teit, men virkelig, det var himla fint.
Konserten var s klart kjempebra ogs, selv om jeg syntes de spilte litt kort og var lei meg fordi jeg er nesten helt sikkert p at de ikke spilte Lr m noe nytt (Jeg har kommet frem til at den heter det, de spilte den i alle fall p Hove), men det var fantastisk likevel.




(Jeg fr nesten alltidkjempebra bilder av Petter og elendige bilder av resten, det er litt trist.)

Krkeslv var vel kanskje, muligens hydepunktet for min del da, ehem.
Men hei, Gte var ogsdritkult, det var s verdt vente p!Jeg sto foran p midten og hadde ventet noen istider i regnet og kulda for vre sikker p ha den plassen,og vet du hva som er rart med Stors? Hele verden kom bort til meg der jeg satt alene foran scenen og spurte hvorfor jeg satt og leste og hvorfor jeg gidda ventes lenge. Jeg har vrt p Hove i firer, og aldri har noen spurt hvorfor jeg leser eller hvorfor jeg venter. P Stors spurte de hele tiden. Det var uvant og jegble like usikker hver gang, men det var greit likevel.Folk p Stors snakket generelt til meg p en annen mte enn jeg er vant til, men de var som regel hyggelige og sa ting om hret eller sminken, det vartil og med ei som sa at jeg var kjempepen, og da ble jeg litt gladere ennhva jeg vil innrmme,for det er nemlig aldri noen som sier at jeg er pen.
Ellers svar detmange somsnikfotograferte meg, noe jeg synes er litt uhflig og det gjr at jeg fler meg rar og utilpass, fint festivalomrde selv om det var bittelite, og speboblemaskiner som blste massevis av bobler nesten hele tiden.

(Dette bildet er kjempedrlig, men jeg ville ha med Magnus og dette er helt serist det eneste bildet jeg fikk av han hvor han sto i ro. Jeg elsker Magnus litt, han er ssinnsyktkul p bde scenen og ellers, derfor mtte jeg liksom bare se 22 dagen etter fordi han er med, hih.)

Alt i alt hadde jeg det bra. Jeg snakket med de som snakket til meg, tok mot til meg i de situasjonene det var ndvendig, og var p fine konserter som varte alt, alt for kort. Det var veldig koselig, egentlig.

Dette er drlig formulert og rart, og det beklager jeg, men jeg klarer bare ikke ordlegge meg p en skikkelig mte, og jeg har s mye mer jeg vil si, men et sted m jeg gi meg, og nr jeg ikke klarer skrive skikkelig er det nok best ikke skrive for mye.

hits