august 2011

This is no spell.

Plutselig, uten at jeg tenker, sier jeg at det er fordi han har bursdag i dag, og det slr meg at enkelte ting glemmer man aldri. Man husker bursdager og mennesker og man vil si hei nr man ser de i gangene p skolen men s vet man at man ikke skal. Vet at snn var det en gang men snn er det ikke n. Men jeg husker bursdagene og jeg husker menneskene, det eneste jeg lurer p er om de husker meg og om de husker bursdagen min. Jeg tror ikke de gjr det.

Men hei, jeg hadde en fritime i dag, hadde nettopp hatt kjemi og lreren sa ja, du har helt rett, snn er det, men jeg fulgte egentlig ikke med for jeg s ut vinduet p bl himmel. Sitter ved vinduet i alle fagene mine, kanskje sitter jeg alene men jeg har den beste plassen i alle rommene, forter meg alltid inn s jeg skal f sitte der jeg vil. Men nei, etter kjemien, sitter der, ute p fuktig gress,sol og jeg har blomstrete thigths p og blomstrete skoleveske, sitter under treet men akkurat ikke i skyggen, i sola. Flyr en sommerfugl forbi og ting er helt lreit. Skriver opp timeplanen min med fargekoder.

Til slutt gr jeg til neste time og p veien dit ser jeg en av disse menneskene jeg ikke sier hei til i gangene, men s sier jeg hei likevel. Det skader jo ikke, eller hva.

And we learn to appreciate.

Enkelte ting liker man bedre enn andre. Jeg liker lys og sntfordi det gjr meg glad.

Bildet over er fra en dag sola var skikkelig fin og lyset var varmt og jeg elsker slike dager. Behagelig og godt lys som gjr meg glad, og det kan egentlig vre hvilket som helst lys, som kanskje kaster fine skygger eller lager regnbuer eller ja, hva som helst.Noe av det fineste jeg vet er kveldene hvor sola kommer inn gjennom vinduet psoverommet mittog hele rommet blir varmt og gult, for stua jeg sitter i hele dagen er s mrk og dyster og da blir det ekstra stas.Lys ervirkelig noe av detflotteste som erog jeg klarer ikke ta bilder som viser det, men oh, det er s fint.Og regnbuene, nr lysetgr gjennom glassglobusen min eller en lysekrone, slikeregnbuer,de liker jeg nesten aller best, s jeg tenkte bare jeg skulle vise noen fra den dagen bildet over her er fra,fordi jeg kan, ikke sant.















Jeg mener, hei, se s utrolig fint. Fikk regnbuer i ansiktet og i hret og overalt. Blir lett i kroppen. Mrket kan vre fint det ogs, men virkelig, jeg er s alt for glad i lys, sol, alt snt, avhengig. Snn som nr det har regnets deter vann i gresset og det glitrer eller nr man ligger i telt og sola trenger gjennom teltduken og trrne utenfor lager skygger. Himla fint.

Implosjon.

Implosion is a process in which objects are destroyed by collapsing on themselves.

Jeg fler at det er det som gjerneskjer. Sakte men sikkert. Imploderer. Trykket utenfra tar knekken p meg. Kollapser. Og jeg nekter jo for jeg vil vre glad og fin og utadvendt og ikke redd i det hele tatt, og jeg er jo glad, ogalt er jo bra (eller nei,ikke ndvendigvis bra, men i alle fall ikke ille)men likevel blir det snn.

Implosjon er en prosess der objektet destruktivt komprimeres eller kollapser innover. Et eksempel p implosjon er en undervannsbt som knuses utenfra av hyt vanntrykk.

Og jeg tenker at jeg er joundervannsbten, og vanntrykket, ja, du kan jo tenke deg. Det er denne skolen og denne verdenen og jeg kjenner det nr jeg sitter i engelsktimen med den fine, lille engelskklassen min og ser den hyggeligegutten jeg snakket medfor noen minutter sidense p meg, det er det som er, jeg kjenner det nr ingenting i hele verden egentlig er galt,jeg kjenner at n er det snn igjen og jeg blir svimmel og kvalm og vil g vekk, legge meg ned, holde pusten og forsvinne.

Men s setter jeg meg i kantina i fritimen min, jeggjr jo faktiskdet,sitter p et bord helt alene. Og det klarte jeg ikke gjre i fjor, da mtte jeg bare g fort gjennom rommet om jeg ikke s noen jeg kjente. N sitter jeg her. Stirrer p treet ute og har egentlig lyst til klatre opp i det og sitte der igjen, men jeg skal ikke. Jeg skal sitte her og jeg skal vre sterk. Ikke implodere, bare vre her og vre i orden. Og det er jeg, trykket er ikke for hyt og jeg finnes bare.

Hele meg kollapser ikke.

Jeg er sjelden en eksplosjon. Det er stortsettingenting eksplosivt med meg. Menofteer jegden stilleste og mest umerkelige implosjonen som finnes, og da vet jeg ikke hvor jeg skal gjre av meg.

Herregud makan hva er det egentlig jeg skriver om, implosjon, jaja, hper noen skjnner hva jeg mener.Men, og det er dette jeg skal frem til (for jeghater bare skrive negative ting, fler jeg m si noe bra i alt dette), jeg sitter i kantina helt uten noen n, og jeg er ikke redd. Ikke i det hele tatt. Imploderer ikke. En fyr gr forbi meg, smiler og sier hei. Jeg mener, dette gr jo bra. Jeg lar ingenting knekke meg, eller hva, flink. Ting er jo faktisk bra.

Jeg takler trykket bedre i r enn jeg gjorde i fjor. Det presser p og jeg imploderer n og da, men det skal mer til enn fr.Det er poenget. Ja. Fint.

(Blir alltid litt flau og rar nr jeg skriver slike innlegg, men s poster jeg det likevel fordi... vet ikke.)

Fint n i natt.

(dette er litt Krkeslvrot fordi jeg er alt for glad i dem og jeg beklager til de som syns dette innlegget bare er teit)

Fr plutselig hre at det er Krkeslvkonsert i en kirke midt pnatten, s jeg slipper alt jeg har i hendene og forter meg dit og er likevel den frste der. Jeg er alltid frst. Sitter alene og fler meg litt malplassert, i en kirke liksom, hrer ikke til, men det er okei. Det kommer til slutt flere mennesker, ogKrkeslv kommer. Ser p meg, smiler og sier hallo. Blir s glad at jeg ikke vet hvor jeg skal se. Tenk atfolk husker meg, da.S sitter vip gulvet og alt er intimt og koselig, ler og tuller, jeg fler at alle som er der er en stor vennegjeng. Fineste konserten jeg har vrt p i mitt liv. Snakker med de og tar bilde med de, og jenta jeg mtte forrige gang jeg s de kommer bort og sier hei, jeg husker jo deg,og atvi sees neste gang.

Etter konserten m jeg vente p skyssen min og stirrer i bakken nrde gr frem og tilbake foran meg fordi jeg ikke vil virkeekkel og rar,men greia er jo at jeg er alene og ikke har noe annet sted g. Hper de ikke tror jegerekkel fan somnekter g.S jeg gr ut ogsitter der og en gutt kommer. Spr om jeg har det bra og hvordan jeg kommer meg hjem og om jeg trenger selskap. Snakker masse, hyggelig.Jeg sier takk for omtanken, men jeg har det fint, alts. Han peker p ei fremmed jente som spurte meg om veien til bussen og sier "Jeg spurte hun jenta der, men hun hadde ikke snring p deg." Jeg ler og sier at det er det ingen som har.

S er jeg hjemme og spiser gel.

Bra natt. Var bare det jeg skulle si. Etter de skoledagene som har vrt (som jeg er s positv til og alt men nei jeg sier mer senere) s trengte jeg dette s innmari mye. Mennesker, alts. De kan gjre en forskjell.

Gir deg litt mot.

Han perlet en delfin og jeg perlet en stjerne, kranglet med strykejernet som ikke ville skru seg p. Brownies i ovnen og jeg hrte regnet ute, du vet, det er s mrkt at du ikke kan se det men hrer trommingen p taket. Dro av sokkene og ut i mrket, slik jeg nesten alltid gjr, snurrer rundt i gresset mens jeg stirrer opp og fr drper i ynene. Vtp trne og i hret.Koblet at han sto i drpningen og s p meg, ble smflau, s teit jeg er, herregud,men s sto han der, uten sokker han ogs,og spurte hva han egentlig skulle gjre. S jeg tok hendene hans, snurret rundt og rundt helt til grepet lsnet av vannet. Lo lenge.

Bassenget i hagen, blttblttbltt. Dytter du meg i det s blir du med, sa jeg.Klamret meg fast i han og hodet under vann. Eksplosjon.Gjennomvt.Trket vannetvekk fra ansiktet ogkysset han, for det er snt man gjr nr man sitter med vann opp til brystet i psregnet. Det er snn det er.

Men idag. Detvar ikke en eksplosjon, det var bare stille og rolig,skolestart,matpausen og jeg satt igjen i rommet alene, flelsen i kroppen av at dette har jeg gjort fr, alene, hele den greia der. Og det har jeg jo. Tenkte at okei, dette takler jeg.

Jeg mener, virkelig.Det ser lyst ut selv om det regner hele tiden.

Til the sun goes down.

Tre forskjellige personer ringer meg p n dag, det er jo ganske bra til meg vre. Sler varm te over hele meg men hyler ikke. Blir som den gangen jeg helte kakao over lret mitt og alle rundt meg hylte og jeg lo. Fikk brannsr og arr. Men neija, te. Og for det meste sler jeg ikke. Har kjpt en mangote men jeg vger ikke prve den. Bare drukket sitronte hele livet. Meg og forandringer, det er liksom ikke helt snn det er. Vger ikke prve ny te fordi jeg ikke vet om det er godt.

Hvorfor skriver jeg om te. Gr i ullsokker, det er nesten alltid ullsokker,ogda jeg skal ned trappa sklir jeg p det frste trinnet. Lander p venstre side, fallerhele veien ned,ler, beste mte ignorere smerte. Blmerkene blomstrer vel opp og jeg innser at det er ganske lenge siden jeg var dekket av blmerker sist. Ganske okei, det der.

Det er disse sangene og jeg hrer de igjen og igjen mens jeg leser alt det gamle og ikke klarer skrive noe nytt. Notatbkene, jeg skriver jo, men det stopper liksom opp. Makter ikke helt.Har blitt snn at jeg sminker meg p bussen og sover nr jeg fr tid. Tid er alltid mangelvare. Vil snu og vende p den som det passer meg, f mer p et vis, men snn er ikke verden skapt.

Burde slutte poste gif'er hele tiden, men det er liksom det jeg har. Han i kassa p butikken smiler til meg og vel, det er ikke s mye mer som skal til egentlig. Mennesker er noe av det merkeligste jeg vet om.

As we were.

Ute p pent hav i noen dager uten vann og strm er jo ganske okei. Man kan ikke gjemme seg, det er umulig, man kan ikke rote seg bort heller. Kan bare g alene p moloen i mrket og skremme seg selv mens alle de andre ligger og sover.

Og i helga flte jeg at tiden sto stille. Da bten skulle dra tenkte jeg at n kan jeg egentlig barela vre g ombord og de kommer ikke til merke det og jeg kan bare bli her og ha hele ya for meg selv.Men jeg gjr jo ikke det. Og de hadde jo merketdet. Dessuten,som eneste menneskeder ute hadde jeg blitt gal.

Jeg gjr det igjen, hvor jeg forsyner meg med en krabbeklo og en sitronbtmens alle de andre lesser fatet fullt. Og nr de sier skl innser jeg at jeg ikke har noe glass, s jeg ender opp med holde opp sitronbten jeg spiser p og liksom vre med. Sitron duger til det aller meste.

Bltt hav og jeg kan bade s mye jeg gidder. Slikt kan man trenge n og da, ikke sant. Jeg fr sove p bten og mens de andre spiser frokost ligger jeg fremdeles i senga. Leker med krabbene og plukker opp en, sier at han her fr dere ikke lov til spise. S de gjr ikke det, og han er vennen min, den eneste.



S kommer jeg hjem og ligger uten klr i senga og tenker at n er ferien snart over og ting blir serist igjen. I r vil jeg ikke at det skal bli som i fjor. Det blir det ikke.

Step aside.

Jeg klatret til toppen av treet men jeg kunne ikke svmme til vannet tok slutt.

Det kommer til vre meg og ingen, selv om det egentlig er meg og mange,og denne gangen kommer ingen til si at jeg ser kjip ut nr jeg sitter alene for ingen kommer til gidde. Men jeg skal vre der, blant alle de jeg egentlig ikke kjenner, jeg skal vre der. P ya det er umulig forsvinne p. Den fineste lille ya jeg vet om.

Og hvor er all tiden? Hvor blir den av? Forsvinner. Ting gr s jvlig fort.



I dag gr jeg p smertestillende og dunker hodet i veggen. Her hjemme skal det bli over 20 grader i helga og dit jeg skal er det meldt maks 12. Men jeg klager ikke. Jeg bader jo uansett. Har blitt smredd for ha glass i hnda for ofte fr jeg s lyst til knuse de.

Forleden dag trkket jeg p lv som knaste under fttene mine og lo s himla mye. Det tok meg alt for mange r forst hvor gy snt er, kanskje hsten blir fin n. S var det tomt fr lv og jeg s opp og sa ja, okei, n kan du snakke igjen, jeg hrer. Noen ganger forsvinner jeg helt fra omverdenen fordi jeg blir helt oppslukt i smting, og da tror jeg at jeg er ganske hpls men jeg liker det utrolig godt s da fr verden bare leve med det.

Jeg tenker at jeg skal svmme helt til jeg ikke orker mer, men jeg har fremdeles til gode komme til det punktet. Da blir det ingen naturlig stopp, da. Burde vrt havfrue.

S himla mye rot og usammenhengende. Tankene er overalt, du vet, ja, det er snn jeg blir, alt er likt. P fredag skal jeg snike meg under brygga og svmme uten at de ser det. Sist tok de bilder og sa herregud Maria, kom opp, du fryser, og det skal de aldri f lov til igjen. Aldri. S jeg skal smile blant tang og krabber og svmme helt til jeg gr lei. Hadde jeg kunnet skulle jeg bodd i havet og vrt lykkelig.

Ingen substans, ingen struktur, ingenting. Bedre lykke neste gang.

hits