august 2011

This is no spell.

Plutselig, uten at jeg tenker, sier jeg at det er fordi han har bursdag i dag, og det slår meg at enkelte ting glemmer man aldri. Man husker bursdager og mennesker og man vil si hei når man ser de i gangene på skolen men så vet man at man ikke skal. Vet at sånn var det en gang men sånn er det ikke nå. Men jeg husker bursdagene og jeg husker menneskene, det eneste jeg lurer på er om de husker meg og om de husker bursdagen min. Jeg tror ikke de gjør det.

Men hei, jeg hadde en fritime i dag, hadde nettopp hatt kjemi og læreren sa ja, du har helt rett, sånn er det, men jeg fulgte egentlig ikke med for jeg så ut vinduet på blå himmel. Sitter ved vinduet i alle fagene mine, kanskje sitter jeg alene men jeg har den beste plassen i alle rommene, forter meg alltid inn så jeg skal få sitte der jeg vil. Men nei, etter kjemien, sitter der, ute på fuktig gress, sol og jeg har blomstrete thigths på og blomstrete skoleveske, sitter under treet men akkurat ikke i skyggen, i sola. Flyr en sommerfugl forbi og ting er helt ålreit. Skriver opp timeplanen min med fargekoder.

Til slutt går jeg til neste time og på veien dit ser jeg en av disse menneskene jeg ikke sier hei til i gangene, men så sier jeg hei likevel. Det skader jo ikke, eller hva.

And we learn to appreciate.

Enkelte ting liker man bedre enn andre. Jeg liker lys og sånt fordi det gjør meg glad.

Bildet over er fra en dag sola var skikkelig fin og lyset var varmt og jeg elsker slike dager. Behagelig og godt lys som gjør meg glad, og det kan egentlig være hvilket som helst lys, som kanskje kaster fine skygger eller lager regnbuer eller ja, hva som helst. Noe av det fineste jeg vet er kveldene hvor sola kommer inn gjennom vinduet på soverommet mitt og hele rommet blir varmt og gult, for stua jeg sitter i hele dagen er så mørk og dyster og da blir det ekstra stas. Lys er virkelig noe av det flotteste som er og jeg klarer ikke ta bilder som viser det, men oh, det er så fint. Og regnbuene, når lyset går gjennom glassglobusen min eller en lysekrone, slike regnbuer, de liker jeg nesten aller best, så jeg tenkte bare jeg skulle vise noen fra den dagen bildet over her er fra, fordi jeg kan, ikke sant. 















Jeg mener, hei, se så utrolig fint. Fikk regnbuer i ansiktet og i håret og overalt. Blir lett i kroppen. Mørket kan være fint det også, men virkelig, jeg er så alt for glad i lys, sol, alt sånt, avhengig. Sånn som når det har regnet så det er vann i gresset og det glitrer eller når man ligger i telt og sola trenger gjennom teltduken og trærne utenfor lager skygger. Himla fint.

Implosjon.

Implosion is a process in which objects are destroyed by collapsing on themselves.

Jeg føler at det er det som gjerne skjer. Sakte men sikkert. Imploderer. Trykket utenfra tar knekken på meg. Kollapser. Og jeg nekter jo for jeg vil være glad og fin og utadvendt og ikke redd i det hele tatt, og jeg er jo glad, og alt er jo bra (eller nei, ikke nødvendigvis bra, men i alle fall ikke ille) men likevel blir det sånn.

Implosjon er en prosess der objektet destruktivt komprimeres eller kollapser innover. Et eksempel på implosjon er en undervannsbåt som knuses utenfra av høyt vanntrykk.

Og jeg tenker at jeg er jo undervannsbåten, og vanntrykket, ja, du kan jo tenke deg. Det er denne skolen og denne verdenen og jeg kjenner det når jeg sitter i engelsktimen med den fine, lille engelskklassen min og ser den hyggelige gutten jeg snakket med for noen minutter siden se på meg, det er det som er, jeg kjenner det når ingenting i hele verden egentlig er galt, jeg kjenner at nå er det sånn igjen og jeg blir svimmel og kvalm og vil gå vekk, legge meg ned, holde pusten og forsvinne.

Men så setter jeg meg i kantina i fritimen min, jeg gjør jo faktisk det, sitter på et bord helt alene. Og det klarte jeg ikke å gjøre i fjor, da måtte jeg bare gå fort gjennom rommet om jeg ikke så noen jeg kjente. Nå sitter jeg her. Stirrer på treet ute og har egentlig lyst til å klatre opp i det og sitte der igjen, men jeg skal ikke. Jeg skal sitte her og jeg skal være sterk. Ikke implodere, bare være her og være i orden. Og det er jeg, trykket er ikke for høyt og jeg finnes bare.

Hele meg kollapser ikke.

Jeg er sjelden en eksplosjon. Det er stortsett ingenting eksplosivt med meg. Men ofte er jeg den stilleste og mest umerkelige implosjonen som finnes, og da vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Herregud makan hva er det egentlig jeg skriver om, implosjon, jaja, håper noen skjønner hva jeg mener. Men, og det er dette jeg skal frem til (for jeg hater å bare skrive negative ting, føler jeg må si noe bra i alt dette), jeg sitter i kantina helt uten noen nå, og jeg er ikke redd. Ikke i det hele tatt. Imploderer ikke. En fyr går forbi meg, smiler og sier hei. Jeg mener, dette går jo bra. Jeg lar ingenting knekke meg, eller hva, flink. Ting er jo faktisk bra.

Jeg takler trykket bedre i år enn jeg gjorde i fjor. Det presser på og jeg imploderer nå og da, men det skal mer til enn før. Det er poenget. Ja. Fint.

(Blir alltid litt flau og rar når jeg skriver slike innlegg, men så poster jeg det likevel fordi... vet ikke.)

Fint nå i natt.

(dette er litt Kråkesølvrot fordi jeg er alt for glad i dem og jeg beklager til de som syns dette innlegget bare er teit)

Får plutselig høre at det er Kråkesølvkonsert i en kirke midt på natten, så jeg slipper alt jeg har i hendene og forter meg dit og er likevel den første der. Jeg er alltid først. Sitter alene og føler meg litt malplassert, i en kirke liksom, hører ikke til, men det er okei. Det kommer til slutt flere mennesker, og Kråkesølv kommer. Ser på meg, smiler og sier hallo. Blir så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal se. Tenk at folk husker meg, da. Så sitter vi på gulvet og alt er intimt og koselig, ler og tuller, jeg føler at alle som er der er en stor vennegjeng. Fineste konserten jeg har vært på i mitt liv. Snakker med de og tar bilde med de, og jenta jeg møtte forrige gang jeg så de kommer bort og sier hei, jeg husker jo deg, og at vi sees neste gang.

Etter konserten må jeg vente på skyssen min og stirrer i bakken når de går frem og tilbake foran meg fordi jeg ikke vil virke ekkel og rar, men greia er jo at jeg er alene og ikke har noe annet sted å gå. Håper de ikke tror jeg er ekkel fan som nekter å gå. Så jeg går ut og sitter der og en gutt kommer. Spør om jeg har det bra og hvordan jeg kommer meg hjem og om jeg trenger selskap. Snakker masse, hyggelig. Jeg sier takk for omtanken, men jeg har det fint, altså. Han peker på ei fremmed jente som spurte meg om veien til bussen og sier "Jeg spurte hun jenta der, men hun hadde ikke snøring på deg." Jeg ler og sier at det er det ingen som har.

Så er jeg hjemme og spiser gelé.

Bra natt. Var bare det jeg skulle si. Etter de skoledagene som har vært (som jeg er så positv til og alt men nei jeg sier mer senere) så trengte jeg dette så innmari mye. Mennesker, altså. De kan gjøre en forskjell.

Gir deg litt mot.

Han perlet en delfin og jeg perlet en stjerne, kranglet med strykejernet som ikke ville skru seg på. Brownies i ovnen og jeg hørte regnet ute, du vet, det er så mørkt at du ikke kan se det men hører trommingen på taket. Dro av sokkene og ut i mørket, slik jeg nesten alltid gjør, snurrer rundt i gresset mens jeg stirrer opp og får dråper i øynene. Våt på tærne og i håret. Koblet at han sto i døråpningen og så på meg, ble småflau, så teit jeg er, herregud, men så sto han der, uten sokker han også, og spurte hva han egentlig skulle gjøre. Så jeg tok hendene hans, snurret rundt og rundt helt til grepet løsnet av vannet. Lo lenge.

Bassenget i hagen, blåttblåttblått. Dytter du meg i det så blir du med, sa jeg. Klamret meg fast i han og hodet under vann. Eksplosjon. Gjennomvåt. Tørket vannet vekk fra ansiktet og kysset han, for det er sånt man gjør når man sitter med vann opp til brystet i pøsregnet. Det er sånn det er.

Men i dag. Det var ikke en eksplosjon, det var bare stille og rolig, skolestart, matpausen og jeg satt igjen i rommet alene, følelsen i kroppen av at dette har jeg gjort før, alene, hele den greia der. Og det har jeg jo. Tenkte at okei, dette takler jeg.

Jeg mener, virkelig. Det ser lyst ut selv om det regner hele tiden.

Til the sun goes down.

Tre forskjellige personer ringer meg på én dag, det er jo ganske bra til meg å være. Søler varm te over hele meg men hyler ikke. Blir som den gangen jeg helte kakao over låret mitt og alle rundt meg hylte og jeg lo. Fikk brannsår og arr. Men neija, te. Og for det meste søler jeg ikke. Har kjøpt en mangote men jeg våger ikke prøve den. Bare drukket sitronte hele livet. Meg og forandringer, det er liksom ikke helt sånn det er. Våger ikke prøve ny te fordi jeg ikke vet om det er godt.

Hvorfor skriver jeg om te. Går i ullsokker, det er nesten alltid ullsokker, og da jeg skal ned trappa sklir jeg på det første trinnet. Lander på venstre side, faller hele veien ned, ler, beste måte å ignorere smerte. Blåmerkene blomstrer vel opp og jeg innser at det er ganske lenge siden jeg var dekket av blåmerker sist. Ganske okei, det der.

Det er disse sangene og jeg hører de igjen og igjen mens jeg leser alt det gamle og ikke klarer å skrive noe nytt. Notatbøkene, jeg skriver jo, men det stopper liksom opp. Makter ikke helt. Har blitt sånn at jeg sminker meg på bussen og sover når jeg får tid. Tid er alltid mangelvare. Vil snu og vende på den som det passer meg, få mer på et vis, men sånn er ikke verden skapt.

Burde slutte å poste gif'er hele tiden, men det er liksom det jeg har. Han i kassa på butikken smiler til meg og vel, det er ikke så mye mer som skal til egentlig. Mennesker er noe av det merkeligste jeg vet om.

As we were.

Ute på åpent hav i noen dager uten vann og strøm er jo ganske okei. Man kan ikke gjemme seg, det er umulig, man kan ikke rote seg bort heller. Kan bare gå alene på moloen i mørket og skremme seg selv mens alle de andre ligger og sover.

Og i helga følte jeg at tiden sto stille. Da båten skulle dra tenkte jeg at nå kan jeg egentlig bare la være å gå ombord og de kommer ikke til å merke det og jeg kan bare bli her og ha hele øya for meg selv. Men jeg gjør jo ikke det. Og de hadde jo merket det. Dessuten, som eneste menneske der ute hadde jeg blitt gal.

Jeg gjør det igjen, hvor jeg forsyner meg med en krabbeklo og en sitronbåt mens alle de andre lesser fatet fullt. Og når de sier skål innser jeg at jeg ikke har noe glass, så jeg ender opp med å holde opp sitronbåten jeg spiser på og liksom være med. Sitron duger til det aller meste.

Blått hav og jeg kan bade så mye jeg gidder. Slikt kan man trenge nå og da, ikke sant. Jeg får sove på båten og mens de andre spiser frokost ligger jeg fremdeles i senga. Leker med krabbene og plukker opp en, sier at han her får dere ikke lov til å spise. Så de gjør ikke det, og han er vennen min, den eneste.



Så kommer jeg hjem og ligger uten klær i senga og tenker at nå er ferien snart over og ting blir seriøst igjen. I år vil jeg ikke at det skal bli som i fjor. Det blir det ikke.

Step aside.

Jeg klatret til toppen av treet men jeg kunne ikke svømme til vannet tok slutt.

Det kommer til å være meg og ingen, selv om det egentlig er meg og mange, og denne gangen kommer ingen til å si at jeg ser kjip ut når jeg sitter alene for ingen kommer til å gidde. Men jeg skal være der, blant alle de jeg egentlig ikke kjenner, jeg skal være der. På øya det er umulig å forsvinne på. Den fineste lille øya jeg vet om.

Og hvor er all tiden? Hvor blir den av? Forsvinner. Ting går så jævlig fort.



I dag går jeg på smertestillende og dunker hodet i veggen. Her hjemme skal det bli over 20 grader i helga og dit jeg skal er det meldt maks 12. Men jeg klager ikke. Jeg bader jo uansett. Har blitt småredd for å ha glass i hånda for ofte får jeg så lyst til å knuse de.

Forleden dag tråkket jeg på løv som knaste under føttene mine og lo så himla mye. Det tok meg alt for mange år å forstå hvor gøy sånt er, kanskje høsten blir fin nå. Så var det tomt før løv og jeg så opp og sa ja, okei, nå kan du snakke igjen, jeg hører. Noen ganger forsvinner jeg helt fra omverdenen fordi jeg blir helt oppslukt i småting, og da tror jeg at jeg er ganske håpløs men jeg liker det utrolig godt så da får verden bare leve med det.

Jeg tenker at jeg skal svømme helt til jeg ikke orker mer, men jeg har fremdeles til gode å komme til det punktet. Da blir det ingen naturlig stopp, da. Burde vært havfrue.

Så himla mye rot og usammenhengende. Tankene er overalt, du vet, ja, det er sånn jeg blir, alt er likt. På fredag skal jeg snike meg under brygga og svømme uten at de ser det. Sist tok de bilder og sa herregud Maria, kom opp, du fryser, og det skal de aldri få lov til igjen. Aldri. Så jeg skal smile blant tang og krabber og svømme helt til jeg går lei. Hadde jeg kunnet skulle jeg bodd i havet og vært lykkelig.

Ingen substans, ingen struktur, ingenting. Bedre lykke neste gang.

hits