august 2012

Alaska.

Det har gått to måneder. Looking for Alaska, faen altså, jeg har nesten ikke gjort annet i sommer. Stikker i meg hver gang jeg husker det. Alaska, kom hjem, vær så snill. Selv om hun tråkket i maling og var i veien når jeg skulle re på senga og klatret i juletreet og vekket meg før vekkerklokka om morgenen. Selv om hun var så innmari plagsom. Jeg vil bare ha katten min hjem igjen.

Men jeg skjønner, jeg veit, det er på tide å gå videre. Slutte å gråte hver gang jeg tenker på henne. Men hun var verdens fineste katt, som sov i senga mi fra dag en og lot meg løfte henne med overalt. Det er hardt å innse at det ikke er vits i å rope når jeg legger meg i senga om kvelden, for hun kommer ikke til å komme. Og alle de små ballene hun lekte med, jeg finner de fremdeles over alt og jeg er så ensom i senga om natta. Den myke, fine katten som sov med meg gjør ikke det lengre. Den aller fineste katten jeg har hatt, og jeg fikk ikke hatt henne i mer enn ni måneder. Så klart håper jeg hun kanskje skal komme hjem, men to måneder er lenge. Det verste er å ikke vite hva som har skjedd. Skal gå videre, men måtte bare gå gjennom alle bildene jeg har av henne først. Herregud, den fine katten.













Sånn. Så skal jeg tørke tårene og rydde vekk matskåla. Det er rart hvor glad man skal bli i en liten katt.

Du spinn en rød tråd av tomme ønska.

Det er meg og verden for tida. Jubler innvendig fordi jeg småsnakker litt med folk og sånt. Tenker at verden kommer til å behandle meg pent fremover, det er godt å føle det sånn. Kler meg så fint jeg kan og prøver å være motivert og engasjert. Sitter på kveldene og drikker te, ser på rosebuketten hvor alle har visnet utenom en, legger meg i rett tid. Det hele er stabilt og bra.

Men. Det er det jeg stadig kommer tilbake til. I sommer var det noen (sier ikke hvem og om hva, men det var om noe jeg har ønsket hele livet) som ville ha et møte med meg. Jeg var på ferie. Jeg sendte den mest formelle mailen jeg kunne og forklarte da jeg kom hjem, fikk aldri noe svar og nå har det gått en måned. Men hele meg brenner etter å få en mail, få en telefon (som i mai, fy faen, den telefonen, som startet alt dette), hva som helst, men ingenting. Så når kan man sende mail igjen? Når kan man mase, når kan man blottlegge seg og gjøre det klart hvor viktig dette egentlig er for en? Det er det, ikke sant. Jeg veit ikke. Jeg veit ingenting, jeg veit bare at dette er alt jeg vil og at jeg vil høre mer om hva som skjer nå. Det er dette med å tenke og ønske, å brenne så sterkt for noe men være redd for å gjøre noe galt. Er det ikke sånn at man skal hoppe i det og ta sjanser? Jeg veit ikke.

 

Har drukket sitronte hele livet. Nå drikker jeg en rosa som heter "Bestemors Frukthage" og dette kan umulig være noe annet enn bra, å prøve nye ting og like de. Personlig fremgang. Fortalte venninna mi at jeg har begynt å spise frokost, tar meg tid, står opp tidlig om morgenen. Har aldri hatt tid eller sett behovet før, men kommet frem til at jeg tror det er bra for meg. Baker grove scones og spiser de mens de fremdeles er glovarme. Brenner meg på tunga.

It started out as a feeling.

Forleden dag dukket kjæresten opp med tre ting: En bukett med roser i forskjellige farger, hjemmelaget bringebærsyltetøy og hjemmelaget limonade. Og det er da, ikke sant, at jeg lurer på hvorfor jeg fortjener dette, å ha en kjæreste som dukker opp med sånt helt uten videre og er innmari fin. Føler meg helt lusen innimellom, sånn som når jeg gir han to høyresko til bursdagen (det er fikset nå! Etter mye om og men, riktignok, men fikset. Han har fått venstresko også. Men det var litt krise i øyeblikket vi oppdaget det, kan man si) eller er sur på han for sånne ubetydelige småting. Skjønner liksom ikke at han har holdt ut i over et år. Men det må vel bety at jeg gjør noe rett, at noe med meg er rett, at jeg kanskje er ganske okei de gangene jeg ikke er håpløs, og det er jo ganske fint. Tenkte bare jeg skulle gi han litt credit for å være fin og gi meg syltetøy og sånt, som igjen gir meg litt tro på meg selv.



In other news så har jeg laget ripsgele og er ganske så fornøyd med meg selv. Det kan muligens ha noe å gjøre med at kjæresten laget syltetøy til meg og at jeg følte meg som en dårlig husmor, men det har like mye å gjøre med at det er haugevis av rips som råtner hvert år i hagen og at jeg fant himla fine syltetøyglass. Er særs fornøyd med meg selv, da jeg aldri har laget noe sånt før. Fikk en hump og slump oppskrift av min venn Anne og det var mye lettere enn jeg trodde. Laget vafler og serverte med ripsgele, og det var faktisk godt. Ikke verst, altså. 

Ellers går det mye i te og ansiktsmasker. Er i gang med å møte verden igjen, og tror det skal gå helt greit.

Lights gonna guide me.

Turen ut føles så jævlig lang. Drar hjemmefra klokka tre og er ikke fremme før elleve på kvelden, men det er så verdt det, selv om jeg gruer meg fordi jeg ikke vil lengre. Sånn er det hvert år. Men i båten får jeg servert øl som jeg drikker av pliktfølelse (herregud liker ikke øl) og jeg tenker at dette skal bli bra.



Det er vin og øl og fisk overalt, og vinden blåser konstant. Himmelen er grå når jeg titter ut av båten om morgenen men det gjør ingenting. Siste øya før åpent hav og om natta gynger båten frem og tilbake, det er dette med bølgeskvulp og saltvann og hardt vær. Jeg går hele tida rundt på moloen og tenker at jeg vil bade men været tillater det aldri, så jeg bidrar til å lage eggerøre og potetsalat og steke vafler til hele hurven. Prøver rømme på vaflene for første gang fordi alle andre gjør det men holder meg nok helst til bringebærsyltetøyet. Spiser ikke frokost med folk, ligger i lugaren og spiser et eple eller to, går på land rundt ett og det er sånn det må være, for jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Leser fire bøker og prøver å holde noen samtaler innimellom.



Det shottes fra albueskjell og jeg tenker at dette, det er kanskje noe av det mest harry jeg gjør i løpet av hele året. Sitter for meg selv og klapper skaten som bor i bassenget, løfter opp noen krabber, drømmer litt om å være havfrue. Tror aldri jeg blir for gammel til å ønske å være havfrue. Men jeg er mer med, dette året, jeg har flere samtaler og begynner å lære meg navn og det føles bra å ikke utelukkende være hun som sitter og leser.



Og den siste natta, det er morild i vannet og det er noe av det fineste jeg vet om. Henger over bryggekanten og stirrer på det, har aldri hatt så lyst til å bade men det går ikke. Kaster noen steiner og ser på i kanskje et kvarter til. Reiser meg opp og innser at jeg ikke tok på sko, er våt på beina fordi det har regnet. Går inn igjen, vann tørker, det gjør ikke noe. Det går bra.

Det beste med å komme hjem er å dusje, lenge.

I remember every sunset.

Har hengt hos kjæresten i noen dager. Vært ganske sløve dager, med kjæreste som står opp klokka ni og jeg som sover i noen timer til og Criminal Minds resten av dagen, med en middag et eller annet sted mellom episodene. Men det var en morgen som var spesielt fin, da.

Klokka ett dro vi oss (han dro meg) ut av senga og jeg fikk viljen min med å lage pannekakefrokost, selv om det egentlig var alt for seint for frokost. Lagde kokospannekaker som ble himla gode, og mens jeg stekte plukket kjæresten markjordbær i hagen som vi kunne ha sammen med pannekakene. Jeg sto og spionerte litt på han gjennom vinduet mens jeg ventet på å snu pannekakene og tenkte at han er ganske fin. Tok en bit kokesjokolade på hver av stablene og delte det samme fatet mens vi drakk limonade som vi laget kvelden før og så Criminal Minds (Har seriøst blitt helt hekta på den serien). Jeg ble stappmett og kjæresten hadde fremdeles plass til dobbelt så mye, slik det bruker å være.



Den fineste frokosten jeg har hatt på en god stund i alle fall. Det er noe med å ta seg tid til det og bare kose seg litt ekstra.

Akkurat nå burde jeg egentlig sovet, men jeg har ting jeg må skrive så da sitter jeg oppe. Skriver så innmari mye bedre på natta enn på dagtid. I morgen skal jeg stå opp tidlig og lage kokoskake (fått en ting for kokos i det siste) som jeg skal tvinge folk til å spise de kommende dagene. Har store forhåpninger. Målet er å stå opp halv ti og gripe dagen... veit ikke hvor bra det går, men skal gi det et forsøk.

Take back the beat in your heart.

Så snakker jeg i telefonen på polet og maser om hvor mye jeg elsker enliterskartonger med vin, fordi det er det mest pratiske jeg vet om. Kjøper med en hvitvin men når jeg kommer hjem ser jeg tre flasker i kjøleskapet mitt og skjønner at jeg kanskje ikke har verdens største forbruk av vin, at jeg overvurderer meg selv, at de flaskene har stått der siden mai.

Og dagen etter, med vondt i beina etter høye hæler og en del oppvask, så knuser jeg et av de aller fineste vinglassene mine. Et av de med jordbær på. Koster i minst en halvtime for å få opp alt glass-skåret og tar meg i å tenke at det er bra katten ikke er her, for da slipper jeg å være redd for at hun skal tråkke i det. Tenker at fem glass er okei, for når brukte jeg egentlig alle seks uansett? Aldri. Jeg har venner som drikker øl rett fra boksen eller blander drinker i melkeglassene, og melkeglass har jeg alt for mange av. Det er derfor det aldri er de som knuser.

 

Drikker omtrent bare te om dagene. Spiser minimalt og bruker tre skjeer sukker i teen. Kjøpte to nye typer te i Disneyland, de var så innmari fine, men har ikke turt å smake på de enda. Sitronte, det er det jeg drikker hele tida, for evig og alltid. Det er sånn dagene går nå, fyller på tekoppen igjen og igjen, leser litt i en bok, skriver handlelister, tenker ut historier som jeg ikke makter å skrive ned. Klarer ikke å få meg til å gjøre halvparten av alt det jeg burde og skal. Stirrer mye i taket, tenker på døden og forlag og kjærlighet og fremtid og ting som må gjøres som ikke blir gjort.

I dag har jeg stått opp tidlig for å prøve å få gjort noe, å få fiksa døgnrytmen, fiksa verden, alt det der. Skal bake boller og sånt. Blir bra.

hits