august 2013

Som du skifte skjorte kan du skifte by.

Velkommen til det nye livet i den beste byen jeg veit om. Det er hektisk her, jeg har ikke hatt så mye tid til noe som helst, det er først i dag ting begynner å roe seg ned. Har laget middag to ganger og er ellers opptatt med alt mulig annet. Går mye og spiser lite, tenker at jeg sikkert blir slank snart, men alkoholen ødelegger nok for det. Min nærmeste nabo er et kjøpesenter, rett utenfor vinduet mitt er det en vei, jeg ser bussene, hører bilene, jeg er i en by som knapt sover og om nettene ser jeg ut på gatelyktene, jeg elsker dette lyset og jeg elsker dette bråket, stille og mørkt for å få sove har aldri vært min ting. Jeg sover så godt når jeg hører bilene utenfor. Kan ikke huske sist jeg følte meg så hjemme som det jeg gjør her.



Det er så annerledes. Jeg har vært ute hver kveld, dette fadderopplegget som nå, etter to uker, endelig er over. Har drukket meg full og gått hjem rundt klokka to hver natt. En kveld, klokka halv tre når jeg nesten var hjemme, møtte jeg studenter fra petroleumsfag som inviterte meg hjem på øl og pizza, det er liksom en sånn jeg har blitt, ei som blir med fremmede hjem og våkner fullt påkledd hos de klokka halv ni dagen etter. Får et glass vann, sier takk for ølen og pizzaen, går hjem i klærne fra kvelden før. Hadde aldri trodd jeg skulle få et slikt liv. Jeg har blitt hun som havner på legevakta en fredags kveld, vi vedder om hvor mange sting det blir i kneet mitt og det ender opp med tolv. Drar på fest igjen på lørdag, en fest hvor de gir meg klemmer og sier jeg er tøff som er med selv om jeg knapt kan gå. Vi går fra Gløshaugen til Tyholt og en fyr tar meg på ryggen siste del av turen, men når jeg skal hjem igjen går jeg hele den lange veien selv, aleine, slik jeg har gjort hver natt de siste to ukene. Går i sneglefart, har vondt i kneet og tenker at jeg ikke skulle prøvd å danse, at jeg skulle tatt siste buss hjem, men det er okei, for dette, det er jævlig bra.

Lærer meg å koke egg, har hatt eggkoker hele mitt liv, og på fjerde forsøk blir det akkurat så hardkokt som jeg vil men på femte forsøk blir det for bløtt igjen. Henger opp klær på et tørkestativ fordi jeg ikke gidder å vente på at det blir en tørketrommel ledig, og alle maten jeg lager blir litt for salt. Jeg har 130 nye mennesker å bli kjent med, lære meg navnet på, huske å hilse på i gangene, sitte med i forelesningene, og jeg hadde aldri trodd det skulle føles så bra. Og allerede første kvelden her ville en fyr ha meg med hjem, jeg har blitt lagt an på av 3-4 forskjellige nesten hver kveld, men jeg er meg selv lik, jeg sier nei, jeg drar hjem, jeg er ikke hun som møter opp på forelesning med klærne fra kvelden før. Selv om alt er annerledes er jeg fremdeles meg, bare den mer utadvendte og fryktløse versjonen. Liker meg selv slik. Jenta som er med på alt og lærer seg å like øl. Håper det varer alle disse fem årene.

Dette nye livet, det virker jævlig bra så langt.

I drowned out all my sense.

Jeg er på jobb, står bak kassa i denne søte, lille kafeen, og alt virker så håpløst. Ute høljer det ned, fy faen for et regn, og jeg står helt aleine. Det er ingen kunder, jeg trekker meg tilbake, setter med ned på gulvet i et hjørne og prøver å puste. Tenke klart. Ta meg sammen. Sitter med hodet i hendene og føler håpløsheten omslutte meg, kjenner tårene presse på. Men så hører jeg skritt i gangen og spretter opp, klistrer på smilet, er en annen. Tar meg sammen på sekundet, og resten av dagen føler jeg meg okei. Det er så greit å være meg for tida, jeg tar meg sammen lett, jeg lever livet, men samtidig er det så vanskelig for jeg brekker i vinden.

Og jeg tenker det, at noen burde redde meg fra meg selv. For en måned siden ville jeg ikke at noen skulle ville ha meg, jeg ville være helt aleine, men sånt varer aldri, jeg kjenner meg selv, det varer jo aldri. Jeg får vennene mine til å kjefte på meg, si "Nå lar du han være i fred" og "Han er en idiot, hold deg langt unna" og det fungerer, det fungerer, det trenger seg inn i den fornuftige delen av meg og jeg prøver sakte å fatte det hele. Men så sitter jeg hos frisøren, står på jobb, ligger i senga og prøver å sove, og det er det eneste jeg klarer å tenke på likevel, disse idiotiske valgene jeg har tatt og hva jeg egentlig skal gjøre nå.

Men fakta er at jeg trodde det skulle føles bedre, alt dette, livet jeg går rundt og lever for tida. Men jeg føler faen meg ingenting. Det er nesten helt tomt, hele greia. Og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg trodde det skulle føles bedre. Kanskje er jeg fortapt i apatien min igjen, den kommer som regel snikende. Og kanskje er det sånn at det går skremmende fort nedover med meg, eller oppover, jeg veit ikke, men en vei går det i alle fall. Ingenting står stille. Jeg veit liksom ikke hvem jeg har blitt, jeg er denne jenta som kommer hjem fra jobb og helst bare vil legge meg ned og gråte resten av kvelden, men som i stedet drar ut, henger med folk til langt på natt, kjører hjem i mørket, har overnattinger og står opp grytidlig for å dra på jobb om morgenen igjen. Jeg mener, jeg gir jo ikke meg selv tid til å være meg selv. Men jeg elsker det. Samtidig som jeg ikke føler noen ting, så er dette kanskje den beste tiden jeg har hatt i livet mitt til nå. Jeg gjør så mye, møter så mange folk og føler så jævlig at jeg lever.

Om en uke har jeg flyttet. Har ikke pakket noe som helst enda. Gleder meg og gruer meg som faen. Håper dette nye livet blir det jeg ønsker meg.

hits