september 2008

Kjærlighet og sånt tull.

I dag har jeg ikke gjort stort. Jeg sov lenge og så Casanova med mamma for litt siden, and that's about it.

En pike som gikk i klassen min på barneskolen lasta opp nytt profilbilde på nettby. Så jeg måtte jo ta en titt.
Jeg kjenner at jeg får litt vondt hver gang jeg ser på profilen hennes, for der står det litt om kjærsten hennes. Hun og typen har vært sammen i to år nå i oktober, og jeg blir rett og slett utrolig misunnelig. Jeg får nesten fysisk vondt fordi jeg også vil ha noen.

Jeg mener, mitt siste (og så vidt jeg vet eneste) seriøse forhold var når jeg var 8. Vi var sammen i to måneder ellerno og det er alt. Hverken før eller siden har jeg hatt noe som helst forhold som var seriøst, i alle fall ikke fra min side. Og når du er 8 er det vel ikke spesielt seriøst heller, så jeg kan vel egentlig si at jeg ikke har hatt noen forhold. Og det gjør meg egentlig ganske deprimert. Sure, jeg har vært forelska i folk og sånt tull, men det har bare aldri blitt noe, blandt annet fordi ingen liker meg på den måten og jeg uansett er for feig til å ta intiativ til noe forhold.

Uansett er jeg dødelig misunnelig på alle som har noen, spesielt de som har vært sammen lenge.
Though, det er ei jeg har på msn som skifter type minst en gang i måneden, og hun misunner jeg ikke i det hele tatt. Det er jo bare teit, rett og slett. Jeg ler litt hver gang det er et nytt navn med hjerter rundt på nicket hennes.

Jeg blir sur hver gang noen i familien, sånn som mormor ellerno spør om "Hvordan det går med kjærligheten?"
Jeez, vær så snill, slutt å spør. Jeg lover at jeg skal fortelle deg det den dagen jeg gifter meg med en jeg hadde sex med i fylla fordi jeg har blitt gravid, men fram til den dagen ser det ut som du skal få det samme svaret, nemlig "nei, det går ikke, kjærligheten er ikke tilstede."

Nananana, jeg klager, unnskyld. Jeg bare ble litt revet med i min egen teite og negative tankegang da jeg så at piken fremdeles var sammen med han. Det er søtt, helt flott for de, jeg er glad jeg. Jeg bare hadde vært enda gladere hvis jeg hadde noen selv liksom, haha.
Men nei, seriøst, det plager meg egentlig ikke.
Det er bare at noen ganger vokser sjalusien som en jævla blomst inni meg når jeg snubler over lykkelige par, og sammen med den kommer negative og teite tanker om mitt eget ikke-eksisterende kjærlighetsliv. For jeg kan jo nesten ikke unne andre det jeg ikke har? Og det er ikke bare tanker om misunnelse og "jeg vil også", jeg blir grepet av tanker som "håper de slår opp", " de passer ikke sammen" , "herregud, kjærlighet du liksom" og lignende, men egentlig er jeg ikke så ekkel. Egentlig er jeg glad på andres vegne, det er bare at jeg vil også ha noen?

Men hyyysj på meg, som sagt blir jeg revet med av meg selv.
Jeg er glad for alle lykkelige par og satser på at om ti år har jeg vært i ett flott forhold selv, som gjerne har vart i en evighet.
Det er positiv tankegang det, nå var jeg flink som ikke lot sjalusien ta overtaket.

Det går ikke opp.

Jeg har spilt kabal  411 ganger nå, og den har gått opp 41 ganger. Current losing streak er 29 tap. Den vil bare aldri gå opp.
Nå skal jeg si et teit utsagn; Kabalen går nesten aldri opp, og jeg føler at det er litt metafor for livet mitt atm. Det er en av de teiteste tankene jeg har hatt i det siste, men jeg føler det virkelig sånn. Det går ikke opp.
Så klart, jeg flyter ganske bra nå, jeg har gjort det i to dager, jeg synker ikke så dypt inn i tankene men holder meg på overflaten og tenker at det ordner seg. Og det er fint, det er fint å klare å ikke tenke så mye. For det ordner seg jo så klart, det gjør det alltid.

Men det har jo ikke ordna seg enda, det er jo det som er problemet. Ting har ikke endra seg i det hele tatt, og med min tålmodighet undrer jeg på hvor lenge jeg klarer å flyte før jeg begynner å tenke konstant igjen. Jeg veit ting tar tid, men jeg bare klarer ikke å være tålmodig.

Jeg høres ut som en usannsynlig teit pike nå, som sitter og klager over at livet suger, det er som en kabal som ikke går opp. Jeg mener det ikke sånn, livet suger ikke, det bare er et rot. Jeg er så klart usannsynlig teit, det har jeg bevist flere ganger i løpet av ei uke nå, men det er ikke på dette punktet jeg er teitest. Så klart har jeg brought this on my self, det er jo ingen andre sin skyld at jeg har klart å rote til ting, men likevel.

Jeg har lyst til å nullstille kabalen, starte på nytt så win percentage blir mer enn 9%.
Men jeg kan ikke nullstille livet, så da sier vi deal with it.
Jeg må faen meg slutte å klage.

Klassetur, hurra så flott alt er.

Haha, da er jeg hjemme.
Fy faen for et rot det ble <3
Folka i klassen min er litt håpløse, men de er litt flotte også. Jeg er inkludert i håpløs altså.

Vi starter med det negative og sparer det positive til slutt, for det er den rette måten å gjøre det på? <3

Jeg og en pike ble tatt til sides for anklager om alkohol og røyk. Jeg var ærlig når jeg ble spurt om røyk, hun var ikke ærlig i det hele tatt når hun ble spurt om alkohol. Syns hun løy alt for mye, mye mer en nødvendig. Jeg ble ikke spurt om jeg hadde alkohol, ergo løy jeg ikke.
Usikkert om mamma ble ringt om det eller ikke, syns jeg slapp billig unna uansett. Mamma takler vel at jeg har tatt en røyk anyway, og læreren min sa bare at sånt må jeg helst ikke gjøre på klassetur.

Senere, viste det seg at samme pike hadde avføringspiller, som hun ga til en gutt i klassen. Dumme pike. No offence. 
Han tok det i brusen til noen og etter en og en halv time hvor resten av klassen var stengt ute fra stua (Som var greit for de som holdt til oppe, men ikke for meg og alle andre som holdt til på stua) ble gutten som la pillene i brusen og piken som hadde de sendt hjem. Farvel.
Mer om den saken sier jeg ikke, for det var bare teit rett og slett, dårlig gjort som faen.

Utenom det var turen kjempe koselig. Jeg var sosial med folk jeg vanligvis ikke har så mye med å gjøre, og det er hele poenget syns jeg. Det var en putekrig, som egentlig var mer gøy en forventet. Vi var en haug med piker som satt sammen og bare snakka og fortalte spøkelses historier, som var meget koselig.

Klassen min er i stand til å ødelegge alt though, dette er vår første klassetur og det ble det jævla styret. Men det er greit, jeg liker klassen, den er koselig selv om vi klarer å rote til det meste. Og nå var jeg ganske skyld i rotet selv, men dude, alt blir så mye mer stress når noen må være svikere og fortelle ting til lærere og slikt. Jeg er glad jeg ikke snakka så høytlydt om ting sånn som piken gjorde, du må jo ikke si ting til hvem som helst.
For klassen ble litt delt i to forresten, vi som var nede og de som var oppe. De oppe var litt overlegne, de var bedre enn oss ellerno. Nesh, vi hadde det garantert mer gøy.

På vei hjem nå fant jeg ut hvor lite jeg faktisk vet om en gutt som har gått i klassen min siden tredje. Dude. Vi satt i samme bil på vei hjem og snakka, og det var nesten det koseligste med alt, for han har jeg stortsett aldri snakka med.

Men det absolutt viktigste var at jeg klarte å flyte. Jeg sank ikke inn i meg selv, jeg tenkte ikke så mye.
Jeg klarte å flyte. Og det, det er virkelig flott.
For alt ordner seg, det hjelper ikke å tenke på det konstant. Det var godt å ha en dag hvor det nesten ikke streifet meg, hvor jeg nesten ikke tenkte.
Det var godt å flyte.

Så du bli en sykehuslege adgang med Wavenet.

Huhu, jeg tok en titt på e-posten min, og så en gammel en fra morfar.
Hahah, jeg ler.
Når jeg var med mormor og morfar på Gran Canaria i sommer, skulle vi ha internett. Så vi fant en side, Wavenetcanarias.com, som vi brukte. Den kunne oversettes til norsk, og jeg ler fremdeles sykt når jeg ser det.

https://www.wavenetcanarias.com/en/wlan-kanaren.html
Gå på den siden. Les litt.
Så klikker du på det norske flagget for å få det oversatt, og forbered deg på å le.

Eksempel.
Now just select " Wavenet_ Hotspot " and establish the connection.
Er oversatt til: Nå rettferdig velge "Wavenet_ Hotspot " og opprette likheten.

When connection is ready , open your webbrowser like Internet Explorer, Opera or Firefox and you will be directed to our log in site

Som da er oversatt til: Når forbindelse er klar , åpen din web kikker lik Internet Explorer, Firefox, Opera, og du ville være instruert å våre stokk inne sted.
Stokk inne. Haha. Vi logger ikke inn, vi stokker inn. Haha.

If the payment is done you will be redirected automatically to our website and then you get the logins you bought.Please dont leave the site before you have recieved your codes, the redirection process may have a duration up to 30 seconds.
Equals=
Hvis betalingen er gjort du ville være omadressert automatisk å våre hjem side og så du få logikk du dont avreise byggetomta tidligere du har resept din koder , omadresseringen forarbeide kanskje har en varigheten til 30 sekunder likeledes sende din adgang koden å din email adress.

Og til slutt; How to conect to the internet ?
Hvor å kjegle å det sykehuslege?

Haha, herregud, det er så mye bra der som jeg ikke har skrevet her, men du må seriøst ta en titt. Du kan ikke unngå å le litt, det er jo så ufattelig dårlig oversatt :'D

Til Frokost Spiser Vilde Negler.

Denne boka må få sitt eget innlegg.
Den fortjener det så sykt.

I den lange tiden jeg har elsket denne boka, har jeg fremdeles ikke klart å si hva den handler om.
Jeg klarer ikke å svare når folk spør meg om det.
Den handler ikke om Vilde og Marthe som studerer ett år i Spania.
Den handler ikke om Vilde som ikke vet hva hun vil.
Den handler ikke om gjengen deres og Vilde som krangler om alt.

Den handler om noe dypere. Noe jeg ikke får fatt på. Jeg leser den igjen og igjen, men føler fremdeles at jeg har gått glipp av noe.
Så jeg fortsetter å lese den, og lete etter noe som kan hjelpe meg å svare på hva den handler om.
Jeg prøver å finne ut hva det er jeg går glipp av, hva som har gjemt seg for meg. For jeg vet at det er der, jeg føler det. Jeg bare får ikke tak på det.

Det er yndlingsboka mi. Jeg har den med meg overalt, jeg klarer stortsett ikke å dra noe sted uten den. Den er i veska mi, baggen min, under puta mi. Den er overalt hvor jeg er.
Jeg siterer den alt for ofte, for den forklarer så mye for meg, den gjør at jeg slipper å sette ord på tingene selv, den sier det for meg.
Den er så utrolig ubeskrivelig, og jeg føler at jeg utretter noe i verden hver gang jeg får noen til å lese den. Jeg føler at jeg gjør alt litt bedre, for den boka er rett og slett fantastisk.
Den endret måten jeg ser på...vel, alt. Etter jeg leste den for første gang var liksom ingenting det samme.

Jeg vet at ingen forstår. Jeg vet at mest sannsynlig er det ingen som deler mine følelser for denne boka.
Det er sikkert ingen som syns den handler om noe mer enn Vilde i Malaga. Det er sikkert ingen som syns at den gjør verden til et bedre sted.
Men jeg syns det, og det er det som teller akkurat nå.

Hvis du noensinne snubler over Ingvild Waalen Borch må du hilse fra meg og si at boka hennes endret livet mitt totalt.

Asfalt.

Jeg hadde ikke noe å være redd for. Det gikk bra. Jeg overlevde.
Beste stilen skrevet av en niendeklassing hun hadde lest. Og den dama har vært lærer lenge.
Jeg tror jeg kan si meg fornøyd. Jeg liker å få 6 på norskstiler.
Det er flott.
Jeg hater fremdeles at jeg innvolverte en gutt, men greit, la gå.
Så jeg poster her nå, den er alt for lang, men det driter jeg i, de som føler for det kan lese om kommentere.



Asfalt.

Hei. Jeg tror jeg skal gå ganske rett på sak. Du skal få høre om min hverdag med angst nå. Du skal få høre hvor jævlig det faktisk kan være, de dagene det er på sitt verste.

Men først, trenger jeg å introdusere meg selv.

Hei, jeg heter Ingvild, et relativt teit og uinternasjonalt navn, men jeg liker det sånn.

Jeg er bedre enn alle andre og sitter på en høy hest mens jeg ler av alle de andre dumme barna. Jeg er best av alle, jeg er fantastisk, og du tror nok at jeg er helt skrudd. Men det er jeg ikke, jeg er bare bedre enn deg. Alltid er jeg bedre enn deg, du kan ikke måle deg med meg. Jeg er så ufattelig intelligent og overlegen at du muligens ikke fatter det. Og jeg ser ned på deg, uansett hvor flink du er, for jeg er alltid bedre.

Jeg har ikke venner, for de kunne ikke målt seg med meg uansett. Det er greit, jeg liker tilværelsen sånn.

Jeg bruker tiden min på å kødde med folk, rote til hjernene deres, gjøre alt absurd. Jeg tar en lampeskjerm på hodet for å bevise at alt de har lært om lampeskjermer er galt, jeg hyler for å bryte stillheten for å bevise at ingenting er unormalt. Og det er flott, verden trenger å bli mer absurd, så det hjelper jeg til med. For jeg har skjønt hva som er viktig, jeg er bedre enn alle, for jeg vet at ingenting betyr noe og at absurditeten burde herske.

Nå tror du kanskje at jeg er gal, men det er jeg ikke, jeg vet at jeg ikke er gal, jeg er bare bedre enn deg, og jeg skal bruke hver anledning jeg får til å understreke at jeg er best. For jeg er ikke gal, jeg er bare noen hakk smartere og mer genial enn normalen. Haha, jeg vet du ikke tror på meg, men det er greit, jeg kan ikke forvente at du er smart nok til å forstå.

Men nå vet du litt om hvem jeg er, så nå skal jeg gi deg det du vil høre.


Har du hørt om angst før? Vet du hva angst er? Gjør du det?

Vel, i tilfelle du ikke gjør det, så skal jeg fortelle deg litt nå.

Det finnes mange forskjellige typer angst, og mange forskjellige symptomer. Ikke alle er like kjente, ikke alle vet at de har det en gang.

Vi har panikkangst, som bare plutselig kommer uten noen spesiell grunn.

Vi har fobier, for edderkopper og klovner og vann og høyder, men det tror jeg strengt tatt du vet hva er.

Vi har klaustrofobi, som er angst for små rom og avlukker.

Vi har en haug med forskjellige typer angst, alle er ikke like alvorlige, men de er der, tro meg. For jeg vet bedre enn deg, så jeg har så klart rett.

Angst kan klassifiseres ved panikk, frykt, engstelse og bekymring, men også sånt som svimmelhet, rødme, pustevansker og kvalme. Se for deg hvor fryktelig det må være å få angst hele tiden? Se for deg å føle sånt når du trenger det minst, se for deg å få pustevansker på åpen gate fordi det kommer en edderkopp forbi? Se for deg å få panikk og bli kvalm i klasserommet helt uten grunn? Hvor ufattelig jævlig tror du ikke det er, ville du ønsket at noen hadde det sånn?
Nei, trodde ikke det. Angst er ikke noe du kødder med, angst er seriøse saker som folk gjerne trenger hjelp med.


Men vi skal ikke snakke om hvilken som helst type angst, vi skal snakke om min.

Sosial angst.

For selv om jeg er bedre enn best, selv om jeg er fantastisk og flott og vet alt om alt, så har jeg angst. Jeg husker den dagen den var verst, jeg husker den dagen jeg måtte overbevise alle om at jeg ikke er gal, for den dagen gikk alt galt, og når angsten melder seg tenker jeg alltid tilbake dit og håper det ikke skal bli sånn igjen.

Jeg er best og vet at ingenting er viktig utenom absurditet, men angsten blir jeg ikke kvitt.

Neineinei, det gjør deg faen ikke bedre enn meg. Jeg er ikke svak, jeg er ikke teit, jeg har bare angst.

Så nå skal du få høre om min hverdag, når jeg ikke er opptatt med å gå rundt med lampeskjermer på hodet for å bevise at jeg vet hva som er viktig.

Med en gang jeg beveger meg ut døra, kommer angsten, og jeg tenker forsiktig tilbake på den dagen for lenge siden når angsten kom for første gang mens jeg går gjennom nabolaget.


Ingvild går gjennom hovedgata i byen, på vei til kjøpesenteret.

Hun smiler og er glad, ler med jevne mellomrom av de rundt henne, de fikser på håret og stopper foran vinduer for å se om de er pene. Haha, så teite de er, pynter seg for alle og ingen, så mye bedre Ingvild er.

Alt er flott, men så ser hun noen som ser rart på henne der hun går rundt og ler hånlig for seg selv.


For i dag skal jeg gå ut, jeg skal på butikken en tur, i sentrum.

Og problemene begynner allerede på vei mot bussholdeplassen.

Jeg puster litt for fort og tenker for meg selv "Hva hvis det er noen der? Som ser på meg?" mens jeg prøver å fortelle meg selv at herregud, jeg er jo faen meg bedre enn hvem som helst som kan være der, de kan stirre så mye de vil, for det er de det er noe galt med, ikke meg. Ikke meg.

Men så står jeg der, og bussen kommer ikke før om fem minutter, og det er ufattelig lang tid for en sånn som meg. Spesielt når det står en gutt der, en fremmed rar gutt.

Jeg kan se at han gløtter bort på meg, smiler litt i skjul, og jeg prøver og gjøre mitt beste for å ikke begynne å grine.

Jeg prøver å mane fram meg selv, den jeg er når angsten ikke har overtaket, men hun vil ikke komme, hun gjemmer seg dypt der inne et sted og vil ikke hjelpe meg mot den fremmede gutten.


Jeg tror angsten i utgangspunktet kom fordi jeg var alene.

Den dagen jeg fortalte vennene mine om min verden, den verdenen hvor jeg er bedre enn alle, den fine verdenen jeg lever i, forlot de meg på rappen. Det var litt rart, det at de ikke forsto. Jeg hadde egentlig trodd de skulle forstå.

Så siden da har jeg vært alene, og jeg trives med det. Alene kan jeg le av alle de teite folka rundt meg og vite at ingen kan dømme meg, ingen kan spørre hva jeg ler av. Og da føler jeg meg om mulig enda bedre enn alle enn jeg gjør når jeg er sammen med folk.

Men så kom det til et punkt hvor det gikk opp for meg, at de kan dømme meg, de kan lure på hva jeg ler av og tenke at jeg er så jævlig teit. De kan tro hva de vil om meg, de forstår ikke hva jeg holder på med, det tror kanskje det feiler meg noe. De tror kanskje jeg er gal, men det er jeg ikke, til og med psykologen min tror jeg er gal, men hun tar også feil. Det er bare det at jeg ikke har muligheten til å forklare de at jeg ikke er gal, at det ikke er noe galt med meg.

Og det er nok der angsten begynte.


Latteren stopper, Ingvild stivner midt på gata.

Dømmer de henne? Ser de på henne?
Hun ser panisk rundt seg, og oppdager at noen har stoppet og hvisker seg i mellom.

?Hva feiler det henne? Hun ser helt gal ut, har det klikka for henne, trenger hun hjelp??

Ingvild innser at de snakker om henne. De dømmer henne og tenker stygt om henne, når det egentlig er hun som er best. Hvordan kan de misforstå så kraftig?


Og nå kommer endelig bussen, og jeg er stolt når jeg går inn fordi jeg ikke begynte å gråte. Se så flink jeg er, nå skulle Tirill, psykologen min, sett meg!

Jeg har ikke vært på skolen på tre måneder fordi jeg ikke takler det, men Tirill sier at jeg må prøve å gå ut i verden og overvinne angsten. Så det er derfor jeg gjør dette, drar til byen. Og jeg syns jeg er kjempeflink når jeg nå sitter på bussen og ser gutten sette seg i et sete på andre siden av midtgangen.

Så kommer den delen av meg jeg liker best på besøk, sterke og overlegne Ingvild, den virkelige meg. Og hun er akkurat den jeg trenger nå. Nå titter hun ut fra dypet, og jeg kjenner at jeg slapper av igjen, at pusten roer seg og verden slutter å spinne rundt i sirkler.

Jeg titter bort på gutten, og han rødmer umiddelbart fordi han satt og glante på meg.

Haha, idiot. Faen, så mye bedre enn han jeg er. Sitter der og rødmer, idiot.

Jeg skal til å snakke til han, si noe nedlatende, eller bare le litt.

Men så ser han opp igjen, han smiler, og da er det min tur til å rødme, og jeg innser at mitt angstfrie jeg bare var på besøk en liten tur, for nå blir jeg svimmel igjen.

Jeg holder blikket på skoene mine resten av turen, jeg vil ikke ta sjansen på at gutten ser på meg igjen.


Ingvild står fremdeles stille, men så føler hun at beina ikke kan bære henne lengre.

"Hva skjer med meg?" tenker hun når hun synker ned på knærne på den harde asfalten og bryter sammen i krampegråt, og mellom tårene ser hun menneskene som ser på henne, og hun vet at de ikke skjønner at hun er bedre enn de, de forstår ikke at hun ikke er gal. Når hun sitter her på asfalten, skjønner hun det ikke selv heller.


Men så kommer jeg ut av bussen, jeg kaster meg av på en holdeplass, ikke den jeg skulle av på, en midt i ingenting på halvveien til sentrum. Jeg må av, jeg orker ikke mer, jeg kan gå resten av veien, dette er en fin strekning å gå.

Men han står der, ved siden av meg, han hoppet av der han også.

Og overlegne Ingvild vil ikke komme på besøk igjen.

"Hei. Jeg så deg på bussen." Hæ? Jeg er svimmel, jeg har problemer med å holde meg oppe, han så meg på bussen? Hva i helvete er det med han?

"Du?Du så ikke helt bra ut, trenger du hjelp?" Faen. Det eneste som kan hjelpe meg er at du stikker! Jeg biter meg hardt i underleppa for å holde gråten tilbake.

Jeg har fremdeles ikke forstått hvorfor jeg reagerer sånn, hvorfor jeg ikke takler det. Jeg bare får det ikke til. Jeg takler ikke fremmed folk, jeg takler ikke at de ser på meg, langt mindre at de snakker til meg. Jeg bare klarer det ikke.


Forbipasserende stopper og samler seg rundt henne, men Ingvild klarer ikke slutte å gråte. Hulkene blir høyere, folk spør hva som er galt, men Ingvild gråter mer og mer jo flere som snakker til henne, og hun skjønner ikke hvorfor. Hun vil be dem gå bort, hun vil fortelle at det ikke er noe galt, det er de som har misforstått, hvis de bare kan gå bort skal de få se at hun ikke er gal, at det ikke feiler henne noe, at hun er bedre enn de.

Men hun klarer ikke få fram et ord.


Før jeg vet ordet av det er jeg på bakken. Angsten fikk overtaket, beina klarte ikke bære meg lengre, jeg faller sammen og lander på asfalten.

Hvorfor nå? Hvorfor må dette skje, dette skal jo ikke skje med meg nå? Gutten må jo ikke tro at det feiler meg noe, herregud, alt er jo i orden, det er han som er problemet! Hvis han bare går bort blir jo alt fint igjen, hvis han bare går bort fra meg så jeg kan ta meg sammen og bli meg igjen.

Men gutten tar ikke hintet, hva feiler det gutten da, for faen? Skjønner han ikke at det er hans skyld, kjenner han ikke igjen sosial angst når han ser det?

"Hva er det? Er du syk?"


Ingvild legger seg ned på asfalten, begraver hodet i hendene og prøver å skjønne hva som skjer, prøver å ta seg sammen. Ingenting er som det skal være, hun klamrer seg til tanken på at asfalten er hard og kald, sånn som den skal, så verden kan ikke være helt gal enda.
"Jente, hva feiler det deg?" spør en mann, og hun skjønner endelig noe. Hun skjønner at de tror det er noe galt med henne, at det er hun som er problemet. De forstår ikke det hun vet, nemlig at det er de som er problemet. Og hvis hun tar seg sammen, så hjelper det ikke. De kommer fremdeles til å tro at hun er gal. Og da hun oppdager det, klarer lyder plutselig å slippe ut av henne.

"Jeg er bedre enn dere! Jeg er for faen ikke gal!" hyler hun ut til alle og ingen av ren frustrasjon, før alt blir svart.


Gutten ser på meg, gutten er teit, jeg vil at gutten skal gå sin vei, men han vil ha et svar.

"N-n-nei..." får jeg stammet fram, og gutten setter seg på huk ved siden av meg og løfter forsiktig hodet mitt. Nei faen, kutt ut, gå din vei! Han er så teit, kan han ikke bare la meg være i fred så alt blir bra igjen? Jeg må forklare han at han er problemet, jeg må forklare at det ikke er meg det er noe galt med, men han. Det er bare det at den egentlige Ingvild vil ikke komme, hun vil ikke snakke høyt og si at jeg ikke er gal. Og uten henne er jeg fortapt, uten henne klarer jeg ikke å si noe.

Jeg hører plutselig et hyl, og gutten skvetter unna. Jeg blir glad, skjønner han at han må gå sin vei og la meg være i fred? Men så innser jeg at det var jeg som hylte, og jeg får mer panikk enn noen gang før når jeg innser at dette begynner å bli farlig likt den første gangen, den verste gangen. Tårene presser på, jeg vil ikke, jeg takler ikke dette i dag, i dag skulle være en fin dag, jeg vil ikke ha et anfall i dag!


Ingvild våkner opp, og alt er hvitt. Så kommer morens ansikt til syne, og Ingvild blir panisk.

"Mamma! Jeg er bedre enn de, vet de det? De tror jeg er gal mamma, men jeg er ikke det, jeg er så ufattelig mye bedre enn galskap!" Hun ser morens bekymrede ansiktsuttrykk, og innser at dette er ikke det rette å si nå.

"Mamma, jeg trenger en psykolog. Jeg kan ikke la dette gjenta seg, aldri, jeg er ikke sånn, jeg er bedre enn dette!" Også blir alt svart igjen før hun hører responsen.


"Det går bra, slutt å gråt, hva er det?" Gutten er virkelig bekymret, men jeg klarer ikke å få fram grunnen til at jeg gråter. Jeg oppdager at han holder rundt meg, stryker meg på ryggen, og jeg liker det ikke. Hvordan våger han å røre meg? Jævla idiot.

Til slutt river jeg meg løs og reiser meg brått, men faller like fort mot bakken igjen, jeg er for svimmel til å stå. Gutten tar tak i meg før jeg når asfalten, og jeg lurer så jævlig på hva for en fyr dette er, hvorfor bryr han seg om meg?

Mellom hulkene prøver jeg å snakke, jeg må ikke la angsten ta overtaket, jeg må prøve å få frem meg, den som er bedre enn alle, den som vet at jeg ikke er gal, for selv om holdningene enda er her, selv om jeg tenker at jeg er bedre enn han, hvordan våger han å røre meg, så er ikke overlegne Ingvild virkelig der. Hun vil ikke komme og redde meg.

Jeg trekker pusten dypt, må si noe, jeg kan ikke la han fortsette å tro at det feiler meg noe, han må forstå at det er han som er problemet, at jeg ikke er gal.

"Duu...Hvorfor faen... holder du rundt meg?" Han ser rart på meg, før han slipper taket sakte. Han ser litt unnvikende ut, rødmer lett, og det gjør meg glad at han er usikker, jeg vokser litt inni meg og jeg klarer nesten å slutte å gråte.

"Jeg...har sett deg. Lenge. Ikke bare på bussen." Han...hva? Jeg krymper umiddelbart igjen, mellom hulkene og svimmelheten prøver jeg å sette sammen det han sa, og jeg kommer til slutt fram til en konklusjon. Has he been stalking me?

Han ser tydeligvis at jeg er forvirra, og prøver og forklare.

"Jeg heter Henrik. Jeg gikk... går på skolen din. Du forsvant, så jeg har... prøvd å støte på deg på fritiden, men du har aldri lagt merke til meg før i dag. Jeg trodde... Jeg mente ikke at du skulle gråte... Jeg... Jeg, faen, jeg er så dum!" Han spretter opp, slipper meg så jeg lander hardt på asfalten. Han sier noe jeg ikke får med meg, mumler et eller annet til seg selv før han bøyer seg ned og kysser meg, blir tydelig skamfull og løper sin vei.


Jeg blir liggende på bakken og hikste litt lengre, prøve å ta inn det som nettopp skjedde.

Han...hæ? Han har fulgt med meg, han vet hvem jeg er? Nei herregud, jeg fatter det ikke.

Men han har fatta at jeg er bedre enn han og at han er dum, det er flott, han tror ikke han er bedre enn meg. Han tror ikke at jeg er gal, det er bra, for jeg er ikke gal, jeg er bare bedre enn alle. Og å tro det er ikke det samme som galskap.

Men han kyssa meg. Hvordan kan han finne på noe sånt? Idiot.


Etter å ha grublet en stund kommer jeg meg opp til slutt, går på neste buss, unnviker alle blikk inntil jeg kommer meg til Tirill sitt kontor. Hun må få høre dette, jeg må fortelle det, Tirill må hjelpe meg, jeg har blitt verre, det er nesten like ille som før. Hun må få høre om gutten, gutten om trodde han var bedre enn meg, gutten som gjorde alt ille, gutten som er syk i hodet sitt.


"Og etter det kom du hit?" Tirill ser på meg med et smil i munnviken, og jeg skjønner ikke hvorfor.

"Ja, jeg kom rett hit."

"Du taklet det dårlig, men gutten, neste gang du ser han må du gå bort til han. Du må si hei og du må si unnskyld, og du må spørre hvorfor han har holdt øye med deg og hvorfor han kysset deg." Jeg lurer på om Tirill har blitt gal. Tror hun det skal hjelpe meg? Kjenner hun meg ikke, forstår hun ikke at det er dumt, forstår hun ikke at gutten tror han har en sjanse, at han tror jeg er dårligere enn han? Han må jo ikke oppmuntres til å tro at jeg er like dum som alle andre! Han må for all del ikke oppugners til å tro at jeg er gal!
"Jeg kan jo ikke det, jeg synker ikke så lavt! Jeg er bedre enn som så!" Tirill hever et øyenbryn, og jeg vet hva hun mener. Jeg ser at Tirill er oppgitt, jeg vet hun tenker "Vi har jo gått gjennom dette så mange ganger, hvorfor tror hun fremdeles at hun er bedre enn alle?"

Dumme Tirill. Tirill forstår ikke at jeg er best. Tirill vil at jeg skal slutte med den holdningen. Tirill er som alle andre. Tirill tror også at jeg er gal.

Men jeg er den eneste som vet at jeg ikke er det. Jeg er den eneste som forstår at jeg ikke er gal.

"Du er ikke bedre enn alle, Ingvild. Du er ikke det. Du kan ikke se ned på han på den måten. Snakk med han, han bryr seg, han er ingen ting å gråte for." Tirill er dum. Tirill er like dum som alle andre, Tirill er ikke like bra som meg, jeg er bedre enn best. Tirill kan ikke hjelpe meg, Tirill har sviktet i dag.

Jeg reiser meg resolutt og spytter på pulten hennes. Tirill reagerer ikke, det er ikke første gang jeg har blitt sur og gått min vei. Snakke med han, haha. Hun må da ikke tro at jeg skal synke så lavt, sier jeg unnskyld til han tror han jo at det er jeg som er problemet, når det i virkeligheten er han. Han kommer til å tro at jeg er gal, og det er jeg jo ikke.

Jeg slenger døra igjen bak meg og vet allerede at jeg kommer tilbake i morgen for å si unnskyld og snakke mer. Men nå er jeg sint, i dag har Tirill svikta, så jeg må bare gå for å komme vekk fra Tirill som sier at jeg ikke er bedre enn alle, Tirill som syns jeg er gal.


På vei hjem fra Tirill sitt kontor kommer angsten igjen. Faen, jeg trodde det var over nå, hvorfor nå, jeg vil ikke mer i dag, hvorfor går alt galt? Først kommer angsten, så er gutten der, så svikter Tirill og nå kommer angsten igjen? Det skal ikke skje mer i dag. Jeg trodde det var over for i dag.

Men nei.


Jeg hikster etter luft, forstår ikke hvorfor angsten kommer nå, forstår ikke hvorfor den virkelige Ingvild ikke har kommet ut fra dypet enda, og plutselig kjenner jeg asfalten igjen. Jeg har blitt glad i asfalten, den er vennen min, den tar alltid i mot når angsten kommer. Den og Tirill er der når angsten kommer, men når Tirill svikter er asfalten der uansett, den kan ikke svikte. Asfalten er der, asfalten er trygg. Asfalten dømmer ikke, asfalten er den eneste som ikke tror jeg er gal.

Før hatet jeg asfalten, jeg hatet å kjenne kroppen falle mot den harde, kalde asfalten, for det minte meg bare på at angsten virkelig var der. Men nå er asfalten trygghet, nå er asfalten et fast punkt, den er alltid der til å ta i mot når jeg faller.

Jeg legger meg ned, prøver å få igjen pusten og presser meg mot asfalten, ber asfalten om å fikse alt, men jeg vet at den ikke kan gjøre noe annet enn å være der og ta i mot. Men det er greit, det er nok, mer kan jeg ikke forlange, for selv om asfalten er det eneste i verden som nesten er like bra som meg, det eneste jeg ikke ser ned på og ler hånlig av, så kan ikke asfalten klare alt. Men den er der alltid, og det er nok.

Så kommer en mann forbi og får meg på beina, og asfalten vinker farvel og venter på neste besøk, og jeg vet at den alltid er der til å at i mot meg inntil jeg blir meg selv igjen, inntil overlegne Ingvild er her på heltid.
Inntil alle forstår at jeg ikke er gal.

Fittesatan Anarkikommando.

Fordi jeg alltid har hatt litt lyst til å annmelde et eller annet.

Film: Mannen som elsket Yngve.
Spilletid: 94 minutter
Produsert av Motlys.
Regi: Stian Kristiansen
Basert på en bok av Tore Renberg.

Warning: Spoilers for deg som ikke har sett filmen og/eller ikke lest boka.

Jarle Klepp er sterkt politisk engasjert, har verdenes beste dame, og spiller i Mathias Rust Band sammen med den kule kompisen Helge Ombo. Han har det jævlig bra, men så kommer en ny gutt i klassen, Yngve Lima. Og han endrer Jarles verden totalt.

Damdam, det var alt vi fikk av regelrett referat fra meg, jeg vil heller skrive hendelser med min mening i tillegg.
Jeg liker filmen. Den holder seg greit til boka i starten, noe som er flott, jeg liker filmer som holder seg til boka. Kathrine kommer inn i bildet for tidlig, men det kan jeg overse.
Sangene til Mathias Rust Band er greie, de er litt sånn som jeg forestilte meg, og det syns jeg er litt viktig.
Når de skal inn på utestedet fikk jeg litt "Wow, briller!" for det var klokt, Jarle prøver å se gammel ut med briller.
Jeg misliker Fortapt sangen, den hører ikke til der, Fortapt var teit. Yngve skal ikke få den, men Tre Små Kinesere. Punktum. Det var bare teit med den sangen, hele sammenhengen.
Dusjscenen er...dyp. Den var bare breathtaking, jeg vet ikke hvorfor.
En av de beste scenene er nok når Helge får vite om Jarles tenninsplan. "Tennis? I frelsaren jesu kristi navn, tennis?" Det er så jævlig bra, Helge er en awesome karakter i filmen, jeg liker han bedre der enn i boka.
Og når vi kommer til selve tennisen...Det er flott, det er amazing.
Frisøren, det er morsomt. Jeg ler sjeldent høyt i enerom, men jeg småler da, spesielt når han kommer på skolen med håret.
Når mamman til Jarle mister jobben, blir jeg forbanna fordi han er så forelska i Yngve at han driter i mora si. Rett og slett, jeg blir sur.
Før konserten, det liker jeg også. Jakta på hasj er bra, den er fint satt opp. "KUG" var et fancy innspill, jeg likte det, jeg trodde jeg skulle mislike det, men det var litt tøft.
Festen er okei. Men det er der alt begynner å gå downhill, både i handling og samspill med boka.
De ødelegger ikke bilen, det suger, og familien til Yngve flytter ikke.
Og når Helge og Jarle er på pub, så skulle slosskampen vært lengre, og jeg savner biljardkula i hodet.

Jeg hater som faen slutten. Alt er messed up. Jarle er ikke over tredve før de møtes igjen, vi får aldri vite skikkelig hva som feiler Yngve, det er ikke like spesielt når han sier "Skal vi spille tennis på onsdag?" for det har ikke gått flere år, bare noen uker, og det ødelegger effekten totalt. Slutten irriterer meg grenseløst, jeg hater at de ødela slutten.
Though er det litt fint at han ser tilbake. Men ellers er slutten teit, fra ca. festen og utover.

Men den er ikke bare dum. Den er fin. Den er bra. Jeg blir like opprørt som i boken når Jarle sier at han er forelska i Yngve og er drittsekk, selv om jeg ikke griner. Filmen er ikke like sterk som boka, ikke i det hele tatt.
Men den fortjener en femmer. Den er bra, jeg liker den, den er dyp, den er flott.

Og til sist, et par av mine favorittsitater fra filmen.

Helge, når de øver i starten:
Sku me kanskje gått meir i en sånn der Sting retning da eller? Starta et følsomhetsband og kalt oss for Te og Stearinlys?

Helge, når de øver i starten:
Unnkyld Kathrine, med all respekt å melda, uansett kor mye feminist eg e, dette her, det har du bare ikkje greia på.

Kathrine, etter de prøvde å komme inn på utested:
Det er bare...Uansett hvor mye Berlinmuren faller så kommer vi ikke inn på de kule utestedene.

Yngve, til Helge etter Jarle har sagt han vil spille tennis:
Hvis du har lyst til å vær med, så kan me jo spille double.
Helge, etter Yngve har gått:
Double? Hvor her er underlig, jeg har visst havnet på feil klode.Veit du kem som sa det? Obstfelder. Han gikk her han. Og ska eg fortella deg en ting? Han spelte faen ikkje tennis!

Helge, når Jarle har spilt tennis i stedet for å være sammen med mora og øving:
Kor mange vennar har du Jarle? Kor mange vennar har eg?

Helge, etter hasj:
Eg e Helge Ombo.
Og det vet du, den gangen på Jæren, du snakket te meg som om eg va Helge Ombo. Og det va eg jo. Eg e jo det.
Og du va Jarle Klepp. Og det e du jo.

Yngve, etter konserten:
Du va steinbra Jarle. Du va knallbra. Du lyste der oppe.

Jarle, på badet til kapitalist svina:
Hei, P-pillar! Det kan jo røykas!

Jarle, på badet til kapitalistsvina, looking in the mirror.
Satan. Det står jo kug i pannen på meg!
Helge:
Nei, gjør det det? Kor da?

Jarle, hvisker til Yngve:
Eg e forelska i deg.
Yngve, hvisker også:
Hæ?
Jarle:
Du hørte ka eg sa.
Yngve:
Eg e forelska i deg og.
Jarle, roper:
Tror du faen eg e homo eller?!

Yngve, når Jarle kommer på besøk:
Ska me spella tennis på onsdag?

Og i senere tid får vi en annmeldelse av boken.
Så snart pappa har vett til å lese den ferdig, for jeg vil lese den igjen, jeg vil ha boken min.

Og til sist, hva syns du om filmen? Bra, dårlig, helt grei?

Det som skjedde på togstasjonen *trommevirvel*

Haha, jeg hadde rett, jeg skal være barnevakt. Greit nok, jeg får penger.
Og broren min så på Ninja Turtles, og da fikk jeg sjokk når There's A Class For This av Cute Is What We Aim For plutselig begynte. Wow, that's awesome, jeg har aldri hørt noe av de noen som helst plass.

Og hør, det O store som skjedde i dag på togstasjonen, det var nemlig litt gøy.

Jeg står og venter på toget, og hører bak meg "Hei!"
Så da snur jeg meg så klart, og ser en gutt og to jenter, gutten og ei jente har svart hår, alle har prinsessekrone og overdreven sminke, du skjønner hva jeg mener, litt sånn stereotypisk "emo stil" (nå liker jeg ikke å si det på den måten, men jeg må jo forklare?).
Gutten står og gliser og peker på buksa mi uten å si noe mer, så jeg sier til slutt "Uhm, takk antar jeg?" og han smiler stort. Så står de der alle tre og ser dumme og sjenerte ut, men også veldig som om det er stort å snakke med meg, før gutten går for å kjøpe brus. Jentene forblir rundt meg, veksler blikk og ser veldig sjenerte og glade ut, før hun ene spør "Heter du lostmyfear på nettby?"
Jeg ble skikkelig overraska, men svarte ja. Og de sa at de hadde sett meg der, og det skjønte jeg jo, og for å være høflig spurte jeg hva de het. Jeg fikk svar, og de sto der og gliste litt lengre før de gikk etter gutten.

Herregud, jeg holdt på å bryte sammen av latter etterpå, det er raaart å bli kjent igjen på gata fordi folk har sett meg på nettby, virkelig. Men greit, det er sånn halvveis koselig selv om det er skikkeligskikkelig sært. De virka though som koselige folk, jeg skriver ikke dette for å henge de ut, det er bare at det skjer litt for ofte for tiden, at folk kjenner meg igjen fra nettby.
Det er bare så sææært.
hits