september 2009

Locked in a room.

Hei n kom jeg hjem fra elevkveld jeg hater det.
Det er jo gy danse og le og vre med folk, men det er s mange som er helt uspiselige og jvlige og jeg bare strder og mper og alle ler og jeg skjnner ikke hvordan de kan vre snn, jeg begriper det ikke, jeg blir s sint at jeg stormer ut av lokalet. Gr det bra med deg, spr jeg, og han sier jada, han kjente det nesten ikke. Jo det gjorde du jeg vet du lyver. Jeg kan ikke fordra mennesker noen ganger, alle er vi like jvla egoistiske. Jeg har vrt vitne til for mye flt p bare fire timer, s mye at jeg kommer til vre sint en hel uke, minst. Jeg driter i hva de sier om og til meg, det er virkelig helt greit,men det m da finnes grenser for hva de kan gjre mot andre mennesker. Alt fra sm ting som bare jeg ser til noe stort og grusomt som alle var med p og alle lo av. Jeg hadde s lyst til kjefte, men hvem skal man kjefte p nr alle var med p det? Hvem henvender du deg til, hvem var ansvarlig for at han havna i bakken? Det er det som er s vanskelig, for alle som var med er ansvarlige.
Kan noen vre s snill og fortelle meg hvordan folk kan vre s hinsides jvlige?
Jeg tror aldri jeg kommer til forst det.
Noen gangerbegynnerjeg troat alle mennesker er like fle.

Menokei jeg skal slutte vre sint, dette skal ikke bli et langt og sint innlegg selv om jeg har litt lyst. (Pust ut, slapp av, dette er vanskelig, jeg blir sjeldent sint men nr jeg frst blir det er det vanskelig samle seg)
Tenkte jeg skulle vise hvordan jeg var p min "normale" dag.

003

Og jeg var helt blond og hadde ingen sminke p utenom maskara. Ogs hadde jeg grusomme Puma sko p og jeg kan trygt si at jeg ikke flte meg vel. Jeg syntes rett og slett det var skrekkelig ubehagelig og flte meg ikke som meg i det hele tatt, s det der skal ikke gjentas med det frste kan man si. Gy prve ut, men... nei.
Jeg er bare ikke snn.

S samme kveld hadde jeg en s ekkel flelse i kroppen at jeg mtte gjre noe for fle meg bra igjen.
Hei, hils p hret mittsom jeg tror aldri har hatt flere farger i seg enn n.

023 copy

043 copy

Det er alts snakk om... vel... grnt, rosa, bltt, turkist, lilla og rdt. Tror jeg.
Uansett liker jegmeg selv igjen.
Jeg fler meg bra. Det er fint fle seg snn.
Og nr jeg kommer p skolen sier folk i klassen ingenting, de er s vant til det, men nr jeg gr forbi yngere elever gaper de og peker.
De venner seg vel til det de ogs.
Frem til da kan jeg smile og vinke til de. Og de kan se skrekkslagne ut og feste blikket i bakken, eller rope noe de tror er slemt.
Venter fremdeles p at noen skal vinke tilbake, men.

Og ang. kaktushistorien min leverte jeg den inn i dag og misliker den litt allerede. Men siden det faktisk var noen som hadde interesse av lese skal jeg poste den nr jeg fr den tilbake med karakter (hvis jeg fr en grei karakter p den alts, hvis ikke kan du bare glemme det).

N hrer jeg at det regner.
Vil du bli med ut og danse med meg?

And I thought I forgot long ago.

Jeg sitter i mrket p rommet mitt, det har jeg gjort hele helga. Jeg skriver en historie om en kaktus som forsvinner fra et vindu i tredje etasje, og jeg er s fornyd med den, jeg syns rett og slett den er bra, jeg er nesten stolt. Den er en norskstil som jeg skal levere p torsdag, og jeg gruer meg, for hver gang jeg er fornyd med noe jeg skriver er norsklreren min uenig.
Og da er ikke jeg fornyd lengre, jeg heller. Da klarer jeg ikke engang lese gjennom det jeg har skrevet etter jeg har ftt karakter og kommentar. S jeg skal utnytte at jeg elsker den akkurat n, og fle meg litt flink.
Jeg sitter og hrer p Oren Lavie og skriver om kaktusen som har forsvunnet og jeg har ullsokker og nattbukse og stor band t-skjorte p, alt er greit og hadde det vrt opp til meg skulle jeg sittet i mrket og skrevet resten av livet, men det kan jeg ikke, jeg sitter og drmmer om det men m kjefte litt p meg selv, vr realist sier jeg til meg selv, og da prver jeg alts vre det.
Men jeg sitter i mrket og skriver n, og det er det som teller. yeblikket. At jeg kan gjre det akkurat n og fle at alt er akkurat snn som jeg vil det skal vre. Kjenner at jeg medjevne mellomrom fr lyst til grte, vet ikke helthvorfor, men jeg har en s fin flelse inni meg nr jeg sitter her og hrer lavt p musikk og bare skriver.

Men jeg har ikke bare sittet p rommet mitt denne helga.
Jeg har laget morfarvafler ogs. Det heter morfarvafler fordi det er den oppskriften morfar lrte mamma, jeg syns det hres s fint ut, morfarvafler. Hver gang jeg slr opp i notatboka mi med oppskrifter s blir jeg s glad nr jeg ser at det str morfarvafler. Det var mamma som skrev inn oppskiften for mange r siden, snn helt uten videre. Kanskje hun visste at jeg kom til sette pris p det en dag, jeg vet ikke, men jeg setter i alle fall pris p det.

028
(I tilfelle du lurte p oppskriften. Det tror jeg egentlig ikke du gjorde, men det er greit.)

Ssteren min ville ha egg mens jeg holdt p lage rra.
Det var greit, for jeg hadde brukt de eggene jeg skulle ha. Minner meg om meg selv, jeg syntes ogs det var veldig kult med egg nr jeg var yngere. Enda kulere ble det nr vi flyttet hit og jeg fikk venner som bodde p grd og hadde hner som la egg. Kanskje, hvis jeg fr et egg fra de, blir det en kylling til slutt?
Det ble aldri det, men det var veldig spennende likevel.
Egg.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Men utenom det har jeg ikke gjort s mye mer enn sitte i mrket. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitteri mrket, men jeg tror det hjelper meg skrive. Og skal jeg fortelle noe litt skummelt og rart jeg har oppdaget? Det funkerikke hre p Secondhand Serenade nr jeg skriver lengre. Det har rett og slett ikke samme effekt som fr. S jeg brukte uendelig lang tid p finne noe som passer, noe jeg klarer skrive til, og jeg endte opp med Oren Lavie. Egentlig er det ganske fint, men ogs s rart. Jeg har alltid klart skrive til Secondhand Serenade, men n gjr jeg alts ikke det. Jeg ble bare distrahert og formulerte drlige setninger. Antar det har noe gjre med at folk forandrer seg, og jeg har jo forandret meg, s da mtte det vel ny musikk til.

I morgen skal jeg se s normal ut som overhodet mulig. Jeg tror det kan bli ganske gy, selv om jeg ikke er sikker p om noen kommer til legge merke til det. Men vi fr se. Uansett skal jeg bare bruke klr vennene mine kunne funnet p bruke, og se hvordan det gr. Bare for skjekke hvordan jeg trives med det.
Jeg syns det er en veldig morsom ide, jeg.

Og jeg tror egentlig jeg burde sove n, men jeg er s godt i gang, kaktusen, jeg m bare skrive litt til, litt til, s kan jeg legge meg. Bare en time eller to, jeg kan ikke huske sist jeg hadde s lyst til skrive.
Det er helt fantastisk fint fle det snn igjen. Det er derfor dette blogginnlegget er s drlig, jeg har rett og slett helt andre ting jeg prioriterer akkurat n. Og jeg mtte bare skrive om at jeg skriver en historie om en kaktus som jeg er helt utroligfornyd med, for om en uke kommer jeg nesten helt sikkert til hate den.
(Men hvis jeg ikke hater den om en uke poster jeg den kanskje, om noen vil lese, for s godt liker jeg den faktisk akkurat n at jeg vil at andre ogs skal lese den. Det er rart det.)

In a room with broken walls.

Vi var p biblioteket i dag.
Og n er jeg tom for lapper.
Anne hjalp meg legge noen i fine bker, og jeg tok opp en liten bunke fra veska og ga til henne og s henne tusle avgrde mot de engelske. Og da jeg skulle strekke meg etter noen flere selv, var det tomt. Tomt. Tomt for lappene jeg har holdt p med siden april. Det fltes rart. Men ogs veldig fint, selv om jeg ble stende ikke helt vite hva jeg skulle gjre, ingen flere lapper, h, hva gjr jeg n da. Det fltes liksom s... uvandt. Etter ha hatt uendelig med lapper i flere mneder... ogs plutselig ikke ha en eneste.
Jeg tror jeg m lage flere, kanskje. Selv om jeg igjen har begynt med noe nytt, men det er litt hemmelig enda. Det er jo fint gjre mye forskjellig, men jeg har liksom blitt s glad i lappene. Nesten blitt en del av meg. S m fikse med noen nye, ikke like mange denne gangen da, men en god del. Bare s jeg kan fle meg normal igjen.

Har begynt g med hret i hestehale, det fles som om det er et helt rhundre siden sist, minst, og nr jeg ser meg i speilet forventer jeg nesten se jenta med blondt hr ned til rumpa som ser tilbake p meg. Men hun er ikke der, selv om jeg har nok hr til en bitteliten hestehale har jeg ikke gtt tilbake i tid. Men det fles som det. Og det er egentlig helt greit for meg, jeg fler at det kan vre okei sette hret i hestehale noen ganger og fle meg litt annerledes enn vanlig.
Det er sol og det er lv og jeg har hestehale og jeg har krone p og alt virker s pussig, og hst er ikke s ille og verden er ikke s kald og folk smiler til meg i stedet for se i bakken. Jeg liker det mye bedre snn.


Smykket mitt er delagt og jeg har begynt lese i ordboka igjen, det ligger notatbker over alt og jeg fler at det er et rart lys i dag, at sola skinner p en annen mte enn fr og alt blir penere. Flte meg som en ekspert nr Sissel mtte ringe for f hjelp til sp i mentos, gr rundt i ullsokker hele dagen og drikker vann og plutselig fler jeg at jeg har kommet meg etter sommeren, jeg tror jeg har tatt meg helt sammen og blitt meg igjen.
Nesten, i alle fall.

So here we are.

Jeg har s mye fortelle!
Jeg fler at jeg er sprekkferdig av triumfer og gjennombrudd, og samtidig p randen av sammenbrudd pga haugevis med nedturer og skuffelser. Og alt det kan jo oppsummeres med et ord, og det er jeg s lei av at det er nesten ikke vits i si det, jeg tror alle som har lest litt fr skjnner hva jeg skal si.
For jeg er.
Likegyldig.
Alt veier opp for hverandre, 4 -4 = 0, poff ingenting.Jeg er ganske lett til sinns, men jeg er ikke glad og jeg er ikke trist jeg er bare her. Til tross for det tenker jeg s mye p s mye fint s da skal vi se at likegyldigheten forsvinner igjen snart.

Men det skal jeg ikke skrive om for i dag skal jeg poste litt bilder fordi jeg er ikke flink nok til det.
(Selv om jeg kjenner at dette ikke er det jeg vil men jeg er trtt s det er kanskje lurt ikke skrive s mye rot i dag)

048

050 copy

040 copy
Jeg og Veera har pyntet muffins til Wanja fordi hun fylte 19.

065
"Det er en kake som er kjempegod! Hva heter den igjen? Oooh, jeg tror det str p skoa mi!"

042
Jeg har lagt igjen lapper hver gang jeg har tatt toget, ikke s skjulte engang.
Fintfintfintfint, jeg blir s glad nr jeg tenker p at noen finner de.

102 copy
(Dodrer med stjernebilder, om du ikke skjnte det. FINT.)

112
(Pluss kinosaler og mterom med planetnavn!)

009 copy

005 copy

008 copy

Sa jeg hadde mye fortelle men det er s teite bilder og jeg fler ikke for fortelle alt heller,og saken er at det fles som om jeg er sprekkferdig av historier fortelle men det er jeg egentlig ikke, for det er ikke personlige tingsom har skjedd i livet mitt jeg kan fortelle om skjnte jeg nettopp.
Jeger sprekkferdig av historierom ting jeg har sett.
Jeg ser mye mer for tiden. Observerer mer enn vanlig. Og jeg elsker det.
Skulle nske jeg tok bilder av alt, men jeg tar stortsett ikke bilder av noe av det fine jeg ser.
Men det er s mye fint i verden, s det gr greit, jeg har god tidtil ta bilder av alt.

Vet ikke hvor jeg skulle med dette innlegget. Prvde bare f en avveksling fra all teksten, tror jeg.
Problemet er atjeg liker jo ikke forandringer, jeg. Masse bilder blir ikke en vane n heller.

Don't you understand?

(Vi burde si hei til han.
Ja, vi burde det. La oss gjre det.
N?
Ja, vi sier hei til han n. S har vi en samtale med han. Vi har utsatt det for lenge.)


Jeg fler meg ikke flink til noe lengre. ha to rspensum i matte fungerer mot sin hensikt, jeg fler meg ikke smart jeg fler meg dum. Og selv om samfunnsfaglreren min forteller oss at Winston Churchill var president i USA under den kalde krigen og jeg og de tre som sitter rundt meg kan le oss i hjelav henne fr jeg rekker opp hnda og prver holde latteren tilbake nr jegsier nei, han var statsminister i England under andre verdenskrig, selv om jeg kan gjre det s fler jeg meg ikke flink nok. Det hjelper jo ikke at andre er udugelige, jeg fler meg ikke bedre av det. Det er rart. Jeg brukte jo fle meg bedre av at andre ikke er flinke, gjorde jeg ikke? Jeg har retta p fire av lrerene men det hjelper ikke, jeg fler meg bare dum og udugelig samme hvor flink alle tror jeg er.

(Hei!
...
Hallo.)

Det er en sang som gr om og om igjen, og jeg har bare lyst til gjre noe drastisk, g p badet med en saks og komme ut med nytt hr. Men det kan jeg ikke for jeg sparer til Jim Hawkins frisyre, nei, jeg har ikke ombestemt meg, jeg m bare ha litt lengre hr, s skal jeg bli like kul som Jim Hawkins fra Sjrverplaneten. Det er det eneste som gjr meg glad akkurat n, tanken p det hret, og det gjr meg om mulig enda tristere skjnne hvor deppa jeg faktisk er for tiden. Herregud, ta deg sammen. Ikke vr snn, det er bare dumt. S jeg tar meg faktisk sammen n, og jeg smiler og mener det.

(Hm. Han brukte lang tid p svare. Ogs gikk han bare. Vi skulle jo snakke med han.
Ja. Kanskje han ikke vil snakke.
Men vi vil jo bli kjent med han, han ser jo s ensom ut.
Kanskje han ikke vil bli kjent med oss.)


Jeg vkna med mobilen opp dyna i gr, og da huska jeg drmmen min. I drmmen ringte jeg og sendte meldinger til folk, og gjorde ting p internett. Nr jeg skjekka dataen hadde jeg vrt online i femtiden. S hei, n vet vi at jeg gjr ting i svne da. Snn, medbevis og greier.Eller, jeg tror rlig talt ikke jeg gjorde s mye, men jeg fant frem mobilen og fant frem dataen, s helt stille l jeg i alle fall ikke. Ekkelt. Men litt tft ogs. Litt.

(Ser du en gutt som er ensom skal du kanskje ikke si hei til han. For kanskje vil han ikke bli kjent med deg, kanskje er han kresen selv om han er ensom, kanskje tenker han at snne venner vil han ikke ha.
Eller kanskje du bare skal prve igjen dagen etter.)

004 copy

Jeg bruker den fineste kjolen min og en thights jeg nesten aldri bruker til vanlig og fler meg egentlig ganske fin, men de sm kaninungene p skolen klarer ikke la vre se p meg som om jeg var noe veldig rart og veldig sjeldent. ttendeklassinger klarer bare ikke kamuflere blikkene sine, jeg gr forbi et klasserom og alle ynene flger meg nr jeg passerer. Jeg kan se s fin ut jeg bare vil, men en attraksjon kommer jeg visst alltid til vre. Jaja, er man rar s er man rar, det er jo egentlig ganske gy. Spesielt nr jeg mter blikkene, da slutter de vre sm, ste kaninunger og blir til ddyr som fr panikk fordi en bil kommer mot dem. De vet liksom ikke hva de skal gjre nr de skjnner at jeg merker at de ser p meg. Jeg syns nesten litt synd p dem, men de lrer seg nok vre mer diskre etter hvert.

(Hei du. Du ser litt ensom ut, har du det bra?)

(Og fr du vet ordet av det kommer han og setter seg i stedet for g rundt alene. Det er lenge siden jeg har vrt s glad og flt meg som et s godt menneske, n skammer jeg meg ikke lengre for jeg har endelig klart gjre noe med det i stedet for se p og ha vondt inni meg. For jeg vet jo hvordan det var begynne i ttende og vre helt alene. Jeg sto jo inntil veggen hvert friminutt og s ibakken,og nr jeg s den gutten s jeg meg selv for to r siden.)

(Og ingen fortjener ha det snn.)
hits