september 2009

Locked in a room.

Hei nå kom jeg hjem fra elevkveld jeg hater det.
Det er jo gøy å danse og le og være med folk, men det er så mange som er helt uspiselige og jævlige og jeg bare står der og måper og alle ler og jeg skjønner ikke hvordan de kan være sånn, jeg begriper det ikke, jeg blir så sint at jeg stormer ut av lokalet. Går det bra med deg, spør jeg, og han sier jada, han kjente det nesten ikke. Jo det gjorde du jeg vet du lyver. Jeg kan ikke fordra mennesker noen ganger, alle er vi like jævla egoistiske. Jeg har vært vitne til for mye fælt på bare fire timer, så mye at jeg kommer til å være sint en hel uke, minst. Jeg driter i hva de sier om og til meg, det er virkelig helt greit, men det må da finnes grenser for hva de kan gjøre mot andre mennesker. Alt fra små ting som bare jeg ser til noe stort og grusomt som alle var med på og alle lo av. Jeg hadde så lyst til å kjefte, men hvem skal man kjefte på når alle var med på det? Hvem henvender du deg til, hvem var ansvarlig for at han havna i bakken? Det er det som er så vanskelig, for alle som var med er ansvarlige.
Kan noen være så snill og fortelle meg hvordan folk kan være så hinsides jævlige?
Jeg tror aldri jeg kommer til å forstå det.
Noen ganger begynner jeg å tro at alle mennesker er like fæle.

Menokei jeg skal slutte å være sint, dette skal ikke bli et langt og sint innlegg selv om jeg har litt lyst. (Pust ut, slapp av, dette er vanskelig, jeg blir sjeldent sint men når jeg først blir det er det vanskelig å samle seg)
Tenkte jeg skulle vise hvordan jeg var på min "normale" dag.

003

Og jeg var helt blond og hadde ingen sminke på utenom maskara. Også hadde jeg grusomme Puma sko på og jeg kan trygt si at jeg ikke følte meg vel. Jeg syntes rett og slett det var skrekkelig ubehagelig og følte meg ikke som meg i det hele tatt, så det der skal ikke gjentas med det første kan man si. Gøy å prøve ut, men... nei.
Jeg er bare ikke sånn.

Så samme kveld hadde jeg en så ekkel følelse i kroppen at jeg måtte gjøre noe for å føle meg bra igjen.
Hei, hils på håret mitt som jeg tror aldri har hatt flere farger i seg enn nå.

023 copy

043 copy

Det er altså snakk om... vel... grønt, rosa, blått, turkist, lilla og rødt. Tror jeg.
Uansett liker jeg meg selv igjen.
Jeg føler meg bra. Det er fint å føle seg sånn.
Og når jeg kommer på skolen sier folk i klassen ingenting, de er så vant til det, men når jeg går forbi yngere elever gaper de og peker.
De venner seg vel til det de også.
Frem til da kan jeg smile og vinke til de. Og de kan se skrekkslagne ut og feste blikket i bakken, eller rope noe de tror er slemt.
Venter fremdeles på at noen skal vinke tilbake, men.

Og ang. kaktushistorien min leverte jeg den inn i dag og misliker den litt allerede. Men siden det faktisk var noen som hadde interesse av å lese skal jeg poste den når jeg får den tilbake med karakter (hvis jeg får en grei karakter på den altså, hvis ikke kan du bare glemme det).

Nå hører jeg at det regner.
Vil du bli med ut og danse med meg?

And I thought I forgot long ago.

Jeg sitter i mørket på rommet mitt, det har jeg gjort hele helga. Jeg skriver en historie om en kaktus som forsvinner fra et vindu i tredje etasje, og jeg er så fornøyd med den, jeg syns rett og slett den er bra, jeg er nesten stolt. Den er en norskstil som jeg skal levere på torsdag, og jeg gruer meg, for hver gang jeg er fornøyd med noe jeg skriver er norsklæreren min uenig.
Og da er ikke jeg fornøyd lengre, jeg heller. Da klarer jeg ikke engang å lese gjennom det jeg har skrevet etter jeg har fått karakter og kommentar. Så jeg skal utnytte at jeg elsker den akkurat nå, og føle meg litt flink.
Jeg sitter og hører på Oren Lavie og skriver om kaktusen som har forsvunnet og jeg har ullsokker og nattbukse og stor band t-skjorte på, alt er greit og hadde det vært opp til meg skulle jeg sittet i mørket og skrevet resten av livet, men det kan jeg ikke, jeg sitter og drømmer om det men må kjefte litt på meg selv, vær realist sier jeg til meg selv, og da prøver jeg altså å være det.
Men jeg sitter i mørket og skriver nå, og det er det som teller. Øyeblikket. At jeg kan gjøre det akkurat nå og føle at alt er akkurat sånn som jeg vil det skal være. Kjenner at jeg med jevne mellomrom får lyst til å gråte, vet ikke helt hvorfor, men jeg har en så fin følelse inni meg når jeg sitter her og hører lavt på musikk og bare skriver. 

Men jeg har ikke bare sittet på rommet mitt denne helga.
Jeg har laget morfarvafler også. Det heter morfarvafler fordi det er den oppskriften morfar lærte mamma, jeg syns det høres så fint ut, morfarvafler. Hver gang jeg slår opp i notatboka mi med oppskrifter så blir jeg så glad når jeg ser at det står morfarvafler. Det var mamma som skrev inn oppskiften for mange år siden, sånn helt uten videre. Kanskje hun visste at jeg kom til å sette pris på det en dag, jeg vet ikke, men jeg setter i alle fall pris på det.

028
(I tilfelle du lurte på oppskriften. Det tror jeg egentlig ikke du gjorde, men det er greit.)

Søsteren min ville ha egg mens jeg holdt på å lage røra.
Det var greit, for jeg hadde brukt de eggene jeg skulle ha. Minner meg om meg selv, jeg syntes også det var veldig kult med egg når jeg var yngere. Enda kulere ble det når vi flyttet hit og jeg fikk venner som bodde på gård og hadde høner som la egg. Kanskje, hvis jeg får et egg fra de, blir det en kylling til slutt?
Det ble aldri det, men det var veldig spennende likevel.
Egg.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Men utenom det har jeg ikke gjort så mye mer enn å sitte i mørket. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter i mørket, men jeg tror det hjelper meg å skrive. Og skal jeg fortelle noe litt skummelt og rart jeg har oppdaget? Det funker ikke å høre på Secondhand Serenade når jeg skriver lengre. Det har rett og slett ikke samme effekt som før. Så jeg brukte uendelig lang tid på å finne noe som passer, noe jeg klarer å skrive til, og jeg endte opp med Oren Lavie. Egentlig er det ganske fint, men også så rart. Jeg har alltid klart å skrive til Secondhand Serenade, men nå gjør jeg altså ikke det. Jeg ble bare distrahert og formulerte dårlige setninger. Antar det har noe å gjøre med at folk forandrer seg, og jeg har jo forandret meg, så da måtte det vel ny musikk til.

I morgen skal jeg se så normal ut som overhodet mulig. Jeg tror det kan bli ganske gøy, selv om jeg ikke er sikker på om noen kommer til å legge merke til det. Men vi får se. Uansett skal jeg bare bruke klær vennene mine kunne funnet på å bruke, og se hvordan det går. Bare for å skjekke hvordan jeg trives med det.
Jeg syns det er en veldig morsom ide, jeg.

Og jeg tror egentlig jeg burde sove nå, men jeg er så godt i gang, kaktusen, jeg må bare skrive litt til, litt til, så kan jeg legge meg. Bare en time eller to, jeg kan ikke huske sist jeg hadde så lyst til å skrive.
Det er helt fantastisk fint å føle det sånn igjen. Det er derfor dette blogginnlegget er så dårlig, jeg har rett og slett helt andre ting jeg prioriterer akkurat nå. Og jeg måtte bare skrive om at jeg skriver en historie om en kaktus som jeg er helt utrolig fornøyd med, for om en uke kommer jeg nesten helt sikkert til å hate den.
(Men hvis jeg ikke hater den om en uke poster jeg den kanskje, om noen vil lese, for så godt liker jeg den faktisk akkurat nå at jeg vil at andre også skal lese den. Det er rart det.)

In a room with broken walls.

Vi var på biblioteket i dag.
Og nå er jeg tom for lapper.
Anne hjalp meg å legge noen i fine bøker, og jeg tok opp en liten bunke fra veska og ga til henne og så henne tusle avgårde mot de engelske. Og da jeg skulle strekke meg etter noen flere selv, var det tomt. Tomt. Tomt for lappene jeg har holdt på med siden april. Det føltes rart. Men også veldig fint, selv om jeg ble stående å ikke helt vite hva jeg skulle gjøre, ingen flere lapper, hæ, hva gjør jeg nå da. Det føltes liksom så... uvandt. Etter å ha hatt uendelig med lapper i flere måneder... også plutselig ikke ha en eneste.
Jeg tror jeg må lage flere, kanskje. Selv om jeg igjen har begynt med noe nytt, men det er litt hemmelig enda. Det er jo fint å gjøre mye forskjellig, men jeg har liksom blitt så glad i lappene. Nesten blitt en del av meg. Så må fikse med noen nye, ikke like mange denne gangen da, men en god del. Bare så jeg kan føle meg normal igjen.

Har begynt å gå med håret i hestehale, det føles som om det er et helt århundre siden sist, minst, og når jeg ser meg i speilet forventer jeg nesten å se jenta med blondt hår ned til rumpa som ser tilbake på meg. Men hun er ikke der, selv om jeg har nok hår til en bitteliten hestehale har jeg ikke gått tilbake i tid. Men det føles som det. Og det er egentlig helt greit for meg, jeg føler at det kan være okei å sette håret i hestehale noen ganger og føle meg litt annerledes enn vanlig.
Det er sol og det er løv og jeg har hestehale og jeg har krone på og alt virker så pussig, og høst er ikke så ille og verden er ikke så kald og folk smiler til meg i stedet for å se i bakken. Jeg liker det mye bedre sånn.


Smykket mitt er ødelagt og jeg har begynt å lese i ordboka igjen, det ligger notatbøker over alt og jeg føler at det er et rart lys i dag, at sola skinner på en annen måte enn før og alt blir penere. Følte meg som en ekspert når Sissel måtte ringe for å få hjelp til å spå i mentos, går rundt i ullsokker hele dagen og drikker vann og plutselig føler jeg at jeg har kommet meg etter sommeren, jeg tror jeg har tatt meg helt sammen og blitt meg igjen.
Nesten, i alle fall.

So here we are.

Jeg har så mye å fortelle!
Jeg føler at jeg er sprekkferdig av triumfer og gjennombrudd, og samtidig på randen av sammenbrudd pga haugevis med nedturer og skuffelser. Og alt det kan jo oppsummeres med et ord, og det er jeg så lei av at det er nesten ikke vits i å si det, jeg tror alle som har lest litt før skjønner hva jeg skal si.
For jeg er.
Likegyldig.
Alt veier opp for hverandre, 4 - 4 = 0, poff ingenting. Jeg er ganske lett til sinns, men jeg er ikke glad og jeg er ikke trist jeg er bare her. Til tross for det tenker jeg så mye på så mye fint så da skal vi se at likegyldigheten forsvinner igjen snart.

Men det skal jeg ikke skrive om for i dag skal jeg poste litt bilder fordi jeg er ikke flink nok til det.
(Selv om jeg kjenner at dette ikke er det jeg vil men jeg er trøtt så det er kanskje lurt å ikke skrive så mye rot i dag)

048

050 copy

040 copy
Jeg og Veera har pyntet muffins til Wanja fordi hun fylte 19.

065
"Det er en kake som er kjempegod! Hva heter den igjen? Oooh, jeg tror det står på skoa mi!"

042
Jeg har lagt igjen lapper hver gang jeg har tatt toget, ikke så skjulte engang.
Fintfintfintfint, jeg blir så glad når jeg tenker på at noen finner de.

102 copy
(Dodører med stjernebilder, om du ikke skjønte det. FINT.)

112
(Pluss kinosaler og møterom med planetnavn!) 

009 copy

005 copy

008 copy

Sa jeg hadde mye å fortelle men det er så teite bilder og jeg føler ikke for å fortelle alt heller, og saken er at det føles som om jeg er sprekkferdig av historier å fortelle men det er jeg egentlig ikke, for det er ikke personlige ting som har skjedd i livet mitt jeg kan fortelle om skjønte jeg nettopp.
Jeg er sprekkferdig av historier om ting jeg har sett.
Jeg ser mye mer for tiden. Observerer mer enn vanlig. Og jeg elsker det. 
Skulle ønske jeg tok bilder av alt, men jeg tar stortsett ikke bilder av noe av det fine jeg ser.
Men det er så mye fint i verden, så det går greit, jeg har god tid til å ta bilder av alt.

Vet ikke hvor jeg skulle med dette innlegget. Prøvde bare å få en avveksling fra all teksten, tror jeg.
Problemet er at jeg liker jo ikke forandringer, jeg. Masse bilder blir ikke en vane nå heller.

Don't you understand?

(Vi burde si hei til han.
Ja, vi burde det. La oss gjøre det.
Nå?
Ja, vi sier hei til han nå. Så har vi en samtale med han. Vi har utsatt det for lenge.)


Jeg føler meg ikke flink til noe lengre. Å ha to årspensum i matte fungerer mot sin hensikt, jeg føler meg ikke smart jeg føler meg dum. Og selv om samfunnsfaglæreren min forteller oss at Winston Churchill var president i USA under den kalde krigen og jeg og de tre som sitter rundt meg kan le oss i hjel av henne før jeg rekker opp hånda og prøver å holde latteren tilbake når jeg sier nei, han var statsminister i England under andre verdenskrig, selv om jeg kan gjøre det så føler jeg meg ikke flink nok. Det hjelper jo ikke at andre er udugelige, jeg føler meg ikke bedre av det. Det er rart. Jeg brukte jo å føle meg bedre av at andre ikke er flinke, gjorde jeg ikke? Jeg har retta på fire av lærerene men det hjelper ikke, jeg føler meg bare dum og udugelig samme hvor flink alle tror jeg er.

(Hei!
...
Hallo.)

Det er en sang som går om og om igjen, og jeg har bare lyst til å gjøre noe drastisk, gå på badet med en saks og komme ut med nytt hår. Men det kan jeg ikke for jeg sparer til Jim Hawkins frisyre, nei, jeg har ikke ombestemt meg, jeg må bare ha litt lengre hår, så skal jeg bli like kul som Jim Hawkins fra Sjørøverplaneten. Det er det eneste som gjør meg glad akkurat nå, tanken på det håret, og det gjør meg om mulig enda tristere å skjønne hvor deppa jeg faktisk er for tiden. Herregud, ta deg sammen. Ikke vær sånn, det er bare dumt. Så jeg tar meg faktisk sammen nå, og jeg smiler og mener det.

(Hm. Han brukte lang tid på å svare. Også gikk han bare. Vi skulle jo snakke med han.
Ja. Kanskje han ikke vil snakke.
Men vi vil jo bli kjent med han, han ser jo så ensom ut.
Kanskje han ikke vil bli kjent med oss.)


Jeg våkna med mobilen oppå dyna i går, og da huska jeg drømmen min. I drømmen ringte jeg og sendte meldinger til folk, og gjorde ting på internett. Når jeg skjekka dataen hadde jeg vært online i femtiden. Så hei, nå vet vi at jeg gjør ting i søvne da. Sånn, med bevis og greier. Eller, jeg tror ærlig talt ikke jeg gjorde så mye, men jeg fant frem mobilen og fant frem dataen, så helt stille lå jeg i alle fall ikke. Ekkelt. Men litt tøft også. Litt.

(Ser du en gutt som er ensom skal du kanskje ikke si hei til han. For kanskje vil han ikke bli kjent med deg, kanskje er han kresen selv om han er ensom, kanskje tenker han at sånne venner vil han ikke ha.
Eller kanskje du bare skal prøve igjen dagen etter.)

004 copy

Jeg bruker den fineste kjolen min og en thights jeg nesten aldri bruker til vanlig og føler meg egentlig ganske fin, men de små kaninungene på skolen klarer ikke å la være å se på meg som om jeg var noe veldig rart og veldig sjeldent. Åttendeklassinger klarer bare ikke å kamuflere blikkene sine, jeg går forbi et klasserom og alle øynene følger meg når jeg passerer. Jeg kan se så fin ut jeg bare vil, men en attraksjon kommer jeg visst alltid til å være. Jaja, er man rar så er man rar, det er jo egentlig ganske gøy. Spesielt når jeg møter blikkene, da slutter de å være små, søte kaninunger og blir til dådyr som får panikk fordi en bil kommer mot dem. De vet liksom ikke hva de skal gjøre når de skjønner at jeg merker at de ser på meg. Jeg syns nesten litt synd på dem, men de lærer seg nok å være mer diskre etter hvert.

(Hei du. Du ser litt ensom ut, har du det bra?)

(Og før du vet ordet av det kommer han og setter seg i stedet for å gå rundt alene. Det er lenge siden jeg har vært så glad og følt meg som et så godt menneske, nå skammer jeg meg ikke lengre for jeg har endelig klart å gjøre noe med det i stedet for å se på og ha vondt inni meg. For jeg vet jo hvordan det var å begynne i åttende og være helt alene. Jeg sto jo inntil veggen hvert friminutt og så i bakken, og når jeg så den gutten så jeg meg selv for to år siden.)

(Og ingen fortjener å ha det sånn.)
hits