september 2010

Nesten ingen vet.

Jeg s at det var ei jente som hadde tatt en lapp og festet den p dataen sin.
Det er for snne som henne at jeg gjr det.

002-3.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Denne veggen er den fineste veggen i verden. Det str "norske tilfluktsrom er som usynlige rom vi tenker sjelden over dem de er som sorte hull i historien forbigtt i stillhet men de er der"

Vel. I det siste har jeg hengt opp lapper over hele skolen, jeg holder stadig vekk p med lapper litt her og der, og jeg syntes plutselig at skolen minogstrengte det.Og idag tenkte jeg at verdens fineste vegg kunne bli enda litt bedre. Mange lapper kan ingen overse, s jeg tenkte detvar greit gjre det snn. Kunne ikke gjre som jeg gjordeapril i fjor, for skolen er for stor og med for mange folk til at jeg kan spre de overalt. Men henge de opp litt her og der, det kan jeg.
"Du betyr noe", "Du er spesiell" og "Noen bryr seg om deg."
Folk trenger minnes p det.

De som syns det er teit kan si hva de vil, men nr jeg ser ansiktet til de som trenger det i det de passerer en lapp s er det s utrolig verdt det.
Nesten ingen vet, selv om jeg noen ganger fr s lyst til peke og fortelle at det er jeg som har hengt det opp, for jeg blir s glad.
Herregud, det er s lite som skal til for fle at man gjr verden litt bedre.

Om bade i september.

Sitronte i verdens fineste kopp og en herlig ro etter et bad som kostet meg mobilen min.Det er mest det dagen har vrt i dag, nesten bare fint og bra og te og varme og kulde og folk som smiler nr jeg blser spebobler p vei opp i skogen.
Det var kaldt og det regnet og jeg kjedet meg og det var vann der, jeg ville bade, ingen andreville, men til sluttble hunmed meg og alle medelevene og lrerene lurte p hva som var galt med oss og de som kjenner meg sa "Du er gal" og jeg sa at det vet dere jo og smilte.
Vannet var kaldt og mobilen min falt utti da jeg tok av meg buksa, men det var greit, jeg hatet mobilen min, og n bruker jeg den gamle og jeg kjenner jeg har savnet steinaldermobilen min s veldig mye, den er s god og tler at jeg biter i den,jeg lo da jeg sat den andre l i vannetfor det gjorde ikke noe, jeg liker ikke forandring og klarte aldri bli vant til den. Av med buksa, i vannet med mobilen, av medjakka og ut i vannet med meg.
Vannet var fint og jeg svmte, jeg flte meg s bra, de s p meg og trodde jeg var gal,men det var greit, for det er akkurat snn ting skal vre. Jeg skal bade i september og f rare blikkfor da vet jeg at jeg fremdeleser meg.
Lp hjem til henne, gjennomvte og kalde, og tok verdens beste, varmeste dusj og da jeg kom hjem drakk jeg te, fire kopper, jeg som ikke egentligliker te, og jeg har hatt det bra i dag. Jeg har hatt det s utrolig bra for jeg kjenner at selv om hele verden gri grus for tiden s er jeg fremdeles meg, uansett hva de sier om at jeg trenger hjelp eller at det er noe galt med meg, s er jeg meg, fr jeg det over meg bader jeg uten tenke fremover, uten tenke mennesker, uten tenke noe, jeg bare gjr det, og at jeg fremdeles er snn midt oppi alt gjr meg s utrolig glad.
Jeg angrer p at jeg sa noe, for det skjer ting jeg ikke helt vet hva er og da blir jeg redd, men ting gr bra, for jeg er fremdeles meg uansett hva folk sier og tror og mener.

I dag har jeg badet fordi jeg ville, selv om jeg ikke hadde badety, selv om jeg ikke hadde hndduk og selv om alle syntes jeg var gal. Det er nr jeg gjr snt at ting bare blir okei, og flelsen jeg hadde i kroppen da jeg kom hjem var den beste flelsen p lenge. Jeg sier "og" hele tiden, ogogog, men det er fordi det er s mye og si og ikke nok ord i hodet mitt i dag, hodet mitt er bare rot av tanker om fint og bra.
Derfor forteller jeg det til alle, jeg badet i dag, og det var s bra og rett.

Hvordan ting er.

For tiden ser ting ofte snn ut.






Til og med jeg ser litt snn ut nr folk skjnner hvor kult det faktisk er.

Det ser snn ut fordi jeg blir glad av det, verden ser finere og bedre ut.
Folk ser rart p meg p vei ut av klasserommet eller mens jeg gr ned trappa, men jeg liker det. Det er fint.
Jeg har ingen grunn til late som jeg er kul, for allevet at jeg ikke er det.
Jeg kan vre akkurat s rar som jeg er.
Kan ha med meg kart over Barcelona i spansktimen og spansklreren kan synes jeg er rar og jeg kan savne den gamle spansklreren min masse, men det gr bra for nr alle de andre leser om en bydel er jeg den eneste som vet hvor den er. Kan rope neineineinei hyt i mattetimen nr jegfrpanikk fordilreren vil jeg skal gjre noe jeg ikke vil feile i,og de kan se rart p meg og jeg kan riste p hodet og hate lreren fordi hun ikke hrer, men det gr bra forhun er sikker p at jeg er flink ogjeg fr det til likevel og da fler jeg at hun kanskje har rett.
Jeg kan gjre alt det rare jeg bruker gjre, enten det er ting jeg liker eller ting jeg ikke kan noe for, og det gjr ikke noe for egentlig er det ingen som bryr seg.
Kan vre meg uten vre s veldig redd.

Jeg tenkte jeg skulle vre usynlig og passe inn s jeg kanskje fikk noen venner og kanskje lrere og elever skulle like meg.
Men jeg har innsett at jeg ikke orker.
S jeg gr med larven Aldrimett rundt halsen og ser gjennom glasset og smiler.
Ting er ikke s aller verst for tiden.

I'm not gonna move.

I natt sover jeg ikke fordi sengetrekket jeg vil bruke er til vask.
Kan ikke ta p det andre sengetrekket, det blir feil, funker ikke, nei. Snne ting som blir feil i hodet mitt og jeg bare ikke kan gjre. S da jeg husket at sengetrekket var til vask klokka elleve bestemte jeg meg for ikke sove.
Og egentlig vet jeg at jeg bare kan g og ta det ut av trketrommelen n, men jeg vil ikke, n er det for sent. Jeg orker ikke ta p sengetrekket n, jeg trenger en natt hvor jeg ikke sover og henter jeg sengetrekket gir jeg meg selv lov til sove. Det kan jeg ikke.

I natt grter jeg uten vite hvorfor.
Jeg har kjpt blomster i dag. Roser og hortensia, det er fint og jeg tror jeg har kjpt de for gjre meg glad, og jeg kjenner at jeg blir litt glad nr jeg ser p de. Det er fint. Jeg trenger det. Men likevel grter jeg og strammer alle musklene i kroppen s jeg ikke skal slenge noe i veggen og jeg ristermen nekter rre meg.

I natt lager jeg popcorn fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjre.
Jeg har vasket og stvsugd og ryddet. Det er ikke mer gjre. S jeg lager popcorn og skriver en novelle jeg skal levere om litt over en uke. Prver gjre noe, hva som helst, for jeg vil ikke tenke og vil ikke sove. Men ikke gjre noen av delene er vanskelig. Veldig vanskelig. Vil ikke tenke, jeg er s lei av tenke, la meg slippe tenke.

I natt lurer jeg p hvor mye lenger jeg klarer det fr alt gr galt.
Jeg er konstant forberedt og nr jeg kjenner jeg nesten bryter sammen i mattetimene men holder tilbake s hardt at hnda mi rister s vet jeg at snart gr det ikke mer. Jeg gruer meg hele tiden til det kommer for fullt og jeg ikke kan gjre noe med det, for hva hvis jeg er i kantina eller har time eller er sosial?
Greia er jo at alt er mer enn jeg egentlig tler og jeg har snart presset grensene mine for langt og jeg vet det men jeg vet ikke hva jeg skal gjre med det, for kutte kontakten med alt og alle gikk ikke, de fant meg, og da er jeg tom for muligheter.
S da fr det bare g, da.

I natt reflekterer jeg over hvordan ting er mens jeg hrer p den franske eurovision sangen og prver slutte late som jeg har det flt. Ingen tar meg serist, s da ser jeg ikke annet valg enn at jeg slutter selv ogs. Alle mener at jeg har det bra s da har de helt sikkert rett. Jeg er lei av at ingen tar meg serist, men jeg tar jo ikke meg selv serist engang. Kan like greit gi faen.
Dette er snt jeg egentlig ikke burde skrive. Jeg vet det. Jeg vet. Herregud, jeg vet s inderlig godt at jeg ikke burde skrive snt.
Men jeg m, skriver jeg det ikke blir alt for mye.

I natt kommer jeg til sovne p sofaen nr jeg ikke orker mer.

Denne natten er for mye og for lite og kanskje akkurat det jeg trenger.

Det var ikke snn det skulle bli.

Jeg kutter kontakten med alt og alle til jeg har tatt meg sammen.
Alt er min egen feil og jeg har ingen rett til klage.
Typisk tenring som tror hun har det flt men egentlig bare er egoist som konstant tenker p seg selv.
Flelser og tanker er det mest undvendige i verden.
Jeg hater det.

Jeg ville s gjerne skrive noe fint og bra i dag, jeg hadde det klart i hodet mitt, men s er alt snn her og da endte det opp med at jeg bare kjefter p meg selv og deler min beslutning om kutte all kontakt.
Jeg er s skuffa over at det er dette jeg skriver. Det skulle ikke vre det.
S her, ta denne.
I lpet av hele sommer er dette nesten alt jeg skrev.Rett fra notatboka, jeg anstrenger megfor ikke endre for mye, for jeg hater den litt n, jeg ser alt jeg kunne gjort, alt jeg kunne og burde ha utdypet, skrevet mer om,n som den er p skjermen og ikke i notatboka er det s lett se feilene. Men jeg skal ikke endre alt. Vrsgod, nestenuredigert frsteutkast. Det er ikke bra og det er ikke spennende, men det er alt jeg har gi i dag og jeg syns det er bra nok.


Det er den siste dagen. Det er slutten p alt. Slutten p tre r med de samme folkene, slutten grunnskolen.
Han er en halvkul gutt som ingen i klassen egentlig kjente til tross for tre ri samme klasserom, litt hy og spinkel og med himla langre yevipper og fregner i sola. Litt feminin og litt pen, men samtidig ikke.
N str han der med vennene sine og ser p alle som pakker sammen og gleder seg til komme hjem og begynne ferien, en klasse som gir faen i si farvel og ha et fint liv, som ikke bryr seg om at de fleste aldri skal sees igjen. Det er ikke s nye, tre r er mer enn nok for de. Endelig over, endelig kvitt folkene.
Men blandt alle som ikke bryr seg er det ei jente som grter. Han kan se at hun gir den nrmeste gutten en klem, kaster seg rundt halsen hans s det lysebrune hret blir slengt bak p ryggen. Han kan se at hun sier noe, fr hun smiler halvhjertet og gr til neste person innen rekkevidde. Hun bryr seg og sier farvel til alle, selv om de ikke kunne brydd seg mindre. Hun gjr det likevel.

Dette har han visst i tre r.
Fra den frste dagen kunne han se at hun var en snn som kom til bli sentimental og gi alle en klem. I tre r har han visst at det kom til skje, og i tre r har han ventet p det. Han har sett p henne i timene der hun sitter og snakker med hvem hun n enn sitter ved siden av, og han har tenkt at han vil ogs snakke med henne, han har flt det i hele kroppen at han vil si noe, snakke, bli kjent med henne.
Men det har han ikke gjort. Han har ikke vget, for han vet ikke hva han skal si de gangene muligheten til en samtale har bydd seg. Han har ikke vrt forberedt, og nr han endelig finner noe si er sjansen borte, hun har begynt snakke med noen andre og han str igjen og angrer p at han ikke grep sjansen mens hun sto alene.Angrer like mye hver gang og slr seg selv mentalt.
Og gjennom tre r, hver gang sjansen har forsvunnet, hver gang de har passert hverandre i gangen, hver gang han har sett henne kjpe prer p butikken, s har han tenkt p den siste skoledagen, dagen hun kommer til gi han en klem og nske han god sommer, dagen han skal fortelle henne hvor mye han skulle nske han kjente henne, dagen hun endelig skal forst hvor godt han liker henne. Dagen som gjr alt levelig, som gjr at han ikke plages for mye med sjansene som forsvinner mellom fingrene hans. For den dagen, har han tenkt, skal gjre alt okei.

Og n er dagen her. Gjennom hele ungdomsskolen har den vrt s fjern og virket som den aldri skulle dukke opp , en svak drm langt borte, men plutselig er den her.
Han har forberedt seg i tre r. Tenkt p hva han skal si, hva han skal gjre, hvordan han skal smile til henne og hvordan hun kan reagere. Hennes reaksjon har han aldri klart komme frem til, men for det meste tror han at hun kommer til se litt rart p han fr hun gr videre. Han tror ikke hun kommer til si stort, han vger ikke annet.
Likevel er det en stor del av han som i hemmelighet har hpet at hun skal si at hun alltid har flt det p samme mte, men det er et hp han ikke helt trtenke p. Skuffelsen blir for stor om han lar seg selv tro at det er en reel mulighet.
Det er lettere tle nederlag hvis man ikke forventer noe annet.

Hun vet ikke helt hvorfor hun grter. Hun hadde aldri trodd at hun kom til vre den sentimentale jenta som sier farvel til alle, men mens hun hikster og gir en av jentene i klassen en klem skjnner hun at det har blitt snn. Det er greit, tenker hun, for hun kommer jo til savne klassen, men det er likevel ikke noe verdt grte over. Hun skjnner ikke hvorfor hun plutselig synes det er s flt at hun m grte og bli rd i ansiktet, srge for at alle husker henne som hun som grt uten grunn. Hun blir irritert p seg selv, men velger ikke tenke mer p det, bare huke tak i alle hun ser for f en skikkelig avskjed.
Det gr ikke opp for henne hvorfor hun grter fr hun ser at han er den eneste hun ikke har gitt klem til. Han str der med kompisene sine og trene hennes renner raskere og tyngerenr hun forstr at hun har vrt forelsket i han i tre r uten noensinne ha snakket med han. Hun trodde aldri hun hadde lagt spesielt merke til han, men nr hun n fr forelskelsen som et slag i trynet oppdager hun at hun har sett han, virkelig sett han, tilnrmet hver dag i tre r. Mens hun str der husker hun den rde og blstripede genseren han hadde p frste skoledag, smilet han ga til kompisene i midten av niende fr han stupte i svmmebassenget, mten han lukket dra da han var ferdig med matteeksamen, alle de som tingene hun aldri la merke til at hun la merke til.
Og n er det for sent, tenker hun, i det hun gr mot han og smiler mens treneglinser p kinnene hennes. Sjansen hun skulle tatt i tre r er n utenfor rekkevidde og det frste og siste hun kan gjre er gi han en klem og nske han god sommer. Hun hater livet og seg selv for aldri ha gjort noe, aldri ha forsttt, fr hun tenker at en klem er bedre enn ingenting.

Men i det hun lener seg mot han med pne armer tar han to skritt unna, han rygger bakover, og hun vet at han alltid kdder med folk, at han sjelden er serist, hun har sett han med vennene sine, og det enestehun klarer tenkeer at n delegger han alt.Hun blir redd og trist fordi han ikke kan vre seris,og etter noen forvirrende sekunder hvor hun mter blikket hans og ser ting hun ikke forstr blir hunsint og slr han i skuldra med knytttet neve.
"For faen, ikke kdd n!" hikster hun frem fr hun gir han klemmen og gr. Trene fosser fremdeles, hun er sra og lei. Drittsekk, tenker hun, og mumler at det var det. Kjefter p seg selv for at hun var s dum tro at hun var forelska i han. Maken til ting innbille seg.
Ingen vits i tenke mer p det, og hun gr uten stoppe for se seg tilbake.

Han blir stende, perpleks, paralysert, fler smerten i skuldra og varmen fra kroppen hennes, kompisene ser p han der han stirrer etter henne, de ler litt, de forstr ikke. Han har ventet i tre r.
Han har sett p henne, og ventet, i tre r. Tre r med lengsel og ord som aldri har blitt sagt.
Og yeblikket han har ventet p i tre r, det han har forberedt seg til og hatt sommefugler i magen av tanken p, yeblikket ble delagt. Knust, revet i stykker, umulig reparere. Hun grt. Hun skulle gi han en klem. Han trekk seg unna for si det han hadde ventet i tre r p si. Men s gikk alt galt. Hun misforsto. Hun ble sint, eller lei seg, kanskje begge, og kroppskonktakten, den frste berringen, ble ikke en klem, men et knyttneveslag i venstre skulder.
S en klem, fr hun gikk.

Det var ikke snn det skulle bli, tenker han mens han ser henne forsvinne mellom havet av elever som har ventet p denne dagen i tre r av helt andre grunner enn han. De smiler, en stor masse av mennesker som smiler og er glade,men litt til hyre i mengden kan han se at hun fremdeels grter.
n tre unnslipper i yekroken hans fr han hardt og brtt snur hodet vekk, han klarer ikke se at hun glir lengre og lengre unna, innse at hun ikke kommer tilbake og at han aldri fr se henne igjen.
I tre r har han nektet seg selv hpe p for mye, nektet innbille seg at hun kanskje fler det samme fordi det hadde blitt for langt falle om hun ikke gjorde det.
Han har aldri tenkt over muligheten for ikke f sagt noe.
Mens han str der med kompisene og later som han gir faen innser han at det er vondere enn en hvilken som helst reaksjon fra henne. Han fr aldri vite hva hun hadde sagt, hva som kunne skjedd.
Det var ikke snn det skulle bli.
hits