september 2010

Nesten ingen vet.

Jeg så at det var ei jente som hadde tatt en lapp og festet den på dataen sin.
Det er for sånne som henne at jeg gjør det.

002-3.gif picture by _-_BlackAndWhite_-_

Denne veggen er den fineste veggen i verden. Det står "norske tilfluktsrom er som usynlige rom  vi tenker sjelden over dem  de er som sorte hull i historien  forbigått i stillhet  men de er der"

Vel. I det siste har jeg hengt opp lapper over hele skolen, jeg holder stadig vekk på med lapper litt her og der, og jeg syntes plutselig at skolen min også trengte det. Og i dag tenkte jeg at verdens fineste vegg kunne bli enda litt bedre. Mange lapper kan ingen overse, så jeg tenkte det var greit å gjøre det sånn. Kunne ikke gjøre som jeg gjorde april i fjor, for skolen er for stor og med for mange folk til at jeg kan spre de overalt. Men å henge de opp litt her og der, det kan jeg.
"Du betyr noe", "Du er spesiell" og "Noen bryr seg om deg." 
Folk trenger å minnes på det.

De som syns det er teit kan si hva de vil, men når jeg ser ansiktet til de som trenger det i det de passerer en lapp så er det så utrolig verdt det.
Nesten ingen vet, selv om jeg noen ganger får så lyst til å peke og fortelle at det er jeg som har hengt det opp, for jeg blir så glad.
Herregud, det er så lite som skal til for å føle at man gjør verden litt bedre.

Om å bade i september.

Sitronte i verdens fineste kopp og en herlig ro etter et bad som kostet meg mobilen min. Det er mest det dagen har vært i dag, nesten bare fint og bra og te og varme og kulde og folk som smiler når jeg blåser såpebobler på vei opp i skogen.
Det var kaldt og det regnet og jeg kjedet meg og det var vann der, jeg ville bade, ingen andre ville, men til slutt ble hun med meg og alle medelevene og lærerene lurte på hva som var galt med oss og de som kjenner meg sa "Du er gal" og jeg sa at det vet dere jo og smilte.
Vannet var kaldt og mobilen min falt utti da jeg tok av meg buksa, men det var greit, jeg hatet mobilen min, og nå bruker jeg den gamle og jeg kjenner jeg har savnet steinaldermobilen min så veldig mye, den er så god og tåler at jeg biter i den, jeg lo da jeg så at den andre lå i vannet for det gjorde ikke noe, jeg liker ikke forandring og klarte aldri å bli vant til den. Av med buksa, i vannet med mobilen, av med jakka og ut i vannet med meg. 
Vannet var fint og jeg svømte, jeg følte meg så bra, de så på meg og trodde jeg var gal, men det var greit, for det er akkurat sånn ting skal være. Jeg skal bade i september og få rare blikk for da vet jeg at jeg fremdeles er meg.
Løp hjem til henne, gjennomvåte og kalde, og tok verdens beste, varmeste dusj og da jeg kom hjem drakk jeg te, fire kopper, jeg som ikke egentlig liker te, og jeg har hatt det bra i dag. Jeg har hatt det så utrolig bra for jeg kjenner at selv om hele verden går i grus for tiden så er jeg fremdeles meg, uansett hva de sier om at jeg trenger hjelp eller at det er noe galt med meg, så er jeg meg, får jeg det over meg bader jeg uten å tenke fremover, uten å tenke mennesker, uten å tenke noe, jeg bare gjør det, og at jeg fremdeles er sånn midt oppi alt gjør meg så utrolig glad.
Jeg angrer på at jeg sa noe, for det skjer ting jeg ikke helt vet hva er og da blir jeg redd, men ting går bra, for jeg er fremdeles meg uansett hva folk sier og tror og mener.

I dag har jeg badet fordi jeg ville, selv om jeg ikke hadde badetøy, selv om jeg ikke hadde håndduk og selv om alle syntes jeg var gal. Det er når jeg gjør sånt at ting bare blir okei, og følelsen jeg hadde i kroppen da jeg kom hjem var den beste følelsen på lenge. Jeg sier "og" hele tiden, ogogog, men det er fordi det er så mye og si og ikke nok ord i hodet mitt i dag, hodet mitt er bare rot av tanker om fint og bra.
Derfor forteller jeg det til alle, jeg badet i dag, og det var så bra og rett.

Hvordan ting er.

For tiden ser ting ofte sånn ut.






Til og med jeg ser litt sånn ut når folk skjønner hvor kult det faktisk er.

Det ser sånn ut fordi jeg blir glad av det, verden ser finere og bedre ut.
Folk ser rart på meg på vei ut av klasserommet eller mens jeg går ned trappa, men jeg liker det. Det er fint.
Jeg har ingen grunn til å late som jeg er kul, for alle vet at jeg ikke er det.
Jeg kan være akkurat så rar som jeg er.
Kan ha med meg kart over Barcelona i spansktimen og spansklæreren kan synes jeg er rar og jeg kan savne den gamle spansklæreren min masse, men det går bra for når alle de andre leser om en bydel er jeg den eneste som vet hvor den er. Kan rope neineineinei høyt i mattetimen når jeg får panikk fordi læreren vil jeg skal gjøre noe jeg ikke vil feile i, og de kan se rart på meg og jeg kan riste på hodet og hate læreren fordi hun ikke hører, men det går bra for hun er sikker på at jeg er flink og jeg får det til likevel og da føler jeg at hun kanskje har rett.
Jeg kan gjøre alt det rare jeg bruker å gjøre, enten det er ting jeg liker eller ting jeg ikke kan noe for, og det gjør ikke noe for egentlig er det ingen som bryr seg.
Kan være meg uten å være så veldig redd.

Jeg tenkte jeg skulle være usynlig og passe inn så jeg kanskje fikk noen venner og kanskje lærere og elever skulle like meg.
Men jeg har innsett at jeg ikke orker.
Så jeg går med larven Aldrimett rundt halsen og ser gjennom glasset og smiler.
Ting er ikke så aller verst for tiden.

I'm not gonna move.

I natt sover jeg ikke fordi sengetrekket jeg vil bruke er til vask.
Kan ikke ta på det andre sengetrekket, det blir feil, funker ikke, nei. Sånne ting som blir feil i hodet mitt og jeg bare ikke kan gjøre. Så da jeg husket at sengetrekket var til vask klokka elleve bestemte jeg meg for å ikke sove.
Og egentlig vet jeg at jeg bare kan gå og ta det ut av tørketrommelen nå, men jeg vil ikke, nå er det for sent. Jeg orker ikke ta på sengetrekket nå, jeg trenger en natt hvor jeg ikke sover og henter jeg sengetrekket gir jeg meg selv lov til å sove. Det kan jeg ikke.

I natt gråter jeg uten å vite hvorfor.
Jeg har kjøpt blomster i dag. Roser og hortensia, det er fint og jeg tror jeg har kjøpt de for å gjøre meg glad, og jeg kjenner at jeg blir litt glad når jeg ser på de. Det er fint. Jeg trenger det. Men likevel gråter jeg og strammer alle musklene i kroppen så jeg ikke skal slenge noe i veggen og jeg rister men nekter å røre meg.

I natt lager jeg popcorn fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
Jeg har vasket og støvsugd og ryddet. Det er ikke mer å gjøre. Så jeg lager popcorn og skriver en novelle jeg skal levere om litt over en uke. Prøver å gjøre noe, hva som helst, for jeg vil ikke tenke og vil ikke sove. Men å ikke gjøre noen av delene er vanskelig. Veldig vanskelig. Vil ikke tenke, jeg er så lei av å tenke, la meg slippe å tenke.

I natt lurer jeg på hvor mye lenger jeg klarer det før alt går galt.
Jeg er konstant forberedt og når jeg kjenner jeg nesten bryter sammen i mattetimene men holder tilbake så hardt at hånda mi rister så vet jeg at snart går det ikke mer. Jeg gruer meg hele tiden til det kommer for fullt og jeg ikke kan gjøre noe med det, for hva hvis jeg er i kantina eller har time eller er sosial?
Greia er jo at alt er mer enn jeg egentlig tåler og jeg har snart presset grensene mine for langt og jeg vet det men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, for å kutte kontakten med alt og alle gikk ikke, de fant meg, og da er jeg tom for muligheter.
Så da får det bare gå, da.

I natt reflekterer jeg over hvordan ting er mens jeg hører på den franske eurovision sangen og prøver å slutte å late som jeg har det fælt. Ingen tar meg seriøst, så da ser jeg ikke annet valg enn at jeg slutter selv også. Alle mener at jeg har det bra så da har de helt sikkert rett. Jeg er lei av at ingen tar meg seriøst, men jeg tar jo ikke meg selv seriøst engang. Kan like greit gi faen.
Dette er sånt jeg egentlig ikke burde skrive. Jeg vet det. Jeg vet. Herregud, jeg vet så inderlig godt at jeg ikke burde skrive sånt.
Men jeg må, skriver jeg det ikke blir alt for mye.

I natt kommer jeg til å sovne på sofaen når jeg ikke orker mer.

Denne natten er for mye og for lite og kanskje akkurat det jeg trenger.

Det var ikke sånn det skulle bli.

Jeg kutter kontakten med alt og alle til jeg har tatt meg sammen.
Alt er min egen feil og jeg har ingen rett til å klage.
Typisk tenåring som tror hun har det fælt men egentlig bare er egoist som konstant tenker på seg selv.
Følelser og tanker er det mest unødvendige i verden.
Jeg hater det.

Jeg ville så gjerne skrive noe fint og bra i dag, jeg hadde det klart i hodet mitt, men så er alt sånn her og da endte det opp med at jeg bare kjefter på meg selv og deler min beslutning om å kutte all kontakt.
Jeg er så skuffa over at det er dette jeg skriver. Det skulle ikke være det.
Så her, ta denne.
I løpet av hele sommer er dette nesten alt jeg skrev. Rett fra notatboka, jeg anstrenger meg for å ikke endre for mye, for jeg hater den litt nå, jeg ser alt jeg kunne gjort, alt jeg kunne og burde ha utdypet, skrevet mer om, nå som den er på skjermen og ikke i notatboka er det så lett å se feilene. Men jeg skal ikke endre alt. Værsågod, nesten uredigert førsteutkast. Det er ikke bra og det er ikke spennende, men det er alt jeg har å gi i dag og jeg syns det er bra nok.


Det er den siste dagen. Det er slutten på alt. Slutten på tre år med de samme folkene, slutten å grunnskolen.
Han er en halvkul gutt som ingen i klassen egentlig kjente til tross for tre år i samme klasserom, litt høy og spinkel og med himla langre øyevipper og fregner i sola. Litt feminin og litt pen, men samtidig ikke.
Nå står han der med vennene sine og ser på alle som pakker sammen og gleder seg til å komme hjem og begynne ferien, en klasse som gir faen i å si farvel og ha et fint liv, som ikke bryr seg om at de fleste aldri skal sees igjen. Det er ikke så nøye, tre år er mer enn nok for de. Endelig over, endelig kvitt folkene.
Men blandt alle som ikke bryr seg er det ei jente som gråter. Han kan se at hun gir den nærmeste gutten en klem, kaster seg rundt halsen hans så det lysebrune håret blir slengt bak på ryggen. Han kan se at hun sier noe, før hun smiler halvhjertet og går til neste person innen rekkevidde. Hun bryr seg og sier farvel til alle, selv om de ikke kunne brydd seg mindre. Hun gjør det likevel.

Dette har han visst i tre år.
Fra den første dagen kunne han se at hun var en sånn som kom til å bli sentimental og gi alle en klem. I tre år har han visst at det kom til å skje, og i tre år har han ventet på det. Han har sett på henne i timene der hun sitter og snakker med hvem hun nå enn sitter ved siden av, og han har tenkt at han vil også snakke med henne, han har følt det i hele kroppen at han vil si noe, snakke, bli kjent med henne.
Men det har han ikke gjort. Han har ikke våget, for han vet ikke hva han skal si de gangene muligheten til en samtale har bydd seg. Han har ikke vært forberedt, og når han endelig finner noe å si er sjansen borte, hun har begynt å snakke med noen andre og han står igjen og angrer på at han ikke grep sjansen mens hun sto alene. Angrer like mye hver gang og slår seg selv mentalt.
Og gjennom tre år, hver gang sjansen har forsvunnet, hver gang de har passert hverandre i gangen, hver gang han har sett henne kjøpe pærer på butikken, så har han tenkt på den siste skoledagen, dagen hun kommer til å gi han en klem og ønske han god sommer, dagen han skal fortelle henne hvor mye han skulle ønske han kjente henne, dagen hun endelig skal forstå hvor godt han liker henne.  Dagen som gjør alt levelig, som gjør at han ikke plages for mye med sjansene som forsvinner mellom fingrene hans. For den dagen, har han tenkt, skal gjøre alt okei.

Og nå er dagen her. Gjennom hele ungdomsskolen har den vært så fjern og virket som den aldri skulle dukke opp , en svak drøm langt borte, men plutselig er den her.
Han har forberedt seg i tre år. Tenkt på hva han skal si, hva han skal gjøre, hvordan han skal smile til henne og hvordan hun kan reagere. Hennes reaksjon har han aldri klart å komme frem til, men for det meste tror han at hun kommer til å se litt rart på han før hun går videre. Han tror ikke hun kommer til å si stort, han våger ikke annet.
Likevel er det en stor del av han som i hemmelighet har håpet at hun skal si at hun alltid har følt det på samme måte, men det er et håp han ikke helt tør tenke på. Skuffelsen blir for stor om han lar seg selv tro at det er en reel mulighet.
Det er lettere å tåle nederlag hvis man ikke forventer noe annet.

Hun vet ikke helt hvorfor hun gråter. Hun hadde aldri trodd at hun kom til å være den sentimentale jenta som sier farvel til alle, men mens hun hikster og gir en av jentene i klassen en klem skjønner hun at det har blitt sånn. Det er greit, tenker hun, for hun kommer jo til å savne klassen, men det er likevel ikke noe verdt å gråte over. Hun skjønner ikke hvorfor hun plutselig synes det er så fælt at hun må gråte og bli rød i ansiktet, sørge for at alle husker henne som hun som gråt uten grunn. Hun blir irritert på seg selv, men velger å ikke tenke mer på det, bare huke tak i alle hun ser for å få en skikkelig avskjed.
Det går ikke opp for henne hvorfor hun gråter før hun ser at han er den eneste hun ikke har gitt klem til. Han står der med kompisene sine og tårene hennes renner raskere og tyngere når hun forstår at hun har vært forelsket i han i tre år uten å noensinne ha snakket med han. Hun trodde aldri hun hadde lagt spesielt merke til han, men når hun nå får forelskelsen som et slag i trynet oppdager hun at hun har sett han, virkelig sett han, tilnærmet hver dag i tre år. Mens hun står der husker hun den røde og blåstripede genseren han hadde på første skoledag, smilet han ga til kompisene i midten av niende før han stupte i svømmebassenget, måten han lukket døra da han var ferdig med matteeksamen, alle de som tingene hun aldri la merke til at hun la merke til.
Og nå er det for sent, tenker hun, i det hun går mot han og smiler mens tårene glinser på kinnene hennes. Sjansen hun skulle tatt i tre år er nå utenfor rekkevidde og det første og siste hun kan gjøre er å gi han en klem og ønske han god sommer. Hun hater livet og seg selv for å aldri ha gjort noe, aldri ha forstått, før hun tenker at en klem er bedre enn ingenting.

Men i det hun lener seg mot han med åpne armer tar han to skritt unna, han rygger bakover, og hun vet at han alltid kødder med folk, at han sjelden er seriøst, hun har sett han med vennene sine, og det eneste hun klarer å tenke er at nå ødelegger han alt. Hun blir redd og trist fordi han ikke kan være seriøs, og etter noen forvirrende sekunder hvor hun møter blikket hans og ser ting hun ikke forstår blir hun sint og slår han i skuldra med knytttet neve.
"For faen, ikke kødd nå!" hikster hun frem før hun gir han klemmen og går. Tårene fosser fremdeles, hun er såra og lei. Drittsekk, tenker hun, og mumler at det var det. Kjefter på seg selv for at hun var så dum å tro at hun var forelska i han. Maken til ting å innbille seg.
Ingen vits i å tenke mer på det, og hun går uten å stoppe for å se seg tilbake.

Han blir stående, perpleks, paralysert, føler smerten i skuldra og varmen fra kroppen hennes, kompisene ser på han der han stirrer etter henne, de ler litt, de forstår ikke. Han har ventet i tre år.
Han har sett på henne, og ventet, i tre år. Tre år med lengsel og ord som aldri har blitt sagt.
Og øyeblikket han har ventet på i tre år, det han har forberedt seg til og hatt sommefugler i magen av tanken på, øyeblikket ble ødelagt. Knust, revet i stykker, umulig å reparere. Hun gråt. Hun skulle gi han en klem. Han trekk seg unna for å si det han hadde ventet i tre år på å si. Men så gikk alt galt. Hun misforsto. Hun ble sint, eller lei seg, kanskje begge, og kroppskonktakten, den første berøringen, ble ikke en klem, men et knyttneveslag i venstre skulder.
Så en klem, før hun gikk.

Det var ikke sånn det skulle bli, tenker han mens han ser henne forsvinne mellom havet av elever som har ventet på denne dagen i tre år av helt andre grunner enn han. De smiler, en stor masse av mennesker som smiler og er glade, men litt til høyre i mengden kan han se at hun fremdeels gråter.
Èn tåre unnslipper i øyekroken hans før han hardt og brått snur hodet vekk, han klarer ikke å se at hun glir lengre og lengre unna, innse at hun ikke kommer tilbake og at han aldri får se henne igjen.
I tre år har han nektet seg selv å håpe på for mye, nektet å innbille seg at hun kanskje føler det samme fordi det hadde blitt for langt å falle om hun ikke gjorde det.
Han har aldri tenkt over muligheten for å ikke få sagt noe.
Mens han står der med kompisene og later som han gir faen innser han at det er vondere enn en hvilken som helst reaksjon fra henne. Han får aldri vite hva hun hadde sagt, hva som kunne skjedd.
Det var ikke sånn det skulle bli.
hits