september 2011

I guess I never catch my break.

Kjøpt nye perler i fine farger og lager delfiner hele tiden, lyseblå og rosa og grå og alt. Har fått litt dilla på delfiner.

Det regnet da jeg syklet hjem og buksa mi klistret seg til lårene og jeg tenkte at det gjør ikke noe. Syklet i en stor dam og det var så mye vann at det kom helt opp i skoene mine, det er høst nå og høsten er sånn. Regn og visent løv. Jeg liker ikke lukten av høst i begynnelsen men så vokser den alltid litt på meg.

Det er en fest på fredag og det er så lenge siden jeg har vært på fest uten å ha lyst til å bli del av verden. Før eller siden skjønner man at man ikke får bli helt med uansett. Jeg bryr meg ikke om å bli med lengre, jeg skal bare være, god følelse. Du vet, når ting ikke er så veldig farlig og alt som skjer virker som det går helt bra uansett, når fysikkprøven gikk dårlig og menneskene ikke snakker til en, når det liksom ikke gjør noe. Jeg er sånn og verden kan seile sin egen sjø for jeg har veldig få mennesker og veldig få ting men det duger. Gjør meg godt, blir myk inni og får telefon før jeg legger meg, vet at noen bryr seg.

 

JELLYFISH LAKE from Sarosh Jacob on Vimeo.

Jeg har ikke så mye å si, aktivt liv og jeg er trøtt, men jeg ser denne igjen og igjen, jellyfish lake i Palau, tenk å dra dit, da. Passe fint.

I hope you're good tonight.

Natt til fredag med fin kjæreste (Emil) og fin katt (Alaska). Varmt og jeg våkner, går og åpner døra til badet for der er det kaldt, og når jeg skal legge meg igjen er det en katt som stryker seg inntil beina mine og hopper opp i senga. Og i senga ligger det en fyr som sover på magen og det er denne katten og det er meg og akkurat slik kan jeg trives med det.


(Jeg tar bilder av den hele tiden)

Men det stopper jo aldri. Det bare fortsetter.

På skolen spurte en gutt helt uten videre om jeg ville ha tyggis. Ble glad fordi jeg følte meg med. Så drakk jeg sitronte og rødvin da jeg kom hjem og det var fredagen min, og resten av helga finnes egentlig ikke. Og så er klokken halv elleve på en søndag og jeg er våken, jeg som aldri er våken før tolv, og jeg skriver brev og stirrer i taket.

Tror jeg skal ut og bade i dag. Jeg begynte september i fjor, helt tilfeldig, og bestemte meg for at jeg like greit kunne bade hver måned i ett år, så etter dette har jeg egentlig lov til å slutte. Men så er det liksom blitt en vane. Hver måned i ett år blir fort hver måned i to år, tre år, fire år, resten av livet, hva vet vel jeg. Vi får se. Jeg tror det er kaldt i vannet.

Perler delfiner og stjerner med søster på ni år mens vi drikker te sammen og det kommer sol inn vinduet.

Mjau.

Kommer hjem fra fin kjæreste og går rett på en kurv med en fin, ny katt i. Så nå har den fått to kirsebærskåler, en til vann og en til mat, og den sover inntil magen min under dyna og er myk og herlig. Og mens jeg leser meg opp på fysikken kommer den og mjauer til meg, og jeg føler meg viktig.



Så går jeg på badet og jeg snubler nesten i katten som løper mellom beina mine, så går jeg på stua og snubler nesten da også, den følger etter meg og jeg elsker det. Våkner på natten av at jeg holder på å snu meg og nesten legger med på henne fordi hun ligger helthelt inntil meg.

Den jakter på halen sin og setter seg fast inni putetrekket mitt. Fint, eller hva?

Når man er ødelagt.

Jeg liker å kunne bli glad for små ting, men det medfører at jeg går i stykker lett også.
Det er sånn det er.

Og når det skjer, at jeg knuser og går i stykker, er det bare å prøve å gjøre noe med det, for man kan ikke bare gråte og ville dø hele tiden. De siste dagene har det vært sånn, at ingenting er som det skal, og slik kan man bare ikke la det fortsette. Så nå er ting mye bedre og jeg er ganske glad. Så her er noe av det jeg syns man kan gjøre for å fikse det når ting ikke er bra, og det skulle vært mye mer men jeg har ikke tid, så om noen har noe mer så må de gjerne skrive det.

- Lage sitronte og ha i så mye sukker at det egentlig er mer sukker enn te og drikke teen fra den fineste koppen.

- Kjøpe blomsterbuketter til å ha på bordet, oftest roser men alt annet fungerer det også.



- Sette på fin musikk høyt, som for eksempel Kråkesølv eller noe annet man liker, og gråte litt.

- Etter å ha grått litt må man sette på noe annet, som for eksempel introen til sesong 1 av Skins eller En vanlig dag av han fra MGP jr 2009, hva som helst som finnes for bli lett og glad av, og da skal man gjerne prøve å danse litt, synge med og smile.

- Tregns det fremdeles å gråte mer (noe det ofte gjør, i alle fall for meg) så må man nesten bare gråte litt hysterisk, men helst med tidsbegrensning så man ikke forsvinner helt inn i det og helst mens man snakker litt med et fint menneske og får litt oppmuntring samtidig, så ting kanskje virker bedre.

- Pynte seg, med kjole eller fin sminke eller hva enn som gjør at man føler seg fin.



- Skrive eller tegne noe i en fin notatbok, gjerne med masse forskjellige farger.

-  Prøve å bagatellisere ting og innse at det kunne vært mye verre.

- Om man er i stand til det, så kan man komme seg ut med en venn eller to eller tre og prøve å finne på noe fint og bli glad igjen.

- Rydde og vaske og sortere ting, gjerne med høy musikk og aller helst sol ute og åpne vinduer.

- Bake noe, som en fin kake man kan pynte eller muffins eller bare lage enkle boller.



- Ta en veldig lang dusj med varmt vann og sette seg ned på gulvet i dusjen og slappe av.

- Ta med seg noe godt å spise og legge seg i senga for å lese eller se en film eller kanskje bare sove litt.

- Puste.

But it hasn't been easy.

Det eksploderer i brystet mitt, for det er to måneder som er ekstra ille for meg, februar og september. Og nå er vi jo i september og det er da jeg blir mest sosial og samtidig får mest lyst til å kutte all kontakt med verden. Men jeg skal ikke. Jeg skal virkelig ikke, mobilen skal være på og jeg skal ikke låse meg inne.

Og det slår meg jo at jeg har tapt meg. At ingen liker det jeg skriver lengre, at ingenting jeg skriver er interessant eller gir mening. At jeg ikke er flink i fagene mine lengre, blitt dummere med årene. At alt som betydde noe er ting jeg ikke får til lengre. Og det ødelegger meg jo. Og jeg vil bare si unnskyld for den jeg har blitt og unnskyld til menneskene jeg biter hodet av uten at de fortjener det og unnskyld for at jeg sier unnskyld og sutrer. Men jeg får bare ikke til noe lengre og hei, kan ikke noen bare si at jeg er flink likevel, ikke sant.

Det er disse indre konfliktene. Jeg har de hele tiden. Prøver å la den positive siden vinne, men ja, det er komplisert.

På lørdag fikk jeg meg en vannkoker. Den er knallgrønn og rommer bare en halv liter. En kopp te eller to. Og jeg fikk en oppvaskbørste som ser ut som en blomst. Og jeg har dessuten roser. Det blir ofte blomster i september.

Hvorfor forteller jeg dette. 

Nå har jeg en av de dagene hvor jeg bare vil være alene og de som prøver å snakke til meg, vel, jeg svarer med enstavelsesord og jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn. Sitter med jakke på i kantina fordi det er kaldt.

Herregud jeg har ingenting å si lengre. Ingenting som gir mening. Føler at ingen skjønner noe av det jeg skriver lenger og jeg blir flau. Vil duge til noe.

Fortell meg noe fint, vær så snill.

hits