oktober 2008

Dårlig teksting er et irritasjonsmoment.

Så mange kvelder har
Jeg sett et vakkert par.
To kjærester i elskovslys.
De hadde sånn en glød omkring seg,
det minnet mest om himmelsk lys
Jeg savner i min nød
En varm og kjærlig glød,
Men sjansen vil nok aldri bys.
Et ansikt heslig likt som mitt er
Var aldri ment for himmelsk lys...

Men jeg har møtt en engel som har smilt til meg
Og kysset meg på kinnet uten kny.
Beriket føler jeg hun kanskje liker meg.
Og mens jeg ringer inn på ny
Må tårnets mørke kulde fly
For varmen fra et himmelsk lys.


Jo, da ser jeg altså Ringeren I Notre Dame igjen.
Den er flott, helt seriøst. Jeg elsker sangene i den totalt, det er derfor jeg tar meg tid til å skrive ned teksten på noen av de her, haha.

Trygg bak blyglassvinduer og brystninger av sten
ser jeg andre mennesker der nede
Hver dag har jeg fulgt dem som en due på en gren
Hungret etter smuler fra mitt rede
Hver dag har jeg merket meg detaljer
Lært meg hva de gjør i sorg og glede
Hver dag har jeg spurt meg hvordan livet tar seg ut
Ikke herfra
Men nedenfra
Der ute
Der i solens skinn
Gi meg en dag ute som er bare min
Et vakkert minne
Ute
Der hvor ingen andre vet
Hvem jeg var
Hva jeg het
All min tid i ensomhet

Der sammen med en møller og en vever og hans viv
Gjennom tak og gavler kan jeg se dem
Se hvordan de uten innsikt lever sine liv
Tenk om jeg fikk lov å være med dem
Da tok jeg alt jeg fikk og nøt hvert øyeblikk
Der ute langs med Seinens vann
Møt en morgen ute
Lik som en vanlig mann
Som fritt kan vandre rundt der
Med en dag i frihet her
Er jeg fornøyd
Silk det er
Har fordøyd mitt besvær
Sammenbøyd står jeg her
Jeg har tilbrakt dagen der.

Men jeg må alltids klage litt, for når jeg holdt på å skrev disse sangtekstene kom jeg fram til at jeg kunne jo sette på tekst, så blir det lettere.
Tekst gjorde ingenting bedre, herregud, så dårlig folk tekster.
Eksempler fra sangen ovenfor:

Hver dag har jeg merket meg detaljer
=
Hver dag har jeg merket meg de tanker


Der sammen med en møller og en vever og hans viv.
=
Der sammen med en møller og en vever og en smed.

Se hvordan de uten innsikt lever sine liv
=
Se hvordan de utemennesker lever sine liv
Denne overnfor er jeg ikke helt sikker på though, men jeg er rimelig sikker på at utemennesker er feil.

Og nøt hvert øyeblikk
=
Og møtte hvert øyeblikk

Møt en morgen ute, lik som en vanlig mann
=
Møte en morgen ute, liksom en vanlig mann
Lik som og liksom er to helt forskjellige saker. Liksom en vanlig mann?
Jeg står veldig fast på at han sier lik som.

Som fritt kan vandre rundt
=
Som fritt kan vanke rundt
Vanke? Jeg ler.

Og den som gjorde at jeg reagerte i utgangspunktet:
Sammenbøyd står jeg her
=
Som en vegg står jeg her.
Som en vegg? Du hører jo at han sier sammenbøyd, så hvordan kan du tekste som en vegg?!

Jada jada, du er ikke interessert i å høre om dårlig teksting på Ringeren I Notre Dame, men det driter jeg i.
Min blogg, ergo skriver jeg om det som engasjerer meg.

Kutt ut Hugo! Hun er en kvinne, ikke en makrell.
=
Slutt opp Hugo! Det er en kvinne, ikke en makrell.
Poff, så var Esmeralda intetkjønn?

Mer seriøst enn du tror.

Haha. Jeg ler.
Jeg fant en gammel stilaktig sak jeg skrev i starten av 2007 ellerno, den er merkelig, haha.
Så siden jeg fikk lyst så poster vi den her, for jeg tror jeg var godt fornøyd med den når jeg skrev den, k9z.


Mer seriøst enn du tror.

Jeg dreper hodebunnen min sakte men sikkert. Flass vet du.

Tar et skikkelig tak med neglene og river til. Får ikke med nok hud og prøver igjen.

Funker ikke bra nok da heller, så jeg graver neglene dypt ned og røsker de bortover hodebunnen. Når jeg titter på de etter det er det masse hud under de, noe av det med en svak rosa farge. Jeg kløner forsiktig igjen med en negl, og når jeg ser på den er den helt rød.

Hurra, jeg gjorde det igjen. Jeg klør til jeg blør.

Og flass-sjampoen virker ikke, så den tanken kan jeg bare legge fra meg. Jeg kommer til å forsette å drepe hodebunnen min til evig tid. Kløne, skrape, rive, alt jeg kan bare fordi det klør. Det tilfredsstiller meg å se den døde huden under neglene, for da føler jeg at oppdraget er utført.

Men likevel må jeg klø bare litt til etterpå. Litt til etter jeg har sett blodet og vet jeg får mange stygge sår i hodebunnen. Bare litt, for jeg kan ikke la være.

Det er problemet, hvis jeg noensinne blir kvitt det spiller det ingen rolle, for jeg kommer til å klø likevel fordi det har blitt en vane.

Klø, klø.

Litt til, litt til.

Hud, blod, bare litt til.

Helt til en negl brekker, og jeg innser at nei nå, nå må jeg gi meg.

Jeg bruker å bli sånn passe sønderknust når en negl brekker, så da klarer jeg kanskje å gå hele dagen uten å klø. Da går jeg bare og sørger over neglen, og tenker som så at jeg ikke skal klø mer for da kanskje jeg brekker flere. Så jeg lar være, kanskje riktig lenge også.

Jeg kjenner at det klør, men nekter meg selv å klø fordi jeg husker hva som skjedde med neglen min forrige gang.

Men jeg gjør det likevel, om så ikke samme dag, så gjør jeg det igjen dagen etter.

Avhengighetsskapende. Nesten som dop og spillemaskiner og røyk og alt sånt.

Jeg skal bare prøve det en gang, ikke mer.

Jeg må bare vinne en gang til, så er jeg ferdig.

Jeg skal bare ta et trekk til, så røyker jeg aldri mer.
Jeg skal bare klø litt til, så slutter jeg.

Nå ja, tenker vell du nå. Det er ikke så ille.

Men det er det skjønner du. Du klør og klør og klarer ikke å stoppe. Du gjør det uten å tenke over det, for det blir en vane.

Akkurat som blunking, pusting.

Du gjør det hele tiden, men du tenker ikke over det.

Klø, klø. Hm, hva sa du?

Klø, klø. Å, se der da!

Klø, klø. Du burde ikke røyke, det er ikke bra for deg.

For ingen sier at du ikke skal klø. Det er ikke som folk som går på dop, at noen sier "Nei, ikke gjør det! Du er avhengig, du må stoppe!"
Hvorfor?

Jo, det er jo fordi ingen innser hvor ille det virkelig er. Det er en fare for samfunnet, eller i alle fall nesten.

Tenk hvis alle plutselig hadde blødende hodebunner og brukkne negler? Det hadde vært ille, ikke sant? Men når det bare er noen få gidder ingen bry seg, utenom de som har det selv.


Også det stakkars håret mitt da! Det har jo fult av hvite hudflak i seg hele tiden, og det ser ikke videre delikat ut, det kan jeg love deg.

Det drysser jo av meg, ned på skuldrene mine og overalt hvor jeg går. Det ser jo ut som det er vinter rundt meg, som at hodet mitt snør bitte små, hvite snøflak. Og når noen skal stryke meg gjennom håret, så er det en videre ubehagelig opplevelse. Forestill deg å styrke kjærlig gjennom håret på noen og når du tar hånden din til deg er den full av død hud?

Du ville ikke likt det nei?

Tenkte meg det ja.


Hadde det vært opp til meg, noe det uheldigvis ikke er, hadde jeg satt ett mye større fokus på flass, eller det som er virkelig ille: soriasis. Du vet, sånn som kan komme over hele kroppen, sånn som aldri går bort? Tenk på de stakkars menneskene, som klør og klør, men ingen hjelper de.

Hvis du var spillegal for eksempel, så hadde alle brydd seg. Men har du flass er det ingen som gidder. "Åh, har du flass? Jaja, det går over"

Men det er ikke så bagatellmessig som alle tror.


Jeg klør. Klør og klør og klør.

Jeg klarer ikke å stoppe engang. Jeg klør til jeg føler at det blir litt fuktig, litt mer flytende, for det er tegnet på at blodet strømmer ut fra sår jeg nettopp har laget i den døende hodebunnen min. Jeg er fornøyd, men klør litt til bare fordi jeg simpelthen må, klarer ikke å la være.
Au, nå brakk jeg en negl igjen også. Nei huff, jeg må slutte.

Ikke noe mer skraping av hodebunnen nå. Nå skal jeg gi meg, og la det være helt i fred.

Men dagen etter begynner jeg igjen, og glemmer alle løfter om å slutte.

Det er et seriøst problem, like ille som dopmisbruk.

Og du tar ikke like lett på dopmisbruk som du gjør når det gjelder flass, eller hva?

Jeg skal ta det opp med statsministeren skal jeg. Han skal få høre min mening, for jeg taler for det flassrammede folket. Jeg skal be han sette mye større fokus på det, overalt, spesielt i media.

For nå er det på tide at verden åpner øynene for grusomhetene som finnes.


Faen også, nå klør jeg igjen.

Usj, dette er virkelig kjedelig, å klø så besatt.

Nå svir det i hodebunnen også, for så mye har jeg klødd i dag.

Jeg må ta en dusj, så blir det nok bedre. Så skyller jeg vekk litt gammel hud, så det er klart for mer skraping og riving i morgen.

Samme gamle hver dag, en ond sirkel det ikke er noe å gjøre med.


Eller kanskje jeg bare skal prøve en ny flass-sjampo.



Jeg trodde virkelig jeg hadde grenser for hvor usaklig jeg kan være, men dette er et bevis på at hos meg finnes det visst ikke grenser for hva jeg kan lage et halvseriøst skriveri av. Haha.
Også har jeg forresten funnet ut at blogg.no fucker opp oppsettet av teksten, så det ser ut som jeg har trykka enter to ganger hele tiden.

Vann.

Forleden så jeg på svømminga på skolen. Jeg satt og telte lengder til en dude i klassen, det var konkurranse om flest lengder i løpet av 15 minutter.
Plutselig beveget vannet seg. Det var ikke stille lengre, det glitret og rørte på seg. Jeg fikk sjokk, hvor kom det fra?
Før folk hoppet ut i bassenget var det virkelig stille, det lå helt rolig, ikke en eneste krusning, og når de begynte å svømme ødela de det. Det rørte på seg, men ikke på noen spesiell måte, det var ikke noe du legger merke til. Men på hans sjuende lengde begynte vannet virkelig å røre på seg, jeg begynte og legge merke til det, jeg klarte ikke å se noe annet enn vannet som beveget seg raskt og ukontrollert.
Jeg tror kanskje det var fordi jeg byttet fokus. Kanskje jeg bare begynte å se på vannet i stedet for fyren som svømte. Så jeg prøvde å bytte fokus igjen, få vannet til å slutte å bevege seg så jævlig og konsentrere meg om han som svømte.
Men det gikk ikke, jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å se på vannet og prøve å forstå hvorfor det rørte seg mer enn vanlig, hvorfor det glittret så flott at jeg ikke kunne ta øynene fra det.
Så jeg måtte gi opp å telle runder og bare stirre på vannet, som så utrolig levende ut.

Jeg fikk lyst til å meddele det.

hits