oktober 2009

Lost in time.

De siste dagene har det blitt mange sinte utkast.
Jeg har fått nok av meg selv og jeg har fått nok av Columbus.
Meg selv kommer jeg nok til å like igjen snart, men Columbus ser det verre ut for.
Jeg er drittlei av Columbus og den neste som nevner han kommer til å få høre det. Skjønner ikke hvorfor alle plutselig går rundt og snakker om Columbus.
(Men jeg vet jo at de ikke gjør det, det er bare jeg som tenker på Columbus alt for ofte, av en eller annen grunn.)

Jeg har utviklet sultfølelse. Det skremmer vettet av meg.
Jeg har fått (forsøk på) koselig telefoner. De skremmer vettet av meg.
Jeg har fått en enorm skrivelyst. Det skremmer vettet av meg.

Det er enkelt og greit mye som skremmer meg for tiden. Og jeg er egentlig ikke lettskremt.
Tror jeg, i alle fall.
Det er så rart at jeg er sint og skremt for tiden. Det skjer jo aldri.
Jeg er jo aldri sint.
Og jeg blir sjelden skremt.
Så noe rart er det som skjer her, ja. Helt hva vet jeg naturligvis ikke, jeg vet jo ingenting for tiden, men noe er det. Jeg skal jo ikke gå rundt og være sint på meg selv og Columbus, selv om vi begge er idioter. Eller, Columbus er vel ingenting, han var. Men ja, idiot uansett.
Jeg trives ikke med å være sint og skremt. Så jeg sitter egentlig og venter på likegyldigheten min.
Men tror ikke den kommer. Så jeg slår til og realiserer flaskepostprosjektet mitt, for da skal du se at jeg straks blir glad i stedet for å være sint. Kanskje jeg til og med utfører starten på ballongprosjektet i løpet av uka.

Ja, det høres bra ut. Tror jeg bare skal satse på å gjøre noe fint for andre folk og poff slutter jeg å være sint.
Det syns jeg høres ut som en helt grei plan.
Dessuten har jo begge disse prosjektene skulle vært begynt for lenge siden.
(Og jeg vet det er litt teit å kalle det prosjekter men hva ellers skal jeg kalle det da, det vet jeg jo ikke. Og det vet jo ikke du heller for ingen vet hva hverken flaskepostprosjektet eller ballongprosjektet går ut på annet enn å glede folk.)

Herregud vi har stilt klokka og jeg har vært våken for lenge.
Men det er liksom for seint å sove nå.

(Lost in space)

Hide it under the bed.

Det har begynt å bli kaldere.

009

Jeg har sittet på et iskaldt badegulv gjemt under ei dyne og snakket i telefonen, sett at såpeboblene mine oppfører seg som varmluftsballonger og jeg har tatt bilder av frosten om morgenen (Lekt uoriginal og dårlig fotograf med andre ord, som du ser).
Men utenom det har jeg ikke lagt så mye merke til at det blir kaldere. På mystisk vis har det kommet en varmeovn på rommet mitt, vet ikke helt hvem som plasserte den her, men det er for tiden nesten uutholdelig varmt, og det er jo her jeg oppholder meg for det meste, jeg gjør jo ingen ting for tiden.
Med andre ord holder jeg på å dø av kulde når jeg beveger meg ut døra om morgenen, men det går greit.

På skolen blåser jeg såpebobler og en fyr sa at jeg hadde et kjedelig liv og så ut som en treåring, men da klassen skulle gå tur innså jeg hvorfor jeg liker klassen min så godt, for nesten alle kastet seg etter såpeboblene og mente at turen ble betraktelig morsommere, og da følte jeg at jeg oppnådde noe. Det er ofte sånn for tiden, når jeg ser at noe jeg gjør får andre til å smile, at jeg føler meg bra og tenker at nå er alt fint og livet er verdt å leve. Kjenner at dette er akkurat sånt jeg vil gjøre resten av livet, gjøre ting som kanskje gjør dagen til noen litt bedre. Jeg mener, når jeg ikke har det så fint selv hjelper det meg enormt å gjøre at noen andre har det fint, tenker litt, smiler litt, hva som helst.
Jeg er så glad for at jeg klarer å bli så glad for små ting, selv om jeg noen ganger har litt problemer med andre ting.

Min mor sier at jeg har blitt tynn og jeg kan ikke forstå hvorfor, jeg veier mer enn jeg noensinne har gjort og det har jeg et litt elsk/hat forhold til. Jeg liker å gå opp i vekt for jeg vil være størrelse medium, men jeg liker det ikke for... ja, jeg går jo opp i vekt og det legger seg ikke det jeg skulle ønske (Pupper, jatakk.) og da veit jeg ikke helt hva jeg syns. 
Jeg har en kamel tegnet med blå tusj på meg, men jeg skal snart vaske den vekk. Og jeg drømmer om autisme hver natt, og innimellom med innslag av gutter som snakker om det periodiske system mens jeg får en ball kastet mot meg. Går jeg først i gang å lese om noe har jeg problemer med å slutte, så jeg har lest om autisme i tre dager nå. (Og det periodiske system er jeg bare veldig glad i, det er nok derfor folk i drømmene mine sjarmerer meg i senk med det)

Tror jeg skal skylle ut hårfargen nå.
Det kommer ikke så mye fornuftig ut av meg lengre.

She always belonged to someone else.

I skrivened stund har jeg alkohol i blodet. Det kan vi bare konstantere først som sist, lik så greit å ha det sagt med en gang så det ikke stilles spørsmål ved måten jeg skriver på ved en senere anledning (For øvrig har jeg alltid mistenkt at jeg kan være i stand til å skrive noe veldig genialt i fylla, men det skal ikke testes i dag). Min mor sover nesten ved siden av meg og når yndlingsreklamen vår plutselig er på tv'n (Den for Nora sitt blåbærsyltetøy, utroligutrolig fin!) og jeg sier se mamma, det er den, sier hun at jada, hun hører. Det er et sikkert tegn på at hun snart sovner helt, da hun ikke orker å åpne øynene for å se den fine reklamen engang, og jeg benytter sjansen til å drikke litt av rødvinglasset hennes også, for mitt er tomt.

Men jeg var jo hos min far i to dager nå, og det gjorde ganske vondt. For å si det sånn, jeg merker så godt hvor lite jeg betyr der. De har ny bil men det er fremdeles ikke plass til meg, og min yngste bror husket ikke navnet mitt. Men hva annet kan man forvente, da. Jeg sier jo hele tiden at jeg skal slutte å tro jeg er mer enn en barnevakt, men det er litt vanskelig å slutte med forventningene.
Jeg var barnevakt for min bror, noe jeg ikke helt registrerte før min mor påpekte det før jeg dro, at det så klart var derfor jeg skulle dit. Jeg var en flink og grei storesøster og tok med meg broren min til Trondheim sentrum og der blåste vi såpebobler og han hjalp meg masse med det ene prosjektet mitt.
Og jeg elsker mennesker litt når jeg ser et gammelt par som går forbi mens vi blåser såpebobler og den gamle damen sier fysj og mannen smiler og blunker til meg, for jeg en under den oppfatning at såpebobler hovedsaklig sprer glede, og når jeg da ser mennesker som smiler eller sier "Så fine bobler!" midt i Trondheim sentrum får jeg tilbake troen min på menneskeheten. Det var gamle mennesker og små barn, og noen litt eldre, men ingen på min egen alder. Jeg blit litt skuffet over oss tenåringer, men der går greit, de andre gjør opp for det, fyren med den spisse paraplyen som stakk hull på boblene feks, han gjør opp for det. De få menneskene som gir uttrykk for at de blir glade av boblene er verdt det, de gjør at jeg føler livet er litt mer verdt å leve. De som gir positiv respons, eller den gutten som gikk og kjøpte seg bobler selv og sa med et stort smil at vi frista han, han bare måtte. Det der sånt som gjør at jeg tenker nå, nå går alt bra. Jeg blir så himla glad av det, at boblene ikke bare gjør meg i godt humør men også forbipasserende. Så utrolig, fantastisk fint.
Elsker det.

Jeg og stefaren min krangler om hvem som skal få oksen fra vinflaska, og jeg vinner men tar av oksen hornene, og da får jeg umiddelbart dårlig samvittighet og setter de på igjen. Vi diskuterer Thomas Toget og jeg ler meg i hjel fordi stefaren min har rett, stakkars barn som vokser opp med det for han hadde aldri sattt foten sin på et tog siden det alltid går galt på Thomas Toget, og det poenget ser jeg totalt. Men jeg vokste opp med det og elsker tog, så helt logisk er det jo ikke.

Nå skal jeg bare lese Erlend Loe og klarne hodet litt, men det er i alle fall godt å være hjemme.
Forresten glemte jeg å ta med meg linser til pappa, jeg bruker dagslinser og har hatt de på i tre dager, det tror jeg ikke er så bra.
Tror jeg tar de av nå.

But they never do.

Leser Looking for Alaska og når jeg har kommet til six days after klarer jeg ikke mer, jeg gråter så mye og har så vondt at jeg må ta pause fra boka, jeg reiser meg og drikker et glass vann, så enda ett, og etter det andre kjenner jeg at nå går det ikke mer, men likevel drikker jeg et tredje, et fjerde og et femte, men i det jeg begynner på det sjette klarer jeg så vidt å stå oppreist, jeg står krumbøyd og alt gjør grusomt vondt, jeg må slutte, ikke mer vann nå. Setter fra meg glasset mens hånda mi skjelver og jeg går tilbake til boka og prøver å sette meg ned for å lese mer, men jeg har vondt og klarer ikke å gjøre noe som helst, klarer ikke gå, klarer ikke stå, klarer ikke sitte, klarer ingenting og det snurrer rundt i hodet mitt. Så til slutt setter jeg meg på kne foran toalettet og stapper en tannbørste i halsen. Jeg har aldri gjort det før, det er utrolig ekkelt men jeg må, jeg klarer ikke å stå oppreist, jeg må bli kvitt alt vannet, for mye vann. Og det som kommer ut av meg er helt blankt, bare vann, helt rart, og mamma spør om jeg er syk og jeg sier at jeg har drukket for mye vann.
Visste ikke at man kunne drikke for mye vann.

Men Looking for Alaska var amazing, jeg elsket den, og jeg gråt og gråt nesten konstant gjennom "After" delen. Og den har ikke sluppet taket på meg enda, selv om episoden med vannet er to dager siden nå og jeg har lest tre bøker etter jeg leste ferdig Looking for Alaska.
Leser plutselig veldig, veldig mye. Elsker det, herlig følelse.
Har du forslag til bøker jeg burde lese tar jeg gjerne i mot det, for jeg går snart tom.

I morgen skal jeg til faren min. Det blir rart, jeg har ikke sett han på fire måneder. Det er ikke bare hans skyld, for når han endelig begynte å ringe etter tre måneder unngikk jeg å ta telefonen. Men noen ganger takler jeg det bare ikke, orker ikke snakke med han. Men satser på at det blir fint, det er mange bøker der (Og noe annet spennende) som jeg kan utnytte meg av.
Dessuten får jeg sikkert god tid til å jobbe med det nyeste prosjektet mitt. Jeg liker å kalle det prosjekter, det høres smart og gjennomført ut. Holder på med tre for øyeblikket, selv om det nyeste ikke har begynt enda. De er litt hemmelige nesten alle sammen for i alle fall to av de har ikke kommet så langt, men jeg skal fortelle, bare vent på det.
Til det ene prosjektet mitt trenger jeg fine, interessante eller rare setninger som ikke er så lange, så om du har noen kan du godt hjelpe meg.

Og jeg så endeligendelig Appelsinpiken, jeg kjøpte den i dag og jeg ble så sur for det var så mye jeg ikke likte men jeg kan leve med det, det går greit, den var fin likevel selv om boka er 100 ganger finere.
Men bøkene er jo alltid bedre enn filmene.
Noen filmer er så dårlig i forhold til bøkene at jeg aldri har sett de igjen, sånn som Eragon.
Og noen er bare helt okei selv om jeg skulle gjort om på masse. Sånn som Appelsinpiken, selv om jeg har et sterkt forhold til den boka.
(Til Maria. Fra Bestemor. 23/9 2005. Gjett hvor mange ganger jeg har rukket å lese Appelsinpiken siden den gang? Jeg vet ikke selv, men det er mange.)

Tilstanden min for tiden er at jeg leser og leser og når jeg ikke leser så skriver jeg, begge deler mens jeg hører på samme spilleliste som er tre sanger lang om og om igjen.
Det... vel... det hjelper kanskje litt, men.
Men nei
vet du hva,
det er fint.
Det er greit.
Ikke greit som i at alt er bra, men greit som i at nå får det bare gå.
Greit.

Look for the girl with the broken smile.

Jeg har ikke følt meg så bra i det siste. I det hele tatt.
Skal ikke gå så veldig inn på det, men jeg har ikke hatt det så bra med meg selv. Jeg har tatt meg sammen siden ferien og sånt, men likevel er det ikke helt greit.
Så nå har jeg skaffet meg en venn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er overbevist om at det kommer til å hjelpe enormt på hvordan jeg føler meg.

Så hils på Arkimedes.
058
Vanskelig å ta bra bilder, han sitter ikke så mye stille.

Akkurat nå sover han under kanten på t-skjorta mi. Fikk han på onsdag.
Fint.

Føler at det blir så rart når jeg skal skrive om hvordan jeg har det, egentlig. For jeg har det jo bra, men... jeg har det ikke bra likevel. Vet ikke hvordan jeg skal si det. Vet bare at så klart hjelper ikke en hamster på alt, men jeg tror det kan hjelpe meg litt i alle fall.
I det siste har jeg tenkt på at det kanskje er fordi alt er mye bedre at jeg har det mye vanskeligere. Det er en ganske ekkel tanke som jeg prøver å fortrenge, men nå er det jo sånn at alt bare er fint og likevel klarer jeg ikke å ha det bra.
Kanskje jeg bare ikke vet hvordan man har det bra.
Nei ærlig talt pessimist kutt ut. Jeg vet hvordan man har det bra. Ærlig talt, så klart gjør jeg det, jeg har det ofte bra.
Like før jeg mistenker meg selv for å klage bare for å klage, blir litt oppgitt.
Jeg vet hvordan man har det bra.
Det er bare litt vanskeligere noen ganger. Og de gangene er gjerne når det burde vært lett.
Nei, jeg føler at det bare blir rart å skrive om hvordan jeg har det.

Jeg hører på She will be loved og tenker på at den sangen, den likte jeg for mange år siden. Liker den nå også, kan teksten enda. It's not always rainbows and butterflies. Aner ikke hvorfor jeg kom på den nå, så mange år senere. Men den har stått på repeat i snart et døgn, og det er helt pussig og veldig okei. Noen ganger faller jeg bakover i tid på den måten, det bare blir sånn, at jeg ikke helt klarer å være her akkurat nå. Så da finner jeg frem ting fra flere år tilbake.
Begynte på den nye boka til Erlend Loe i dag, og er ferdig med den allerede. Mamma spurte om den var bra eller om den var rar, og jeg måtte bare le og si at det er en bok av Erlend Loe, så klart er den rar. Mamma var enig i det.

Føler meg ganske redusert, jeg har brukt opp alt jeg har av kreativitet i det siste så dette ble bare rart.
Men hei, takk til alle som sa fine ting om kaktushistorien. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg.
Nå skal jeg bare hente meg et glass vann.
Og kanskje falle litt mer bakover.
(Muligens på mer enn en måte, det blir tåkete når jeg reiser meg.)

Den der... kaktushistorien.

Har fått tilbake stilen nå. Den om kaktusen.
Læreren min sier at jeg er på et helt annet nivå enn de andre i klassen. Plutselig pekte hun på meg og sa at det var mye bra, men Maria er noe helt for seg selv, flere hakk bedre enn resten.
Jeg holdt på å dø, for så flink er jeg ikke. Og jeg holdt på å dø enda mer når folk i klassen begynte å si at når jeg blir forfatter skal de kjøpe boka mi. Skremmer vettet av meg.
Men jeg blir litt glad også.
Så hei, for de som er interesserte, poster jeg den nå. Kommer sikkert til å angre kjempemye og slette den, for den er for lang og ingen kommer til å orke å lese den eller kommentere, men okei.
Temaet var "Ingenting", om du lurte.



Jeg bor i tredje etasje og når jeg våkner en morgen er ikke kaktusen min i vinduskarmen lengre.

For å komme til inngangsdøren min må du gå 58 trappetrinn, forbi haugevis av andre dører som fører inn til alt mulig rart jeg ikke vet hva er. Vinduet mitt er midt i ingenting, brannstigen er tre vinduer til høyre, det er ingen måter å komme seg opp til vinduet mitt på med mindre du går opp trappen og inn i leiligheten, eller tar med deg en egen stige. Men tatt i betraktning at jeg har døren låst kan ingen ha kommet inn, og jeg bor midt i sentrum, rett over postkontoret. Hvem skulle tatt med seg en stige hit, til postkontoret, bare for å stjele kaktusen min, tenker jeg.

Så jeg bøyer meg ut vinduet og ser ned på bakken. Kanskje den bare har falt ut, det kunne skjedd, det er faktisk veldig sannsynlig siden jeg lot vinduet stå åpent i natt. Men den ligger ikke der, ingen potteskår eller jordklumper er på fortauskanten.

Kaktusen min er sporløst forsvunnet.

Jeg vet ikke hva jeg skal foreta meg. Kaktusen min, jeg har jo aldri brydd meg så mye om den, men nå som den plutselig er borte så ser jeg at det er en tom plass i vinduskarmen. Det plager meg. Jeg setter meg ned for å spise frokost, finner frem hvitost og skjærer en skive grovbrød, setter meg ned ved kjøkkenbordet og prøver å nyte måltidet, men jeg klarer ikke å slutte å se på stedet der kaktusen skulle stått.

Kaktuser forsvinner ikke bare sånn uten videre.


Jeg er et lite menneske. Det er en grunn til at jeg bor alene over postkontoret. Jeg har ikke så mye jeg foretar meg, jeg går ikke på skole og jeg jobber ikke, jeg har få bekjente og en venn. Til gjengjeld har jeg mange interesser, som at jeg liker å legge puslespill, og jeg liker å se på dråper som drypper fra vannkranen. Det er mye jeg liker og kunne gjort noe stort og flott ut av, men saken er at jeg tenker veldig mye på hvem vi er og hvorfor vi er her og alt sånt som det, og i det siste månedene har jeg innsett at i en verden som er så stor, er jeg et veldig lite menneske. Jeg er rett og slett ingenting. Det er derfor jeg har endt opp her, i leiligheten over postkontoret, for jeg oppdaget plutselig at alt jeg har omgitt meg med har vært helt uvensentlig. For hva skal vel jeg med litteraturhistorie og cafèbesøk og tøfler og åtte kaffekopper? Ingenting. Og det var sånt livet mitt besto av, før jeg begynte å tenke skikkelig på det der med hvor stort alt er og hvor liten jeg er. Så jeg sluttet på universitetet og kvittet meg med alt jeg ikke har behov for, og nå er jeg her. For når man er så godt som ingenting, da kan man like greit gjøre som man vil. Og når man innser det, så blir det gjerne slik at man ser annerledes på ting. For når man selv er ingenting, da skjønner man jo at man ikke trenger å bry seg om det alle andre bryr seg om. Man kan bry seg om akkurat det man vil, for det betyr ingenting i den store sammenhengen hva jeg foretar meg. Jeg har med andre ord kommet til den beslutningen at jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil, for alt i alt spiller det ingen rolle. Og etter jeg innså at hverken jeg eller det jeg foretar meg betyr noe for noen andre enn meg selv, så har alt blitt ganske stort og viktig, for da kan jeg fokusere på akkurat det jeg syns er relevant, ikke det andre forventer at jeg skal fokusere på. Så i de siste månedene har jeg bare tenkt på det jeg syns er viktig, og jeg trives med det. Småting som ingen andre enser, det er det godt mulig at jeg kan henge meg opp i.

At kaktusen min har forsvunnet sporløst er ikke noe jeg akter å overse, med andre ord.


Hei, sier jeg når han tar telefonen.

Hei, sier han. Han er vennen min, den ene jeg har. Han heter Erling. I det siste har jeg ikke sett så mye til Erling, han er innlagt på psykiatrisk i Stavanger og jeg vet sånn ca hvorfor, men vi snakker ikke så mye om det. Det er best sånn, han liker ikke helt å legge ut om hvorfor han er der. Det er helt greit for meg, jeg liker ikke å vite så mye om det heller.

Men jeg spør om han er utskrevet nå, det høres rett ut å gjøre det, for jeg innser jo at jeg ikke har snakket med han på en stund. Dessuten, hvis han er utskrevet kan han jo være til mye større hjelp enn hvis han fremdeles er innlagt.

Nei, han er ikke utskrevet helt enda. Jeg spør hvorfor ikke, og han sier litt unnvikende at en hendelse inntraff.
Jeg spør ikke mer. I stedet spør jeg om han husker kaktusen min.

Kaktus? spør han. Han spør hva jeg skal med en kaktus. For en gangs skyld høres Erling direkte forvirret ut, som om han ikke kan forstå hvorfor jeg i det hele tatt har funnet på å anskaffe meg en kaktus. Det virker som at Erling ikke har så mye til overs for kaktuser, og det har jeg jo all forståelse for. Jeg kan se for meg at om jeg hadde vært i hans situasjon hadde jeg ikke likt kaktuser spesielt godt jeg heller. Jeg skal til å svare på spørsmålet om hva jeg skal med en kaktus, men før jeg rekker å svare lurer han på hvor lenge jeg har hatt en kaktus

Jeg sier at jeg må ringe han tilbake senere. God bedring, Erling, også legger jeg på røret.


For hvor lenge har jeg hatt en kaktus? Jeg innser at jeg ikke kan gå rundt og uroe meg for en kaktus jeg ikke vet hvor lenge har vært i min besittelse. Det må da være måte på rar oppførsel, jeg blir rent oppgitt over meg selv. Så jeg går bort til bokhylla mi og drar frem et fotoalbum. Systematisk jobber jeg meg tilbake i tid, og studerer bakgrunnen på bildene. De fleste er tatt i leiligheten min, og jeg ser etter kaktusen. Den er på de aller fleste bildene, men endelig kommer jeg til et bilde hvor den ikke er. Det er et bilde av min søster, Rikke, som sitter ved kjøkkenbordet, og i bakgrunnen er ikke kaktusen. Jeg blar meg fremover igjen, og dagen etter er det et bilde hvor den er. Jeg ser på datoen under bildet hvor kaktusen dukker opp for første gang, og finner ut at jeg har hatt den i nøyaktig åtte måneder og 16 dager. Hvis jeg hadde hatt den i dag, riktignok. Så da blir det åtte måneder og 15 dager. Og så forsvant den.


Jeg ringer Erling igjen.

Når han tar telefonen sier jeg at jeg har hatt kaktusen i åtte måneder og 15 dager.

Han sier ok, og lurer på hvorfor jeg snakker om kaktusen min.

Jeg forteller han at den er borte, forsvunnet fra mitt vindu i tredje etasje, og at jeg lurer på om han vet hvor den kan ha blitt av.

Erling vet ikke. Det som er så fint med meg og Erling er at vi ikke spør og graver så veldig mye. Og vi trenger ikke småprat, vi slipper pinlige stillheter og vi passer generelt sett godt sammen på den måten.

Så Erling spør ikke mer. Han sier lykke til med å finne den, og at han skal ringe om han kommer på noe som kan hjelpe meg. Så legger han på.


Det med at jeg avsluttet skolegangen min er ikke noe mine foreldre setter stor pris på, spesielt ikke når jeg ikke har giddet å skaffe meg en jobb engang. Jeg har prøvd å forklare dem at vi er ingenting og at vi burde gjøre det vi vil i stedet for det som forventes av oss, men de vil ikke høre, og det forstår jeg godt, de har jo levd i alle disse årene og gjort det som forventes, og å da bli nødt til å innse at alt de har foretatt seg er ingenting i den store sammenhengen er naturlig nok noe de vil unngå. Uansett har de tatt avstand fra meg i det siste, da de oppdaget at jeg ikke har planer om å endre levesettet mitt med det første. Derfor tror jeg ikke det er et lurt trekk å ringe mine foreldre for å spørre om de aner hvor kaktusen min kan ha blitt av.

Min søster derimot, hun er motakelig for slike henvendelser, det er jeg rimelig sikker på.


Når min søster ankommer leiligheten min pusler jeg et puslespill. Ikke på mer enn 500 brikker, jeg begynte bare på det for å slå ihjel tiden mens jeg ventet på at hun skulle komme, og dessuten har jeg nesten ikke fått på plass noen brikker, tanken på kaktusen gjør meg distrahert.

Rikke setter seg ned ved globusen min og studerer den, jeg vet at hun venter på at jeg skal si hvorfor jeg ville ha henne hit. I telefonen sa jeg enkelt og greit at jeg har et problem, og at om hun ikke har noe bedre å foreta seg kan hun godt hjelpe meg. Så la jeg på, og nå er hun her. Jeg vet hun kommer til å sprekke, så jeg pusler bare videre til hun tar ordet. Puslespillet er av den søte typen, to kattunger som hopper rundt i høyt, grønt gress. Veldig koselig motiv, men jeg klarer altså ikke å konsentrere meg om det i dag. Likevel pusler jeg mens jeg betrakter Rikke i øyekroken, ser fingeren hennes søke rundt på globusen og stoppe når hun finner en eller annen pussig liten øy.

Etter Rikke har funnet alt hun tydeligvis lette etter på globusen snur hun seg mot meg og spør hva problemet er og hvordan hun kan hjelpe. Så jeg forteller at kaktusen min er borte, og jeg lurer på om hun vet hvor den kan ha blitt av.

Spiller det noen rolle? spør hun da. Så klart spiller det en rolle svarer jeg, det er jo min kaktus, og kaktuser forsvinner ikke bare fra vinduer i tredje etasje. Hun ser litt skeptisk på meg, før hun sier at hun forstår problemet. Men er det så farlig da, er det ikke du som sier at ingenting betyr noe?

Min søster er den eneste i familien som har prøvd å forstå hva jeg mener, men hun har ikke helt klart det. Likevel blir jeg veldig stolt av at hun forsøker, men må altså forklare henne at det ikke er sånn det henger sammen. Bare fordi vi og våre handlinger er ingenting, betyr det ikke at det som skjer i vårt liv er ingenting for oss selv om det er det for resten av verden, det kan nemlig være så mye eller lite vi bare vil.

Så du vil at kaktusen skal bety masse i livet ditt? Hun prøver jo, hun gjør det, men det er jo ikke helt sånn det er. Jeg syns kaktusen er viktig. I dag når jeg våknet og så at kaktusen var borte innså jeg at jeg syns kaktusen er viktig. Andre mennesker hadde kanskje ikke hatt den samme oppfatningen, men jeg syns altså det. Det er jo det som er poenget, at når det vi foretar oss er ingenting i den store sammenhengen kan vi bry oss om andre ting enn det som forventes av oss. Vi kan bry oss om det vi vil bry oss om, og jeg har funnet ut at jeg bryr meg om kaktusen min. Så jeg sier det til henne, og hun ser ut til å gi opp. Jeg tror fremdeles ikke hun forstår, men hun gjør til stadighet tapre forsøk, så jeg sier meg fornøyd med hennes innsats. Nå sier hun i alle fall at okei, hun skal hjelpe meg med å finne ut hvor kaktusen har blitt av, men at hun ikke gidder å hjelpe til noe lenge, for egentlig skjønner hun ikke hvorfor det er så viktig og at hun har planer om en time, og før jeg rekker å spørre sier hun at nei, hun kan ikke avlyse de, det tar seg ikke ut å avlyse avtaler for å hjelpe sin bror med å finne en kaktus. Det kan jeg forsåvidt forstå, men jeg begriper ikke helt hennes motvilje mot å ta dette problemet seriøst. Det er rett og slett som at hun ikke vil finne kaktusen, hun virker som hun har tenkt å prøve å snakke meg ut av det og si at jeg kan kjøpe en ny kaktus, det hadde vært typisk Rikke å bare foreslå å kjøpe en ny en. At hun ikke skjønner hvorfor kaktusen er viktig gjør meg faktisk meget oppgitt og frustrert, jeg har nettopp forklart henne at det som er viktig for meg ikke nødvendigvis er viktig for andre, så hvorfor kan hun ikke bare akseptere at jeg syns at kaktusen er viktig?
Det er rett og slett litt mistenkelig at hun er så uinteressert i å finne den.

Har du tatt kaktusen min, kanskje? spør jeg. Jeg glor kritisk på henne og hun rister oppgitt på hodet. Hvordan skulle jeg ha fått til å ta kaktusen din, og hvorfor skulle jeg gjort det? sier Rikke. Det vet jeg ærlig talt ikke, men i en tid som denne må man jo mistenke sine nærmeste. Erling kan ikke ha gjort fordi han er innlagt, men Rikke valser fritt omkring og kunne godt funnet på å ta kaktusen min om hun ville. Saken er bare at min søster etter all sannsynlighet ikke har noen interesse av å ta kaktusen min. Og hun er rett og slett ikke kreativ nok til å finne en måte å komme seg opp til et vindu i tredje etasje, så jeg må nok slå fra meg tanken på at hun kan ha gjort det. At hun har sånn motvilje mot å hjelpe meg å finne kaktusen bunner vel enkelt og greit i at hun ikke ser alvoret, og jeg kan jo ikke kreve mer enn at hun forsøker å forstå hva jeg mener. Og det gjør hun jo. Så da er det nok ikke mer jeg kan kreve av Rikke, hun er jo snill og skal hjelpe meg å lete. Det er jo sant og si mer enn jeg kunne forventet fra noen andre.


Jeg tar på meg sko og jakke og sier til Rikke at vi skal ut. Hun følger etter meg ned de 58 trappetrinnene og snart står vi og ser opp på vinduet mitt. Jeg spør min søster om hun kan se noen tydelige spor etter at noen har tatt seg opp til vinduet mitt, men hun sier at hun ikke kan se noe. Deretter spør jeg henne om hvordan hun ville tatt en kaktus fra mitt vindu. Rikke svarer at hun ikke ville tatt en kaktus fra vinduet mitt, men det er jo helt irrelevant, hun forstår utmerket godt at vi snakker hypotetisk sett, hvis hun skulle gjort det, hvordan ville hun da ha gjort det. Igjen rister hun oppgitt på hodet før hun sier at det vet hun vel ikke, det er ikke noe hun tenker på. Neivel, men så tenk på det nå da, sier jeg mens jeg ser ganske strengt på henne. Rikke er alt for seriøs, hun har store problemer med å ikke gjøre det samfunnet forventer av henne, jeg tror ikke at hun kommer til å få den samme åpenbaringen som meg med det første, men hun kan i det minste lære seg å tenke hva hun ville gjort i en situasjon selv om situasjonen er helt usannsynlig. Det er jo virkelig en nødvendighet, og jeg kjenner at jeg er glad jeg får sjansen til å lære henne dette.

Jeg ville vel brukt en stige, sier hun til slutt. Jeg forteller henne at det er akkurat det samme som jeg tenkte, med andre ord er vi ute etter noen som har så lyst til å ta kaktusen min at de drar med seg en stige til postkontoret midt på natten. Men jeg aner ikke hvem det skulle vært. Det kan umulig være noen jeg kjenner, for hadde det vært det hadde de lagt igjen et eller annet morsomt spor. Jeg har få bekjente, og de få jeg har er bare bekjente fordi jeg syns de er regelrett tåpelige. Det er godt mulig de tror vi er venner, men da tar de grundig feil.

Nei, den som har gjort dette er mye smartere enn mine bekjente.

Etter at vi har stått og sett opp mot vinduet mitt en stund snur jeg meg mot Rikke og sier at hun kan gå hjem. Hun ser litt forvirret ut og spør om jeg har bestemt meg for å gi opp å finne kaktusen, og jeg svarer at det har jeg absolutt ikke, jeg har bare besluttet at jeg ikke trenger hennes hjelp likevel. Hun spør hvorfor ikke og ser nesten fornærmet ut, og jeg bestemmer meg for å si til henne at okei, jeg trenger kanskje hjelp likevel. Det ser ut til å gjøre henne glad, og hun spør ikke mer, ser bare avventende på meg for å finne ut hva vi nå skal foreta oss.
Rikke er lillesøsteren min, jeg tror det er derfor hun plutselig har sånn lyst til å hjelpe meg. Innerst inne er hun litt som alle andre småsøsken, hun ser opp til meg og vil gjerne finne på ting sammen med meg, selv om hun nå er 23 år gammel. Det har jeg absolutt ingenting i mot, jeg har faktisk fått nyvunnet respekt for henne i løpet av den korte tiden vi har tilbragt sammen i dag, for hun gjør jo virkelig en innsats i kaktussaken selv om hun trenger et lite dytt for å komme i gang. Hun begynner rett og slett å skjønne tegningen, at denne saken med kaktusen er et grusomt stort problem for meg. Jeg ser faktisk håp for at hun en dag kan skjønne det der med at vi er ingenting og at vi burde gjøre det vi føler for. Så klart skal jeg ikke kreve at hun skjønner det nå med det første, men vi er på vei et sted, det er jeg sikker på.


Jeg sier til slutt av vi skal gå litt rundt i byen, for å se om vi ser noe som kan tyde på at en kaktustyv har vært i nærheten. Jeg vet ikke helt om jeg tror kaktusen befinner seg hjemme hos vedkommende som har tatt den eller om jeg forventer å snuble over den når vi går rundt i byen, men det føles i alle fall rett å gå en rundtur. Byen er ganske liten uansett, en bokhandel, to matbutikker, en lekebutikk og noen andre fillebutikker med klær og annet tull. Det skal ikke være så vanskelig å gjennomsøke byen etter kaktusspor.


Det tar ikke lange tiden før vi har gått overalt, og når vi når en park som på et vis markerer slutten på byen, setter jeg meg ned på en benk. Jeg begynner rett og slett å miste motet. Min søster setter seg ved siden av meg og spør om jeg ikke bare kan kjøpe en ny kaktus, og jeg kan ikke annet enn å begynne å le, og etter noen sekunder ler Rikke med meg. Vi sitter sånn en stund, og jeg klarer ikke ta meg sammen, at Rikke skulle spørre om jeg ikke bare kunne kjøpe en ny kaktus var jo akkurat det jeg hadde forventet, Rikke gjør det folk forventer av henne helt uten å vite det, og det er virkelig noe å le av. Men plutselig sier min søster at ja, da går vi og kjøper en ny kaktus til deg, da? Da stopper jeg brått å le og ser hardt på henne. Rikke skvetter til og ser ut som jeg har slått til henne, og når jeg sier at hun fremdeles ikke helt forstår sier hun at hun må gå nå.

Og så går hun.

Selv om min søster gjorde en fatal feil og trodde jeg lo fordi jeg innså hvor lurt det var å kjøpe en ny kaktus, så føler jeg at jeg har kommet mye nærmere henne, og jeg er fremdeles ganske stolt av henne fordi hun prøver å forstå. Det bare skuffer meg litt at hun kan tro at jeg skulle gi opp kaktusen min på den måten, og bare erstatte den sånn uten videre. Men hun kommer seg jo, hvis jeg bare får henne med på flere slike oppdrag så kan hun kanskje forstå hele greia snart. Det har jeg stor tro på. Hører du, Rikke, jeg har tro på deg!


Men nå som Rikke har gått blir jeg sittende på denne benken i parken. Og jeg innser jo at det ikke ser ut til at jeg skal finne kaktusen min. Det er rett og slett ikke et eneste spor, så hvordan forventer jeg å finne ut hvor den har blitt av? Jeg begynner å tenke på hvordan det blir å fortsette livet uten kaktusen. Det kommer til å bli trist å gå hjem uten den. Det kommer til å være vanskelig å være i leiligheten i noen uker før jeg venner meg til at kaktusen ikke er der. Men jeg kan ikke kjøpe en ny, det funker ikke sånn at kaktusen bare kan erstattes på den måten. Jeg må enkelt og greit lære meg til at det ikke står en kaktus i vinduskarmen min hvis jeg skal gi opp nå.

Jeg tar opp mobilen fra lomma og ringer Erling.

Når han tar den spør han hvordan det går, om jeg har funnet kaktusen.

Jeg sier at jeg holder på å gi opp å finne den, og da hører jeg et voldsomt rabalder i bakgrunnen. Forskrekket spør jeg Erling hva i alle dager han holder på med, og han forteller da at lyden jeg hørte var han som falt av stolen. Egentlig har jeg lyst til å le, han falt jo av stolen, men jeg hører det på måten Erling sier det at jeg ikke skal le. Dessuten bruker ikke Erling å falle av stoler, så nå må det være noe alvorlig galt.

Det er det også. Erling legger ut i det vide og brede om hvor skuffet han er over meg, hvordan kan jeg gi opp, han trodde jeg var engasjert i denne kaktussaken, han sier at når han fikk telefonen fra meg tidligere i dag ble han stolt av meg fordi jeg var så oppsatt på å finne kaktusen. Jeg innser at Erling er skuffet. Jeg innser at Erling hadde forventet mer av meg. Og selv om jeg er veldig i mot å gjøre det folk forventer av deg, så føler jeg en sterk trang til å lete mer etter kaktusen min. Når jeg skjønner at han forventer det av meg, oppdager jeg at forventningene hans gjør at jeg får lyst til å lete mer. Jeg er ingenting i den store sammenhengen, men mine handlinger akkurat nå betyr noe for Erling. Og da må man jo se på det litt annerledes enn hvis man er ingenting. Og akkurat nå er det ikke sånn at jeg er ingenting for Erling og kaktusen er ingenting for meg. Både jeg og kaktusen spiller en stor rolle, jeg får plutselig en overveldende åpenbaring som enkelt og greit er at nå betyr mine handlinger noe for noen andre enn meg selv. Erling har blitt engasjert i kaktusen han også, og det betyr noe for han hva jeg gjør med saken. Jeg mister pusten, jeg får ikke frem et ord, jeg kan ikke begripe at jeg nettopp har funnet ut at ikke alt i livet mitt er ingenting.

Når jeg endelig får tilbake stemmen har Erling lagt på.


Det er vanskelig å komme seg opp fra benken, men nå har jeg altså innsett at det ikke er en mulighet å gi opp denne kaktussaken. Ikke bare kommer jeg til å plages med det i flere uker hvis jeg ikke finner den, men Erling kommer til å gjøre det også. Hva jeg foretar meg nå betyr faktisk noe for noen andre enn meg selv. Det er en helt utrolig rar tanke å ha men jeg bestemmer meg for å overse den inntil videre, det blir for mye å ta innover seg akkurat nå, midt i dette med kaktusen.

Jeg beslutter at jeg skal gå gjennom byen en gang til. Men hvor skal jeg se? Hva skal jeg se etter? Ser jeg etter potteskår eller ser jeg etter fotavtrykk, ser jeg etter en stige eller ser jeg rett og slett etter kaktusen? Når jeg og Rikke gikk her så jeg bare på bakken og inn i smug og vinduer, og det samme gjorde Rikke. Jeg innser at jeg må se andre steder nå, det er ikke vits i å lete de samme stedene om igjen. Jeg må tenke nytt.
Så jeg går rundt i byen og ser oppover. Hvorfor jeg gjør det aner jeg ikke, men det er altså det eneste stedet jeg ikke har sett.

Og når jeg ser opp mot et parkeringsskilt ser jeg kaktusen min stå på toppen av det. Jeg stopper opp og blir stående og se på den. Hvordan og hvorfor den kom dit aner jeg ikke, og det får jeg sikkert aldri vite heller. Men jeg har altså funnet den.

Det hadde jeg ikke trodd. Stående på et parkeringsskilt.

Men så er den altså der, kaktusen min.


Jeg tar frem mobilen og ringer Erling.

hits