oktober 2009

Lost in time.

De siste dagene har det blitt mange sinte utkast.
Jeg har ftt nok av meg selv og jeg har ftt nok av Columbus.
Meg selv kommer jeg nok til like igjen snart, men Columbus ser det verre ut for.
Jeg er drittlei av Columbus og den neste som nevner han kommer til f hre det. Skjnner ikke hvorfor alle plutselig gr rundt og snakker om Columbus.
(Men jeg vet jo at de ikke gjr det, det er bare jeg som tenker p Columbus alt for ofte,av en eller annen grunn.)

Jeg har utviklet sultflelse. Det skremmer vettet av meg.
Jeg har ftt (forsk p) koselig telefoner. De skremmer vettet av meg.
Jeg har ftt en enorm skrivelyst. Det skremmer vettet av meg.

Det er enkelt og greit mye som skremmer meg for tiden. Og jeg er egentlig ikke lettskremt.
Tror jeg, i alle fall.
Det er s rart at jeg er sint og skremt for tiden. Det skjer jo aldri.
Jeg er jo aldri sint.
Og jeg blir sjelden skremt.
S noe rart er det som skjer her, ja. Helt hva vet jeg naturligvis ikke, jeg vet jo ingenting for tiden, men noe er det. Jeg skal jo ikke g rundt og vre sint p meg selv og Columbus, selv om vi begge er idioter. Eller, Columbus er vel ingenting, han var. Men ja, idiot uansett.
Jeg trives ikke med vre sint og skremt. S jeg sitter egentlig og venter p likegyldigheten min.
Men tror ikke den kommer. S jeg slr til og realiserer flaskepostprosjektet mitt, for da skal du se at jeg straks blir glad i stedet for vresint. Kanskje jegtil og med utfrer starten p ballongprosjektet i lpet av uka.

Ja, det hres bra ut. Tror jeg bare skal satse p gjre noe fint for andre folk og poff slutter jeg vre sint.
Det syns jeg hres ut som en helt grei plan.
Dessuten har jo begge disse prosjektene skulle vrt begynt for lenge siden.
(Og jeg vet det er litt teit kalle det prosjekter men hva ellers skal jeg kalle det da, det vet jeg jo ikke. Og det vet jo ikke du heller for ingen vet hva hverken flaskepostprosjektet eller ballongprosjektet gr ut p annet enn glede folk.)

Herregud vi har stilt klokka og jeg har vrt vken for lenge.
Men det er liksom for seint sove n.

(Lost in space)

Hide it under the bed.

Det har begynt bli kaldere.

009

Jeg har sittet p et iskaldt badegulv gjemt under ei dyne og snakket i telefonen, sett at speboblene mine oppfrer seg som varmluftsballonger og jeg har tatt bilder av frosten om morgenen (Lekt uoriginal og drlig fotograf med andre ord, som du ser).
Men utenom det har jeg ikke lagt s mye merke til at det blir kaldere. P mystisk vis har det kommet en varmeovn p rommet mitt, vet ikke helt hvem som plasserte den her,men det er for tiden nesten uutholdelig varmt, og det er jo her jeg oppholder meg for det meste, jeg gjr jo ingen ting for tiden.
Med andre ord holder jeg p d av kulde nr jeg beveger meg ut dra om morgenen, men det gr greit.

P skolen blser jeg spebobler og en fyr sa at jeg hadde et kjedelig liv og s ut som en trering, men da klassen skulle g tur inns jeg hvorfor jeg liker klassen min s godt, for nesten allekastet seg etter speboblene og mente at turen ble betraktelig morsommere, og da flte jeg at jeg oppndde noe. Det er ofte snn for tiden, nr jeg ser at noe jeg gjr fr andre til smile, at jeg fler meg bra og tenker at n er alt fint og livet er verdt leve. Kjennerat dette er akkurat snt jeg vil gjre resten av livet, gjre ting som kanskje gjr dagen til noen litt bedre. Jeg mener, nr jeg ikke har det s fint selv hjelper det meg enormt gjre at noen andre har det fint, tenker litt, smiler litt, hva som helst.
Jeg er s glad for at jeg klarer bli s glad for sm ting, selv om jeg noen ganger har litt problemer med andre ting.

Min mor sier at jeg har blitt tynn og jeg kan ikke forst hvorfor, jeg veier mer enn jeg noensinne har gjort og det har jeg et litt elsk/hat forhold til. Jeg liker g opp i vekt for jeg vil vre strrelse medium, men jeg liker det ikke for... ja, jeg gr jo opp i vekt og det legger seg ikke det jeg skulle nske (Pupper, jatakk.) og da veit jeg ikke helt hva jeg syns.
Jeg har en kameltegnet medbl tusjp meg, men jeg skal snart vaske den vekk. Og jeg drmmer om autisme hver natt, og innimellommed innslag av gutter som snakker om det periodiske system mens jeg fr en ball kastet mot meg.Gr jeg frst i gang lese om noe har jeg problemer med slutte, s jeghar lest om autisme i tre dager n. (Og det periodiske system er jeg bare veldig glad i, det er nok derfor folk i drmmene mine sjarmerer meg i senk med det)

Tror jeg skal skylle ut hrfargen n.
Det kommer ikke s mye fornuftig ut av meg lengre.

She always belonged to someone else.

I skrivened stund har jeg alkohol i blodet. Det kan vi bare konstantere frst som sist, lik s greit ha det sagt med en gang s det ikke stilles sprsml ved mten jeg skriver pved en senere anledning (For vrig har jeg alltid mistenkt at jegkan vre i stand til skrive noe veldig genialt i fylla, men det skal ikke testes i dag). Min mor sovernesten ved siden av meg og nr yndlingsreklamen vr plutselig er p tv'n (Den for Nora sitt blbrsyltety, utroligutrolig fin!) og jeg sier se mamma, det er den, sier hun at jada, hun hrer. Det er et sikkert tegn p at hun snart sovner helt,da hun ikke orker pne ynene for se den fine reklamen engang, og jeg benytter sjansen til drikke litt av rdvinglasset hennes ogs, for mitt er tomt.

Men jeg var jo hos min far i to dager n, og det gjorde ganske vondt. For si det snn, jeg merker s godt hvor lite jeg betyr der. De har ny bil men det er fremdeles ikke plass til meg, og min yngste bror husket ikke navnet mitt. Men hva annet kan man forvente, da. Jeg sier jo hele tiden at jeg skal slutte tro jeg er mer enn en barnevakt, men det er litt vanskelig slutte med forventningene.
Jeg var barnevakt for min bror, noe jeg ikke helt registrerte fr min mor ppekte det fr jeg dro, at det s klart var derfor jeg skulle dit. Jeg var en flink og grei storesster og tok med meg broren min til Trondheim sentrum og der blste vi spebobler oghan hjalp meg masse med det ene prosjektet mitt.
Og jeg elsker mennesker litt nr jeg ser et gammelt par som gr forbi mens vi blser speboblerog den gamle damen sier fysj og mannen smiler og blunker til meg, for jeg en under den oppfatning at spebobler hovedsaklig sprer glede, og nr jeg da ser mennesker som smiler eller sier "S fine bobler!" midt i Trondheim sentrum fr jeg tilbake troen min p menneskeheten. Det var gamle mennesker og sm barn, og noen litt eldre, men ingen p min egen alder. Jeg blit litt skuffet over oss tenringer, men der gr greit, de andre gjr opp for det, fyren med den spisse paraplyen som stakk hull p boblene feks, han gjr opp for det. De f menneskene som gir uttrykk for at de blir glade av boblene er verdt det, de gjr at jeg fler livet er litt mer verdt leve. De som gir positiv respons, eller den gutten som gikk og kjpte seg bobler selv og sa med et stort smil at vi frista han, han bare mtte. Det der snt som gjr at jeg tenker n, n gr alt bra. Jeg blir s himla glad av det, at boblene ikke bare gjr meg i godt humr men ogs forbipasserende. S utrolig, fantastisk fint.
Elsker det.

Jeg og stefaren min krangler om hvem som skal f oksen fra vinflaska, og jeg vinner men tar av oksen hornene, og da fr jeg umiddelbart drlig samvittighet og setter de p igjen. Vi diskuterer Thomas Toget og jeg ler meg i hjel fordi stefaren min har rett, stakkars barn som vokser opp med det for han hadde aldri sattt foten sin p et tog siden det alltid gr galt p Thomas Toget, og det poenget ser jeg totalt. Men jeg vokste opp med det og elsker tog, s helt logisk er det jo ikke.

N skal jeg bare lese Erlend Loe og klarne hodet litt, men det er i alle fall godt vre hjemme.
Forresten glemte jeg ta med meg linser til pappa, jeg bruker dagslinser og har hatt de p i tre dager, det tror jeg ikke er s bra.
Tror jeg tar de av n.

But they never do.

Leser Looking for Alaska og nr jeg har kommet tilsix days after klarer jeg ikke mer, jeg grter s mye og har s vondt at jeg m ta pause fra boka,jeg reiser meg og drikker et glass vann, s enda ett, og etter det andre kjenner jeg at n gr det ikke mer, men likevel drikker jeg et tredje, et fjerde og et femte, men i det jeg begynner p det sjette klarer jeg s vidt st oppreist, jeg str krumbyd og alt gjr grusomt vondt,jeg m slutte, ikke mer vann n.Setter fra meg glasset mens hnda mi skjelver og jeg gr tilbake til boka og prver sette meg ned for lese mer, men jeg har vondt og klarer ikke gjre noe som helst, klarer ikke g, klarer ikke st, klarer ikke sitte, klarer ingenting og det snurrer rundt i hodet mitt. S til slutt setter jeg meg p kneforan toalettet og stapper en tannbrste i halsen. Jeg har aldri gjort det fr, det er utrolig ekkelt men jeg m, jeg klarer ikke st oppreist, jeg m bli kvitt alt vannet, for mye vann. Og det som kommer ut av meg er helt blankt, bare vann, helt rart,og mamma spr om jeg er syk og jeg sier at jeg har drukket for mye vann.
Visste ikke at man kunne drikke for mye vann.

Men Looking for Alaska var amazing, jeg elsket den, og jeg grt og grt nesten konstant gjennom "After" delen. Og den har ikke sluppet taket p meg enda, selv om episoden med vannet er to dager siden n og jeg har lest tre bker etter jeg leste ferdig Looking for Alaska.
Leser plutselig veldig, veldig mye. Elsker det, herlig flelse.
Har du forslag til bker jeg burde lese tar jeg gjerne i mot det, for jeg gr snart tom.

I morgen skal jeg til faren min. Det blir rart, jeg har ikke sett han p fire mneder. Det er ikke bare hans skyld, for nr han endelig begynte ringe etter tre mneder unngikk jeg ta telefonen. Men noen ganger takler jeg det bare ikke, orker ikke snakke med han. Men satser p at det blir fint, det er mange bker der (Og noe annet spennende) som jeg kan utnytte meg av.
Dessuten fr jeg sikkert god tid til jobbe med det nyeste prosjektet mitt. Jeg liker kalle det prosjekter, det hres smart og gjennomfrt ut. Holder p med tre for yeblikket, selv om det nyeste ikke har begynt enda. De er litt hemmelige nestenalle sammen fori alle fall to av dehar ikke kommet s langt, men jeg skal fortelle, bare vent p det.
Til det ene prosjektet mitt trenger jeg fine, interessante eller rare setninger som ikke er s lange, s om du har noen kan du godt hjelpe meg.

Og jeg s endeligendelig Appelsinpiken, jeg kjpte den i dag og jeg ble s sur for det var s mye jeg ikke likte men jeg kan leve med det, det gr greit, den var fin likevel selv om boka er100 ganger finere.
Men bkene er jo alltid bedre enn filmene.
Noen filmer er s drlig i forhold til bkene at jeg aldri har sett de igjen, snn som Eragon.
Og noen er bare helt okei selv om jeg skulle gjort om p masse. Snn som Appelsinpiken,selv omjeg har et sterkt forhold til den boka.
(Til Maria. Fra Bestemor. 23/9 2005. Gjett hvor mange ganger jeg har rukket lese Appelsinpiken siden den gang? Jeg vet ikke selv, men det er mange.)

Tilstanden min for tiden er at jeg leser og leser og nr jeg ikke leser s skriver jeg, begge deler mens jeg hrer p samme spilleliste som er tre sanger lang om og om igjen.
Det... vel... dethjelper kanskje litt, men.
Men nei
vetdu hva,
det er fint.
Det er greit.
Ikke greit som i at alt er bra, men greit som i at n fr det bare g.
Greit.

Look for the girl with the broken smile.

Jeg har ikke flt meg s bra i det siste. I det hele tatt.
Skal ikke g s veldig inn p det, men jeg har ikke hatt det s bra med meg selv. Jeg har tatt meg sammen siden ferien og snt, men likevel er det ikke helt greit.
S n har jeg skaffet meg en venn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er overbevist om at det kommer til hjelpe enormt p hvordan jeg fler meg.

Shilsp Arkimedes.
058
Vanskelig ta bra bilder, han sitter ikke s mye stille.

Akkurat nsover han under kanten p t-skjorta mi. Fikk han p onsdag.
Fint.

Fler at det blir s rart nr jeg skal skrive om hvordan jeg har det, egentlig. For jeg har det jo bra, men... jeg har det ikke bra likevel. Vet ikke hvordan jeg skal si det. Vet bare at s klart hjelper ikke enhamster p alt, men jeg tror det kan hjelpe meg litt i alle fall.
I det siste har jeg tenkt p at det kanskje er fordi alt er mye bedre at jeg har det mye vanskeligere. Det er en ganske ekkel tanke som jeg prver fortrenge, men n er det jo snn at alt bare er fint og likevel klarer jeg ikke ha det bra.
Kanskje jeg bare ikke vet hvordan man har det bra.
Nei rlig talt pessimist kutt ut. Jeg vet hvordan man har det bra. rlig talt, s klart gjr jeg det, jeg har det ofte bra.
Like fr jeg mistenker meg selv for klage bare for klage, blir litt oppgitt.
Jeg vet hvordan man har det bra.
Det er barelitt vanskeligere noen ganger. Og de gangene er gjerne nr det burde vrt lett.
Nei, jeg fler at det bare blir rart skrive om hvordan jeg har det.

Jeg hrer p She will be loved og tenker p at den sangen, den likte jeg for mange r siden. Liker den n ogs, kan teksten enda. It's not always rainbows and butterflies.Aner ikke hvorfor jeg kom p den n, s mange r senere. Men den har sttt p repeat i snart et dgn, og det er helt pussig og veldig okei. Noen ganger faller jeg bakover i tid p den mten, det bare blir snn, at jeg ikke helt klarer vre her akkurat n. S da finner jeg frem ting fra flere r tilbake.
Begyntep den nye boka til Erlend Loe i dag, og er ferdig med den allerede. Mamma spurte om den var bra eller om den var rar, og jeg mtte bare le og si at det er en bok av Erlend Loe, s klart er den rar. Mamma var enig i det.

Fler meg ganske redusert, jeg har brukt opp alt jeg har av kreativitet i det siste s dette ble bare rart.
Men hei, takk til alle som sa fine ting om kaktushistorien. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg.
N skal jeg bare hente meg et glass vann.
Og kanskje falle litt mer bakover.
(Muligens p mer enn en mte, det blir tkete nr jeg reiser meg.)

Den der... kaktushistorien.

Har ftt tilbake stilen n. Den om kaktusen.
Lreren min sier at jeg er p et helt annet niv enn de andre i klassen. Plutselig pekte hun p meg og sa at det var mye bra, men Maria er noe helt for seg selv, flere hakk bedre enn resten.
Jeg holdt p d, for s flink er jeg ikke. Og jeg holdt p d enda mer nr folk i klassen begynte si at nr jeg blir forfatter skal de kjpe boka mi. Skremmer vettet av meg.
Men jeg blir litt glad ogs.
S hei, for de som er interesserte, poster jeg den n. Kommer sikkert til angre kjempemye og slette den, for den er for lang og ingen kommer til orke lese den eller kommentere, men okei.
Temaet var "Ingenting", om du lurte.



Jeg bor i tredje etasje og nr jeg vkner en morgen er ikke kaktusen min i vinduskarmen lengre.

For komme til inngangsdren min m du g 58 trappetrinn, forbi haugevis av andre drer som frer inn til alt mulig rart jeg ikke vet hva er. Vinduet mitt er midt i ingenting, brannstigen er tre vinduer til hyre, det er ingen mter komme seg opp til vinduet mitt p med mindre du gr opp trappen og inn i leiligheten, eller tar med deg en egen stige. Men tatt i betraktning at jeg har dren lst kan ingen ha kommet inn, og jeg bor midt i sentrum, rett over postkontoret. Hvem skulle tatt med seg en stige hit, til postkontoret, bare for stjele kaktusen min, tenker jeg.

S jeg byer meg ut vinduet og ser ned p bakken. Kanskje den bare har falt ut, det kunne skjedd, det er faktisk veldig sannsynlig siden jeg lot vinduet st pent i natt. Men den ligger ikke der, ingen potteskr eller jordklumper er p fortauskanten.

Kaktusen min er sporlst forsvunnet.

Jeg vet ikke hva jeg skal foreta meg. Kaktusen min, jeg har jo aldri brydd meg s mye om den, men n som den plutselig er borte s ser jeg at det er en tom plass i vinduskarmen. Det plager meg. Jeg setter meg ned for spise frokost, finner frem hvitost og skjrer en skive grovbrd, setter meg ned ved kjkkenbordet og prver nyte mltidet, men jeg klarer ikke slutte se p stedet der kaktusen skulle sttt.

Kaktuser forsvinner ikke bare snn uten videre.


Jeg er et lite menneske. Det er en grunn til at jeg bor alene over postkontoret. Jeg har ikke s mye jeg foretar meg, jeg gr ikke p skole og jeg jobber ikke, jeg har f bekjente og en venn. Til gjengjeld har jeg mange interesser, som at jeg liker legge puslespill, og jeg liker se p drper som drypper fra vannkranen. Det er mye jeg liker og kunne gjort noe stort og flott ut av, men saken er at jeg tenker veldig mye p hvem vi er og hvorfor vi er her og alt snt som det, og i det siste mnedene har jeg innsett at i en verden som er s stor, er jeg et veldig lite menneske. Jeg er rett og slett ingenting. Det er derfor jeg har endt opp her, i leiligheten over postkontoret, for jeg oppdaget plutselig at alt jeg har omgitt meg med har vrt helt uvensentlig. For hva skal vel jeg med litteraturhistorie og cafbesk og tfler og tte kaffekopper? Ingenting. Og det var snt livet mitt besto av, fr jeg begynte tenke skikkelig p det der med hvor stort alt er og hvor liten jeg er. S jeg sluttet p universitetet og kvittet meg med alt jeg ikke har behov for, og n er jeg her. For nr man er s godt som ingenting, da kan man like greit gjre som man vil. Og nr man innser det, s blir det gjerne slik at man ser annerledes p ting. For nr man selv er ingenting, da skjnner man jo at man ikke trenger bry seg om det alle andre bryr seg om. Man kan bry seg om akkurat det man vil, for det betyr ingenting i den store sammenhengen hva jeg foretar meg. Jeg har med andre ord kommet til den beslutningen at jeg kan gjre stort sett hva jeg vil, for alt i alt spiller det ingen rolle. Og etter jeg inns at hverken jeg eller det jeg foretar meg betyr noe for noen andre enn meg selv, s har alt blitt ganske stort og viktig, for da kan jeg fokusere p akkurat det jeg syns er relevant, ikke det andre forventer at jeg skal fokusere p. S i de siste mnedene har jeg bare tenkt p det jeg syns er viktig, og jeg trives med det. Smting som ingen andre enser, det er det godt mulig at jeg kan henge meg opp i.

At kaktusen min har forsvunnet sporlst er ikke noe jeg akter overse, med andre ord.


Hei, sier jeg nr han tar telefonen.

Hei, sier han. Han er vennen min, den ene jeg har. Han heter Erling. I det siste har jeg ikke sett s mye til Erling, han er innlagt p psykiatrisk i Stavanger og jeg vet snn ca hvorfor, men vi snakker ikke s mye om det. Det er best snn, han liker ikke helt legge ut om hvorfor han er der. Det er helt greit for meg, jeg liker ikke vite s mye om det heller.

Men jeg spr om han er utskrevet n, det hres rett ut gjre det, for jeg innser jo at jeg ikke har snakket med han p en stund. Dessuten, hvis han er utskrevet kan han jo vre til mye strre hjelp enn hvis han fremdeles er innlagt.

Nei, han er ikke utskrevet helt enda. Jeg spr hvorfor ikke, og han sier litt unnvikende at en hendelse inntraff.
Jeg spr ikke mer. I stedet spr jeg om han husker kaktusen min.

Kaktus? spr han. Han spr hva jeg skal med en kaktus. For en gangs skyld hres Erling direkte forvirret ut, som om han ikke kan forst hvorfor jeg i det hele tatt har funnet p anskaffe meg en kaktus. Det virker som at Erling ikke har s mye til overs for kaktuser, og det har jeg jo all forstelse for. Jeg kan se for meg at om jeg hadde vrt i hans situasjon hadde jeg ikke likt kaktuser spesielt godt jeg heller. Jeg skal til svare p sprsmlet om hva jeg skal med en kaktus, men fr jeg rekker svare lurer han p hvor lenge jeg har hatt en kaktus

Jeg sier at jeg m ringe han tilbake senere. God bedring, Erling, ogs legger jeg p rret.


For hvor lenge har jeg hatt en kaktus? Jeg innser at jeg ikke kan g rundt og uroe meg for en kaktus jeg ikke vet hvor lenge har vrt i min besittelse. Det m da vre mte p rar oppfrsel, jeg blir rent oppgitt over meg selv. S jeg gr bort til bokhylla mi og drar frem et fotoalbum. Systematisk jobber jeg meg tilbake i tid, og studerer bakgrunnen p bildene. De fleste er tatt i leiligheten min, og jeg ser etter kaktusen. Den er p de aller fleste bildene, men endelig kommer jeg til et bilde hvor den ikke er. Det er et bilde av min sster, Rikke, som sitter ved kjkkenbordet, og i bakgrunnen er ikke kaktusen. Jeg blar meg fremover igjen, og dagen etter er det et bilde hvor den er. Jeg ser p datoen under bildet hvor kaktusen dukker opp for frste gang, og finner ut at jeg har hatt den i nyaktig tte mneder og 16 dager. Hvis jeg hadde hatt den i dag, riktignok. S da blir det tte mneder og 15 dager. Og s forsvant den.


Jeg ringer Erling igjen.

Nr han tar telefonen sier jeg at jeg har hatt kaktusen i tte mneder og 15 dager.

Han sier ok, og lurer p hvorfor jeg snakker om kaktusen min.

Jeg forteller han at den er borte, forsvunnet fra mitt vindu i tredje etasje, og at jeg lurer p om han vet hvor den kan ha blitt av.

Erling vet ikke. Det som er s fint med meg og Erling er at vi ikke spr og graver s veldig mye. Og vi trenger ikke smprat, vi slipper pinlige stillheter og vi passer generelt sett godt sammen p den mten.

S Erling spr ikke mer. Han sier lykke til med finne den, og at han skal ringe om han kommer p noe som kan hjelpe meg. S legger han p.


Det med at jeg avsluttet skolegangen min er ikke noe mine foreldre setter stor pris p, spesielt ikke nr jeg ikke har giddet skaffe meg en jobb engang. Jeg har prvd forklare dem at vi er ingenting og at vi burde gjre det vi vil i stedet for det som forventes av oss, men de vil ikke hre, og det forstr jeg godt, de har jo levd i alle disse rene og gjort det som forventes, og da bli ndt til innse at alt de har foretatt seg er ingenting i den store sammenhengen er naturlig nok noe de vil unng. Uansett har de tatt avstand fra meg i det siste, da de oppdaget at jeg ikke har planer om endre levesettet mitt med det frste. Derfor tror jeg ikke det er et lurt trekk ringe mine foreldre for sprre om de aner hvor kaktusen min kan ha blitt av.

Min sster derimot, hun er motakelig for slike henvendelser, det er jeg rimelig sikker p.


Nr min sster ankommer leiligheten min pusler jeg et puslespill. Ikke p mer enn 500 brikker, jeg begynte bare p det for sl ihjel tiden mens jeg ventet p at hun skulle komme, og dessuten har jeg nesten ikke ftt p plass noen brikker, tanken p kaktusen gjr meg distrahert.

Rikke setter seg ned ved globusen min og studerer den, jeg vet at hun venter p at jeg skal si hvorfor jeg ville ha henne hit. I telefonen sa jeg enkelt og greit at jeg har et problem, og at om hun ikke har noe bedre foreta seg kan hun godt hjelpe meg. S la jeg p, og n er hun her. Jeg vet hun kommer til sprekke, s jeg pusler bare videre til hun tar ordet. Puslespillet er av den ste typen, to kattunger som hopper rundt i hyt, grnt gress. Veldig koselig motiv, men jeg klarer alts ikke konsentrere meg om det i dag. Likevel pusler jeg mens jeg betrakter Rikke i yekroken, ser fingeren hennes ske rundt p globusen og stoppe nr hun finner en eller annen pussig liten y.

Etter Rikke har funnet alt hun tydeligvis lette etter p globusen snur hun seg mot meg og spr hva problemet er og hvordan hun kan hjelpe. S jeg forteller at kaktusen min er borte, og jeg lurer p om hun vet hvor den kan ha blitt av.

Spiller det noen rolle? spr hun da. S klart spiller det en rolle svarer jeg, det er jo min kaktus, og kaktuser forsvinner ikke bare fra vinduer i tredje etasje. Hun ser litt skeptisk p meg, fr hun sier at hun forstr problemet. Men er det s farlig da, er det ikke du som sier at ingenting betyr noe?

Min sster er den eneste i familien som har prvd forst hva jeg mener, men hun har ikke helt klart det. Likevel blir jeg veldig stolt av at hun forsker, men m alts forklare henne at det ikke er snn det henger sammen. Bare fordi vi og vre handlinger er ingenting, betyr det ikke at det som skjer i vrt liv er ingenting for oss selv om det er det for resten av verden, det kan nemlig vre s mye eller lite vi bare vil.

S du vil at kaktusen skal bety masse i livet ditt? Hun prver jo, hun gjr det, men det er jo ikke helt snn det er. Jeg syns kaktusen er viktig. I dag nr jeg vknet og s at kaktusen var borte inns jeg at jeg syns kaktusen er viktig. Andre mennesker hadde kanskje ikke hatt den samme oppfatningen, men jeg syns alts det. Det er jo det som er poenget, at nr det vi foretar oss er ingenting i den store sammenhengen kan vi bry oss om andre ting enn det som forventes av oss. Vi kan bry oss om det vi vil bry oss om, og jeg har funnet ut at jeg bryr meg om kaktusen min. S jeg sier det til henne, og hun ser ut til gi opp. Jeg tror fremdeles ikke hun forstr, men hun gjr til stadighet tapre forsk, s jeg sier meg fornyd med hennes innsats. N sier hun i alle fall at okei, hun skal hjelpe meg med finne ut hvor kaktusen har blitt av, men at hun ikke gidder hjelpe til noe lenge, for egentlig skjnner hun ikke hvorfor det er s viktig og at hun har planer om en time, og fr jeg rekker sprre sier hun at nei, hun kan ikke avlyse de, det tar seg ikke ut avlyse avtaler for hjelpe sin bror med finne en kaktus. Det kan jeg forsvidt forst, men jeg begriper ikke helt hennes motvilje mot ta dette problemet serist. Det er rett og slett som at hun ikke vil finne kaktusen, hun virker som hun har tenkt prve snakke meg ut av det og si at jeg kan kjpe en ny kaktus, det hadde vrt typisk Rikke bare foresl kjpe en ny en. At hun ikke skjnner hvorfor kaktusen er viktig gjr meg faktisk meget oppgitt og frustrert, jeg har nettopp forklart henne at det som er viktig for meg ikke ndvendigvis er viktig for andre, s hvorfor kan hun ikke bare akseptere at jeg syns at kaktusen er viktig?
Det er rett og slett litt mistenkelig at hun er s uinteressert i finne den.

Har du tatt kaktusen min, kanskje? spr jeg. Jeg glor kritisk p henne og hun rister oppgitt p hodet. Hvordan skulle jeg ha ftt til ta kaktusen din, og hvorfor skulle jeg gjort det? sier Rikke. Det vet jeg rlig talt ikke, men i en tid som denne m man jo mistenke sine nrmeste. Erling kan ikke ha gjort fordi han er innlagt, men Rikke valser fritt omkring og kunne godt funnet p ta kaktusen min om hun ville. Saken er bare at min sster etter all sannsynlighet ikke har noen interesse av ta kaktusen min. Og hun er rett og slett ikke kreativ nok til finne en mte komme seg opp til et vindu i tredje etasje, s jeg m nok sl fra meg tanken p at hun kan ha gjort det. At hun har snn motvilje mot hjelpe meg finne kaktusen bunner vel enkelt og greit i at hun ikke ser alvoret, og jeg kan jo ikke kreve mer enn at hun forsker forst hva jeg mener. Og det gjr hun jo. S da er det nok ikke mer jeg kan kreve av Rikke, hun er jo snill og skal hjelpe meg lete. Det er jo sant og si mer enn jeg kunne forventet fra noen andre.


Jeg tar p meg sko og jakke og sier til Rikke at vi skal ut. Hun flger etter meg ned de 58 trappetrinnene og snart str vi og ser opp p vinduet mitt. Jeg spr min sster om hun kan se noen tydelige spor etter at noen har tatt seg opp til vinduet mitt, men hun sier at hun ikke kan se noe. Deretter spr jeg henne om hvordan hun ville tatt en kaktus fra mitt vindu. Rikke svarer at hun ikke ville tatt en kaktus fra vinduet mitt, men det er jo helt irrelevant, hun forstr utmerket godt at vi snakker hypotetisk sett, hvis hun skulle gjort det, hvordan ville hun da ha gjort det. Igjen rister hun oppgitt p hodet fr hun sier at det vet hun vel ikke, det er ikke noe hun tenker p. Neivel, men s tenk p det n da, sier jeg mens jeg ser ganske strengt p henne. Rikke er alt for seris, hun har store problemer med ikke gjre det samfunnet forventer av henne, jeg tror ikke at hun kommer til f den samme penbaringen som meg med det frste, men hun kan i det minste lre seg tenke hva hun ville gjort i en situasjon selv om situasjonen er helt usannsynlig. Det er jo virkelig en ndvendighet, og jeg kjenner at jeg er glad jeg fr sjansen til lre henne dette.

Jeg ville vel brukt en stige, sier hun til slutt. Jeg forteller henne at det er akkurat det samme som jeg tenkte, med andre ord er vi ute etter noen som har s lyst til ta kaktusen min at de drar med seg en stige til postkontoret midt p natten. Men jeg aner ikke hvem det skulle vrt. Det kan umulig vre noen jeg kjenner, for hadde det vrt det hadde de lagt igjen et eller annet morsomt spor. Jeg har f bekjente, og de f jeg har er bare bekjente fordi jeg syns de er regelrett tpelige. Det er godt mulig de tror vi er venner, men da tar de grundig feil.

Nei, den som har gjort dette er mye smartere enn mine bekjente.

Etter at vi har sttt og sett opp mot vinduet mitt en stund snur jeg meg mot Rikke og sier at hun kan g hjem. Hun ser litt forvirret ut og spr om jeg har bestemt meg for gi opp finne kaktusen, og jeg svarer at det har jeg absolutt ikke, jeg har bare besluttet at jeg ikke trenger hennes hjelp likevel. Hun spr hvorfor ikke og ser nesten fornrmet ut, og jeg bestemmer meg for si til henne at okei, jeg trenger kanskje hjelp likevel. Det ser ut til gjre henne glad, og hun spr ikke mer, ser bare avventende p meg for finne ut hva vi n skal foreta oss.
Rikke er lillessteren min, jeg tror det er derfor hun plutselig har snn lyst til hjelpe meg. Innerst inne er hun litt som alle andre smssken, hun ser opp til meg og vil gjerne finne p ting sammen med meg, selv om hun n er 23 r gammel. Det har jeg absolutt ingenting i mot, jeg har faktisk ftt nyvunnet respekt for henne i lpet av den korte tiden vi har tilbragt sammen i dag, for hun gjr jo virkelig en innsats i kaktussaken selv om hun trenger et lite dytt for komme i gang. Hun begynner rett og slett skjnne tegningen, at denne saken med kaktusen er et grusomt stort problem for meg. Jeg ser faktisk hp for at hun en dag kan skjnne det der med at vi er ingenting og at vi burde gjre det vi fler for. S klart skal jeg ikke kreve at hun skjnner det n med det frste, men vi er p vei et sted, det er jeg sikker p.


Jeg sier til slutt av vi skal g litt rundt i byen, for se om vi ser noe som kan tyde p at en kaktustyv har vrt i nrheten. Jeg vet ikke helt om jeg tror kaktusen befinner seg hjemme hos vedkommende som har tatt den eller om jeg forventer snuble over den nr vi gr rundt i byen, men det fles i alle fall rett g en rundtur. Byen er ganske liten uansett, en bokhandel, to matbutikker, en lekebutikk og noen andre fillebutikker med klr og annet tull. Det skal ikke vre s vanskelig gjennomske byen etter kaktusspor.


Det tar ikke lange tiden fr vi har gtt overalt, og nr vi nr en park som p et vis markerer slutten p byen, setter jeg meg ned p en benk. Jeg begynner rett og slett miste motet. Min sster setter seg ved siden av meg og spr om jeg ikke bare kan kjpe en ny kaktus, og jeg kan ikke annet enn begynne le, og etter noen sekunder ler Rikke med meg. Vi sitter snn en stund, og jeg klarer ikke ta meg sammen, at Rikke skulle sprre om jeg ikke bare kunne kjpe en ny kaktus var jo akkurat det jeg hadde forventet, Rikke gjr det folk forventer av henne helt uten vite det, og det er virkelig noe le av. Men plutselig sier min sster at ja, da gr vi og kjper en ny kaktus til deg, da? Da stopper jeg brtt le og ser hardt p henne. Rikke skvetter til og ser ut som jeg har sltt til henne, og nr jeg sier at hun fremdeles ikke helt forstr sier hun at hun m g n.

Og s gr hun.

Selv om min sster gjorde en fatal feil og trodde jeg lo fordi jeg inns hvor lurt det var kjpe en ny kaktus, s fler jeg at jeg har kommet mye nrmere henne, og jeg er fremdeles ganske stolt av henne fordi hun prver forst. Det bare skuffer meg litt at hun kan tro at jeg skulle gi opp kaktusen min p den mten, og bare erstatte den snn uten videre. Men hun kommer seg jo, hvis jeg bare fr henne med p flere slike oppdrag s kan hun kanskje forst hele greia snart. Det har jeg stor tro p. Hrer du, Rikke, jeg har tro p deg!


Men n som Rikke har gtt blir jeg sittende p denne benken i parken. Og jeg innser jo at det ikke ser ut til at jeg skal finne kaktusen min. Det er rett og slett ikke et eneste spor, s hvordan forventer jeg finne ut hvor den har blitt av? Jeg begynner tenke p hvordan det blir fortsette livet uten kaktusen. Det kommer til bli trist g hjem uten den. Det kommer til vre vanskelig vre i leiligheten i noen uker fr jeg venner meg til at kaktusen ikke er der. Men jeg kan ikke kjpe en ny, det funker ikke snn at kaktusen bare kan erstattes p den mten. Jeg m enkelt og greit lre meg til at det ikke str en kaktus i vinduskarmen min hvis jeg skal gi opp n.

Jeg tar opp mobilen fra lomma og ringer Erling.

Nr han tar den spr han hvordan det gr, om jeg har funnet kaktusen.

Jeg sier at jeg holder p gi opp finne den, og da hrer jeg et voldsomt rabalder i bakgrunnen. Forskrekket spr jeg Erling hva i alle dager han holder p med, og han forteller da at lyden jeg hrte var han som falt av stolen. Egentlig har jeg lyst til le, han falt jo av stolen, men jeg hrer det p mten Erling sier det at jeg ikke skal le. Dessuten bruker ikke Erling falle av stoler, s n m det vre noe alvorlig galt.

Det er det ogs. Erling legger ut i det vide og brede om hvor skuffet han er over meg, hvordan kan jeg gi opp, han trodde jeg var engasjert i denne kaktussaken, han sier at nr han fikk telefonen fra meg tidligere i dag ble han stolt av meg fordi jeg var s oppsatt p finne kaktusen. Jeg innser at Erling er skuffet. Jeg innser at Erling hadde forventet mer av meg. Og selv om jeg er veldig i mot gjre det folk forventer av deg, s fler jeg en sterk trang til lete mer etter kaktusen min. Nr jeg skjnner at han forventer det av meg, oppdager jeg at forventningene hans gjr at jeg fr lyst til lete mer. Jeg er ingenting i den store sammenhengen, men mine handlinger akkurat n betyr noe for Erling. Og da m man jo se p det litt annerledes enn hvis man er ingenting. Og akkurat n er det ikke snn at jeg er ingenting for Erling og kaktusen er ingenting for meg. Bde jeg og kaktusen spiller en stor rolle, jeg fr plutselig en overveldende penbaring som enkelt og greit er at n betyr mine handlinger noe for noen andre enn meg selv. Erling har blitt engasjert i kaktusen han ogs, og det betyr noe for han hva jeg gjr med saken. Jeg mister pusten, jeg fr ikke frem et ord, jeg kan ikke begripe at jeg nettopp har funnet ut at ikke alt i livet mitt er ingenting.

Nr jeg endelig fr tilbake stemmen har Erling lagt p.


Det er vanskelig komme seg opp fra benken, men n har jeg alts innsett at det ikke er en mulighet gi opp denne kaktussaken. Ikke bare kommer jeg til plages med det i flere uker hvis jeg ikke finner den, men Erling kommer til gjre det ogs. Hva jeg foretar meg n betyr faktisk noe for noen andre enn meg selv. Det er en helt utrolig rar tanke ha men jeg bestemmer meg for overse den inntil videre, det blir for mye ta innover seg akkurat n, midt i dette med kaktusen.

Jeg beslutter at jeg skal g gjennom byen en gang til. Men hvor skal jeg se? Hva skal jeg se etter? Ser jeg etter potteskr eller ser jeg etter fotavtrykk, ser jeg etter en stige eller ser jeg rett og slett etter kaktusen? Nr jeg og Rikke gikk her s jeg bare p bakken og inn i smug og vinduer, og det samme gjorde Rikke. Jeg innser at jeg m se andre steder n, det er ikke vits i lete de samme stedene om igjen. Jeg m tenke nytt.
S jeg gr rundt i byen og ser oppover. Hvorfor jeg gjr det aner jeg ikke, men det er alts det eneste stedet jeg ikke har sett.

Og nr jeg ser opp mot et parkeringsskilt ser jeg kaktusen min st p toppen av det. Jeg stopper opp og blir stende og se p den. Hvordan og hvorfor den kom dit aner jeg ikke, og det fr jeg sikkert aldri vite heller. Men jeg har alts funnet den.

Det hadde jeg ikke trodd. Stende p et parkeringsskilt.

Men s er den alts der, kaktusen min.


Jeg tar frem mobilen og ringer Erling.

hits