oktober 2010

Time hasn't been on our side.

Det har dukket opp en ny globus, med Sovjetunionen og Jugoslavia på. Moren min prutet for meg og jeg fikk den og jeg elsker den, selv om jeg vet at jeg ikke trenger en tredje globus. Får bare aldri nok. Det er jo bra å ha globuser, sånn som når du lager teppefort på badet klokka ett på natta fordi du skal øve til geografiprøve og ikke må sove, da kan du ta med en globus inn i fortet og sette på lyset og øveøveøve hele natten. Det er nyttig, sier jeg til meg selv.
Jeg sovna på badegulvet likevel.

Veggene har blitt hvite og de gule rosene lever mot all forventing fremdeles. De er fra Rema 1000. Knallgule roser fra Rema 1000 som fremdeles lever i beste velgående. Jeg vasker gulvet med salmiakk fordi jeg er tom for alt annet og jeg ser meg selv forfalle og bli noe håpløst og patetisk mens leiligheten blir finere og bedre etterhvert som veggene blir malt og jeg ommøblerer. Det hjelper ikke å bo i fint miljø om du ikke klarer å sørge for at du selv har det like bra, gjør det? Men jeg skjerper meg nå. Jeg tar meg sammen og sier at javel, så liker de meg ikke, men hvis jeg er selvsikker så ordner alt seg, folk liker folk som liker seg selv, selv om det er vanskelig å ustråle selvsikkerhet når man blir usikker hver dag. Man må lyve litt for at ting skal bli bra, det er helt greit.

Det var varmt, varmt vann og det var mørkt og stjernehimmel med stjerneskudd og lysskimmer som reflekterte varme, fuktige ansikt og slik tilbrakte jeg fire timer av lørdagskvelden min og det var fint for jeg følte ikke så mye, jeg var bare i øyeblikket og tenkte ikke så mye på hvorfor jeg var der eller hva jeg skulle gjøre. Sto og viftet med hendene midt på veien klokka to på natta i bikini og håndkle for å komme meg hjem og sovnet på sofaen nesten med en gang selv om jeg skulle vaske gulv. Blitt så flink til å snakke åpent om alt i hele verden og ikke bry meg så mye om hva jeg sier, bare tenke at jeg vil ha det sagt og nå er det sagt, og når jeg merket at jeg ble for alvorlig (for jeg er et alvorlig menneske, alt for alvorlig og jeg vet det) laget jeg en tsunami i vannet og lo lenge for å nøytralisere mine egne ord. Det er det jeg gjør. Ler for å gjøre ting mindre alvorlig.
Og jeg får bekreftet at det fungerer når noen lager en tsunami tilbake og jeg blir våt i håret.

Vennene mine skal visst skremme små barn i dag. Når de gjør sånn har jeg egentlig ikke lyst til å kalle de vennene mine. Det er sånt som gjør meg veldig sint og lei meg uten at jeg vet helt hvorfor. 
Jeg liker det bare ikke, ikke i det hele tatt.
Da går jeg heller fra dør til dør med søstrene mine på seks og ni år og føler meg snill.

Everything we did was right.

Tok en mandarin og puttet den i veska da jeg våknet i dag. Natt til i går sov jeg nemlig ikke, det blir ofte sånn, så i natt sov jeg lenge. Og da jeg våknet tenkte jeg at det var en god ide. At jeg skulle spise den på skolen. Være litt flink.

Kom hjem. Så meg lenge i helfigurspeilet, tok av skoene og lua og hanskene. Så på ullgenseren. Tenkte at det kanskje var litt tidlig å erklære vinter likevel, siden snøen er borte. Åpnet veska. 
Fant frem mandarinen. 
Har holdt på med den i over en halvtime. Snart ferdig.
Mandariner er evighetsarbeid fordi jeg spiser de så rart. Fant aldri tid til å spise den, selv om jeg skulle, for det er folk og noen ganger snakker de til meg og da rekker jeg ikke å spise mandarin for jeg er så opptatt med å lure på hva jeg skal gjøre for å være med på heltid, ikke bare når de tenker at jeg kan snakkes litt til. Og jeg burde ikke bry meg så mye om hvorfor de ikke liker meg, men det virker som så koselige folk og jeg vil ikke være på utsiden. Livet er ingen tilskuersport, og det er kanskje ikke hele livet men nesten. Vil ikke bare se på, jeg vil være en del av fellesskapet og jeg blir trist når jeg vet at jeg ikke er det. Men skal fikse det. Om jeg så må la være å spise mandarinen min og heller prøve å forstå hva jeg gjør galt.

Jeg vet det ikke heter mandarin, men jeg sier det likevel. Mandarin og ullgenser og pepperkaker, det har blitt vinter og selv om det er høstvær nå klarer ikke hodet mitt å tenke noe annet, det snødde og det er kaldt og bilvinduene må skrapes for is om morgenen, det er vinter i hodet mitt. Teit og hardt, men jeg får jo bruke lue og ullsokker uten at de synes jeg er rar. (Nesten, i alle fall.)
Nå skal jeg male vegger. Og vet du hva? Jeg kjøpte gule roser i dag.
De bare gjøre meg glad. Det er sånt man kjøper gule roser for.
Knallgule.

Alene er du en.

Det har vært høstferie.
Jeg sa at nok er nok, og var sosial bare en gang i løpet av hele ferien, og da satt vi på biblioteket i tre timer. Jeg har fått så umåtelig nok av folk og jeg har dårlig samvittighet for det men jeg klarer bare ikke. Sa at jeg var ferdig med folk, men viser seg at jeg var litt mer ferdig enn jeg hadde trodd. 
Har vært hjemme og malt vegger og lest og skrevet og klipt håret. Tenkt på alle som vil være sosiale i ferien. Tenkt at det ikke angår meg.
Sovet.

Noen ganger blir det bare sånn og jeg blir trist fordi jeg er sånn, men kan ikke gjøre noe med det. Jeg er ferdig med folk og makter ikke møte noen selv om jeg heller ikke vil være i mitt eget selskap. Komplisert, håper det gir seg nå som ferien er over og jeg tvinges til å møte folk.

Prøver igjen og igjen å få fyr i ovnen, det er så kaldt og jeg er ensom, hvorfor får jeg ikke fyr? Mobilen ringer og i det jeg tar den og forteller at jeg ikke får fyr, så ser jeg at flammene har tatt tak i vedkubben, jeg har fått fyr, det brenner og jeg meddeler det stolt til vedkommende i den andre enden. Hendene mine er svarte av oppbrent avispapir og jeg har svarte fingeravtrykk i ansiktet, men jeg fikk fyr og setter meg foran ovnen, klokka er fire minutter på tolv og jeg sitter på ei pute foran ovnen og håper at det er en evighet til snøen kommer igjen.

Ferien er over nå. I morgen skal jeg møte folk igjen.
Men de liker meg jo ikke, så hvorfor må jeg møte de?
Skjønner ikke hvorfor de ikke liker meg, kan de ikke bare like meg?
Verden er ikke sånn som jeg vil.

Om årstider.

Jeg er ikke en sånn som elsker noen årstider. Jeg er ganske fleksibel sånn sett, for alle ser ut til å ha en årstid de liker bedre enn andre, men jeg tror virkelig ikke jeg har det.
Høsten er ikke helt noe for meg i år, men ellers går det ganske mye for det samme. Jeg liker høst, jeg liker vinter, jeg liker vår og jeg liker sommer. Hele året kan jeg trives ganske godt.

Så la oss konstantere at det snødde i dag. Og det er jo fint det, jeg liker snø.
Men jeg synes høsten helst skal vare ut november. Oktober er høst.
Snø i oktober er ikke kult. 
Jeg syns vinteren tar for stor plass. Alt for stor plass. Vinteren kan vare fra oktober til begynnelsen av mai hvis den bestemmer seg for det. Jeg syns det skal være tre måneder på hver årstid, likt fordelt og rettferdig for alle. Aller helst skulle jeg sett at når jeg våkner første desember har plutselig alle bladene forsvunnet fra trærne og snøen ligger tykk på bakken. Og når jeg våkner første mars skal det være hestehov i veikanten og gress som holder på å bli grønt. Ingen overlappinger, klare skiller mellom februar og mars. Tre måneder med årstidene akkurat da de er finest, ingen stygge overganger etter en måned.
Sånn er det ikke. Vinteren tar halve høsten og halve våren, for så lenge det er snø så er det vinter i hodet mitt, er det snø ute er det snø i hodet, det er kaldt over alt og da blir jeg også det, det er som om det fryser seg fast, snøen knirker og de skraper av is på bilvinduene og å høre alle de lydene kulda skaper i flere måneder ødelegger meg. 
Jeg blir så sliten av vinteren.

I dag lå jeg på gulvet på biblioteket og så at det snødde ute, og det så veldig fint ut. Jeg hadde lue på, og leggvarmere. Jeg ble ganske glad for snøen, for høsten i år har ikke vært tørr og fin, men vind og regn. Snø og vinter virket veldig fint.
Men det har slått meg at jeg kommer til å bli så himla sliten.

Make me new.

Jeg ser på Parenthood og plutselig slår det meg at læreren minner meg om noen. Og når man først har sett det, kan man ikke slutte å se det. Det er umulig, det er der, man kan glemme det innimellom, men plutselig er det der igjen, det har vært der hele tiden, du kan ikke la være å se det med jevne mellomrom. Og jeg hater at jeg har sett det, det ødelegger alt, for nå kan jeg ikke se han uten å tenke på noen andre, det slutter å være en skuespiller og blir til en helt annen. 
Etterhvert som man blir eldre og får flere erfaringer blir det vanskeligere å glemme de, for du ser ting og mennesker og steder som får deg til å tenke på den gangen hun tok lua di eller han fyren du var forelska i for fire år siden. Det hjelper ikke, samme hva du gjør, for det er ting du aldri glemmer, som ligger i underbevisstheten din, og det som før bare var et bord blir plutselig bordet hun sølte glitter på den gangen for lenge siden. Og du glemmer det igjen, men så kommer det en dag hvor du ser lenge nok på bordet, og da slår det deg igjen og du kan ikke la være å tenke på det.
Med jevne mellomrom kan jeg se på en togbillett og tenke på hva jeg gjorde den dagen, og det er ofte greit, for det er jo derfor jeg tar vare på de, fordi jeg husker sånt og liker å huske det. Men det er de gangene jeg ser på t-skjorta mi og tenker at den hadde jeg på da han sa at han ikke ville ha meg, eller den lånte hun i tre uker, det er da jeg skulle ønske jeg ikke husket. For alle tankene kommer tilbake, husker jeg først en ting kan jeg plutselig huske alle som har sovet i senga mi, alle som har sittet i sofaen min, hvem som har sagt at klokka mi er teit, alle jeg møtte oktober i fjor, hvor jeg har var når jeg brukte den buksa, hvordan jeg følte meg på den ferieturen, hvem han i klassen minner meg om. Det er så mange ting jeg ikke klarer å la være å huske, og jeg skulle gitt så mye for å ikke huske det samtidig som jeg ikke ville vært foruten.

Jo flere erfaringer og opplevelser man får, jo vanskeligere blir det å rømme fra de. Noen ganger er det fint at du ser på arret i håndflata di og kan tenke på hvordan du fikk det, noen ganger er det fint å se benken dere satt og blåste såpebobler på eller å huske hvorfor man kjøpte den notatboka, men så mange ganger er det vondt å være på hotellet du var på det året alt gikk galt, så vondt når du møter noen som holder hodet helt på samme måte som han gjorde den gangen, eller å finne bikinien som matcha bestevenninna di sin.

Jeg ville ikke vært foruten alt som har skjedd i livet, (for hvem hadde jeg vært da?) men jeg syns det er så skummelt at det blir mer og mer, og snart er det kanskje ingen steder, ingen mennesker, ingen ting jeg kan se på uten å huske noe, selv om jeg så klart vet at det er så feil, det tar aldri slutt og det skal ikke det heller.
Det er bare at noen ganger vil jeg helst ikke se hvem han ligner på, huske hvem som satt ved siden av meg den gangen eller se flasken som knuste på asfalten.
Det kunne vært greit å bare huske det når jeg faktisk vil.

Vi vet at vi kan.

Det er en sånn dag hvor mobilen ringer mens jeg sitter med den i hånda, jeg kaster den fra meg, løper inn på soverommet og slenger igjen døra. Lister meg ut på stua igjen når den har sluttet å ringe og skuler på den der den ligger i det borterste hjørnet av sofaen. Jeg hater at folk må ringe, for jeg tør ikke ta telefonen hvis jeg ikke er hundre prosent sikker på hva samtalen innebærer. Jeg sender en sms, da sender du en sms tilbake. Ikke ring meg hvis jeg ikke kjenner deg og ikke er sikker på hva du skal si. Men det skjønner ikke folk, så neste gang mobilen ringer klarer jeg å ikke rømme, men sitte og se på den til vedkommende gir opp nok en gang.

Det er en sånn dag hvor jeg løfter opp kjolen jeg hadde på da jeg var på fest og tenker at herregud den lukter som noen, den lukter, den lukter som... nesten helt sikker på hvem den lukter som og bestemmer meg for å ikke vaske den helt enda. Men så kjefter jeg på meg selv for herregud kjolen din lukter som noen, javel, men vask den for hva skal du med lukten? Aner ikke. Vil bare føle at ikke alle syns jeg er dust, selv om jeg vet de ikke gjør det.

Det er en sånn dag hvor jeg syns livet bare kan slutte. Ikke noe dramatisk, jeg synes bare det er nok nå. Hadde livet mitt vært en bok så hadde den sluttet klokka ti over ett natt til lørdag. Forfatteren hadde ikke skrevet mer, det hadde vært nok, det hadde vært en slutt med tusen handlinger og ingen svar. Det hadde vært en bra slutt, og jeg skjønner ikke hvorfor livet fortsatte etter jeg kom hjem, hvorfor jeg våknet dagen etter.
Ikke gjort noe nevneverdig dumt, og ikke gjort noe nevneverdig bra, føler bare at nå er det ferdig. Trenger ikke møte mennesker igjen, trenger ikke forlate huset. Føler ikke noe som helst behov for det. Det er ikke sånn at jeg vil dø, jeg føler bare ikke noe behov for å leve. Intet mer, intet mindre. Det høres dramatisk ut, men jeg lover, det er ikke det.
Det er bare nok, og alt skulle aller helst bare sluttet nå.

Jeg vet ikke. Føler meg så rar og... tom. Høstferie blir godt nå, så jeg får tenkt litt og tatt meg sammen.
Lover herved meg selv at om vedkommende ringer igjen skal jeg ta telefonen. Og jeg skal kaste kjolen til vask.
Og jeg skal få lyst til å leve igjen.
(Og skal ikke poste en novelle her igjen med det første, for nesten ingen likte den. Greit det alså, så veit jeg.)

Det regner.

Jeg er 20 år. Det er fest.
Jeg vet ikke hva jeg gjør her.

Jeg er blant folk for første gang på flere måneder. I et samfunnshus midt i ingenting med flere hundre mennesker. Det føles rart, og jeg er utilpass med alle menneskene som kan se meg.
De innser det ikke, men de tvang meg. Jeg er her fordi de ville ha meg her. Og jeg angrer.

Hælene på skoene mine er for høye, jeg føler meg ikke bra, og jeg svaier mens jeg går mot et bord, vekk fra dem, vekk fra alle. Jeg må ta meg sammen.
Jeg setter meg ved vinduet, prøver å puste, slutte å være redd, det regner ute, og i det jeg vurderer å åpne det kommer det en gutt som er noen år yngre enn meg, han kommer meg i forkjøpet og nærmest river opp vinduet og slenger halve kroppen ut mens han brekker seg. Jeg ser på han og tenker på at jeg nesten ikke har drukket noe fordi jeg vet at det kommer til å gjøre alt vanskeligere.
Gutten sklir ned langs veggen og blir sittende med hodet i hendene, og en liten stund tenker jeg på om jeg skal spørre om det går bra med han. Men så tar jeg meg i det, på fest er det ikke vits i å være medmenneske, han er full, han er dårlig, så klart har han det ikke bra, men han visste at det kom til å bli sånn. Det er hans egen skyld. Det er hans egen skyld at han har det vondt, jeg har mer enn nok med meg selv, så jeg gidder ikke være snill.
Det er min egen skyld også, innser jeg. Jeg kunne bare sagt nei, men i stedet er jeg her. Både han og jeg har nærmest valgt å ha det vondt, tenker jeg, mens jeg ser at tårene hans renner og han spytter på gulvet. Jeg syns ikke synd på han, og skal ikke spørre om han har det bra.
Jeg har nok med meg selv.

Etter jeg har sittet med ved bordet en stund kommer en av dem bort til meg og spør hva jeg holder på med. Hun må rope for å overdøve musikken, og i et lite sekund rykker hele kroppen min til og jeg må tenke hardt på å ta meg sammen for ikke miste kontrollen.
Vondt i beina, sier jeg, og smiler litt mens jeg peker på skoene. Hun godtar unnskyldningen, for ingen av dem har noensinne skjønt hva som feiler meg, så at jeg ikke danser fordi skoene er vonde er en helt okei grunn for henne. Hun forstår ikke at jeg ikke vil være her i det hele tatt, og jeg får ikke til å si noe om det. Sånn er det hver gang de tvinger meg med. Jeg sitter ikke her fordi jeg har vondt i beina, jeg sitter her fordi jeg får vondt av menneskene, av situasjonen. Men verden gjennom hennes øyne er ikke sånn, jeg vet det, og hun kysser meg på kinnet før hun snubler seg bort til de andre igjen.
Tror det ikke før jeg får se det, sånn tenker de. De ser ikke problemene mine, derfor eksisterer de ikke. Men jeg føler de i hele meg, selv om ingen ser det på meg, selv om ingen tror på meg. Det er der.

Jeg burde blitt hjemme. Det er bare at noe i meg ønsker så inderlig å klare det, være her til festen er over uten å bryte sammen, jeg vil så gjerne klare det. Men jeg kjenner at jeg har vondt, at tanketrådene knyter seg, det nærmer seg det punktet hvor jeg ikke klarer mer, så jeg blir sittende med øynene lukket og tenker to pluss to, fire pluss to, seks pluss to, sakte, sånn holder jeg på helt til jeg kommer til 236, da åpner jeg øynene og ser at gutten reiser seg. Han er full og dårlig og ufarlig, så jeg blir ikke nervøs når han stopper opp foran meg. Alt han gjør er å se lenge på meg, før han rister på hodet og forsvinner i mengden.

Når han har forsvunnet merker jeg at tankene nesten er i orden igjen, det hjalp å fokusere på enkel logikk, og jeg bestemmer meg for at jeg skal danse. Nå er jeg her, og jeg skal klare det. Jeg vakler meg opp på de høye hælene og føler meg som en nyfødt giraff når jeg beveger meg mot dem, en av de kaster seg om meg da han ser meg, han er fullere enn forventet, men det er greit for han tar ledelsen og danser med meg og holder meg oppe så jeg slipper å tenke på skoene jeg ikke kan stå på. Vi beveger oss så fort at jeg så vidt enser menneskene rundt oss, og i det øyeblikket elsker jeg han fordi han får meg til å slappe av, jeg stresser ikke. Menneskene skremmer meg ikke.
Jeg føler at alt går bra.

 

Klokka er to. Festen er over. Alle forlater stedet. Og jeg har det bra. Jeg har danset, jeg har egentlig hatt det ganske gøy, og vennene mine har ikke skjønt hvor vanskelig det har vært for meg. Jeg er stolt og glad og fornøyd, for dette har gått så mye bedre enn jeg hadde tenkt. Kjenner at jeg kunne danset resten av livet, til og med i disse skoene.
De ringer etter en taxi for å kjøre oss videre på nachspiel, og mens de snakker i telefonen regner det. Det regner, tenker jeg, og det er fint.
Nå er jeg så godt i gang og alt har gått så bra, jeg har mistet hemningene og frykten er borte, så jeg smiler og løper ut i regnet, snurrer rundt meg selv og ler. De følger etter meg ut, men ting er ikke som jeg hadde trodd.
De ser rart på meg. De kjenner meg ikke. De står der blant alle de andre menneskene, og er ikke med meg, men med dem. Det er plutselig en mur mellom meg og resten av verden.
De kjenner meg ikke.

Og i hodet mitt danset de med meg. I hodet mitt var vi i regnet og danset sammen.
Men sånn ble det ikke. De står der med en paraply og ser på meg, før de går sin vei. En av dem ser på meg og rister litt oppgitt på hodet. Sier ingenting, bare går dit taxien skal komme, og jeg skjønner ikke hva som skjer, skjønner ikke hva jeg har gjort. Det blir sånn hver gang, de drar uten meg, de blir irriterte og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort.

Jeg blir stående i regnet, alene, jeg slutter å le, slutter å snurre, og jeg føler det som om alle menneskene som venter på skyss hjem ser på meg, plutselig har jeg så vondt, hele kroppen verker, jeg har ikke kontroll lengre, og da kommer det.
Jeg faller ned på kne, rister, skjelver, det regner, tårene blander seg med regnet og fulle ungdommer går forbi meg uten å bry seg, jeg er ingen. Jeg har feilet. Jeg holdt ut hele festen, jeg var glad, men sammenbruddet kom og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg var så stolt, alt gikk så bra, men mens jeg sitter på den våte asfalten og gråter klarer jeg ikke å tenke på annet enn hvor nær jeg var ved å klare det.

Etter det som føles som en hel istid, hvor jeg har vært ingen, hvor folk ikke har enset meg, etter å ha revet av meg skoene og kastet de så langt vekk jeg kan, vel vitende om at ingen egentlig bryr seg, men likevel overbevist om at alle ser meg, så står noen over meg. Går det bra, spør han, og jeg ser at det er han som spydde ut vinduet. Han setter seg ned på huk og jeg rister på hodet, det regner, stopper ikke, jeg rister på hodet så hardt at det gjør vondt.
Han sitter der, ser på meg, og spør om det går bra.

(Og fordi det så ut til å være tvil: Nei, dette er ikke ekte. Jeg er jo ikke 20 liksom.)

Og vi får aldri svar.

Jeg ligger henslengt på gulvet blant glitter, penner og malepensler mens jeg er rar i kroppen. Dagen er bra og dagen er ikke bra og hodet mitt klarer ikke å bestemme seg for hva det skal tro, så jeg river meg i håret mens jeg ler og prøver å samle meg, og skjønner plutselig hvor gal jeg ser ut når jeg gjør sånn. Hendene ned i fanget, fort, ikke se på de så slutter de å se på deg. 
I dag vet jeg hvordan det føles å være sinnsyk.
Resten av verden skjønner ingenting.

003-4.jpg picture by _-_BlackAndWhite_-_

Sov på gulvet med dyne og to pledd men gulvet er likevel vondt og jeg vet ikke hvorfor jeg sov der, men alt skjer på stua for tiden, veggene males og ting skrives med glitter rundt, jeg er aktiv og må være på stua til en hver tid føler jeg. Til og med når jeg skal sove, og ikke engang sofaen er lov å ligge på. 
Føler meg nesten litt kreativ når jeg maler vegger og leker med glitter på gulvet. Tenker at det skal gå dager, uker, måneder, år før jeg begynner å føle noe igjen, jeg er lei av å ødelegge folk, lei av at folk ødelegger meg, men jeg vet jo at det ikke går. Jeg føler mer enn det jeg trenger, alltid. Blir bare rot i hodet og når alle verdiene for x jeg setter inn i stykket fremdeles gir svaret -0,75 blir jeg liggende på gulvet og stirre på kalkulatoren mens jeg sier "Men hvorfor, hvorfor, hvorfor?" helt til jeg skjønner hvorfor, men det er for sent for prøven har vært og jeg har feilet. 
Hører på gamle mgp jr sanger og smiler og føler meg liten mens jeg skriver "Smil" på et A4 ark og pynter med glitterlim.
(Jeg tenkte at de trenger mer glitter i tilværelsen, så det skal de få i morgen.)

Hjernen min klarer ikke å finne ut av noe, tanketrådene slår knuter og humøret blir ikke nøytralt, det hopper mellom kjempeglad, kjempetrist, kjempefrustrert, tusen motsetninger på en gang, og jeg gleder meg til ting blir sånn at jeg i det minste skjønner hvordan de er.
Pust.

So scared of breaking it.

Tar på de nye skoene, høye hæler og rosa paljetter på, glitrer i lyset. Men uten sokker i, bare lys hud, ser det grotesk ut. Det er blodårer og muskler, huden virker gjennomsiktig sett med paljetter rundt, man ser alt, ingen detaljer er skjult. De ser gamle ut, en gammel dames føtter i en ung pikes sko. I de vakre skoene blir føttene styggere enn noen gang før, styggere enn man kan se for seg.
Tar av skoene, fort, kan ikke ha de på river de av, ser i taket, prøver å ikke se på føttene mens huden i ansiktet føles strammere enn vanlig. Husker ansiktsmasken, den må av, stryker hånden over kinnet og kjenner at det er hardt og mykt på samme tid. Prøver å smile forsiktig, men kjenner at det ikke går helt, ansiktet vil ikke.
Tar av alle klærne, fort, alt må gå så fort nå, og smetter inn i dusjen som ikke har rukket å bli varm. Huden nupper seg og trangen til å trekke seg vekk fra det kalde vannet blir vanskelig å overse, men til slutt blir vannet varmt og ansiktsmasken kan skylles vekk, ansiktet blir bevegelig igjen og håret er neste. Sjampoen er nesten tom, tvinger ut akkurat nok, kanskje litt for mye, men masserer det inn. Det er for mye skum, renner nedover skuldrene, ryggen, en stor skumdott lander nederst på venstre side av magen, gnir det vekk, vannet renner nedover kroppen og fjerner alt, gjør alt nytt.
Raskt ut av dusjen, klær, sminke, fort, hastverk uten å vite hvorfor. Sokker på, det viktigste av alt, sokker for å skjule de stygge føttene, sokker for å glemme oppdagelsen som ble gjort.
Så de nye skoene igjen, og denne gangen er det pent, det frastøtende bildet av føtter i nye sko er nærmest borte nå. Ser i speilet, og konstanterer at det er bra, pent, og føttene, ingen andre kommer til å skjønne hvor stygge føttene egentlig er.
Puster lettet ut og forlater huset.



(Jeg skriver rart fordi jeg tenker rart og legger inn rart og dårlig bilde fordi ting ser rart og dårlig ut.
Høsten er ikke min årstid.)

Om å slutte å kjenne folk.

Jeg husker at vi lekte kaniner og sjørøvere.
Satt i busker og hoppet frem og tilbake, gjemte oss for mennesker, vi var ville kaniner og ingen måtte se oss, aldri.
Og huskene var skip, hun var alltid styrmann og jeg var alltid kaptein, og ingen fikk bli med å leke. Var vi kaniner var vi kaniner, alle andre var idioter, og var vi sjørøvere kunne eventuelt andre barn få være erkefienden Jack.
Men aldri være med oss. Alltid en viss avstand. For det var oss og ingen andre.

Jeg husker at vi hadde vært oppe hele natten.
Moren hennes våknet og kom inn på rommet, tv'n var på og hun så sliten ut, overrasket men sliten, i det hun spurte om vi hadde vært våkne hele natten. Og vi innrømte at det hadde vi, uten mye om og men, og da hun spurte om vi hadde spist noe sa vi nei.
Jeg husker at hun forsvant ut av rommet og kom tilbake med vannmelon til oss, massevis av oppskjært vannmelon, og sa at vi måtte få i oss næring.
Vannmelon. Vi måtte få i oss næring, og hun ga oss vannmelon.

Jeg husker at vi snakket i telefonen i flere timer.
Siden jeg bodde så langt unna måtte vi det, og vi utviklet telefonleker. Som å bestille hamburgere fra McDonalds eller pizza fra Peppes Pizza, jeg tok som oftest i mot bestillingene, hun fant på hva de var, jeg var kundeservice da hun ringte for å klage på at det ikke ble levert, og brått stoppet leken av at vi lo eller kommeterte at det var litt vel mye å ha på en hamburger, urealistisk.

Jeg husker da vi begynte å miste hverandre.
Vi var bestevenner, men jeg husker så godt bursdagen hun inviterte meg i, som jeg aldri fortalte moren min om, for jeg hadde allerede planer den helgen. Jeg løy og sa at jeg skulle i familieselskap, og når jeg tenker tilbake var det kanskje da vi sluttet å være bestevenner. Hun inviterte meg året etter, og da kom jeg, og noe var annerledes.
Hun var i bursdagsselskapet mitt også, et selskap som er så fjernt for meg at jeg ikke hadde husket at hun var der om jeg ikke hadde hatt bildene som bevis. Samme år var vi til og med på kino sammen, og det kjennes som det er så lenge siden, selv om tre år ikke er lenge, men det var da det virkelig var over.
Å dra på kino var det siste vi gjorde sammen.

Jeg husker difuse telefonsamtaler jeg hadde mens jeg gikk rundt i sola, barfot på det grønne gresset i hagen, mens hun fortalte at hun hadde fått faren min som lærer og om de nye vennene, mens hun fortalte om psykologen og spiseforstyrrelsene, og alt var så fjernt, hun fortalte om et liv jeg ikke lenger var en del av.
Jeg husker ikke hva jeg fortalte.

Jeg husker den siste gangen jeg møtte henne.
Jeg var alene i byen, skulle gå inn på Fretex, og plutselig var hun der, og jeg ble stående i noen sekunder og ikke kjenne henne igjen. Hun så på meg, og da skjønte jeg hvem hun var, og jeg vet hun tenkte det samme som meg, om hun skulle annerkjenne at jeg var der eller bare late som ingenting. Så mangler det noe, minnet av det er borte, det neste jeg vet er at jeg er med henne og venter på bussen. Jeg vet ikke hva vi snakket om, jeg vet ikke hvem av oss som først sa "Herregud, er det deg, så lenge siden sist!" men jeg vet at vi tilbragte tre kvarter sammen og at jeg ble sittende på en benk i to timer etter hun hadde dratt og prøve å skjønne hvordan det kunne være den samme jenta jeg hadde lekt kanin med.

Det er så mange minner og så mange mennesker jeg ikke kan forstå at jeg ikke kjenner lengre. Jeg skulle gitt så mye for å kjenne henne igjen, og jeg blir så sentimental av å skrive dette, holder tilbake tårer, for det er så rart å innse at ting ikke er som de var. 
Det er så underlig trist hvordan man slutter å kjenne folk.

Det er på tide at vi gjør noe selv.

Frysninger på ryggen, hører på en sang jeg egentlig ikke skal like, men selv om hiphop er dårlig musikk har de ofte utrolig fine tekster, så jeg hører den igjen og igjen for teksten er akkurat det jeg trenger nå, den gjør meg glad. Det er en periode hvor alt er bra, og jeg vil bare at det skal varevarevare i det uendelige. Så glad for at jeg er glad, selv om det høres helt rart ut, for jeg er ofte glad, men likevel blir jeg enda gladere når jeg skjønner at jeg er glad, for jeg føler at jeg fremstiller meg selv så trist.

Ser ugler og kart over alt, søstra mi hadde ugler på strømpebuksa si og alle tvserier i verden har globuser virker det som. I dag snakket jeg med morfar om at jeg har kjøpt meg spanskordbok, han sier at det finnes jo på internett og at det er unødvendig å kjøpe, og mamma sier at "hun liker jo ordbøker så godt!", men han skjønner likevel ikke. Jeg liker ikke nye ting. Morfar elsker teknologi. Det gjør jeg også, men jeg liker å ha ordbøker, jeg liker å ha kart, for det er fint og trygt og ekte. Jeg kan holde den i hendene mine og bla i den og finne nye, fine ord.
Ordbøker på internett lar deg ikke gjøre det. De er ikke like greie å forholde seg til.
Ordbøker du kan bla i følese som faste holdepunkt i livet, og jeg vet det er rart å snakke om ordbøker, men jeg orker ikke late som jeg er noen jeg ikke er.

Det er mange søndager jeg bestemmer meg for å ikke sove. Jeg vet ikke hvorfor, men mandager er ofte de verste dagene, og om jeg ikke sover bruker de lengre tid på å komme, og når de da til slutt kommer føler jeg at de går bra likevel fordi jeg ikke har sovet, og uten søvn blir jeg ofte gladere. Mandager er lange og harde, før skjønte jeg aldri hvorfor folk ikke liker mandager, men nå tror jeg at jeg vet, for mandager er en ny begynnelse, igjen, det kommer enda en uke og begynnelser er alltid vanskelige. Søndagene er slutten, folk hater søndager også, men jeg syns at ting slutter er helt greit, det er bare når noe nytt skal begynne jeg blir urolig.
Jeg tror dette blir en sånn natt hvor jeg ikke sover.
Det blir godt og fint, hih.

Når tankene endelig samarbeider litt, om du bare lar deg selv ligge i senga og stirre i taket noen timer så begynner tankene til slutt å samarbeide igjen, de gjør det, og da går ting ganske greit.

(Hvordan har du det?)

hits