oktober 2010

Time hasn't been on our side.

Det har dukket opp en ny globus, med Sovjetunionen og Jugoslavia p. Moren min prutet for meg og jeg fikk den og jeg elsker den, selv om jeg vet at jeg ikke trenger en tredje globus. Fr bare aldri nok.Det er jo bra ha globuser, snn som nr du lager teppefort p badet klokka ett p natta fordi du skal ve til geografiprve og ikke m sove, da kan du ta med en globus inn i fortet og sette p lyset og veveve hele natten. Det er nyttig, sier jeg til meg selv.
Jeg sovna p badegulvet likevel.

Veggene har blitt hvite og de gule rosene lever mot all forventing fremdeles. De er fra Rema 1000. Knallgule roser fra Rema 1000 som fremdeles lever i beste velgende. Jeg vasker gulvet med salmiakk fordi jeg er tom for alt annet og jeg ser meg selv forfalle og bli noe hplst og patetisk mens leiligheten blir finere og bedre etterhvert som veggene blir malt og jeg ommblerer. Det hjelper ikke bo i fint milj om du ikke klarer srge for at du selv har det like bra, gjr det? Men jeg skjerper meg n. Jeg tar meg sammen og sier at javel, s liker de meg ikke, men hvis jeg er selvsikker s ordner alt seg, folk liker folk som liker seg selv,selv om det er vanskelig ustrle selvsikkerhet nr man blir usikker hver dag. Man m lyve litt for at ting skal bli bra, det er helt greit.

Det var varmt, varmt vann og det var mrkt og stjernehimmel med stjerneskudd og lysskimmersom reflekterte varme, fuktige ansiktog slik tilbrakte jegfire timer av lrdagskvelden min og det var fint for jeg flte ikke s mye, jeg var bare i yeblikket og tenkte ikke s mye p hvorfor jeg var der eller hva jeg skulle gjre. Sto og viftet med hendene midt p veien klokka to p natta i bikini og hndkle for komme meg hjem og sovnet p sofaen nesten med en gang selv om jeg skulle vaske gulv. Blitt s flink til snakke pent om alt i hele verden og ikke bry meg s mye om hva jeg sier, bare tenke at jeg vil ha det sagt og n er det sagt, og nr jeg merket at jeg ble for alvorlig (for jeg er et alvorligmenneske, alt foralvorlig og jeg vet det)laget jeg entsunami i vannetog lo lenge for nytralisere mine egne ord. Det er det jeg gjr. Ler for gjre ting mindre alvorlig.
Og jeg fr bekreftet at det fungerer nr noen lager en tsunami tilbake og jeg blir vt i hret.

Vennene mine skal visstskremme sm barn i dag. Nr de gjr snn har jeg egentlig ikke lyst til kalle de vennene mine. Det er snt som gjr meg veldig sintog lei meg uten at jeg vet helt hvorfor.
Jeg liker det bare ikke, ikke i det hele tatt.
Da gr jeg heller fra dr til dr med sstrene mine p seks og ni r og fler meg snill.

Everything we did was right.

Tok en mandarin og puttet deni veska da jeg vknet i dag. Natt til i gr sov jeg nemlig ikke, det blirofte snn, s i natt sov jeg lenge.Og da jeg vknet tenkte jeg at det var en god ide. At jeg skulle spise den p skolen. Vre litt flink.

Kom hjem. S meg lenge i helfigurspeilet, tok av skoene og lua og hanskene. S p ullgenseren. Tenkte at det kanskje var litt tidlig erklre vinter likevel, siden snen er borte. pnet veska.
Fant frem mandarinen.
Har holdt p med den i over en halvtime. Snart ferdig.
Mandariner er evighetsarbeid fordi jeg spiser de s rart. Fant aldri tid til spise den, selv om jeg skulle, for det er folk og noen ganger snakker de til meg ogda rekker jeg ikke spise mandarin for jeg er s opptatt med lure p hva jeg skal gjre for vre med p heltid, ikke bare nr de tenker at jeg kan snakkes litt til.Og jeg burde ikke bry meg s mye om hvorfor de ikke liker meg, men det virker som s koselige folk og jeg vil ikke vre p utsiden. Livet er ingen tilskuersport, og det er kanskje ikke hele livet men nesten. Vil ikke bare se p, jeg vil vre en del av fellesskapet og jeg blir trist nr jeg vet at jeg ikke er det. Men skal fikse det. Om jeg s m la vre spise mandarinen min og heller prve forst hva jeg gjr galt.

Jeg vet det ikke heter mandarin, men jeg sier det likevel. Mandarin og ullgenser og pepperkaker, det har blitt vinter og selv om det er hstvr n klarer ikke hodet mitt tenke noe annet, det sndde og det er kaldt og bilvinduene m skrapes for is om morgenen, det er vinter i hodet mitt. Teit og hardt, men jeg fr jo bruke lue og ullsokker uten at de synes jeg er rar. (Nesten, i alle fall.)
N skal jeg male vegger. Og vet du hva? Jeg kjpte gule roser i dag.
De bare m gjre meg glad. Det er snt man kjper gule roser for.
Knallgule.

Alene er du en.

Det har vrt hstferie.
Jeg sa at nok er nok, og var sosial bare en gang i lpet av hele ferien, ogda satt vi p biblioteket i tre timer. Jeg har ftt s umtelig nok av folk og jeg har drlig samvittighet for det men jeg klarer bare ikke.Sa atjegvar ferdigmed folk, men viser seg at jeg var litt mer ferdig enn jeg hadde trodd.
Har vrt hjemme og malt vegger og lest og skrevet og klipt hret. Tenkt p alle som vil vre sosiale i ferien. Tenkt at det ikke angr meg.
Sovet.

Noen ganger blir det bare snn og jeg blir trist fordi jeg er snn, men kan ikke gjre noe med det. Jeg er ferdig med folk og makter ikke mte noen selv om jeg heller ikke vil vre i mitt eget selskap. Komplisert, hper det gir seg n som ferien er over og jeg tvinges til mte folk.

Prver igjen og igjen f fyr i ovnen, det er s kaldt og jeg erensom, hvorfor fr jeg ikke fyr? Mobilen ringer og idet jeg tarden og forteller at jeg ikke fr fyr, s ser jeg at flammene har tatt tak i vedkubben, jeg har ftt fyr, det brenner og jeg meddeler det stolt til vedkommende i den andre enden. Hendene mine er svarte av oppbrent avispapir og jeg har svarte fingeravtrykk i ansiktet, men jeg fikk fyr og setter meg foran ovnen, klokka er fire minutter p tolv og jeg sitter p ei pute foran ovnen og hper at det er en evighet til snen kommer igjen.

Ferien er over n. I morgen skal jeg mte folk igjen.
Men de liker meg jo ikke, s hvorfor m jeg mte de?
Skjnner ikke hvorfor de ikke liker meg, kan de ikke bare like meg?
Verden er ikke snn som jeg vil.

Om rstider.

Jeg er ikke en snn som elsker noen rstider. Jeg er ganske fleksibel snn sett, for alle ser ut til ha en rstid de liker bedre enn andre, men jeg tror virkelig ikke jeg har det.
Hsten er ikke helt noe for meg i r, men ellers gr det ganske mye for det samme. Jeg liker hst, jeg likervinter, jeg liker vr og jeg liker sommer. Hele ret kan jeg trives ganske godt.

S la oss konstantere at det sndde i dag.Og det er jo fint det, jeg liker sn.
Men jeg synes hsten helst skal vare ut november. Oktober er hst.
Sn i oktober er ikke kult.
Jeg synsvinteren tar for stor plass. Alt for stor plass. Vinteren kan vare fra oktober til begynnelsen av mai hvis den bestemmer seg for det. Jeg syns det skal vre tre mneder p hver rstid, likt fordelt og rettferdig for alle. Aller helst skulle jeg sett at nr jeg vkner frste desember har plutselig alle bladene forsvunnet fra trrne og snen ligger tykk p bakken. Og nr jeg vkner frste mars skal det vre hestehov i veikanten og gress som holder p bli grnt. Ingen overlappinger, klare skiller mellom februar og mars. Tre mneder med rstidene akkurat da de er finest, ingen stygge overganger etter en mned.
Snn er det ikke. Vinteren tar halve hsten og halve vren,for s lenge det er sn s er det vinter i hodet mitt, er det sn ute er det sni hodet, det er kaldt over alt og da blir jeg ogs det, det er som omdet fryser seg fast,snen knirker og de skraper av is p bilvinduene og hre alle de lydene kulda skaperi flere mneder delegger meg.
Jeg blir s sliten av vinteren.

I dagl jeg p gulvet p biblioteket og s at det sndde ute, og det s veldig fint ut. Jeg hadde lue p, og leggvarmere. Jeg ble ganske glad for snen, for hsten i r har ikke vrt trr og fin, men vind og regn. Sn og vinter virket veldig fint.
Men dethar sltt meg at jeg kommer til bli s himla sliten.

Make me new.

Jeg ser p Parenthood og plutselig slr det meg at lreren minner meg om noen. Og nr man frst har sett det, kan man ikke slutte se det. Det er umulig, det er der, man kan glemme det innimellom, men plutselig er det der igjen, det har vrt der hele tiden, du kan ikke la vre se det med jevne mellomrom. Ogjeg hater at jeg har sett det, det delegger alt, for n kan jeg ikke se han uten tenke p noen andre, det slutter vre en skuespiller og blir til en helt annen.
Etterhvert som man blir eldre og fr flere erfaringer blir det vanskeligere glemme de, for du ser ting og mennesker og steder som fr deg til tenke p den gangen hun tok lua dieller han fyren du var forelska i for fire r siden. Det hjelper ikke, samme hva du gjr, for det er ting du aldri glemmer, som ligger i underbevisstheten din, og det som fr bare var et bordblir plutseligbordet hun slte glitter p den gangen for lenge siden. Og du glemmer det igjen, men s kommer det en dag hvor du ser lenge nok p bordet, og da slr det deg igjenog du kan ikke la vre tenke p det.
Med jevne mellomrom kan jeg se p en togbillett og tenke p hva jeg gjorde den dagen, og det er ofte greit, for det er jo derfor jeg tar vare p de, fordi jeg husker snt og liker huske det. Men det er de gangene jeg ser p t-skjorta mi og tenker at den hadde jeg p da han sa at han ikke ville ha meg, eller den lnte hun i tre uker, det er da jeg skulle nske jeg ikke husket. For alle tankene kommer tilbake, husker jeg frst en tingkanjeg plutselig huskealle som har sovet i senga mi, alle som har sittet i sofaen min, hvem som har sagt at klokka mi er teit, alle jeg mtte oktober i fjor, hvor jeg har var nr jeg brukte den buksa, hvordan jeg flte meg p den ferieturen,hvem han i klassen minner meg om. Det er s mange ting jeg ikke klarer la vre huske, og jeg skulle gitt s mye for ikke huske det samtidig som jeg ikke ville vrt foruten.

Jo flere erfaringer og opplevelser man fr, jo vanskeligere blir det rmme fra de. Noen ganger er det fint at du ser p arreti hndflatadi og kan tenke p hvordan du fikk det, noen ganger er det fint se benken dere satt og blste spebobler peller huskehvorfor man kjpteden notatboka, men s mange ganger er det vondt vre p hotellet du var p det ret alt gikk galt, s vondt nr du mter noen som holder hodet helt p samme mte som han gjorde den gangen,eller finnebikinien som matcha bestevenninna di sin.

Jeg ville ikke vrt foruten alt som har skjedd i livet, (for hvem hadde jeg vrt da?)men jegsyns det er s skummelt at det blir mer og mer, og snart er det kanskjeingen steder, ingen mennesker, ingen ting jeg kan se p uten huske noe, selv om jeg s klart vet at det er s feil, det tar aldri slutt og det skal ikke det heller.
Det er bare at noen ganger vil jeg helst ikke se hvem han ligner p, huskehvem som satt ved siden av meg den gangen eller seflasken som knuste p asfalten.
Det kunne vrt greit bare huske det nr jeg faktisk vil.

Vi vet at vi kan.

Det er en snn dag hvor mobilen ringer mens jeg sitter med den i hnda, jeg kaster den fra meg, lper inn p soverommet og slenger igjen dra. Lister meg ut p stua igjen nr den har sluttet ringe og skuler p den der den ligger i det borterstehjrnet av sofaen. Jeg hater at folk m ringe, for jeg tr ikke ta telefonen hvis jeg ikke er hundre prosent sikker p hva samtalen innebrer. Jeg sender en sms, da sender du en sms tilbake. Ikke ring meg hvis jeg ikke kjenner deg og ikke er sikker p hva du skal si. Men det skjnner ikke folk, s neste gang mobilen ringer klarer jeg ikke rmme, men sitte og se p den til vedkommende gir opp nok en gang.

Det er en snn dag hvorjeg lfter opp kjolen jeg hadde p da jeg var p fest og tenker at herregud den lukter som noen, den lukter, den lukter som... nesten helt sikker p hvem den lukter som og bestemmer meg for ikke vaske den helt enda. Men s kjefter jeg p meg selv for herregud kjolen din lukter som noen, javel, men vask den for hva skal du med lukten? Aner ikke. Vil bare fle at ikke alle syns jeg er dust, selv om jeg vet de ikke gjr det.

Det er en snn dag hvor jeg syns livet bare kan slutte. Ikke noe dramatisk, jeg synes bare det er nok n. Hadde livet mitt vrt en bok s hadde den sluttet klokka ti over ett natt til lrdag. Forfatteren hadde ikke skrevet mer, det hadde vrt nok, det hadde vrt en slutt medtusen handlinger og ingen svar.Det hadde vrt en bra slutt, og jeg skjnner ikke hvorfor livet fortsatte etter jeg kom hjem, hvorfor jeg vknet dagen etter.
Ikke gjort noe nevneverdig dumt, og ikke gjort noe nevneverdig bra, fler bare at n er det ferdig. Trenger ikke mte mennesker igjen, trenger ikke forlate huset. Fler ikke noe som helst behov for det. Det er ikke snn at jeg vil d, jeg fler bare ikke noebehov for leve. Intet mer, intet mindre. Det hres dramatisk ut, men jeg lover, det er ikke det.
Det er barenok, og alt skulle aller helst bare sluttet n.

Jeg vet ikke. Fler meg s rar og... tom. Hstferie blir godt n, s jeg fr tenkt litt og tatt meg sammen.
Lover herved meg selv at om vedkommende ringer igjen skal jeg ta telefonen. Og jeg skal kaste kjolen til vask.
Og jeg skal f lyst til leve igjen.
(Og skal ikke poste en novelle her igjen med det frste, for nesten ingen likte den. Greit det als, s veit jeg.)

Det regner.

Jeg er 20 r. Det er fest.
Jeg vet ikke hva jeg gjr her.

Jeg er blant folk for frste gang p flere mneder. I et samfunnshus midt i ingenting med flere hundre mennesker. Det fles rart, og jeg er utilpass med alle menneskene som kan se meg.
De innser det ikke, men de tvang meg. Jeg er her fordi de ville ha meg her. Og jeg angrer.

Hlene p skoene mine er for hye, jeg fler meg ikke bra, og jeg svaier mens jeg gr mot et bord, vekk fra dem, vekk fra alle. Jeg m ta meg sammen.
Jeg setter meg ved vinduet, prver puste, slutte vre redd, det regner ute, og i det jeg vurderer pne det kommer det en gutt som er noen r yngre enn meg, han kommer meg i forkjpet og nrmest river opp vinduet og slenger halve kroppen ut mens han brekker seg. Jeg ser p han og tenker p at jeg nesten ikke har drukket noe fordi jeg vet at det kommer til gjre alt vanskeligere.
Gutten sklir ned langs veggen og blir sittende med hodet i hendene, og en liten stund tenker jeg p om jeg skal sprre om det gr bra med han. Men s tar jeg meg i det, p fest er det ikke vits i vre medmenneske, han er full, han er drlig, s klart har han det ikke bra, men han visste at det kom til bli snn. Det er hans egen skyld. Det er hans egen skyld at han har det vondt, jeg har mer enn nok med meg selv, s jeg gidder ikke vre snill.
Det er min egen skyld ogs, innser jeg. Jeg kunne bare sagt nei, men i stedet er jeg her. Bde han og jeg har nrmest valgt ha det vondt, tenker jeg, mens jeg ser at trene hans renner og han spytter p gulvet. Jeg syns ikke synd p han, og skal ikke sprre om han har det bra.
Jeg har nok med meg selv.

Etter jeg har sittet med ved bordet en stund kommer en av dem bort til meg og spr hva jeg holder p med. Hun m rope for overdve musikken, og i et lite sekund rykker hele kroppen min til og jeg m tenke hardt p ta meg sammen for ikke miste kontrollen.
Vondt i beina, sier jeg, og smiler litt mens jeg peker p skoene. Hun godtar unnskyldningen, for ingen av dem har noensinne skjnt hva som feiler meg, s at jeg ikke danser fordi skoene er vonde er en helt okei grunn for henne. Hun forstr ikke at jeg ikke vil vre her i det hele tatt, og jeg fr ikke til si noe om det. Snn er det hver gang de tvinger meg med. Jeg sitter ikke her fordi jeg har vondt i beina, jeg sitter her fordi jeg fr vondt av menneskene, av situasjonen. Men verden gjennom hennes yne er ikke snn, jeg vet det, og hun kysser meg p kinnet fr hun snubler seg bort til de andre igjen.
Tror det ikke fr jeg fr se det, snn tenker de. De ser ikke problemene mine, derfor eksisterer de ikke. Men jeg fler de i hele meg, selv om ingen ser det p meg, selv om ingen tror p meg. Det er der.

Jeg burde blitt hjemme. Det er bare at noe i meg nsker s inderlig klare det, vre her til festen er over uten bryte sammen, jeg vil s gjerne klare det. Men jeg kjenner at jeg har vondt, at tanketrdene knyter seg, det nrmer seg det punktet hvor jeg ikke klarer mer, s jeg blir sittende med ynene lukket og tenker to pluss to, fire pluss to, seks pluss to, sakte, snn holder jeg p helt til jeg kommer til 236, da pner jeg ynene og ser at gutten reiser seg. Han er full og drlig og ufarlig, s jeg blir ikke nervs nr han stopper opp foran meg. Alt han gjr er se lenge p meg, fr han rister p hodet og forsvinner i mengden.

Nr han har forsvunnet merker jeg at tankene nesten er i orden igjen, det hjalp fokusere p enkel logikk, og jeg bestemmer meg for at jeg skal danse. N er jeg her, og jeg skal klare det. Jeg vakler meg opp p de hye hlene og fler meg som en nyfdt giraff nr jeg beveger meg mot dem, en av de kaster seg om meg da han ser meg, han er fullere enn forventet, men det er greit for han tar ledelsen og danser med meg og holder meg oppe s jeg slipper tenke p skoene jeg ikke kan st p. Vi beveger oss s fort at jeg s vidt enser menneskene rundt oss, og i det yeblikket elsker jeg han fordi han fr meg til slappe av, jeg stresser ikke. Menneskene skremmer meg ikke.
Jeg fler at alt gr bra.

Klokka er to. Festen er over. Alle forlater stedet. Og jeg har det bra. Jeg har danset, jeg har egentlig hatt det ganske gy, og vennene mine har ikke skjnt hvor vanskelig det har vrt for meg. Jeg er stolt og glad og fornyd, for dette har gtt s mye bedre enn jeg hadde tenkt. Kjenner at jeg kunne danset resten av livet, til og med i disse skoene.
De ringer etter en taxi for kjre oss videre p nachspiel, og mens de snakker i telefonen regner det. Det regner, tenker jeg, og det er fint.
N er jeg s godt i gang og alt har gtt s bra, jeg har mistet hemningene og frykten er borte, s jeg smiler og lper ut i regnet, snurrer rundt meg selv og ler. De flger etter meg ut, men ting er ikke som jeg hadde trodd.
De ser rart p meg. De kjenner meg ikke. De str der blant alle de andre menneskene, og er ikke med meg, men med dem. Det er plutselig en mur mellom meg og resten av verden.
De kjenner meg ikke.

Og i hodet mitt danset de med meg. I hodet mitt var vi i regnet og danset sammen.
Men snn ble det ikke. De str der med en paraply og ser p meg, fr de gr sin vei. En av dem ser p meg og rister litt oppgitt p hodet. Sier ingenting, bare gr dit taxien skal komme, og jeg skjnner ikke hva som skjer, skjnner ikke hva jeg har gjort. Det blir snn hver gang, de drar uten meg, de blir irriterte og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg skjnner ikke hva jeg har gjort.

Jeg blir stende i regnet, alene, jeg slutter le, slutter snurre, og jeg fler det som om alle menneskene som venter p skyss hjem ser p meg, plutselig har jeg s vondt, hele kroppen verker, jeg har ikke kontroll lengre, og da kommer det.
Jeg faller ned p kne, rister, skjelver, det regner, trene blander seg med regnet og fulle ungdommer gr forbi meg uten bry seg, jeg er ingen. Jeg har feilet. Jeg holdt ut hele festen, jeg var glad, men sammenbruddet kom og jeg klarer ikke gjre noe med det. Jeg var s stolt, alt gikk s bra, men mens jeg sitter p den vte asfalten og grter klarer jeg ikke tenke p annet enn hvor nr jeg var ved klare det.

Etter det som fles som en hel istid, hvor jeg har vrt ingen, hvor folk ikke har enset meg, etter ha revet av meg skoene og kastet de s langt vekk jeg kan, vel vitende om at ingen egentlig bryr seg, men likevel overbevist om at alle ser meg, s str noen over meg. Gr det bra, spr han, og jeg ser at det er han som spydde ut vinduet. Han setter seg ned p huk og jeg rister p hodet, det regner, stopper ikke, jeg rister p hodet s hardt at det gjr vondt.
Han sitter der, ser p meg, og spr om det gr bra.

(Og fordi det s ut til vre tvil: Nei, dette er ikke ekte. Jeg er jo ikke 20 liksom.)

Og vi fr aldri svar.

Jeg ligger henslengt p gulvet blant glitter, pennerog malepensler mens jeg er rar i kroppen. Dagen er bra og dagen er ikke bra og hodet mitt klarer ikke bestemme seg for hva det skal tro, s jeg river meg i hret mens jeg ler og prver samle meg, og skjnner plutselig hvor gal jeg ser ut nr jeg gjr snn. Hendene ned i fanget, fort, ikke se p de s slutter de se p deg.
I dag vet jeg hvordan det fles vre sinnsyk.
Resten av verden skjnner ingenting.

003-4.jpg picture by _-_BlackAndWhite_-_

Sov p gulvet med dyne og to pledd men gulvet er likevel vondt og jeg vet ikke hvorfor jeg sov der, men alt skjer p stua for tiden, veggene males og ting skrives med glitter rundt, jeg er aktiv og m vre p stua til en hver tid fler jeg. Til og med nr jeg skal sove, og ikke engang sofaen er lov ligge p.
Fler meg nesten litt kreativ nr jeg maler vegger og leker med glitter p gulvet. Tenker at det skal g dager, uker, mneder, r fr jeg begynner fle noe igjen, jeger lei av delegge folk, leiav at folk delegger meg, men jeg vet jo at det ikke gr. Jeg fler mer enn det jeg trenger, alltid. Blirbare rot i hodet og nr alle verdiene for x jeg setter inn i stykket fremdeles gir svaret -0,75 blir jeg liggende p gulvet og stirre p kalkulatoren mens jeg sier "Men hvorfor, hvorfor, hvorfor?" helttil jeg skjnner hvorfor, men det er for sent for prven har vrt og jeg har feilet.
Hrer p gamle mgp jr sanger og smiler og fler meg liten mens jeg skriver "Smil" p et A4 ark og pynter med glitterlim.
(Jeg tenkte at de trenger mer glitter i tilvrelsen, s det skal de f i morgen.)

Hjernen min klarer ikke finne ut av noe, tanketrdene slr knuter og humret blir ikke nytralt, det hopper mellom kjempeglad, kjempetrist, kjempefrustrert, tusen motsetninger p en gang,og jeg gleder meg til ting blir snn at jeg i det minste skjnner hvordan de er.
Pust.

So scared of breaking it.

Tar p de nye skoene, hye hler og rosa paljetter p, glitrer i lyset. Men uten sokker i, bare lys hud, ser det grotesk ut. Det er blodrer og muskler,huden virker gjennomsiktigsett med paljetter rundt,man ser alt, ingen detaljer er skjult.De ser gamle ut, en gammel dames ftter i en ung pikes sko.I de vakre skoene blir fttene styggere enn noen gang fr, styggere enn man kan se for seg.
Tar av skoene, fort, kan ikke ha de p river de av, ser i taket,prver ikke se p fttene mens huden i ansiktetfles strammere enn vanlig. Husker ansiktsmasken, den m av, stryker hnden over kinnet og kjenner at det er hardt og mykt p samme tid. Prver smile forsiktig, men kjenner at det ikke gr helt, ansiktet vil ikke.
Tar av alle klrne, fort, alt m g s fort n, og smetter inn i dusjen som ikke har rukket bli varm. Huden nupper seg og trangen til trekke seg vekk fra det kalde vannet blir vanskelig overse, mentil sluttblir vannet varmt og ansiktsmasken kan skylles vekk, ansiktet blir bevegelig igjen og hreter neste. Sjampoen er nesten tom, tvinger ut akkurat nok, kanskje litt for mye, men masserer det inn. Det er for mye skum, renner nedover skuldrene, ryggen, en stor skumdott lander nederst p venstre side avmagen, gnir det vekk, vannet renner nedover kroppen og fjerner alt, gjr alt nytt.
Raskt ut av dusjen, klr, sminke, fort, hastverk uten vite hvorfor. Sokker p, det viktigste av alt, sokker for skjule de stygge fttene, sokker for glemme oppdagelsen som ble gjort.
S de nye skoene igjen, og denne gangen er det pent, det frasttende bildet av ftter i nye sko er nrmest borte n. Ser i speilet, og konstanterer at det er bra, pent, og fttene, ingen andre kommer til skjnne hvor stygge fttene egentlig er.
Puster lettet ut og forlater huset.



(Jeg skriver rart fordi jeg tenker rart og legger inn rart og drlig bilde fordi ting ser rart og drlig ut.
Hsten er ikke min rstid.)

Om slutte kjenne folk.

Jeg husker at vi lekte kaniner og sjrvere.
Satt i busker og hoppet frem og tilbake, gjemte oss for mennesker, vi var ville kaniner og ingen mtte se oss, aldri.
Og huskene varskip, hun varalltid styrmann og jeg var alltid kaptein, og ingen fikk bli med leke. Var vi kaniner var vi kaniner, alle andre var idioter, og var vi sjrvere kunne eventuelt andre barn f vre erkefienden Jack.
Men aldri vre med oss. Alltid en viss avstand. For det var oss og ingen andre.

Jeg husker at vi hadde vrt oppe hele natten.
Moren hennes vknet og kom inn p rommet, tv'n var p og huns sliten ut, overrasket men sliten, i det hun spurte om vi hadde vrt vkne hele natten. Og vi innrmte at det hadde vi, uten mye om og men, og da hun spurte om vi hadde spist noe sa vi nei.
Jeg husker at hun forsvant ut av rommet og kom tilbake med vannmelon til oss, massevis av oppskjrt vannmelon, og sa at vi mtte f i oss nring.
Vannmelon. Vi mtte f i oss nring, og hun ga oss vannmelon.

Jeg husker at vi snakket i telefonen i flere timer.
Siden jeg bodde s langt unna mtte vi det, og vi utviklet telefonleker. Som bestille hamburgere fra McDonalds eller pizza fra Peppes Pizza, jeg tok som oftest i mot bestillingene, hun fant p hva de var, jeg var kundeservice da hun ringte for klage p at det ikke ble levert, og brtt stoppet leken av at vi lo eller kommeterte at det var litt vel mye ha p en hamburger, urealistisk.

Jeg husker da vi begynte miste hverandre.
Vi var bestevenner, men jeg husker s godt bursdagen hun inviterte meg i, som jeg aldri fortalte moren min om, for jeg hadde allerede planer den helgen. Jeg ly og sa at jeg skulle i familieselskap, og nr jeg tenker tilbake var det kanskje da vi sluttet vre bestevenner. Hun inviterte meg ret etter, og da kom jeg, og noe var annerledes.
Hunvar i bursdagsselskapet mitt ogs, et selskap som er s fjernt for meg at jeg ikke hadde husket at hun var der om jeg ikke hadde hatt bildene som bevis. Samme r var vi til ogmed p kinosammen, og det kjennes som det er s lenge siden,selv omtre r ikke erlenge, men det var da det virkelig var over.
dra p kino var det siste vi gjorde sammen.

Jeg husker difuse telefonsamtaler jeg hadde mens jeg gikk rundt i sola, barfot p det grnne gresset i hagen, mens hun fortalte at hun hadde ftt faren min som lrer og om de nye vennene, mens hun fortalte om psykologen og spiseforstyrrelsene, og alt var s fjernt, hun fortalte om et liv jeg ikke lenger var en del av.
Jeg husker ikke hva jeg fortalte.

Jeg husker den siste gangen jeg mtte henne.
Jeg var alene i byen, skulle g inn p Fretex, og plutselig var hun der, og jeg ble stende i noen sekunder og ikke kjenne henne igjen. Hun s p meg, og da skjnte jeg hvem hun var, og jeg vet hun tenkte det samme som meg, om hun skulle annerkjenne at jeg var der eller bare late som ingenting. S mangler det noe, minnet av det er borte, det neste jeg vet er at jeg er med henne og venter p bussen. Jeg vet ikke hva vi snakket om, jeg vet ikke hvem av oss som frst sa "Herregud, er det deg, s lenge siden sist!" men jeg vet at vi tilbragte tre kvarter sammen og at jeg ble sittende p en benk i to timer etter hun hadde dratt og prve skjnne hvordan det kunne vre den samme jenta jeg hadde lekt kanin med.

Det er s mange minner og s mange mennesker jeg ikke kan forst at jeg ikke kjenner lengre. Jeg skulle gitt s mye for kjenne henne igjen, og jegblir s sentimental av skrive dette, holder tilbake trer, for det er s rart innse atting ikke er som de var.
Det er s underlig trist hvordan man slutter kjenne folk.

Det er p tide at vi gjr noe selv.

Frysninger p ryggen, hrer p en sang jeg egentlig ikke skal like, men selv om hiphop er drlig musikk har de ofte utrolig fine tekster, s jeg hrer den igjen og igjen for teksten er akkurat det jeg trenger n, den gjr meg glad. Det er en periode hvor alt er bra, og jeg vil bare at det skal varevarevare i det uendelige.S glad for at jeg er glad, selv om det hres helt rart ut, for jeg er ofte glad, men likevel blir jeg enda gladere nr jeg skjnner at jeg er glad, for jeg fler at jeg fremstiller meg selv s trist.

Ser ugler og kart over alt, sstra mi hadde ugler pstrmpebuksa si og alle tvserier i verden harglobuser virker det som.I dag snakket jeg med morfar om at jeg har kjpt meg spanskordbok, han sier at det finnes jo p internett og at det er undvendig kjpe, og mamma sier at "hun liker jo ordbker s godt!", menhan skjnner likevel ikke.Jeg liker ikke nye ting. Morfar elsker teknologi. Det gjr jeg ogs, men jeg liker ha ordbker, jeg liker ha kart, for det er fint og trygt og ekte. Jeg kan holde den i hendene mine og bla i den og finne nye, fine ord.
Ordbker p internett lar deg ikke gjre det. De er ikke like greie forholde seg til.
Ordbker du kan bla iflese som faste holdepunkt i livet, og jeg vet det er rart snakke om ordbker, men jeg orker ikke late som jeg er noen jeg ikke er.

Det er mange sndager jeg bestemmer meg for ikke sove. Jeg vet ikke hvorfor, men mandager er ofte de verste dagene, og om jeg ikke sover bruker de lengre tid p komme, og nr de da til slutt kommer flerjeg at de gr bra likevelfordi jeg ikke har sovet, og uten svn blir jeg ofte gladere. Mandager er lange og harde, fr skjnte jeg aldri hvorfor folk ikke liker mandager, men n tror jeg at jeg vet, for mandager er en ny begynnelse, igjen, det kommer enda en uke og begynnelserer alltid vanskelige.Sndagene er slutten, folk hater sndager ogs, men jeg syns at ting slutter er helt greit, det er bare nr noe nytt skal begynne jeg blir urolig.
Jeg tror dette blir en snn natt hvor jeg ikke sover.
Det blir godt og fint, hih.

Nr tankene endelig samarbeider litt, om du bare lar deg selv ligge i senga og stirre i taketnoen timer s begynner tankene til slutt samarbeide igjen, de gjr det, og da gr ting ganske greit.

(Hvordan har du det?)

hits