oktober 2011

There's one thing on my mind.

Hører vann som renner, uten å åpne øynene sier jeg at han må skru av vasken, men det har han allerede gjort sier han, og det stemmer, og jeg forstår ikke hvorfor jeg fremdeles hører at den er på. Drar dyna rundt meg og snur meg vekk, sier gå vekk, det er varmt, sover helt inntil veggen og våkner alt for tidlig. Ser alt rotet på stua og det slår meg at jeg hadde en fest.

Og hvem er jeg da, hvem er dette, som har mennesker i huset og et liv? Det slår meg liksom, men jeg liker det, jeg tror det er bra. Så tar jeg oktoberbadet, er ikke alene, det er regner og er kaldt og jeg vet at nå er det snart vinter.


På skolen skal vi ha en gruppeoppgave hvor vi skal velge gruppene selv, og jeg gruer meg fordi jeg vet ingen velger meg. Men det går bra. Det er sånn det er. Jeg har gjort det ganske okei i det siste, begynner å bli flink i de vanskelige fagene jeg har valgt meg, begynner å ifinne meg med å sitte alene i dem. Det er ganske bra for meg, at jeg ikke går rundt som i fjor og lengter etter å være med. Jeg er nok med som det er.

Den vesle katten min er fremdeles bare god og myk, hun kommer og mjauer til meg, legger seg på tastaturet for å få oppmerksomheten min. Og det får hun jo. Dyr er så bra for kropp og sjel og alt som er.

Oh. Det er så mye og det er så rart og jeg er så opptatt hele tiden. Enten gjør jeg noe eller så sover jeg, nesten aldri tid. Tid er mangelvare, alltid mangelvare.

Tror jeg må sove. Det blir ofte sånn, noen ord før jeg må gi meg. Men søvn er jo bra.

Stand beside me.

Det er fint når han lover at vi skal sove lenge selv om jeg vet han kommer til å våkne senest ni og ikke få sove igjen, men la meg sove litt lengre.



Og så våkner jeg på søndagsmorgenen og der er han, fullt påkledd og med en kopp te til meg. Det var jeg som var trøtt og ville legge meg kvelden før, og det er jeg som våkner sist, mest fordi han ikke tørr la meg sove lengre, tuller med at det er fordi han er redd jeg slutter å puste. Men det er fint, og teen blir kald fordi han legger seg i senga med meg og vi blir liggende for lenge.

Lager en familie med småmislykkede papirsvaner og skriver norskoppgave mens katten sover ved siden av meg og jeg egentlig bare vil skrive brev. Og himmelen er rosa når jeg står opp om morgenen og jeg sykler til skolen med musikk på ørene, det er kaldt og jeg har begynt å bruke lue litt nå og da.

Så har vi knapt vann fordi det er vannlekasje i hele byen og jeg bruker en evighet på å få fylt opp vannkokeren, en kopp te, bare en, okei.

Men så vil jeg plutselig ikke ha te likevel. Jeg vil egentlig bare ha et glass vann med isbiter i.

Spiser klementiner og gjemmer meg under tepper fordi verden begynner å bli for kald.

På en dag med alt for mye regn.

Det regner og regner og regner og hagler og jeg vil gråte fordi jeg er gjennomvåt og kald og alt for trøtt, tre timer søvn er for lite. Har ikke følelse i lårene helt frem til det begynner å hagle, da kjenner jeg alt. Husker vi våknet en gang midt på natten og at han sa "vi sovnet visst vi" og plutselig er klokken halv seks og alarmen ringer og vi må ut i mørket og alt det våte. 

Dukker opp på skolen over en time før den begynner og ingen andre er der. Alt for stille. Kler av meg og prøver å tørke klærne, henger sokkene på ovnen og henger alt annet på stoler og pulter. Er iskald men kan ikke la meg selv være trøtt og trist hele dagen. Så går jeg like greit rundt, blåser opp ballonger, henger opp lapper, bare litt men akkurat nok, så de kanskje smiler litt ekstra. Det begynner etterhvert å dukke opp mennesker og en fyr setter seg ved siden av meg, snakker litt om været og ler litt av hvor våt jeg er, det skal ikke mer til og jeg føler meg plutselig himla bra selv om jeg egentlig er våt og kald og har vondt et sted inni meg.

For det er meg og det er en tekopp og det er den følelsen igjen. Vond og kald inni meg, små istapper som løsner og knuser eller smelter, jeg føles tom og jeg er lei av det der, det er ikke sånn det skal være nå.

Jeg skriver nesten ikke om vonde ting her lengre, fordi jeg har det egentlig veldig bra. Men det er en setning i en bok jeg tenker på så ofte, "Jeg har det bra, men jeg vet det ikke." og det er så alt for ofte meg. Så jeg prøver å banke det inn, at jeg har det bra, men noen ganger hører ikke hodet og kropppen på meg og jeg føler at jeg går i stykker.

Sånn som når jeg ikke får til å brette en papirtrane og vil gråte og kaste alt i veggen mens kjæresten min får det til og prøver å være snill og hjelpe meg, som bare gjør meg enda verre, det skal liksom ikke så mye til noen ganger. Men noen ganger blir man ødelagt og da er det greit å vite at det er lov og ikke verdens undergang så lenge det ikke er hele tiden. Kanskje får jeg ikke til alt og kanskje føler jeg meg dum og teit og kanskje er jeg livredd i fagene mine fordi jeg ikke har noen venner, men det er ikke det som er livet. Det er ikke det. Det er så himla mye mer.

For noen ganger snakker de jo til meg og noen ganger får jeg vite at jeg er himla flink og noen ganger føler jeg meg pen og noen ganger får jeg til ting og da er ting så bra. Det er alt det der som er poenget, ikke sant. Alt det andre orker jeg ikke tenke på eller skrive om lengre, fordi jeg vil ikke være sånn. Vil ikke gå rundt og ha det vondt uten grunn og fokusere på det, ikke sant. Så jeg fokuserer på alt det som er bra. 

Så jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men i dag var jeg altså trist og ødelagt men så gikk alt bra likevel fordi det skal ikke så mye til å få vondt men det skal ikke så mye til før alt blir bra heller. Tror jeg bare vil ha det sagt, ha det ute i verden, ikke sant. At noen ganger er alt himla vondt når istapper løsner og knuser inni meg, men jeg vet at det blir bra igjen, det blir alltid bra igjen.

It comes down to how curious you can be.

Det er veldig høst for tiden.










Jeg liker det faktisk ganske godt. Er alt for tidlig ute til bussen og leker med løv og blåser såpebobler i kaldt vær med sol. Ser en regnbue nærmest hver dag, og det klager jeg ikke det minste på. Sykler mørke strekninger klokka åtte uten refleks og tenker at nå kommer jeg til å dø, men ellers altså, ellers er det ganske bra.

Høstferien er over og jeg sitter på skolen og det er ikke sol i dag, men jeg kjenner det er godt å gå i gang igjen, stå opp til en skikkelig tid og gjøre noe fornuftig, ikke sant. Jeg har aldri godt av å ha for mye fri for da forsvinner jeg bare. Treet utenfor vinduet er helt gult og det sitter en skjære i det, og det slår meg at jeg gruer meg litt til gresset ikke er grønt lengre. Når det kommer så langt må det helst bare snø.
Men akkurat nå liker jeg verden og hvor okei den er.

We'd drive all night and talk about the world.

Det har vært høstferie og jeg har ikke hatt stort å si. Vasket og ryddet og drukket te og hatt kjæreste på besøk, det blir mye for meg, men fint. Gjort litt alt mulig.

Skrevet litt med fine penner.




Tatt midlertidige tatoveringer og følt meg fin.

Gått tur i fint høstvær.

Sånt noe, ikke sant. Og den siste tiden tilbringer jeg med katt i fanget, pepperkaker og sjokolademelk, trenger det fordi det plutselig er småting som ødelegger meg og gjør meg syk, men jeg bare later som ingenting og det har fungert ganske bra for meg en god stund nå. Utsetter å gråte og å tenke for mye så lenge som mulig, det er godt å bare ha det bra.

Katten løper frem og tilbake og hver gang jeg går noe sted følger hun etter, mjauer og vil ha kos eller noe godt eller hva som helst, bare oppmerksomhet, ikke sant. Og hun er så søt og fin at hun får alt hun vil ha. Jeg tror det er så bra å være katt, skulle ønske jeg var en, hvorfor er jeg ikke det, sukk.

Jajaja, høstferien er snart over og den siste kvelden jeg kan være oppe så lenge jeg vil tilbringer jeg med høy musikk mens jeg danser rundt på gulvet og er overalt, helt vill og må gjøre noe hele tiden, vært sånn mye i det siste og det er passe ålreit fordi jeg er omtrent helt manisk og glad. Så det jeg gjør klokken kvart over tolv er å sitte på verdens styggeste kjøkkengulv og fortelle meg selv at jeg lager kunstkunstkunst og lure på hva jeg skal med det.





(Vet det blir mye om katten men se, hun tror også at hun lager kunst og blir fin på labbene.)

Men så blir jeg helt utslitt og det er jeg nå og da må jeg sove. Pustpustpust, ikke sant. Smil.

Sol+regn.

I dag er det bare bilder nesten, til og med av meg, oi.



Det regnet og var sol samtidig, tenkte at høst kan være litt fint vel, høst er okei, høst er bra, og gikk ut for å ta noen bilder. Hylte da jeg så regnbuen, fineste og sterkeste regnbuen jeg har sett i mitt liv og bildene er ikke rettferdige mot den, oh. Fin. Løp inn i huset og sa kom ut kom ut kom ut alle sammen nå, så de kom ut og de så og jeg var glad.







Altså, hva kan jeg si, det var en fin dag, jeg følte meg fin, været var fint, livet var fint. Det er sånn det skal være, helst hele tiden.

Aim slow.

Så er det dette livet igjen. Jeg kommer aldri til å forstå det.

Slik så det ut her lørdags morgen og jeg tenkte herregud så fint lys og jeg tenkte herregud jeg hadde faktisk mennekser her i går kveld. Følte at jeg var begivenhetens sentrum før vi dro videre ut i verden, jeg, hallo, mennesker, og det slår meg at jeg faktisk har et liv og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har kjempet så lenge for å bli del av verden nå. Så, den morgenen, så ryddet vi opp og laget en fin frokost uten å gidde å tørke av bordet først og klokken var ikke elleve en gang, jeg som aldri står opp så tidlig, våknet rundt ni med fin kjæreste og klarte ikke sove mer. Noen dager blir det bare sånn og jeg liker det.



Så var det altalt for mange pannekaker og jeg tvang i meg to, mer enn nok for meg mens han spiste godt over dobbelt så mye. Jeg drikker vann med masse isbiter i for det er en sånn dag hvor jeg trenger kulde mer enn noe annet. Kosting og rydding med sol inn vinduet, merker at dette er bra. Det er ikke kvelden før som teller, det er dagen etter og hvordan ting er.



Hva kan jeg si, jeg hadde en god morgen. Det er ikke stort mer enn det jeg vil formidle.

hits