oktober 2013

Jeg har visst ingenting på stell.

Står med hånda i lomma, knuger rundt husnøklene, hver dag tror jeg at jeg mister de og jeg må minne meg selv på at jeg ikke mister nøkler, det har jeg aldri gjort. Venter på bussen, den påstår at den bruker 7 minutter hjem til meg, men det gjør den aldri. Likevel går den fort, og jeg har ikke hastverk, det har jeg jo ikke, men jeg liker ikke å vente. Og når jeg klager på at jeg ikke har nok tid, så kanskje det bare er min egen skyld fordi jeg ikke klarer å fordele tiden rett, jeg veit ikke, men jeg kan jo umulig ha så lite tid som jeg tror. Kanskje er jeg flink til å porsjonere ut penger, men tid, tid er noe helt annet.

Det er knallsol, fra bussen ser jeg på løvet som blåser i veikanten og tenker at det er en fin dag, jævlig fin, men når jeg kommer hjem okkuperer jeg to vaskemaskiner før jeg setter meg inne med teen min. Dypper pepperkaker i den og gleder meg til jul. Gleder meg til snøen, til å pakke meg inn og forsvinne. Sovner med håpet om at alt skal bli ålreit i morgen.

Den neste dagen er klokka halv ni på kvelden da jeg endelig snubler inn hjemme, dette livet, faen ass. Hun ene jeg bor med sier at det er tevann klart, tror ikke hun kunne sagt noe bedre akkurat da, men det hjelper liksom ikke likevel. Går inn på rommet mitt, dytter døra igjen med rompa og blir stående inntil den i ti-femten sekunder, før jeg trekker pusten og fortsetter inn i rommet. Setter meg i senga med tekoppen og vil gråte. Gråte over dyrene jeg ikke har, han som vil ha meg som fortjener bedre, kjøpesenteret jeg er sikker på får for lite besøkende, maten jeg ikke fortjener å spise, studiet som er alt for mye for meg, kosedyrene ingen kjøper, verden jeg ikke takler. Vil bare gråte for alt i verden. Men jeg klarer ikke, sitter bare apatisk og nipper til teen min. Gråter ikke. Og når jeg endelig legger meg tenker jeg igjen at det ikke er så ille, i morgen, i morgen blir det bra, i morgen har jeg tid, i morgen blir det ålreit.

(Bitene av blomsterpotta jeg knuste i forrige uke ligger fremdeles strødd på gulvet.)

Lever evig i håpet. Holder motet oppe. Alt blir snart ålreit.

Jeg er blitt likegyldig, det er et dårlig tegn.

Det er høsten igjen, og den går som den alltid går. Jeg imploderer, står paralysert og ser på at ting går til helvete. Har denne fæle følelsen av at jeg ikke kommer til å klare dette, våkner om morgenen og tenker at i dag, i dag blir jeg hjemme, jeg drar ikke på forelesning, det er ikke vits uansett. Det er ikke vits, så jeg kan like greit ligge i senga og gråte. Men jeg drar, hver eneste morgen. Jeg drar og jeg sitter der og jeg noterer og når jeg sitter med øvinger på tirsdager får jeg faktisk til noe. Jeg gir ikke opp, samme hvor mye jeg vil. Er ikke mentalt i stand til det. Men på fredag har jeg midtsemester og jeg veit jeg stryker. Har aldri strøket på noe i hele mitt liv, tar det helt rolig, jeg veit ikke hvem jeg er lengre. Trøster meg selv med at sånn som dette er det hvert år, følelsen av at ingenting går bra, og at om jeg bare overlever til våren så ordner det seg. Det gjør alltid det.



Men det er fint ute, da. Kan si mye dritt om høsten, men den er ålreit når bladene ikke helt har begynt å råtne på bakken enda, når de nettopp har falt og det er bitende kaldt om morgenen med en hvit himmel og sola som sakte kommer i løpet av dagen. Da er det ganske okei. Jeg sparker blader og går rundt på Gløshaugen i ny, rosa dunjakke. Tenker at jeg er en av disse jentene, dunjakkejentene, men det er ålreit, det også. Har et stappfullt kjøleskap, veksler mellom å tenke at jeg ikke kan spise en ting mer, og å tenke at jeg må, for hvis ikke går det ut på dato. Lever likevel for det meste på te og ser druene mugle og melka bli klumpete uten å tenke over det.

Knuste blomsterpotta mi i dag. Bitene ligger fortsatt på gulvet, store deler og små skår. Går rundt dem i stedet for å plukke de opp. Det er slik det blir av og til. Satser på sol og mer tid og krefter til å gjøre ting i morgen.

hits