november 2009

Winters have come and gone.

Jeg er i Brønnøysund nå.
Jeg har en sosial helg, ikke sant. Det er bra.

147

Sånn ser det ut. En Chris som leker med hunden og en Alex som fyrer i peisen.
Neida, det der var i går kveld. Nå ser det ikke sånn ut lengre. Men det er hyggelig og sosialt i alle fall. 
Og det er deguser her. Som danser. De virket skumle men det er de ikke, det kan jeg faktisk bekrefte.
Sånn hvis du lurte liksom.
Alt i alt er det kjempefint å være her, fordi jeg ser ikke Chris og Alex så ofte.

Men det tok hundre år å komme hit da. Det var veldig kjedelig.
042
Og på Grong holdt jeg på å fryse i hjel.
Så da lekte jeg med kameraet for å få tiden til å gå og glemme kulda litt.

085 copy
Og blåste såpebobler. (Sjokkerte det noen? Nei.)
Men det var kaldt likevel, da. Så det fungerte ikke helt.

Og jeg har ikke klær til været. 
For nå er det snø. SNØ.
Jeg har tynne thights og skjørt. Men det går så fint så, jeg er robust og tåler hardt vær, eheh.

Ble et kjedelig innlegg. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, det blir sånn når jeg faktisk er sosial og har et liv.
Hva sier man om det, liksom?
Jaja. Jeg er i Brønnøysund og det er fiiint.
Vær glad på mine vegne da, vet du.
(For alle må smile litt mer.)

Kan ikke vi kall en spade førr en spade.

Fintfintfint, jeg er glad for tiden, går rundt og gleder meg til helga og tenker fine tanker og ser bare fint på alt selv om ørepluggene mine er ødelagte (Jeg drømte det i natt! Og så skjedde det i norsktimen! Like ekkelt hver gang sånt skjer) og selv om jeg aldri helt kommer til saken. Jeg surrer litt rundt og i det ene øyeblikket skal jeg skifte på hamsterburet og i det neste skal jeg lage sjokolademelk, så jeg bruker litt tid på å få ting gjort. Jeg har ikke fokus lengre, det er litt uvanlig men siden jeg er så glad så går det greit.
(Litt lei av lilla hår men det er ikke så farlig)

Har fått Kråkesølv cd av mamma og den er så fin så fin og jeg sitter og studerer coveret for det er så pent, andreplass på fineste utseende. Jeg har flyttet inn på kjøkkenet, her har jeg bodd i to dager, jeg liker kjøkkenet vårt selv om det er kjempestygt. Sitter ved kjøkkenbordet og skriver, men jeg lager også mat, regnbuemuffins med konditorfarge i og blåbærpai og steker speilegg med egg som gikk ut på dato i går. Det er første gang jeg smaker pai og jeg vet nå at jeg bare liker blåbærpai hvis den har masse krem på toppen. Men det er jo ikke så vanskelig å fikse. Og jeg vet at jeg liker speilegg også, men bare hvis plomma har sprukket. Det er så fint å lære noe nytt om seg selv syns jeg.
Jeg står på stolen og synger "Æ sparka nedover, spark mæ tebake" for de har så fin dialekt og det er like før jeg faller men mamma sier at det er bra jeg er glad.
Det syns jeg også.

012

011

Vet du hva, nå skal jeg ut for å legge meg på åkeren og se på stjerneskudd, håper det blir like kult som jeg ser for meg.
For jeg har bare sett ett stjerneskudd hele livet, så dette er ganske stort for meg.
(Hvis jeg ikke ser noen blir jeg litt trist.)

Vi så mot himmelen.

006
(Buss)
087
(Tog)
121
(Den kinoen med alle planetene og stjernetegnene)
002
(Bowlinghall)

Jeg sitter og drikker tykk, tykk, tykk sjokolademelk som bare smaker sjokolade og nesten ikke melk, jeg har Dumbo plaster på tommelen og jeg tenkte at nå kan jeg fortelle om et av prosjektene mine.

Jeg fester sånne tøffe lapper overalt. Altså, jeg ryddet i skuffer og skap forleden og snublet over en sånn litt morsom maskinting til å lage lapper med, og jeg kom kjapt frem til at det var ypperlig til et nytt, lite, usynlig prosjekt. Så jeg skriver små, fine ting og fester over alt, på bord og benker og gjerder og stoler, over alt hvor noen kanskje ser det og kanskje blir litt glad. Greia til å lage lapper med ligger til en hver tid i veska mi så jeg kan feste lapper når jeg føler for det, og selv om jeg tenkte jeg skulle ta bilder av alle plassene jeg festet de glemte jeg det ganske fort. Men det er ikke så farlig, for jeg vet jo at jeg har gjort det, og selv om det sikkert er noen som fjerner alle etter hvert så går det greit.
For jeg liker å gjøre det likevel. Og kanskje noen som snubler over en av de liker at jeg gjør det også.
Det er jo det jeg håper på.

(Men snart slår jeg til med det fineste prosjektet jeg har hatt, jeg har sommerfugler i magen og gleder meg så himla mye. Men jeg trenger hjelp til det for det er litt for stort til at det går alene, så Sissel, har du tid?)

My batteries died some time ago.

045 copy

Dette var meg en eller annen gang i løpet av uka. I fin kåpelignende sak og høye hæler og med såpebobler i lomma fant jeg ut at jeg ville klatre opp i det store treet nederst i hagen. Der henger det en hageslange og det er dessuten det eneste treet som fremdeles har blader, så det føltes plutselig rett å gjøre det. Det var ganske kaldt og ganske fint, og etter en stund kom den ene katten min og mjauet til meg for at jeg skulle ha meg ned og leke med han. Han har en tendens til å plage meg hver gang jeg beveger meg ut døra, men det går egentlig greit. Fint å vite at jeg blir satt pris på, ehheh.
Har funnet ut at det blir mye såpebobler for tiden, men jeg blir fremdeles så grenseløst glad når andre mennesker gir uttrykk for at de liker det. Så da blir det sånn at jeg har det med meg over alt for å bedre mitt og andres humør, og det funker veldig bra.
Fra en ting til en annen, nå ser forøvrig ikke håret mitt ut som på bildet lengre, samme dag som bildet ble tatt fikk jeg det over meg at jeg ville helfarge det for første gang på over ett år. Så nå er det lilla. Oida. Det kommer jeg til å bli lei av fort tror jeg, men akkurat nå liker jeg det. (Og det jeg liker enda bedre er at folk er så utrolig vant til det at de nesten ikke gidder å si noe om det lengre.)

For tiden ser jeg for mye fælt. Og jeg gjør ingenting med det.
Jeg skjønner ikke hva som gjør at jeg blir så feig at jeg bare lar det passere. Jeg sier jo til meg selv at jeg skal være litt mer nøytral, prøve å ikke gjøre så mye ut av meg. Men er det dermed sagt at det er greit å bare se på?
Det er jo ikke det.

Egentlig er jeg trøtt og sliten. Ikke bare i øyeblikket men sånn generelt. 
Men ganske glad selv om jeg er sliten, så det er fint. 
Hører på musikk jeg likte for tre år siden og drikker vann.
Det blir bare vann for tiden. Kanskje det er fordi det har sluttet å regne.
Tørr høst, men bladene har falt av nesten alle trærne allerede.
Høsten er snart over og jeg grugleder meg til vinteren kommer.
Jeg har jo ikke vinterklær, det blir for kaldt for meg, jo.
Kan jo ikke blåse såpebobler uten å nesten fryse av meg fingrene nå, så tenk hvordan det skal gå når kulda virkelig slår til.

Neida, jeg tror egentlig det går greit.
Har jo overlevd vinteren så mange ganger før.

Det er til å gråte av.

Innrøm det, sa han. Men jeg kommer aldri til å gjøre det.
(For jeg føler ingen verdens ting)


Jeg hadde mange folk i huset i går, noen fremmede folk til og med, og jeg begynte ikke å gråte når de dro.
Jeg ser på det som en stor triumf. Jeg er faktisk veldig stolt over at jeg klarte å ha elleve (!) personer på besøk og likevel ha det ganske gøy. Det er fremgang. Helt enormt, for å være ærlig. Jeg var naturligvis helt ødelagt i hele dag og fikk lov til å ikke være med på min søsters bursdagsselskap med masse familiemedlemmer (Når jeg først blir sånn klarer jeg ikke engang familien), men det er fremgang likevel. Mot slutten i går endte jeg riktignok opp med å si mer eller mindre "kom dere hjem, nå er det nok" men jeg var likevel kjempeflink. 
Egentlig syns jeg alle burde være litt glade på mine vegne. For jeg er stolt, jeg. Så jeg skriver et helt blogginnlegg for å skryte av det, eheheh.
Nei'a, kanskje ikke helt sånn. Men jeg har bare så lyst til å dele noe positivt om hvordan jeg har det for en gangs skyld, føler at det har blitt veldig mye "Jeg har det ikke bra, jeg vet ingenting lengre" her, så tenkte jeg skulle vise at jeg kan klare ting jeg også.

Jeg sitter og spiser sjokolade og drikker vann og vil se Freaks and Geeks men kan ikke for jeg og mamma ser det sammen og hun sovna for lenge siden.
Den der greia mi for å være sosial har endra seg litt nemlig, før sovna jeg med en gang fordi jeg var så utslitt, men nå har det blitt sånn at jeg ikke får sove i det hele tatt, så da sitter jeg her og har nettopp sett Pocahontas (Forresten har jeg, helt uten å egentlig planlegge det, fått en ganske okei samling av Disneyprinsesser, og jeg fikk nettopp Pocahontas og John Smith. Hvor kult er ikke det, da?) og tenker på alt, og da går jeg og henter et knekkebrød i stedet for sjokolade. 
Det er egentlig ikke så mye å tenke på. Men det er der likevel.
Jeg har blitt grusomt flink til å ikke føle så mye, så hvorfor kan jeg ikke bli like flink til å ikke tenke så mye?

Nå fikk jeg sånn at knyttneven rykka til mot hodet mitt. Og sånn at jeg fikk veldig lyst til å helle alt vannet mitt over meg. Det var faktisk ganske mye som skjedde på en gang og jeg ble nesten redd for at gråten som ikke kom tidligere i dag skulle komme nå. Men den gjorde ikke det og jeg har tatt meg sammen igjen nå.
Noen ganger tror jeg at det feiler meg noe.

hits