november 2010

Sometimes I close my eyes.

Apati.
Det der med å bli en del av verden, jeg tror det gikk ganske bra. Jeg begynte utrolig bra. Fortsatte ganske bra. Og noe i meg tror at jeg klarte å berge meg selv om det ikke føles sånn. Det var en fin kveld. Himla bra. I alle fall starten, den var bedre enn jeg så for meg. Tror kanskje jeg snart er en del av verden på heltid. Men alt gikk ikke som jeg tenkte.
Det skjedde ting jeg ikke hadde forutsett. Jeg trodde ingenting kunne ødelegge, jeg trodde jeg hadde tenkt på alle mulige situasjoner, jeg trodde oversiktene og skjemaene jeg skrev ned var feilfrie, for det er sånt jeg gjør når jeg er usikker og nervøs og ikke vet. Trodde jeg hadde planlagt for alle mulige utfall.
Men jeg feila, for du kan ikke forutse mennesker. De er uforutsigbare og kan gjøre hva som helst, spesielt i fylla, man kan ikke lage en oversikt over hva de kan finne på samme hvor mye man prøver. Trodde jeg visste alt de kunne finne på, men mennesker, det er derfor jeg ikke burde få omgås de, for jeg klarer ikke å forutse hva de skal gjøre og det gjør meg gal. Trodde jeg kunne fikse alt som kunne gå galt, men jeg kunne visst ikke det.i.
Mennesker, de er ikke okei i det hele tatt. Ikke det minste.

Jeg blir bare apatisk og lei meg, ikke sur, sånn som jeg burde. Jeg er ikke sur, jeg lurer bare på hva som er galt med meg, hvorfor ting alltid ser ut til å bli sånn. Legger meg flat.
Men jeg får egentlig ikke lov til dette, jeg vil ikke skrive så mye om triste ting, selv om jeg bare vil gråte nå. Skal slutte å være sånn. Det var jo noe som gikk som det skulle, nemlig at jeg tror jeg er del av verden. Helt ærlig, nå har jeg prøvd i flere måneder, og jeg tror det har gått. Jeg er himla stolt. Jeg tror ingen andre la merke til alt som gikk galt. Jeg tror jeg klarte meg skikkelig bra. Tror, håper, ønsker, at de kanskje liker meg. Lyspunkt nå når jeg ikke har det så bra med meg selv, at kanskje gikk det som jeg ville likevel, kanskje ordna det seg, kanskje klarte jeg det. For helt frem til slutten, så var det akkurat så bra som jeg trodde det skulle bli. Himla bra.
Jeg tror jeg klarte det. Og jeg er ikke knust, selv om man kanskje skulle tro det.
Egentlig, så har jeg vært ganske flink og er ganske stolt av meg selv. Skal tvinge meg selv til å huske det, til jeg blir annet enn apatisk eller trist, til jeg blir glad igjen.
Ingenting kan knuse meg. Jeg nekter.

Lær mæ noe nytt i dag.

Jeg tror jeg har funnet veien inn.
Jeg tror, at i kveld, så blir jeg kanskje en del av verden. Så glad at jeg hopper rundt på gulvet, selv om jeg vet det er teit å bli så glad for noe andre folk tar som en selvfølge. Men i kveld blir så bra. Uansett hva som skjer, tror jeg at i kveld blir himla bra, ting kan gå galt men da kan jeg fikse det, jeg kommer ikke til å la noe ødelegge. Kvelden blir bra uansett hva som skjer, men så langt ser den ut til å bli bedre enn jeg trodde.
I kveld kan ingenting knuse meg. Ingenting.

Og det morsomme, det er at nå er jeg redd, for det her, det vet jeg ikke hvordan man gjør. I hele går var det alt jeg tenkte på, at det skulle bli bra i kveld, men at jeg ville noe mer, da hadde det vært bedre, og nå, som ting går som jeg vil, er jeg redd for å ødelegge. Det kan bli så bra, så himla bra, så jeg må ikke ødelegge så det ikke blir så bra som det kan bli. Det er ukjent og skummelt, så jeg er redd og nervøs, men mest, så er jeg glad.
Kanskje har jeg funnet veien inn, kanskje blir jeg en del av verden i kveld.
Det er fint og skummelt på samme tid.

Ønsk meg lykke til.

(Ha en fin kveld, og ikke bli knust. I tilfelle ting går galt for meg vil jeg at alle andre skal ha det bra.)

Noen har ødelagt meg igjen.

Strengt tatt... så burde jeg ikke få lov til å tenke. Eller omgås folk. Eller føle noe som helst.
For jeg overanalyserer og blir helt rar i hodet og kroppen og det er sykt hvordan en enkelt samtale kan gjøre sånn at jeg ikke kan stå på beina eller puste skikkelig, hvordan en enkelt tanke som setter seg i hodet mitt får meg til å ligge på gulvet og stirre i taket, hvordan jeg klarer å tenke og føle for mye hele tiden.
Tenker og føler alltid mer enn jeg skal.
Jeg sa det skulle gå dager, uker, måneder, år, før jeg begynte å føle noe som helst igjen, men jeg visste det var løgn og umulig å gjennomføre. Og nå er jeg her, hodet mitt roter sånn og plutselig må jeg bare snakke høyt med meg selv, si at nå skal vi finne ut av dette, hør på meg nå, vi tar oss sammen, skjerp deg, vi trenger ikke la det være sånn, og det er da jeg er glad ingen kan høre meg for det tar seg ikke ut.

Du aner ikke, hvor bra alt egentlig er. Det er så vidt jeg klarer å få det med meg selv. Vi aner ikke, men ting er egentlig skikkelig bra for tiden, jeg mener det. Ting er så sykt bra, det er bare jeg som ikke klarer å fokusere på det likevel, om det bare ikke hadde vært for at jeg tenker og føler og roter til ting hadde alt vært bra. Hadde jeg levd i en verden hvor jeg ikke trengte å omgås folk, hadde det spart meg for så mange tanker, spart meg for å tenke på hvorfor de gjør som de gjør. Jeg vet jo ikke engang hvorfor jeg selv gjør som jeg gjør. Spør meg selv høyt om hvorfor i alle dager jeg gjorde det, hva jeg vil oppnå, men jeg vet ikke. Det er så mye skole at jeg blir gal, og det er så vanskelig å være flink når jeg bare må legge hodet ned på pulten og vil forsvinne. De tror jeg er trøtt og sliten, men jeg er ikke trøtt, jeg har bare så mange tanker jeg ikke klarer å sortere og få noe fornuftig ut av.

Ting er skikkelig bra, hodet mitt skjønner det bare ikke. Vi er ikke enige, jeg og tankene mine. Vi krangler, og akkurat nå krangler vi om at jeg overanalyserer og bekymrer meg og stresser og føler og tenker, mens jeg egentlig bare skal leve og smile. Ikke bry meg så hardt. Ikke tenke. Ikke føle. Det fører aldri noe bra med seg.
Ting hadde vært mye lettere om noen fra starten av hadde skjønt at jeg ikke kan omgås folk og nektet meg det.
Eller i det minste lært meg å ikke føle og tenke så mye.
(Og ja, jeg vet at dette innlegget får meg til å høres schizofren ut, men lover, det er ikke sånn altså.)

Come crashing down.

Det gjentar seg.
Jeg sitter på gulvet i dusjen, varmt vann, jeg sitter der for å tenke og bli varm, for jeg er kald og hodet er rot. Jeg tenker mye i dusjen, det blir gjerne sånn, det er rart hvordan det alltid skal bli sånn. Prøver å få meg selv til å gå gjennom alt som har blitt sagt og gjort kronologisk, få oversikt, men det er så vanskelig, tankene hopper for mye fremover og bakover, jeg må tvinge meg selv til å gå tilbake dit jeg var, og plutselig spretter jeg opp og blir svimmel, faller ned igjen, men uten å ha gått gjennom alt har jeg innsett at det gjentar seg.
Det var sånn igjen, situasjonen er ikke den samme men den er det likevel, det gjentar seg, til og med musikken jeg hørte på, jeg har umerkelig begynt å høre på den igjen, og det er egentlig bra. Da slipper jeg å ødelegge ny musikk, men det er allerede tre sanger som har blitt ødelagt helt uten at jeg har merka det. 
Anne sa at jeg kan trøste meg med at jeg ikke må være trist dagen etter premieren, og det har jeg ikke trengt. I fjor våkna jeg til Anne som sa "Jeg tror ikke du blir glad for å høre dette". I år våkna jeg bare til norsktentamen. 
Hodet mitt kan tro ting gjentar seg, men alt i alt, så er dette noe helt annet. Helt annet. Selv om mye er likt. Som at jeg sitter og venter på at filmen skal begynne og tar opp mobilen for å sjekke at lydløs er på, men egentlig gjør noe helt annet. Skjønner ikke hvorfor jeg trodde det var det samme, noe er gjentakelse, men egentlig, så er det ikke likt i det hele tatt.

Lysene på soverommet er av. Jeg skjønner ikke, ser mønsteret på dynetrekket klart, men så merker jeg hvorfor det fremdeles er lyst, det er månen, den skinner inn vinduet mitt og jeg gaper, tenker for meg selv at nå blir det månelyst, ler litt, og ligger lenge og betrakter hvordan halve dyna mi er opplyst og den andre halvdelen er i mørke. Månen er undervurdert, tenker jeg, og selv om gleden siver ut så er den der enda og det er bra, men likevel tar jeg meg selv i å rive meg i håret med hodet bøyd ned mot gulvet og merke at smykket mitt passerer nesa og at gulvet er kaldt og at håret blir vått.
Liker at jeg endelig har oppdaget at månen virkelig lyser. Fint.

So I'm not moving.

Det gjorde vondt i brystet, så himla vondt, og jeg var svimmel og greide ikke stå, og akkurat da følte jeg meg udugelig der jeg lå på gulvet med beina på en benk og ikke klarte å reise meg.
 
Gleden min forsvinner sakte men sikkert, jeg er som en ballong med et bitte lite hull, lufta siver sakte ut og om man presser litt på den går det fortere. Det er bitte små nedturer som er store for meg som gjør at gleden blir mer og mer borte, og jeg ventet jo på det, det er ikke noe sjokk, og jeg er lettet over at jeg ikke bare datt og knuste i bakken som jeg hadde trodd, men daler sakte ned og klarer å forberede meg. Det er fint, snilt av de, selv om jeg ikke vet helt hvem jeg syns det er snilt av, for det er jo ingen andre enn meg selv som gjør det sånn. Jeg er halvglad enda, litt sånn at jeg tenker jaja, det går jo greit, og prøver å fokusere på alt det som er bra, for det er mye men ingenting er helt som jeg vil og da blir det ikke greit i hodet mitt likevel. Hodet mitt roter sånn. Prøver å holde på gleden for jeg elsker den, vanskelig, bare noen dager til vær så snill, ikke forsvinn helt, jeg vil ikke være sånn. 

Men i dusjen følte jeg at jeg vasket alt av meg, jeg smetter inn så de ikke skal se meg og såper meg inn så fort jeg bare kan og midt i det blir jeg stående og skjønne at nå vasker jeg det vekk, nå finnes det ikke mer, ingenting finnes mer, og akkurat da var det nok, jeg har ikke kommet meg helt etter det, selv om jeg ikke helt vet hvorfor jeg tror det ikke finnes mer, for det kan ikke vaskes vekk, handlinger, følelser, ord, det kan ikke vaskes vekk, ingenting kan vaskes vekk, men jeg blir trist likevel. Vil ikke at det skal vaskes vekk og forsvinne, men uansett forsvinner det ikke, prøver å få meg selv til å huske det, det kan la være å fortsette, det kan glemmes, de siste timene, dagene, ukene, månedene, alt kan kanskje glemmes før eller siden, men det kan ikke forsvinne, det kan ikke, ting som har blitt gjort, fortid, det forsvinner ikke. Forsvinner aldri. Men det er ingen bevis, jeg føler jeg har vasket vekk alle spor av alt som har skjedd den siste tiden, gleden, vasket vekk, handlinger, ord, følelser, den siste tiden er borte, og jeg vet ikke hva den siste tiden er, hvor langt tidsrom det er, men nå er alle spor av det borte, som om folk kunne se alt som et lag på huden min før i dag, men de kunne ikke det, de vet ikke, men jeg føler at nå er det borte for godt og de kan i alle fall ikke se det nå.  Men det forsvinner ikke, sier jeg til meg selv, vær glad for det forsvinner ikke, ingenting kan få det til å forsvinne, fortid kan ikke vaskes vekk, trøster jeg meg selv med.
Men hva hvis jeg en dag vil at det skal forsvinne?
Man kan ikke fjerne fortiden, den forsvinner ikke. Jeg skriver bare tull ingen forstår, men hodet er ikke helt med og tankene må ut et sted så jeg kanskje kan begynne å fungere igjen snart.

Å ta på seg de samme klærne igjen etterpå føltes ikke rett, klær som hadde spor av det, selv om jeg ikke er helt sikker på nøyaktig hva det er, jeg bare følte at jeg vasket det vekk.
Men det forsvinner ikke.

Give me reason.

Han ser på meg fra andre siden av sofaen og jeg forstår ikke. Jeg spør henne hvem han er, men hun vet ikke, han ser mye på deg da, sier hun, og jeg vet det. Han ser masse på meg. Og sånn fortsetter det. Han og kompisen kommer og går, men hver gang de sitter der og jeg sitter der ser han på meg, og jeg forstår det ikke men ser på han og smiler. Han virker jo grei, så da trekker jeg slutninger om at han er det. Og plutselig strekker han en hånd mot meg, det er en flaske i den, jeg ser opp på han og han smiler, og jeg tar til slutt flaksen og drikker litt mens tanker om dop og metanol suser gjennom hodet mitt og jeg håper at jeg ikke blir blind

På et punkt, lenge etter jeg smakte på det som kunne vært farlig, begynner jeg å hikke, og det er det mest dramatiske som skjer. Jeg ler meg skakk i hjel og sammenligner meg selv med Dumbo og andre disneyfigurer, stort verre er det ikke. Det skjer ingenting ille denne kvelden. Og han ser fremdeles på meg, det føles som det har gått en evighet og han ser fremdeles på meg med jevne mellomrom, men sier fremdeles ingenting. Jeg møter blikket, han løfter opp flaksa som for å spørre om jeg vil ha, og jeg skakker på hodet og trekker på skuldrene som for å si at joda, jeg kan ta litt, mens jeg tenker at det egentlig er en videre merkelig og teit måte å ta kontakt med meg på. Vi kjenner ikke hverandre og vi sier ingenting.

Det er musikk og latter og jeg danser alene, og da jeg setter meg i sofaen igjen er det ikke så mange der. Så kommer han gående, uten kompisen han har vært sammen med hele kvelden, og jeg tenker at nå, nå må han sette seg ved siden av meg, nå må han, jeg vet ikke hvorfor det plutselig er så viktig, men noe i hodet mitt sier at det er det eneste logiske han kan gjøre, hvis jeg skal skjønne noe som helst av dette må han sette seg her, på den ledige plassen ved siden av meg, nå med en gang.
Men det gjør han ikke. Han setter seg der han har sittet hele kvelden, ser litt på meg nå og da, og jeg skjønner ikke hva dette er, for logisk er det tydeligvis ikke.

Jeg snakker med mennesker, koser meg, er fornøyd med kvelden selv om jeg nesten ikke kjenner noen, men i det jeg går ut for å få luft ser jeg han stå der, i en mørk flokk av gutter, det er et under at jeg i det hele tatt kjenner han igjen i mørket. Og han ser meg, jeg smiler, han smiler tilbake, snur seg mot flokken igjen, og jeg er nesten helt sikker på at det neste han gjør er å komme bort til meg, og endelig forstår jeg litt av det som skjer og ting gir mening.

Hodet mitt roter så mye med ting, og etter lørdagen har jeg vært så ufattelig glad og det skremmer vettet av meg. Kan ikke la meg selv være så glad, for glad, for ting er aldri så bra som man tror. Men jeg tror jeg trenger å våkne klokka fem på natta og ikke få sove igjen, tenke fine tanker mens jeg ruller rundt i senga fordi jeg har verdens beste følelse i kroppen som holder meg våken, uten å vite hva jeg er glad for. Har savnet å være så glad, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg er sånn engang. Helt rart.
Velger å late som at det er greit å være glad når du har vært på en fin fest hvor ingenting dumt skjedde. Noen ganger er fremmede som snakker med deg, å danse alene og å hikke som en full disneyfigur akkurat det man trenger, selv om man ikke skulle tro det.

So they will notice me.

Jeg løper. Ser opp mot himmelen og ser at det er overskyet, ingen stjerner, fremdeles ingen stjerner, vi har sett etter stjener i en time men det er ingen, og jeg løper enda fortere. Sklir på isen, faller ikke, fortsetter, kan ikke stoppe, vil bare vekk. Vet ikke hva jeg løper fra, kanskje meg selv, verden, han, de, kulda, alt. Vil bare løpe vekk fra alt. Tidligere løp jeg for å rekke toget, og jeg gråt da jeg skjønte at det var min skyld at vi ikke rakk det og måtte vente en time, kom gående til stasjonen og satte meg ned og gråt og fikk klem og forsikringer om at det gikk bra men gråt likevel, og jeg hylte da det kom et tog jeg ikke tenkte skulle komme for da gikk det jo bra og jeg gråt litt mer.
Men plutselig løper jeg igjen, sammme dag, men ikke til toget, uten å vite hva jeg løper fra eller til. Jeg vet bare at jeg lo, han sa hæ og jeg lo og gikk videre, og da jeg var utenfor synsvidde løp jeg, så opp, løp fortere, ble sliten men kunne ikke stoppe, løp lenge, helt til jeg kom hjem, andpusten foran døra og låste meg inne. Kalde hender, vanskelig å bruke nøkkelen og i hodet er alt bare rot. Ingenting er galt men alt er galt likevel og jeg føler meg så teit for jeg har det jo bra.
Løper for livet, sa han. Løper fra eller til det, spurte han.
Løper omkapp.

For tiden fungerer ikke ting som de skal, for jeg føler at jeg ikke er viktig og at ingen ser meg, selv om jeg vet det er dumt.
Når jeg ler og smiler hele tiden, er det ingen som tar meg seriøst.
Ikke en gang når jeg vil, for når man har lært seg å smile når man blir for alvorlig klarer man før eller siden ikke å la være.
Og ingen tar noen som smiler og ler seriøst.

Siste gang på lenge jeg skal si sånn, tar meg sammen nå, lover.
Det er bare det at det er natt og uka har vært hard og jeg klarer ikke helt å se lyst på ting. I morgen er det en fest og jeg håper det er akkurat det jeg trenger, glemme verden og forsvinne i meg selv og danse selv om ingen vil danse med meg.

Om å lage snøengler.

I hodet mitt er det fredag. Jeg henger ikke med. Denne uka har det blitt vinter for fullt, det er snø over alt og kaldt.
Det er ikke noe jeg er helt glad for, folk går med høye hæler på snø og is, har du hørt den lyden det lager, det gjør så vondt i hele kroppen, spesielt et sted bak i nakken sånn at det kjennes ut som hele hodet mitt skal falle av. Til slutt må jeg bare si at unnskyld, men jeg kan ikke gå med deg, og trekke meg unna.

Jeg har vært på gråten og ikke hatt lyst til å være med mer, jeg har vært kald, jeg har ledd, jeg har følt meg bra og innsett at sånn gjør man det, sånn inkluderer man seg selv, jeg har vært udugelig og jeg har følt meg rar, tre dager som har vært nesten alt hvor så mye har skjedd og jeg kjenner at jeg syns det er nok nå. 

Vennene mine er flaue over meg og resten av verden lurer på hva som feiler meg, men herregud, hva skal du med snø om du ikke kan lage snøengler?



Selv om noen ganger, mens du ligger der med verdens største smil og lager en, kommer noen og kaster snø på deg, masse, virker som det aldri skal stoppe, og du vil plutselig bare gråte mens du mumler "Vær så snill, slutt" fordi du ikke klarer å få frem noe annet, ikke orker å bli sint. Kjenner bare at det er kaldt og at du vil være sint for folk tror de er morsomme, men det er bare når det går utover andre enn meg at jeg blir sint. Ellers så blir jeg bare trist og tar i mot, sutrer og blir liten.

Så sånn er dagene, jeg lager snøengler, mange, og når jeg kommer inn i kantina dekt av snø ser jeg ikke menneskene, et sted bak i hodet vet jeg at de ser meg og jeg merker at noen ler, men jeg er bare glad så jeg ser ikke de, jeg står der bare og rister av meg snøen mens jeg ler, jeg også. Deretter går jeg ut igjen og lager flere, og til slutt ruller jeg bare rundt i snøen til jeg ikke kan kjenne hendene mine lengre og da gir jeg meg og går gjennom hele kantina, kanskje fordi jeg vil at de skal se at jeg ikke alltid er redd. Ser ikke ut og er gjennomvåt resten av dagen fordi jeg ikke har vinterklær, bare shorts og ullgenser. Og det er da jeg ikke kjenner noe behov for å være en del av fellesskapet, når vennene mine prøver å nekte meg og holde meg fast og folk i klassen ikke trenger å spørre om hvorfor sokkene og genseren min henger til tørk på stolen, bare smiler, det er da jeg kjenner at jeg driter i om de liker meg eller ikke, for hvis jeg ikke lager snøengler kommer jeg ikke til å like meg selv.

Jeg er ikke helt med, sånn som jeg aller helst vil, men jeg har kommet såpass inn i verden at jeg føler meg bra og ikke helt utstøtt. Jeg er meg og de er snille mot meg, og det er nok, jeg er bra. Og det er når jeg føler meg sånn at jeg kan slappe av nok til å gjøre det jeg vil, være akkurat så rar som jeg er. For jeg vet at de tror det feiler meg noe, de kan mene hva enn de vil, men jeg lager så mange snøengler jeg føler for. Det er greit å bli kald og våt så lenge man velger det selv.

Dagene har vært mye fælt og mye bra, men aller mest har de vært snøengler, nøytralt og okei.

I fell asleep with the lights on.

Det har vært en sånn dag hvor jeg skjelver og er redd uten å vite hvorfor. Helt uten grunn. Klarer ikke sitte rolig, skjelver og er redd for noe ukjent og kjefter på meg selv for det er ikke noe eller noen å være redd for. Forstår ikke meg selv og det gjør meg bare enda reddere. 
Så når jeg kommer hjem legger jeg meg på sofaen og tenker at nå skal jeg lese litt og slappe av, men jeg klarer ikke, jeg tenker bare på matteoppgaver jeg føler jeg ikke får til og naturfagprøven som ikke gikk og etter å ha lest samme side igjen og igjen bestemmer jeg meg for å sove. Og når jeg sovner drømmer jeg om grafiske fremstillinger av ligningssett om infrarødt lys og UV-stråling, jeg slipper aldri unna, å sove hjelper ikke for jeg tenker likevel. Noen ganger er det greit og noen ganger er det ikke greit. I dag vet jeg ikke.
Jeg liker jo grafer.

Neste uke skal jeg prikke noen på skuldra og si det jeg synes. Det er enkelte jeg bare må stirre langt etter og smile til når jeg ser de, og vennene mine ler og sier at jeg er teit når hodet mitt snur seg etter de som går forbi, men de virker som så fine og spesielle mennesker, med fine krøller eller gammeldags skolesekk, og jeg vil bare si det til de. Jeg er jo egentlig en sånn som sier det jeg mener uten å tenke så mye over det, så lenge jeg ikke er redd. Jeg må snart begynne å være meg igjen hvis ikke forsvinner jeg for godt. Glemme at jeg er redd og tvinge meg selv til det, sette meg mål som jeg tvinger meg selv til å gjennomføre, så løsner det kanskje.

Ingen ser meg.
Vil du bli inkludert må du inkludere deg selv.
Det jeg er redd for er at jeg ikke vil eller klarer.
Kanskje det ikke kommer noen vei.
Ingen ser meg.

hits