november 2010

Sometimes I close my eyes.

Apati.
Det der med bli en del av verden, jeg tror det gikk ganske bra. Jeg begynte utroligbra. Fortsatte ganske bra. Og noe i meg tror at jeg klarte berge meg selv om det ikke fles snn. Det var en fin kveld. Himla bra. I alle fall starten, den var bedre enn jeg s for meg. Tror kanskje jeg snart er en del av verden p heltid. Men alt gikk ikke som jeg tenkte.
Det skjedde ting jeg ikke hadde forutsett. Jeg trodde ingenting kunne delegge, jeg trodde jeg hadde tenkt p alle mulige situasjoner, jeg trodde oversiktene og skjemaene jeg skrev ned var feilfrie, for det er snt jeg gjr nr jeg er usikker og nervs og ikke vet. Trodde jeg hadde planlagt for alle mulige utfall.
Men jeg feila, fordu kan ikke forutse mennesker. De er uforutsigbare og kan gjre hva som helst, spesielt i fylla, man kan ikke lage en oversikt over hva de kan finne p samme hvor mye man prver. Trodde jeg visste alt de kunne finne p, men mennesker, det er derfor jeg ikke burde f omgs de, for jeg klarer ikke forutse hva de skal gjre og det gjr meg gal. Trodde jeg kunne fikse alt som kunne g galt, men jeg kunne visst ikkedet.i.
Mennesker, de er ikke okei i det hele tatt. Ikke det minste.

Jegblir bareapatisk og lei meg, ikke sur, snn som jeg burde. Jeg er ikke sur, jeg lurer bare p hva som er galt med meg, hvorfor tingalltid ser ut til bli snn.Legger meg flat.
Men jeg fr egentlig ikke lov til dette, jeg vil ikke skrive s mye om triste ting, selv om jeg bare vil grte n.Skal slutte vre snn. Det var jo noe som gikk som det skulle, nemlig atjeg tror jeg er del av verden. Helt rlig, n har jeg prvd i flere mneder, og jeg tror det hargtt. Jeg er himla stolt.Jeg tror ingen andre la merke til alt som gikk galt. Jeg tror jeg klarte meg skikkelig bra. Tror, hper, nsker, at de kanskje liker meg. Lyspunkt n nr jeg ikke har det s bra med meg selv, at kanskje gikk det som jeg ville likevel, kanskje ordna det seg, kanskje klarte jeg det. For helt frem til slutten, s var det akkurat s bra som jeg trodde det skulle bli. Himla bra.
Jeg tror jeg klarte det. Og jeg er ikke knust, selv om man kanskje skulle tro det.
Egentlig, s har jeg vrt ganske flink og er ganske stolt av meg selv. Skal tvinge meg selv til huske det, til jeg blir annet enn apatisk eller trist, til jeg blir glad igjen.
Ingenting kan knuse meg. Jeg nekter.

Lr m noe nytt i dag.

Jeg tror jeg har funnet veien inn.
Jeg tror, at i kveld, s blir jeg kanskje en del av verden. S glad at jeg hopper rundt p gulvet, selv om jeg vet det er teit bli s glad for noe andre folk tar som en selvflge. Men i kveld blir s bra. Uansett hva som skjer, tror jeg ati kveld blir himlabra, ting kan g galt men da kan jeg fikse det, jeg kommer ikke til la noe delegge. Kvelden blir bra uansett hva som skjer, men s langt ser den ut til bli bedre enn jeg trodde.
I kveld kan ingenting knuse meg. Ingenting.

Og det morsomme, det er at n er jeg redd, for det her, detvet jeg ikke hvordan man gjr. I hele gr var det alt jeg tenkte p, at det skulle bli bra ikveld, menat jeg ville noe mer, da hadde det vrt bedre, og n, som ting gr som jeg vil, er jeg redd for delegge. Det kan bli s bra, s himla bra, s jeg m ikke delegge s det ikke blir s bra som det kan bli. Det er ukjent og skummelt, s jeg er redd og nervs, men mest, s er jeg glad.
Kanskje har jeg funnet veien inn, kanskje blir jeg en del av verden i kveld.
Det er fint og skummelt p samme tid.

nsk meg lykke til.

(Ha enfin kveld, og ikke bli knust. I tilfelle ting gr galt for meg vil jeg at alle andre skal ha det bra.)

Noen har delagt meg igjen.

Strengt tatt... s burde jeg ikke f lov til tenke. Eller omgs folk. Eller fle noe som helst.
For jeg overanalyserer og blir helt rar i hodet og kroppen og det er sykt hvordan en enkelt samtale kan gjre snn at jeg ikke kan st p beina eller puste skikkelig, hvordan en enkelt tanke som setter seg i hodet mitt fr meg til ligge p gulvet og stirre i taket, hvordan jeg klarer tenke og fle for myehele tiden.
Tenker og fler alltid mer enn jeg skal.
Jeg sadet skulle gdager, uker, mneder, r, fr jeg begynte fle noe som helst igjen, men jeg visste det var lgn og umulig gjennomfre. Og n er jeg her, hodet mitt roter snn og plutselig m jegbare snakke hyt med meg selv, si at n skal vi finne ut av dette, hrp meg n, vi tar oss sammen, skjerp deg, vi trenger ikke la det vre snn,og det er da jeg er glad ingen kan hre meg for det tar seg ikke ut.

Du aner ikke, hvor bra alt egentlig er. Det er s vidt jeg klarer f det med meg selv.Vi aner ikke, menting er egentlig skikkelig bra for tiden, jeg mener det. Ting er s sykt bra, det er bare jeg som ikke klarer fokusere p det likevel, om det bare ikke hadde vrt for atjeg tenker og fler og roter til ting hadde alt vrt bra. Hadde jeg levd i en verden hvor jeg ikke trengte omgs folk, haddedet spart meg for s mange tanker, spart meg for tenke p hvorfor de gjr som de gjr. Jeg vet jo ikke enganghvorfor jeg selv gjr som jeg gjr. Spr meg selv hyt om hvorfor i alle dager jeg gjorde det, hva jeg vil oppn, men jeg vet ikke. Det er s mye skole at jeg blir gal, og det er s vanskelig vre flink nr jeg bare m legge hodet ned p pulten og vil forsvinne. De tror jeg er trtt og sliten, men jeg er ikke trtt, jeg har bare s mange tanker jeg ikke klarer sortere og f noe fornuftig ut av.

Ting er skikkelig bra, hodet mitt skjnner det bare ikke. Vi er ikke enige, jeg og tankene mine. Vi krangler, og akkurat n krangler vi om at jeg overanalyserer og bekymrer meg og stresser og fler og tenker, mens jeg egentlig bare skal leve og smile. Ikke bry meg s hardt. Ikke tenke. Ikke fle. Det frer aldri noe bra med seg.
Ting hadde vrt mye lettere om noen fra starten av hadde skjnt at jeg ikke kan omgs folk og nektet meg det.
Eller i det minste lrt meg ikke fle og tenke s mye.
(Og ja,jeg vet at dette innlegget fr meg til hres schizofren ut, men lover, det er ikke snn alts.)

Come crashing down.

Det gjentar seg.
Jeg sitter p gulvet i dusjen, varmt vann, jeg sitter der for tenke og bli varm, for jeg er kald og hodet er rot. Jeg tenker mye i dusjen, det blir gjerne snn, det er rart hvordan det alltid skal bli snn. Prver f meg selv til g gjennom alt som har blitt sagt og gjort kronologisk, f oversikt, men det er s vanskelig, tankene hopper for mye fremoverog bakover,jeg m tvingemeg selv til g tilbake dit jeg var,og plutselig spretter jeg opp og blir svimmel, faller ned igjen, men uten ha gttgjennomalthar jeginnsett at det gjentar seg.
Det var snn igjen, situasjonen er ikke den samme men den er det likevel, det gjentar seg, til og medmusikken jeg hrte p, jeg har umerkelig begynt hre p den igjen, og det er egentligbra. Da slipper jeg delegge ny musikk,mendet erallerede tre sanger som har blitt delagt helt uten at jeg har merka det.
Anne sa at jeg kan trste meg med at jeg ikke mvre trist dagen etter premieren, og det har jeg ikke trengt. I fjor vkna jeg til Anne som sa "Jeg tror ikke du blir glad for hre dette". I r vkna jeg bare til norsktentamen.
Hodet mitt kan tro ting gjentar seg, men alt i alt, s er dette noe helt annet. Helt annet. Selv om mye er likt. Som at jeg sitter og venter p at filmen skal begynne og tar opp mobilen for sjekke at lydls er p, men egentlig gjr noe helt annet. Skjnner ikke hvorfor jeg trodde det var det samme, noe er gjentakelse, men egentlig, s er det ikke likt i det hele tatt.

Lysene p soverommet er av. Jeg skjnner ikke, ser mnsteret p dynetrekket klart, men s merker jeg hvorfor det fremdeles er lyst, det er mnen, den skinner inn vinduet mitt og jeg gaper, tenker for meg selv at n blir det mnelyst, ler litt, og ligger lenge og betrakter hvordan halve dyna mi er opplyst og den andre halvdelen er i mrke. Mnen er undervurdert, tenker jeg, og selv om gleden siver ut s er den der enda og det er bra, men likevel tar jeg meg selv i rive meg i hret med hodet byd ned mot gulvetog merke at smykket mitt passerer nesa og at gulvet er kaldt og at hret blir vtt.
Liker at jeg endelig har oppdaget at mnen virkelig lyser. Fint.

So I'm not moving.

Det gjorde vondt i brystet, s himla vondt, og jeg var svimmel og greide ikke st, og akkurat da flte jeg meg udugelig der jeg l p gulvet med beina p en benk og ikke klarte reise meg.

Gleden min forsvinner sakte men sikkert, jeg er som en ballong med et bitte lite hull,lufta siver sakte ut og om man presser litt p den gr det fortere. Det er bitte sm nedturer som er store for meg som gjr at gleden blir mer og mer borte, og jeg ventet jo p det, det er ikke noe sjokk, og jeg erlettet over atjeg ikke bare datt og knuste i bakken som jeg hadde trodd,men daler sakte ned og klarer forberede meg. Deter fint, snilt av de, selv om jeg ikke vet helt hvemjeg syns det er snilt av, for det er jo ingen andre enn meg selv som gjr det snn.Jeg er halvglad enda, litt snn at jeg tenker jaja, det gr jo greit, og prver fokusere p alt det som er bra, for det er mye men ingenting er helt som jeg vil og da blir det ikke greit i hodet mitt likevel. Hodet mitt roter snn.Prver holde p gledenfor jeg elsker den, vanskelig, bare noen dager til vr s snill,ikke forsvinn helt, jeg vil ikke vre snn.

Men i dusjen flte jeg at jeg vasket alt av meg, jeg smetter inn s de ikke skal se meg og sper meg inn s fort jeg bare kan og midt i det blir jeg stende og skjnne at n vasker jeg det vekk, n finnes det ikke mer, ingenting finnes mer,og akkurat da var det nok, jeg har ikke kommet meg helt etter det, selv om jeg ikke helt vet hvorfor jeg tror det ikke finnes mer, for det kan ikke vaskes vekk, handlinger, flelser, ord, detkan ikke vaskes vekk, ingenting kan vaskes vekk, men jeg blir trist likevel. Vil ikke at det skal vaskes vekk og forsvinne,men uansett forsvinner det ikke, prver f meg selv til huske det,det kan la vre fortsette, det kan glemmes, de siste timene, dagene, ukene, mnedene, alt kan kanskje glemmes fr eller siden,men det kan ikke forsvinne, det kan ikke, ting som har blitt gjort, fortid, det forsvinner ikke. Forsvinner aldri. Men det er ingen bevis, jeg fler jeg har vasket vekk alle spor av alt som har skjedd den siste tiden, gleden, vasket vekk, handlinger, ord, flelser, den siste tiden er borte, og jeg vet ikke hva den siste tiden er, hvor langt tidsrom det er,men n er alle sporav detborte, som om folk kunne se alt som et lag p huden min fr i dag, men de kunne ikke det, de vet ikke,men jeg fler at n er det borte for godt og de kan i alle fall ikke se det n. Men det forsvinner ikke, sier jeg til meg selv, vr glad for det forsvinner ikke, ingenting kan f det til forsvinne, fortid kan ikke vaskes vekk, trster jeg meg selv med.
Men hva hvis jegen dagvil at det skal forsvinne?
Man kan ikke fjerne fortiden, den forsvinner ikke. Jeg skriver bare tull ingen forstr, men hodet er ikke helt med ogtankene m ut et sted s jeg kanskje kan begynne fungere igjen snart.

ta p seg de samme klrne igjen etterp fltes ikke rett, klr som hadde spor av det, selv om jeg ikke er heltsikker p nyaktighva det er, jeg bare flte at jeg vasket det vekk.
Men det forsvinner ikke.

Give me reason.

Han ser p meg fra andre siden av sofaen og jeg forstr ikke. Jeg spr henne hvem han er, men hun vet ikke, han ser mye p deg da, sier hun, og jeg vet det. Han ser masse p meg. Og snn fortsetter det. Han og kompisen kommer og gr, men hver gang de sitter der og jeg sitter der ser han p meg, og jeg forstr det ikke men ser p han og smiler. Han virker jo grei, s da trekker jeg slutninger om at han er det. Og plutselig strekker han en hnd mot meg, det er en flaske i den, jeg ser opp p han og han smiler, og jeg tar til slutt flaksen og drikker litt menstanker omdop og metanol suser gjennom hodet mitt og jeg hper atjeg ikke blir blind

P et punkt, lenge etter jeg smakte p det som kunne vrt farlig,begynner jeg hikke, og det er det mest dramatiske som skjer. Jeg ler meg skakk i hjel og sammenligner meg selv med Dumbo og andre disneyfigurer, stort verre er det ikke. Detskjer ingenting ille denne kvelden.Og han ser fremdeles p meg, det fles som dethar gtt en evighet og hanser fremdeles p meg med jevne mellomrom, men sier fremdeles ingenting.Jeg mter blikket, han lfter opp flaksa som for sprre om jeg vil ha, og jeg skakker p hodet og trekker p skuldrene som for si at joda, jeg kan ta litt, mens jeg tenker at det egentlig er en videre merkelig og teit mte ta kontakt med meg p. Vi kjenner ikke hverandre og vi sier ingenting.

Det er musikk og latter og jeg danser alene, og da jeg setter meg i sofaen igjen er det ikke s mange der. S kommer han gende, uten kompisen han har vrt sammen med hele kvelden, og jeg tenker at n, n m han sette seg ved siden av meg, n m han, jeg vet ikke hvorfor det plutselig er s viktig, men noe i hodet mitt sier at det er det eneste logiske han kan gjre,hvis jeg skal skjnne noe som helst av dettem han sette seg her, p den ledige plassen ved siden av meg, n med en gang.
Men det gjr han ikke. Han setter seg der han har sittet hele kvelden, ser litt p meg n og da,og jeg skjnner ikke hva dette er, for logisk er det tydeligvis ikke.

Jeg snakker med mennesker, koser meg, er fornyd med kvelden selv om jeg nesten ikke kjenner noen,men i det jeg gr ut for f luft ser jeg han st der, i en mrk flokk av gutter, det er et under at jeg i det hele tatt kjenner han igjen i mrket. Og han ser meg, jeg smiler, han smiler tilbake, snur seg mot flokken igjen,og jeg er nesten helt sikker p atdet neste han gjr er komme borttil meg, ogendelig forstr jeg litt av det som skjer og ting gir mening.

Hodet mitt roter s mye med ting, og etterlrdagen har jeg vrt s ufattelig glad og det skremmer vettet av meg. Kan ikke la meg selv vre s glad, for glad, for ting er aldri s bra som man tror. Men jeg tror jeg trenger vkne klokka fem p natta og ikke f sove igjen, tenke fine tankermens jeg ruller rundt i sengafordi jeg har verdens beste flelse i kroppen som holder meg vken, uten vite hva jeg er glad for. Har savnet vre s glad, og jeg vet ikke helthvorfor jeg er snnengang. Helt rart.
Velger late som at det er greit vre glad nr du har vrt p en fin fest hvor ingenting dumt skjedde. Noen ganger er fremmede som snakker med deg, danse aleneog hikke som en full disneyfigur akkurat det man trenger, selv om man ikke skulle tro det.

So they will notice me.

Jeg lper. Ser opp mot himmelen og ser at det er overskyet, ingen stjerner, fremdeles ingen stjerner, vi har sett etter stjener i en time men det er ingen,og jeg lper enda fortere. Sklir p isen, faller ikke,fortsetter, kan ikke stoppe, vil bare vekk.Vet ikke hva jeg lper fra, kanskje meg selv, verden, han, de, kulda, alt.Vilbare lpe vekk fra alt.Tidligerelp jeg for rekke toget, og jeg grt da jeg skjnte at det var min skyld at vi ikke rakk det og mtte vente en time, kom gende til stasjonen og satte meg ned og grt og fikk klem og forsikringer om at detgikk bramen grt likevel, og jeghyltedadet kom et tog jeg ikke tenkte skulle komme for da gikk det jo bra og jeg grt litt mer.
Men plutselig lper jeg igjen, sammme dag,men ikke til toget,uten vite hvajeg lper fra eller til.Jeg vet bare at jeg lo,han sa h og jeg lo og gikk videre,og da jeg var utenfor synsvidde lp jeg, s opp, lp fortere, ble sliten men kunne ikke stoppe, lplenge, helt til jeg kom hjem, andpusten foran dra og lste meg inne. Kalde hender, vanskelig bruke nkkelen og i hodet er alt bare rot. Ingenting er galt men alt er galt likevel og jeg fler meg s teit for jeg har det jo bra.
Lper for livet, sa han. Lper fra eller til det, spurte han.
Lper omkapp.

For tiden fungerer ikke ting som de skal, for jegflerat jeg ikke er viktig og atingen ser meg, selv om jeg vet det er dumt.
Nr jeg ler og smiler hele tiden, er det ingen som tar meg serist.
Ikke en gang nr jeg vil, for nr man har lrt seg smile nr man blir for alvorlig klarer man fr eller siden ikke la vre.
Og ingen tar noen som smiler og ler serist.

Siste gang p lenge jeg skal si snn, tar meg sammen n, lover.
Det er bare det at det er natt og uka har vrt hard og jeg klarer ikke helt se lyst p ting. I morgen er det en fest og jeg hper det er akkurat det jeg trenger, glemme verden og forsvinne i meg selv og danse selv om ingen vil danse med meg.

Om lage snengler.

I hodet mitt er det fredag. Jeg henger ikke med. Denne uka har det blitt vinter for fullt, det er sn over alt og kaldt.
Det er ikke noe jeg er helt glad for, folk gr med hye hler p sn og is, har du hrt den lyden det lager, det gjr s vondt i hele kroppen, spesieltet sted bak i nakken snn at det kjennes ut som hele hodet mitt skal falle av. Til slutt m jeg bare si at unnskyld, men jeg kan ikke g med deg, og trekke meg unna.

Jeg har vrt p grten og ikke hatt lyst til vre med mer, jeg har vrt kald, jeg har ledd, jeg har flt meg bra og innsett at snn gjr man det, snn inkluderer man seg selv, jeg har vrt udugeligog jeg har flt meg rar, tre dager som har vrt nesten alt hvor s mye har skjedd og jeg kjenner at jeg syns det er nok n.

Vennene mine er flaue over meg og resten av verden lurer p hva som feiler meg, men herregud, hva skal du med sn om du ikke kan lage snengler?



Selv om noen ganger, mens du ligger der med verdens strste smil og lager en, kommer noen og kaster sn p deg, masse, virker som det aldri skal stoppe,og du vil plutseligbare grte mens du mumler "Vr s snill, slutt" fordi du ikke klarer f frem noe annet, ikke orker bli sint. Kjenner bare at det er kaldt og at du vil vre sintforfolk tror de er morsomme, men det er bare nr det gr utover andre enn meg at jeg blir sint. Ellers s blir jeg bare trist og tar i mot, sutrer og blir liten.

S snn er dagene, jeg lager snengler, mange, og nr jeg kommer inn i kantina dekt av sn ser jeg ikke menneskene, et sted bak i hodet vet jeg at de ser meg og jeg merker at noen ler, men jeg er bare glad s jeg ser ikke de, jeg str der bare og rister av meg snen mens jeg ler, jeg ogs. Deretter gr jeg ut igjen og lager flere, og til slutt ruller jeg bare rundt i snen til jeg ikke kan kjenne hendene mine lengre og da gir jeg meg og gr gjennom hele kantina, kanskje fordi jeg vil at de skal se at jeg ikke alltid er redd. Ser ikke utog er gjennomvt resten avdagen fordijeg ikke har vinterklr, bare shorts og ullgenser.Og det er da jeg ikke kjenner noe behov for vre en del av fellesskapet, nr vennene mine prver nekte meg og holde meg fast og folk i klassen ikke trenger sprre om hvorfor sokkene og genseren min henger til trk p stolen, bare smiler,det er da jeg kjenner at jeg driter i om de liker meg eller ikke, for hvis jeg ikke lager snengler kommer jeg ikke til like meg selv.

Jeg er ikke helt med, snn som jeg aller helst vil,men jeg har kommet spass inn iverden at jeg fler meg bra og ikke helt utsttt. Jeg er meg og de er snille mot meg, og det er nok, jeg er bra.Og det er nr jeg fler meg snn at jeg kan slappe av nok til gjre det jeg vil, vre akkurat s rar som jeg er. For jeg vet at de tror det feiler meg noe, de kan mene hva enn de vil, men jeg lager s mange snengler jeg fler for. Det er greit bli kald og vt s lenge man velger det selv.

Dagene har vrt mye flt og mye bra, men aller mest har de vrt snengler, nytralt og okei.

I fell asleep with the lights on.

Det har vrt en snn dag hvor jeg skjelver og er redd uten vite hvorfor. Helt uten grunn. Klarer ikke sitte rolig, skjelver og er redd for noe ukjent og kjefter p meg selv for det er ikke noe eller noen vre redd for. Forstr ikke meg selv og det gjr meg bare enda reddere.
S nr jeg kommer hjem legger jeg meg p sofaen og tenker at n skal jeg lese litt og slappe av, men jeg klarer ikke, jeg tenker bare p matteoppgaver jeg fler jeg ikke fr til og naturfagprven som ikke gikk og etter ha lest samme side igjen og igjen bestemmer jegmeg for sove. Og nr jeg sovner drmmer jeg om grafiske fremstillinger av ligningssett om infrardt lys og UV-strling, jeg slipper aldri unna, sove hjelper ikke for jeg tenker likevel. Noen ganger er det greit og noen ganger er det ikke greit. I dag vet jeg ikke.
Jeg liker jo grafer.

Neste uke skal jeg prikke noen p skuldra og si det jeg synes. Det er enkelte jeg bare m stirre langt etter og smile til nr jeg ser de, og vennene mine ler og sier at jeg er teit nrhodet mitt snur seg etter de som grforbi,men de virker som s fine og spesielle mennesker, med fine krller eller gammeldags skolesekk, og jeg vil bare si det til de.Jeg er jo egentlig en snn som sier det jeg mener uten tenke s mye over det, s lenge jeg ikke er redd.Jeg m snart begynne vre meg igjen hvis ikke forsvinner jeg for godt. Glemme at jeg er redd og tvinge meg selv til det, sette meg ml som jeg tvinger meg selv til gjennomfre, s lsner det kanskje.

Ingen ser meg.
Vil du bli inkludert m du inkludere deg selv.
Det jeg er redd for er at jeg ikke vil eller klarer.
Kanskje det ikke kommer noen vei.
Ingen ser meg.

hits