november 2011

Verden i globusform.

Jeg er glad i globuser og kart og alt mulig. I dag har jeg egentlig bare lyst til å vise frem globusene mine. Bare fordi jeg kan, ikke sant.



Denne globusen fikk jeg til bursdagen min for noen år siden. Den har lys i seg og er ganske fin, står på det ene bordet på stua.



Denne kjøpte jeg for 100 kroner på et loppemarked og jeg kaller den sovjetunionen, for den er så gammel at det er det som står på den. Den lyser også og er den største av alle, og bor i stuevinduet over sofaen.





Ble målløs da jeg så denne. Glassglobus jeg kjøpte av en gateselger. Utrolig fin, dårlige detaljer, men utrolig fin. Står i soveromsvinduet mitt.



Til slutt er det denne, som var den første jeg skaffet og som står på nattbordet. Elsker fargen og elsker måten den er på.

I tillegg til disse har jeg flere fremstillinger av verden, i form av en julekule, en liten jordklode i en gjennomsiktig firkant, tre notatbøker med kart på utsiden, fire store verdenskart (Et ocean chlorophyll og et med kroktavle bak som begge henger på stua, et skrapekart på soverommet og et skikkelig stort på badet) og en badeball. Har sikkert glemt noe nå også, haha. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg syns bare sånt er så himla fint. Når jeg var yngere klippet jeg ut kartene fra værmeldingen i avisen fordi jeg ville ha de til pynt.

Og til slutt skal jeg bare nevne at det snør her nå. Jeg er veldig fornøyd.

En frokost.

I dag var dette frokosten min.



Egg, brødskalk, osteloffbit, klementin, eple, en kjeks og en kopp te. Jeg klarte så klart ikke spise alt, men nesten. Visste jo at det var litt for mye, men jeg var bare så oppsatt på å lage meg en skikkelig stor, god frokost, eller, ja, i det hele tatt lage meg en frokost. Det virker som om alle lager seg frokost og koser seg med det og tar fine frokostbilder og elsker det, og jeg har aldri vært en av de der. Brukte å kaste frokosten i søpla når ingen så på og kaste skolematen på veien hjem. Vennene mine sa jeg kom til å dø, men det skjedde så klart ikke, for jeg har jo alltid vært sånn. Jeg og mat har et litt dysfunksjonelt forhold, kan man si.Jeg har ikke mye til overs for mat, det interesserer meg liksom ikke. Jeg liker tørt brød og tørre knekkebrød og ting som ikke er nytt og skummelt og vennene mine må minne meg på at når de er på besøk her trenger de mat oftere enn jeg gjør. Første måltid er tidligst når jeg kommer hjem fra skolen klokka fire. Det er sånn det skal være.

Nok om det. Poenget er at jeg spiste frokost for en gangs skyld, og kjæresten min lo av meg og småspiste av egget mitt. Det føltes godt. Det var en veldig god og fin morgen. Han våknet klokken åtte og lot meg sove til ti. Det er akkurat passe og perfekt. Elsker når han lar meg sove lengre enn det han gjør bare for å være grei.

Hvor skal du gå.

Leter etter julegaver for tiden og det slår meg at den jeg kjenner best er moren min, for hun er den eneste det er lett å skulle kjøpe til. Vanskelig, men jeg liker det jo, å prøve å finne noe fint. Det er okei.

Så reiser jeg meg og blir svimmel, og skjønner at jeg har forsvunnet sånn inn i boken at når de ikke spiser gjør ikke jeg det heller, for vi sulter jo. Dette er sånt som skjer innimellom. Det sitter fast, jeg begynner på nye bøker før tankene mine er ferdig med den forrige for tiden, boken jeg leste på søndag drømmer jeg fremdeles om samtidig som jeg lever i den jeg leser nå. Og det er jo et tegn på at boken er god, men jeg blir liksom aldri ferdig. Og det er i slike tilfeller det slår meg at jeg burde slutte med dette, burde slutte å forsvinne inn i bøkene, de må slippe meg, men problemet er at noen av de aldri gjør det og det kan gå flere år men jeg gråter likevel fordi jeg føler så sterkt i meg at jeg er med i den verdenen, at jeg har noe jeg skulle sagt, at det som skjer der påvirker meg, men jeg vet jo innerst inne at det ikke er sånn. De sier at jeg lever meg for mye inn i ting, at det er derfor jeg er som jeg er, gjør alt levende og føler alt og tåler så lite. Må lære å skille det som er virkelig fra det som ikke er det, ikke sant. Men noen ting ønsker man bare så sterkt at er virkelig likevel.

Så jeg leser og jeg elsker det og jeg stopper på side 365 og gråter i en halvtime før jeg kan fortsette. Det er så godt og det er så vondt å bli ferdig med slike bøker, fordi jeg aldri egentlig blir ferdig.

Dette er en slik kveld hvor jeg er så sliten, bare vil sove, hele kroppen vil sove men jeg vil jo ikke det. Så jeg kjemper en kamp jeg til slutt kommer til å tape, og det renner fra nesen min og øynene er vonde. Kjemilæreren, engelsklæreren, fysikklæreren og nå meg, jeg holder på å bli syk og det passer meg jævlig dårlig. Har ikke tid til å bli syk, har jeg aldri, så jeg ignorerer det og lever.

Rosene mine visner. Det er ikke sesong for sånt lengre. Katten får de rosa bladene til å drysse ned på bordet helt til jeg tar henne med i sengen og hun slår seg til ro. Skal skrive noen brev, lese, og gi etter for trøttheten som prøver å overmanne meg.

It feels right and I know you can tell.



Sengen min på torsdag. Katt, Fvonk og vintersengetrekket. I dag er både sengetrekk og katt den samme, men en ny bok, igjen. Allerede torsdag kveld var det en ny bok. Nye bøker hele tiden. Det er godt å lese så mye og det er omtrent det eneste jeg gjør nå for tiden. Noe i meg ble nærmest irritert over å være opptatt hele helga, for da har jeg ikke tid til å lese alt jeg vil. Har blitt helt besatt, vil heller være med bøkene enn mennesker, nesten. Litt gøy og litt slitsomt. Den eneste grunnen til at jeg leser så mye er at jeg ikke har noe annet å gjøre, bruker jeg å si. For i ukedagene gjør jeg sjelden noe som helst. 
Burde nesten kunne isolere meg til jeg går litt lei av å lese igjen.

Det er sent og jeg er trøtt. Må lære meg å legge meg så tidlig som jeg alltid sier jeg skal. Katten sover ved siden av meg. For tiden trenger jeg ikke vekkerklokke lengre, fordi katten vekker meg tidlig nok uansett.

Trenger søvn men vil ikke sove. Kommer til å være våken en god stund til. Jaja. Jeg liker det, har bøker. For tiden er det alt jeg trenger.

You can't take that from me.

Har en kraftig leseperiode. Lest 451 sider i dag. Elsker det når jeg kan lese en hel bok på en dag, er så deilig følelse å sitte igjen med. Jeg blir alltid sliten og andpusten på slutten av en bok fordi jeg vil ikke at det skal ta slutt men så vil jeg det likevel og så må jeg puste og la alt synke inn etterpå. Bøker er noe av det fineste jeg vet, og jeg hater at jeg ikke alltid har nok tid til å lese. Men nå har jeg det. Har en koffert hvor jeg har samlet alle bøkene jeg har lest i år, men så gikk det mange måneder uten tid til å lese og derfor er antallet bøker skammelig lite. Nå har det derimot havnet en hel haug nye bøker i den de siste dagene.

Drikker te og spiser kjeks og leser, prøver å ikke bry meg om alt som skal gjøres. Men tiden har faktisk begynt å strekke til, er mindre mangelvare, og det er bra for meg. Ute regner det og jeg mister litt håpet om vinter, for nå er jeg så lei våt og trist høst at det ikke er måte på. Men så er det jo egentlig sånn at du kan gi meg sol og jeg kan like alt.

Skal egentlig bare sitte og lese litt inn i natten nå, for jeg fikk to nye bøker i posten i dag og jeg må jo utnytte at jeg har tid og krefter til å lese. Fin natt.

The house gets cold when you cut the heating.

Sola varmer ikke nok.



Er smart og dum om hverandre, får tilbake min dårligste prøve på samme dag som de klapper fordi jeg er flink, og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal reagere. Fokuserer på at jeg er flink. Noe av det jeg er aller reddest for i hele verden er å være dum, og at folk skal tro at jeg er det.



Høsten blir vinter snart og jeg har funnet frem vinterjakken.  Det var sol og blå himmel, men likevel alt for kaldt for meg. Trenger vintersko. Finner ingen vintersko. Hatt de samme skoene om vinteren siden jeg var elleve og vel, ærlig talt, sånt går bare ikke i lengden. Men dette har vært en god og mild høst, så kanskje vinteren ikke blir så hard på meg heller. Det blir mørkt ute alt for fort nå da, og på de dagene det ikke er sol i det hele tatt er det liksom noe som mangler. Jeg er så glad i sol at det nesten er latterlig.

Men høsten har vært fin, og jeg tror vinteren blir det også.

I'm out of touch.

Flaske julebrus i hånda og vondt i beina. Hadde høye hæler på, måtte til slutt ta de av og gikk rundt i Trondheim by uten sko, sokkene ble skitne men det gjorde ikke noe. Hatt en sånn usedvanlig glad dag og det er så godt, så herlig og fint og bra når jeg smiler og ler og klatrer og løper og ingenting kan stoppe meg. Baker sjokoladekake med kefir, drikker rødvin, prøver å ikke tenke på hvor mye ting er og hvor lite tid jeg har til alt. Det er godt, etter en trist uke er det deilig å ha en glad lørdag hvor jeg kjøper julepynt i massevis og smiler.

Gleder meg til jul. Jeg har aldri vært en sånn, som bryr seg så mye, men det er november og jeg gleder meg faktisk til jul. Og nå er det mandag og jeg har fritime, sitter i kantina igjen, det er alltid sånn nå, spiser julemarsipan, i det jeg skal sette meg går jeg nesten på noen, innser at jeg kjenner vedkommende litt og vedkommende smiler stort til meg. Smiler tilbake og må igjen konstantere at det er bra, at jeg kjenner folk.

Det er mye opp og ned og midt i mellom. Oppvasken fra forrige helg blir ikke tatt, får ikke vasket gulvet, får ikke gjort noe, helt til jeg plutselig er helt på topp og gjør alt for mye.

Har lyst til å henge opp all julepynten. Blir glad av alt som glitrer. Lakker neglene med glitterneglelakk og strør glitter i håret på kjæresten, det er sånt jeg liker. Altså man må bare noen ganger.

Hei, dere, verden, hvordan har dere det, egentlig?

hits