november 2012

Would you show them to me?

Leser en novellesamling for tiden, lenge siden sist jeg leste annet enn romaner. Kjøpte den på impuls før sommeren og liker den veldig godt, er snart ferdig med den. Tittelnovellen, Kassadamer jeg har elsket, er lang, men bra. Jeg syns novellesamlinger får alt for lite oppmerksomhet, for det finnes så himla mye fint.   

"Jeg var like full, men alt behaget ved det hadde på et blunk fått en u foran seg, slik tall skifter fortegn når du flytter dem til den andre siden i en likning, tenkte jeg. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på det, men jeg syntes det var en god sammenligning og prøvde å dele den med jentene, men det kom nok ikke ut like velartikulert som jeg hadde sett det for meg."

"Ved å flytte på litt skum klarte jeg å dekke de to kneøyene. Som om de forsvant under en isbre, tenkte jeg, og funderte på hvor mye såpeskum som måtte til for å erodere bort knærne mine."



Meg og disse evinnelige selvutløserbildene. Vel, i dag tidlig var det rim på gresset og timene gikk men det forsvant aldri, alt glitret og alle fargene var matte: Gikk ut for å kaste visne tulipaner og det var så kaldt, fikk gåsehud, jeg tror det blir minusgrader fremover. Sitter inne med duftlys og spiser sjokoladekjeks fra fredag, neste søndag er den første i advent og snøen kommer nok snart igjen. Har fått meg en lilla, glitrende adventsduk og gleder meg til å ta den i bruk. Og, vel, orkideen min holder på å visne, er det ikke slike som skal være så lette å ha med å gjøre, hvordan klarer jeg å ta livet av denne også? Til å være glad i blomster er jeg fryktelig dårlig på å gi de lange, gode liv.

Men en dag altså, en dag skal jeg ha en potteplante som lever og lever og vokser og vokser og aldri dør.

The night sky is changing overhead.

Lørdag, og jeg satt på bussen og sminket meg, er det ikke stadig sånn? Har blitt så flink til å legge fine eyelinerstreker, selv om bussen svinger og kjører over fartsdumper, for det er stadig tidlig morgen når jeg sitter der og bussturen er lang. Mistet linsa og måtte få den på igjen, merket blikkene men det bryr meg ikke.

I Trondheim by var det middels grått og halvtrist, og likevel tenkte jeg at dette er byen jeg vil bo i, i en leilighet i et av disse stygge husene hvor bussen går forbi og tyggisen blir tråkket fast i asfalten. Gikk litt rundt og lurte på hva det er med denne byen, før jeg fant veien dit jeg skulle. Alt for mange folk og jeg vurderte å snu, gå ned trappen, ut døren og aldri se meg tilbake. Men så leste Erlend Loe fra barneboka si og jeg fikk signert Doppler, den første boka jeg leste av han, og da var det visst verdt det uansett. Gikk derfra og var storfornøyd, kjøpte meg en ny genser og satte meg ned på en benk for å hvile, puste, du vet.



Oppdaget at jeg hadde to klementiner i jakkelomma og tenkte for meg selv at kjæresten min er kanskje den beste som finnes, som sender med meg lunsj. Så jeg satt der og spiste, på benken ved siden av meg satt en mann med en stor rotweiler som han lot sitter på benken sammen med seg. En unge gikk forbi og pekte, snakket til faren sin, "se, hunden sitter på benken!" og det hele var veldig fint. Etter en liten stund, da jeg hadde spist opp en klementin og mannen med hunden hadde gått, så beveget jeg meg tilbake og hørte Erlend Loe lese fra en ny bok som ikke har kommet enda. Så satte jeg meg på toget hjem og kjempet hardt for ikke å sovne, endte med å lytte på telefonsamtalen bak meg og lurte på om han som satt der var slik jeg så for meg ut i fra stemmen. Det skjer hele tiden, at jeg ser de for meg men aldri får vite hvordan de ser ut. Det er kanskje like greit.

Hjemme drakk jeg to glass rødvin og spiste meg kvalm på ost og kjeks. Byttet fra linser til briller og la meg i senga for å lese, men sovnet med nesen i boka og brillene på.

Og nå, nå ligger jeg våken for lenge og leser den samme boken jeg sovnet med i går kveld(sovner sikkert med den i kveld også), katten jakter på tærne mine og det har vært en god helg.

The webs we weave.

Så er jeg der. Bussen har stoppet og jeg står på holdeplassen, trekker pusten, begynner å gå opp bakken. Angrer smått. Jeg har sett det for meg i hodet mitt og jeg husker at jeg tenkte at dette, det er en kjempegod ide, men i øyeblikket jeg går av bussen føler jeg at det ikke var det. Prøver å planlegge hva jeg skal si og gjøre når jeg kommer inn døra.

Jeg har kjøpt en gave. Det tok lang tid. Jeg veit jo at man må ha med gave, men hva kjøper man, da, til noen man ikke veit hva liker? Jeg vandret rundt på måfå og så slips og v-gensere, men jeg kan jo ikke kjøpe genser for jeg veit ikke størrelsen. Til slutt står jeg med to alternativer, te eller sjokolade. Jeg endte opp med sjokoladen og den ligger i veska. Går opp bakken og lurer på om han liker mørk eller lys sjokolade best. Kanskje han er som meg, jeg liker mørk. Men kanskje ikke, jeg tror det er melkesjokolade som er tingen. Håper det, for det var det jeg endte opp med.

Da jeg fikk sms'en tenkte jeg at det passet bra, siden jeg uansett hadde tenkt å foreslå å komme innom på søndag. Men så er klokka ti over halv seks på søndag, det er mørkt ute og jeg går opp den bakken og tenker at jeg egentlig burde dratt hjem. Vinterskoene er for varme, vinterjakka er ikke lukket og jeg har bare en bitte liten refleks. Kommer frem, men det er ingen ringeklokke, har det alltid vært sånn? Det har jo ikke det, de hadde ringeklokke før. Men jeg veit de har sett meg fra kjøkkenvinduet uansett, banker på døra, hei, kom inn. Legger fra meg jakka fordi jeg ikke ser noe sted å henge den og finner frem sjokoladen fra veska.

Det går tre timer. Det er kake med jordbær og mango, den er kjempegod og jeg drikker sitronte med for mange suketter i. Sjokoladen blir godt mottatt og jeg føler meg flink. Vi snakker litt om jul, ønskelister, og i det øyeblikket slår det meg at i går var det seks måneder siden bursdagen min og at jeg aldri fikk noen gave. Jeg tror de må ha glemt det, vurderer å si noe men lar være. Det hele er koselig og ingenting galt, kaken var god og jeg har det fint. Utenom de småkleine stillhetene er det veldig bra. Jeg skulle ønske de tilbydde seg å kjøre meg hjem, men når jeg sier at det går en buss så foreslår de ikke noe annet enn å kjøre meg til holdeplassen, og det blir for dumt.

Ute i gangen får jeg en klem som er lengre enn de bruker å være og plutselig, faen altså, plutselig kjenner jeg tårene presse på, helt uventet og uten grunn, så jeg bryter klemmen og sier farvel uten å snu meg. Lukker døra raskt bak meg, puster rolig inn og ut hele veien ned bakken og på bussen tenker jeg at jeg aldri har vært denne jenta før og at jeg aldri ville være henne heller. Men så er jeg altså den jenta, hun som sitter og gråter på bussen. Helt uten grunn, det er bare sånn og bussen er alt for godt opplyst. Bussen jeg tok dit var så mørk at jeg knapt klarte å lese, er det ikke typisk.

Jeg trodde dette var noe man vokste fra, men jeg skjønner det jo nå, at uansett om jeg er 20 eller 40 så er det sånn. Den der følelsen av at noe mangler, av at det er noe jeg går glipp av. Det er livet, ikke sant. Og det er okei, for det er sånn det alltid har vært og det er sånn det kommer til å være. Det er greit.

Hjemme spretter katten rundt og har aldri vært så glad for å se meg. Til tross for alt, så har det vært en ganske god søndag.

One last chance.

Det er lenge siden det har vært så godt med helg. Har vært en slitsom uke og likevel føles det som onsdag i hodet mitt. Glad det ikke er det og har telt ned til å endelig ha en rolig fredagskveld. Slenger ut en fredagsliste med ting som er bra i dag:

- Å kjøpe kjeks til ti kroner på Ica
- Katten som kommer og møter meg i gangen når jeg kommer hjem.
- Å lese ei bok som hverken er fysikk eller noe annet faglig.
- Å rydde litt og finne ting jeg hadde glemt at jeg har.
- Ny sofa! Sett på maken. Mye bedre enn den gamle.


(Dårlig bilde bare for å vise frem. Myk!)

- Mandler i haugevis som kveldssnop.
- (pluss litt sjokolade kanskje)
- Å høre på musikken jeg likte for fem år siden og det føles som å oppdage det på nytt, samtidig som det er nostalgisk og fint.
- Å tenke litt på hvem jeg var og hvem jeg er nå.
- Å drikke så mange kopper te at jeg mister tellinga.
- Å ligge i senga og kose med katten helt til han blir lei.
- Varme ullsokker.

Noen andre som vil dele noe fint med sin fredag? Trenger litt positivt fokus, ikke sant. Uansett, god helg, verden. Klem til alle som trenger det.

I swear we were infinite.

Sto opp tidlig, hadde alarm på klokka halv åtte men katten vekte meg sju. Så dro jeg på kino med en av de beste menneskene jeg veit om, som er hjemme fra Oslo i helga. Kjøpte popkorn som jeg saltet for mye og gikk mange trapper for å komme til den bitte lille kinosalen. Vi så The Perks of Being a Wallflower og den var så innmari, innmari fin. Jeg gråt en god del og hadde en veldig god følelse i meg etterpå. Seriøst en skikkelig fin film. Har nå innsett at jeg må lese boka igjen, for det er alt for lenge siden sist. Hadde glemt hvor fin hele historien er og kjenner at den sitter godt planta i meg igjen nå. Verden, dere må lese boka og se filmen. Kommer ikke til å angre, jeg lover.


(Vekkerklokkekatten har blitt større og er stadig like fin!)

Etter filmen kjøpte vi julegaver og denslags, følte meg flink, prøver å finne fine ting til folk og håper jeg lykkes. Fikk gjort unna mye i dag, elsker følelsen av at jeg har kjøpt fine ting som jeg tror folk virkelig vil like. Gleder meg til å pakke inn også, har kjøpt masse fint gavepapir. Blir bra. Etter vi var ferdige kjøpte vi is, jeg tok to kuler men spiste kanskje tre-fjerdedels kule i alt. Hadde ikke kapasitet og det er alt jeg har spist i dag. Kastet isen i søpla og dro hjem. Og nå snart, så skal vi spise popkorn igjen, for jeg får sannsynligvis besøk snart, vi skal se film og bare slappe av og ha det fint.

"I don't know how much longer I can keep going without a friend. I used to be able to do it very easily, but that was before I knew what having a friend was like. It's much easier not to know things sometimes."

Og er det ikke rart, at jeg har disse vennene som er her, så nær, men når hun som bor i Oslo kommer har jeg den mest sosiale helga jeg har hatt på lenge? Er det ikke rart at jeg sjelden ser disse menneskene som er så nær og nesten bare er aleine eller sammen med kjæresten? Det er sånn det er, ikke sant. Muligheten er der og jeg blir glemt, og jeg glemmer. Det er bare at når folk er her, så nær, så forsvinner de, de glemmes og de glemmer. Det er når de er langt unna at man husker. Nei, jeg veit ikke, kanskje jeg bare snakker tull igjen, men det er slik det fortoner seg i øyeblikket. Dette med å ikke se hva man har før man ikke har det lengre, ikke sant.

Jeg savner den tida jeg bare skreiv og ikke tenkte på hva det førte til. Den tida jeg skreiv alt jeg tenkte her, og ikke minst at jeg fylte notatbøkene mine. Nå har jeg ikke skrevet et fiktivt ord siden april.

hits